Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Arbeid til alle er et hovedmål for Regjeringen. For den enkelte er arbeid en kilde til inntekt, økonomisk trygghet, selvrespekt og selvrealisering. Samtidig vil høy sysselsetting bidra til å sikre velferdsstaten, utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og forebygge fattigdom.

Rettferdig fordeling og utjamning er grunnleggende verdier for Regjeringen. En sterk offentlig sektor har vært og er en forutsetning for utjamning og likeverdige vilkår for alle. Frivillig sektor spiller en viktig rolle i velferdssamfunnet og Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med ideelle organisasjoner.

Økonomisk politikk, næringspolitikk, distriktspolitikk, utdanningspolitikk og arbeids- og velferdspolitikk må bidra sammen for å nå målet. Det skal lønne seg å jobbe. Samtidig må de som trenger det, få bistand til å komme i arbeid og gis økonomisk trygghet.

Et arbeidsliv for alle forutsetter et godt arbeidsmiljø uten sosial dumping. Arbeidsmiljøet må bidra til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet, noe som også gjør at flere kan delta lengre i arbeidslivet.

Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er videreført og videreutviklet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Oppfølging av avtalen og andre tiltak for å forebygge utstøting og fremme inkludering vil være høyt prioritert i årene fremover.

Arbeidsmarked

Høy yrkesdeltakelse og lav ledighet er de overordnede målene i arbeidsmarkedspolitikken.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at alle som kan og vil, skal få delta i arbeidslivet. Utsatte grupper som ungdom, innvandrere og personer med nedsatt arbeidsevne krever særskilt oppmerksomhet. Det samme gjelder personer med nedsatt funksjonsevne som møter ulike barrierer på vei inn i arbeidslivet. Regjeringen vil stimulere til økt sysselsetting blant disse gruppene og legger i år fram en egen jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne.

Personer som står utenfor arbeidslivet kan ha behov for bistand som styrker deres muligheter til å få eller beholde arbeid. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk, med bruk av arbeidsmarkedstiltak, skal bidra til å redusere risikoen for langvarig ledighet og varig utstøting fra arbeidslivet. Tiltakene skal også bidra til å sikre et tilstrekkelig tilbud av kvalifisert arbeidskraft som kan formidles til ledige stillinger, slik at bedrifter raskt får dekket sine rekrutteringsbehov.

Rammene for arbeidsmarkedspolitikken påvirkes av mange andre politikkområder. Regjeringen vil, gjennom et nært samarbeid mellom de ulike politikkområdene, bidra til og støtte opp om målet om høy yrkesdeltakelse.

Utjevne forskjeller

Regjeringen vil føre en politikk for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Regjeringen vil bekjempe fattigdom ved å gi alle mulighet til å delta i arbeidslivet og ved å styrke de offentlige velferdsordningene. Regjeringen vil bedre livsbetingelsene og mulighetene for den delen av befolkningen som har de laveste inntektene og de dårligste levekårene og legge særlig vekt på barns behov når det gjelder tiltak mot fattigdom.

Regjeringen vil legge til rette for at alle barn og unge gis muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon.

Regjeringen vil fortsatt vektlegge et bredt forebyggende perspektiv, gjennom å bidra til å endre forhold som skaper og opprettholder fattigdom i oppvekstmiljø, utdanningssystem, innenfor arbeidsmarked og arbeidsliv, og innenfor velferdsordningene. Det skal være en særlig innsats rettet mot de som er avhengige av rusmidler og deres pårørende.

Arbeidstakerrettigheter og et godt arbeidsmiljø

Et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv. Regjeringen vil sikre og styrke arbeidstakernes rettigheter og føre en ambisiøs politikk for et godt arbeidsmiljø både i privat og offentlig sektor. Dette er også viktig for at seniorene skal ha arbeidslyst og arbeidsevne til å stå lenger i arbeid og slik kunne bidra til å løse de store arbeidskraftbehovene i framtida.

Det er viktig å bekjempe utstøting og gjøre terskelen lavere for å komme seg inn i arbeidslivet. Regjeringen ønsker å videreføre og videreutvikle avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Et anstendig og velregulert arbeidsliv uten sosial dumping er avgjørende for den enkelte og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse, dette er også en forutsetning for styringen av norsk økonomi. Tiltakene i Regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping skal følges opp og evalueres. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal styrkes, i nært samarbeid med bransjene selv.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

NAV-reformen skal legge til rette for realisering av et velfungerende arbeidsmarked og bidra til å innfri Regjeringens mål om arbeid til alle.

Reformen legger grunnlaget for en helhetlig, effektiv og brukerrettet arbeids- og velferdsforvaltning. For Regjeringen er det en sentral målsetting at arbeids- og velferdsforvaltningen, gjennom et likeverdig samarbeid mellom kommune og stat, bidrar til å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet, møte det enkelte mennesket med service og respekt og bidra til sosial og økonomisk trygghet.

Folketrygd og pensjon

Stortinget vedtok i 2009 nytt regelverk for alderspensjon i folketrygden med utgangspunkt i de brede pensjonsforlikene i 2005 og 2007. Pensjonsreformen trygger framtidas pensjoner og bidrar til å sikre bærekraften i den norske velferdsstaten. Reformen legger til rette for en individuelt tilpasset overgang mellom arbeid og pensjon. Man kan ta ut hel eller delvis pensjon fra 62 år til 75 år, og arbeid og pensjon kan kombineres uten avkorting.

Regjeringen la i mai 2011 fram forslag til ny uføretrygd og alderspensjon til uføre. Forslaget sikrer nye uføre en uføretrygd om lag på nivå med dagens uførepensjon og det blir enklere å kombinere uføretrygd og arbeid. Uføre sikres i tillegg en god alderspensjon.

Stortinget vedtok i 2010 lovendringer for offentlige tjenestepensjoner som skal gjelde fullt ut for årskull til og med 1953. Loven vil bli fulgt opp med tilpasninger av samordningsregelverket for yngre årskull som tjener opp alderspensjon fra folketrygden helt eller delvis etter nye opptjeningsregler.

Stortinget vedtok i desember 2010 nye regler for rett til fleksibelt uttak av alderspensjon fra kollektive tjenestepensjonsordninger i privat sektor og individuelle pensjonsordninger. Vedtaket innebærer blant annet at den enkelte har rett til å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år også i tjenestepensjonsordningen, at en kan velge hvor stor andel av pensjonen som skal tas ut og også velge om uttaket skal kombineres med arbeid og videre pensjonsopptjening.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeidsdepartementets samlede budsjettforslag for 2012 er på nærmere 358 mrd. kroner. Folketrygdens utgifter på om lag 308,9 mrd. kroner utgjør en dominerende andel med om lag 86 pst. av de samlede utgiftene under departementets budsjett. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene på om lag 27 mrd. kroner, eller 8,2 pst., sammenlignet med saldert budsjett 2011. 2012-effekten av årets trygdeoppgjør utgjør om lag 10,4 mrd. kroner, og antatt lønns- og prisvekst om lag 1,9 mrd. kroner. Til sammen utgjør dette om lag 12,4 mrd. kroner. Dette innebærer en reell økning i bevilgningene på om lag 14,6 mrd. kroner eller 4,4 pst. Økningen skyldes i hovedsak økte utgifter til alderspensjon.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Hovedprioriteringene i budsjettforslaget fra Arbeidsdepartementet for 2012 er:

• En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

• En Arbeids- og velferdsetat som skal bygge opp under de langsiktige målene for NAV-reformen og pensjonsreformen

• Tiltak for et mer inkluderende og anstendig arbeidsliv

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Arbeidsmarkedspolitikken

Deltakelse i arbeidslivet er viktig for den enkeltes inntekt, og for muligheten til å utnytte evner og ressurser. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at ledige jobber blir besatt av personer med nødvendige kvalifikasjoner. Regjeringen arbeider målrettet med sikte på at flere skal komme i arbeid, å hindre utstøting av arbeidstakere og legge til rette for at eldre arbeidstakere motiveres til å være lengre i arbeidslivet. De arbeidsrettede virkemidlene skal bidra til at arbeidsledige lettere kan gå over i de ledige jobbene. Personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for arbeidsrettet bistand, skal få tilbud om nødvendig bistand slik at de raskere kan komme tilbake til arbeidslivet.

For å dekke etterspørselen etter arbeidskraft fremover, er Regjeringens hovedstrategi å mobilisere ubenyttede arbeidskraftsressurser som finnes blant ledige, personer med nedsatt arbeidsevne og personer som står utenfor arbeidsstyrken.

Innenfor bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak har Arbeids- og velferdsetaten mulighet til å benytte et bredt spekter av tiltak tilpasset den enkeltes behov. Det legges opp til et tiltaksnivå på om lag 71 200 plasser i gjennomsnitt i 2012, jf. omtale under kap. 634, post 76. Dette er om lag samme tiltaksnivå som i 2011. Av tiltaksplassene vil om lag 17 000 benyttes overfor ledige, og om lag 54 200 være for personer med nedsatt arbeidsevne.

Regjeringen styrker innsatsen for personer med nedsatt arbeidsevne med om lag 1 000 plasser sammenlignet med 2011. Tiltaksnivået for ledige reduseres med om lag 1 250 plasser sammenlignet med 2011. Prognosen for personer med nedsatt arbeidsevne tilsier at det vil være et stort behov for arbeidsrettet bistand for denne gruppen i 2012. Reduksjonen i tiltaksnivået for ledige har sammenheng med et bedret arbeidsmarked.

Ungdom, innvandrere, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne er utsatte grupper på arbeidsmarkedet, og skal prioriteres ved inntak til arbeidsmarkedstiltak. Regjeringen vil videreføre satsingen på utsatte grupper jf. nærmere omtale under resultatområde 2, delmål 1.

For å sikre mer effektiv bruk av midlene til arbeidsmarkedstiltak, foreslår Regjeringen å endre betalingspraksisen i skjermet sektor for tiltakene arbeidspraksis, avklaring og varig tilrettelagt arbeid.

Med bakgrunn i finanskrisen ble det innført endringer i ordningen med tilskudd til bedriftsintern opplæring (BIO). Endringene utvidet inngangsvilkårene, og gav mulighet for å utvide varigheten for opplæringen. Endringene ble innført fra 1. oktober 2009 med varighet ut 2011. Som følge av bedringene på arbeidsmarkedet, avvikles endringene fra 1. januar 2012.

Enslige forsørgere som mottar overgangsstønad stilles i dag overfor krav om yrkesrettet aktivitet når det yngste barnet fyller tre år. For å redusere den passive stønadsperioden og bidra til at den enslige forsørgeren raskere kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, foreslår Regjeringen at kravet til aktivitet inntrer fra det yngste barnet fyller ett år. Endringen foreslås iverksatt fra 1. januar 2012, for nye tilfeller.

Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne

Regjeringen fremmer i forbindelse med statsbudsjettet for 2012 forslag om en egen jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien er forankret i den politiske plattformen for flertallsregjeringen 2009-2013, og bygger også på delmål 2 i ny IA-avtale for 2010-2013 om å øke sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne. Målgruppen for strategien er personer med nedsatt funksjonsevne under 30 år som har behov for arbeidsrettet bistand for å komme i jobb. Fokus rettes særlig mot unge i overgangen mellom utdanning og arbeid.

Innenfor rammen av arbeidsmarkedstiltakene foreslår Regjeringen 500 tiltaksplasser til jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne i 2012. I tillegg foreslås det å sette av midler til et nytt forsøk med tilretteleggingstilskudd for arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne, og til et utvidet forsøk med funksjonsassistanse. Arbeids- og velferdsetaten vil få økte ressurser i forbindelse med jobbstrategien. Det vil bl.a. opprettes 20 prosjektlederstillinger og 20 stillinger knyttet til arbeidslivssentrene.

Det vises for øvrig til særtrykk til Prop. 1 S (2011-2012), Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne for nærmere omtale.

