Del 1
Innledning, utfordringsbilde og sammendrag

1 Hvorfor en melding om fremtidens primærhelsetjeneste?

Regjeringens politiske plattform gir tydelig uttrykk for den politiske viljen til å forbedre den kommunale helse- og omsorgstjenesten. De kommunale tjenestene er viktige, og blir i årene fremover stadig viktigere for å møte de samlede utfordringene og befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester.

Regjeringen vil skape pasientens helsetjeneste. Pasientenes behov skal settes i sentrum for utvikling og endring av helse- og omsorgstjenesten. «Ingen beslutninger om meg, tas uten meg.» For å oppnå dette kreves endringer. Kommunene må gjøres i stand til å oppfylle samhandlingsreformens intensjoner om koordinerte og helhetlige pasientforløp, mer forebygging og tidlig innsats, flere tjenester nær der brukerne bor, og at en større andel av tjenestene leveres i kommunene. Samhandlingsreformens utfordrings- og målbilde er bredt forankret i Stortinget. Med reformen har kommunene fått en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Denne rollen krever en annen kommunestruktur enn vi har i dag. En ny kommunestruktur, der kommunene blir større og mer kompetente, vil gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med dagens og fremtidens behov. Overføring av ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunene til kommunene vil også legge til rette for en helhetlig tjeneste i kommunene. Denne meldingen må derfor ses i sammenheng med meldingen om kommunereformen.

Å møte samhandlingsreformens utfordrings- og målbilde krever endringer også innad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse tjenestene har en god standard i internasjonal sammenheng, men det er utfordringer. Regjeringspartiene påpekte utfordringene bl.a. ved Stortingets behandling av Stortingsmelding nr. 47 Samhandlingsreformen (Innst. 212 S. 2009–2010). Regjeringsplattformen reflekterer samme budskap. Det er mange år siden hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten er blitt vurdert i en melding til Stortinget. Omsorgsfeltet er nylig bredt beskrevet i Meld. St. 29 (2012–2013), Morgendagens omsorg. Av den grunn er tyngdepunktet i denne meldingen på helsetjenestene i kommunen. Det er imidlertid behov for å vurdere innholdet i og samspillet mellom alle deltjenestene, beskrive ny politikk også på omsorgsfeltet og gi tydelige og langsiktige politiske føringer for en helhetlig politikk for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

En gjennomgang av den kommunale helse- og omsorgstjenesten er viktig for arbeidet med den nasjonale helse- og sykehusplanen. De kommunale helse- og omsorgstjenestene er grunnmuren i helse- og omsorgstjenesten. Disse tjenestenes kvalitet og yteevne er avgjørende for hvilken sykehusstruktur vi kan ha, og for det fremtidige kapasitetsbehovet i spesialisthelsetjenesten.

Meldingen må også ses i sammenheng med meldingen til Stortinget om folkehelsen. Helse- og omsorgstjenesten må bidra i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Ofte legges grunnlaget for en god folkehelse i andre sektorer. Dette beskrives i folkehelsemeldingen.

2 Brukernes innspill

I arbeidet med meldingen er det lagt stor vekt på dialog med og innspill fra pasienter og brukere. Det er avholdt to større innspillsmøter underveis. Ulike bruker- og interesseorganisasjoner ble invitert til å holde innlegg om følgende problemstillinger:

• Hva er de største utfordringene i primærhelsetjenesten sett fra deres ståsted, og hvordan kan vi møte disse utfordringene?

• Hvilke tre tiltak bør kommunene iverksette for å ivareta pasientene/brukerne av primærhelsetjenesten på en bedre måte?

De som ble invitert til å holde innlegg var: Barneombudet, Unge funksjonshemmede, Mental helse, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Kontaktforum for brukere av helse- og omsorgstjenester, Norsk pensjonistforbund, Statens seniorråd, Pårørende innen psykisk helse, Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, Norsk pasientforening, Helse-, sosial- og eldreombudet i Oslo kommune, Statens helsetilsyn og Ressurssenter for omstilling i kommunene.

Innspillsmøtene ga et tydelig budskap fra brukerne om hva som er de største utfordringene i primærhelsetjenesten:

• Kvaliteten i tjenestene.

• Tjenestene oppleves som fragmenterte og søyleorganiserte. Det er for lite koordinering mellom tjenestene.

• Det er for lite brukerinvolvering.

• Fastlegene er for dårlig integrert i resten av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

De tok opp at pasienter vil bli tatt på alvor og bli behandlet med respekt. De er opptatt av å føle trygghet og tillit. Tjenesten må gi hjelp når det er behov for det. Pasientene må få delta selv og få opplæring i egenbehandling. Tjenesten må tilpasses den enkelte bruker, ikke bare den enkelte diagnose. Den sosiale situasjonen folk lever i, har stor betydning for følgene av sykdom og evnen til å medvirke i behandlingen og mestre sykdom. Det er for liten tid til en helhetsvurdering i møtet med fastlegen. Endring og forverring av helsetilstanden hos eldre oppdages ikke tidlig nok, og tas ikke alvorlig nok. Det er i for mange tilfeller symptomene som behandles, ikke årsaken til symptomene.

Videre ble det tatt til orde for at tjenestetilbudet til mennesker med omfattende hjelpebehov kan bli bedre, både med tanke på omfang, innhold og kvalitet. Det er fortsatt mangelfull samhandling mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Kvalitetsabeidet foregår søylebasert og ikke på tverrfaglig og overordnet nivå. Det er for lite bruk av sjekklister og serviceerklæringer, og det mangler en meldeordning for uønskede hendelser i kommunale helse- og omsorgstjenester. Ordningene med koordinatorer og individuell plan fungerer ikke som de skal.

Brukerne ga mange innspill til tiltak for å møte utfordringene. De hyppigst nevnte var:

• Flere lavterskeltiltak og bedre tilgjengelighet

• Mer brukerstyrte tjenester

• Kompetanseheving i tjenesten

• Tettere oppfølging av pasienter

Forslag til tiltak ble utdypet nærmere gjennom innspill i møtene:

• I dialog med pasienten må tjenesteytere vurdere mulighetene for reduksjon av medikamentell behandling og vurdere medisinfri behandling.

• Tjenesten må i dialog med pasienten legge større vekt på å involvere familie og venner.

• Tjenesten må fokusere mer på det friske hos mennesker med sykdom, og hva den enkelte klarer og ønsker.

• Det må etableres flere lokale tilbud om opplæring og mestring for pasienter og pårørende.

• Frivillig sektor må gis mulighet til å bidra i tjenesten, og det må legges mer vekt på trivsel i tjenestetilbudet til eldre.

• De som yter tjenester, må se forbi diagnosen og se hele mennesket. Kommunikasjonen mellom helsetjenesten og pasient må bli bedre, både med hensyn til språk og forståelse av pasientens situasjon og muligheter.

• Tjenesteytere må skape forståelse for pasientens situasjon og sammen med den som trenger hjelp komme fram til hvordan de kan behanddles og hjelpes til å mestre eget liv med sykdom.

