6 Geografisk konsentrasjon: Hvor skal vi fokusere norsk innsats?

Norge skal konsentrere den bilaterale bistanden om 20–25 partnerland. Bistand gjennom sivilt samfunn og Norfund er unntatt fra konsentrasjonsprinsippet. Valg av samarbeidsland må ses i lys av utviklingen i verden og forholde seg til at flesteparten av de fattigste fremover vil befinne seg i land med høy grad av sårbarhet. Sårbarhetsgrad vurderes ut fra ulike dimensjoner som vold, rettsvesen, institusjoner og økonomi. Sårbarhet ses som et fenomen som påvirker alle stater i varierende grad, ikke bare de som tradisjonelt har vært betraktet som sårbare stater eller rammet av konflikt.

Det foreslås tre hovedkategorier partnerland for norsk bistand:

• land for langsiktig samarbeid der Norge har spesielle forutsetninger for å spille en rolle, primært land der Norge tradisjonelt har vært en viktig bistandsaktør
• land direkte eller indirekte i konflikt, med store humanitære utfordringer og høy grad av sårbarhet, og der spredningsfaren er stor (primært stater i det geografiske beltet fra Vest-Afrika til Afghanistan)
• land der innsats for globale fellesutfordringer som klima, globale helse og global sikkerhet har spesielt stor betydning.

Mange av våre tradisjonelle samarbeidsland har klare mål om å bli uavhengige av bistand. Vi skal ta deres mål om bistandsuavhengighet på alvor og utarbeide utfasingsstrategier for bistanden i tråd med landenes egne planer. Større vekt vil legges på kunnskapsoverføring og normale bilaterale forbindelser.

Vi er nødt til å respondere på den prekære situasjonen i det geografiske beltet fra Vest-Afrika via Sahel, Somalia og Sør-Sudan til Afghanistan. Den innebærer enorme menneskelige lidelser og er til hinder for utvikling og fattigdomsreduksjon. Engasjementet i Sahel og området rundt Tsjadsjøen skal trappes opp.

En økende andel av internasjonal bistand vil ventelig bli brukt på globale fellesgoder og globale utfordringer. Ofte vil effekten av slik innsats bli størst dersom den settes inn i mellominntektsland. Dette gjelder for eksempel klima- og skogsatsingen, da store regnskoger befinner seg i land som Brasil og Indonesia. Det samme kan være tilfelle for andre felles utfordringer, blant annet global helse og sikkerhet. Utviklingen i land som Egypt og Tunisia er avgjørende for stabilitet i hele Maghreb-regionen og videre sørover på det afrikanske kontinentet. På Vest-Balkan, den fattigste regionen i Europa, øker indre motsetninger i flere av landene. Norsk engasjement skal trappes opp i disse områdene for å bidra til stabilisering og utvikling.