Dagpengeordningen

Personer som mister arbeidsinntekt som følge av arbeidsledighet skal via dagpengeordningen sikres et rimelig inntektsnivå, slik at de kan sørge for sitt livsopphold mens de er arbeidssøkere. For å gjøre det lettere for arbeidsgiver å holde på kvalifisert arbeidskraft i en periode med lav aktivitet og nedgangskonjunktur, ble dagpenge- og permitteringsregelverket utvidet på flere områder i løpet av 1. halvår 2009. Den bedrede situasjonen på arbeidsmarkedet tilsier at det ikke lenger er behov for å beholde utvidelsen av dagpenge- og permitteringsregelverket. Regjeringen foreslår å reversere endringene fra 1. halvår 2009 med virkning fra 1. januar 2012. Dette innebærer at bedriftenes arbeidsgiverperiode forlenges fra fem til ti dager ved minst 40 pst. permittering, maksimal periode med dagpenger under permittering reduseres fra 52 til 30 uker for nye tilfeller, samtidig som arbeidsgivers fritak fra lønnsplikten tilsvarende reduseres til 30 uker, og kravet til arbeidstidsreduksjon for rett til dagpenger under permittering økes fra 40 til 50 pst. Departementet vil følge utviklingen i arbeidsmarkedet og gjøre en ny vurdering av dagpenge- og permitteringsregelverket dersom situasjonen tilsier dette.

Særreglene for eldre dagpengemottakere ble avviklet fra 1. januar 2011, med en overgangsperiode på ett år for personer som pr. 1. januar 2011 mottok dagpenger og som hadde fylt 63 år. Regjeringen foreslår i 2012 at langtidsledighetsgarantien, som innebærer tilbud om tiltak, utvides til å inkludere overgangstilfellene etter avviklingen av særreglene for eldre dagpengemottakere. Det innebærer at garantiutvidelsen er knyttet til personer som ved utgangen av 2011 fremdeles mottar dagpenger etter overgangsordningen som avvikles fra 1. januar 2012, og som har vært delvis ledige de siste seks månedene.

Det vises til delmål 3 og programkategori 33.30 Arbeidsliv.

2.2.2 Arbeids- og velferdsetaten og IKT-modernisering

Arbeids- og velferdsforvaltningen er Regjeringens viktigste verktøy i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. God måloppnåelse og effektiv drift av Arbeids- og velferdsetatens virksomhet er avgjørende bidrag for å skape et velfungerende arbeidsmarked, et inkluderende arbeidsliv og et inkluderende samfunn. Krevende oppstartsår for Arbeids- og velferdsetaten, samtidig med en kraftig vekst i arbeidsledigheten, førte til sviktende måloppnåelse bl.a. knyttet til ytelsesforvaltningen og oppfølging av brukerne. Stortinget ble orientert om situasjonen bl.a. i St.prp. nr. 51 (2008-2009) Redegjørelse om situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen og forslag om tilførsel av ressurser til Arbeids- og velferdsetaten, og i påfølgende Prop. 1 S.

Det har vært en god utvikling på flere viktige områder i Arbeids- og velferdsetaten siden fremleggelsen av St.prp. nr. 51 (2008-2009). I tiden fremover vil det fortsatt arbeides for en god videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen slik at brukerne får de ytelser, tjenester og tiltak som de har behov for så raskt og effektivt som mulig.

Med et betydelig antall personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet, er det sentralt at Arbeids- og velferdsetaten gir god og helhetlig bistand til brukerne slik at disse gis mulighet til arbeid og aktivitet, og ikke blir gående for lenge på stønader. Oppfølgingsarbeidet i etaten har gradvis blitt bedre ved at det er flere enn tidligere som får oppfølging. Oppfølgingen blir for mange også satt inn på et tidligere tidspunkt. Det er likevel fortsatt for mange som ikke får den oppfølgingen de skal ha og med nødvendig kvalitet. Forbedringer i oppfølgingsarbeidet vil måtte skje gradvis og over flere år, og departementet vil be Arbeids- og velferdsdirektoratet utarbeide en langsiktig plan for dette arbeidet.

Arbeidet med å sikre brukerne rett stønad til rett tid har stått sentralt i forbedringsarbeidet som Arbeids- og velferdsetaten har gjennomført. Kvalitet og robusthet i ytelsesforvaltningen vil fremover fortsatt være en utfordring for etaten, og arbeidet med å redusere saksbehandlingstidene og sikre god kvalitet i ytelsesforvaltningen skal fortsette. Etter at etaten i 2008 og særlig i 2009 måtte prioritere arbeidet med å få ned saksbehandlingstidene, er fokus nå i større grad dreid mot å øke kvaliteten i ytelsesforvaltningen. Arbeidet er forankret i en rekke strategier og handlingsplaner og forbedringsarbeidet skal fortsette i tråd med de langsiktige planene som er lagt. Det pågår i tillegg et omfattende arbeid med å etablere et helhetlig kvalitetssystem. I første omgang tar en sikte på gradvis å implementere dette i ytelsesforvaltningen. Det er viktig å sikre oppslutning om velferdsstaten. Det innebærer at arbeids- og velferdsforvaltningen også må sikre målrettet innsats mot svindel av trygdeytelser.

Arbeids- og velferdsetaten har mange og til dels gamle IKT-løsninger. Vesentlige forbedringer av effektivitet og kvalitet i saksbehandlingen i arbeids- og velferdsforvaltningen krever omfattende modernisering av IKT-systemene i Arbeids- og velferdsetaten. Regjeringen har derfor igangsatt et større program for modernisering av IKT i etaten. Det anbefalte programmet vil bl.a. omfatte nye løsninger for uførepensjon og sykepenger, selvbetjeningsløsninger, økt automatisering av vedtaksbehandling og integrering med viktige fellesskapsløsninger som EDAG. Programmet vil også omfatte nødvendige tiltak for å sikre gevinstrealisering gjennom organisasjonsutvikling, tjenesteutvikling, endring av arbeidsprosesser, kompetanseutvikling mv. Departementet vil parallelt også vurdere om det er behov for regelverksendringer for å understøtte målene for IKT-moderniseringen. Konseptvalget som er gjort, balanserer hensynet til rask implementering av nye IKT-løsninger og fleksibilitet med hensynet til løpende prioriteringer og etatens årlige kapasitet til å gjennomføre store IKT-prosjekter opp mot løpende tjenesteleveranser til brukerne. Programmet er planlagt gjennomført over seks år inndelt i tre faser.

Det er foreslått bevilget 220 mill. kroner til programmet i 2012.

Moderniseringen av IKT vil etter hvert som utviklede løsninger settes i drift, frigjøre ressurser som vil kompensere for økte driftsutgifter til IKT i Arbeids- og velferdsetaten. Løpende driftsutgifter til IKT har økt over flere år og det forventes en fortsatt vekst i disse utgiftene. For å kompensere for økte IKT-driftsutgifter, foreslår Regjeringen å styrke etatens driftsbevilgning med 200 mill. kroner i 2012.

Arbeids- og velferdsforvaltningens størrelse og kompleksitet tilsier at planer og tiltak for den videre utviklingen må ha et langsiktig og helhetlig perspektiv. Innenfor denne rammen vil det bli lagt vekt på å balansere hensynet mellom kvalitet og kvantitet, mellom konsolidering og utvikling, innenfor både den arbeidsrettede oppfølgingen og ytelsesforvaltningen. Med det brede spekteret av oppgaver som Arbeids- og velferdsetaten har, vil en måtte forvente at forbedringer vil skje gradvis. Dette må ses i lys av at IKT-moderniseringen vil ha en langsiktig karakter der forbedringer vil oppnås gradvis. På sikt skal dette også bidra til at brukerne blir mer fornøyd med etatens tjenester og service.

Oppfølgingsarbeidet, ytelsesforvaltningen og IKT-moderniseringen er de tre viktigste innsatsområdene for Arbeids- og velferdsetaten i 2012.

2.2.3 Hjelpemiddelområdet

Hjelpemiddelområdet er omfattende og ulike brukergrupper har høyst forskjellige behov. Gjennom ulike virkemidler og tiltak vil Regjeringen bidra til inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i utdanning, arbeids- og dagligliv. Regjeringen vurderer kontinuerlig hvilke hjelpemidler som fullt ut skal være stønadsberettiget over folketrygden, hvilke produkter eller utstyr som det er aktuelt å gi et tilskudd til, og hvilke hjelpemidler eller utstyr som bør tas ut av sortimentet.

Etter skatteloven § 6-83 kan skattytere som i inntektsåret har hatt usedvanlig store utgifter på grunn av sykdom eller annen varig svakhet, få særfradrag for sykdomsutgiftene i alminnelig inntekt. Forutsetningen er at utgiftene utgjør minst 9 180 kroner, og at de kan dokumenteres eller sannsynliggjøres på tilfredsstillende måte.

Særfradragsordningen fungerer ikke tilfredsstillende. Regjeringen foreslår derfor at skatteloven § 6-83 oppheves og at særfradraget for store sykdomsutgifter fases ut over en periode på tre år. Midlene som frigjøres ved avvikling av ordningen brukes til å styrke eksisterende ordninger på utgiftssiden med tilsvarende formål. Til sammen åpner utfasingen for å styrke eksisterende ordninger på utgiftssiden med 176 mill. kroner i 2012. Midlene fordeles på folketrygdens refusjonstakster til tannbehandling (137 mill. kroner), Husbankens tilskuddsordning til etablering og tilpasning av bolig (23 mill. kroner), bilstønadsordningen for gruppe 2-biler for sterkt funksjonshemmede barn og unge under 18 år (13,5 mill. kroner) og Diabetesforbundets arbeid med motivasjonsgrupper og å oppdage diabetes tidlig (2,5 mill. kroner). For nærmere omtale av ordningen og utfasingen vises det til Prop. 1 LS (2011-2012) Skatter, avgifter og toll 2012.

Barn og unge med funksjonsnedsettelser under 18 år kan få stønad til gruppe 2–bil i dag bare dersom de ikke har gangfunksjon. Det innebærer at familier med barn og unge med sterk funksjonsnedsettelse, men med noe gangfunksjon i dag kommer svært uheldig ut fordi adgangen til å få innvilget gruppe 2-bil er begrenset til de som er avhengig av å bruke heis eller rampe for å komme inn og ut av bilen. Regjeringen foreslår å endre tildelingskriteriene for gruppe 2-bil slik at barn og unge opp til 18 år med sterkt begrenset gangfunksjon etter en nærmere vurdering kan tildeles gruppe 2-bil. Forslaget er nærmere omtalt under kap. 2661 Grunn- og hjelpestønad, hjelpemidler mv.

Prisene på elektronisk utstyr har gått betydelig ned de senere årene. Leverandører og produsenter av høreapparater antas å tilpasse prissettingen til det maksimale stønadsbeløpet. Som følge av denne utviklingen foreslås det å redusere satsene for digitale høreapparater og for tinnitusmaskerere med 10 pst. i 2012.

Grensesnittet mellom hva som defineres som et hjelpemiddel og hva som er vanlige kommersielle produkter rettet mot allmennheten endrer seg stadig, bl.a. som følge av prisutvikling, teknologisk utvikling og økte krav til universell utforming. En del mindre hjelpemidler som ikke krever spesialtilpasning har etter hvert blitt vanlige i befolkningen og også rimeligere å anskaffe. Dette er utstyr som etter hvert kan ses på som ordinært utstyr som den enkelte selv bør ta ansvar for å kjøpe ved behov. Ovennevnte er utstyr som i dag fås kjøpt i ordinær handel. Regjeringen foreslår å fjerne rimelig og universelt utformet utstyr i husholdningen til å lage mat, spise og drikke, samt utstyr til renhold og personlig hygiene fra sortimentet.

