1 Kartlegging av barnevernutdanningenes studietilbud

Oversikt over utdanningsinstitusjonene

Norge har 15 studiemiljø som kvalifiserer for barnevernets praksisfelt. Totalt er det snakk om 24 utdanninger, dvs 1 masterstudium og 11 bachelorutdanningen i barnevern og 12 bachelorutdanningen i sosialt arbeid. I alt 9 av studiemiljøene har begge utdanninger, mens de resterende 6 enten har utdanning i barnevern eller sosialt arbeid (dvs. 2 har bachelorutdanning i barnevern, 1 har masterutdanning i barnevern og 3 har bachelorutdanning i sosialt arbeid).

Utdanningene gis ved følgende studiemiljø:

• Universitetet i Agder (bachelorutdanning i ­sosialt arbeid.).

• Universitetet i Bergen (masterstudium i ­barnevern).

• Høgskolen i Bergen (bachelorutdanning i ­sosialt arbeid.).

• Høgskolen i Bodø (bachelorutdanning i ­barnevern og sosialt arbeid.).

• Diakonhjemmet høgskole (bachelorutdanning i sosialt arbeid.).

• Høgskolen i Finnmark (bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid.).

• Høgskolen i Harstad (bachelorutdanning i - banevern)

• Høgskolen i Oslo (bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid).

• Høgskolen i Lillehammer (bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid.).

• Høgskolen i Sogn og Fjordane (bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid).

• Universitetet i Stavanger (bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid).

• Høgskolen i Sør-Trøndelag (bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid.).

• Høgskolen i Telemark (bachelorutdanning i barnevern).

• Høgskolen i Volda (bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid).

• Høgskolen i Østfold (bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid).

I de videre fremstillinger benyttes samlebetegnelsen barnevernutdanninger både om barnevernpedagog- og sosionomutdanningen. I enkelte sammenhenger har det vært hensiktmessig å skille mellom utdanningene, noe som fremgår av teksten der det er aktuelt.

Våren 2008 iverksatte ekspertutvalget en kartlegging av studietilbudet ved samtlige barnevernsutdanninger. Arbeidet strakk seg over to faser. I fase 1 ble det foretatt en sammenstilling av utdanningenes fagplaner/pensumlister. I fase 2 gjennomførte utvalget en spørreundersøkelse der utdanningenes studieledere ble bedt om besvare noen spørsmål knyttet til utdanningenes faglige innhold/undervisningsopplegg og utvalgets mandat. Formålet med kartleggingen var å innhente utdypende kunnskap om utdanningenes kvalifikasjoner og relevans i forhold til barnevernets praksisfelt. Ekspertutvalgets arbeid bygger på en tidligere kartlegging av barnevernutdanningenes studieopplegg, foretatt av NOVA 2006 på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet (jf. Upublisert manus: NOVA- rapport 12.06.06). Kartleggingsundersøkelsen til NOVA viser store variasjoner mellom barnevernsutdanningene når det gjelder faglig innhold/kjernepensum, undervisningsopplegg, vekting av ulike fagområder og praksisopplæring. På bakgrunn av dette vurderte ekspertutvalget at det var behov for en oppfølgingsundersøkelse for å innhente oppdatert kunnskap om utdanningene.

I de følgende avsnitt gis først en kort sammenfatning av fagplanene, deretter følger en fremstilling av resultatene fra spørreundersøkelsen og tilslutt gis en samlet oppsummering og vurdering av utdanningenes aktuelle status.

Hovedtrekk fra kartleggingen av fagplanene

Samtlige barnevernsutdanninger ble kontaktet i april 2008 med forespørsel om å sende fagplaner/pensumlister til utvalgets sekretariat. Alle utdanningsinstitusjonene, med unntak av en som både har bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid, returnerte det etterspurte materialet. Kartleggingsarbeidet er derfor basert på 22 av 24 fagplaner (herunder 10 bachelorutdanningen og en masterutdanning i barnevern og 11 bachelorutdanningen i sosialt arbeid).

Barnevernutdanningenes fagplaner er viktige dokumenter i det de skal markedsføre og informere om utdanningenes innhold/organisering, målsettinger og yrkesfaglige profil. Fagplanenes innhold skal også samsvare med rammeplanens formål og krav til gjennomføring av barnevernutdanningene.

Kartleggingens siktemål var å gi en kortfattet fremstilling av hvordan fagplanene presenterer den enkelte utdannings studietilbud og å vurdere utdanningenes relevans i forhold til barnevernets praksisfelt.

Kartleggingen av fagplanene viser at utdanningene presenterer sine studietilbud på varierende måter og flere av planene er også lite informative når det gjelder utdanningenes faglige innhold, undervisningsopplegg og formål. Kun et fåtall av fagplanene gir utdypende beskrivelser av utdanningenes studieopplegg og yrkesfaglige profil. Det har derfor vært vanskelig å sammenstille planene på noen områder, spesielt når det gjelder utdanningenes relevans for barnevernets arbeidsfelt.

I det følgende gis en kort sammenfatning av hovedinntrykkene fra kartleggingen.

Sammenstilling av fagplanene

Kartleggingsarbeidet er systematisert i to hovedbolker.

1. Utdanningenes faglig innhold

Siktemålet med denne bolken var å innhente kunnskap om utdanningenes vekting og prioritering av noen sentrale kjerneområder og pensum. I den sammenheng ble utviklingspsykologi, omsorgssvikt (herunder også seksuelle overgrep/vold/rus), etnisitet/flerkulturell forståelse, etikk, jus, vitenskapsteori og forskningsmetode definert som spesielt viktige fagområder for utdanninger som skal kvalifisere for barnevernets arbeidsfelt. Det ble foretatt en kartlegging av utdanningenes oppgitte hovedemner og pensumlitteratur for å vurdere de nevnte kjerneområdenes omfang og vekting av studiepoeng. Pensum ble vurdert i forhold til kvalitetssikring, oppdatering og relevans. Med kvalitetssikring menes hvilke rutiner utdanningene har for evaluering og revidering av pensum. Oppdatering ble vurdert i forhold til om det foreligger nyere nasjonal og internasjonal faglitteratur på pensum (dvs. fra slutten av nittitallet og utover i 2000). Relevans går på å vurdere samsvaret mellom pensum og utdanningenes yrkesfaglige formål i forhold til praksisfeltet.

2. Utdanningenes undervisningsopplegg.

Siktemålet her var å få innsikt i hvordan utdanningsinstitusjonene legger til rette for læring og kompetanseutvikling, både på et personlig-, teoretisk- og yrkesfaglig nivå. Herunder var det av særlig interesse å vurdere innholdet i praksisopplæringen og om undervisningen er forskningsbasert.

Da barnevernpedagog- og sosionomutdanningen har forskjellig innhold og kvalifikasjoner i forhold til barnevernets praksisfelt fremstilles de hver for seg.

Sammenfatning av fagplanene for barnevernpedagogutdanningen

Faglig innhold

I alt åtte av elleve fagplaner gir inntrykk av vesentlige mangler vedrørende pensum knyttet til et eller flere av de definerte kjerneområdene innledningsvis. Det gjelder hovedsakelig omsorgssvikt, enten er det for lite litteratur om tema eller så mangler det pensum på vold/seksuelle overgrep mot barn. Tre av utdanningene har i tillegg manglefullt pensum på rusproblematikk og etnisitet og flerkulturell forståelse.

Som et ledd i senere års akademisering av sosialarbeiderutdanningene kreves det i dag kunnskap om vitenskapsteori og forskningsmetode (jf. NOU 2008:3). Denne kunnskapen er grunnleggende for at kandidatene skal kunne tilegne seg forskningsbasert viten. Den er også viktig i alle former for fagutviklingsarbeid og for praktikere som ønsker å utrede/evaluere forhold på egen arbeidsplass.

I alt åtte av elleve fagplaner oppgir både vitenskapsteori og forskningsmetode som delemne, under samfunnsvitenskapelige fag, og noe pensum på tema. To fagplaner oppgir kun forskningsmetode og en oppgir verken vitenskapsteori eller forskningsmetode som spesifisert emne. Fagplanene gir imidlertid liten informasjon om omfanget av undervisningen, om den omfatter både kvalitative og kvantitative forskningsmetoder eller hvorvidt vitenskapsteori og forskningsmetode er en integrert del av studiet. Oppgitt pensumslitteratur er ofte lærebøker i metode – sjelden vitenskapsteoretiske og/eller filosofiske klassikere.

Når det gjelder pensum baseres de fleste av utdanningene hovedsakelig på norsk eller nordisk litteratur. Internasjonal faglitteratur (med unntak av noen få utdanninger) er lite brukt. Pensumlistene gir også inntrykk av at flere av utdanningene ikke er tilstrekkelig oppdatert på nyere relevant faglitteratur. Fagplanene opplyser heller ikke om utdanningene har formelle og/eller eksterne kvalitetssikringsrutiner for evaluering og revidering av pensum. Det nevnes i flere av fagplanene at revidering av pensum hovedsakelig foregår gjennom ulike interne ordninger, basert på evalueringer/tilbakemeldinger fra utdanningens fagansatte, studenter og i noen tilfeller eksterne sensorer. Bare en av elleve utdanninger oppgir i fagplanen at de har eksterne kvalitetssikringsrutiner for vurdering av pensum uten at dette utdypes.

Undervisningsopplegget

I alt syv av elleve fagplaner gir et klart inntrykk av at utdanningens yrkesprofil er rettet mot barnevernets praksisfelt, mens fire synes å ha klare mangler når det gjelder opplegg for metodeundervisning i praktisk barnevern/sosialt arbeid. Det kan tyde på at det ikke undervises tilstrekkelig i metodefaget, men det kan også skyldes at fagplanene ikke har fått tydelig nok frem metodefagets betydning. Det fremgår heller ikke, verken av fagplanene eller av pensumlistene, hvorvidt metodefagsundervisningen er forskningsbasert.

