3 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg i 2003 og 2004. Timelønnskostnadene i norsk industri økte om lag på linje med handelspartnerne, mens kronekursen svekket seg. I 2005 var lønnsveksten fortsatt nær veksten hos handelspartnerne, men kronekursen styrket seg med 4,4 prosent. De relative lønnskostnadene målt i felles valuta anslås dermed å ha økt med om lag 5 prosent i fjor.

• Norske timelønnskostnader i industrien var i den statistikken som foreligger anslagsvis 22 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av handelspartnerne i 2005. For industriarbeidere alene lå de norske kostnadene 36 prosent høyere enn gjennomsnittet. Det er knyttet høy usikkerhet til tallene. Blant annet taler flere forhold for at pensjonskostnader bare delvis er inkludert i statistikken.

• Lønnsomheten i industrien, målt ved tall fra nasjonalregnskapet og regnskapstall for aksjeselskaper, bedret seg i 2003 og 2004.

• I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for tradisjonelle varer på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. Etter et betydelig fall i eksportmarkedsandelene på slutten av 1990-tallet, har disse holdt seg relativt stabile de siste årene.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk konkurranse.

Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert, hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting, og en akseptabel inntektsfordeling. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.

Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å overleve over tid. Dette beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi med vekst og omstilling vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringer. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for en næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for en enkelt næring og for Norge som helhet.

3.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Blant de eksport- og importkonkurrerende næringene i fastlandsøkonomien er industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne kravet til balanse i utenriksøkonomien sikres med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at konkurranseutsatt sektor på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn industrien hos handelspartnerne.

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer vareinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan skje, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om enkelte innsatsfaktorer, særlig arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranse­posisjon. For en liten, åpen økonomi som den norske vil det være svært vanskelig å oppnå en stabil realøkonomisk utvikling uten at en samtidig har en relativt stabil nominell utvikling, herunder stabile valutakurser.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 3.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 3.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 3.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 3.4. For andre kostnadskomponenter er det enda vanskeligere å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 3.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for tradisjonelle varer hjemme og ute.

3.1.1 Lønnskostnadsvekst

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort om lag 70 prosent de siste ti årene.

Tabell 3.1 og figur 3.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time i norsk industri og for våre viktigste handelspartnere siden 1980. Det er knyttet høy usikkerhet til tallene. Blant annet taler flere forhold for at pensjonskostnader bare delvis er inkludert i statistikken. Ved å ta hensyn til valutakursendringer, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta 1 . Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten.

I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med 1½ prosent per år. Svekkelsen må i hovedsak ses i sammenheng med gjennomgående høyere lønnskostnadsvekst i Norge i forhold til handelspartnerne. Forskjellen i lønnskostnadsvekst var på sitt høyeste i årene 1998 og 1999. For enkeltår har imidlertid valutakursen gitt sterke utslag på de relative lønnskostnadene, jf. figur 3.1. For eksempel var lønnskostnadsveksten i 2002 2,1 prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. Den kraftige styrkingen av kronekursen fra 2001 til 2002 førte imidlertid til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta økte med over 10 prosent, jf. også omtale av kronekursutviklingen i vedlegg 4.

Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri avtok i 2003 og 2004. Samtidig svekket kronekursen seg, og de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta falt dermed med 5,7 pst. for de to årene sett under ett. Fra 2004 til 2005 økte de norske timelønnskostnadene anslagsvis med 3,1 prosent 2 . På bakgrunn av lønnskostnadstall fra Eurostat og IMF anslås den gjennomsnittlige veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne til 2,8 pst. i samme periode. Kronekursen, målt ved konkurransekursindeksen, styrket seg imidlertid med 4,4 prosent fra 2004 til 2005. Samlet sett tyder dette på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri økte med om lag 5 pst. målt i felles valuta fra 2004 til 2005.

Kilde: IMF, OECD, Eurostat og Statistisk sentralbyrå.