Utstyr til lek, trening og stimulering er en stor og uensartet utstyrsgruppe. Svært mye av dette utstyret er ikke produsert spesielt for personer med funksjonsnedsettelse, men kan være nødvendig og nyttig for de det gjelder. Regjeringen foreslår at utstyr som kan anses som vanlige leker for barn, samt utstyr som er utviklet med den alminnelige befolkning som målgruppe ikke lengre skal defineres som et stønadsberettiget hjelpemiddel.

Effekten av bruk av luftrensere som tiltak ved pustevanskeligheter har over tid vært omstridt i medisinske fagmiljøer, og det anses heller ikke som et særlig effektivt tiltak. Regjeringen forslår på denne bakgrunn å fjerne luftrensere fra sortimentet for stønadsberettiget utstyr fra 1. januar 2012.

Effektene av disse tiltakene er nærmere omtalt under kap. 2661 Grunn- og hjelpestønad, hjelpemidler mv.

2.2.4 Et inkluderende arbeidsliv

Samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnede mål i sysselsettings-, arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken. 24. februar 2010 ble Regjeringen og partene enige om en forsterket intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 1. mars 2010 – 31. desember 2013, samt protokoll om felles innsats for å forebygge og redusere sykefraværet og styrke inkluderingen.

Den nye IA-avtalen følges opp tettere og bredere enn de to foregående avtalene. Arbeidet er blitt mer målrettet og stiller tydeligere krav til aktivitet og rapportering. Avtalen bygger på det man vet virker; tett oppfølging av den sykmeldte fra sykmelder, Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgiver, samt økt tilrettelegging for nærvær. I tillegg understrekes i større grad betydningen av forebyggende innsats og systematisk HMS-arbeid i virksomhetene. Gjennom samarbeidet skal de ulike partene aktivt bidra til at den enkelte arbeidsplass kan delta i et forpliktende løft for å nå de felles målene.

Alle de tre delmålene i den tidligere IA-avtalen er videreført. Sykefraværsmålet i IA-avtalen er fortsatt å redusere sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i 2. kvartal 2001. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 pst.

Gjennom delmål 2 i IA-avtalen er det satt fokus på å få sysselsatt flere med nedsatt funksjonsevne. Innsatsen har imidlertid i liten grad bidratt til å øke inkluderingen av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, og dette må i større grad settes på dagsorden for IA-samarbeidet fremover. Regjeringen vil gjennom forslag om en egen jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne legge til rette for å øke yrkesdeltakelsen i denne målgruppen, jf. nærmere omtale under kap. 2.2.1. For en nærmere beskrivelse av strategien vises det til særtrykk til Prop. 1 S (2011-2012), Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen følger en bred strategi for å fremme høy yrkesaktivitet blant seniorene. Det legges vekt på et bærekraftig pensjonssystem som et sentralt grunnlag for seniorpolitikken. Samtidig er seniorarbeidet på arbeidsplassene, spredning av kunnskap om seniorene som viktig arbeidskraftressurs, livslang læring og innsats bl.a. gjennom arbeidsmiljøpolitikken for å motvirke diskriminering og utstøting fra arbeidslivet nødvendig for å få gode resultater i seniorpolitikken. Delmål 3 i IA-avtalen er å øke yrkesaktiviteten for personer over 50 år.

I tillegg til ny IA-avtale ble det undertegnet en egen protokoll med en rekke tiltak for raskere og tettere oppfølgning av sykmeldte. Disse skal gjelde for hele arbeidslivet og legge grunnlaget for å redusere sykefraværet. Til grunn for tiltakene ligger en enighet om at sykdom ikke nødvendigvis innebærer at man må være 100 pst. sykmeldt og at sykmeldte i større grad bør være i arbeid eller aktivitet på arbeidsplassen.

Fra 1. juli 2011 ble endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven om raskere oppfølgning og sanksjonering av brudd på regelverket ved arbeidstakers sykdom iverksatt. For å oppnå bedre oppfølging i virksomhetene og lavere sykefravær, styrkes kravene om tidligere og tettere oppfølging av sykmeldte arbeidstakere. Frister for oppfølging framskyndes og sykmelder skal motta informasjon om oppfølgingen fra arbeidsgiver. Reglene skal bidra til en god dialog mellom arbeidsgiver, arbeidstaker, sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten.

Samtidig er det innført mer effektive reaksjoner overfor de som ikke følger opp sitt ansvar i sykefraværsarbeidet. Arbeidsgiver og sykmelder kan ilegges gebyrer ved manglende overholdelse av pliktene i sykefraværsarbeidet. Ved manglende medvirkning fra arbeidstaker kan sykepengene stanses. Målet med disse reaksjonene er ikke å straffe, men å få innarbeidet en oppfølgingskultur hvor de ulike aktørenes oppgaver i sykefraværsarbeidet løses som forutsatt. Det lovpålagte sykefraværsarbeidet anses som en selvfølgelig del av prosessen med å få arbeidstaker tilbake i arbeid, for eksempel gjennom gradert sykmelding.

Helsemyndighetene, arbeidsmyndighetene og berørte fagmiljøer har i samarbeid utarbeidet faglige veiledere i sykmeldingsarbeidet. Et internettbasert veiledningsverktøy ble lansert 1. juli 2011. Videre har Arbeids- og velferdsdirektoratet utviklet et system for regelmessige tilbakemeldinger til sykmelder om egen sykmeldingspraksis. Regjeringen har stor tro på at disse tiltakene også vil kunne bidra til å redusere sykefraværet.

Det er etablert et omfattende samarbeid på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå for løpende oppfølging av IA-avtalen. Oppfølging av IA-avtalen er et viktig tema i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, hvor arbeidsministeren møter lederne av hovedorganisasjonene fire ganger per år. En partssammensatt oppfølgingsgruppe under rådet har ansvaret for den løpende oppfølgingen av avtalen. Det er også nedsatt en partsammensatt faggruppe som bl.a. har ansvar for å følge utviklingen i IA-målene. Faggruppen utarbeider halvårlige rapporter til Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Sammen med myndighetenes og hovedorganisasjonenes halvårlige rapportering om oppfølging og igangsatte aktiviteter i egen organisasjon, gir dette et godt bilde på status for og omfanget av IA-arbeidet. På fylkesnivå er det etablert regionale IA-råd med partene og myndighetene som bl.a. har som oppgave å drøfte og gjennomføre felles og prioritert innsats mot virksomheter og bransjer i fylket med særlige utfordringer knyttet til frafall og utstøting. Samarbeidet og innsatsen i de regionale IA-rådene er derfor en viktig suksessfaktor når intensjonen i IA-avtalen skal følges opp med aktivt oppfølgingsarbeid i virksomhetene.

Innen sommeren 2013 skal det gjennomføres en evaluering av måloppnåelse og av om tiltakene i IA-avtalen og protokollen er satt i verk og gjennomført på en tilfredsstillende måte. Prosjektet gjennomføres i regi av SINTEF.

Oppfølging av tiltakene i ny IA-avtale og protokoll av 24. februar 2010 ble tildelt 153 mill. kroner i 2011. Regjeringen foreslår en viss omfordeling av midler til IA-arbeidet i 2012. Dette er drøftet i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Enkelte tiltak som ble gjennomført i 2011 har ikke behov for midler i 2012. Dette omfatter blant annet kostnader i forbindelse med utvikling av IKT-støttesystemer og utviklingsarbeid i forbindelse med faglige veiledere. Videre er det enkelte tiltak som ble lagt inn med halvårseffekt i budsjettet for 2011, og som derfor har behov for økte midler i 2012. Dette omfatter blant annet administrative kostnader i forbindelse med oppfølging av nytt sanksjonsregime og oppfølging i forbindelse med nytt dialogmøte 3, midler til IA-rådene og kompensasjon til leger i forbindelse med deltakelse på dialogmøter.

Siden inngåelsen av den nye og forsterkede IA-avtalen er det gjort mye arbeid for å følge opp enigheten mellom avtalepartene. Mye innsats har vært rettet mot å få på plass et kraftfullt oppfølgingsregime og de nye lovendringene. Det finnes ingen raske eller enkle løsninger for å nå målene for IA-samarbeidet. Utviklingen i IA-målene påvirkes av mange faktorer, også faktorer som ligger utenfor avtalepartenes kontroll. IA-arbeidet er et langsiktig arbeid hvor erfaringer fra andre land (for eksempel Sverige) tilsier at det er viktig å holde trykket oppe ved å iverksette ulike tiltak over lengre tid. Regjeringen har tro på at resultatene av IA-arbeidet vil bli synlige på lang sikt. Flere av tiltakene i IA-avtalen dreier seg om å endre arbeidsmåter og tenkemåter, og det tar tid før dette får fullt gjennomslag hos de ulike aktørene.

Det vises for øvrig til nærmere omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd og resultatområde 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

2.2.5 Treparts bransjesatsing – Renhold

Selv om de fleste arbeidstakere i Norge jobber under gode og forsvarlige forhold er det utfordringer når det gjelder å sikre gode arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø i enkelte bransjer.

Det følger av Soria Moria II at Regjeringen vil rette særlige tiltak mot bransjer som er spesielt utsatt for useriøsitet, sosial dumping og utstøtings- og arbeidsmiljøproblemer, gjennom treparts bransjeprogrammer. Partene i arbeidslivet og Regjeringen er enige om at renholdsbransjen skal være et pilotprosjekt for den bransjevise satsingen. I statsbudsjettet for 2011 ble det bevilget 10 mill. kroner til treparts bransjeprogrammer rettet mot særlig utsatte bransjer.

Renholdsbransjen har helt spesielle utfordringer når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, HMS-standard og svart arbeid. Bransjen er preget av svært lav organisasjonsgrad, uoversiktlig organisering, spesielle arbeidstider, jobbing alene på ulike lokasjoner, lave etableringskostnader, utstrakt bruk av underleverandører og høyt innslag av utenlandsk arbeidskraft. Arbeidstilsynet og bransjen selv melder om store problemer, både når det gjelder HMS-standarden og konkurranseforholdene for virksomheter som driver seriøst.

Et første og svært viktig tiltak vil være å få på plass en offentlig godkjenningsordning for renholdsvirksomheter, basert på de kravene som stilles for å drive lovlige virksomheter. Forslaget går ut på at alle renholdsvirksomheter må dokumentere at viktige helse- miljø- og sikkerhetskrav er oppfylt, og at de har oppfylt sine registreringsplikter overfor norske myndigheter. Det vil videre være viktig med en helhetlig myndighetsoppfølging, bl.a. tilsyn, for at en godkjenningsordning skal kunne fungere etter hensikten og gi de ønskede resultatene.

Regjeringen har derfor foreslått at det i tillegg til ovennevnte bevilgning til treparts bransjeprogrammer, bevilges 20 mill. kroner til Arbeidstilsynet til en styrket oppfølging av renholdsbransjen. Oppfølgingen vil omfatte en godkjenningsordning, økt oppfølging og etablering av en id-kort ordning for bransjen. Det vises også til omtale under resultatområde 4.

2.2.6 Økt kontroll med bemanningsbransjen

En forutsetning for å nå målsettingen om et sikkert og inkluderende arbeidsliv med trygge tilsettingsforhold er blant annet at arbeidsgiver etterlever regelverket og sørger for at arbeidsmiljøforholdene og sikkerheten er tilfredsstillende og forsvarlig slik at arbeidstakernes helse og arbeidsevne ivaretas også i et langsiktig perspektiv.

I den senere tid har det blitt avdekket en rekke alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven for ansatte i bemanningsselskaper. Det har så langt blitt avdekket flere tilfeller av brudd på loven i sykehus/helseforetak og sykehjem, der driften helt eller delvis har vært satt ut til bemanningsselskap og ved bruk av innleid arbeidskraft. På bakgrunn at det bildet som har tegnet seg etter avsløringene, har Regjeringen iverksatt en forsterket kontroll med arbeidsforholdene i bemanningsselskapene og i de virksomhetene som leier inn arbeidskraft.