De fleste av fagplanene oppgir at utdanningene har praksisstudier, men de gir inntrykk av at praksisstudier defineres forskjellig på tvers av utdanningene. Flertallet definerer praksisstudier til både å omfatte ekstern praksisopplæring (jf. praksisutplassering i barnevernsfeltet) og intern praksisopplæring i form av ferdighetstrening, gruppe- og casebasert læring, prosjektarbeid, rollespill eller andre former praktisk øvelse i barnevernsfaget/sosialt arbeid. Enkelte av utdanningene avgrenser praksisstudier til kun å omfatte ekstern praksisopplæring og for- og etterarbeid i forbindelse med praksisutplasseringen.

Flere av fagplanene gir lite utdypende opplysninger om innholdet i, omfanget av og målsettingen med praksisstudier. Det er derfor vanskelig å trekke noen klare konklusjoner om hva praksis innebærer. To av fagplanene oppgir verken om utdanningene har ekstern praksisutplassering eller om de benytter interne former for praksisopplæring. Det kan bety at disse utdanningsmiljøene ikke tilbyr praksisstudier.

Et generelt inntrykk av fagplanene er at de er detaljerte i sin fremstillings og vekting (jf. studiepoeng) av utdanningens hovedemner og delemner, men lite informative når det gjelder faglig innhold/undervisningsformer og utdanningenes målsetting. Flere av fagplanene gir også lite konkret informasjon om utdanningenes kvalifisering og relevans for barnevernets praksisfelt. Dette bidrar til at det i mange tilfeller er vanskelig å få et klart inntrykk av den enkelte utdannings yrkesfaglige profil. Når fagplanene ikke redegjør tilstrekkelig for sentrale begreper, som for eksempel juridisk metode, barnevernstiltak, aktivitetsfag, ferdighetstrening, blir innholdet i utdanningen uklart. Sistnevnte gjelder særlig for 4 av utdanningene. Fagplanene tatt i betraktning, er det mye som tyder på at enkelte av barnevernpedagogutdanningene har vesentlige mangler i tilknytning til de definerte kjerneområdene. Det må likevel tas høyde for at måten utdanningene organiserer og praktiserer sitt studieopplegg på kan avvike fra fagplanen. Det kan også ha forekommet justeringer underveis i utdanningenes faglige innhold og undervisningsopplegg som ikke fremkommer av eksisterende fagplaner eller at planene ikke markedsfører utdanningenes innhold på en tilstrekkelig måte.

Sammenfatning fagplanene for sosionomutdanningen

Faglig innhold

I alt ti av elleve fagplaner gir inntrykk av at utdanningene har vesentlige mangler knyttet til flere av de definerte kjerneområdene innledningsvis. Det gjelder hovedsakelig omsorgssvikt, utviklingspsykologi, og i noen grad etnisitet/flerkulturell forståelse, rus og spesifikk metodekunnskap i praktisk barnevern/sosialt arbeid.

Når det gjelder vitenskapsteori og forskningsmetode oppgir syv av elleve fagplaner at utdanningene har vitenskapsteori og forskningsmetode som delene, hovedsakelig underlagt samfunnsvitenskapelige emner, og noe pensum på tema. Fire av fagplanene virker uklare på om utdanningene har både vitenskapsteori og forskningsmetode. I likhet med barnevernpedagogutdanningene gir heller ikke sosionomutdanningenes fagplaner informasjon om vitenskapsteori og forskningsmetode er en integrert del av studiet. Det informeres heller ikke om metodeundervisningen omfatter både kvalitative og kvantitative forskningsmetoder eller omfanget av undervisningen. Oppgitt pensumslitteratur er som regel nyere anvendt faglitteratur/ lærebøker i metode - og ikke vitenskapsteoretiske og/eller filosofiske klassikere.

Når det gjelder pensum er hovedinntrykket at også sosionomutdanningene baseres på norsk eller nordisk litteratur. Pensumlistene gir inntrykk av at internasjonal faglitteratur benyttes i liten grad med unntak av noen få utdanninger. Flere av utdanningene er ikke tilstrekkelig oppdatert når det gjelder nyere relevant faglitteratur. I likhet med barnevernpedagogutdanningenes fagplaner oppgis det heller ikke om utdanningene har formelle og/eller eksterne kvalitetssikringsrutiner for evaluering og revidering av pensum. Pensumrevideringen skjer hovedsakelig på bakgrunn av evalueringer/tilbakemeldinger fra utdanningens fagansatte, studenter og i noen få tilfeller eksterne sensorer.

Undervisningsopplegget

I seks av elleve fagplaner gis det et klart inntrykk av at utdanningen kvalifiserer for arbeid i barnevernet, enten ved at det undervises i barnevernsfaget og/eller at utdanningen har fokus på arbeid med utsatte barn og familier. De resterende fem fagplanene gir liten eller ingen indikasjon på at utdanningene har en spesiell orientering mot barnevernets praksisfelt. Hovedinntrykket er at disse fagmiljøenes studietilbud heller spesifikt rettet mot praktisk sosialt arbeid/sosialarbeiderrollen. Det fremgår ikke av de nevnte fagplanene hvorvidt metodefagsundervisningen er forskningsbasert.

I alt åtte av elleve fagplaner oppgir at utdanningene har praksisstudier i sosialt arbeid der ekstern praksisutplassering inngår. Flere av fagplanene gir likevel ikke utdypende opplysninger om målsetting med-, omfang av- og typen praksis. Tre av utdanningene oppgir verken om de har ekstern praksisutplassering eller om de benytter ulike former for intern praksisopplæring i barnevernsfaget/sosialt arbeid. Det er derfor usikkert om disse utdanningene vektlegger praksisstudier.

Sosionomutdanningenes fagplaner gir inntrykk av at utdanningen har et større generalistpreg enn barnevernsutdanningen, og at utdanningen ikke retter seg mot praksisfeltet i samme grad. Det er likevel problematisk å fastslå dette med sikkerhet, da det kan skyldes at fagplanene ikke har fått frem metodefagets betydning og omfang og utdanningenes yrkesfaglige profil på en tydelig nok måte.

I likhet med barnevernpedagogutdanningene virker også sosionomutdanningenes fagplaner detaljerte i beskrivelse og vekting av hovedemner og delemner, men lite utdypende og informative når det gjelder utdanningenes studietilbud, formål og yrkesfaglige relevans. Sistnevnte gjelder særlig i forhold til barnevernets praksisfelt.

Oppsummering fra kartlegging av fagplanene

Kartleggingen av fagplanene gir et klart inntrykk av at bachelorutdanningen i barnevern, i større grad enn bachelorutdanningen i sosialt arbeid, har klar relevans for barnevernets praksisfelt. De av barnevernpedagogutdanningenes fagplaner, som gir en utdypende presentasjon av utdanningens yrkesfaglige profil, understreker at utdanningen kvalifiserer for arbeid i barneverntjenesten, arbeid med barn/unge og deres familier, forebyggende barne- og ungdomsarbeid og institusjonsarbeid. Det fremgår også av fagplanene at utdanningenes faglige innhold er spesifikt rettet mot oppgaver relatert til omsorg og oppdragelse, sosialisering og læring, tilhørighet og behandling. Sosialpedagogikk, miljøarbeid og aktivitetsfag fremheves som sentrale fagområder i de fleste av utdanningene.

Bachelorutdanningen i sosialt arbeid bærer i større grad preg av å være generalistutdanninger. Hovedinntrykket er at studienes yrkesfaglige kompetanseområder er lite spesifisert i flere av fagplanene. Det som fremheves spesielt i enkelte av planene er profesjonelt sosialt arbeid i et kulturelt mangfold, der ulike former for samfunnsarbeid inngår. Sosialt arbeids teori og praksis, samfunnskunnskap og sosialpolitikk er sentrale fagområder i flere av utdanningene.

Den mest uttalte forskjellen mellom bachelorstudiene i barnevern og sosialt arbeid synes å være at barnevernpedagogutdanningen har en spesifikk yrkesfaglig innretning mot arbeid med utsatte barn og unge og deres familier. Mens sosionomutdanningen i større grad fremstår som en generalistutdanning ved at den ikke innehar samme grad av yrkesfaglig spesialisering rettet mot et eller flere bestemte arbeidsfelt. Flere av sosionomutdanningenes fagplaner tilbyr barnevernfaglige emner som valgfrie fordypningstemaer. Det kan bety at enkelte av utdanningene ikke har barnevern som obligatorisk tema.

Samlet sett gir barnevernutdanningenes fagplaner inntrykk av at enkelte av studiene har vesentlige mangler på områder knyttet til barnevernets praksisfelt. Dette gjelder særlig sosionomutdanningene, som i utgangspunktet ikke har barnevernet som et av sine spesialområder til tross for at kandidatene fra denne utdanningen lenge har vært rekruttert til barnevernets praksisfelt. For barnevernsutdanningene er bildet noe mer uklart, men enkelte av fagplanene indikerer at også denne utdanningen har behov for en styrking av det barnevernfaglige innholdet i studiet.

Hovedtrekk fra spørreundersøkelsen

Med bakgrunn i kartleggingen av utdanningenes fagplaner gjennomførte ekspertutvalget en oppfølgingsundersøkelse av utdanningenes studietilbud høsten 2008.

Alle studiemiljøene ble kontaktet i august 2008 med forespørsel om studielederne, ved hver utdanning (jf. bachelorutdanningen i barnevern og sosialt arbeid), kunne besvare en spørreguide. Av totalt 24 utdanninger deltok 22, og det innebærer alle bachelorutdanningen og en masterutdanning i barnevern (til sammen 12) og 10 bachelorutdanningen i sosialt arbeid.