En rekke faktorer kan bidra til ulik utvikling i timelønnskostnadene og lønn per normalårsverk, f.eks. endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utviklingen i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. kunne gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene. Tabell 3.2 gir en illustrasjon på hvordan ulike faktorer har bidratt til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i Norge. Tallene for 2004 og 2005 er beheftet med usikkerhet som følge av at anslagene for utvikling i overtid, skiftarbeid og trygde- og pensjonspremier (dvs. andre arbeidskraftskostnader i tabell 3.2) bygger på et svært foreløpig kildemateriale.

Veksten i timelønnskostnadene var markert lavere enn veksten i lønn per normalårsverk i 2004. Dette skyldes det kraftige fallet i sykefraværet i løpet av 2004, økt overtid, samt en økning i antall virkedager sammenliknet med året før. Fra 2004 til 2005 falt sykefraværet målt som årsgjennomsnitt og bruken av betalt overtid økte, noe som trakk i retning av reduserte timelønnskostnader i forhold til lønn per normalårsverk. På den annen side falt antall virkedager med én dag, noe som isolert sett bidro til økte timelønnskostnader 3 . Samlet sett anslår utvalget at timelønnskostnadene økte 0,3 prosentpoeng mindre enn lønn per normalårsverk i 2005.

Beregningsutvalget lager ikke egne anslag for den framtidige lønnsveksten hos Norges handelspartnere. EU-kommisjonen 4 utarbeider imidlertid slike prognoser for de viktigste landene. Når disse veies sammen, anslås en vekst i samlede lønnskostnader per ansatt i industrien på om lag 3 prosent i 2006.

3.1.2 Andre kostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 3.3 gir en oversikt over indikatorer som kan antyde noe om den relative kostnadsutviklingen for renter, priser og energikostnader.

Kapitalkostnadene kan i teorien gjenspeiles i den såkalte brukerprisen på kapital. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er fjernet, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

De siste ti årene har nominelle renter i gjennomsnitt ligget noe høyere i Norge enn hos handelspartnerne. Rentenivået i Norge falt markert gjennom 2003, og den nominelle rentedifferansen var negativ, hhv. 0,3 og 0,2 prosentpoeng i 2004 og 2005. På grunn av styrkingen av kronekursen gjennom 2005 økte isolert sett bedriftenes lånekostnader i Norge i forhold til handelspartnerne i 2005, når en korrigerer for valutakursendringer.

Utviklingen i renteindikatoren vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader i eget land. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av næringslivets opplåning både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Omfanget av opplåning i utenlandsk valuta må bl.a. ses i sammenheng med bedriftenes eksponering på inntekts- og utgiftssiden. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader.

Lønnsutviklingen i industrien setter gjerne et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien. Tabell 3.3 viser utviklingen i prisnivået i Norge i forhold til handelspartnerne. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen. I løpet av de siste ti årene har prisveksten hos handelspartnerne vært noe lavere enn i Norge. I 2004 var konsumprisveksten markert lavere i Norge enn hos handelspartnerne, noe som bl.a. må ses i lys av at elektrisitetsprisene i Norge falt tilbake til et mer normalt nivå, etter en markert økning vinteren 2002-2003. I 2005 var prisveksten i Norge på linje med prisutviklingen i utlandet, jf. også omtalen av harmoniserte konsumpriser i kapittel 2.

Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2005 var gjennomsnittlig pris på elektrisitet til industrien i Norge vel 40 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere. I løpet av de siste ti årene har imidlertid prisveksten på elektrisitet for norsk industri vært høyere enn hos handelspartnerne, målt i felles valuta. Oppgangen skyldes i hovedsak høyere prisvekst, ikke valutakursendringer. Fra år til år vil imidlertid kronekursen kunne påvirke tallene til dels betydelig.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO2-avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenliknbare tall mellom land.

3.2 Produktivitetsutviklingen

Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene. Høy produktivitetsvekst innenlands kan i prinsippet motvirke denne svekkelsen. Gjennomsnittlig produktivitetsvekst i industrien i Norge, målt ved bruttoprodukt per timeverk, har imidlertid vært lavere enn hos handelspartnerne i samme periode.

Måleproblemer knyttet til produktivitetstallene indikerer imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jf. nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4. Dersom en ser på utviklingen i relativ produksjon per utførte timeverk, er svekkelsen langt mindre enn om en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk. I løpet av de siste ti årene var produktivitetsveksten målt på denne måten om lag på linje med handelspartnerne.