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2011 ble det bevilget 10 mill. kroner i økt bevilgning til Arbeidstilsynet for å styrke tilsynet med bemanningsforetak og virksomheter som leier inn arbeidskraft. Arbeidstilsynet har startet en tilsynskampanje rettet mot et utvalg av bemanningsforetak i de ulike regionene, samt mot et utvalg av virksomheter som leier inn arbeidskraft. I første runde vil følgende bransjer prioriteres: helsesektoren, renhold, restaurant og bygg.

For å få til en varig effekt av tilsynsinnsatsen er det viktig at denne satsingen har et lengre perspektiv. Regjeringen har derfor foreslått at bevilgningen videreføres i 2012 med 10 mill. kroner til økt tilsyn med bemanningsbransjen og virksomheter som leier inn arbeidskraft. Se også omtale under resultatområde 4.

2.2.7 Innsats for bedre fordeling og mot fattigdom

Regjeringen oppnevnte i 2008 Fordelingsutvalget for å se på utviklingen i økonomiske forskjeller over tid, hvilke faktorer som påvirker fordelingen og hvilke tiltak som kan bidra til en jevnere fordeling. Fordelingsutvalget overleverte sin innstilling (NOU 2009:10) til Finansdepartementet i mai 2009. Utvalget har sett på tiltak som kan bidra til å forhindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid, herunder at fattigdom går i arv.

Regjeringen legger som en oppfølging av Fordelingsutvalgets innstilling fram en stortingsmelding om fordelingspolitikken. Regjeringen presenterer en bred fordelingspolitikk for en mer rettferdig fordeling i meldingen. Den brede fordelingspolitikken omfatter virkemidler og innsatsområder som også er grunnleggende i en helhetlig og langsiktig innsats for å forebygge lavinntekt og fattigdom. Regjeringens politikk for å bekjempe fattigdom inneholder langsiktige tiltak og et sterkt forebyggende perspektiv. Målet er å sikre at strukturelle og samfunnsmessige forhold hindrer lavinntekt og fattigdom.

Arbeidsmarkedet er den viktigste arenaen for å forebygge og bekjempe fattigdom. Regjeringen vil utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom ved å bringe flere inn i eller tilbake til arbeidslivet. Bekjempelse av fattigdomsproblemer krever også gode inntektssikringsordninger i de tilfellene der lønnet arbeid ikke er et realistisk alternativ. Arbeids- og velferdspolitikken står, i samspill med andre politikkområder, sentralt i Regjeringens arbeid for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom.

På enkelte områder vil det være behov for en forsterket innsats og mer målrettede tiltak overfor personer med økt risiko for fattigdom og sosial eksklusjon, spesielt overfor barn og unge. Regjeringen la sammen med forslaget til statsbudsjett for 2007 fram en handlingsplan mot fattigdom. Handlingsplanen er fulgt opp med tiltak og styrkinger i de årlige statsbudsjettene i perioden 2007-2011. Handlingsplan mot fattigdom videreføres i 2012. Handlingsplan mot fattigdom er rettet inn mot tre delmål: at alle skal gis muligheter til å komme i arbeid, at alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg og å bedre levekårene for de vanskeligst stilte. Handlingsplan mot fattigdom inneholder tiltak på flere departementers ansvarsområder. Kvalifiseringsprogrammet er et av mange tiltak som er iverksatt for å bedre mulighetene og levekårene for utsatte grupper. Se nærmere omtale i del II, resultatområde 2, delmål 6 Bedre levekårene for de vanskeligst stilte og del III, punkt 7 Handlingsplan mot fattigdom. Rapport og status.

2.2.8 Ny uføretrygd og alderspensjon til uføre

Regjeringen la 27. mai 2011 fram Prop. 130 L om ny uføretrygd og alderspensjon til uføre. Forslagene i proposisjonen er dels en nødvendig tilpasning til pensjonsreformen av folketrygdens ytelser til uføre. Uførereformen er samtidig en del av Regjeringens arbeid med fornyelse av folketrygdens stønadsordninger for personer med helseproblemer: sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon.

Målet med de offentlige trygde- og stønadsordningene er å gi økonomisk trygghet, utjevne inntekt og bidra til selvhjelp. Samfunnet skal ta vare på de som av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet. Regjeringen foreslår en mer fleksibel uføretrygd, kombinert med bedre oppfølging av den enkelte. Hovedgrepene i Regjeringens forslag er å frikoble beregningen av uføreytelsen fra alderspensjon, og i stedet beregne uføreytelsen på bakgrunn av inntekten de siste årene før uførheten oppstod. Ytelsen foreslås skattlagt som lønn, og det foreslås å endre regelverket for å gjøre det lettere å kombinere uføretrygd og arbeid.

Fornyet og forsterket arbeidslinje

Regjeringen vil legge større vekt på forebygging og tidlig innsats. Langvarig sykefravær gir en betydelig økning i sannsynligheten for å bli ufør. Tiltak som bidrar til å redusere omfanget av langvarige sykefravær og øker bruken av graderte sykmeldinger er viktig for å forhindre uførepensjonering og styrke arbeidslinja. Regjeringens forslag til nye beregningsregler for uføretrygd vil gi et langt mer fleksibelt system enn i dag og vil motivere til arbeid for uføre som har mulighet til å forsøke seg i arbeid eller øke stillingsandelen.

Det skal lønne seg å arbeide, og mange endringer de senere årene har hatt som mål at flere skal ta del i arbeidslivet ut fra sine evner. Det gjelder blant annet IA- avtale, innføring av arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplan, arbeidsavklaringspenger, forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd og kvalifiseringsprogrammet. Det er for tidlig å konkludere med de langsiktige effektene av disse endringene, men det er etter Regjeringens vurdering viktig med en kritisk gjennomgang av virkemiddelbruken som skal støtte opp om arbeidslinja. Et viktig mål er å understøtte at en større andel enn i dag kan kombinere gradert uføretrygd og arbeid. I dag får hele 80 pst. av de som får innvilget uførepensjon en uføregrad på 100 pst. Det antas at en del av disse vil kunne arbeide noe dersom forholdene legges til rette. Samtidig vil det være en del som etter gjennomførte kvalifiseringstiltak har en arbeidsevne som er for lav eller ustabil til å kunne få arbeid i det ordinære arbeidsmarkedet. Regjeringen vil vurdere nærmere fordeler og ulemper ved ulike løsninger som kan bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant grupper med nedsatt arbeidsevne, herunder vurdere behovet for å justere bruken av de eksisterende virkemidlene og vurdere om det er hensiktsmessig å etablere nye eller supplerende virkemidler. Vurderingen må skje i lys av forslaget til ny uføretrygd og Stortingets behandling av denne. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette, med sikte på at eventuelle endringer kan tre i kraft senest samtidig med ny uføretrygd.

Nærmere om unge uføre

Regjeringen er bekymret for veksten de senere årene i antallet nye unge som får innvilget varig uførepensjon. Erfaringer tilsier at svært få av disse vil komme tilbake i arbeid på et senere tidspunkt. For å redusere tilgangen til uførepensjon blant unge, er det behov for en bred og målrettet innsats. Dette stiller krav til Arbeids- og velferdsetaten og arbeidslivet generelt, men også til helsevesenet og skolen. Psykiske lidelser er den hyppigst forekommende diagnosegruppen blant unge med uførepensjon. Det er behov for å videreutvikle samarbeidet mellom helsevesenet og Arbeids- og velferdsetaten om målrettede tiltak for denne gruppen. Å sikre at flere unge gjennomfører videregående skole er et annet viktig tiltak. Regjeringen legger samtidig opp til at den arbeidsrettede bistanden i Arbeids- og velferdsetaten målrettes mer mot denne gruppen. Arbeidsdepartementet har i tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsdirektoratet for 2011 gitt signaler om at unge som står i fare for å bli uførepensjonerte skal prioriteres ved bruk av arbeidsmarkedstiltak. Den arbeidsrettede bistanden vil bli knyttet opp mot jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne, jf. nærmere omtale under kap 2.2.1. For en nærmere beskrivelse av strategien vises det til særtrykk til Prop. 1 S (2011–2012), Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne.

2.2.9 Pensjonsreformen

Folketrygdens alderspensjon står overfor store utfordringer som følge av at levealderen i befolkningen øker og det blir relativt færre yrkesaktive til å finansiere framtidens pensjoner. For å sikre at pensjonssystemet er økonomisk og sosialt bærekraftig også i framtiden, har Regjeringen gjennom mange år arbeidet med en reform av folketrygdens alderspensjon. To brede pensjonsforlik i Stortinget i 2005 og 2007 klargjorde hovedtrekkene i den nye alderspensjonen. Pensjonssystemet skal være basert på enkle hovedprinsipper, gi god motivasjon til arbeid, og legge til rette for en fleksibel overgang mellom arbeid og pensjon. Samtidig skal det ha en god fordelingsprofil.

Det er innført nye regler for opptjening og beregning av alderspensjonen i folketrygden. I den nye opptjeningsmodellen er alle år med inntekt mellom 13 og 75 år pensjonsgivende. Samtidig sikres alle en minsteinntekt i alderdommen gjennom garantipensjonen.

Viktige endringer trådte i kraft fra 1. januar 2011. Det ble da åpnet for fleksibel alderspensjon fra 62 år i folketrygden. Nøytrale uttaksregler innebærer at jo lenger en venter med å ta ut pensjon desto høyere blir den årlige pensjonen, som følge av at en kan forvente å være pensjonist i færre år. Alderspensjon og arbeid kan kombineres fritt uten avkorting av pensjonen. Seks nye årskull kunne ta ut alderspensjon i 2011, og det har ført til en økning i antall alderspensjonister så langt i 2011. Utgiftene til alderspensjon har også økt som følge av dette. Utgiftene til alderspensjon over tid er imidlertid i mindre grad påvirket av fleksibel alderspensjon, siden tidlig uttak gir en lavere årlig pensjon for den enkelte.

Samtidig ble det innført levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon. Levealderjustering innebærer at nye pensjonister må arbeide noe lenger for å oppnå samme alderspensjon hvis levealderen i befolkningen fortsetter å øke. Med virkning fra 1. mai 2011 er det også innført nye prinsipper for regulering av alderspensjon. Alderspensjon under utbetaling reguleres i samsvar med lønnsveksten, og deretter fratrekkes 0,75 pst. Levealdersjusteringen bidrar sammen med ny regulering til å trygge den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet.

Pensjonsreformen innebærer behov for tilpasninger i en rekke andre ordninger, blant annet i folketrygdens ytelser til uføre, tjenestepensjonsordningene i offentlig og privat sektor og avtalefestet pensjon.

Regjeringen fremmet 27. mai 2011 lovforslag om ny uføretrygd og alderspensjon til uføre, jf. Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre). Regjeringen foreslår at dagens uførepensjon skal erstattes av en ny uføretrygd. Den nye uføretrygden skal utgjøre 66 pst. av inntekten før uførhet, skal skattlegges som lønn og blir enklere å kombinere med arbeid. Uføre skal fortsatt overføres til alderspensjon ved 67 år. Uføre skal fortsatt få godskrevet opptjening av alderspensjon som om de var i arbeid og slik opptjening gis til fylte 62 år for pensjon opptjent etter nye regler. Videre foreslås det at uføre født i 1944–1951 ved overgangen til alderspensjon skal skjermes for 0,25 prosentpoeng av den årlige virkningen av levealdersjusteringen. I 2018 skal det vurderes hvordan uføres alderspensjon videre skal skjermes for virkningen av levealdersjusteringen.

Ny AFP i privat sektor, utformet etter samme prinsipper som den nye alderspensjonen, trådte i kraft 1. januar 2011. Folketrygdens ytelser til etterlatte, offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor, de private tjenestepensjonsordningene, dagens pensjonsordninger for stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer, høyesterettsdommere mv. og tidligpensjonsordningene for sjømenn og fiskere er tilpasset nye fleksible uttaksregler fra 1. januar 2011, se nærmere omtale under Resultatområde 3 Pensjon.