Spørreguiden bestod av 18 spørsmål, hovedsakelig kvalitative, der studielederne blir bedt om å utdype sine svar og standpunkter (jf. vedlagt spørreguide). Spørsmålene var knyttet til utdanningenes faglige innhold/pensum, undervisningsopplegg, kvalitetssikrings- og rekrutteringsrutiner. I tillegg ønsket utvalget å få innspill fra utdanningene på sentrale spørsmål knyttet til utvalgets mandat.

Målsettingen var å innhente en mest mulig utdypende og oppdatert kunnskap om utdanningenes faktiske situasjon og hva studielederne vurderer som viktig i arbeidet med å kvalifisere kandidatene for arbeid i barnevernet.

I de følgende avsnitt gis en kort fremstilling og vurdering av spørreundersøkelsens resultater. Svarene fra studielederne har variert med hensyn til måten de uttrykker seg på, hvilken type informasjon som gis og ikke minst når det gjelder eksemplifisering og utdypning av de temaer som etterspørres. Enkelte besvarer spørsmålene i stikkordsform, mens andre er langt mer grundige i svarene og utdyper og begrunner sine standpunkter. Den ujevne kvaliteten på svarene har bidratt til at det enkelte ganger har vært problematisk å sammenstille og tolke datamateriale og meningsinnhold. Det som presenteres i det følgende er basert på noen hovedinntrykk fra spørreundersøkelsen. I enkelte sammenhenger refereres det direkte til studieledernes utsagn, både å nyansere og illustrere meningsinnhold og oppfatninger som er felles for flere.

Om samarbeidet mellom bachelorutdanningen

Studielederne ble bedt om å svare på spørsmål vedrørende samarbeidet mellom bachelorutdanningen i barnevern og sosialt arbeid. Hele ni av landets utdanningsinstitusjoner tilbyr både bachelorutdanning i barnevern og sosialt arbeid, og alle institu­sjonene har uttalt seg om samarbeidsforholdet mellom utdanningene. Når det gjelder de resterende seks institusjonene, som enten tilbyr bachelor/masterstudium i barnevern eller bachelorstudium i sosialt arbeid, foreligger det ikke opplysninger som tilsier at de samarbeider med andre utdannings­institusjoner.

De fleste av studielederne oppgir at samarbeidet hovedsakelig dreier seg om noen fellesemner og fellesundervisning i fagområder som ikke spesifikt berører utdanningenes yrkesfaglige kvalifiseringsløp.

Fellesemnene og fellesundervisningen omhandler først og fremst samfunnsvitenskapelige fag, etikk, vitenskapsteori og forskningsmetode, etnisitet og flerkulturell forståelse, tverrfaglig samarbeid og i noen grad juss. Omfanget av fellesundervisningen varierer ved den enkelte utdanningsinstitusjon - fra enkeltstående emner i utdanningenes første år til felles emneundervisning gjennom hele studieforløpet. Studielederne oppgir også at de har felles utveksling av lærere og eksterne forelesere i fagområder som angår begge utdanninger uten at det legges opp til felles undervisning. Flere av studielederne gir uttrykk for at enkelte av de felles emneområdene vektes forskjellig og må tilpasses utdanningenes yrkesfaglige formål (jf. for eksempel utviklingspsykologi). Enkelte av utdanningsinstitusjonene oppgir også at de samarbeider om enkelte kurs/eksterne seminarer, etter- og videreutdanning og masterstudiet i sosialt arbeid.

Studielederne ved 4 av de 9 utdanningsinstitusjonene oppgir at utdanningene samarbeider om utveksling av praksisplasser. Hvor omfattende dette samarbeidet er, utdypes ikke i svarene med unntak av to studiemiljø som oppgir at barnevernpedagog- og sosionomutdanningen har startet en felles veilederopplæring for praksisveiledere som skal bidra til å kvalitetssikre oppfølgingen av studenter i praksis.

Når det gjelder omfanget av samarbeidet mellom utdanningene, er det imidlertid en av utdanningsinstitusjonene som skiller seg ut. Her følger kandidatene et felles studieforløp de to første årene og velger først fordypning som barnevernpedagog eller sosionom i løpet av tredje og siste studieår.

Hovedinntrykket av svarene fra samtlige studieledere, er at samarbeidet mellom bachelorutdanningenes i barnevern og sosialt arbeid er lite utbredt og kun foregår ved de institusjonene som har begge utdanninger.

Om studietilbudet

Studielederne ble bedt om å beskrive og vurdere det faglige innholdet i egen utdanning i forhold til vektingen av noen definerte fagområder, hva de definerer som utdanningens kjernepensum og måten undervisningen organiseres på. De ble også spurt om rutiner for kvalitetssikring av eget studieopplegg.

Vekting av fagområder

Studieledere ble spurt om å gradere (ved å krysse av på et av fire oppgitte svaralternativer) utdanningens vekting av 14 fagområder/emner som ekspertutvalget vurderer som spesielt kvalifiserende for utdanninger som skal tjenestegjøre i barnevernet (jf. grafen nedenunder). Grafen er utarbeidet på bakgrunn av studieledernes avkryssing.

Alle utdanningene, som deltok i spørreundersøkelsen (dvs: 11 bachelorutdanninger i barnevern, 1 masterutdanning i barnevern og 10 bachelorutdanninger i sosialt arbeid), er representert i grafen.

Grafen gir et visst bilde av utdanningenes vekting av de etterspurte fagområdene og viser en tydelig forskjell mellom bachelorutdanningene i barnevern og sosialt arbeid når det gjelder spesialpedagogikk, sosialpedagogikk, pedagogikk og aktivitetsfag. Mens forskjellene mellom utdanningene er langt mindre når det gjelder de øvrige fagområdene. Grafen indikerer også en mindre forskjell mellom utdanningene når det gjelder to av kjerneområdene, som ble kartlagt i fagplanene (jf. utviklingspsykologi og omsorgssvikt), enn det fagplanene tilsier.

Studielederne ble også spurt om å redegjøre for hva de vurderer som utdanningens kjernelitteratur og om sine synspunkter på pensum. I den videre fremstillingen, der det vurderes som mest hensiktmessig, systematiseres svarene etter hvilken utdanning studielederne representerer. Bakgrunnen for å skille mellom utdanningene er at barnevernpedagog- og sosionomutdanningen har forskjellige kvalifiseringsløp i forhold til barnevernets arbeidsfelt (jf. fagplanene).

På spørsmål om kjernelitteratur understreker enkelte av studielederne at de synes det er problematisk å operere med et slikt begrep, fordi bachelorutdanningene i barnevern og sosialt arbeid dekker bredt og omfatter mange fagområder. De øvrige studielederne omtaler deler av pensum, og særlig den som er knyttet til utdanningenes yrkesfaglige områder, som kjernelitteratur.

Studielederne ved bachelorutdanningene i barnevern omtaler litteratur, knyttet til fagområdene sosialpedagogikk/pedagogikk, praktisk barnevernsarbeid, omsorgssvikt, etnisitet og miljøarbeid, som utdanningens kjernelitteratur. Mens studielederne ved bachelorutdanningenes i sosialt arbeid understreket at utdanningens kjernelitteratur i hovedsak kan knyttes til fagområdene sosialt arbeid og samfunnsarbeid. Dette inntrykket samsvarer med det fagplanene fremstiller som utdanningenes kjerneområder.

På spørsmål om hvordan studielederne vurderer pensum er svarene lite utdypende. Flere understreker at enkelte fagområder er dårlig dekket eller har klare mangler på pensum, mens andre virker gjennomgående godt fornøyd med pensumdekningen på egen utdanning.

Flere studielederne som ikke er tilfreds med pensumdekningen, påpeker at det enten mangler eller er behov for å styrke pensum på flere av kjerneområdene knyttet til barnevernets arbeidsfelt. Det er mye som tyder på at det er behov for å styrke fagområder som utviklingspsykologi, rus, etnisitet og flerkulturell forståelse, samarbeidskompetanse og tverrfaglig samarbeid ved flere av utdanningene både i barnevern og sosialt arbeid.

Hele 10 studieledere, dvs. ved fem av barnevernpedagogutdanningene og fem av sosionomutdanningene, gir klart uttrykk for at deres utdanninger har dårlig pensumdekning på sentrale områder. Studielederne ved barnevernpedagogutdanningen nevner spesielt forebyggende arbeid, ungdom og rusproblematikk, psykiatri, etnisitet og flerkulturell forståelse, aktivitetsfag, sosialpedagogisk metode og tverrfaglig samarbeid. Et par av studielederne etterlyser også litteratur om pediatri, helse og sosialmedisin og seksualitet/seksuelle overgrep.

I likhet med barnevernpedagogutdanningen etterlyser også studielederne ved sosionomutdanningen mer litteratur om etnisitet og flerkulturell forståelse. Andre understreker behovet for mer kunnskap om barns utvikling og litteratur om barnesamtalen. En av dem uttrykker seg slik: «Vi ønsker styrking av kandidatenes evne til metodisk kartlegging og forståelse av barns situasjon, inkludert arbeid med familier og barn med minoritetsbakgrunn».

Kun 7 av studielederne (dvs. 4 barnevernpedagog- og 3 sosionomutdanninger) gir uttrykk for at de vurderer pensumdekningen er bra og utdanningene har et tilfredsstillende pensum på fagområder som utviklingspsykologi, praktisk barnevernsarbeid, juss, sosialpedagogikk og sosialt arbeid. Enkelte understreker også at det har kommet mye oppdatert og relevant pensumlitteratur på barnevernsfaget i senere år, både nasjonalt og internasjonalt, som utdanningene kan dra veksler på.

De øvrige 5 studielederne gir ikke noe klart inntrykk av hvordan de vurderer pensumdekningen ved egen utdanning.

