3 Grunnlag for opptak

3.1 Historikk

3.1.1 Innledning

I mandatet bes det om en vurdering av hvordan realkompetanse skal defineres og dokumenteres likeverdig med generell studiekompetanse. Mandatet setter med dette vurdering og dokumentasjon av realkompetanse i sammenheng med det man i dag betrakter som generell studiekompetanse. Generell studiekompetanse åpner i dag for opptak til høgre utdanning. Tilsvarende vil utvalget vurdere hvordan realkompetanse kan åpne for opptak til høgre utdanning.

Historisk sett har kriterier for opptak til høgre utdanning vært under stadig vurdering. Regelverk og forskrifter for opptak til høgre utdanning fra 1970-årene og fram til i dag har beveget seg fra et system som er karakterisert av et mangfold av regelsett og praksis for opptak, til et mer standardisert, samordnet og helhetlig system. Innføringen av lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 skapte et mer oversiktlig system for opptak. Samtidig ble mulighetene for opptak på annet grunnlag enn generell studiekompetanse begrenset.

3.1.2 Opptak til høgre utdanning ved universiteter og vitenskapelige høgskoler

Opptak til universitetene tok utgangspunkt i immatrikuleringskomiteens (Nordland-komiteens) innstilling av november 1971. Komiteen mente at opptak til høgre utdanning burde baseres på realkompetanse, eller skikkethet til studier, definert som:

1. motivering kombinert med realistisk erkjennelse av hva studiet krever

2. evne til konsentrert og utholdende selvstendig arbeid med praktisk/teoretisk stoff

3. allmenn praktisk/teoretisk bakgrunn slik at studiet kan settes inn i en videre sammenheng

4. ferdigheter i morsmål og engelsk

Komiteen mente videre at det var praktiske vanskeligheter forbundet med vurdering av den enkeltes realkompetanse, slik at det i stor utstrekning måtte etableres formelle kriterier som ga god garanti for at de som fylte dem, hadde den nødvendige realkompetansen. Det måtte også etableres ordninger for vurdering av individuelle studiekvalifikasjoner for søkere som ikke tilfredsstilte de formelle opptaksvilkårene.

Komiteen foreslo opptak gjennom Vei I, II og III, der I var opptak på grunnlag av bestemte godkjente skoler, II var opptak på grunnlag av andre skoler med tilleggskrav, og III var en individuell vurdering gjort på det enkelte lærested. Opptak via Vei I, II og III ble gjort på grunnlag av søkerens generelle egnethet til å gjennomføre høgre utdanning, og ikke ut fra egnetheten til f eks å gjennomføre spesifikke studier.

Vurdering etter Vei III ble i første omgang praktisert av et immatrikuleringsutvalg som var felles for universitetene. På begynnelsen av 1980 tallet ble vurderinger etter Vei III gjort på det enkelte lærested, etter retningslinjer som var utarbeidet av immatrikuleringsutvalget. I en utredning fra Det nasjonale immatrikuleringsutvalget (1981) ble realkompetanse som opptaksgrunnlag for høgre studier beskrevet som

«alle kriterier på reell skikkethet som er nødvendig for å kunne gjennomføre et høgre studium på selvstendig måte. Disse kriterier omfatter bl a kunnskaper og ferdigheter i sentrale redskapsfag, annen teoretisk og praktisk bakgrunn, evne til konsentrert og selvstendig arbeid med lærestoffet, og motivering for studieinnsats. Videre foreslo utvalget at all faktisk kunnskap og erfaring skal kunne telle med i en samlet vurdering av den enkelte søkers forutsetninger for å kunne gjennomføre et studium på selvstendig måte innen vanlig tidsramme. Ulike typer av dokumentasjon skal godkjennes. Det avgjørende er at den faktiske kunnskap og ferdighet stort sett tilsvarer de minstekrav som generell studiekompetanse forutsetter på de ulike områder».

Denne definisjonen lå til grunn for de retningslinjene som gjaldt fram til 1992 for vurdering av studiekompetanse etter den såkalte Vei III ved universitetene, kalt Den individuelle vei. Søkere under 25 år måtte normalt komplettere manglende fullført videregående opplæring med deleksamener. Søkere over 25 år ble vurdert ut fra sin kunnskap dokumentert gjennom utdanning og yrke. Man kunne legge mer vekt på yrkespraksis og annen kvalifiserende virksomhet med stigende alder. Felles for begge gruppene var at for å få tildelt studiekompetanse måtte realkompetansen bli vurdert som likeverdig med utdanning på videregående nivå.

