7 Studietilbøyelighet og realkompetanse

7.1 Innledning

For å få en bredere og mer grundig tallmessig oversikt over hvor mange som kan tenke seg å søke om opptak til høgre utdanning på grunnlag av realkompetanse, har utvalget bedt Statistisk sentralbyrå gjennomføre en spørreundersøkelse. Materialet Statistisk sentralbyrå har samlet inn gjør det mulig å se nærmere på hva som påvirker folks holdninger i spørsmålet om å ta høgre utdanning, når utgangspunktet er at de har annen bakgrunn enn generell studiekompetanse. Dersom det etableres en ordning som gir mulighet for opptak til høgre utdanning på grunnlag av realkompetanse, vil det være nyttig å få vite hvor mange som ønsker å benytte seg av en slik ordning. Det er også interessant å se søkningen til høgre utdanning for søkere med generell studiekompetanse i forhold til interesse for høgre utdanning fra personer uten generell studiekompetanse. Utvalget vil i sin endelige utredning, med frist 1. april 2000, komme tilbake til spørsmålet om dimensjonering av studiekapasiteten i høgre utdanning.

Tallene i undersøkelsen viser hvor mange som kan tenke seg å ta høgre utdanning på grunnlag av realkompetanse, og hva som motiverer dem. Presisjonen ved de tallene som gjengis, vil være beheftet med noe usikkerhet avhengig av forhold som statistisk holdbarhet, størrelse på utvalg, mulige feilkilder knyttet til intervju, sammensetning av utvalg osv. Det vises til eget vedlegg fra Statistisk sentralbyrå når det gjelder dette. I utredningen er det ønsket tall som i størst mulig grad er knyttet til personer som er uten generell studiekompetanse, og de som aldersmessig er mest aktuelle for denne utredningen – dvs gruppen mellom 20 og 67 år. De med generell studiekompetanse og som tilhører andre aldersgrupper er derfor utelatt fra tabellene som viser resultater fra undersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. 1 .

7.2 Velferd for den enkelte

Det er bred enighet om at høgre utdanning er et viktig virkemiddel for å bedre den enkeltes velferd. Dette er slått fast i en rekke offentlige dokumenter og utredninger. I det første regjeringsoppnevnte utvalget for utredning av høgre utdanning i etterkrigstiden, Ottosen-komiteen, ble dette framstilt på følgende måte i innstillingen fra 1966:

«I det samfunn som nå tar form, vil utdannelsen i videste forstand kunne oppfattes som et sentralt velferdskrav for den enkelte, like sentralt som mange av de velferdskrav samfunnet helt naturlig tilgodeser i dag (s 2).»

Det har vært betydelige endringer i systemet for høgre utdanning siden slutten av 1960-årene. Den viktigste er kanskje økningen i rekrutteringen til høgre utdanning. Tabell 7.1 viser økningen i antall studenter fra 1980 til 1997. Det framkommer at antall studenter har økt med om lag 231 pst i perioden, og at økningen var særlig stor i perioden 1988–1992.

Økningen i studenttall fra slutten av 1980-tallet har delvis sammenheng med demografiske forhold. Den viktigste forklaringen er likevel at en økende andel av de yngre aldersgruppene tar høgre utdanning. Tabell 7.2 viser at 19 pst av aldersgruppen 18–21 år var i høgre utdanning i 1996, mot 8,8 pst i 1980. For aldersgruppen 22–25 år er situasjonen tilnærmet lik. I 1996 var 24,8 pst av aldersgruppen i høgre utdanning, mot 13,2 pst i 1980. Tabell 7.2 viser også at økningen av andelen av aldersgruppene som tar høgre utdanning har vært særlig markert i Norge, sammenlignet med en del andre OECD-land. Selv om det i en rekke andre OECD-land er flere unge i utdanning i 1996, er det bare Canada som har hatt en sterkere økning i andelen yngre som tar høgre utdanning. Finland, Frankrike og Spania har hatt en sammenlignbar økning med Norge.