Studieledernes vurderinger av pensum stemmer godt overens med hovedinntrykket fra kartleggingen av fagplanene, som indikerer at utdanningene har sentrale mangler når det gjelder fagområder knyttet til barnevernets praksisfelt.

Organisering av studieopplegget

Studielederne ble bedt om å gi en vurdering av utdanningenes undervisningsopplegg og behovet for eventuelle endringer. Siktemålet med spørsmålet var først og fremst å få informasjon om hva i eget studietilbud de vurderer som spesielt kvalifiserende for barnevernets arbeidsfelt og hva de vurderer som mangelfullt.

De fleste av studielederne gir uttrykk for å være rimelig godt fornøyd med eget undervisningstilbud, selv om flere ser behovet for mer undervisning/fordypning i enkelte fagområder.

Når det gjelder studielederne ved de 11 barnevernpedagogutdanningene, og masterutdanningen i barnevern, er hovedinntrykket at de er fornøyd med egen utdanning og mener den kvalifiserer for arbeid i barnevernet. Flere fremhever fagintegrerte undervisningsopplegg, som er direkte rettet mot barnevernsarbeideres yrkesutøvelse, som spesielt kompetansegivende for barnevernets praksisfelt. Herunder nevnes problembasert læring (pbl), casestudier, ferdighets- og kommunikasjonstrening, etisk refleksjon og mappeundervisning.

Selv om studielederne gir inntrykk av å være godt fornøyd med eget studieopplegg, vurderer flere at det ville ha styrket utdanningen å legge enda bedre til rette for gruppeorientert undervisning, ulike former for ferdighetstrening, studentaktive læringsformer, etisk refleksjon, og ekstern praksisopplæring. Denne typen undervisnings- og læringsformer er benyttet i de fleste av dagens barnevernsutdanninger, men enkelte av studielederne mener likevel det er behov for et mer praksisrelatert undervisningstilbud for å ruste kandidatene til å møte praksisfeltets krav og utfordringer.

På den ene siden etterlyser studielederne mer undervisning i juridisk metode/saksbehandling, miljøarbeid/sosialpedagogikk, mer tid og ressurser til individuell veiledning og praktisk øvelse i konfliktløsning, kommunikasjon/samtale med barn og trening i tverrfaglig samarbeid.

På den annen side understreker de at det er problematisk å styrke det eksisterende tilbudet innenfor en treårig profesjonsutdanning som både skal være praksisorientert og samtidig gi en teoretisk fagfordypning.

På bakgrunn av dette gir halvparten av studielederne ved barnevernpedagogutdanningen (dvs. 6 stk.) uttrykk for ønske om å utvide barnevernsutdanningen. Tre av studielederne påpeker at det bør legges inn et fjerde studieår, (et turnusår med veiledet praksis) som kan gi grunnlag for autorisasjon, eller at det gis mulighet for en faglig fordypning for eksempel i saksbehandling eller miljøterapi. Studielederne begrunner forlengelse av utdanningen, både ut fra praksisfeltets krav og behovet for videre kvalifisering. En av studielederne uttaler seg på en måte som er illustrerende for flere:

Vi har for kort tid til å gi den kompetanse som vi mener det er nødvendig å ha i en barnevernspedagogutdanning innenfor tre år. Ett fjerde år bør anbefales. Jeg mener vi må være forsiktig med å ensidig utvide pensum og gi tradisjonell undervisning. Legestudiet har en turnustjeneste hvor nettopp anvendelse av kunnskap blir knyttet til spesielle praksisområder. Samtidig må vi sørge for at studentene våre får den kunnskap som er nødvendig for å gå videre i en master og PHD program. Vi bør også styrke kunnskapen om vitenskapsteori og metode knyttet til barnevern som forskningsområde. Økonomiske rammer til å drive mer undervisning i smågrupper vil gi mulighet for at vi kan følge opp enkeltstudenter bedre. Utvikling av en etisk dømmekraftskompetanse vil kreve tettere oppfølging.

De resterende tre studielederne ønsker å utvide bachelorutdanningen til et femårig masterstudium i barnevern (dvs. 3+2 år). Dette begrunnes både ut fra behovet om å styrke bestemte tema/fagområder i utdanningen og kandidatenes kompetanse i forhold til praksisfeltet.

Blant studielederne på sosionomutdanningen vurderer fem av ti studieledere at utdanningen gir et godt grunnlag for arbeid i barnevernet til tross for at studiet gir en generell utdanning i sosialt arbeid, som ikke er spesifikt rettet mot barnevernets arbeidsfelt. Tre av de fem studielederne, som virket godt fornøyd, fremhever undervisning både i juridisk metode og barnevernets saksgang som spesielt kvalifiserende for barnevernets arbeidsfelt. Andre fagområder i utdanningen, som vurderes som kvalifiserende for barnevernet, er kunnskap om etikk, samfunnsarbeid, tverrfaglig samarbeid, familiearbeid og ferdighetstrening i sosialt arbeid. Studieledernes uttalelser gir uttrykk for at sosionomutdanningens styrke først og fremst ligger i at den er en generalistutdanning som favner bredt, både når det gjelder fagområder og målgrupper.

De resterende fem studieledere påpeker at sosionomutdanningen har sentrale mangler i forhold til barnevernets praksisfelt. De understreker at barnevernsfeltet ikke er et prioritert undervisningsområde i sosionomutdanningen. Videre påpekes det at relasjons- og handlingskompetanse, pedagogisk forståelse, kunnskap om utsatte barn og konfliktløsning (særlig i forbindelse med interessemotsetninger mellom barn og foreldre) er for dårlig dekket i egne utdanninger.

Flere av studielederne meddeler et klart behov for å styrke utdanningens kompetanse i forhold til barnevernsfeltet. I den sammenheng etterlyses undervisning/trening i metodisk kartlegging og barnevernets saksbehandling, kunnskap om barns oppvekstvilkår og familier med minoritetsbakgrunn. Selv om flere av studielederne vurderer at utdanningene har vesentlige mangler i forhold til barnevernets praksisfelt, understreker de samtidig at kandidatene gis en grunnleggende kunnskap om barnevernet gjennom undervisning i juss/saksbehandling, sosialfaglig teori og ferdighetstrening som kan komme til gode i barnevernsarbeidet.

Sosionomutdanningenes studieledere etterlater et klart inntrykk av at dette studiet har mindre kunnskap om barns utvikling og behov og tiltaksrettet arbeid blant barn og unge enn barnevernspedagogutdanningen. Til tross for dette er det kun en av studielederne ved sosionomutdanningen som uttrykker et klart ønske om å utvide studietilbudet med et fjerde år (jf. turnus med veiledet praksis).

Hovedinntrykket av studieledernes uttalelser, fra begge utdanninger, er at arbeidsoppgavene i barnevernet er komplekse og krever en spesifikk kompetanse og grunnleggende kunnskap om barn og unge utvikling og livsarenaer. Selv om det også eksisterer variasjoner i utdanningstilbudet, på tvers av barnevernpedagogutdanningene, er hovedinntrykket at denne utdanningen har en klarere definert målsetting i retning av barnevernets praksisfelt. Mens sosionomutdanningen har barnevernsfeltet som et av flere aktuelle kunnskapsområder.

Kvalitetssikring av studietilbudet

Studielederne ved begge utdanninger oppgir at de har interne ordninger for evaluering og revidering av studietilbudet (dvs. pensum/undervisningsopplegg). Kun en av studielederne oppgir at utdanningen benytter Universitetets Kvalitetssikringssystem, der en ekstern programsensor evaluerer studietilbudet på bakgrunn av rapporter fra utdanningens emneansvarlige lærere og studenter. Evalueringen behandles i programstyret som vektlegger forbedringspotensialer og eventuelle revideringsforslag til neste kull.

Tre av studielederne (dvs. to fra bachelorutdanningen i barnevern og en fra sosialt arbeid) understreker at de, i tillegg til intern kvalitetssikring, har hatt ekstern evaluering av det totale studietilbudet i løpet av de fire siste årene. Evalueringene er foretatt av en forskningsinstitusjon og et konsulentfirma. Det opplyses ikke om dette er fastetablerte ordninger som skal iverksettes med jevne mellomrom.

Evaluering, oppdatering og revidering av utdanningenes studietilbud foregår hovedsakelig gjennom interne fagråd, utvalg/komiteer, bestående av tillitsvalgte studenter, fagansvarlige og/eller kullansvarlige lærere og studieledere. Kvalitetssikring foregår også ved løpende evaluering i fagmiljøene, basert på skriftlig og muntlig rapportering fra studenter/lærere og tilbakemeldinger/innspill fra eksterne sensorer og veiledere i praksisfeltet. En vanligvis prosedyre er at fagansvarlig lærer innrapporterer til studieleder som igjen fremmer eventuelle endringsforslag til behandling og godkjenning i avdelings- eller instituttstyre (og i noen svært få tilfeller av høgskole- eller universitetsstyre). Ved enkelte utdanninger behandles forslag til revidering av pensum/undervisningsopplegg av interne fagutvalg. Det gis et inntrykk av at den enkelte utdanning har stor grad av autonomi når det gjelder å planlegge, godkjenne og tilrettelegge eget studieopplegg. Måten studielederne beskriver egne utdanningers kvalitetssikringsrutiner samsvarer med inntrykket som gis i fagplanene.

Om kompetanseutvikling

Studielederne ble spurt om hvilken fagkunnskap de vurderer som vesentlig for å tjenestegjøre i barnevernet, hva de forstår med personlig kompetanse og hvordan utdanningene arbeider med personlig kvalifisering.