Usikkerheten i produktivitetsutviklingen er i hovedsak knyttet til to forhold. For det første er det metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering varierer mellom ulike lands nasjonalregnskap. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. De foreløpige regnskapene baseres på relativt summarisk behandling av korttidsindikatorer, som for eksempel produksjonsindeksen. Senere regnskapsbaserte nasjonalregnskapstall kan dermed avvike forholdsvis mye fra foreløpige tall.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig relativ produktivitet i industrien gi et misvisende bilde. Ulik produktivitetsutvikling mellom næringer kombinert med ulik industristruktur mellom land kan gi opphav til forskjeller. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på dette kan være en viktig faktor i forhold til den relative utviklingen mellom enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt pr. timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri også vært mer positiv, jf. figur 3.3. Dette gjenspeiler at den relativt svake utviklingen i produktiviteten ifølge nasjonalregnskapstallene blir motvirket av en tilsvarende sterkere prisvekst på norske industriprodukter. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.:

• Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy.

• Skjerming av enkelte deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høyere prisvekst for å kompensere for lav produktivitetsvekst.

• Målemetodene i nasjonalregnskapet i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike.

Dersom den høyere prisveksten på norske industriprodukter skyldes det første forholdet, vil den relativt svake produktivitetsveksten i norsk industri ikke nødvendigvis innebære en tilsvarende svekkelse av konkurranseevnen. Dersom den relativt sterke prisveksten skyldes at skjerming gjør at deler av industrien kan kompensere for svak produktivitetsvekst ved høy prisvekst, er det større grunn til bekymring.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i ­industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og ­Tyskland tyder likevel på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6.

Tallene i tabell 3.4 viser videre at produktivitetsveksten innen hele den markedsrettede virksomheten i norsk fastlandsøkonomi har vært sterkere enn hos handelspartnerne i løpet av de siste ti årene. Måling av produktivitet i tjenesteytende næringer er enda mer komplisert enn for vareproduserende næringer, bl.a. fordi datainnhentingen til nasjonalregnskapet er mer ufullstendig. Utviklingen i produktiviteten i tjenesteytende næringer er viktig fordi tjenesteytende næringer utgjør en stor og stadig økende andel av økonomien.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

3.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet . Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet.

I løpet av de siste ti årene sett under ett har lønnsomheten i norsk industri utviklet seg om lag på linje med lønnsomheten hos handelspartnerne, til tross for svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen i denne perioden. Dette henger bl.a. sammen med at norsk industri har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig «terms of trade»-gevinst, jf. også drøftingen i avsnitt 3.2. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 3.3.

Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i kjente nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil bidra til avvik.

Vedleggstabell 5.5 i vedlegg 5 viser makroøkonomiske indikatorer for lønnsomhetsutviklingen i Norge og utlandet. I industrien tyder tallene på en moderat nedgang i lønnsomheten fra 2001 til 2002, noe som må ses i sammenheng med styrkingen av kronekursen og høy timelønnskostnadsvekst i denne perioden. Reviderte nasjonalregnskapstall viser en klar bedring av industriens lønnsomhet i 2003 og 2004, jf. også avsnitt 6.3 og boks 3.4.

Lønnsomheten for hele fastlandsøkonomien har også tatt seg opp de siste årene, etter en relativ svekkelse mot handelspartnerne gjennom siste halvdel av 1990-tallet. Tallene tyder på at nivået på lønnsomheten ligger noe lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Foreløpige nasjonalregnskapstall tyder på at lønnsomheten i Fastlands-Norge tok seg ytterligere opp i 2005.

Vedleggstabell 5.6 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1996-2004. Mens lønnsomheten i norsk industri viste en synkende tendens i perioden fram til år 2000, var lønnsomheten relativt stabil blant handelspartnerne. Lønnsomheten i norsk industri sank dermed relativt til lønnsomheten i utlandet. Lønnsomheten i både norsk, europeisk og amerikansk industri falt i perioden 2000-2002, både målt ved driftsmarginen og totalrentabiliteten. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig må ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. I 2003 tyder tallene på at lønnsomheten i både Norge, USA og Japan tok seg noe opp igjen. Foreløpige tall viser at lønnsomheten i Norge tok seg ytterligere opp i 2004.