• Pasienter må gis mulighet til å velge og til å velge bort ulike former for tiltak og hjelp. Tjenesten må tørre og tåle å la pasienten vise vei.Tjenesten må i større grad lytte til erfaringer fra både pasienter, pårørende og annet netterk omkring dem som mottar tjenester.

• Det må bygges opp en primærhelsetjeneste der tverrfaglighet er det bærende prinsipp, og det må etableres flere tverrfaglige team.

• Relevante og tilgjengelige tjenester må gis til rett tid. Tjenestene må innrettes mer etter prinsippet om tidlig innsats.

• Kompetansen innen eldremedisin må utnyttes bedre i kommunene og kompetansen må heves både i fastlegekontorene og i omsorgstjenesten.

• Tjenestene må organiseres slik at den som registrerer begynnende funksjonssvikt tar ansvar for at det blir fulgt opp.

• Det må etableres bedre rutiner i tjenesten for å sikre god informasjon til pasienter og pårørende. Pasienter bør få kopi av henvisninger og alle prøvesvar bør følges opp skriftlig.

• Det må etableres rutiner i kommunene for å innhente bruker- og pårørendeerfaringer i arbeidet med å utvikle tjenestene. Det må stimuleres til flere samarbeidsprosjekter der brukerorganisasjoner deltar.

Innspillsmøtene har gitt et tydelig bilde av de utfordringene vi står overfor. De ulike bruker- og interesseorganisasjoner hadde også til dels overlappende forslag til tiltak. Likevel fremgikk det at ulike brukere har ulike behov. Utfordringer og forslag til tiltak var i samsvar med de inntrykk og erfaringer som tilsynsmyndigheter og pasient- og brukerombud formidlet.

Det har ved flere anledninger vært gitt uttrykk for ønske om skriftlige innspill til arbeidet med meldingen. Innspill er mottatt fra alle nivå i helse- og omsorgstjenesten, organisasjoner og enkeltpersoner. Alle innspill som har kommet inn viser at det et stort engasjement for å utvikle den kommunale helse- og omsorgstjenesten og bred enighet overordnet sett om i hvilken retning utviklingen bør gå.

3 Kommunens samfunnsoppdrag

Tanken om kommunalt selvstyre har dype røtter i Norge. Begrunnelsen for den kommunale autonomien, er ideen om at frihet til lokale prioriteringer vil gi høyere tjenestekvalitet, riktigere prioriteringer og mer effektiv bruk av ressursene. Lokaldemokratiet har også en verdi i seg selv, ved at mennesker gis mulighet til å påvirke egne livsvilkår i større grad enn ved sentraliserte beslutninger. Statens mulighet til å styre innholdet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og sikre likhet i tilbud og tjenesteutøvelse, er derfor langt mindre enn innen spesialisthelsetjenesten, som er statlig eid. Staten legger likevel viktige rammer for kommunenes ansvar og oppgaver, slik det fremgår av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). Samfunnsoppdraget formes også av andre faktorer, og det er i stadig endring. Endringer skjer som følge av den faglige og teknologiske utviklingen som forskyver oppgaver mellom nivåene, endringer i befolkningens sammensetning og sykdomsmønster, og som følge av politiske målsettinger og tiltak, bl.a. samhandlingsreformen. Det er et mål at en større del av de samlede tjenestene skal ytes i kommunene, og at folkehelsearbeidet og de forebyggende tjenestene skal styrkes. Som beskrevet i avsnittet om utviklingstrekk, er dette internasjonale trender. Forskning viser at det er et potensiale for å øke både kvaliteten og kostnadseffektiviteten ved å investere i tjenestene på primærnivået.

For å sikre en fremtidsrettet og pasientorientert tjeneste må samfunnsoppdraget i sterkere grad enn i dag legge vekt på brukermedvirkning, forebygging, proaktiv oppfølging og gode forløp. Fra å ha et perspektiv der tjenesten bare responderer på individuell etterspørsel, må tjenestene forutsettes også å ha et aktivt forhold til den populasjonen de har ansvar for. Målet er å nå personer som i for liten grad etterspør tjenester, og rette ressursene mot dem med de største behovene, og mot grupper der sykdomsutvikling og sykehusinnleggelser kan forhindres gjennom forebygging, tettere, strukturert oppfølging, opplæring og rehabilitering. Det er også et mål at psykisk helse og rus løftes tydeligere frem. Dette vil kreve omstillinger i tjenestene

De offentlige helse- og omsorgstjenestene har vært i kontinuerlig vekst i flere tiår. Med sikte på de demografiske utfordringer som venter oss for fullt om 10–15 år, bør tjenestene organiseres slik at de støtter opp under og utløser alle de ressurser som ligger hos brukerne selv, deres familie og sosiale nettverk, i nærmiljøet og lokalsamfunnet, i ideelle virksomheter og i næringslivet. Dette er i tråd med budskapet i Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, som legger vekt på å utvikle helse- og omsorgstjenestens samspill med samfunnets samlede ressurser gjennom et program for en aktiv pårørendepolitikk, utarbeidelse av en egen frivillighetsstrategi og et utvidet samarbeid både med ideelle organisasjoner og næringsliv.

Ansvarsdelingen mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten er avgjørende for avgrensningen av kommunenes samfunnsoppdrag. På flere områder, fremfor alt innenfor psykisk helse, rus, pasientopplæring og rehabilitering er det i dag for uklart hva som forventes av kommunene. Større og mer kompetente kommuner vil ha mulighet til å gjøre mer enn dagens kommuner. Hvilke oppgaver det forventes at kommunene skal ivareta og ev. overta, er beskrevet i Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner. Regjeringen vil gjennom kommunereformen bidra til større og mer robuste kommuner og styrket lokaldemokrati. Større og mer robuste kommuner er en forutsetning for å realisere samhandlingsreformens ambisjon om at mer av helse- og omsorgstjenestene skal ytes i kommunene. I meldingen omtales tannhelsetjenester, rehabilitering og helsetjenester til psykisk syke som områder der kommunene bør få et større ansvar. Dette vil bli omtalt nærmere under de ulike kapitlene her i denne meldingen.

Endringene i samfunnsoppdrag påvirker tjenesteyterne i kommunene. Det er de som må endre arbeidsformer og arbeidsdeling, samhandle mer og møte brukerne på en ny måte. For å få til dette er det behov for en felles oppfatning av hva samfunnsoppdraget er, og dette må gjenspeiles bl.a. i veiledningsmateriell og retningslinjer.

Et viktig formål med meldingen vil derfor være å søke en felles forståelse av hva samfunnsoppdraget er, og hva det bør være i fremtiden. Endringer i lovverket er bare ett virkemiddel for å tydeliggjøre oppdraget. Alle virkemidler staten bruker, både organisatoriske, finansielle, juridiske og pedagogiske, og de politiske budskap som formidles gjennom meldinger, strategier og planer, har betydning. Derfor er også meldingen om folkehelsearbeidet og den kommende Nasjonal helse- og sykehusplan av betydning for kommunenes samlede samfunnsoppdrag.