Vurdering av fagkunnskap

Flere av studielederne, både ved barnevern- og sosionomutdanningen, er lite konkrete og utdypende i sine vurderinger av hvilken fagkunnskap som er viktig for å imøtekomme behovene i barnevernets praksisfelt. De gir uttrykk for at det er vanskelig å spesifisere denne fagkunnskapen og at barnevernfeltets kompetansebehov omfatter flere kunnskapsområder og metodiske tilnærmings­måter.

Studielederne vurderer likevel følgende fagområder som sentrale for barnevernets praksisfelt: Utviklingspsykologi, oppvekst og levekår, risiko- og beskyttelsesfaktorer (resiliens), identifisering av omsorgssvikt, juss/praktisk lovanvendelse, sosialpedagogisk metode, etnisitet, etikk, samspill- og relasjonsarbeid, tverrfaglig samarbeid, tiltaksarbeid og ettervern. Når det gjelder barnevernets tiltaksarbeid understreker enkelte av studielederne at denne kunnskapen bør være forskningsbasert.

En av studielederne på barnevernpedagogutdanningen uttrykker seg på en måte som sammenfatter det flere av studielederne var opptatt av:

Behovene i barnevernet forandrer seg i et samfunn. Hovedoppgaven til barnevernspedagogen er å sikre og forbedre levekårene for barn og unge, spesielt når det gjelder de som har sosiale og/eller psykiske problemer eller som står i fare for å få det. Da må en ha kompetanse i å vurdere barn og unges totalsituasjon. Det innebærer å vurdere foreldre/foresattes omsorgskompetanse, det som skjer i hjemmet, i det sosiale nettverket og hvordan barn og unge påvirkes av samfunnet. Ut fra en slik totalvurdering skal barnevernspedagogen påse at det iverksettes tiltak som tilpasses barnets behov og den kontekstuelle sammenhengen barnet befinner seg i. Faget sosialpedagogikk henter nettopp kunnskap fra ulike fagområder for å opplyse en sak og begrunne de tiltak en iverksetter. Det er lett å mene at juss er det viktigste fagområdet. Det gir rammeverket og lovhjemler arbeidet barnevernsarbeideren gjør. Men jussen kan ikke stå alene. I møtet med barna og deres familier er alle de fagområdene som sosialpedagogikken henter kunnskap fra nødvendig. I en sak kan det for eksempel være behov for pedagogisk kunnskap, mens i en annen sak vil det være psykologisk kunnskap som er nødvendig for å se barnets situasjon i et større perspektiv. En barnevernsarbeider må også være kompetent til å stille gode analytiske spørsmål og kunne beherske et for bredt spekter av sosialfaglige og barnevernfaglige metoder for best å kunne ivareta det enkelte barns behov. Det betyr at barnevernsarbeiderens beslutninger må være basert på forskningsbasert kunnskap, etiske overveielser, brukernes syn på sin egen sak, kontekst og organisasjons- og samfunnskunnskap.

Antall barn i barnvernet er økende og problemområdene er svært komplekse og alvorlige. Rammevilkårene er tøffe når det gjelder krav til kostnadseffektivitet og kvalitet. Kunnskap om andre profesjoner og etaters ansvars- og arbeidsområder er viktig for å utvikle gode samarbeidsforhold. Men det er også vesentlig at barnevernsarbeideren ser sin egen begrensning og innhenter nødvendig ekspertise utenfra der det er behov.

Evnen til å se og vurdere barnet/familiens situasjon i et helhetlig perspektiv, ut fra det samfunn og den kontekst de lever i, vurderes som et grunnleggende kompetanseområde for barnevernsarbeideren. I følge flere av studielederne forutsetter det sektorkompetanse og evne til samarbeid med fagpersoner på tvers av etnisitet, religion og kultur. Enkelte understreker også betydningen av teoretisk kunnskap som en viktig kilde til å reflektere over egne praksiserfaringer og til å sette barnevernsarbeidet inn i et større fagteoretisk og samfunnsmessig sammenheng..

Studieledernes vurderinger av hvilken fagkunnskap som er viktig for å ivareta praksisfeltets behov indikerer at kandidatene må kunne beherske og integrere ulike kunnskapsområder og metodiske tilnærmingsmåter, både av praktisk og teoretisk karakter.

Personlig kompetanse

I kvalifiseringen av kandidater innenfor helse- og sosialfagenes profesjonsutdanninger er personlig kompetanse sentralt. Det finnes ingen enkle eller klare definisjoner på hva personlig kompetanse innebærer. Studielederne gir også helt forskjellige svar når de blir spurt om hva de forstår med personlig kompetanse og hvilken betydning den har for det praktiske barnevernsarbeidet. Enkelte sier kort og godt at det handler om den enkeltes personlige forutsetninger og potensialer for å imøtekomme de krav og utfordringer som barnevernsarbeidet medfører.

Det som sies om personlig kompetanse nedenfor er basert på utsagn fra flere av studielederne i forsøk på å gi et samlet inntrykk av hva de legger i begrepet:

Personlig kompetanse er individuell og kontekstavhengig og omfatter den enkelte barnevernsarbeiders forutsetninger og potensialer for det arbeidet denne skal utføre. Generelt kan en si at den overskrider den teoretiske og yrkesspesifikke kompetansen som utdanningen formidler og vektlegger. Personlig kompetanse er summen av den enkeltes kunnskaper (teoretiske, praktiske og erfaringsmessige), verdier, holdninger og ferdigheter som alle gjenspeiles i en yrkesfaglig sammenheng ved yrkesutøverens tenke- og handlemåter. Den personlige kompetansen vil også endre sine forutsetninger ettersom yrkesutøveren utvikler sin egen profesjonalitet gjennom prøving og feiling i praksisfeltet. I barnevernarbeiderens møte med utsatte barn og familier vil empati være et viktig personlig kompetanseområde. Empati handler om evnen til deltakelse i den andres livsverdien, om å lytte og skape grunnlag for felles forståelse og nærhet. Hvem en er som person, hvordan en møter andre og hva en er i stand til å gi på et mellommenneskelig plan vil være med å forme ens personlige kompetanse.

Studielederne ble også bedt om å uttale seg og spesifisere hvilke personlige kompetanseområder de vurderer som spesielt viktige for barnevernets arbeidsfelt. I den sammenheng understreker flere av studielederne, ved begge utdanninger, evnen til å se og kommunisere med barn. Enkelte fremhever også bevissthet om egen rolle og maktposisjon, utholdenhet, evne til å vise toleranse, respekt og ydmykhet overfor barn og foreldre generelt og overfor personer med annen etnisk-, religiøs og/eller kulturell bakgrunn spesielt. Flere av studielederne understreker at etisk dømmekraft er et spesielt viktig kompetanseområde i møtet med barn og familier i barnevernet. Barnevernsarbeidet forutsetter en avveining mellom ulike faglige og menneskelige hensyn, bruk av klinisk skjønn og i mange tilfeller må det fattes beslutninger på kort varsel. To av studielederne uttrykker seg på en måte som ivaretar synspunkter fra flere av studielederne: «I etisk dømmekraft ligger nettopp evnen til avveie en situasjon mot teorier, regelverk, verdier og systemer slik at respekt for barnets situasjon kommer i fokus.» En annen uttaler seg slik:

Noe av det viktigste må være å jobbe med eget ståsted og egne forutsetninger slik at en opparbeider en trygghet til å vise både mot og ydmykhet, være raus, kunne se unntaket fra regelen, utøve «klokskap og dømmekraft», våge å ta inn andres smerte og særlig barns i dette tilfellet. Det er også viktig å ha en innstilling om «livslang læring», der møtet med brukere, barn, foreldre og familier utgjør den viktigste kunnskapskilden.

Flere av studielederne uttrykker at barnevernsarbeidet er uforutsigbart og kan by på utfordringer. I mange tilfeller kreves det personlig mot og styrke for å stå i konfliktsituasjoner og gå inn i saker som oppleves spesielt sensitive. Den enkelte barnevernsarbeiders personlige kompetanse vil prege måten denne forholder seg til praksisfeltets krav og utfordringer på og utgjør således en viktig del av barnevernsarbeiderens yrkesfaglige forutsetninger.

Organisering av praksis

De fleste av studielederne oppgir at utdanningene har praksisstudier som et viktig ledd i å styrke studentenes ferdigheter i forhold til en fremtidig yrkesrolle. Praksis foregår enten gjennom ekstern praksisutplassering og/eller annen form for ferdighetstrening i form av gruppearbeid/rollespill. Målsettingen er å trene på praksisrelaterte situasjoner der relasjonsbygging og utvikling av studentenes kommunikasjonsferdigheter er viktige læringsmål. I spørreundersøkelsen understreker flere av studielederne at praksisstudier handler både om å styrke kandidatenes ferdigheter i møte med utsatte barn og foreldre og deres samarbeidskompetanse i forhold til andre fagpersoner/organisasjoner.

Flere av studielederne påpeker at det er av stor betydning at praksisstudiene integreres bedre i utdanningen og knyttes tettere an til utdanningens kjerneområder.

I alt åtte av tolv studieledere ved barnevernpedagogutdanningene oppgir at de har ekstern praksisutplassering i løpet av studietiden. Omfanget av praksis varierer fra 5 til 25 uker. En utdanning har tre praksisperioder (dvs. en i hvert studieår på henholdsvis 7, 8 og 10 uker), to av utdanningene har en praksisperiode på ca 3 mnd.. Det mest vanlige er å ha praksis over to perioder, dvs. en kort praksisperiode i løpet av første studieår og en lengre i løpet av tredje studieår. Enkelte av studielederne oppgir at annengangspraksis finner sted i andre studieår.