Tabell 7.3 viser enkelte trekk knyttet til søkningen til høgre utdanning i 1990-årene. Søkere over 24 år utgjør i 1990-årene i underkant av 30 pst av det totale antall søkere. Det kan også noteres at prosenten kvalifiserte søkere til høgre utdanning ble redusert i perioden 1994–1995. Dette kan ha sammenheng med etablering av ny lov for universiteter og høgskoler som strammet inn mulighetene for opptak på annen måte enn ved generell studiekompetanse. Dette behandles for øvrig i kapittel 3 og kapittel 5.

Tall for hvor mange som faktisk tar studier rettet mot etter- og videreutdanning er vanskelig tilgjengelig. Et slikt tallmateriale vil være viktig for myndighetene og institusjonene for å kunne dimensjonere og utvikle planer for slike tilbud. Utvalgets oppfatning er at Samordna opptak er særlig egnet til å påta seg oppgaven med å utarbeide statistikk om dette. Utvalget ser videre at innsamling av materiale kan gjøres ved mindre endringer i forhold til eksisterende skjema for søknad til høgre utdanning.

Ifølge en rapport fra ECON 2 vil en større andel personer med høgre utdanning kunne føre til avtakende økonomisk avkastning av høgre utdanning for den enkelte arbeidstager. Samtidig vil endringene i sammensetningen av arbeidsstyrken ved at flere tar høgre utdanning, kunne føre til en marginalisering av de som ikke har høgre utdanning, siden disse i større grad vil konkurrere med arbeidskraft som har slik utdanning. En konsekvens av dette for arbeidstagerne kan bli at høgre utdanning ikke lenger blir et middel for å oppnå særlige fordeler når det gjelder lønn, men blir et viktigere virkemiddel for å skaffe seg en sterk posisjon i arbeidsmarkedet.

Myndighetene har i de siste tiårene hatt som målsetting at rekrutteringen til høgre utdanning bør skje på bredest mulig sosial, geografisk og kjønnsmessig basis. Dette må vurderes på grunnlag av at høgre utdanning i økende grad blir betraktet som et velferdskrav for den enkelte. Realkompetanse som grunnlag for opptak til høgre utdanning må i en slik sammenheng vurderes som et virkemiddel for utvidet adgang til institusjoner innenfor høgre utdanning. Dette må igjen ses i forbindelse med ønsket om å gi en ny sjanse til de som ikke prioriterte utdanning tidligere i livsløpet, dvs de som ikke prioriterte å ta videregående utdanning for å få generell studiekompetanse.

7.3 Resultater fra undersøkelse om opptak til høgre utdanning på grunnlag av realkompetanse

7.3.1 Kompetansebakgrunn

Tabell 7.4 viser at det i 1998 var om lag 40 pst av befolkningen mellom 20 og 67 år som mente de hadde generell studiekompetanse. Om lag 50 pst mente de ikke hadde generell studiekompetanse. I Buer-utvalgets innstilling vises det til at i 1995 hadde 30 pst av den voksne befolkningen grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Om lag 50 pst av den voksne befolkningen hadde fullført videregående skole som høyeste fullførte utdanning.

Forskjellen på de to aldersgruppene det vises til i tabell 7.4, er betydelig. Dette indikerer at en stadig større del av den norske befolkningen er i ferd med å få generell studiekompetanse. Dette henger sammen med at flere enn tidligere fullfører videregående skole som gir slik kompetanse.

Tabell 7.5 viser en betydelig usikkerhet når det gjelder om personer faktisk har studiekompetanse. Det er flere blant de som ikke har studiekompetanse som svarer at de ikke vet om de har studiekompetanse, enn blant de som har slik kompetanse. Tabellen viser også at det er til dels stor forvirring når det gjelder dette. Tallene i fet skrift i tabellen markerer de som har samsvar mellom uttrykt og faktisk studiekompetanse. Det framkommer av tabellen at det er flest feil-svar blant de som har generell studiekompetanse, dvs mange i denne gruppen svarer at de ikke har generell studiekompetanse.

7.3.2 Vurdering av realkompetanse

Tabell 7.6 viser at 42 pst av de som ikke har generell studiekompetanse, kan tenke seg å få vurdert og dokumentert sin realkompetanse. Det framkommer at det her er et skille mellom aldersgruppene. Et flertall av personer mellom 44 og 67 år ønsker ikke vurdering og dokumentasjon av realkompetanse, mens situasjonen er motsatt for den yngre aldersgruppen.