4 Samlet utfordringsbilde

Utfordringene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er mange og av ulik karakter. De er knyttet til brukerorientering, ledelse, rekruttering, kompetanse, organisering og arbeidsformer, tilgjengelighet, finansieringsordninger, roller og ansvar gitt de ulike yrkesgruppene gjennom utdanning og regelverk. Det er også utfordringer knyttet til endringer i demografi, med flere eldre og flere innvandrere, og i selve sykdomsbildet. I tillegg kommer mangelfulle IKT-systemer og for lite data som kan benyttes til styring, tjenesteutvikling, kvalitetsarbeid og forskning. På noen områder er det kapasitetsutfordringer og for dårlig tilgjengelighet. Personellresurssene utnyttes ikke optimalt. Det legges ikke nok vekt på forebygging. Tjenestene er ikke tilstrekkelig proaktive og har ikke med populasjonsperspektivet i planleggingen. Det gis for lite opplæring i mestring i samarbeid med pasient og pårørende. Tjenestene er siloorganisert og ses ikke i sammenheng som en nødvendig helhet, og med behov for tett koordinering. Det er også store bærekraftutfordringer. Dagens tjeneste er i for liten grad utformet til å møte dagens og morgendagens behov. Veksten i behov for tjenester kan overgå muligheten for å utdanne og rekruttere personell og samfunnets evne til å betale. De samlede ressursene i hele samfunnet må utnyttes bedre. Økt internasjonalisering av markedet for personell, tjenestetilbydere, pasienter og brukere stiller store krav til innovasjon og endring i tjenestene i årene fremover. Fremtidens tjenester må derfor ha nødvendig fleksibilitet og omstillingsevne. Utfordringene beskrives kort i dette kapittelet, samtidig som de utdypes i det enkelte kapittel. Utfordringene for sykehjem og hjemmetjenestene er mer detaljert omtalt i Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg.

Samtidig er det viktig å påpeke at helse- og omsorgstjenesten ikke bare er en utgiftspost i offentlige budsjetter. Sektoren bidrar vesentlig til verdiskapning i tillegg til befolkningens helse og velferd.

Flere brukere med mer komplekse behov

Kompleksiteten og bredden i de oppgavene kommunene skal ivareta har økt gradvis over tid. Primærhelsetjenesten ble bygd opp i en tid hvor bekjempelse av smittsomme sykdommer stod sentralt, og hvor liggetiden i sykehus eller annen institusjon var lang. Arbeidsdelingen mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og sosialtjenestene, som gradvis vokste frem i årene frem til kommunehelsetjenesteloven trådte i kraft i 1984, var svært annerledes enn idag. Personer som før bodde i institusjoner skal nå få hovedparten av sine tjenester i kommunene der de bor. Det er et resultat bl.a. av HVPU- reformen, ønsket omstilling innen psykisk helsevern og kraftig reduserte liggetider i spesialisthelsetjenesten generelt med overgang til mer poliklinikk og dagbehandling. Når det gjelder sykdomsbyrde, er det nå de ikke-smittsomme sykdommene som kols, diabetes, kreft, hjerte-karsykdommer og muskel-skjelettplager, psykiske helseplager, rusproblemer og demens som utgjør hovedutfordringene. Da er det behov for en annen type og flerfaglig oppfølging over tid, mens personen bor hjemme.

Utviklingen stiller økte krav både til kapasitet og kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er ikke bare behov for personell med mer kompetanse, men delvis også med en annen kompetanse. Utviklingen stiller større krav til samarbeid, og det er behov for innovasjon og utvikling av tjenestene i tråd med endrede behov. Det er oftere og oftere ikke lenger slik at en tjenesteyter alene kan levere de tjenestene brukerne trenger. Mange brukere har behov for flere tjenester samtidig og over lang tid. Det er derfor behov for mer teambasert tjenesteyting og en flerfaglig tilnærming for å skape helhet og kontinuitet. Et viktig eksempel på dette er at brukere av hjemmetjenester i dag har mer krevende tilstander enn tidligere. De har derfor behov for mer helsetjenester og mer avanserte helsetjenester enn før. Det er ikke lenger tilstrekkelig med hjemmesykepleie for mange av brukerne. De har behov for mer legetjenester, mer fysioterapi og ofte også annen helse- og sosialfaglig kompetanse i tillegg til sykepleie. Dette utfordrer det etablerte skillet mellom helse- og omsorgstjenester i kommunene. Disse tjenestene må arbeide annerledes, de må samarbeide bedre, og det er behov for nye organisatoriske løsninger som bedre reflekterer dagens utfordringer.

Bærekraftutfordringer – personellressurser og prioritering

Veksten i behov for tjenester i kommunene skaper bærekraftutfordringer. Det vil bli problemer med å rekruttere nok helse- og sosialpersonell. Det vil også bli kostbart. Dette gjør det nødvendig å utnytte de samlede ressursene bedre. Helsetjenestene i kommunene i dag er i for stor grad innrettet for å møte behovene til brukere med enkle tilstander, de som selv oppsøker hjelp, som kan komme til legekontoret/instituttet og som selv står på og følger opp. Disse skal fortsatt ha et godt tilbud. God tilgjengelighet og lav terskel, slik at tilstander kan forebygges og oppdages tidlig, er en viktig egenskap ved en god førstelinjetjeneste. For flere brukergrupper er det viktig at ventetider reduseres og tilgjengeligheten bedres. Dette gjelder bl.a. brukere med lette og moderate psykiske lidelser og brukere med behov for rehabilitering. Fremtidig oppgavedeling og ressursutnyttelse må sikre at tjenestene har et godt tilbud, både til de som selv oppsøker hjelp, og de som har store og sammensatte behov.

Forenklet kan man dele brukerne av helse- og omsorgstjenestene inn i tre grupper: 1. Brukere som er friske og brukere som har en enkelt, ikke kompleks sykdom/tilstand, 2. Brukere med en kompleks sykdom/tilstand eller flere samtidige lidelser/problemer, men som er selvhjulpne og oftest i arbeid, og 3. De med med de mest sammensatte og komplekse behovene, oftest brukere av hjemmetjenester/beboere i omsorgsbolig eller institusjon. Allerede i dag brukes størstedelen av ressursene til sistnevnte gruppe, på tross av at de prosentmessig utgjør en liten andel av befolkningen. Likevel får mange av dem ikke den helsemessige oppfølgingen de har behov for. De får for lite legetjenester, ofte oppfølging av ufaglært personell og andre med utilstrekkelig kompetanse og de får lite rehabilitering. For å møte behovene til disse brukerne, må grensen mellom helse- og omsorgstjenester brytes ned, samhandlingen bedres, og fastlegeressurser må frigjøres slik at de kan bruke mer tid på de som trenger legetjenester mest. Kompetansen i hjemmesykepleien må økes slik at sykepleierne tidligere kan fange opp funksjonssvikt. Det må settes mer ressurser inn på å forebygge funksjonssvikt gjennom hverdagsrehabilitering. Da kan sykehusinnleggelser forhindres.