Det har vært nødvendig å vurdere hvordan regelverket for korttidsytelser som dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger skal tilpasses ny alderspensjon. Ved lov 17. desember 2010 nr. 77 ble det foretatt en rekke tilpasninger i regelverket fra 1. januar 2011. Utbetalt alderspensjon skal ikke føre til avkorting av arbeidsavklaringspenger og dagpenger under arbeidsledighet, og uttak av alderspensjon skal ikke ha betydning for hvor mange dager man har rett til å motta sykepenger. Etter fylte 67 år gis det sykepenger i inntil 60 dager uavhengig av om man har tatt ut alderspensjon eller ikke. Reglene om at retten til folketrygdytelser reduseres ved mottak av avtalefestet pensjon i privat sektor ble opphevet, med virkning for ny AFP. Ved lov 17. desember 2010 nr. 80 ble det innført et krav om inntektsbortfall for rett til arbeidsavklaringspenger og uførepensjon etter fylte 62 år.

Arbeidsdepartementet skal foreta en bredere gjennomgang av regelverket for folketrygdens øvrige ytelser for personer over 62 år og hvordan forholdet mellom alderspensjon og folketrygdens øvrige ytelser for denne aldersgruppen bør være, se omtale under punkt 2.2.8 i Prop. 1 S (2010–2011) Arbeidsdepartementet. Departementet tar sikte på å sende ut et høringsnotat høsten 2011.

3 Sentrale utviklingstrekk

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for sentrale utviklingstrekk på områder som er viktige for å forstå utfordringene man står overfor på Arbeidsdepartementets ansvarsområde. Utfordringene, og de mål, strategier og tiltak som skal møte disse, er nærmere redegjort for i budsjettproposisjonens del II.

Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingstrekk knyttet til fattigdom, arbeidsmiljø- og sikkerhet, samt for sentrale ytelser og stønader på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Det er lagt særlig vekt på å beskrive utviklingen på arbeidsmarkedet. Høy arbeidsinnsats i samfunnet som helhet er det viktigste grunnlaget for verdiskapningen i Norge, og er en forutsetning for å nå Regjeringens mål om å styrke sentrale velferdstjenester som helse, omsorg og utdanning samt å bekjempe fattigdom.

Skal vi sikre høy sysselsetting og lav ledighet, må det føres en aktiv arbeidslivspolitikk som både legger til rette for at arbeidssøkere kommer i arbeid, og motvirker utstøting fra arbeidslivet. I dette inngår også tilrettelegging for de som av ulike grunner ikke kan delta i det ordinære arbeidslivet.

En aktiv arbeidslivspolitikk er et viktig virkemiddel for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom.

Inntektssikringsordningene sikrer økonomisk trygghet i alderdommen, under sykdom, arbeidsledighet, uførhet, aleneomsorg for barn og midlertidig svikt i arbeids- og inntektsevnen av andre årsaker, og skal samtidig legge til rette for at alle som har mulighet for det skal komme i arbeid.

Samarbeid med arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene er en viktig del av en aktiv arbeidslivspolitikk. Gjennom avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er arbeidsgivernes ansvar for å forebygge utstøting og tilrettelegge for utsatte arbeidstakere tydeliggjort.

Et sikkert og inkluderende arbeidsliv med trygge tilsettingsforhold og meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte, er et generelt mål.

3.2 Arbeidsmarkedet

Det norske arbeidsmarkedet er i bedring og sysselsettingen viser moderat vekst. Ledigheten har vært relativt stabil i 1. halvår 2011, og noe lavere enn året før.

I perioden vi har bak oss, har andelen som deltar i arbeidslivet falt. Dette er normalt i lavkonjunkturperioder, og det er særlig unge som har trukket seg ut av arbeidsmarkedet. Andelen som deltar i arbeidslivet fortsatte å falle fram til sommeren 2011. Dette til tross for at ledighetstoppen ble tilbakelagt i 2010. Med en reduksjon i sysselsettingen på nær 3 prosentpoeng etter 2008, er det potensial for god tilgang på arbeidskraft når etterspørselen etter arbeidskraft igjen tar seg opp. Økt etterspørsel etter arbeidskraft vil trolig også medføre økt arbeidsinnvandring.

Arbeids- og velferdsdirektoratets bedriftsundersøkelse fra våren 2011 viser at det nå er flere bedrifter enn for ett år siden som forventer økt sysselsetting det kommende året. Samtidig er ikke sysselsettingsforventningene høyere enn gjennomsnittet for de siste 15 årene.

Regjeringen forventer at sysselsettingen framover vil vokse om lag som arbeidsstyrken, slik at ledigheten vil holde seg rundt dagens nivå. For en nærmere beskrivelse av utviklingen i norsk og internasjonal økonomi vises det til Nasjonalbudsjettet 2012.

Fra 2. kvartal 2010 til 2. kvartal 2011 har antall sysselsatte økt med 22 000 personer, eller om lag 1 pst. Det betyr at veksten i sysselsettingen har kommet opp på et nivå om lag som gjennomsnittet hittil på 2000-tallet. Målt i antall personer har sysselsettingen fra 2009 til 2010 økt mest innen helse- og sosialtjenester (+11 000), og blitt mest redusert i industrien (-12 000). I bygg og anlegg har antall sysselsatte økt markant i 1. halvår 2011.

Selv med vekst i samlet sysselsetting, har imidlertid andelen av befolkningen som var sysselsatt eller arbeidsledig (yrkesfrekvensen) blitt redusert. I 2. kvartal 2011 deltok knappe 72 pst. av befolkningen i alderen 15-74 år i arbeidslivet. Andelen er om lag 1 prosentpoeng lavere enn på samme tid i 2010.

Kilde:  Arbeidsdepartementet basert på AKU, Statistisk sentralbyrå

Noen gruppers deltakelse i arbeidslivet bestemmes i større grad av helsemessige årsaker enn av konjunkturer. Antall personer registrert i Arbeids- og velferdsetaten med nedsatt arbeidsevne har økt fra 1. halvår 2010 til 1. halvår 2011. Utviklingen de siste månedene kan tyde på at antallet personer med nedsatt arbeidsevne kan være på vei nedover.

Blant personer som oppgir å være funksjonshemmet har andelen som er sysselsatt vært relativt stabil over tid. I følge Statistisk sentralbyrå var andelen sysselsatte blant funksjonshemmede om lag 42 pst. i 2. kvartal 2011.

28 pst. av befolkningen i alderen 15-74 år, dvs. 1 016 000 personer,deltok ikke i arbeidsstyrken i 2010. Dette innebar en liten økning fra året før. Personene utenfor arbeidsstyrken fordelte seg i følgende kategorier: 36 pst. førtidspensjonister eller uførepensjonister, 28 pst. under utdanning, 24 pst. alderspensjonister, 5 pst. hjemmearbeidende og 7 pst. annet (kilde: AKU, 2010).

Stabil arbeidsledighet

Arbeidsledigheten, slik den måles i Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU), har i tidsrommet juni 2010 - juni 2011 blitt redusert fra 3,6 til 3,3 pst. Arbeids- og velferdsdirektoratets statistikk over helt ledige viser om lag samme reduksjon, med en nedgang fra 2,8 pst. til 2,5 pst. Nivået på AKU-ledigheten er nå nær ett prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet for de seneste 20 årene. Arbeidsledigheten har endret seg lite gjennom 1. halvår 2011. Innstrømmingen av nye registrerte ledige til NAV ble redusert i begynnelsen av året, men har siden mai begynt å øke litt. Antall ledige varierer over tid mindre enn antall sysselsatte. Når etterspørselen etter arbeidskraft er lav, trekker mange seg ut av arbeidsmarkedet, og når arbeidsmarkedet bedres øker tilstrømmingen til arbeidsmarkedet. Denne fleksibiliteten demper bevegelsen i arbeidsledigheten. Selv med en forestående vekst i sysselsettingen, er det derfor ikke grunn til å forvente betydelig nedgang i ledigheten på kort sikt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Ledighetsnedgangen fra 2010 til 2011 har særlig kommet innen yrker med tilknytning til industri og bygg og anlegg. Permitteringene er nær halvert fra sommeren 2010 til sommeren 2011. Dette har i særlig grad kommet arbeidsledige menn til gode. Fortsatt er det lavere ledighet blant kvinner enn blant menn.

Utviklingen for ungdom

Ledigheten blant ungdom er høyere enn for eldre aldersgrupper. Dette gjelder både i tider med høy og lav etterspørsel etter arbeidskraft. På den annen side opplever ungdom gjennomgående kortere ledighetsperioder. Mange unge arbeidssøkere oppgir ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse at de har utdanning som hovedaktivitet. I følge arbeidskraftundersøkelsen oppga over 50 pst. av arbeidsledige 15-24-åringer at de har utdanning som sin hovedsaklige virksomhet. Ungdom har hatt noe sterkere nedgang i ledigheten i 1. halvår 2011 enn eldre arbeidssøkere. Særlig gjelder dette gruppen 20-24 år. Samtidig har det vært en vekst i deltidssysselsettingen i denne aldersgruppen.

Utviklingen for langtidsledige

Langtidsledige er personer som har vært helt arbeidsledige i mer enn seks måneder. Langtidsledigheten økte mye gjennom 2009. I 2010 og i første halvår 2011 har utviklingen vært langt mer stabil, men til og med våren 2011 var det noe økning i andelen langtidsledige av alle helt ledige. I 2010 var gjennomsnittlig søkeperiode for arbeidsledige 25 uker, nesten fire uker mer enn året før. I 2. kvartal 2011 var om lag 1/3 av de ledige langtidsledige (jf. AKU, Statistisk sentralbyrå).

Blant de registrerte ledige er det særlig de som har vært arbeidssøkere i to år og lengre som har en sterk økning. Antallet i denne gruppen var om lag 7 000 personer sommeren 2011.

Utviklingen for innvandrere

Etter 2004 har innvandringen vært høy og stort sett økende. I 2010 var nettoinnvandringen til Norge 42 000, en økning fra 39 000 året før. Arbeid er en viktig innvandringsgrunn for innvandrere fra EU/EFTA-området.

I 2010 var det om lag 275 000 sysselsatte innvandrere. Disse utgjorde 11 pst. av den samlede sysselsettingen.

Sysselsettingsandelen blant innvandrere generelt er fortsatt noe lavere enn for majoritetsbefolkningen. Blant innvandrere i alderen 15-74 år var om lag 62 pst. sysselsatt i 4. kvartal 2010. Til sammenligning var andelen i hele befolkningen 69 pst. på samme tid. Det var en viss tilnærming i sysselsettingsandelen mellom innvandrere og den samlede befolkningen i perioden 2005-2008. Økt sysselsettingsandel for innvandrere etter 2005 må blant annet ses i sammenheng med høy arbeidsinnvandring fra land i Øst-Europa og stor etterspørsel etter arbeidskraft i Norge. Etter 2008 har forskjellene vært mer stabile, men sysselsettingsutviklingen fra 2009 til 2010 har vært noe bedre for innvandrere enn for den samlede befolkningen. Sysselsettingsandelen blant innvandrere falt med 0,1 prosentpoeng i denne perioden, mens det i den samlede befolkningen var en nedgang på 0,6 prosentpoeng. Bak disse gjennomsnittstallene er det imidlertid store forskjeller. Sysselsettingsandelen har økt mest for innvandrere fra Øst-Europa og Norden. Motsatt har sysselsettingsandelen falt mest blant innvandrere fra Afrika og Asia. For innvandrere fra Afrika var sysselsettingsandelen 44 pst. i 2010. For innvandrere fra Asia var andelen 53 pst. Norskfødte med innvandrerforeldre har i gjennomsnitt lavere sysselsetting enn innvandrere generelt. Dette har sammenheng med at norskfødte med innvandrerforeldre er en ung gruppe og mange er under utdanning. Sammenligner man disse to gruppene etter ettårig aldersgruppe (15-40 år), vil norskfødte med innvandrerforeldre gjennomgående ha en høyere sysselsettingsrate enn innvandrere, men ikke like høy som majoritetsbefolkningen (NOU 2011:17).

