3 Finansmarkedene i et næringsperspektiv

3.1 Innledning

Velfungerende finansmarkeder er avgjørende for økonomiens vekst- og omstillingsevne og for menneskers hverdag, ved at lønnsomme prosjekter får tilgang til kapital til priser som gjenspeiler risikoen, at risiko fordeles på en hensiktsmessig måte, at mennesker får tilgang til lån og investeringsmuligheter, og at betalinger kan gjennomføres. Finanssektoren utgjør dermed en viktig del av rammebetingelsene for verdiskaping i andre sektorer. Samtidig er finanssektoren en betydelig næring i seg selv der det foregår verdiskaping som kanaliseres til lønn til de ansatte, utbytte til eierne, rentebetalinger til kreditorer og skatteinntekter til det offentlige. Dette kapitlet omhandler finanssektoren både som egen næring og som finansieringskilde for øvrig næringsliv. Mål og hensyn i finansmarkedspolitikken med utgangspunkt i finansnæringens spesielle funksjon omtales i avsnitt 3.2.

Finansdepartementet har god dialog med finansnæringen. Høringer, løpende kontakt og faste møter med bransjeorganisasjoner gir myndighetene verdifull innsikt i næringens synspunkter og erfaringer. Det gir et godt utgangspunkt for å balansere ulike hensyn i reguleringen, og for samarbeid om strukturelle løsninger som kan gi besparelser for samfunnet og forenklinger for forbrukerne, se bl.a. avsnitt 3.6.4. En god dialog gir også et godt utgangspunkt for arbeidet med å sikre finansielle tjenester som samfunnskritisk funksjon, og for håndteringen av ekstraordinære situasjoner som kan oppstå og føre til sjokk i økonomien, som vi nå har sett etter spredningen av koronaviruset.

I avsnitt 3.3. beskrives det norske kapitalmarkedet og kapitaltilgangen for de ikke-finansielle foretakene. Hovedbildet, som også fremheves av kapitaltilgangsutvalget i NOU 2018: 5, er at den norske tilbudssiden og integrasjonen med utenlandske markeder i normale tider gir norsk næringsliv et diversifisert og godt finansieringstilbud, selv om det ikke kan utelukkes at det finnes lønnsomme prosjekter som ikke finner finansiering til rett pris. Regjeringen har iverksatt to nye lånetiltak med en samlet ramme på minst 100 mrd. kroner i lys av koronautbruddets virkninger på norsk økonomi. Tiltakene vil gjøre det lettere for kriserammede norske bedrifter å skaffe seg likviditeten de trenger for å komme seg gjennom den krevende situasjonen de nå står i, samtidig som bankenes risiko for tap reduseres. Tiltakene omfatter en låneordning til små og mellomstore bedrifter og en gjenopprettelse av Statens obligasjonsfond og vil vare i maksimalt 3 år. Regjeringen vil fortsette å arbeide for et velfungerende kapitalmarked, med god tilgang til risikokapital og kompetente investorer.

En solid finansnæring har en viktig rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi. Som långiver og investor er norsk finansnæring en pådriver for omstilling i andre deler av privat sektor. Næringen bidrar også til omstilling gjennom utvikling av instrumenter og produkter som gjør det lettere for investorer å identifisere bærekraftige investeringer, og gjennom tilbud av finansielle produkter som gir kunder insentiver til utslippskutt. Skadeforsikringsforetakene sitter på betydelig kunnskap om klimarelatert risiko, og er en viktig samarbeidspartner for det offentlige i arbeidet med klimatilpasning og forebygging av naturskader.

EU har den siste tiden utarbeidet regler som er viktige for norsk økonomi og aktører i den norske finansnæringen. To av disse er reglene for verdipapirisering og obligasjoner med fortrinnsrett (OMF). Avsnitt 3.4 gir en kort beskrivelse av bakgrunnen for regelverksarbeidet og status for norsk gjennomføring.

Næringen er bevisst sin rolle i omstillingen, både som långiver, forsikrer og investor, slik det kommer til syne i Finans Norges veikart for grønn konkurransekraft. Avsnitt 3.5 omhandler næringens utfordringer og innsats på dette området, med vekt på fremveksten av «grønne» finansielle produkter, og klimarisiko og forebygging innen naturskadeforsikring.

Tidlig digitalisering har gitt effektiv produksjon av finansielle tjenester, samtidig som finansnæringen fortsatt går gjennom store strukturelle endringer. Nye forretningsmodeller og tjenester kobler teknologi og finans, og nye aktører kan tre inn i markedet når nye regler i samsvar med EUs reviderte betalingstjenestedirektiv nå har trådt i kraft i Norge. De etablerte foretakene utfordres både av store internasjonale teknologiselskaper og små fintech-aktører. I avsnitt 3.6 beskrives markeds- og regelverksutviklingen på dette området, herunder regjeringens arbeid med å legge til rette for folkefinansiering, og arbeidet i Finanstilsynet med å etablere en regulatorisk sandkasse for fintech. Det gis også en oppdatering om arbeidet i Norge og internasjonalt med å redusere risikoen for at virtuelle valutaer brukes til hvitvasking og terrorfinansiering.

Folkefinansieringsplattformer som kobler investorer med foretak og andre som trenger kapital, har vokst frem som et supplement til tradisjonelle finansforetak og markedsplasser. Det norske markedet for folkefinansiering er fortsatt lite sammenlignet med andre land, men har vokst de siste tre årene. I avsnitt 3.7 gis en kort redegjørelse for markedsutviklingen for finansiell folkefinansiering. I tillegg gis en oppdatering av regelverksutviklingen i Norge og i EU.

Det norske finansmarkedet er dypt integrert med markedene i nordiske EU-land og det er derfor viktig at norske foretak og markeder kan ha velfungerende tilknytning til det indre markedet. Relevante EU-regler bør derfor raskt tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Når Storbritannia trer ut av EU, er det også viktig at norske foretak får like god tilgang til det britiske marked som foretak fra EU-land. I avsnitt 3.8 gis det en oversikt over status for arbeidet med innlemming av EU-regler i EØS-avtalen og over forhandlingene med Storbritannia om det fremtidige forholdet til Storbritannia.

3.2 Mål og hensyn for finansmarkedsreguleringen

Kapitalmarkedet formidler kapital fra sparing i husholdninger og institusjonelle investorer til bedrifter med finansieringsbehov via verdipapirmarkedet (aksje- og obligasjonsmarkedet) og bank- og kredittmarkedet. Egenkapital fra aksjemarkedene og fremmedkapital fra obligasjonsmarkedene eller bankene bidrar til finansieringen av næringslivet. Velfungerende kapitalmarkeder er en forutsetning for vekst og nyskaping.

Et velfungerende kapitalmarked kjennetegnes ved at kapitalen går til de prosjektene der den kaster mest av seg. En forutsetning for en effektiv kapitalallokering er at markedsprisene reflekterer relevant informasjon. Økonomiens vekstevne vil svekkes dersom lønnsomme prosjekter ikke får finansiering til priser som gjenspeiler risikoen. Offentlig inngripen kan være velbegrunnet i tilfeller der markedet på egenhånd ikke gir den beste ressursallokeringen.