Også brukere med flere samtidige lidelser/problemer trenger bedre tjenester enn i dag. De trenger tettere oppfølging i tråd med faglige retningslinjer og bedre opplæring slik at de kan mestre livet med sykdom og hindre forverring. De trenger også at tjenestene deres koordineres bedre. Denne koordineringen bør skje i kommunene, der de fleste av tjenestene skal mottas. Fastlegene har ansvar for koordinering av den medisinske oppfølgingen. For denne gruppen bør denne koordineringen styrkes.

Tjenestene må ivareta alle. Også de med lav risiko. Brukere med lav risiko vil i mange sammenhenger kunne benytte enklere tilbud enn tradisjonelle konsultasjoner for å avklare sine problemstillinger, som pasientportaler (helsenorge.no), sosiale media og liknende. De vil ofte kunne få sin behandling og veiledning av en sykepleier i stedet for hos lege eller psykolog. Ett eksempel er utvidet rekvisisjonsrett for helsesøstre og jordmødre til å skrive ut all type prevensjon til alle kvinner over 16 år uavhengig av tjenestested. Nødvendig samordning kan skje ved elektronisk informasjonsutveksling mellom tjenesteytere.

Ved en riktigere bruk av personellressursene blir det mulig å bedre tilgjengeligheten for alle. God tilgjengelighet er viktig og nødvendig for at førstelinjetjenesten skal fylle sin rolle. Det skaper trygghet, bidrar til at problemer forebygges eller avklares tidlig og reduserer unødvendig bruk av mer spesialiserte tjenester. På tross av generelt økt tilgjengelighet over tid, er den fortsatt ikke god nok. Befolkningens forventninger til tilgjengelighet har økt. Sammenliknet med andre land er det flere som må vente på time hos fastlege. Det er også lange ventetider for fysioterapi mange steder. Ungdom opplever for dårlig tilgjengelighet bl.a. til sin fastlege og til skolehelsetjenesten.

For å skape bærekraft er det ikke bare nødvendig å bruke personellressursene annerledes, men også å samarbeide på nye måter med frivillige, ideelle organisasjoner og pårørende. I fremtiden vil det bli knapphet også på de frivillige tjenesteyterne. De samlede ressursene i lokalsamfunnet må derfor ivaretas og benyttes bedre. Brukerkompetansen kan og bør trekkes inn i mye større grad gjennom likemannsarbeid. Ikke minst må brukeren selv myndiggjøres, mobiliseres til å ta ansvar og samtidig settes i stand til det.

Brukerrollen

I Norge har det i lang tid vært arbeidet med å endre brukerrollen og å sette pasienten i sentrum. NOU 1997: 2, om ledelse og organisering i sykehus, hadde tittelen Pasienten først! Man er likevel ikke kommet langt nok. Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester, beskriver og angir tiltak for en mer aktiv pasient- og brukerrolle. Arbeidet med å følge opp dette pågår. Denne regjeringen har enda høyere ambisjoner på dette området. Det er fortsatt slik at for mange beslutninger innen helse- og omsorgstjenesten tas uten at pasienten har fått anledning til å ha innflytelse. Dette gjelder alt fra beslutninger om tjenestenes utforming og innretning, til de pasientnære beslutningene som direkte berører den enkeltes liv. Hadde man systematisk innhentet brukernes mening, ville mye trolig sett annerledes ut.

Opplæring

En ny brukerrolle, der brukeren deltar i beslutninger og følger opp, krever at brukerne får tilstrekkelig informasjon, veiledning og opplæring. Dette skjer i alt for liten grad i dag. Fastlegene har ikke tid til dette innenfor sine korte konsultasjoner, og det vil i mange tilfeller være mer riktig at annet helsepersonell står for denne veiledningen og opplæringen, som ofte kan skje i grupper. Kommunene har i liten grad etablert slike tilbud. Mange kommuner har etter hvert etablert frisklivstilbud, men få kommuner har etablert opplæringstilbud for de store brukergruppene med kronisk sykdom.

Organisatorisk fragmentering

Inntil 1960-årene besto primærhelsetjenesten mange steder bare av en distriktslege og en helsesøster. Fra 1970- og fremfor alt 1980-årene har kommunenes ansvar og oppgaver økt. Tradisjonen har vært at kommunene har organisert hver ny tjeneste som separate og uavhengige tjenester: helsestasjons- og skolehelsetjeneste, fastlegekontor, fysikalsk institutt, sykehjem osv. Særlig veksten i pleie- og omsorgsoppgaver har økt, og disse tjenestene har i de fleste kommuner blitt organisert i egne avdelinger. Denne utvikingen synes å fortsette. Også nye tjenester etableres atskilt fra eksisterende tjenester: frisklivssentraler, intermediæravdelinger, kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud. Dette gjør dagens helse- og omsorgstjeneste organisatorisk fragmentert. Fragmenteringen forsterkes av at tjenestene gjerne holder til fysisk atskilt i hver sine bygg, med få eller ingen formelle møtearenaer. Interkommunale løsninger for noen av tjenestene kompliserer bildet ytterligere. Som i spesialisthelsetjenesten er majoriteten av pasientene et felles ansvar for flere deltjenester, men de har separate journalsystemer og kan derfor ikke dele informasjon. I tillegg er finansieringsordningene utformet ulikt for de ulike tjenesteyterne.

Fragmenteringen rammer de mest utsatte pasientgruppene, de med sammensatte og store problemer, brukere med psykiske plager, rus-/avhengighetsproblemer, psykisk utviklingshemmede og de skrøpelige eldste med flere sykdommer. Den rammer også alle med kroniske sykdommer som har behov for oppfølging av flere. Mange av de sistnevnte blir sittende med ansvaret for å koordinere selv. For brukerne med behov for langvarige og koordinerte tjenester, har kommunen en plikt til å tilby koordinator i tillegg til at disse brukerne har en lovfestet rett til individuell plan. Mange kommuner (og sykehus) strever med å innfri den lovpålagte retten til individuell plan (IP).

Innovasjon og teknologi

Utviklingen innen informasjonsteknologien gir nye muligheter som ikke er tatt i bruk i tilstrekkelig grad. De ulike deltjenestene i kommunene kommuniserer i for liten grad elektronisk med hverandre og med spesialisthelsetjenesten. Funksjonaliteten i journalsystemene er for dårlig. Det er mange grunner til dette, men en viktig årsak er at det ikke finnes beslutningsregimer for å sikre et samordnet og funksjonelt IKT-system i helse- og omsorgstjenesten. Følgene av dette er mange. Kort oppsummert har det betydning for samhandling, pasientsikkerhet, kvalitet og effektivitet.

IKT-utfordringene er medvirkende til at det i dag mangler data fra store deler av helse- og omsorgstjenesten. Data fra tjenestene er nødvendig for forvaltning, styring og tjenesteutvikling. Data er også viktig for lokalt kvalitetsarbeid, kvalitetsmåling og forskning. Mangel på data har derfor store konsekvenser.

