9 Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Administrative og økonomiske konsekvenser for det offentlige

Foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ble vedtatt i 2000 og de aller fleste bestemmelsene i disse lovene trådte i kraft 1. januar 2001. Dette innebærer at myndighetene i all hovedsak har opparbeidet seg kompetanse, samt utviklet forskriftsverk og tolkningspraksis rundt forståelsen av disse lovene. En del av de problemer som er oppstått i praksis, er blitt løst ved etterfølgende lovendringer, tilsvarende som i denne proposisjonen. Når det gjelder lovforslagene i denne proposisjonen, vil behovet for å bruke ressurser hos myndighetene til å forvalte regelverket være begrenset.

9.2 Administrative og økonomiske konsekvenser for det private

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett om at uførepensjon ikke skal supplere attføringspenger, og å presisere at det heller ikke i rehabiliteringsperioden kan utbetales uførepensjon. Når det gjelder rehabiliteringspenger, er det i foretakspensjonsloven ikke eksplisitt angitt om det er anledning til å utbetale uførepensjon fra ordningen i perioden folketrygden utbetaler rehabiliteringspenger. Merknadene fra høringsinstansene tyder på ulik fortolkning av bestemmelsen. Det kan derfor ikke utlukkes at enkelte personer ved presisering av loven får utbetalt uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen samtidig som personen mottar rehabiliteringspenger fra folketrygden. Når loven nå presiseres må en slik praksis bringe til opphør. Rehabiliteringspenger er imidlertid en midlertidig ytelse fra folketrygden. Den økonomiske virkningen for personer som mottar både rehabiliteringspenger og uførepensjon, vil derfor være av forbigående art.

Departementet foreslår at det i regelverket gis adgang til regulering av alderspensjon for uførepensjonister. Reguleringen skal gis samme prosentvise tillegg som ved regulering av pensjoner under utbetaling. En regulering av alderspensjon for uførepensjonister vil styrke disse medlemmenes rettigheter. Departementets anser videre at regulering av alderspensjon til personer som mottar uførepensjon vil kunne ha en viss negativ innvirkning på insentivet til å vende tilbake i arbeid. Men de endringer som her foreslås er neppe av vesentlig betydning. Departementets foreslår en finansieringsmekanisme hvor foretaket gis adgang til å finansiere en regulering av alderspensjon til uføre medlemmer ved å trekke på pensjonistenes overskuddsfond i kombinasjon med at overskudd på aldersytelsene til uføre overføres pensjonistenes overskuddsfond. Dette vil innebærer at tilførselen av midler til pensjonistenes overskuddsfond øker. Isolert sett vil dette føre til at fondet fortsatt har god evne til å regulere løpende alders-, uføre- og etterlattepensjoner. Imidlertid kan resultatet bli at pensjoner under utbetaling vil få en noe lavere reguleringen enn ellers. Foretaket vil for øvrig måtte bære kostnadene ved regulering, ettersom grunnlaget for det eventuelle overskudd som kan tilbakeføres til ordningens premiefond etter lovens § 5-12 svekkes. Det er antydet at den årlige tilførselen av midler til pensjonistenes overskuddsfond vil kunne øke med om lag 15 prosent. Usikkerheten knyttet til foretakets kostnader, og konsekvensene for reguleringen av pensjoner under utbetaling er imidlertid betydelig.

Når det gjelder problemstillingen knyttet til dobbel opptjening, hvor arbeidstaker med lovbestemt permisjon er medlem i annen pensjonsordning i permisjonstiden, er det i forslaget lagt opp til at partene i regleverket kan fastsette særlige regler om dette. Spørsmålet om opptjening av pensjonsrettigheter i slike tilfeller blir et spørsmål som må reguleres i avtale mellom den aktuelle arbeidstaker og arbeidsgiver(e), hvor lønn og pensjonsopptjening, vil være to forhold som må avveies. Det sentrale er at dette er forhold som må avtales mellom partene. Det økonomiske utfallet av forslaget om å fastsette adgang til å fastsette særskilte regler om pensjon under lovbestemt permisjon er derfor ikke entydig for den enkelte arbeidstaker. Departementet legger til at det i hovedsak synes å gjelde en avgrenset gruppe av arbeidstakere (politisk valgte representanter til kommuner, fylkeskommuner og Storting), og antar således at dette ikke vil ha betydning for en stor gruppe av arbeidstakere.