En årsak til markedssvikt er asymmetrisk informasjon. Foretak som ønsker finansiering av et prosjekt, har mer informasjon om innholdet og risikoen i prosjektet enn potensielle investorer. Tilsvarende har tilbydere av finansielle spareprodukter mer informasjon om risiko og egenskaper ved produktene enn forbrukerne.

På grunn av informasjonsasymmetrier stiller myndighetene krav til finansiell rapportering fra finansforetakene til investorene, og til hvilken informasjon og rådgivning finansforetakene skal gi til forbrukere. Også det statlige virkemiddelapparatet er i noen grad begrunnet i informasjonsproblemer i kapitalmarkedet.

En annen årsak til markedssvikt er at finansforetak ikke tar inn over seg at tap kan gi smittevirkninger til resten av økonomien når de beslutter nivået på egenkapitalen. Derfor stiller myndighetene krav til mengden tapsbærende kapital i finansforetakene, slik at de skal være robuste nok til å tåle perioder med svakere inntjening og høyere tap, se omtale i kapittel 2.4. En solid finanssektor bygger opp om verdiskapingen og omstillingsevnen i økonomien, også i perioder med svakere økonomisk utvikling. Det skjer både ved at nye og eksisterende lønnsomme bedrifter får finansiering på markedsmessige vilkår, og ved at kapitalen kan trekkes ut av prosjekter som ikke lenger er lønnsomme.

Den norske finansmarkedsreguleringen er utformet med sikte på å legge til rette for en diversifisert tilbudsside, og at lik risiko så langt som mulig reguleres likt uavhengig av f.eks. foretakstype. I motsatt fall kan risiko hope seg opp der den er svakest regulert.

Finansmarkedspolitikken skal balansere ulike hensyn. For eksempel kan det være spenninger mellom hensynet til finansiell stabilitet og trygge tjenester til kundene på den ene siden, og på den andre siden bedriftsøkonomisk gode vilkår for produsentene av finansielle tjenester. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom disse hensynene, for krav som gjør finanssektoren tryggere og mer stabil, kan også øke foretakenes verdier og gjøre dem mer konkurransedyktige. Slike krav gir også grunnlag for at kunder, investorer og kreditorer kan ha tillit til at finansforetakene vil oppfylle sine forpliktelser også i perioder med uro i finansmarkedene.

Etterspørselssiden i det norske finans- og kapitalmarkedet er mangfoldig, med innslag av både store foretak med god tilgang til internasjonale finansmarkeder og små og mellomstore bedrifter som kan være mer avhengige av nasjonale kapitalkilder. Det er et mål å legge til rette for velfungerende nasjonale markeder, så vel som en trygg og stabil tilknytning til internasjonale markeder gjennom en EØS-harmonisert regulering av de norske markedene. Det er også et mål å ha likest mulig reguleringer av norske og utenlandske finansforetak med filialer eller virksomhet i Norge.

Internasjonalt samarbeid og forpliktelser kan bidra til bedre regulering og tilsyn, særlig i land hvor de nasjonale standardene har vært svake. Det kan også dempe proteksjonisme og bidra til økt sammenlignbarhet og transparens. Kvaliteten på finansmarkedsreguleringen internasjonalt har blitt bedre de siste årene. Nasjonale myndigheter vil som oftest likevel ha best forutsetninger for å vurdere konsekvensene av ulike regelverk i sine markeder. Det er også i første rekke de landene som eventuelt får problemer med finanssektoren, som selv må bære kostnadene ved slike problemer, selv om det kan være smittevirkninger til andre land og markeder. Det vil derfor fortsatt være behov for å vurdere i hvilken grad handlingsrommet i EU/EØS-reglene bør benyttes til å ha strengere krav der nasjonale forhold tilsier det, slik norske myndigheter bl.a. har gjort for å sikre hensiktsmessige krav til soliditeten i bankene. Samtidig skal ikke reglene utformes slik at de gir norske banker uforholdsmessige konkurranseulemper internasjonalt.

Hovedprinsippene i norsk finansmarkedsregulering har lenge vært tverrpolitisk forankret. Den norske finansmarkedspolitikken er innrettet for å gi et høyt nivå av stabilitet og kvalitet gjennom krav til soliditet og atferd i finansforetakene som ofte er strengere enn internasjonale minstekrav. Det er et viktig bidrag til god og stabil kapitaltilgang for norsk næringsliv. Norske myndigheter vil fortsette å stille krav som innebærer at norske finansforetak er solide nok til å yte trygge tjenester og innfri sine forpliktelser, også i perioder preget av uro og usikkerhet.

3.3 Tilgangen på egenkapital og lånefinansiering i Norge

3.3.1 Generelt om finansieringen av næringslivet

Næringslivet er avhengig av et velfungerende kapitalmarked for å kunne finansiere lønnsomme prosjekter til priser som reflekterer forventet avkastning og risiko. Bedrifter kan finansiere virksomheten med egenkapital, gjennom å utstede aksjer eller ved å holde tilbake overskudd, eller ved lånefinansiering, gjennom å utstede obligasjoner og sertifikater eller ta opp lån i banker og andre kredittforetak. Siden det er egenkapitalen som først skal bære risikoen for tap i virksomheten, har egenkapitaleierne generelt høyere krav til avkastning enn kreditorene. Når egenkapitalandelen øker, reduseres risikoen for både egenkapitaleiere og kreditorer, og avkastningskravene reduseres. Under gitte forutsetninger er finansieringskostnadene uavhengig av fordelingen mellom egenkapital- og lånefinansiering, og selv om disse forutsetningene ikke holder fullt ut i praksis, er bedrifter finansiert med ulike kombinasjoner av egen- og lånekapital. Egenkapitalandelen for ikke-finansielle aksjeselskap var på om lag 47 pst. ved utgangen av 2018.

Kapital som investeres i næringslivet, kan komme fra bedrifter og organisasjoner, privatpersoner og det offentlige. I en liten åpen økonomi som den norske, og med stadig mer integrerte finansielle markeder på tvers av land, er næringslivets tilgang på kapital ikke kun avhengig av innenlandske sparebeslutninger og norske investorer. Som figur 3.1 og 3.2 nedenfor viser, kommer om lag 33 pst. av norske ikke-finansielle foretaks egenkapitalfinansiering registrert i VPS fra utenlandske investorer, mens i om lag 28 pst. av foretakenes verdipapirgjeld holdes av utenlandske kreditorer. Dette er på omtrent samme nivå som et år tidligere.

Finansmarkedene skal kanalisere samfunnets kapital dit den kaster mest av seg, men har også en viktig funksjon i å legge til rette for privat sparing, ikke minst av hensyn til husholdningene. Slik sparing kan f.eks. skje gjennom innskudd i bank, investeringer i fond og andre verdipapirer, og som pensjonssparing i tjenestepensjonsordninger og individuelle pensjonsordninger. Regjeringen har søkt å legge til rette for privat sparing bl.a. ved å innføre en ny ordning med skattefavorisert individuell sparing til pensjon, en ordning for aksjesparekonto og gjennom Boligsparing for ungdom (BSU).