Det er utfordringer knyttet til spredning og opptak av innovasjoner i tjenesten. Videre mangler indikatorer for og data om den totale innovasjonsaktiviteten. HelseOmsorg21-strategien beskriver store forsknings- og innovasjonsutfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Ledelsesutfordringer

Det er mange tegn på at ledelsen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten i dag ikke er god nok. Helsetilsynet har gjentatte ganger sagt at deres tilsynsfunn tyder på mangelfull kvalitetssikring og kontroll, og at arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet er for dårlig forankret i ledelsen. Det er mange årsaker til ledelsesutfordringene. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har med årene blitt en stor og kompleks virksomhet. For å ivareta det lovpålagte ansvaret og de krav som stilles til styringssystemer i form av internkontroll og kontinuerlig kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid, kreves kompetente ledere på alle nivåer. Det er lav ledertetthet i sektoren og lav lederkompetanse hos for mange av lederne.

Den organisatoriske fragmenteringen er i seg selv en lederutfordring. God faglig kvalitet i tjenestene og god pasientsikkerhet krever at alle deltjeneste har gode samarbeidsrutiner og også samarbeider godt med spesialisthelsetjenesten. I tillegg til lederkompetanse, kreves tilgang på god helse- og sosialfaglig kunnskap. Mange kommuner har imidlertid valgt en struktur som innebærer at de bare har en økonomisk administrativ ledelse på rådmanns-/administrasjonssjefnivå, og ingen felles faglig ledelse.

En annen stor lederutfordring er avtalesystemet for leger og fysioterapeuter. De individuelle avtalene motvirker intern ledelse på det enkelte legekontor/fysikalsk institutt, fordi den enkelte er ansvarlig for sine tjenester. Viktigere er at de vanskeliggjør styring og ledelse fra kommunens side, siden avtalene er livslange og tjenestene i stor grad reguleres av rammeavtaler inngått mellom KS og fagforeningene og finansieres av staten. Mye tyder på at kommunene i variende grad har oppfattet det som sitt ansvar å styre virksomheten. Ansvaret er imidlertid tydelig plassert i kommunen, også for disse tjenestene.

Utfordringer i tjenestene til spesielle brukergrupper

I tillegg til de tverrgående utfordringene knyttet til organisatorisk fragmentering, ledelse og kompetanse, er det utfordringer knyttet til tjenestetilbudet til ulike brukergrupper.

På flere tjenesteområder, fremfor alt innenfor psykisk helse, rus, pasientopplæring og rehabilitering, er det i dag uklart hva som forventes av kommunene. Samtidig er det på de samme områdene forventninger om at kommunene i årene fremover skal ivareta en større del av de samlede oppgavene. Det er behov for å tydeliggjøre arbeidsdelingen med spesialisthelsetjenesten og gjøre kommunene bedre i stand til å ivareta sitt ansvar.

For psykisk helse og rus er det bred politisk og faglig enighet om at de kommunale tjenestene ikke er tilstrekkelig utbygd. Det gjelder både de forebyggende tjenestene til barn og unge og tilbudet til personer med lettere og moderate plager. Det gjelder også den helhetlige oppfølgingen av personer med mer alvorlig psykiske lidelser eller rusproblemer. Det er også mangler ved det akuttmedisinske tilbudet til personer med psykiske lidelser og rusproblemer på kveld og natt, bl.a. fordi få distriktspsykiatriske sentre (DPS) og ambulante akutteam har døgnberedskap. Undersøkelser viser at mange barn og unge opplever stress og psykisk ubehag som hemmer dem i hverdagen. Mange av dem som sliter tyngst, finner ikke veien til riktig hjelp. Urovekkende mange av dem som faller fra i videregående skole, oppgir psykiske og sosiale vansker som hovedårsak. Psykisk uhelse og rusproblemer er viktige årsaker til en stor andel av sykefravær og uførepensjoner. WHO rangerer depresjon på fjerdeplass over sykdommer som medfører størst tap av livskvalitet og leveår. Samfunnsøkonomisk er depresjon den klart mest kostnadskrevende av de psykiske lidelsene. Omkostningene for den enkelte som rammes er store, og kan ikke måles.

Et annet område med utfordringer er habilitering/rehabilitering. Det er ulike oppfatninger av hva rehabilitering er, uklarheter knyttet til ansvarsforhold mellom nivåene og for lav kapasitet og kompetanse i tjenestene. Mange brukere mottar ikke et godt nok tilbud. Et svært viktig element i et rehabiliteringsforløp er opplæring for egenmestring. Med et mer målrettet og intensivt tilbud i kommunene ville mange brukere blitt mer selvhjulpne og fått et bedre liv. Mange kommuner ser dette, men rapporterer problemer med å justere innholdet i tjenestene sine i takt med endringer i innholdet i tjenestene som tilbys av spesialisthelsetjenesten. Et problem de påpeker i denne sammenhengen er utfordringen med å påvirke innholdet i og prioriteringene til den avtalebaserte fysioterapitjenesten.

På tross av at barn i Norge relativt sett har god helse, er det også utfordringer knyttet til barn og unge. Nyere rapporter viser en bekymringsfull utvikling av barn og unges psykiske helse. Det er høyt frafall i videregående skole, noe som har stor betydning både for den enkelte og for samfunnet. Mange barn lever med omsorgssvikt, vold og overgrep. Dette avdekkes ofte for sent, og mange får ikke den hjelpen de har krav på, på tross av at de fleste barn går i barnehage, i skole og har jevnlig kontakt av helsetjenesten fra fødselen av. Mobbing og utenforskap er også utfordringer for denne gruppa. Mange av utfordringene trenger en tverrsektoriell innsats for å møtes.

Tjenestene må tilpasse seg endringer i befolkningen som følge av innvandring. Innvandrere utgjorde 13 pst. av folkemengden i Norge per 1. januar 2015, mens norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde 2,6 pst. av alle bosatte i landet (SSB). Disse har bakgrunn fra 222 ulike land og selvstyrte områder. Det bor innvandrere i alle landets kommuner, men det er flest i Oslo, der de utgjør 31 pst. av befolkningen. Drammen og Lørenskog følger etter med henholdsvis 26 og 24 pst. Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013–2017 beskriver særlige helseutfordringer og kulturelle og språklige utfordringer som oppstår i møte mellom enkelte pasienter med innvandrerbakgrunn og helse- og omsorgstjenesten. Det er mangelfull kunnskap om ulike innvandrergruppers helse og bruk av helsetjenester. Enkelte sykdommer ser imidlertid ut til å ha en betydelig høyere forekomst i deler av innvandrerbefolkningen enn i befolkningen for øvrig. Dette gjelder bl.a. diabetes og psykiske plager. Sykeligheten er i de fleste tilfelle større for kvinner enn for menn. Vi ser også tegn på at enkelte innvandrergrupper bruker tjenestene annerledes enn majoritetsbefolkningen. Det er store utfordringer knyttet til bruk av tolk i tjenestene, selv om god kommunikasjon er en forutsetning for trygge tjenester. Regjeringen er opptatt av at ulikheter i helse ikke skal være et resultat av systematisk under- eller feilbehandling av grupper i befolkningen og vil forsterke arbeidet med å utvikle en pasientrettet helsetjeneste som tar høyde for de særskilte behov til enkelte innvandrergrupper. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten spiller en særlig viktig rolle for å nå målet.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal ikke bare yte helsetjenester i tradisjonell forstand, men også fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer og sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Også på dette området er det utfordringer. Ikke alle med behov for det mottar tilbud om aktivitet som skaper mening i hverdagen og dekker psykososiale behov.

I arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste er det også fortsatt utfordringer knyttet til kjønn. Både biologiske, fysiologiske, sosiale og kulturelle forhold påvirker kvinners og menns helse og bruk av helsetjenester og skaper ulike utfordringer. For unge kvinner ser man en uheldig uvikling med økning i psykisk uhelse, utmattelsestilstander, smertelidelser og utfordringer knyttet til svangerskap og fødsler. I den voksne befolkningen ser man at kvinner er oftere sykemeldt enn menn. Samtidig skårer menn dårligere enn kvinner på overlevelse for mange av de somatiske sykdommene, slik som kreft og hjerte/kar lidelser og diabetes. Det er behov for bedre kunnskap for å møte disse kjønnsforskjellene. Samtidig er det viktig at de tjenestene som møter folk først, dvs. den kommunale helse- og omsorgstjenesten, evner å innrette seg i tråd med bredden i behov.

5 Sammendrag

Med denne meldingen tar regjeringen et viktig skritt for å skape pasientens helsetjeneste. Regjeringen vil legge grunnlaget for en fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste. Tjenesten skal fungere godt, både for de med god helse med behov for enkle konsultasjoner, for de med kroniske sykdommer og behov for mer oppfølging over tid, samt tjenester til de med sammensatte behov og nedsatt funksjon, som har behov for spesielt tilrettelagte tjenester. En fremtidsrettet tjeneste er en tjeneste som tar beslutninger i samråd med brukerne, som er opptatt av hva som er deres mål, behov og ønsker for eget liv, og som legger dette til grunn for hvilke tjenester som leveres og hvordan de er utformet. En fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste har god tilgjengelighet, slik at problemer kan forebygges og avklares før de vokser seg større. Det er en tjeneste som bidrar til mestring gjennom god opplæring og systematisk oppfølging i samråd med brukerne og basert på faglige retningslinjer. Slik kan også dem som lever med sykdom være aktive deltakere i skole og arbeid og annen aktivitet de finner meningsfylt. En fremtidsrettet helse- og omsorgstjeneste er innrettet i tråd med utviklingen i sykdomsforekomst, fag, teknologi og samfunnsutviklingen for øvrig. Den tar innover seg at flere brukere enn før har flere sykdommer samtidig, og at mer av oppfølgingen skjer i kommunene, slik at oppgavene i kommunene er blitt mer komplekse. Da må tjenestene organiseres annerledes, og det må jobbes annerledes. Dette krever endret kompetanse og god ledelse.

Regjeringen vil iverksette en rekke tiltak, noen med effekt på kort sikt, andre mer på lang sikt, som skal bidra til de nødvendige endringene. Samlet peker tiltakene tydelig ut retningen regjeringen vil utvikle de kommunale helse- og omsorgstjenestene i årene fremover. De største endringene er det behov for innen organisering, arbeidsdeling, arbeidsformer, kompetanse og ledelse. Retningen som pekes ut er i samsvar med samhandlingsreformens målsettinger, og tar denne videre. Veien fremover må ses i sammenheng med kommunereformen, som gir nye muligheter for de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Regjeringen kommer tilbake til de ulike tiltakene i det enkelte års statsbudsjett. Det tas forbehold om at tiltakene vil bli gjennomført når det er budsjettmessig inndekning.

Team

Regjeringen vil legge til rette for en mer teambasert helse- og omsorgstjeneste. I dag er tjenestene for fragmenterte, bl.a. som følge av siloorganisering. Samlokalisering av tjenester er et godt første steg for bedre samhandling og samordning på tvers av dagens deltjenester. Regjeringen vil derfor stimulere til samlokalisering. Men samlokalisering alene skaper ikke team. Regjeringen ønsker særlig å legge til rette for to typer team, primærhelseteam og oppfølgingsteam for brukere med store og sammensatte behov.

Primærhelseteam er team med ansvar for grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen. En teambasert førstelinjetjeneste muliggjør et bredere og mer samordnet tilbud, bedre tilgjengelighet og riktigere bruk av personellressursene. Fastlegene vil få bedre tid til å ta seg av brukere med store og sammensatte behov og komplekse medisinske problemstillinger. Samtidig vil brukere med langvarige eller kroniske tilstander, som fortsatt er selvhjulpne, få et bedre tilbud. Det er denne gruppen som særlig vil ha glede av primærhelseteam. Teamene vil, gjennom brukermedvirkning, oversikt over egen populasjons behov og god arbeidsdeling, kunne utvikle et tilbud som innebærer god opplæring, tett oppfølging og god tilgjengelighet over tid. Det skaper trygghet og kvalitet. Regjeringen vil legge til rette for primærhelseteam gjennom endringer i regelverk for organisering og finansiering. Slike endringer skal utredes.

Brukerne med de mest sammensatte behovene får i dag ikke gode nok tjenester. De får ofte for lite legetjenester og rehabilitering, og episoder med funksjonsfall oppdages ofte så sent at innleggelse ikke kan unngås. Etablering av team er viktig for å bedre dette. Mange slike team finnes allerede i dag. Dagens team er imidlertid ofte knyttet til diagnoser. I den kommunale helse- og omsorgstjenesten, der brukerne har sammensatte behov og relativt få har samme diagnose, er diagnosetilknytningen alene verken faglig riktig eller bærekraftig. Regjeringen ønsker en mer strukturert tilnærming til grupper av brukere, basert på funksjon og behov, uavhengig av diagnose. En stukturert tilnærming innebærer bl.a. en koordinator, bruk av kunnskapsbaserte prosedyrer og sjekklister, en individuell plan utformet i samråd med brukeren og en systematisk oppfølging og evaluering for å nå målene fastsatt i planen. Koordinatoren leder et team som samarbeider med flere, gjerne på tvers av nivåene, og samordner tilbudet. Regjeringen vil legge til rette for slike team til brukere med store og sammensatte behov gjennom flere tiltak, bl.a. ved å videreføre læringsnettverk, kompetansetiltak og faglig veiledning.

Nye arbeidsformer – proaktivitet og forebygging

Etablering av team gjør det mulig å arbeide annerledes enn før. For å møte behovene til hele befolkningen er det ikke lenger nok at tjenestene følger opp når behov oppstår og folk selv oppsøker behandlere. Det er nødvendig med en mer aktiv, befolkningsrettet tilnærming, oversikt over behov og en systematisk tilnærming for å fordele ressurser i tråd med behovene. Hele tjenesten må arbeide mer forebyggende, tilby oppfølging, gi opplæring som bidrar til mestring og lage behandlingplaner i samråd med brukerne. Slike innholdsmessige endringer kan ta tid. Det krever endringer i kompetanse, kultur og holdninger, og derfor i utdanninger, og de må etterspørres av ledere på alle nivåer. Regjeringen fremmer en rekke tiltak for å få til dette. Det skal tydeliggjøres i loven at kommunene må tilby pasienter og brukere opplæring. Det skal utformes veiledere og nasjonale faglige retningslinjer. Læringsnettverk som bidrar til forbedringsarbeid skal videreføres. Det innføres en plikt til faglig dialog mellom fastleger/primærhelseteam og spesialisthelsetjenesten. Infrastruktur som moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi, må støtte en slik utvikling.