Innvandrere har høyere arbeidsledighet enn befolkningen generelt. I 2. kvartal 2011 var den registrerte ledigheten blant innvandrere 6,5 pst. Til sammenligning var den registrerte ledigheten i den samlede befolkningen 2,5 pst. Både blant innvandrere og befolkningen i alt har arbeidsledigheten gått moderat ned det seneste året. Tilsvarende som for sysselsettingen, er det store forskjeller i ledigheten etter landbakgrunn. Ledigheten er og har tradisjonelt vært størst blant personer fra Afrika (12 pst. i 2. kvartal 2011). Etter finanskrisen har imidlertid ledigheten økt særlig mye blant personer fra EU-land i Øst-Europa. Ledigheten blant denne gruppen er nå 7 pst., mens den før finanskrisen var under 3 pst. Norskfødte med innvandrerforeldre har lavere ledighet enn innvandrere.

Siden 2006 har Arbeidsdepartementet rapportert på indikatorer for sysselsetting, ledighet, tiltaksdeltakelse og hel-/ deltidsarbeid som ledd i Mål for inkludering av innvandrerbefolkningen. Ved utgangen av mai 2011 utgjorde innvandrere 41 pst. av de ordinære tiltaksdeltakerne. Til sammenligning utgjorde de 31 pst. av alle registrerte arbeidsledige. Tall for 4. kvartal 2010 viser at innvandrere samlet jobber noe mer deltid enn befolkningen i alt. Det er innvandrere fra Afrika og Asia som er sterkest representert med deltidsarbeid.

For nærmere omtale av Mål for inkludering av innvandrerbefolkningen, se del III Omtale av særlige tema i Prop. 1 S (2011-2012) for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Utviklingen for personer med nedsatt arbeidsevne

Personer med nedsatt arbeidsevne er en betegnelse som benyttes om personer som på grunn av fysiske, psykiske eller sosiale årsaker har behov for spesiell oppfølging i Arbeids- og velferdsetaten. Gruppen skal omfatte personer som har gjennomført en arbeidsevnevurdering som konkluderer med et betydelig behov for innsats for at personen skal komme i jobb. Antall personer registrert med nedsatt arbeidsevne har, i følge Arbeids- og velferdsdirektoratet, økt fra 210 000 i juli 2010 til om lag 217 000 personer ved utgangen av juli 2011. Utviklingen i første halvår 2011 er mer stabil og antallet ved utgangen av juli var som ved inngangen til året.

Blant personer med nedsatt arbeidsevne vil en del ha behov for arbeidsrettede tiltak, mens andre trenger helsemessig bistand. Dette innebærer at personer med nedsatt arbeidsevne som gruppe ikke er sammenlignbar med de som tidligere ble kalt yrkeshemmede. Yrkeshemmede deltok eller ventet på deltakelse i et arbeidsmarkedstiltak. Innføring av behovs- og arbeidsevnevurderinger og arbeidsavklaringspenger i Arbeids- og velferdsetaten har medført at flere som tidligere mottok tidsbegrenset uførestønad eller rehabiliteringspenger nå står registrert med nedsatt arbeidsevne, men uten et oppfølgingsvedtak som viser hvorvidt de trenger arbeidsrettet eller annen type bistand1. Arbeids- og velferdsetaten arbeider fortløpende for å avklare bistandsbehovet for denne gruppen, noe som etter hvert vil føre til et bedre statistikkgrunnlag.

I første halvår 2011 var gjennomsnittlig 60 300 personer med nedsatt arbeidsevne registrert som deltakere på arbeidsrettede tiltak.

På grunn av brudd i statistikken om personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for arbeidsrettet bistand, foreligger det heller ikke fullstendig informasjon om ventetid for å komme på tiltak for 1. halvår 2011. Arbeids- og velferdsdirektoratet er, i samarbeid med Arbeidsdepartementet, i ferd med å utarbeide slik statistikk.

Utviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne2

Personer med nedsatt funksjonsevne er en betegnelse som benyttes av Statistisk sentralbyrå om personer som i SSBs årlige tilleggsundersøkelse til arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) oppgir å ha fysiske eller psykiske helseproblemer av varig karakter. Om lag 16 pst. av befolkningen 15-66 år (542 000 personer) og 9 pst. av de sysselsatte oppgir å være funksjonshemmet i 2011. Andelen har holdt seg nokså stabil over tid, man er redusert med ett prosentpoeng det seneste året.

Personer med funksjonshemming har lavere sysselsettingsrate (42 pst.) enn befolkningen i alt (74 pst.). En stor andel av de sysselsatte som oppgir å være funksjonshemmet jobber deltid. Når det gjelder arbeidsledighet, er det liten forskjell mellom ledighetsprosenten for funksjonshemmede og for befolkningen for øvrig. Blant funksjonshemmede som ikke er sysselsatt oppga 25 pst. at de ønsket arbeid i 2011.

Mange funksjonshemmede mottar stønader. I 2011 mottok 58 pst. av alle funksjonshemmede en stønad. Blant sysselsatte med funksjonshemminger er andelen som mottar stønad lavere, 36 pst. Om lag 2/3 opplyser at de mottar uførepensjon og ¼ opplyser at de mottar arbeidsavklaringspenger.

Om lag halvparten av de sysselsatte med funksjonshemming oppgir at det er gjort tilpasninger på arbeidsplassen. Av de som har fått tilpasninger på arbeidsplassen, oppgir over 80 pst. at det ikke er behov for ytterligere tilpasninger, og nær 20 pst. oppgir at det er behov for ytterligere tilrettelegging. For en nærmere beskrivelse av denne innsatsen vises det til særtrykk til Prop. 1 S (2011-2012), Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne.

3.3 Fattigdom

Norge er blant de land i verden med minst forskjeller i levekår. Flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste har hatt en markert oppgang i realinntekten. Norge har, som de andre nordiske landene og enkelte andre land, en relativt jevn inntektsfordeling og lav andel med lavinntekt. Gini-koeffisienten er et uttrykk for graden av skjevhet på fordelingen av inntekt i samfunnet. Målt ved denne koeffisienten økte forskjellene gradvis fram mot 2006, mens de deretter falt noe.

En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom og levekårsproblemer er andelen med inntekt under et gitt nivå, for eksempel 60 pst. eller 50 pst. av den inntekten som deler inntektsfordelingen i to (medianinntekten). Forekomsten av lavinntekt er lav i Norge sammenlignet med andre land, og et godt utbygd tjenestetilbud bidrar til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Andelen med lavinntekt i Norge har vært noenlunde stabil i de senere årene, men har i et lengre tidsperspektiv økt noe, og sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg. Endrede familiemønstre med flere enslige forsørgere og aleneboende har bidratt til økt forekomst av lavinntekt. Et økt innslag av personer med innvandrerbakgrunn er med på å forklare utviklingen. Det har også vært en urovekkende økning i andelen barn som lever i husholdninger med lavinntekt. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant pensjonister, falt. Gode trygdeoppgjør og det at nye pensjonistkull har høyere inntektsgrunnlag og høyere tilleggspensjoner har bidratt til at andelen pensjonister med lavinntekt har gått ned. Forekomsten av lavinntekt er høyere blant yngre aleneboende, blant enslige forsørgere og i barnerike familier, i innvandrerbefolkningen og i noen grad blant aleneboende eldre, enn i befolkningen for øvrig. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer sterkt ut fra bl.a. landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid.

Andelen med årlig lavinntekt økte fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet, med visse variasjoner fra år til år. Mens andelen med lavinntekt gradvis ble redusert under konjunkturoppgangen i siste del av 1990-tallet, var det en viss økning i lavinntektsandelen under konjunkturnedgangen omkring og i de første årene etter årtusenskiftet. I 2003 ble konjunkturbunnen nådd. Fra 2004 var utviklingen på arbeidsmarkedet igjen mer positiv, og flere kom i arbeid. Andelene med lavinntekt har likevel holdt seg noenlunde stabile. Årsakene til dette er delvis knyttet til en kraftig økning i medianinntekten, som har veid opp for det positive bidraget av at flere har kommet i arbeid. Mange i lavinntektsgruppen står utenfor eller har svak tilknytning til arbeidsmarkedet, og mottar offentlige stønader. Disse har i mindre grad enn andre tatt del i realinntektsveksten. Selv i en oppgangskonjunktur vil det være grupper som har problemer med å komme i arbeid. Et økt antall av nyankomne innvandrere kan også være med på å forklare utviklingen. For mange innvandrere tar det relativt lang tid å få fotfeste i arbeidslivet. De siste årene har vi sett at økonomisk tilbakeslag og svekkelse i arbeidsmarkedet kan føre til redusert medianinntekt og en lavere andel personer under lavinntektsgrensen. Andelen med årlig lavinntekt falt bl.a. svakt fra 2008 til 2009.

Lavinntekt over tid øker risikoen for fattigdom og levekårsproblemer. I treårsperioden 2007-2009 hadde 3,3 pst. av befolkningen, eller 145 000 personer (studenter holdt utenfor), en inntekt under 50 pst. av medianinntekten (OECD-ekvivalensskala). Dette var en økning med 0,1 prosentpoeng fra foregående treårsperiode (2006-2008). I treårsperioden 2007-2009 hadde 8,1 pst. av befolkningen en inntekt under 60 pst. av medianinntekten (EU-skala), hvilket er en nedgang med 0,1 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Om lag 361 000 personer var registrert med lavinntekt med denne målemetoden. Andelen med lavinntekt har vært noenlunde stabil i de senere årene, men antall personer med lavinntekt har økt. Dette kan knyttes til befolkningsvekst, bl.a. et økt antall nyankomne innvandrere.

Siden slutten av 1990-tallet er andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt om lag doblet. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier, barn i husholdninger med svak yrkestilknytning og barn i husholdninger som mottar sosialhjelp, eller stor grad lever av offentlige stønader. Innvandrerfamilier vil typisk være overrepresentert i disse gruppene. I perioden 2007-2009 levde 5 pst. av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ved 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala), hvilket er på samme nivå som i 2006-2008. Andelen målt ved 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 7,7 pst. i perioden 2007-2009, mot 7,6 pst. i perioden 2006-2008. Om lag fire av ti barn i husholdninger med lavinntekt har innvandrerbakgrunn.

Fattigdom i Norge i dag rammer ikke hele, lett identifiserbare sosiale grupper, men enkeltpersoner innenfor et bredt spekter av grupper. Den største enkeltårsaken til lavinntekt, er svak tilknytning til arbeidslivet. Enkelte har sammensatte og langvarige levekårsproblemer. Dette gjelder bl.a. bostedsløse, tungt belastede rusmiddelavhengige, innsatte i fengsler, prostituerte, langtidsmottakere av sosialhjelp og enkelte andre.

3.4 Arbeidsmiljø- og sikkerhet

De fleste arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold i Norge. Likevel mener Regjeringen at vi står overfor utfordringer for å sikre gode arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø for alle. Noen av de viktigste utfordringene er:

• Deler av arbeidslivet er preget av høyt sykefravær og utstøting

• Enkelte bransjer, for eksempel renholdsbransjen og hotell- og restaurantbransjen, er preget av mange useriøse virksomheter og sosial dumping.

• Risikonivået for storulykker i petroleumsvirksomheten viser ikke en entydig positiv utvikling de siste årene.