Hovedinntrykket av kapitalmarkedet i Norge er at de norske verdipapirmarkedene i normale tider fungerer godt, at norske finansforetak er solide og likvide, og at offentlige ordninger bidrar til å finansiere prosjekter som ikke lett finner ordinær markedsfinansiering. Samlet gir den norske tilbudssiden og integrasjonen med utenlandske markeder næringslivet et diversifisert finansieringstilbud. Mens norske banker og større norske bedrifter kan hente kapital i utenlandske verdipapirmarkeder og fra utenlandske finansforetak, kan nye og mindre bedrifter i større grad være avhengig av norske og lokale kapitalkilder. Samlet sett synes lønnsomme prosjekter å ha god tilgang til finansiering. Kapitaltilgangsutvalget delte i sin utredning NOU 2018: 5 dette hovedinntrykket, men pekte på noen områder med rom for forbedringer. Regjeringen omtalte oppfølgingen av kapitaltilgangsutvalget i Nasjonalbudsjettet 2020 og Prop. 1 S (2019–2020).

Koronautbruddet har ført til uro i finansmarkedene, nedgang på verdens børser og reduserte inntekter som følge av tiltak for å begrense utbruddet for store deler av næringslivet i første del av 2020. For å bidra til at levedyktige bedrifter ikke skal gå under på grunn av likviditetsproblemer i en ekstraordinær situasjon, har myndighetene lansert tiltak rettet mot kapitalmarkedene. For det første er det etablert en statlig garantiordning for banklån til bedrifter med en samlet garantiramme på 50 mrd. kroner. For det andre er Statens obligasjonsfond gjenopprettet for å bidra til økt likviditet og kapitaltilgang i obligasjonsmarkedet, slik at bedrifter som henter lånekapital i dette markedet fortsatt får lån. Også dette tiltaket har en ramme på 50 mrd. kroner.

I tillegg til budsjettpolitiske tiltak og de nye statlige garanti- og låneordningene, er det satt inn en rekke andre tiltak i den økonomiske politikken. Norges Bank har kuttet styringsrenten i to omganger, se omtale i kapittel 2.3.1. Videre har Finansdepartementet redusert kravet til motsyklisk kapitalbuffer for å øke utlånskapasiteten i bankene, jf. omtale i kapittel 2.4.2. I tillegg har Finanstilsynet utsatt nye krav til bankenes IRB-modeller, som kunne gitt økte kapitalkrav, se kapittel 2.4.2. Norges Bank har også iverksatt en rekke tiltak for å sikre at bankene har tilstrekkelig tilgang på likviditet. Blant annet er det åpnet for at bankene kan få ubegrenset tilgang på lån mot sikkerhet, med ekstra lang løpetid. I tillegg har Norges Bank midlertidig lempet på kravene til hvilke verdipapirer bankene kan stille som sikkerhet for lån i Norges Bank. Det er også blitt opprettet midlertidige dollar-likviditetsordninger (swap lines) mellom Norges Bank og Federal Reserve. Samlet legger dette til rette for at bankene har tilgang på trygg finansiering, og at rentene holdes nede.

Regjeringen arbeider for å sikre et velfungerende kapitalmarked, der alle deler av næringslivet har tilgang på finansiering til priser som reflekterer forventet avkastning og risiko. Regjeringen vil også fortsette arbeidet med å forenkle tilgangen til risikokapital og kompetente investorer i tråd med Granavolden-plattformen.

3.3.2 Verdipapirmarkedet

I 2019 bidro aksjemarkedet gjennom de regulerte markedene Oslo Børs og Oslo Axess, som er to handelsplasser drevet av Oslo Børs AS, med 47 mrd. kroner i aksjekapital til foretakene.

Oslo Børs har sammen med Verdipapirsentralen en betydningsfull rolle i det norske finansielle systemet ved å sikre en god og effektiv kapitaltilgang til norske virksomheter og næringer som betyr mye for norsk økonomi. Små og mellomstore bedrifter er viktig for verdiskapingen i Norge og slike bedrifter er oftere avhengige av å kunne reise kapital i det nasjonale kapitalmarkedet enn større bedrifter. Det er derfor viktig at Oslo Børs er innrettet mot og evner å betjene markedet på en måte som gjør det mulig for disse selskapene å være synlige blant investorer og andre markedsaktører.

Oslo Børs VPS Holding ASA, som omfatter både Oslo Børs ASA og Verdipapirsentralen ASA, ble i juni 2019, etter tillatelse fra Finansdepartementet,1 kjøpt opp av det nederlandske foretaket Euronext N.V. Euronext eier også flere andre infrastrukturforetak, blant annet børser i Frankrike, Nederland, Belgia, Portugal og Irland. I tillatelsen til Euronext fremhevet departementet videreføring av opptak til handel av egenkapitalbevis, satsing på det norske SMB-markedet, samt uavhengig lokal representasjon i styrene til Oslo Børs og Verdipapirsentralen. Departementet la til grunn at disse forholdene vil bli vektlagt i tilsynet med, og annen oppfølgning av, Oslo Børs og Verdipapirsentralen. Det er ventet at oppkjøpet vil medføre enkelte endringer i de norske foretakenes tjenestetilbud, og Oslo Børs har blant annet varslet at de i 2020 vil gå over til Euronexts egenutviklede handelsplattform.

Figur 3.1 viser hvem som ved utgangen av 2019 eide egenkapital i form av aksjer utstedt av ikke-finansielle foretak registrert hos Verdipapirsentralen ASA (VPS). Offentlig forvalting eier 29 pst., mens andre norske foretak eier i underkant av en fjerdedel.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Norske verdipapirfond og finansforetak eier hhv. om lag 4,7 og 3,4 pst. av aksjene registrert i VPS i 2019. Blant finansforetakene er livsforsikringsforetak og pensjonskasser betydelige investorer i egenkapitalmarkedet gjennom forvaltningen av pensjonsmidler på vegne av kundene. Departementet arbeider med ulike regelverksendringer som kan påvirke plasseringen av pensjonsmidler. Endringer i investeringsbeslutningene hos pensjonsleverandørene kan ha påvirkning på verdiutviklingen på pensjonsmidlene, men prisen på aksjer bestemmes generelt av forventet fremtidig kontantstrøm av å eie aksjene. Det er dermed liten grunn til å tro at norsk næringslivs tilgang til egenkapitalfinansiering vil endres vesentlig som følge av eventuelle endringer i pensjonsleverandørenes investeringsstrategier. Utviklingen i pensjonsmarkedet og regelverket for pensjonsordningene er nærmere omtalt i kapittel 4.

Investeringsselskaper og aktive eierfond (private equity) kan spille en betydelig rolle for finansieringen av bl.a. oppstartsbedrifter og omstilling i næringslivet, men eier bare om lag 0,2 pst. av aksjene i ikke-finansielle foretak notert i VPS.