Vurdering av realkompetanse etter den tidligere Vei III ved universitetene foregikk på den måten at hver institusjon vurderte søkerne og fattet vedtak. Det nasjonale immatrikuleringsutvalget ga generelle retningslinjer for saksbehandlingen ved den enkelte institusjon og vurderte klager på søknader til universitetene og de vitenskapelige høgskolene, men ikke til de regionale høgskolene. Det nasjonale immatrikuleringsutvalget opparbeidet kompetanse i å vurdere hva slags utdanning og hva slags praksis som kunne gi studiekompetanse.

Videre bygde vurderingene på prinsippet om at alle typer utdanning og yrkeserfaring skulle kunne telle med, slik at man hele tiden kunne bygge videre på den utdanningsveien man hadde begynt på. Det var også en forutsetning at universitetene og høgskolene ikke skulle gi undervisning på videregående nivå, slik at forberedende undervisning skulle begrenses til fag som ikke ble gitt i videregående opplæring.

Ved lov av 16. juni 1989 nr 77 om universiteter og vitenskapelige høgskoler ble det i § 42 spesifisert utdanningskrav for opptak som student, der det blant annet heter:

«Praksis fra yrkeslivet og annen utdanning enn det generelle og spesielle opptaksgrunnlaget kan i noen grad vektlegges ved opptak. Styret gir nærmere regler til utfylling av bestemmelsene i denne paragraf. Den som er tatt opp som student ved en av institusjonene nevnt i § 1, har adgang til de åpne studier ved de øvrige.»

Lov om universiteter og høgskoler endret praktiseringen og spesielle delfagskrav endret innholdet i Vei III. Vei III ble erstattet med 23/5-regelen. For å oppnå generell studiekompetanse under 23/5-ordningen må søker ha fylt 23 år i løpet av opptaksåret og ha fem års heltids yrkespraksis, eller en kombinasjon av yrkespraksis og utdanning som utgjør minst fem år. Ordningen representerte en standardisering av regelverket og sikret dermed lik behandling av søkerne samtidig som den var ressursbesparende.

3.1.3 Opptak til høgre utdanning ved de statlige høgskoler

Det statlige høgskolesystemet bestod i 1986 av en rekke distriktshøgskoler og høgskoler som utdannet til ulike profesjoner innenfor læreryrket, helsefaglige yrker og tekniske yrker m m.

For distriktshøgskolene gjaldt reglement for studentopptaket ved distriktshøgskolene av januar 1973. Her heter det i § 3 Opptakskriterier:

«Studentopptaket foretas etter kriterier som passer for studieretningens formål, innhold og studieform. For å bli tatt opp som heltidsstudent må søkerne kunne dokumentere at de har de teoretiske eller teoretisk/praktiske forkunnskaper som er nødvendige for å kunne følge undervisningen med utbytte (reell studiekompetanse). Søkere som har fullført en 3-årig teoretisk utdanning etter grunnskolen anses vanligvis som studiekvalifiserte. Den enkelte distriktshøgskole kan etter skjønn ta opp søkere med kortere teoretisk utdanning i de tilfeller hvor søkerens teoretiske/praktiske bakgrunn blir ansett som relevant for vedkommende studieretning.»

Opptaket gjaldt opptak til det enkelte studium, og var ikke bindende for opptak til andre studier eller læresteder.

Opptak til lærerutdanning var fastsatt i forskrift av oktober 1979. Her kunne det tas opp på grunnlag av 3-årig videregående opplæring eller tilsvarende, der tilsvarende kunne være fagbrev eller minst 5 års praksis etter fylte 16 år. I tillegg var det krav til bestemte fag fra videregående opplæring. Øvrige profesjonsutdanninger fikk opptakskrav fastsatt i ulike sentrale forskrifter fra 1984 og framover. Disse var laget over samme lest som opptaket til lærerutdanningen, slik at realkompetansen ble ivaretatt med et krav om 5 års praksis etter fylte 16 år og en kombinasjon av fagkrav.