7.3.3 Opptak til høgre utdanning og realkompetanse

Spørsmål om opptak til høgre utdanning er bare stilt til de som kan tenke seg å få sin yrkeskompetanse vurdert, dvs de som inngår i gruppen på 42 pst i tabell 7.6. Tabell 7.7 viser hvor mange av disse som kan tenke seg opptak til høgre utdanning. Som over er det utelatt personer som fra før har generell studiekompetanse, og tabellen inkluderer bare personer i aldersgruppen 20–66 år.

Tabellen viser at om lag 40 pst av de som ønsker å få vurdert og dokumentert sin yrkeskompetanse også ønsker opptak til høgre utdanning. En utregning av hva dette betyr når det gjelder totalt antall som ønsker opptak til høgre utdanning på grunnlag av realkompetanse, kan gjøres ved kombinering av tallene i tabell 7.6 og 7.7. Resultatet blir da at bare 17 pst av de uten generell studiekompetanse kan tenke seg opptak til institusjoner innen høgre utdanning. Hvis en lik beregning gjøres bare for den yngste aldersgruppen finner en at studietilbøyeligheten for personer mellom 20–44 år uten generell studiekompetanse er 29,6 pst.

Tabell 7.6 dokumenterer betydelige forskjeller mellom aldersgruppene når det gjelder ønsker om opptak til høgre utdanning. Dette samsvarer med de generelle utviklingstrekkene som går på at de yngre aldersgruppene har større tilbøyelighet enn de eldre til å velge høgre utdanning.

7.3.4 Valg av typer høgre utdanning

Tabell 7.8 viser hva slags type tilbud personer uten generell studiekompetanse ønsker fra institusjoner innen høgre utdanning. Det er her bare inkludert de som har svart bekreftende på at de ønsker opptak til høgre utdanning, som vist i tabell 7.7.

I tabellen framkommer at videreutdanningskurs er det som peker seg ut som mest aktuelt. Det som deretter framkommer som prioritert blant flest, er kortere kompetansegivende kurs. Et flertall ønsker også muligheter for å kunne ta etterutdanningskurs, mens færre ønsker fastsatte studieløp som grunn-, mellom- og hovedfag ved høgre utdanningsinstitusjonene.

Tabellen inneholder bare de som har svart at de ønsker opptak til høgre utdanning. I drøftingen av tabell 7.6 og 7.7 er det vist at dette er 17 pst av de uten generell studiekompetanse. Tabell 7.8 viser at noe over halvparten av disse ønsker opptak til hele studieløp, mens et stort flertall ønsker andre typer tilbud tilrettelagt av institusjoner innen høgre utdanning. Hvis tabellene 7.6, 7.7 og 7.8 betraktes i sammenheng vil en kunne beregne at bare om lag 10 pst av de uten generell studiekompetanse kan tenke seg opptak til ordinære studieløp ved institusjoner innen høgre utdanning. Beregnet på samme måte vil om lag 13 pst av den samme gruppen kunne tenke seg opptak til andre kurs og utdanninger tilrettelagt av institusjoner innen høgre utdanning.

7.3.5 Betydningen av finansiering

På spørsmål om betydningen av finansiering, svarer et flertall av de uten generell studiekompetanse, uansett om de ønsker opptak til høgre utdanning eller ikke, at dette har stor betydning. Dette kan tyde på at svært få vil forlate lønnet arbeid for å ta høgre utdanning uten kompensasjon i form av lønn eller annen form for finansiering. Det er derfor grunn til å tro at utforming av finansieringsordning for gruppen utdanningssøkere uten generell studiekompetanse vil kunne påvirke deres tilbøyelighet til å studere, som vist i drøfting av tabell 7.7.

7.3.6 Grunner for å ta utdanning og kurs

I tabell 7.10 er det bare oppgitt prosent for de som har sagt at de tar utdanning og kurs av grunner som er oppgitt i kolonnen, for de som ønsker, ønsker ikke eller ikke vet om de ønsker opptak til høgre utdanning. Tabellen inkluderer kun de som ikke har generell studiekompetanse.