Praksisperiodene varierer fra 1 til 3 mnd. Førstegangspraksis er vanligvis på 4 til 9 uker og annengangspraksis på opptil 15 uker. Svarene fra de fleste av studielederne er lite utdypende i beskrivelser av innhold og målsetting med den eksterne praksisopplæringen. Enkelte understreker at det er ønskelig å gi studentene et så variert tilbud som mulig innenfor de eksisterende rammer og at de skal få erfaring med og opparbeide seg kunnskap om det praksisfeltet som venter dem som ferdig utdannede barnevernsarbeidere. De mest etterspurte praksisplassene for barnevernpedagogstudenter er den kommunale barneverntjenesten, ulike typer barnevernsinstitusjoner og spesielle barneverntiltak.

To studieledere ved barnevernpedagogutdanningen beskriver utdanningens formål med- og organisering av praksisutplasseringen på en måte som er illustrerende for flere av studielederne. Den ene uttaler seg slik:

Praksisstudiene skal først og fremst gi studentene et innblikk i den faglige skjønnsutøvelsen innen yrket. Arbeidsprosesser, lover og regelverk, metodikk og arbeidsmetoder skal studentene ha tilegnet seg på forhånd gjennom undervisningsoppleggene og ferdighetstreningen. For å bruke et bilde: de har lært «å kjøre bilen» på høgskolen, i praksis skal de ta inn «trafikkbildet» de skal manøvrere i.

Den andre studielederen gir et illustrerende bilde på hvordan den eksterne praksisopplæringen er organisert:

Begge praksisperiodene er klientrettet praksis med veiledning og inneholder: Førpraksisseminar, praksissamling og bearbeidende praksisseminar. Det er knyttet en praksisoppgave og obligatoriske øvelsesoppgaver til hver periode. Alles studenter må skrive en læringskontrakt og en veiledningskontrakt. Annen gangs praksis er knyttet til eksamen. Begge praksisperiodene er regulert av reglementet for praksis. Vi har praksis i 1 studieenhet og 3. Studieenhet. Alle studenter får praksisbesøk som foretas av utdanningens lærere. Vi har i en årrekke opparbeidet gode avtaler med praksisfeltet og har god tilgang på praksisplasser. I tillegg har vi hatt fast tilbud om veilederkurs, dvs. fem veilederkurs i året. Det betyr at alle praksisveiledere får tilbud om veilederkurs i hver praksisperiode. Veilederkursene skal legges om til videreutdanningskurs.(…). Selv om vi har tilstrekkelig antall praksisplasser har vi ikke nok tilgang på barnevernrelaterte praksisplasser til de yngste studentene. På barne- og ungdomsinstitusjoner er det en aldersgrense på 23 år, noe som bidrar til at de yngste blir utestengt fra det praksisområdet. Flere andre praksisområder, blant annet barneverntjenesten har også begynt med aldersbegrensninger. Det er viktig at praksisstudiet inkluderes som en del av utdanningstilbudet. Mye av det praktiske metodearbeidet blir gjennomført i praksis etter retningslinjer fra oss. Vi mener alle studenter uansett alder bør få praksis, enten innenfor barneverntjenesten eller institusjoner. Dette er viktig for å gi mulighet for trening i det metodiske barnevernarbeidet. Jeg vil tro at praksisfeltet har behov for at barnevernsarbeiderne de skal ansette har hatt relevant praksis i løpet av studietiden og opplæring i barnevernfeltets spesifikke arbeidsområder. Slik det er nå, har vi ikke mulighet for å gi alle studentene denne bakgrunn. Innenfor vårt opplegg prøver vi å få til at hver student enten har praksis fra institusjon eller barneverntjeneste. Praksisfeltet er veldig opptatt av at utdanningen har praksis som et prioritert område i studiet, samtidig som de begrenser denne muligheten ved å si nei til unge studenter. Den nye samarbeidsavtalen som er utviklet mellom helseregionen og høgskolen har ikke en slik alderbegrensing, noe vi vurderer som positivt.

Praksisfeltets aldersbegrensing i forbindelse med mottak av studenter opptar flere av studielederne. Enkelte av studielederne understreker at det bidrar til at enkelte blir utplassert i barnehager, skole eller i skolefritidsordning (SFO). De fleste vurderer at disse praksisplassene ikke gir like god faglig uttelling som praksis i barneverntjenesten eller barnevernsinstitusjoner. Flere av studieledere understreker også at det er en utfordring å skaffe tilveie nok antall relevante praksisplasser med tilstrekkelig faglig kapasitet og kompetanse til å veilede studenter.

For fire av barnevernsutdanningene, hvorav den ene er masterstudium i barnevern, fremgår det ikke klart av studieledernes uttalelser om de har ekstern praksisutplassering. Svarene kan tyde på at praksisopplæringen hovedsakelig foregår internt, gjennom ulike former for individuell og gruppebasert tilbakemelding/veiledning i ferdighetstrening/gruppearbeid/rollespill og praksisrelatert prosjektarbeid.

Når det gjelder sosionomutdanningene oppgir åtte av ti studieledere at de har praksisutplassering. To av studielederne besvarer ikke spørsmålet, det er derfor uklart om utdanningene har ekstern praksisopplæring for sine kandidater.

Omfanget av praksis varierer fra 5 til 25 uker. En utdanning oppgir å ha tre praksisperioder (dvs. en i hvert studieår på henholdsvis 7, 8 og 10 uker), 5 utdanninger oppgir å ha to praksisperioder der den lengste har varighet opp til 18 uker, 3 utdanninger har en praksisperiode.

I likhet med barnevernsutdanningen er det vanlige å ha praksisutplassering over to perioder, hovedsakelig i løpet av første og tredje studieår med unntak av enkelte utdanninger som har annengangspraksis i andre studieår. Praksisperiodene varierer fra 1 til 3 mnd.. Førstegangspraksis er som regel kortere, ofte på 4-9 uker, mens annengangspraksis kan ha en varighet på opptil 18 uker. I likhet med barnevernpedagogutdanningen bærer også flere av svarene fra sosionomutdanningens studieledere preg av å være lite utdypende når det gjelder beskrivelser av innhold og målsetting med den eksterne praksisopplæringen. De mest etterspurte praksisplassene for sosionomstudentene er NAV, kommunale sosiale tjenester, barnevern og psykologisk-pedagogisk tjeneste (PPT) og poliklinikkene for barn og unge (BUP).

En av studielederne ved sosionomutdanning uttaler seg på en måte som tydeliggjør formålet med praksisutplasseringen:

Studiet har to praksisperioder: Den første er plassert i vårsemesteret første studieår og inngår i emnet «Introduksjon til sosialt arbeids teori og praksis». Den andre praksisperioden er i høstsemesteret, 3. studieår, og inngår i emnet «Fordypning i sosialt arbeids teori og praksis». Studentene skal gjennom observasjon og deltagelse på en praksisplass og gis mulighet for å iaktta, analysere, forstå og arbeide med sosiale prosesser på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Studentene skal også studere de tjenester som tilbys ved ulike sosialkontor/ institusjoner/organisasjoner, samt få kunnskap om ulike menneskers livsvilkår.

Målsettingen med del 1 av praksisstudiet er at studentene skal se sammenhengen mellom sosialt arbeids teori og praksis. Det gis en innføring i det generelle forståelsesgrunnlaget i sosialt arbeid som fagområde og en introduksjon til yrkesfeltet. Studentene skal, gjennom møte med praksisfeltet, øke sin bevissthet om egne verdier og holdninger og reflektere over faglige og etiske problemstillinger fra praksis. Videre skal de samle erfaringer som kan tas tilbake til utdanningen og danne grunnlag for videre refleksjon og læring. (Fagplanen 2008-2009).

Målsettingen med del 2 av praksisstudiet er at studentene skal utvikle en reflekterende og analyserende holdning til praksisstedets arbeids­område og praksisutøvelse. De skal få erfaring med ferdigheter knyttet til arbeidsprosessen i sosialt arbeid og i rollen som profesjonell sosialarbeider. Viktig er det også at studentene får økt sin forståelse for sammenhengen mellom forskning, teori og praktisk sosialt arbeid (Fagplanen 2008 – 2009).

I motsetning til flere av studielederne ved barnevernpedagogutdanningen oppgir kun en av studielederne ved sosionomutdanningen at de har problemer med å skaffe tilveie et tilstrekkelig antall praksisplasser. Hvor stor tilgang sosionomstudenter har på praksis innenfor barnevernets praksisfelt fremgår ikke av studieledernes uttalelser, men ett par av studielederne understreker at de kunne ønsket flere plasser innenfor barneverntjenesten og institusjonsbarnevernet.

Personlig kvalifisering

Studielederne ble spurt om hvordan utdanningene arbeider for å utvikle kandidatenes personlige kompetanseområder. Ca. halvparten av svarene, fra begge utdanninger, er lite utdypende på dette punktet. Det har derfor vært vanskelig å danne seg et helhetlig inntrykk av hvordan arbeidet med personlig kvalifisering foregår ved en enkelte utdanning. Men praksisstudier fremheves av flere som viktige arenaer for personlig kvalifisering.

I det følgende gjengis noen uttalelser som samlet sett bidrar til å gi et bilde av hvordan arbeidet med kandidatenes personlige kvalifisering kan tilrettelegges. Uttalelsene berører synspunkter som flere av studielederne har vært inne på. En av studielederne uttaler seg slik om utdanningens arbeid med personlig kvalifisering.

Personlig kvalifisering er av stor betydning i den framtidige yrkesutøvelsen og inngår som en rød tråd gjennom hele studiet på ulike måter; ved personlige tilbakemeldinger i praksisperiodene, seminarundervisning, prosjektarbeid, ferdighetstrening og ellers i kommunikasjon og samhandling i annen undervisning.