I 1991 ble det fastsatt ny forskrift for alle studier på regionale høgskoler (inklusive distriktshøgskoler og andre statlige høgskoler). Her ble opptaksreglene samordnet, forenklet og formalisert. Det var ikke felles krav til studiekompetansefag, men det ble krevd 3–5 fag tilsvarende dagens studiekompetansefag i varierende kombinasjoner. I regelverket av 1991 var vurdering av realkompetanse hjemlet i § 5 20. Studier ved distriktshøgskoler og høgskolesentre, samt studier i økonomi og administrasjon ved ingeniørhøgskolene og ved maritime høgskoler:

«Opptaksorganet skal godkjenne utdanninger som er godkjent som grunnlag for opptak ved norske universiteter, og kan i særskilte tilfeller godkjenne annen utdanning/ andre kvalifikasjoner, dersom det finner at søkeren har tilstrekkelig allmennutdanning og realkompetanse for studiet.»

For audiografutdanning, ingeniørutdanning, maritime høgskoler, Statens næringsmiddeltekniske høgskole, Statens bibliotekhøgskole, Norsk hotellhøgskole og journalistutdanning var det tilsvarende hjemler for vurdering av realkompetanse.

For øvrige utdanninger var realkompetansen tatt hånd om i hjemmel for opptak tilsvarende nåværende 23/5-regel pluss en kombinasjon av studiekompetansefag. Dette innebar en skjerping i forhold til tidligere regelverk, som i praksis åpnet for opptak av 21-åringer med 5 års yrkespraksis og studiekompetansefagene.

3.1.4 Lov om universiteter og høgskoler

Blegen-utvalgets innstilling NOU 1991: 4 Veien videre, innførte og konkretiserte begrepet generell studiekompetanse, og påpekte behovet for å anvende begrepet som opptaksgrunnlag for all utdanning på universitets- og høgskolenivå. Utvalgets studiekompetansebegrep er siden blitt stående som et formelt kompetanse kriterium for opptak til høgre utdanning. Det ble understreket at begrepets konkrete innhold måtte knyttes til hva som trengs for å kunne studere. Kravene skal sikre at søkerne har den nødvendige faglige kompetanse som er nødvendig, samt sørge for at de er i stand til å takle de utfordringer et studium innebærer. De formelle kriteriene for studiekompetanse er begrunnet med følgende i Blegen-utvalgets innstilling:

• Studenten må ha gode kunnskaper i norsk og minst ett fremmedspråk.

• Studenten må ha evne til vitenskapelig tenkning. Dette omfatter bl a analyseevne og evne til fordypning.

• Studenten må ha et allment overblikk over og forståelse av det samfunn hun eller han skal fungere i.

• Studenten må være i stand til å se fagene og egne roller i en samfunnsmessig sammenheng.

• Studenten må ha tilegnet seg handlingskompetanse som gir ferdigheter og holdninger til hvordan en kan løse ulike oppgaver.

I den påfølgende St meld nr 33 (1991–92) Kunnskap og kyndighet la departementet prinsippet om generell studiekompetanse for opptak til universiteter og høgskoler til grunn. Generell studiekompetanse ble forstått som de minstekrav som må oppfylles for å kunne søke om opptak. Med dette ble det vist til et minimumsgrunnlag som ble ansett tilstrekkelig for å kunne påbegynne et studium. Departementet la fem prinsipper til grunn for dette, deriblant at kravene skulle sikre at søkerne har nødvendige og tilstrekkelige forkunnskaper til å påbegynne et studium. Sentralt i meldingen er ønsket om å sikre at rekruttering til høgre utdanning ikke er forbeholdt enkelte studie-retninger i det videregående systemet. Det presiseres i meldingen at det er vanskelig å gi et presist svar på hvilke kvalifikasjoner det er som gjør en person egnet for høgre utdanning. Meldingen understreker viktigheten av at kravene er tilstrekkelig høye, samtidig som de ikke må være høgre enn nødvendig. Det vises til to grunnleggende krav til generell studiekompetanse det hevdes å være bred enighet om, og som er grunnlaget for opptak til høgre utdanning. Det første er krav om kunnskaper innenfor en kjerne av allmenne fag som gir faglig bredde, og som har karakter av å være redskapsfag i studiesammenheng. Dette er det såkalte kravet om generell studiekompetanse. Det andre kravet er knyttet til evnen til faglig fordypning innenfor et område og omtales som fordypningskravet. I begge tilfeller begrunnes krav til generell studiekompetanse i det som anses å være nødvendig for å kunne gjennomføre et studieløp.