I 2010 er det registrert 46 omkomne personer som følge av ulykker i arbeidslivet. Særlig utsatte næringer er jord- og skogbruk, transport og kommunikasjon, bygge- og anleggsvirksomhet og industri. Ingen av dødsfallene skjedde i petroleumsvirksomheten. Antall arbeidsskader som er meldt til Arbeidstilsynet (via NAV) er redusert fra om lag 32 000 i 2000 til i underkant av 20 000 i 2009. På produksjonsinnretninger i petroleumsvirksomheten har frekvensen av alvorlige personskader fortsatt å avta også i 2010.

Vi har fortsatt et betydelig omfang av sykdom og skader som skyldes kjemisk, fysisk og ergonomisk eksponering i arbeidsmiljøet. Det er også utfordringer knyttet til at arbeidstakere blir påført sykdom og skade som følge av organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøbelastninger. Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser har gjennom flere år vært de klart største diagnosegruppene bak langtidsfravær og uførepensjonering. Muskel- og skjelettlidelser har de siste ti årene bidratt til ca 40 pst. av det legemeldte sykefraværet. Psykiske lidelser har bidratt til ca 20 pst. av det legemeldte sykefraværet.

Den årlige rapporten «Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet» (RNNP) er sentral i vurderingen av risiko for storulykke i petroleumsvirksomheten. En overordnet vurdering av storulykkesrisikoen er at sikkerheten i petroleumsvirksomheten er god, men det er en negativ utvikling når det gjelder brønnhendelser og gasslekkasjer de siste årene. Myndighetene følger denne utviklingen nøye. Se for øvrig omtale under resultatområde 4 under utfordringer i arbeidsmiljø- og sikkerhetspolitikken.

Det kreves en fortsatt aktiv innsats for å unngå sosial dumping i Norge, uten at dette samtidig legger unødige hindringer i veien for arbeidsinnvandringen. Det er også økende oppmerksomhet mot at deler av og særskilte bransjer og enkeltvirksomheter i norsk arbeidsliv ikke har forsvarlige arbeidsforhold. I denne sammenheng kan særlig nevnes renholdsbransjen, hotell og restaurant, transport, fiskeforedling og andre deler av servicenæringene. Arbeidet med å etablere en godkjenningsordning i renholdsbransjen er startet opp, og et forslag er sendt på høring med frist 7. oktober 2011.

3.5 Sentrale ytelser

Dagpenger

I gjennomsnitt mottok om lag 69 000 personer dagpenger i 2010, noe som er en vekst på 13 pst. sammenlignet med 2009. Veksten var betydelig svakere i 2010 sammenlignet med 2009, da det var mer enn en fordobling i antall dagpengemottakere. Sterk vekst i antall dagpengemottakere i 2009 skyldes både lavkonjunkturen som førte til flere arbeidsledige, og endringer i dagpenge- og permitteringsregelverket. Permitteringer finner først og fremst sted i industrien og i bygg og anlegg. Under finansuroen økte antall permitterte kraftig. Etter sterk vekst i antall permitterte fra slutten av 2008 til 1. halvår 2009, snudde utviklingen 2. halvår 2009. Parallelt med at industrien og bygg og anlegg har opplevd bedring i aktiviteten, har antallet permitterte gått tilbake. I gjennomsnitt avtok omfanget av permitterte fra 2009 til 2010. Ved utgangen av august 2011 var det permittert 5 500 personer, noe som er 38 pst. færre enn i august 2010.

Helserelaterte ytelser

Figur 3.3 viser utviklingen i antall personer på helserelaterte ytelser fra 1998 til 20113 og som andel av befolkningen. Antall mottakere av de helserelaterte ytelsene har økt fra 427 000 i 1998 til 607 000 i 2010. Antallet har økt i hele perioden, med unntak av en nedgang fra 2003 til 2004. Fra 1998 til 2003 var det en kraftig økning, og antall mottakere økte med nær en tredjedel. I perioden fra 2005 til 2011 har veksten i antall mottakere vært mer moderat. Ved utgangen av 2011 anslås det at det vil være om lag 616 000 mottakere av helserelaterte ytelser. Dette tilsvarer en økning på om lag 1,4 pst. sammenlignet med 2010. Fra 2009 til 2011 har antall mottakere økt noe, men sammensetningen har endret seg ved at antall sykepengemottakere har gått ned mens antall mottakere av arbeidsavklaringspenger har økt.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år har økt fra 15,2 pst. i 1998 til 19,2 pst. i 2011. Det var en kraftig økning i perioden fra 1998 til 2003 i andelen av befolkningen som mottok helserelaterte ytelser. Andelen falt noe fra 2003 til 2004 og har deretter vært relativt stabil. Dette til tross for at alderssammensetningen i befolkningen isolert sett trekker i retning av en økning i andelen. Helsen svekkes med alderen, noe som isolert sett tilsier at andelen mottakere av helserelaterte ytelser øker når en større andel av befolkningen er eldre. Det er imidlertid også faktorer som isolert sett trekker i motsatt retning, eksempelvis økt utdanningsnivå.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

² Dobbelttellinger kan også forekomme siden det er mulig å motta to ytelser samtidig.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Figur 3.3 viser antall mottakere av de ulike helserelaterte ytelsene. Figuren gir imidlertid ikke et helt presist bilde. Dette skyldes at man kan motta mer enn en type ytelse samtidig. Videre fanger ikke figuren opp hvor mange som arbeider noe og derfor mottar graderte ytelser. Figuren viser at over 600 000 personer mottok helserelaterte ytelser ved utgangen av 2010.

Figur 3.4 nedenfor viser et estimat på utviklingen i antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser beregnet av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Ved å beregne tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser tas det hensyn til at trygdemottakere kan ha flere graderte stønader samtidig, eller arbeide ved siden av en gradert stønad. Tapte årsverk blir beregnet ved å ta utgangspunkt i opplysninger om alle som mottok uførepensjon, arbeidsavklaringspenger eller hadde sykefravær i løpet av gjeldende år. Det tas hensyn til både gradering og varighet.

¹ For 2005 og 2009 omfatter gruppen med nedsatt arbeidsevne alle personer som før mars 2010 var mottakere av tidsbegrenset uførestønad eller rehabiliteringspenger, eller som var gruppert hos Arbeids- og velferdsetaten som yrkeshemmet. For 2010 omfatter gruppen med nedsatt arbeidsevne alle som er registrert hos Arbeids- og velferdsetaten med nedsatt arbeidsevne. For sykefravær er egenmeldt fravær holdt utenom.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftreserve, og må ikke tolkes som et mål om at alle skal i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet. En person som er blitt fullt ufør, og som arbeidet i halv stilling før uførheten inntraff, vil eksempelvis telle som et helt tapt årsverk.

I gjennomsnitt for 2010 gikk i overkant av 550 000 årsverk tapt knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Dette er en økning på om lag 7 000 årsverk, eller 1,3 pst. fra 2009. Sammenlignet med 2005 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser økt med om lag 47 000, eller 9,3 pst.

Antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser tilsvarte 17,4 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år i 2010. Det har vært en liten økning på 0,3 prosentpoeng sammenlignet med 2005, mens andelen er uendret fra 2009. Fra 2005 til 2010 har det imidlertid vært store demografiske endringer i de aldersgruppene som er mest utsatt for helseproblemer, særlig har det blitt flere personer over 60 år.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har beregnet aldersjusterte tall for tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser i 2010. De aldersjusterte tallene for 2010 viser hvor mange årsverk som ville gått tapt i 2010 dersom befolkningens alderssammensetning var lik i 2010 som i 2005. De aldersjusterte tallene viser en nedgang på 0,3 pst. i tapte årsverk fra 2005 til 2010, fra 504 000 tapte årsverk i 2005 til aldersjustert 502 000 tapte årsverk i 2010. Dette betyr at det har vært en marginal nedgang i tilbøyeligheten til å tape årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser når man sammenlikner 2010 med 2005. Den faktiske økningen til 550 000 tapte årsverk (se figur 3.4) må dermed ses i sammenheng med at befolkningen i yrkesaktiv alder har blitt eldre.

Sykefravær

Sykefraværet i 2010 viste en markant nedgang, mens sykefraværet hittil i 2011 har vist en svak oppgang. I 2. kvartal 2011 var sykefraværet 6,5 mot 6,3 pst. i 2. kvartal 2010. Målet i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er en reduksjon i sykefraværet med 20 pst. fra 2001-nivået. Sykefraværet er redusert med 7,1 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2011, og det er fortsatt et stykke igjen til IA-avtalens målsetning.

Arbeidsavklaringspenger

Fra 1. mars 2010 ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet av arbeidsavklaringspenger. Fra mars til desember 2010 økte antall mottakere av arbeidsavklaringspenger med 8 pst. Til sammenlikning var det i hele perioden 2005–2009 en gjennomsnittlig årlig vekst i samlet antall mottakere av attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad på 5,3 pst.

I perioden fra innføringstidspunktet til desember 2010, var det færre som gikk ut av ordningen sammenlignet med antallet som gikk ut av de tre tidligere ordningene samme periode året før. Antall nye mottakere gikk samtidig ned. Redusert avgang blant mottakere er altså en forklaring på økningen i antall mottakere i denne perioden. I de tre første månedene etter innføringen av arbeidsavklaringspenger var avgangen spesielt lav. Dette kan ha sammenheng med at en var i en innføringsfase. Reformen innebar ny arbeidsmetodikk i etaten, nytt lovverk og endringer i registreringsrutiner. Disse forholdene vil kunne føre til svingninger i både tilgangs- og avgangstallene, og kan ha bidratt til en midlertidig reduksjon i avgangen fra ordningen både til uførepensjon og til arbeid. Da arbeidsavklaringspenger ble innført, ble det lagt stor vekt på at Arbeids- og velferdsetaten måtte sikre at alle skulle få utbetalt den ytelsen de hadde rett på til rett tid. Den lave avgangen i tiden etter innføringen kan antakelig delvis også forklares med at en la så stor vekt på ytelsesforvaltning.

Fra utgangen av 2010 til august 2011 har antall mottakere av arbeidsavklaringspenger vært uendret. Det var i august 2011 om lag 174 200 mottakere. Andelen som har avgang fra arbeidsavklaringspenger tok seg opp i andre halvår 2010 og utviklingen har fortsatt inn i 2011. Den lavere økningen i antall mottakere skyldes både lavere tilgang og høyere avgang. Det er anslått at det vil være om lag 180 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger ved utgangen av 2011.

Uførepensjon

Ved utgangen av første halvår 2011 var det om lag 303 000 mottakere av uførepensjon. Dette er om lag 1,1 pst. høyere enn ved utgangen av juni 2010. Det er anslått at antallet vil øke noe ved utgangen av 2011. Antall uførepensjonister har økt fra 258 000 i 1998 til 301 000 i 2010. Dette tilsvarer en økning på om lag 17 pst. Økningen må bl.a. ses i sammenheng med at befolkningen mellom 18 og 67 år har økt med 14 pst. i perioden. Videre utgjør de eldste aldersgruppene, som har en høyere uføretilbøyelighet, en større andel av befolkningen i dag enn i 1998. Antall i aldersgruppen 55–67 år var 50 pst. høyere i 2010 enn i 1998. Antall uførepensjonister har avtatt eller vært om lag uendret siden 2003. Utviklingen siden 2004 må imidlertid ses i sammenheng med innføringen av tidsbegrenset uførestønad fra 2004, og at denne ordningen har hatt en vekst i perioden. Regjeringen la i mai 2011 fram Prop. 130 L om ny uføretrygd og alderspensjon til uføre, hvor utviklingen på uføreområdet er omtalt nærmere.

Alderspensjon i folketrygden

Figuren nedenfor viser den historiske utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden i perioden 1980–2010, samt framskrivinger til 2050.

I 2010 var det om lag 657 000 alderspensjonister i folketrygden. Antallet alderspensjonister har økt de senere årene, og det forventes en meget sterk økning i antall alderspensjonister i årene framover, i hovedsak som følge av at de store årskullene født etter 2. verdenskrig vil gå over på alderspensjon.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

I tillegg til årskullenes størrelse påvirkes antall alderspensjonister av utviklingen i levealderen. Forventet gjenstående levealder ved 67 år i 1973 var om lag 14 år. I 2009 hadde den økt til 18 år, og i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå anslås den å øke videre til 22 år i 2050.