En viktig del av arbeidet med å utvikle kandidatenes personlige kompetanse er gjennom veiledning/tilbakemelding i forbindelse med praksisstudier. En annen av studielederne uttaler seg mer konkret om hvordan dette arbeidet kan tilrettelegges rent praktisk i undervisningen:

Kvalifisering av studentenes personlige kompetanseområder foregår gjennom prosessbaserte, gjennomgående undervisningsopplegg hvor både kunnskapstilegnelse, ferdighetstrening og holdningsbearbeidelse inngår. I den sammenheng er refleksjonsnotater og prosessevalueringer viktige arbeidskrav. Vi har gjennomgående undervisnings­opplegg i kommunikasjon og etikk alle tre studieårene. Studentene trenes gjennom gruppe­baserte arbeidskrav, selvevaluering og evaluering av andre i mindre basisgrupper. Ferdighetstrening tilrettelegges gjennom rollespill, gruppeprosesser, aktivitetsfag (drama/forming/­musikk/friluftsliv) og arbeidskrav knyttet til prosjektbaserte undervisningsopplegg som f. eks. samtaler med barn. Siste studieår er studentene veiledere i basisgrupper for studenter i andre studieår. Slik får de repetisjon av fagstoffet, samtidig som de får yrkesrelatert trening i rollen om veileder. Dette fungerer svært godt i utviklingen av den enkeltes personlig kompetanse.

Flere av studielederne nevner arbeidskrav og refleksjonsnotat som en viktig del av kandidatenes personlige kvalifisering. En uttaler seg slik om formålet med disse:

Gjennom studiet skriver også studentene flere refleksjonsnotater hvor de blir bedt om å reflektere over egen kompetanse, lærings- og utviklingsbehov. I praksisperioden vektlegges arbeidet med læringsavtalen for å sikre at studentene jobber med områder som er viktige for deres utvikling. I praksisperioden er det også et arbeidskrav, som fokuserer på studentens utvikling, der de skal reflektere kritisk over egne læringsmål og belyse læringsprosessen ved hjelp av reflekterende spørsmål fra medstudenter og teori.

Personlig kompetanseutvikling er ressurskrevende, fordi det fordrer tett oppfølging fra utdanningens fagansatte og/eller fra praksisveiledere i forbindelse med ekstern praksisutplassering. Store deler av utdanningenes kvalifiseringsarbeid skjer gjennom intern praksisopplæring, som forutsetter at kandidatene arbeider i mindre grupper med praksisorienterte problemstillinger, der det gis rom både for individuell og gruppebasert tilbakemelding/veiledning fra lærere og medstudenter. En viktig målsetting med veiledninger er at den både skal være prosessorientert og gi den enkelte kandidat tilbakemelding på hvordan denne opptrer i praksisrelaterte situasjoner og i en samarbeidsrelasjon.

Å styrke kandidatenes evne til selvinnsikt og refleksjon, over egne erfaringer og fremtidige yrkesidentitet, vurderes som spesielt viktig i arbeidet med personlig kvalifisering.

Uttalelsene over gir et klart inntrykk av at personlig kompetanseutvikling er noe utdanningene vurderer som svært viktig for å kvalifisere kandidatene til praksisfeltet. Det er kun en av studielederne som etterlyser større fokus på arbeidet med personlig kvalifisering og mener undervisningsopplegget ved egen utdanning er for dårlig tilrettlagt for dette. Hvorvidt flere av utdanningene er av samme oppfatning fremgår ikke av svarene.

Om forskning og faglig oppdatering

Studielederne ble bedt om å svare på om utdanningene videreutvikles i tråd med relevant forskning og hvordan studielederne vurderer behovet for faglig oppdatering av barnevernets ansatte.

FOU arbeid

På spørsmål om utdanningene videreutvikles i tråd med relevant forskning svarer de fleste av studielederne ved å informere om eget FOU- og fagutviklingsarbeid. Alle barnevernpedagogutdanningene understreker at de har FOU arbeid knyttet til relevante tema/forskningsområder innenfor barnevernet, ofte har prosjektene direkte tilknytning til praksisfeltet. Hoveddelen av utdanningenes FOU arbeid er knyttet til de ansattes arbeidstid og varierer fra 25 til 45 %, men det vanligste er å ha 25 % av arbeidstiden knyttet til FOU arbeid. Store deler av forskningen, som foregår ved utdanningsinstitusjonene, er knyttet til kompetanseheving/kvalifisering i form av mastergrad, førstelektorkompetanse eller dr. grads utdanning for utdanningenes fagansatte.

Når det gjelder sosionomutdanningen oppgir samtlige studieledere at de har FOU arbeid i tilknytning til sosialt arbeids fagområder og at FOU andelen vanligvis utgjør 25 % av arbeidstiden. I alt seks av ti studieledere presiserer at de har forskningsprosjekter som har direkte relevans for barnevernets arbeidsfelt. I likhet med barnevernpedagogutdanningene understreker også flere av sosionomutdanningens studieledere at store deler av utdanningenes forsknings- og fagutviklingsarbeid skjer i forbindelse med kvalifisering av de fagansatte.

Av totalt 22 studieledere understreker kun syv at undervisningen er forskningsbasert. Når det gjelder de øvrige utdanningene er inntrykket uklart, fordi studielederne rett og slett ikke nevner noe om hvorvidt studiet utvikles i tråd med relevant forskning. Samtidig er det nærliggende å tenke at utdanningene i det minste drar veksler på den forskning som foregår ved egen utdanningsinstitusjon.

Faglig oppdatering

I alt ti av tolv studieledere ved barnevernutdanningen sier at deres utdanninger tilbyr videreutdanning i barnevern for barnevernets ansatte For to av utdanningene er det ikke noe i studieledernes uttalelser som indikerer at utdanningen tilbyr videreutdanning i barnevern, og en av disse gir allerede masterstudium i barnevern. Studielederne ble også spurt om hvordan de vurderer behovet for faglig oppdatering av ansatte i barneverntjenesten. I den anledning svarer syv av studielederne at de vurderer behovet som stort. En besvarer ikke spørsmålet og de resterende fire understreker at de synes det er problematisk å vurdere behovet for etter og videreutdanning, da de påpeker at det må vurderes i forhold til den enkelte utdanningens innhold og relevans for barneverntjenesten. Studielederne sier også at behovet for etter og videreutdanning sannsynligvis vil variere på tvers av utdanningene.

Det er også verdt å merke seg at to av barnevernpedagogutdanningens studieledere understreker at det bør legges til rette for etter- og videreutdanning gjennom et nasjonalt program med øremerkede midler til faglig oppdatering og kompetanseheving for ansatte i praksisfeltet. De påpeker at et slikt tilbud burde gis ved hver utdanningsinstitusjon. En av dem uttaler seg slik:

Det må gis mulighet for at ansatte i barneverntjenesten kan få permisjon med lønn eller kunne få støtte til videreutdanning. Videre må en mastergrad verdsettes lønnsmessig og en må vurdere å få flere stillingsbetegnelser.

Når det gjelder faglig oppdatering av de ansatte i barneverntjenesten svarer fire av ti studieledere ved sosionomutdanningen at de vurderer at behovet er stort og at de har videreutdanningstilbud og/eller fagfordypende kurs for praksisfeltets ansatte. Tre av studielederne går ikke nærmere inn på om de har et tilbud som er spesielt kvalifiserende for barneverntjenestens ansatte. Den fjerde uttaler seg på en måte som understreker behovet for videreutdanning i barnevern:

Fordi barnevernet er et komplekst arbeidsfelt, hvor det hele tiden skjer kunnskapsutvikling og endring i lovverk og på systemnivå er det nødvendig med regelmessig oppdatering gjennom kurs og videreutdanninger. Vi har hatt noen år med kurs i «Fylkesnemndsarbeid og barnevernssaker». Det er også viktig med veiledning og ikke minst tid til faglig og kritisk refleksjon rundt arbeidet som utføres.

Ved de resterende seks utdanningene er det to av studieledere som ikke har besvart spørsmålet og fire oppgir ikke hvorvidt de har videreutdanningstilbud ved egen utdanning.

Rekruttering

Studielederne ble bedt om å redegjøre for hvordan de arbeider med markedsføringen av egen utdanning, om de har spesielle rekrutteringstiltak og om det er spesielle kvalifikasjoner de vurderer som spesielt viktig for søkere til barnevernsutdanningen.

Flertallet av studielederne, både ved barnevernvernpedagog- og sosionomutdanningen, oppgir at de hovedsakelig informerer om eget utdanningstilbud gjennom ulike typer materiell og tilgjengelige informasjonskanaler. Det som nevnes spesielt er fagplaner, studentkataloger, brosjyrer, flygesedler, kinoreklamer, søkerhåndboka, annonser i fagartikler, aviser, egne websider og/eller hjemmesider på internett. Representanter for utdanningene deltar også på utdanningsmesser, konferanser/fagseminar og enkelte utdanningsinstitusjoner arrangerer «åpen dag». Det er også vanlig å oppsøke praksisfeltet, videregående skole og voksenopplæringsinstitusjoner for å informere om egne utdanningstilbud.

Rekrutteringstiltak

I alt åtte av tolv studieledere ved barnevernpedagogutdanningen oppgir at de ikke har egne rekrutteringstiltak for bestemte søkergrupper, men fire oppgir at utdanningene arbeider aktivt for å rekruttere søkere fra etniske minoriteter og blant menn. Tre av studielederne utdyper ikke hvordan de konkret går frem i dette arbeidet eller om de har utviklet spesielle rekrutteringstiltak for disse søkergruppene. De understreker at det benyttes tilgjengelig informasjonsmateriell, som reklamerer for utdanningen ved bevisst bruk av bilder og tekst, og at ansatte driver oppsøkende virksomhet på aktuelle arenaer der de disse gruppene oppholder seg. Kun en av studielederne oppgir at de arbeider spesielt med å rekruttere søkere fra minoritetskulturer til barnevernsutdanningene gjennom deltakelse i prosjektet «Nattergalen». Et viktig siktemål med prosjektet er å arbeide for å rekruttere ungdom fra minoritetskulturer til utdanningen. Det er også etablert en multikulturell studentforening ved utdanningen, på initiativ fra to studenter, som skal arbeide for å bedre vilkårene for studenter fra fremmede kulturer. Et tredje prosjekt retter seg mot å etablere kontakt med innvandrerorganisasjoner i Oslo å forbedre studiesituasjonen for studenter med minoritetsbakgrunn.