Bedre tilgjengelighet

Nye måter å jobbe på vil øke tilgjengeligheten til tjenester for dem som i utgangspunktet har god helse, men får en helsemessig utfordring. Det vanligste er muskel-skjelettplager og lettere psykiske helseutfordringer. Da er det avgjørende å komme raskt til, slik at problemet ikke får utvikle seg. En kort intervensjon, f.eks. i form av noen få konsultasjoner med en behandler, kan være nok. Det kan forebygge både plager og arbeidsutførhet. Primærhelseteam vil bedre tilgjengeligheten for alle. I tillegg vil regjeringen vurdere å innføre direkte tilgang til fysioterapi uten henvisning fra lege eller annen instans, og stille krav om at alle kommuner skal ha psykologkompetanse. Frem til kravet trer i kraft, vil regjeringen innføre en ny finansieringsordning for psykologer i kommunene for å få på plass kompetansen.

Mer og bredere kompetanse

Flere brukere med større og faglig sett mer komplekse behov har betydning for kompetansebehovet i hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er behov for flere med helse- og sosialfaglig kompetanse, flere med høyere helsefaglig kompetanse, og ikke minst en større tverrfaglig bredde enn før, tilpasset de utfordringer brukerne har. Det er behov for ledere med mer kompetanse både om ledelse og om de tjenestene de skal lede. Videre er det et stort behov for opplæring av personell uten fagutdanning, rekruttering til yrkesutdanning i helse- og sosialfag og etter- og videreutdanning.

Regjeringen har tidligere varslet at det skal utarbeides en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Regjeringen foreslår med dette at arbeidet utvides til å omfatte langsiktige strategier og konkrete tiltak for kompetanseheving og fagutvikling i hele den kommunale helse- og omsorgssektoren. Målet er å bidra til en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og sikre at sektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Det tas sikte på å legge fram planen i forslag til statsbudsjett for 2016.

Regjeringen vil innføre kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven.

Ledelse

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten er blitt en stor og kompleks virksomhet som legger beslag på en stor del av samfunnets ressurser. Det er et stort behov for innovasjon og utvikling i årene fremover. Det stiller store krav til ledelse og til lederne. Tjenesten trenger et lederløft. Det er behov for å styrke ledelsen på alle nivåer. Det er behov for flere ledere, men fremfor alt for ledere med god lederkompetanse og tilgang på solid helse- og sosialfaglig kompetanse. Regjeringen vil bidra til dette på flere måter, bl.a. ved å tydeliggjøre kommunens plikt til internkontroll og ved å øke tilgangen til relevante lederutdanninger. Den vil bl.a. etablere et samarbeid med spesialisthelsetjenesten om et topplederutdanningstilbud. Regjeringen vil også utarbeide en veileder for kommunens styring av private aktører med driftsavtale. Viktig er også at regjeringen, gjennom meldingen, peker ut en endret innretning av tjenestene med flere og tydeligere lederroller. Det gir muligheter både for kommunene og for helse- og sosialpersonell med visjoner og vilje til å være med å utvikle fremtidens tjenester.

Data for forvaltning og tjenesteutvikling

God ledelse, styring, forvaltning og utvikling av de kommunale helse- og omsorgstjenestene på alle nivåer, fra departement via kommunestyrer til administrasjonssjefer og virksomhetsledere, forutsetter data om tjenestenes innhold, aktivitet og resultater. I dag mangler i betydelig grad slike data for deler av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. For å legge til rette for en kunnskapsbasert utvikling fremover, vil regjeringen etablere et kommunalt helse- og omsorgsregister. Registeret vil også legge til rette for lokalt kvalitetsarbeid og forskning på og i disse tjenestene.

Mer forskning på og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er viktig for bedre ledelse, styring, forvaltning og utvikling av tjenestene. Det er også viktig for kompetanse og kvalitet i tjenestene. Regjeringen vil legge til rette for styrket forskning gjennom oppfølgingen av HelseOmsorg21.

Ny teknologi

Teknologi vil bli en av bærebjelkene i fremtidens helse- og omsorgstjeneste. Informasjonsteknologi (IKT) kan bidra til bedre kvalitet og pasientsikkerhet i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Nye digitale tjenester på nett vil i større grad bidra til at innbyggerne og pasientene kan ta aktive valg rundt egen helse og gi dem bedre mulighet til å påvirke eget helsetilbud. Tilgang til egne helseopplysninger og selvbetjening kan gi pasienten en enklere hverdag og reell medvirkning i egen behandling. Det må arbeides videre for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har de nødvendige IKT-verktøyene som understøtter deres arbeidsoppgaver på en god måte. Regjeringen vil modernisere IKT-plattformen slik at nødvendige helseopplysninger kan følge pasienten gjennom hele pasientforløpet. Kommunene og spesialisthelsetjenesten arbeider nå sammen med Helsedirektoratet om en rekke utviklingstiltak som på ulike måter legger til rette for bedre elektronisk samhandling.

Mange av tiltakene i meldingen vil ha betydning på tvers av deltjenester og brukergrupper. Det gjelder bl.a. tiltak knyttet til kompetanse, ledelse, organisering, arbeidsdeling og arbeidsformer. I tillegg fremmer regjeringen tiltak rettet spesifikt mot enkelte deltjenester.

Barn og unge

For barn og unge er lett tilgjengelighet til tjenestene viktig. Problemer hos barn og unge må avdekkes tidlig for at problemene ikke skal utvikle seg videre. Til tross for at barn og unge i Norge har en god helse sett i internasjonal sammenheng, vet vi at mange har psykiske helseutfordringer. For å avdekke og hjelpe barna, ungdommene og deres familier raskt, må mange aktører samarbeide og opptre koordinert. Regjeringen har allerede startet arbeidet for at barn i Norge skal få enda bedre oppvekstvilkår og møtes av kompetente og koordinerte tjenester med tilstrekkelig kapasitet. Tiltak for å ta dette arbeidet videre beskrives i meldingen. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og tilpasse innhold og arbeidsformer til dagens utfordringer. Det skal utformes en ungdomshelsestrategi og en ny strategi for seksuell helse. Regjeringen vil bekjempe barnefattigdom. Det skal i løpet av våren 2015 legges frem en barnefattigdomsstrategi. Det skal også legges frem en plan for regjeringens arbeid overfor barn og unge høsten 2015. Det interdepartementale samarbeidet om utsatte barn og unge mellom 0–24 fortsettes. Arbeidet skal har bl.a. som mål å øke gjennomføringen i videregående opplæring samt motvirke utenforskap.