Det norske verdipapirmarkedet er preget av liten direkte deltakelse fra privatpersoner. Bare i underkant av 4,5 pst. av aksjene registrert i VPS er direkte eid av norske privatpersoner. Det relativt beskjedne direkte eierskapet kan skyldes at norske husholdninger har mye av sin sparing bundet opp i boligmarkedet. En annen grunn kan være at mange personlige investorer har benyttet et mellomliggende holdingselskap (aksjeselskap) for å samordne sine aksjeinvesteringer og for å nyttiggjøre seg utsatt beskatning gjennom fritaksmetoden. Regjeringen innførte i 2017 en ordning med aksjesparekonto med sikte på å stimulere småspareres eierskap i norske bedrifter ved å gjøre det enklere for privatpersoner å omfordele sparemidler i børsnoterte aksjer, egenkapitalbevis og aksjefond uten å opprette holdingselskap. Ordningen innebærer at gevinster og tap på verdipapirer på kontoen ikke skattlegges eller gir fradragsrett ved realisasjon, men først når midlene tas ut av kontoen. Ordningen er fra 2019 utvidet til å omfatte utbytte, og det er gitt økt fleksibilitet til å overføre verdipapirer mellom kontoer.

I tillegg til det direkte eierskapet eier husholdningene andeler i verdipapirfond som igjen investerer i de norske verdipapirmarkedene, samt en økende indirekte andel i form av innskuddspensjon som i stor grad erstatter tradisjonelle ytelsesordninger. Flere privatpersoner er derfor eksponert mot verdipapirmarkedet enn tidligere. Selv om andelen fortsatt er lav, kan både antallet husholdninger eksponert mot verdipapirmarkedet, og vekten av eksponeringen, øke i årene som kommer.

Figur 3.2 viser hvem som ved utgangen av 2018 eide obligasjoner og sertifikater utstedt av de ikke-finansielle foretakene. Norske finansforetak og verdipapirfond står samlet for henholdsvis 40 og 19 pst. av denne delen av gjeldsfinansieringen, mens noe over 28 pst. eies av utenlandske kreditorer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I 2019 ble det utstedt obligasjoner for 408 mrd. kroner (utenom statsobligasjoner). Bank og finans utgjorde 268 mrd. kroner, foretaksobligasjoner 93 mrd. kroner og kommune/fylkeskommune 46 mrd. kroner.

Totalt utestående volum i det norske obligasjonsmarkedet, inkludert statsobligasjoner og unoterte obligasjoner, utgjorde 2 024 mrd. kroner ved utgangen av året. Av dette var 982 mrd. kroner utstedt av bank og finans, 586 mrd. kroner av statlig sektor (inkludert statsobligasjoner og sertifikater som utgjorde 419 mrd. kroner) og 456 mrd. kroner av foretak, ifølge Stamdata.

Norske obligasjoner er i hovedsak notert på Oslo Børs eller registrert på den alternative obligasjonsmarkedsplassen Nordic ABM. Utestående volum på disse markedsplassene ved utgangen av 2019 var 1 952 mrd. kroner. Obligasjoner som er notert på Oslo Børs eller registrert på Nordic ABM eies hovedsakelig av livsforsikringsforetak og private pensjonskasser, banker, utenlandske selskaper og verdipapirfond.

Figur 3.3 viser at nesten halvparten av obligasjonsutstedelsene i Norge er høyrenteutstedelser. Andelen er betydelig høyere enn hva den er i de store europeiske og nordamerikanske markedene. Noe av dette kan tilskrives næringsstrukturen ettersom foretak i antatt mer stabile sektorer ofte vil ha høyere rating enn foretak i mer volatile sektorer som oljeservice og shipping. Figur 3.4 viser at disse sektorene utgjør en overvekt av høyrenteutstedelsene i Norge. Den høye andelen høyrenteobligasjoner tilsier at obligasjonsmarkedet ikke bare er forbeholdt de største foretakene eller de mest stabile sektorene. Tilgang på uoffisielle ratinger, tillitsmannsordningen og uavhengig prising har trolig vært medvirkende til dette.

Kilde: Stamdata og Finanstilsynet.

Kilde: Stamdata og Finanstilsynet.

For at det norske verdipapirmarkedet skal fortsette å være en effektiv finansieringskilde for næringslivet og attraktivt for investorer, må aktørene ha tiltro til at markedet er velregulert og gjennomsiktig, at relevant informasjon er allment tilgjengelig, og at overtredelser av regelverket blir forebygget, avdekket og fulgt opp. Finanstilsynet har en viktig rolle i å sikre tilliten til markedet gjennom tilsynet med verdipapirforetak og handelsplasser.

Gjenoppretting av Statens obligasjonsfond etter koronautbruddet

Som følge av uroen etter koronautbruddet er Statens obligasjonsfond gjenopprettet for å bidra til økt likviditet og kapitaltilgang i obligasjonsmarkedet, der mange større selskap låner penger. Fondet ble opprettet med en ramme på inntil 50 mrd. kroner, som kan investeres i obligasjonslån utstedt av norske selskap. Dette er en ordning man har gode erfaringer med fra finanskrisen i 2009, og fondet forvaltes også denne gang av Folketrygdfondet.

Oppgavefordelingen mellom Finansdepartementet og Folketrygdfondet i forvaltningen av Statens obligasjonsfond er tilsvarende som for forvaltningen av Statens pensjonsfond Norge. Overordnede rammer for investeringene i Statens obligasjonsfond vil bli fastsatt av departementet, mens Folketrygdfondet vil stå for den operative gjennomføringen av forvaltningen. Departementet følger opp at Folketrygdfondets forvaltning skjer i henhold til regelverket.

Obligasjonsfondet skal ikke være et statsbanklignende tiltak, men stimulere til at også andre investorer tar del i obligasjonsmarkedet. Investeringer i nye kredittobligasjonslån skal derfor skje sammen med andre investorer og på samme vilkår (markedsinvestorprinsippet). For å sikre at obligasjonsfondets investeringer i nye kredittobligasjonslån skjer på markedsmessige vilkår, samtidig som en ivaretar behovet for en viss fleksibilitet i innfasingen av investeringene, stiller departementet krav om at Folketrygdfondet skal kunne dokumentere at kravet til markedsmessig prising av investeringer er oppfylt når fondet kjøper en større andel av et enkelt lån i førstehåndsmarkedet. Markedsmessig prising er viktig ikke bare for å unngå at tiltaket anses som statsstøtte, men også for å sikre at Folketrygdfondet forblir en profesjonell kapitalforvalter med en forretningsmessig målsetting, og som holdes ansvarlig for sine finansielle resultater.

Statens obligasjonsfond er ment å være et midlertidig tiltak. Når markedssituasjonen etter hvert normaliseres, ser departementet for seg en gradvis avvikling av forvaltningsoppdraget i takt med at obligasjonene forfaller eller selges. Som følge av den betydelige usikkerheten om hvor lenge likviditeten i kredittmarkedet vil være problematisk, er det ikke lagt inn en eksplisitt tidsbegrensning i mandatet til forvalter. Folketrygdfondet skal imidlertid legge frem en plan for avvikling av forvaltningen etter nærmere forespørsel fra departementet.