Når det gjelder sosionomutdanningen oppgir ni av ti studieledere at de ikke har egne tiltak for å rekruttere bestemte søkergrupper til utdanningen. Det er kun en av studielederne som understreker at utdanningen arbeider spesielt med rekruttering:

Vi har en kvoteordning med opptak av 20 % av studentene som skal ha enten internasjonal erfaring eller fremmedkulturell bakgrunn. Opptak skjer gjennom intervju.

I likhet med barnevernsutdanningene påpeker flere av sosionomutdanningenes studieledere at de er opptatt av å rekruttere flere menn og søkere fra etniske minoriteter til utdanningen uten at de har iverksatt spesielle rekrutteringstiltak.

Kvalifikasjoner

I alt åtte av ti studieledere ved barnevernpedagogutdanningen uttaler seg om hvilke kvalifikasjoner de vurderer som viktig for søkere til utdanninger som kvalifiserer for arbeid i barnevernet, men svarene er stikkordspreget og utdypes i liten grad. Det som fremheves er gode allmennkunnskaper, forhåndskunnskap om studiet, motivasjon for å arbeide med utsatte barn og familier, et tilfredsstillende faglig og personlig kompetansegrunnlag, evne til faglig skjønn og etisk dømmekraft, kommunikasjons- og samarbeidsferdigheter og konfliktmestring.

Fire av studielederne understreker at praksiserfaring er av stor betydning og fremhever spesielt erfaring fra arbeid med barn og unge. En av studielederne uttaler på en måte som er illustrerende for flere:

Det ensidige kravet om studiekompetanse stenger ute en del søkere som har en sterk erfaringsbakgrunn fra f.eks. arbeid med barn og unge. Dette er beklagelig, da disse ofte blir værende i feltet. Det ville ha vært en stor fordel både for disse som individer og for feltet som sådan om de hadde kunnet ta en sosialarbeiderutdanning uten å måtte ta fag fra videregående skole først. En opptaksprøve kunne vært en farbar vei. Slike studenter er erfaringsmessig ofte en stor ressurs i studentmiljøet.

Av i alt ti studieledere på sosionomutdanningen er det kun tre som uttaler seg om hvilke kvalifikasjoner de vurderer som viktig for søkere til barnevernsutdanningen. To av studielederne nevner gode allmennkunnskaper, motivasjon og interesse for sosialt arbeid. Den tredje studielederen gir et mer utdypende svar:

Etiske aspekter, evne til å møte hele mennesket og kunne forholde seg til både fysiske, psykiske og åndelige behov er særlig vektlagt. Videre er respekt for mennesket, å kunne dokumentere sitt faglige arbeid og å se sammenhenger mellom individuelle forhold og samfunnsstrukturer viktig.

Om mandatet

Avslutningsvis ble samtlige studieledere bedt om å gi innspill til utvalgets mandat. Kun 5 av totalt 22 studieledere hadde innspill direkte knyttet til mandatet. Fire studieledere, dvs. to fra barnevern og to fra sosialt arbeid, presiserer at bachelorutdanningen bør utvides. Dette begrunnes i barnevernfeltets kompleksitet og økt behov for spesialisert kompetanse.

En av studielederne fra barnevernsutdanningen foreslår utvidelse av utdanningen uten å antyde noe om omfanget av dette, men anbefaler en nasjonal standardisering av bachelorutdanningen. En annen studieleder foreslår et fireårig utdanningsløp der det fjerde året (turnus) gir faglig fordypning med veiledet praksis. To av studielederne foreslår en femårig masterutdanning i barnevern med mulighet for spesialisering innenfor flere av barnevernfeltets praksisområder.

Den siste studielederen, som gir innspill til mandatet, er spesielt opptatt av utdanningenes forhold til praksisfeltet:

Skal statens ambisjoner på vegne av barnevernet tas på alvor må en reelt sikre et mangfoldig tiltaksapparat og et romslig kommunalt barnevern. Utdanningene kan ikke ensidig tilpasses praksisfeltets behov dersom praksisen ikke samsvarer med politiske ambisjoner for barnevernet. Da tenderer utdanningen mot å bli en produsent av vitnemål snarere enn å produsere kvalitativt dyktige barnevernsarbeidere.

Det arbeidet som skal gjøres av utvalget er viktig og må sees i en større sammenheng for å styrke arbeidet rettet mot de svakeste barna i samfunnet. De kommunale barneverntjenestenes handlingsrom er i dag så hemmet at det truer rettssikkerheten både til barn og foreldre. En styrking av den faglige kvaliteten på arbeidet avhenger av mange forhold, også av kvaliteten på utdanningen.

Oppsummering

På bakgrunn av spørreundersøkelsen er hovedinntrykket at barnevernpedagog- og sosionomutdanningen fremstår som to klart definerte og adskilte studier med forskjellig vekting av fagområder, egne emneområder og forskjellig kvalifiseringsløp i forhold til barnevernets arbeidsfelt. Barnevernspedagogutdanningen har barnevernet som sitt viktigste ansvarsområde. Studiets kompetansemål rettes mot forebygging, sosialpedagogisk arbeid med barn og unge, i og utenfor institusjon, arbeid med utsatte småbarnsfamilier og saksbehandling i barneverntjenesten. Mens sosionomutdanningen har sin hovedkompetanse innenfor sosialt arbeid, hovedsakelig rettet mot voksne, familiearbeid/rehabilitering, samfunnsarbeid og saksbehandling i sosialtjenesten. Barnevernsarbeidet inngår som et av flere aktuelle arbeidsfelt i sosionomutdanningen.

På bakgrunn av studieledernes samlede uttalelser om behovet for kompetanse og kompetanseutvikling for en bachelorutdanning som skal kvalifisere kandidater til tjeneste i barnevernet, er det grunnlag for å påpeke at barnevernets praksisfelt forutsetter en rekke yrkesspesifikke ferdigheter og tilnærmingsmåter. Samlet sett betyr det at utdanningene må legges til rette for profesjonell kompetanseutvikling på flere forskjellige områder. Det som fremheves spesielt er personlig-, faglig-, kommunikativ, etisk- og forvaltningskompetanse

I likhet med kartleggingen av utdanningenes fagplaner, viser også spørreundersøkelsen at flere av utdanningene er i mangel av relevant pensum og/eller undervisning på flere av barnevernfeltets kjerneområder; blant annet utviklingspsykologi, seksuelle overgrep/vold, rusproblematikk, etnisitet og flerkulturell forståelse, kommunikasjon og samarbeidskompetanse. Dette er fagområder som etter utvalgets oppfatning må være representert i utdanninger som skal kvalifisere for barnevernets praksisfelt.

Praksis fremheves av flere som en viktig del av grunnutdanningen. Flere av studielederne er opptatt av studentenes personlige kompetanseutvikling og understreker at den først og fremst skjer gjennom praksisstudier, som vanligvis omfatter både intern- og ekstern praksisopplæring. De gir uttrykk for at en viktig målsetting med den personlige kvalifiseringen er å gjøre studentene mer bevisst på egne verdier, holdninger og menneskesyn og at dette er spesielt viktig i de deler av barnevernets arbeid som baseres på skjønn. Videre påpekes det at utdanningene må arbeide spesielt med å styrke kandidatenes kompetanse i forhold til observasjon, analyse og arbeid med barnevernfaglige problemstillinger både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå.

Flere påpeker behovet for å styrke praksis, særlig ut fra begrunnelsen om at kandidatenes kvalifisering til praksisfeltet hovedsakelig skjer her. Studielederne anbefaler derfor å arbeide målrettet for å skaffe tilveie flere relevante praksisplasser innenfor barnevernets praksisfelt, å styrke opplæringen av praksisveilederne, øke resurssene til studentaktive læringsformer og gruppe- og kasusbasert undervisning, noe som vil innebære en styrking både av den eksterne og interne praksisopplæringen.

En klar innvending mot bachelorutdanningenes studieopplegg, er at utdanningene favner over for mange emneområder uten mulighet for å fordype seg tilstrekkelig, verken i praksisfaget eller i relevante teoretiske fagområder. Fere av studielederne gir også uttrykk for at det undervises/trenes for lite i barnevern- og sosialfaglige metoder og at metodefagsundervisningen må oppdateres og videreutvikles i tråd med relevant forskning. Når det gjelder flere av utdanningene opplyses det heller ikke om den eksisterende metodefagsundervisningen er forskningsbasert i den forstand at utdanningene skolerer og oppdaterer kandidatene i metoder det finnes vitenskapelig belegg for.

Flere av studielederne påpeker derfor behovet for å styrke den fagteoretiske delen av studiet. I sammenheng nevnes fagområder som etikk, psykologi, juss, sosialpedagogikk/pedagogikk, sosiologi og økonomi. Denne kunnskapen er en viktig forutsetning for å utvikle kandidatenes vurderingsevne og analytiske ferdigheter og den er viktig for å kunne abstrahere fra et praksisnivå til et teoretisk nivå og for å kunne pendle mellom disse nivåene.

På bakgrunn av hvordan studielederne vurderer praksisfeltes krav og utfordringer sett i forhold til utdanningens varighet på tre år, anbefaler ca 1/3 del av studielederne at bachelorutdanningen i barnevern og sosialt arbeid enten utvides med et fjerde år (turnus) med veiledet praksis, eller at det legges til rette for en egen masterutdanning i barnevern.