Fra 1973 til 2010 har pensjonsalderen i folketrygdens alderspensjon vært 67 år, men med mulighet til å utsette uttaket av alderspensjon til 70 år. I denne perioden har det vært en sterk sammenheng mellom utviklingen i antall personer over 67 år og antall alderspensjonister, da de aller fleste har tatt ut alderspensjon ved 67 år.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden fra 62 år, og det opparbeides pensjonsrettigheter til og med fylte 75 år. Fleksibelt uttak i folketrygden er nøytralt utformet, og årlig pensjon vil bli betydelig høyere jo senere den tas ut. En kan fortsatt motta uførepensjon i folketrygden fram til 67 år, og uførepensjonister går over på alderspensjon fra 67 år.

Den økte fleksibiliteten har isolert sett bidratt til en økning i antall alderspensjonister i folketrygden ved at en del har tatt ut alderspensjon helt eller delvis mellom 62 og 66 år. Insentivene i det nye pensjonssystemet vil på den annen side over tid bidra til at mange vil ønske å utsette pensjoneringen, og at en del også vil ønske å utsette pensjoneringen til etter 67 år. Alderspensjon fra folketrygden kan fritt kombineres med arbeidsinntekt uten avkorting av pensjon. Tall fra Arbeidstaker- arbeidsgiverregisteret viser at andelen av befolkningen 62–66 år som er i et registrert arbeidsforhold har økt i 2011 sammenlignet med samme periode i 2010. Det ser dermed ut til at mange ønsker å kombinere arbeid og pensjon, jf. nærmere omtale under Programkategori 29.70 Alderdom.

Avtalefestet pensjon

Fra 2011 beregnes AFP i privat sektor som et påslag til alderspensjon fra folketrygden og kan tas ut samtidig med denne. Personer som tok ut AFP i privat sektor før 2011 vil motta AFP etter gammel ordning fram til de fyller 67 år. AFP i offentlig sektor er beholdt i store trekk som i dag. Til og med 2010 mottok AFP-pensjonister bare AFP etter gammel ordning. Fra og med 2011 vil AFP-pensjonistene være fordelt på grupper som mottar AFP etter gammel og ny ordning i privat sektor og grupper som mottar AFP i offentlig sektor.

Antall AFP-pensjonister har økt sterkt over tid siden innføringen av AFP i 1989. Økningen i antall AFP-pensjonister på 1990-tallet hadde bl.a. sammenheng med at pensjonsalderen i AFP ble redusert i flere omganger til dagens nivå på 62 år, og at nye grupper fikk tilgang til AFP. Økningen de siste årene skyldes kraftig vekst i befolkningen i den aktuelle alderen. AFP-pensjonister som andel av befolkningen mellom 62 og 67 år har imidlertid ligget relativt stabilt på 18–19 pst. de siste årene. Ved utgangen av 2008 mottok i alt 48 000 pensjonister AFP, hvorav 25 000 i offentlig sektor og 23 000 i privat sektor (inkludert Spekter-området). Statistikken over AFP-pensjonister etter 2008 er mangelfull og det finnes av den grunn ikke eksakte tall på antall pensjonister som mottok AFP i 2009 og 2010.

Ny AFP i privat sektor innebærer blant annet at alle som arbeider i virksomheter i privat sektor og som har avtale om AFP vil få rett til et eget AFP-påslag til folketrygdens alderspensjon uavhengig av når pensjonen tas ut. Som følge av at AFP-påslaget er livsvarig vil det over tid bli en sterk økning i antall mottakere av AFP, men siden det er utformet som et påslag til alderspensjon fra folketrygden, blir gjennomsnittlig ytelse langt lavere enn ved den gamle ordningen. Den demografiske utviklingen, med et økende antall personer i alderen 62–67 år, tilsier isolert sett at det er grunn til å forvente en økning i antall AFP-mottakere i årene framover.

Statens pensjonskasse

Som figuren viser har antallet pensjonister i Statens Pensjonskasse økt kraftig fra 1992 og frem til i dag. Antallet alderspensjoner økte fra 59.000 i 1992 til ca 124.000 i 2010. Tilsvarende har antallet AFP-pensjonister økt fra 1.000 i 1992 til 13.000 i 2010, mens antallet uførepensjonister økte fra 29.000 i 1992 til 60.000 i 2010.

I perioden 2010-2035 forventes en høy vekst i antall alderspensjonister (vekstrate 104 pst). Deretter vil veksten flate ut frem mot 2050. Dette er basert på en forutsetning om at antall aktive medlemmer er stabilt rundt 300 000 i hele fremskrivningsperioden, hvilket har vært situasjonen fra tusenårsskiftet og frem til i dag. Antall AFP-pensjonister og uførepensjonister har allerede flatet ut og vil i perioden holde seg på dagens nivå, men med enkelte svingninger som følge av variasjoner i aldersammensetningen til aktive medlemmer. I fremskrivningen er det forutsatt at uttaksgraden (andel som tar ut i forhold til potensialet) er stabil, hvilket også samsvarer med situasjonen fra tusenårsskiftet og frem til i dag.

Andre ytelser i folketrygden

Grunnstønad

Ved utgangen av 2010 mottok til sammen 129 000 personer grunnstønad, hvorav 74 300 var kvinner og 54 700 menn. Det siste året har antallet stønadsmottakere vært stabilt. Kvinneandelen blant stønadsmottakerne er uendret på rundt 57 pst.

Hjelpestønad

Ved utgangen av 2010 mottok til sammen 84 900 personer hjelpestønad, hvorav 43 900 kvinner og 41 000 menn. Antall mottakere er redusert med om lag 1 000 personer fra 2009 til 2010. Kvinneandelen blant stønadsmottakerne er uendret fra 2009 på rundt 52 pst. Ved utgangen av 2010 tilhørte 53 pst. av hjelpestønadsmottakerne aldersgruppen under 30 år. Andelen under 30 år har økt jevnt i perioden fra 2001 til 2010. I 2001 var andelen mottakere under 30 år 38 pst.

Ytelser til enslige forsørgere

Enslige forsørgere som mottar overgangsstønad har i varierende grad tilknytning til arbeidslivet. Overgangsstønaden er ment å gi en midlertidig økonomisk støtte til livsopphold og samtidig motivere til yreksrettet aktivitet.

Om lag 60 pst. har en arbeidsinntekt som overstiger et halvt grunnbeløp, og mottar dermed redusert overgangsstønad. Antall mottakere av overgangsstønad ble redusert med om lag 150 personer fra 2009 til 2010, til om lag 23 000 personer i 2010.

Ved utgangen av 2010 var det om lag 8 000 enslige forsørgere som kun mottok stønad til barnetilsyn. Dette tilsvarer en nedgang på om lag 1 300 personer.

Samlet utgjør dette en reduksjon i antall mottakere av ytelser til enslige forsørgere på om lag 1 450 personer. Reduksjonen i antall mottakere, samt en høy andel mottakere med redusert overgangsstønad som følge av arbeidsinntekt, kan sees i sammenheng med en positiv utvikling på arbeidsmarkedet.

Utbetalingene til bidragsforskott har gått ned hvert år siden gjennomføringen av bidragsreformen i 2003. Hovedårsaken antas å være at et økende antall foreldre velger å ordne bidragsspørsmålet seg imellom uten det offentliges hjelp.

Fra 1. mai 2011 ble reglene endret slik at ordningen i større grad er rettet mot enslige forsørgere med de laveste inntektene, noe som bl.a innebærer at flere barn får økt bidragsforskudd. Denne endringen gir isolert sett en økning i utgiftene. Utgiftene forventes derfor å flate ut i 2012.

Se programkategori 29.20 Enslige forsørgere for ytterligere omtale.

Økonomisk sosialhjelp

I løpet av 2010 mottok 119 400 personer, eller 2,4 pst. av befolkningen, økonomisk sosialhjelp. Antallet stønadsmottakere økte for andre år på rad. Antallet stønadsmottakere økte med 7,5 pst. fra 2008 til 2009, eller drøyt 8 000 personer, og med 1,5 pst. fra 2009 til 2010, tilsvarende om lag 1 700 personer. Som andel av befolkningen har nivået holdt seg uendret. Tar man hensyn til at en del stønadsmottakere forsørger barn og ektefeller, er det om lag 5 pst. av befolkningen som lever i husholdninger som mottar sosialhjelp i løpet av et år.

Økningen i antall stønadsmottakere i 2009 og 2010 skjedde fra et lavt nivå i årene 2007 og 2008. Økningen må ses i sammenheng med svekkelsen i arbeidsmarkedet og at økonomisk sosialhjelp er et nedre økonomisk sikkerhetsnett i velferdsordningene. Antallet stønadsmottakere i 2010 lå på et lavere nivå enn årene før 2007.

Totalt ble det utbetalt 4,58 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2010. Dette utgjør en nedgang målt i faste kroner fra 2009 til 2010 på 60 mill. kroner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering).

Gjennomsnittlig stønad per måned med utbetaling var 7 337 kroner i 2010. Dette er en nedgang på 2 pst. fra 2009. Nedgangen må ses i sammenheng med at andelen med sosialhjelp som hovedinntektskilde og gjennomsnittlig stønadstid gikk ned fra 2009 til 2010.

En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar ytelser fra folketrygden. Om lag 37 pst. mottok også en trygdeytelse, 33 pst. hadde trygd som hovedinntektskilde. En del personer mottar sosialhjelp i påvente av behandling av søknad om trygd.

Gjennomsnittlig stønadstid gikk ned fra 5,3 måneder i 2009 til 5,2 måneder i 2010. Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. 46 pst. mottok stønad i inntil tre måneder i 2010, 21 pst. i kun en måned. En ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne mottar stønad over lang tid, er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. 39 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp i seks måneder eller mer i 2010, mens 12 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp gjennom hele året.

Andelen sosialhjelpsmottakere med sosialhjelp som hovedinntektskilde har gått ned de siste årene. Andelen gikk ned fra 43 pst. i 2009 til 41 pst. i 2010. Det ble samtidig registrert en nesten like stor økning i sosialhjelpsmottakere med kvalifiseringsstønad som viktigste inntekt.

Som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid, ble kvalifiseringsprogrammet innført fra 1. november 2007. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner. Fra 1. januar 2008 til utgangen av 2010 var det registrert i overkant av 21 700 søknader og fattet i overkant av 17 200 vedtak om innvilgelse av kvalifiseringsprogram. Antall deltakere per 31. desember 2010 var 8 800. Fra 1. januar 2008 til utgangen av april 2011 var det registrert i underkant av 23 800 søknader om deltakelse og fattet i underkant av 18 600 vedtak om innvilgelse av program. Antall deltakere i programmet var per 30. april 2011 8 000. Av de som i perioden 2008-2010 gjennomførte og avsluttet kvalifiseringsprogrammet etter avtale med NAV-kontoret gikk 31 pst. til ordinært arbeid, 6 pst. til utdanning og 7 pst. til andre arbeidsrettede tiltak. For de som gjennomførte programmet i løpet av 1. tertial 2011 var tilsvarende andeler 28, 3 og 10. Samtlige deltakere har i utgangspunktet vesentlig nedsatt arbeidsevne.

Sentrale ytelser – Oversikt

Nedenfor følger en oversikt over utviklingen i antall mottakere for de sentrale stønadene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Mottakere¹ av sentrale ytelser ved utgangen av årene 2008-2010 (utvalgte stønadsgrupper):

4 Anmodningsvedtak

Det foreligger ingen anmodningsvedtak som omtales i denne proposisjonen.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2012 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Årsverksoversikt

Tallmaterialet i tabellen er basert på ansatte som er regulativt lønnet.

5.3 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeidsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49