3.3.3 Markedet for banklån

Banklån er den klart viktigste kilden til kreditt for norsk næringsliv, selv om også verdipapirmarkedet er viktig for fremmedkapitaltilgangen. Av de ikke-finansielle foretakenes innenlandsgjeld er om lag 85 pst. tatt opp i banker og andre finansforetak. Andelen har vært nokså stabil over tid. De siste par årene har de ikke-finansielle foretakenes verdipapirgjeld endret seg lite, mens økte banklån har stått for det meste av gjeldsveksten, se figur 3.5.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Større bedrifter benytter ofte både banklån og verdipapirlån, mens mindre bedrifter og bedrifter i mindre sentrale strøk oftere henvender seg til lokale og regionale sparebanker for fremmedkapitalfinansiering. Departementet legger vekt på at regelverket skal bidra til at banker og andre finansforetak skal være en god finansieringskilde for næringslivet samtidig som de er solide nok til å yte tjenester og innfri forpliktelser overfor resten av økonomien også i usikre tider. Bankene har bygget opp sin soliditet de siste årene, og står nå bedre rustet enn før til å møte forstyrrelser og tilbakeslag i norsk økonomi, se avsnitt 2.4.2. Den såkalte SMB-rabatten ble innført i Norge med virkning fra 31. desember 2019, og innebærer lempeligere soliditetskrav for bankenes utlån til små og mellomstore bedrifter. Det kan bidra til at det relativt sett blir mer attraktivt for bankene å gi lån til slike bedrifter fremover. Kommende EU/EØS-regler innebærer dessuten ytterligere lempinger av soliditetskravene, se boks 2.2.

Finansdepartementet arbeider med forslag til nye lovregler som kan legge til rette for verdipapirisering i Norge, se avsnitt 3.4.1. Verdipapirisering kan potensielt lette tilgangen til kreditt for bedrifter.

Statlig lånegaranti etter koronautbruddet

Regjeringen har etter koronautbruddet etablert en statlig garantiordning for banklån til bedrifter med en samlet garantiramme på 50 mrd. kroner, jf. Prop. 58 LS (2019–2020). Ordningen ble åpnet for lån til små og mellomstore bedrifter 27. mars, da loven om ordningen og en utfyllende forskrift trådte i kraft. Den 2. april fastsatte Finansdepartementet endringer i forskriften som innebar at ordningen ble åpnet også for større bedrifter. Ordningen innebærer at staten garanterer for 90 pst. av nye lån til levedyktige bedrifter som har likviditetsmangel som følge av virusutbruddet. Små og mellomstore bedrifter kan låne opptil 50 mill. kroner i tre år under ordningen, mens større bedrifter kan låne opptil 150 mill. kroner i tre år. Dersom en låntaker har flere lån fra samme finansforetak under garantiordningen, gjelder lånegrensene summen av lånene fra finansforetaket.

Garantirammen på 50 mrd. kroner er fordelt mellom bankene basert på deres markedsandeler i bedriftsmarkedet. Fordelingen er siden fastsatt på nytt på grunnlag av hvor mye den enkelte bank faktisk hadde disponert av sin ramme per 22. april, slik at mest mulig av totalrammen kan bli brukt. Dersom det skulle bli behov for det, vil regjeringen legge frem forslag om å øke garantirammen.

Garantiordningen retter seg ikke mot bedrifter som kan få styrket sin kapitaltilgang gjennom Statens obligasjonsfond, eller bedrifter som normalt ikke vil få eller ha behov for kreditt. Bedriften må som følge av koronautbruddet stå overfor en akutt likviditetsmangel for å kunne motta garanterte lån under ordningen. Dette vilkåret er nødvendig etter statsstøttereglene. Departementet anser at en akutt likviditetsmangel i liten grad kan være forenlig med utbyttebetalinger og annen utdeling av bedriftens midler, og har lagt til grunn at bedrifter som mottar lån under garantiordningen, nøye vurderer hvordan eventuelt overskudd bør disponeres inntil garanterte lån er innfridd.

Det følger av formålet med ordningen at garanterte lån bare bør gis til levedyktige bedrifter. Dette hensynet ivaretas først og fremst ved at finansforetakene har insentiver til å foreta grundige kredittvurderinger gjennom ordningens mekanisme for risikodeling. Det er dessuten stilt som vilkår at finansforetaket må forvente at bedriften vil være lønnsom under mer normale markedsforhold etter krisen.

Etter statsstøttereglene kan det maksimale lånebeløpet i garantiordningen tilsvare to ganger bedriftens lønnskostnader i 2019 eller 25 pst. av bedriftens omsetning i 2019. I særlige tilfeller kan lånebeløpet økes for å dekke bedriftens likviditetsbehov de neste 18 månedene. Bedriften må da utarbeide en plan som tallfester likviditetsbehovet. EU-kommisjonens midlertidige rammeverk for statsstøtte utdyper hvilke kostnader som kan anses som lønnskostnader. Dersom det er aktuelt å gi lån under ordningen til en bedrift som ble etablert i løpet av 2019, skal lånegrensen beregnes ut fra anslåtte lønnskostnader for de to første driftsårene. Muligheten for høyere lån ved likviditetsbehov vil gjelde også i slike tilfeller.

3.3.4 Offentlige virkemidler

Offentlige ordninger bidrar med kapital til norsk næringsliv, særlig til den delen av næringslivet som av ulike grunner ikke lett får finansiering til markedsmessige vilkår. På egenkapitalsiden bidrar offentlig eide aktører som Argentum Fondsinvesteringer AS, Investinor AS, Nysnø Klimainvesteringer AS og ulike såkornfond på forskjellig vis med kapital og aktivt eierskap i bedrifter i tidlige faser.

Innovasjon Norge skal bidra til bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling over hele landet, og tilbyr tjenester innen finansiering, kompetanse, rådgiving, nettverk og profilering. Eksportkreditt Norge tilbyr lån til kjøpere av varer og tjenester fra norske eksportører. Hovedtyngden av utlånsporteføljen til Eksportkreditt Norge ligger i finansiering av havbaserte næringer, særlig utstyr til olje og gass og offshore-skip. Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) har som formål å fremme norsk eksport og investeringer i utlandet ved å utstede garantier på vegne av den norske stat.

Regjeringen har satt i gang en helhetlig gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet, blant annet på bakgrunn av Kapitaltilgangsutvalgets anbefalinger i NOU 2018: 5. Formålet er å sørge for mest mulig verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser innenfor bærekraftige rammer ut av de midlene som kanaliseres gjennom virkemiddelapparatet. Gjennomgangen skal etter planen være ferdig i løpet av 2020.

Økte direkte tilskudd etter koronautbruddet

Regjeringen har iverksatt en rekke tiltak som har til hensikt å nå ut til bredden av selskap som rammes av virusutbruddet, herunder selskaper i oppstartsfasen. Det er viktig for norsk økonomi at gründere og unge vekstbedrifter, som skal være med på omstillingen av Norge, ikke faller mellom ordningene som opprettes. Tidligere uro i finansmarkedene har blitt etterfulgt av lavere vilje til utlån og investeringer i små og mellomstore bedrifter, og særlig de segmentene av markedet hvor risikoen oppleves som stor. Særskilt støtte til virksomheter med forsknings- og innovasjonsaktivitet vil bidra til å opprettholde omstillings- og vekstevne når pandemien er over. Stortinget har gitt økte bevilgninger til ordninger under Innovasjon Norge, blant annet til økt ramme for innovasjonslån, jf. Prop. 67 S (2019–2020). Videre er det gitt økte bevilgninger til Investinor og Forskningsrådet.