Pålegg fra arbeidsgiver synes å spille en beskjeden rolle i valget om å ta utdanning og kurs. Likevel viser tabell 7.10 at de viktigste grunnene for å ta kurs eller utdanning er lønn og andre yrkesmessige belønninger. Dette gjelder både for de av personene uten generell studiekompetanse som ønsker opptak til høgre utdanning og de som ikke ønsker slikt opptak. Det kan imidlertid virke som om personlig interesse er noe mer sentralt for de som ønsker opptak til høgre utdanning enn de som ikke ønsker slikt opptak.

7.3.7 Dokumentasjon på kurs og utdanning

Tabell 7.11 viser at de som ønsker opptak til høgre utdanning forutsetter at de får bevis på utdanning eller kurs ved formell eksamen og vitnemål. Dette på tross av at det i tabell 7.8 framkommer at de fleste i denne gruppen ønsker kortere kurs og videreutdanninger. Dette understreker betydningen av at institusjoner innenfor høgre utdanning kan gi dokumentert kompetanse som er lett å kommunisere og få forståelse for verdien av fra omverden.

De som ikke ønsker opptak til høgre utdanning forutsetter også at kurs eller utdanninger skal gi dokumentasjon på kunnskapen de erverver seg. Som vist i kapittel 5 er dette dokumentert kunnskap som senere kan inngå i dokumentert realkompetanse, og derved gi den enkelte et kompetanseløft som er enkelt å kommunisere og forståelig for omverden.

7.4 Oppsummering

En intervjuundersøkelse utført av NIFU 3 viser at 85 pst av uteksaminerte fra allmennfaglig studieretning planla å ta høgre utdanning i 1991. I et særskilt vedlegg til St meld nr 4 (1996–97) drøftes studietilbøyelighet med særlig fokus på yngre aldersgrupper. Det framkommer at 42 pst av personer født i 1972 var registrert som søkere til høgre utdanning i løpet av årene 1991–1993. I 1996 var 21,8 pst av samtlige mellom 19–24 år registrert som søkere til høgre utdanning.

I en slik sammenheng er tallene det vises til her for studietilbøyelighet for personer som ikke har generell studiekompetanse relativt beskjedne. I alt innebærer tallene i tabell 7.6 og 7.7 at om lag 17 pst av samtlige uten generell studiekompetanse mellom 20 og 66 år kan tenke seg å ta utdanning eller kurs ved høgre utdanning. Tallene for studietilbøyelighet for bare den yngste aldersgruppen er noe høyere. Bare halvparten av disse ønsker å starte ordinære utdanningsløp. De aller fleste ønsker kortere kurs eller videreutdanning. Tabell 7.9 viser at for de aller fleste har finansiering stor betydning. Dette kan tolkes som at med mindre de får tilstrekkelig kompensasjon for lønnstap eller annet vil de ikke velge å ta utdanning eller kurs. Tabell 7.10 viser i tillegg at svært mange vil ønske utdanning og kurs ved universiteter og høgskoler som er tilpasset de særskilte behov de har som arbeidstagere.

De økonomiske og administrative konsekvensene av en utvidet adgang til høgre utdanning for personer uten generell studiekompetanse, er vanskelig å gi en entydig vurdering av. De som svarer at de kan tenke seg opptak til høgre utdanning, svarer samtidig at dette er avhengig av en rekke forhold som for eksempel finansiering. Det virker lite sannsynlig slik situasjonen er nå, at antall studenter vil øke dramatisk ved en utvidet adgang på grunnlag av vurdering av realkompetanse. Imidlertid er det mulig å tenke seg at innslaget av personer uten generell studiekompetanse vil kunne øke i høgre utdanning over tid, som resultat av at arbeidslivets krav til kompetanse forsterkes og ordningene for finansiering av studier for denne typen personer forbedres.

Utvalgets forslag til ordning for dokumentasjon av realkompetanse må betraktes som et bidrag til å gjøre opptak til studier mulig. Imidlertid viser drøftingen ovenfor at søkningen til høgre utdanning fra personer uten generell studiekompetanse, vil påvirkes av hvordan ordninger for finansiering utformes. I tillegg vil søkningen til institusjonene innenfor høgre utdanning være avhengig av om universiteter og høgskoler kan tilpasse seg krav fra søkere som bare i begrenset grad ønsker ordinære studieløp. Disse søkerne ønsker ofte kurs og utdanninger av kortere varighet som bygger på deres kunnskaper og erfaringer ervervet i arbeidslivet.