3.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land

3.4.1 Innledning

De nordiske forhandlings- og lønnsdannelsesmodellene i privat sektor har skilt relativt skarpt mellom arbeidere og funksjonærer. Fordi det er vanskelig å få verifisert sammenlignbarheten og kvaliteten av lønnsstatistikk mellom landene for alle sektorer, begrenser man seg til å sammenligne grupper hvor klassifikasjonsstandardene er noenlunde like landene imellom og hvor praksis i innsamling (for eksempel lønnsbegreper) er noenlunde de samme. Industriarbeidergruppen antas i statistikksammenheng å være en relativt homogen gruppe mellom landene.

Nye produksjonsprosesser innen industrien har bidratt til at arbeidsinnholdet for mange industriarbeidsplasser har endret seg kraftig. Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen også i industribedrifter og avgrensningen mellom funksjonærer og arbeidere er heller ikke lengre så tydelig som tidligere. I NHO-bedrifter utgjorde lønnssummen for industrifunksjonærer i 2004 i overkant av 50 prosent av lønnssummen totalt i industrien. Denne andelen har steget jevnt de siste årene. For funksjonærer avtales det sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe, men også i den lokale og individuelle lønnsdannelsen kan kollektive føringer ha betydning.

I tillegg til lønnskostnadssammenligninger mellom industriarbeidere i avsnitt 3.4.2, presenteres i avsnitt 3.4.3 derfor også tall både for industriarbeidere og industrifunksjonærer samlet. Selv om kildematerialene er noe ulike, mener utvalget at sammenligningen kan indikere kostnadsforskjellene mellom land for alle ansatte innenfor industrien selv om forskjellene kan være basert på ulik yrkessammensetning. I sammenligningen mellom land vil også arbeidstiden og de indirekte personalkostnadene være forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen av antall funksjonærer varierer mellom land.

I boks 3.5 har utvalget forsøkt å identifisere metodiske forskjeller som kan ha betydning for de relative forskjellene.

3.4.2 Industriarbeidere

Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. En del industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. Alle lønnselementer som grunnlønn, bonus, uregelmessige tillegg og overtid er tatt med i lønnsbegrepet. Alle lønninger er omregnet til timefortjeneste pr. arbeidet time.

Lønnskostnadstallene er basert på datasammenligninger av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Direkte sammenlignbare nivåtall finnes frem til 2004. Tallmaterialet fra BLS (nov. 05) er revidert for nesten alle land i tråd med nye opplysninger i forhold til tall i NOU 2005:16. Revisjonen er langt større for 2004 enn det som har vært vanlig. Siste revisjon har ført til at lønnskostnadene er nedjustert for en rekke av handelspartnerne. Dette bidrar til at relative lønnskostnader for norske industriarbeidere lå 3-4 prosentpoeng høyere enn anslått for 2004 i forrige rapport fra utvalget. De største endringene har skjedd for Danmark og Belgia. I tillegg er sammenlignbare tall for Tsjekkia og Ungarn tatt med i sammenligningene fra 2000.

Tabell 3.5 og 3.6 viser lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i forhold til Norges handelspartnere, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevekter som er brukt før øvrig i kapittel 3.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Endringene av relativt lønnsnivå fra 2004 til 2005 er framkommet ved å framskrive lønns­veksten for industriansatte på grunnlag av tallene i tabell 5.3 i vedlegg 5.

I forhold til gjennomsnittet for alle grupper av land i tabell 3.5 økte lønnskostnadsnivået i Norge sterkere i alle årene fra 1995 til 2002, målt i felles valuta. Fra 2002 til 2004 bidro lav lønnskostnadsvekst i Norge og endrede valutakurser til en viss reversering av den sterke veksten i relativt lønnskostnadsnivå. Tallene for 2005 tyder på at dette snudde, slik at det relative lønnsnivået i 2005 var nær toppnivået fra 2002. Norske industriarbeidere hadde i 2005 det høyeste gjennomsnittlige lønnsnivå av samtlige land i tabell 3.6 og 3.7.

Lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere lå i 2004 29 prosent høyere enn gjennomsnittet for handelspartnerne som er med i tabell 3.6, regnet i norske kroner. Utvalget anslår at de tilsvarende relative lønnskostnadene for 2005 har steget til 36 prosent høyere enn konkurrentene.

Nivåsammenligningene omfatter ca. 97 prosent av konkurrentene brukt ellers i dette kapitlet. Landene som ikke er med i de relative sammenligningene i 3.5 og 3.6 (som står for vel 2 prosent av samhandelen) er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen.

I tabell 3.5 er det satt opp relative nivåtall for noen grupper av land i forhold til lønnsnivå for norske industriarbeidere.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lavere lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tallmaterialet gir grunnlag for en slik oppsplitting frem til 2004. I 2004 hadde danske og norske industriarbeidere høyeste utbetalt lønn pr. arbeidet time. For 14 av de 19 landene i tabell 3.7 utgjorde de indirekte personalkostnadene en høyere andel av utbetalt lønn enn i Norge. 8 av de 19 landene hadde høyere indirekte lønnskostnader enn Norge. Disse representerer om lag 55 prosent av konkurransevektene knyttet til de land vi har data for indirekte personalkostnader for.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er anslått på et noe usikkert grunnlag. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien.

Ifølge beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB) utgjorde trygde- og pensjonspremier 19,1 prosent av utbetalt lønn i industrien i 2003. Arbeids­giveravgift til folketrygden utgjorde den største posten på 13,2 prosent, mens andre trygde- og pensjonsutgifter 5 utgjorde 5,9 prosent.

Tallmaterialet fra BLS tyder på at indirekte personalkostnader i Norge utgjorde om lag 41 pst. av lønn for arbeidet tid i 2004, jf. tabell 3.7. Avviket mellom tallmaterialet fra SSB og BLS må bl.a. ses i sammenheng med at:

• Arbeidsgiverfinansiert lønn under sykdom, feriepenger og bonuser er i BLS-statistikken regnet som indirekte personalkostnader. I nasjonalregnskapet regnes disse størrelsene som utbetalt lønn.

• BLS-tallene omfatter bare industriarbeidere, mens nasjonalregnskapstallene gjelder alle ansatte i industrien.

• BLS-tallene er basert på lønn pr. arbeidet time, mens tallene fra SSB er basert på samlet årlig utbetalt lønn.

Utvalget vil arbeide videre med spørsmål knyttet til internasjonale sammenlikninger av indirekte lønnskostnader.

3.4.3 Internasjonale sammenlikninger av timelønnskostnader for alle ansatte (funksjonærer og arbeidere) i indu­strien

Figur 3.5 og tabell 5.4 i vedlegg 5 viser at norske timelønnskostnader for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i 2005 var 22 prosent høyere enn handelsvektet gjennomsnitt av de andre landene som er med i sammenlikningen. For industriarbeidere alene lå de norske kostnadene 36 prosent høyere enn gjennomsnittet. Forskjellen i lønnskostnadsnivå til andre land reduseres dermed med om lag 14 prosentpoeng når funksjonærene tas med. En hovedforklaring på dette er at de relative forskjellene for industrifunksjonærer mellom Norge og konkurrentene er klart mindre enn for arbeidere. Likevel er lønnskostnadsnivået for industrifunksjonærer trolig også høyere enn i konkurrentlandene.

Sammenlikningen er basert på nivåtall for timelønnskostnader fra år 2000. I figuren under er disse nivåene fremskrevet til 2005 ved hjelp av vekstrater for timelønnskostnader for alle ansatte i industrien samt endringer i valutakursene.

Kilde: Eurostat og Statistisk sentralbyrå.

3.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene, jf. boks 3.7. I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital.

Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne.

¹ Volumindeks 1995=100.

² Volumandeler.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Hjemmemarkedsandelen for tradisjonelle varer utgjorde ifølge nasjonalregnskapstall 63 prosent i 1995. Andelen har falt jevnt de siste ti årene og var anslagsvis 52 prosent i 2005. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle varer har vært relativt stabile de siste fire årene, etter et fall på om lag 11 prosent gjennom de foregående fem årene.