3.4 Verdipapirisering og obligasjoner med fortrinnsrett

3.4.1 Verdipapirisering

Verdipapirisering innebærer at utlån og andre finansielle eiendeler konverteres til omsettelige verdipapirer. Det vil oftest være en bank som verdipapiriserer eiendeler, med sikte på å tilpasse sin risiko eller finansiere utlånsvirksomheten, men ethvert foretak som eier utlån og andre finansielle eiendeler kan i prinsippet gjennomføre verdipapiriseringer. Verdipapirisering kan også lette tilgangen til kreditt for enkelte låntakergrupper, samtidig som investorer får flere alternative investeringsmuligheter. Verdipapirisering har vært lite brukt i Norge, men det har vært utbredt ellers i Europa og i enda større grad i USA. Verdipapirisering kan imidlertid også bidra til økt kompleksitet i finanssystemet, og potensielt medføre vesentlig høyere systemrisiko hvis reguleringen ikke er god nok, slik en så i USA i forkant av finanskrisen.

I EU er det fastsatt et nytt regelverk som skal fremme bruken av verdipapirisering innenfor forsvarlige rammer. Verdipapiriseringsforordningen ble vedtatt i desember 2017, og trådte i kraft i EU 1. januar 2019. Verdipapiriseringsforordningen og tilhørende endringer i annet EU-regelverk er EØS-relevant, men ennå ikke del av EØS-avtalen. Departementet hadde frem til 30. september 2019 på høring en utredning om hvordan de nye verdipapiriseringsreglene kan gjennomføres i Norge, og arbeider nå med en lovproposisjon. Arbeidsgruppen som utførte utredningen, besto av Finanstilsynet, Finansdepartementet og Norges Bank, og gruppen konfererte underveis i arbeidet med en referansegruppe med representanter fra finansnæringen.

Arbeidsgruppen la i sin rapport til grunn at forordningen skal gjøres til en del av norsk rett i tråd med forpliktelsene i EØS-avtalen, og at det bør gjøres nasjonale tilpasninger til enkelte forhold som ikke direkte reguleres av forordningen. Arbeidsgruppen foreslo flere lovendringer i finansforetaksloven, bl.a. nærmere regler om spesialforetak- og administrasjonsforetak ved verdipapirisering, låntakers rettigheter og tilsyn. Tilrettelegging for mer verdipapirisering i EØS vil ha betydning for norske banker, låntakere og investorer, og for norsk økonomi som helhet. Basert bl.a. på erfaringene fra finanskrisen i 2008 inneholder EU-regelverket en rekke bestemmelser som skal bidra til at en får utnyttet de positive sidene ved verdipapirisering, samtidig som en begrenser de potensielle risikoene.

3.4.2 Obligasjoner med fortrinnsrett (OMF)

Obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) er en av de viktigste finansieringskildene til norske banker, se kapittel 2.3.3. Norge har lenge hatt et velfungerende OMF-marked. Innad i EU varierer OMF-markedene imidlertid betraktelig både i utbredelse og regulering.

Europaparlamentet og EUs råd oppnådde i februar 2019 enighet om utformingen av et nytt regelverk om obligasjoner med fortrinnsrett («covered bonds»), basert på et forslag fra EU-kommisjonen i mars 2018. Regelverket ble formelt vedtatt i EU i november 2019. Formålet er å fremme bruken av OMF i Europa, både som finansieringskilde og investeringsobjekt. Regelverket skal bl.a. harmonisere definisjoner og egenskaper ved OMF, herunder etablere «European Covered Bonds» som en merkelapp som tilfredsstiller visse krav, og styrke forbrukervernet gjennom nye tilsynsoppgaver. Reglene omfatter også tilpasninger i bankenes kapitalkrav, bl.a. med lavere krav for eie av harmoniserte OMF. Medlemslandene må gjennomføre regelverket innen juli 2021, og reglene skal gjelde senest fra juli 2022. Det legges opp til at regelverket skal kunne settes i kraft i Norge samtidig som i EU. Finanstilsynet har nylig utredet hvordan dette kan gjennomføres, og departementet sendte utredningen på høring 23. mars 2020. I prosessen med å fastsette forskrifter vil hensynet til harmonisering vektlegges i bruken av det nasjonale handlingsrommet.

3.5 Finansnæringens rolle i klimaomstilling og klimatilpasning

3.5.1 Grønn finans

Omstillingen til en lavutslippsøkonomi vil kreve store investeringer. Ett av målene i Parisavtalen er å gjøre flyten av kapital forenlig med reduksjon av klimagassutslipp og klimarobust utvikling. Finansnæringen har derfor en viktig rolle i omstillingen. God klimaforståelse i finansnæringen vil kunne bidra til en raskere og mer ordnet omstilling, og dermed også redusere risikoen for finansiell ustabilitet på sikt. Som långiver og investor vil næringen kunne være pådrivere for omstilling i andre deler av privat sektor. Næringen kan bidra ved å utvikle finansielle instrumenter og produkter som gjør det lettere for investorer å identifisere bærekraftige investeringer, og ved å tilby finansielle produkter som gir kundene insentiver til utslippskutt. Finans Norge la i juni 2018 frem rapporten «Veikart for grønn konkurransekraft i finansnæringen», med anbefalinger til finansnæringen og myndighetene om hvordan næringen kan bidra til omstilling og håndtering av klimarelatert risiko. Rapporten viser at finansnæringen er bevisst sin rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi, se omtale i kapittel 3.5 i Finansmarkedsmeldingen 2019.

Internasjonalt har det blitt etablert prinsipper for ansvarlige investeringer og ansvarlig bankvirksomhet, som også dekker klima- og miljørelaterte spørsmål. Etter initiativ fra FN ble det allerede i 2006 etablert prinsipper for ansvarlige investeringer (Principles for Responsible Investment, PRI). En rekke norske forvaltere, herunder Norges Bank, har sluttet seg til prinsippene. FNs Miljøprograms Finansinitiativ (UNEP FI) etablerte i september 2019 prinsipper for bærekraftig bankvirksomhet (Principles for Responsible Banking), se boks 3.4. Finans Norge og flere norske banker har forpliktet seg til å følge prinsippene.

Grønne obligasjoner skal finansiere prosjekter som har positiv klima- og miljøeffekt eller bidrar til klimatilpasning. Dette kan f.eks. være prosjekter knyttet til fornybar energi, bærekraftig arealbruk, ren transport, klimatilpasning og motvirkning av klimaendringer. Markedet for grønne obligasjoner er i sterk vekst internasjonalt, men grønne obligasjoner utgjør likevel under 1 pst. av det globale markedet. I Norden er andelen om lag 5 pst., hvorav svenske utstedelser står for mer enn halvparten. I rapporten «Finansielt utsyn» fra desember 2019 skriver Finanstilsynet at annenhåndsmarkedet for grønne obligasjoner preges av lav likviditet, siden en stor andel av obligasjonene holdes til forfall.