Psykisk helse og rus

Regjeringen vil styrke tjenestetilbudet til personer med rusproblemer og med psykiske helseutfordringer. Meldingen beskriver hvordan regjeringen vil følge opp løftet om å bruke lov, plan og finansiering for å få på plass et lavterskel psykisk helsetilbud, herunder flere psykologer i kommunene. Gjennom å innføre krav om psykologkompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, vil regjeringen bidra til en nødvendig kompetanseheving i kommunenes psykisk helse- og rustjenester og samtidig gi kommunene et viktig verktøy i folkehelsearbeidet. I meldingen beskrives veien videre når det gjelder krav om øyeblikkelig hjelp døgntilbud og kommunal betalingsplikt for utskrivingsklare pasienter i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Samhandlingsreformen legger til grunn at kommunene skal ta et større ansvar for behandling og oppfølging av pasienter, også innen psykisk helse og rus. Regjeringen vil tydeliggjøre kommunenes ansvar for å gi verdige og forsvarlige tjenester til mennesker med psykisk sykdom og rusproblematikk. Regjerningen vil innføre betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innen psykisk helsevern samt tverrfaglig spesialisert rusbehandling og klargjøre at den kommunale plikten til øyeblikkelig hjelp døgntilbud også omfatter brukere med psykisk helse- og rusproblemer. Gjennom arbeidet med kommunereformen vil regjeringen skape kommuner som har kapasitet og kompetanse til å levere et bredere spekter av tjenester, noe som også vil komme mennesker med psykisk sykdom og rusproblemer til gode.

Brukerne med psykiske helseutfordringer har behov for oppfølging der også deres somatiske problemer ivaretas på god måte, og for opplæring og hjelp til å endre livsstil, mestre livet og følge opp egne helseutfordringer. Primærhelseteam og bedre opplæringstilbud vil derfor ha stor betydning for dem. For de med store og sammensatte behov som følge av psykisk sykdom og/eller rusproblemer er imidlertid ikke primærhelseteam tilstrekkelig. De har dokumentert nytte av oppsøkende behandlingsteam. Regjeringen vil legge til rette for flere slike team gjennom å vurdere en ny og varig finaniseringsordning.

Opplæring og rehabilitering

Mange får i dag ikke den rehabiliteringen de har behov for. Ofte kartlegges og vurderes ikke behovet for rehabilitering. Dette har med kompetanse, ledelse, holdninger og kultur i tjenesten å gjøre. Når brukere blir spurt om hva som var viktig for dem, er svaret ofte å mestre daglige gjøremål. Oppfølgingen må reflektere dette. Derfor har regjeringen varslet en opptrappingsplan. I denne meldingen foreslår regjeringen å tydeliggjøre kommunenes plikt til opplæring av pasienter og pårørende. Opplæring er et sentralt element i et rehabiliteringstilbud og helt nødvendig for å skape mestring. Videre foreslår regjeringen tiltak for riktigere bruk av fysioterapiressursene og for å styrke kommunenes mulighet til å styre innholdet i deres tjenester. I tillegg foreslår regjeringen å utrede nærmere hvordan en overføring av ansvar for habilitering og rehabilitering fra spesialisthelsetjenesten til kommunene kan gjennomføres som en del av det videre arbeidet med kommunereformen. Viktig er også tiltakene knyttet til kompetanse og ledelse. Rehabilitering er en tankegang som må gjennomsyre alle ledd og deltjenester i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Øyeblikkelig hjelp

God tilgang til øyeblikkelig hjelp er av stor betydning for folks trygghet. Legevakt har over lang tid vært pekt ut som et svakt ledd i den akuttmedisinske kjeden. Regjeringen har derfor revidert akuttmedisinforskriften. Virkningene av denne vil følges nøye. Mange kommuner, særlig i distriktene har utfordringer knyttet til å skaffe nødvendig kompetanse i denne tjenesten. Gode løsninger forutsetter et nært samarbeid mellom helseforetak og kommunene regionalt og lokalt. Regjeringen vil bidra til lokalt samarbeid gjennom sin styring av de regionale helseforetakene og ved å gi kommunene rammevilkår for gode løsninger. Kommunereformen er et viktig bidrag til å bedre rammevilkårene. I tillegg vil regjeringen bidra til en faglig styrket hjemmebasert helse- og omsorgstjeneste. Dette kan være et viktig supplement til legevakt og øyeblikkelig hjelp døgntilbud. Ved godt samarbeid mellom tjenestene kan det etableres alternativ til innleggelse i sykehus eller et kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud.

Vold og overgrep

Vold og seksuelle overgrep er et alvorlig folkehelseproblem. Altfor ofte lever barn og voksne i årevis med vold uten at dette avdekkes. Å avdekke vold og seksuelle overgrep er et ansvar for alle, men personell som jobber med og møter barn daglig har et særlig ansvar. Det gjelder bl.a. helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen vil derfor forsterke arbeidet for å utvikle tjenestene på dette området, tydeliggjøre ansvar i lov, øke kompetansen og gjøre de kommunale helse- og omsorgstjenestene, inkludert fastleger og legevakt, bedre i stand til avdekke og bekjempe slike overgrep. Fra 2016 vil spesialisthelsetjenesten få hovedansvar for tilbud til barn og voksne utsatt for seksuelle overgrep, samtidig som eksisterende, robuste kommunale overgrepsmottak videreføres. Legevakttjenesten vil fortsatt ta hånd om de fleste personer utsatt for vold i nære relasjoner.

Omsorg

I meldingen beskrives regjeringens nye tiltak for å styrke kapasitet, kvalitet og kompetanse i sykehjem, hjemmetjenester og dagaktivitetstilbud. Regjeringen har allerede styrket investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser og bevilget økte midler til kompetanseutvikling. I tillegg vil regjeringen i samarbeid med KS utarbeide en plan som bygger på en forutsetning om netto tilvekst av heldøgns plasser i sykehjem og omsorgsboliger, etablere en forsøksordning med statlig finansiering av omsorgstjenestene, bidra til spredning av forebyggende hjemmebesøk for eldre, lovfeste rett til heldøgns pleie og omsorg, utarbeide en ny Demensplan 2020 sammen med brukere og pårørende og etablere et kvalitetsutviklingsarbeid for sykehjem.

For å gi et helhetlig bilde legges Omsorg 2020, regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020, fram samtidig med denne meldingen. Omsorg 2020 omfatter allerede vedtatt politikk for å styrke kapasitet, kvalitet og kompetanse i sykehjem, hjemmetjenester og dagaktivitetstilbud, og følger opp Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, som fikk bred politisk tilslutning gjennom Stortingets behandling, jf. Innst. 447 (2012–2103).

En helhetlig tjeneste – pasientens helsetjeneste

Enkelttiltak er viktig, men viktigere er at meldingen legger til rette for å se virkemidler for hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten i sammenheng. I årene fremover er det nødvendig å bygge ned organisatoriske og andre skiller mellom ulike typer helsetjenester og mellom helse- og omsorgstjenester i kommunene. Skillene reflekterer ikke brukernes behov. Som beskrevet både her og i meldingen om kommunereformen, vil helse- og omsorgstjenestene om noen år også omfatte tannhelsetjenester. Det gir mulighet for å bygge en helhetlig og fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste som fyller funksjonen som grunnmuren i pasientens helsetjeneste.