Lov av 12. mai 1995 nr 22 om universiteter og høgskoler § 37 ga departementet myndighet til å fastsette generelle krav til studiekompetanse som skulle være felles for alle studier. Departementet fikk også myndighet til å fastsette regler for rangering av søkere. Hjemmelen gav grunnlag for ytterligere samordning av opptaksregelverket. Forskrift om generell studiekompetanse

Midlertidig forskrift om generell studiekompetanse som grunnlag for opptak til universiteter og høgskoler av desember 1995, erstattet av permanent forskrift (kalt GSK-forskriften) av desember 1996, bygger på de samme prinsipper som immatrikuleringskomiteen la til grunn for studieegnethet, men med en noe annen vurdering av hva som skulle være minstekrav for å få generell studiekompetanse.

Ǥ 2 Generelt grunnlag for opptak

Det generelle grunnlaget for opptak til universitet og høgskolar (generell studiekompetanse) skal normalt vere:

a) Fullført og bestått 3-årig vidaregåande opplæring med grunnkurs, Vk 1 og Vk 2

eller

Fagbrev/sveinebrev

eller

Fylte 23 år i løpet av opptaksåret og 5 års fulltids arbeidserfaring eller 5 års samla fulltids erfaring frå arbeid og utdanning. Som arbeidserfaring kan ein også rekne omsorgsarbeid og militær førstegongsteneste/sivilteneste. Som utdanning gjeld fullført og bestått kurs i vidaregåande skole og /eller folkehøgskole, og eksamen frå høgre utdanning av minst eit års lengde.

og

b) Fylgjande fag må vere dekte innanfor, eller takast i tillegg til krava under bokstav a):

• Norsk

• Engelsk

• Matematikk

• Naturfag

• Samfunnsfag, som omfattar nyare historie og samfunnslære.»

Den såkalte generell studiekompetanse-forskriften (GSK-forskriften) videreførte i hovedtrekk immatrikuleringsreglene men med følgende ulikheter:

3.1.5 Oppsummering

Utviklingen av regelverket for opptak til universiteter og høgskoler har gjennom 1980- og 1990-årene utviklet seg fra en flora av lokalt fastsatte regelverk med en viss grad av skjønnsmessig vurdering, til et mindre antall sentralt fastsatte regelverk med formelle og samordnete opptakskriterier.

Den viktigste drivkraften bak utviklingen av regelverket har ligget i ønsket om et opptakssystem som er oversiktlig og forutsigbart for søkeren og effektivt å saksbehandle. Et slikt system gir også grunnlag for å gi søkeren rettigheter, ved at kvalifikasjon for ett studium gir garanti for kvalifikasjon også for andre studier og læresteder.

3.2 Universitets- og høgskolelovens § 37 om utdanningskrav for opptak til høgre utdanning

Opptaksreglene for høgre utdanning i Norge er i hovedsak knyttet til krav om generell studiekompetanse. Dagens regler henviser til felles forskrift om generell studiekompetanse, vedlegg til rundskriv F–2–98. Det generelle grunnlaget for opptak til høgre utdanning i dag forutsetter fullført og bestått norsk videregående opplæring. I lov om universiteter og høgskoler beskrives dette under

§ 37 Utdanningskrav for opptak til høgre utdanning:

1. Det generelle grunnlaget for opptak som student (generell studiekompetanse) er fullført og bestått norsk videregående opplæring med de krav til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter. Departementet kan fastsette at også annen høvelig utdanning skal være generelt opptaksgrunnlag.

2. Yrkespraksis kombinert med annen utdanning enn den som er angitt i nr.1, kan danne grunnlag for opptak etter retningslinjer fastsatt av departementet.

3. Departementet kan, etter innstilling fra styret, unnta enkelte studier eller fag for kravene til generell studiekompetanse.

4. Departementet kan, etter innstilling fra styret, fastsette spesielle opptakskrav når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig.