Oslo Børs lanserte i 2015 som den første børsen i verden en egen liste for grønne obligasjoner. Utstedere som ønsker å notere obligasjoner på den grønne listen, er underlagt samme krav og forpliktelser som for øvrige obligasjoner. Praksisen i det norske markedet er at godkjenning av grønne obligasjoner bygger på uavhengige tredjepartsvurderinger som verifiserer at lånene finansierer miljøriktige formål. Vurderingene skal offentliggjøres, og utsteders rapporteringsforpliktelser gjøres offentlig tilgjengelig via børsmeldinger. Høsten 2019 var utestående volum på børsens grønne liste vel 31 mrd. kroner, fordelt på 19 utstedere og 30 obligasjonslån. Banker står for om lag halvparten av grønne obligasjoner notert på Oslo Børs. Grønne obligasjoner utstedt av bankene er dels obligasjoner med fortrinnsrett for finansiering av boliglån, med krav til energimerking, dels lån til finansiering av prosjekter innen fornybar energi. Euronext lanserte i november en felles liste for grønne obligasjoner som er notert på de ulike markedsplassene i Euronext, herunder Oslo. Listen dekker over 200 grønne obligasjoner notert fordelt på over 80 utstedere.

Norsk finansnæring tilbyr en rekke «grønne» finansielle produkter rettet mot privatmarkedet. For eksempel tilbys grønne boliglån og billån, som gir bedre betingelser enn andre lån forutsatt at låntaker kjøper henholdsvis energieffektiv bolig eller nullutslippsbil. Investeringsprodukter med bærekraftig profil drives frem av økt etterspørsel, særlig fra yngre kunder, og blir stadig mer utbredt. I Norge har miljømerkeordningen Svanemerket siden 2017 også dekket investeringsfond. For å svanemerkes må fondet være fritt for investeringer innen spesifiserte aktiviteter som fossil energi, og en bestemt andel av investeringene må ha oppnådd en god karakter i vurderinger av miljømessige, sosiale og styringsmessige forhold (ESG-vurderinger). Ved utgangen av februar 2020 var det det tolv svanemerkede norske fond.

Finansnæringen tilbyr også produkter og tjenester med bærekraftig profil rettet mot næringsmarkedet og kommunene. Enkelte finansforetak tilbyr f.eks. grønne lån til bedrifter med bedre betingelser om lånet finansierer prosjekter med positiv klima- eller miljøeffekt. Kommunalbanken tilbyr grønne lån til klima- og miljøriktige investeringer i kommunal sektor. Prosjekter innen sju definerte områder kan søke om grønne lån, der renten er 0,1 prosentpoeng lavere enn for ordinære lån. Kommunalbankens grønne utlånsportefølje vokste med 3,7 mrd. kr i 2019, og ved utgangen av året hadde banken 23 mrd. kr i utestående grønne lån.2

Mangelen på universelt aksepterte prinsipper for å klassifisere grønne finansielle instrumenter og produkter kan hemme veksten i markedet for bærekraftige investeringer, og gjøre det krevende for kundene å orientere seg i markedet og sammenligne produkter. Manglende standarder for grønne finansielle produkter åpner også for såkalt grønnvasking, hvor produkter markedsføres som grønne uten å ha beviselige klima- eller miljøeffekter. Finanstilsynet har pekt på at kombinasjonen av manglende standarder og sterk vekst i etterspørselen etter grønne investeringer øker risikoen for grønnvasking av investeringsprodukter.3

Standarder for hva som kan regnes som et grønt finansielt produkt, kan øke kunder og investorers tillit til slike produkter, og legge til rette for at disse markedene vokser. Arbeidet i EU med utvikling av et klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet og standarder og merkeordninger (se avsnitt 2.8.3), kan redusere risikoen for grønnvasking, og gjøre det enklere for profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer å identifisere bærekraftige investeringer. Informasjonskravene i forordningen om bærekraftsrelatert rapportering kan også bidra til å synliggjøre klima- og miljøpåvirkningen til ulike investeringsprodukter.

3.5.2 Skadeforsikring – klimarisiko og forebygging

Skadeforsikringsforetakene og forsikringsforetakene som driver gjenforsikring er de finansmarkedsaktørene som er mest direkte eksponert mot de fysiske effektene av klimaendringene, i form av økte skadeutbetalinger etter hyppigere naturskadehendelser. Forsikringsnæringen var derfor også tidligere ute enn andre aktører i finansmarkedene med å analysere hvilke konsekvenser klimaendringene kan få for deres forretningsmodeller.

Værrelaterte naturskader medfører store tap av verdier hvert år. Ekstreme værhendelser som rammer store områder, nødvendig infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner og mange mennesker, krever store ressurser til håndtering og gjenoppbygging. Figur 3.6 viser utviklingen i skadeforsikringsforetakenes erstatningsutbetalinger for ulike skadetyper som kan ha sammenheng med nedbør. Finans Norges statistikk over erstatningsutbetalinger viser at det særlig er tettbygde områder som Oslo, Akershus og Rogaland som har høye vannskadeerstatninger etter ekstremnedbør.

Kilde: Finans Norge og Norsk Naturskadepool

Forsikringsforetakene kan tilpasse seg økt risiko for værrelaterte skader ved å øke prisene. Det kan redusere tilgangen til forsikring i særlig utsatte områder. I Norge sikrer naturskadeforsikringsordningen bred tilgang til forsikring mot skader som følge av flom, storm, stormflo og skred.4 At ordningen er lovpålagt og prisen for forsikringen lik i hele landet, og derfor uavhengig av forventet risiko for naturskader (solidaritetsprinsippet), gjør at redusert tilgang til forsikring er en mindre akutt problemstilling i Norge enn i andre land. Ordningen dekker imidlertid ikke alle typer værrelaterte skader. Andre typer naturskader, som overvannskade ved særlig kraftig nedbør, må dekkes av andre forsikringsprodukter. I motsetning til skadene som dekkes av naturskadeforsikringsordningen, kan forsikringsforetakene prise disse produktene ut fra forventet risiko for skader. Omfanget av nedbørrelaterte skader som ikke dekkes av ordningen, har vokst det siste tiåret, se figur 3.6. Tilgangen til forsikring mot slike værrelaterte skader kan derfor potensielt bli redusert på sikt i særlig utsatte områder i Norge.

Hyppigere og mer omfattende værrelaterte skader kan tilsi at det bør gjøres en vurdering av innrettingen av naturskadeforsikringsordningen, herunder om den gir tilstrekkelige insentiver til tilpasning til et endret klima. Klimarisikoutvalget pekte på at solidaritetsprinsippet i ordningen svekker insentivene til skadeforebygging for kundene, og anbefalte myndighetene å revurdere prinsippet om lik premiesats uavhengig av risiko for å styrke insentivene til skadeforebygging. Regjeringen varslet i Revidert nasjonalbudsjett 2019 at den vil vurdere om de kryssende hensynene til henholdsvis insentiver til forebygging og bred tilgang til forsikring tilsier en slik gjennomgang av ordningen.