5. Styret selv kan fastsette særlige faglige minstekrav ved opptak til høgre grads studier.

6. Den som er tatt opp som student ved en institusjon under loven, har adgang til åpne studier ved de øvrige, såfremt opptakskravet er generell studiekompetanse og søkeren ikke er tatt opp med hjemmel i nr. 3.»

Bestemmelsen om utdanningskrav for opptak til høgre utdanning er en videreføring av § 42 i uni-versitetsloven av 1989. Tanken bak lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 var å etablere et samlet regelverk for både universitets- og høgskolevirksomheten i Norge. Loven legger videre grunnlaget for å kunne etablere et Norgesnett, der alle høgre utdanningsinstitusjoner inngår i en helhet, og der oppgaver og fordeling av disse kan fastsettes i et helhetsperspektiv .

I begge lovene er den såkalte kompetanseparagrafen1 knyttet til begrepet utdanningskrav i overskriften. Dette henspeiler på at det bærende aspektet ved fastsettelse av generell studiekompetanse er knyttet til krav til utdanning. Til tross for dette finnes det åpninger i begge lover som gir muligheter til fastsettelse av generell studiekompetanse på grunnlag av yrkespraksis kombinert med utdanning. Derimot finnes det ikke muligheter, slik loven er i dag, til å la praksis eller noe annet enn utdanning utgjøre grunnlag for generell studiekompetanse alene.

I universitetslovens kompetanseparagraf (1989, § 42) annet ledd heter det at: Styret kan bestemme at annen høvelig utdanning skal være generelt opptakgrunnlag. Dette ble strøket på grunnlag av at spørsmålet om hva som skal utgjøre generell studiekompetanse, er av stor utdanningspolitisk betydning og av den grunn bør tilligge de sentrale politiske myndigheter. I dagens lovtekst er således fastsettingen av generell studiekompetanse lagt til departementet.

Med universitets- og høgskoleloven av 1995 overføres den gamle lovens lempningsadgang (§ 42 annet avsnitt) til departementet gjennom § 37 nr 3: Departementet kan, etter innstilling fra styret, unnta enkelte studier eller fag for kravene til generell studiekompetanse. Det er ikke sagt noe nærmere om hvilke krav til utdanning som skal stilles. I Ot prp nr 85 (1993–94) Om lov om høgre utdanning bemerkes det at som et utgangspunkt skal alle som blir tatt opp som student ved institusjoner under denne loven, fylle det generelle kravet til studiekompetanse. Videre gjøres et unntak fra dette: Det kan likevel være aktuelt å gjøre unntak fra kravene til det generelle opptaksgrunnlaget ved opptak til enkeltfag eller spesielle studier. Det vises videre til at slike unntak særlig vil være aktuelt i kunstfaglige studier. Myndigheten til å fastsette slike unntaksvise bestemmelser blir anbefalt lagt til departementet.

Unntaket i universitets- og høgskolelovens § 37 nr 3 kan ikke gjøres gjeldende for andre studier enn det aktuelle; i dette ligger det et unntak til paragrafens punkt 6 om generell nasjonal studiekompetanse. Kompetanseparagrafens punkt 6 i loven garanterer at søkere som er tilkjent generell studiekompetanse ved en institusjon, har adgang til åpne studier ved de øvrige institusjonene.

3.3 Oppsummering

Gjennom § 37 nr 2 i lov om universiteter og høgskoler av 1995 kan søkere med yrkespraksis kombinert med formell kompetanse vurderes for opptak til høgre utdanning.

Gjennom § 37 nr 3 i samme lov kan søkere tas opp til visse studier på annet grunnlag enn generell studiekompetanse. Studenter som tas opp etter denne unntaksparagrafen har ikke adgang til øvrige institusjoners åpne studier etter § 37 nr 6.

På grunnlag av forskrift om generell studiekompetanse som grunnlag for opptak til universitet og høgskolar ( se vedlegg til rundskriv F–2–98) etter hjemmel i § 37 nr 1 i lov av 1995 kan søkere med eksamen fra studier av minst to års lengde eller to 1-årige studium ved universitet eller høgskole oppnå generell studiekompetanse i henhold til § 3.

Slik regelverk og praksis er, finnes det således innenfor gjeldende regelverk ikke muligheter til å la noe annet enn utdanning utgjøre grunnlag for generell studiekompetanse alene.