Norske skadeforsikringsforetak er en viktig samarbeidspartner for det offentlige i arbeidet med klimatilpasning og forebygging av naturskader. Gjennom sin virksomhet sitter skadeforsikringsforetakene med betydelig kunnskap om klima- og naturskaderisiko, bl.a. i form av skadedata. Tilgang til foretakenes skadedata kan være nyttig for andre aktører, f.eks. i planprosesser og i arbeidet med å forebygge naturskader og tilpasse eksisterende infrastruktur til klimaendringene. Samtidig reiser deling av skadedata problemstillinger rundt foretakenes taushetsplikt og den konkurransemessig sensitive karakteren til slike data. En rapport fra 2018 utarbeidet av Klima2050 viste at forsikringsforetakene er positive til å dele skadedata med kommuner og offentlige etater som arbeider med klimatilpasning, men at det er juridiske utfordringer som myndighetene må håndtere.5

Finans Norge initierte i 2013 et pilotprosjekt om deling av skadedata med kommuner i forebyggingsøyemed. I februar 2018 inngikk Finans Norge et samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) om utveksling av informasjon og formidling av skadedata og analyser. Samarbeidet ble utvidet i mars 2019. Formålet er å styrke kommunene og fylkenes arbeid med forebygging. Samarbeidet er en del av prosjektet «Kunnskapsbanken» under DSB: Kunnskapsbanken skal støtte sammenstilling av data og analyser innen hele samfunnssikkerhetsfeltet, og være et verktøy i DSBs arbeid med å legge grunnlaget for forebyggende samfunnssikkerhetsarbeid. Kunnskapsbanken vil også være nyttig i DSBs arbeid med å styrke kommunenes risiko- og sårbarhetsanalyser og planlegging etter plan- og bygningsloven og annet sektorregelverk.

Klimarisikoutvalget har pekt på at uensartet rapportering fra forsikringsforetakene kan gjøre det vanskeligere for kommunene og andre myndigheter å bruke skadedataene i sine prosesser.6 Dersom næringen ikke selv enes om en enhetlig standard for skaderapportering, anbefalte utvalget myndighetene å arbeide for å finne løsninger for deling av data som ivaretar konkurransen mellom forsikringsforetakene og kundenes personvern, og samtidig lar kommuner og myndigheter benytte seg av standardiserte data på en hensiktsmessig måte. Dette fikk bred støtte i høringen av utvalgets rapport. I Finansmarkedsmeldingen 2019 varslet Regjeringen at den i samråd med forsikringsnæringen ville vurdere behovet for tiltak for å legge bedre til rette for deling av skadedata i forebyggingsøyemed.

Justis- og beredskapsdepartementet sendte i september 2019 på høring et forslag til endringer i sivilbeskyttelsesloven, med høringsfrist 6. januar 2020. Justis- og beredskapsdepartementet peker i høringsnotatet på at investeringer i forebyggende tiltak i infrastruktur som vann- og avløpsnett, kraftnett, elektronisk kommunikasjon og veier er kostnadskrevende, og vanskelig å prioritere når man ikke vet med sikkerhet om, hvor og hvordan en hendelse kan ramme. Gjennom tilgjengeliggjøring av skadedata i Kunnskapsbanken vil det bli mulig for kommunene og andre relevante offentlige organer å identifisere hvor det er størst risiko, og hvilke verdier som er mest sårbare, slik at forebyggende og beredskapsmessige tiltak blir mest mulig målrettet. Klimaendringene vil sannsynligvis medføre flere og mer alvorlige naturskader i årene som kommer. Det er derfor fordeler ved i større grad å kunne forebygge fremfor å reparere skader.

Adgangen til å dele skadedata mellom offentlige og private aktører er begrenset av reglene i personopplysningsloven og reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven og annen særlovgivning. Forsikringsforetak har taushetsplikt etter finansforetaksloven, og kan ikke dele taushetsbelagte skadedata med andre med mindre taushetsplikten er opphevet i lov eller forskrift med hjemmel i lov, eller Finanstilsynet har opphevet taushetsplikten i vedtak.7 Finanstilsynet opphevet i april 2019 forsikringsforetakenes taushetsplikt for deling av skadedata om erstatningsbeløp på adressenivå for perioden 2013–2018 med DSB, kommuner, fylkesmenn og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

For at Kunnskapsbanken skal fungere etter hensikten, foreslår Justis- og beredskapsdepartementet en ny lovbestemmelse som sikrer DSB tilstrekkelig hjemmel til å behandle opplysninger som kan bidra til å styrke arbeidet med å forebygge og redusere konsekvensene av uønskede hendelser som naturskader. Videre foreslås det at DSB kan gjøre opplysninger fra Kunnskapsbanken tilgjengelig for andre offentlige organer uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, når dette er nødvendig for å forebygge og redusere konsekvensene av uønskede hendelser, herunder for å understøtte kommunenes arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser. Departementet foreslår også at det gis en hjemmel til å regulere innhenting, tilgjengeliggjøring og annen behandling av personopplysninger nærmere i forskrift, inkludert hvordan opplysninger skal utleveres til DSB.

3.6 Digitalisering og finansiell teknologi

3.6.1 Markeds- og regelverksutvikling

Norsk finansnæring var tidlig ute med å bruke digitale løsninger og tilby digitale, kostnadseffektive tjenester til sine kunder. I internasjonale sammenligninger, som EU-kommisjonens årlige «Digital Economy and Society Index» (DESI), kommer Norge ut blant de mest digitaliserte landene i Europa. I DESI-undersøkelsen for 2019 scorer Norge over EU-gjennomsnittet for digital kompetanse og bruk av digitale tjenester. Norge scorer særlig høyt i bruken av digitale finansielle tjenester, se figur 3.7.

Kilde: EU-kommisjonen

Digitalisering har bidratt til effektiv produksjon av finansielle tjenester som har kommet både finansnæringen selv, kundene og norsk økonomi til gode. For eksempel har det norske betalingssystemet lenge vært mer effektivt enn systemene i mange andre land. Figur 3.8 viser nedgangen i antall bankekspedisjonssteder8 i Norge, og illustrerer at digitale selvbetjeningsplattformer har redusert bankenes behov for ansatte og lokaler.

Kilde: Finans Norge

Innovasjonstakten innenfor finansielle tjenester er fortsatt høy og kan gi nye endringer i markedsstrukturen fremover, blant annet ved at det blir lettere for nye aktører og aktører utenfor finansnæringen å konkurrere med de etablerte finansforetakene. Bruk av teknologi som åpne API-er9, skytjenester og kunstig intelligens har muliggjort nye produkter og forretningsmodeller. Samtidig har ulike initiativer fra myndighetene og ny regulering lagt til rette for nye tjenester og økt konkurranse. I EU har markedet for finansielle tjenester blitt åpnet opp for nye aktører gjennom det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD 2).

Nye aktører som bruker teknologi for å tilby finansielle tjenester på nye måter, omtales gjerne som fintech-virksomheter. Fintech er et vidt begrep for ulike koblinger mellom teknologisk innovasjon og finans, og har ingen presis definisjon.

Der de etablerte finansforetakene har vært sent ute med å tilby digitale finansielle tjenester i tråd med kundenes etterspørsel, har nye aktører i større grad fått innpass i markedene. I Norge har dette trolig spilt en mindre rolle, ettersom norsk finansnæring har vært tidlig ute og satt standarden for digital tjenesteyting for andre norske næringer.

Den tidlige digitaliseringen i norsk finansnæring har samtidig medført at IT-systemene i mange finansforetak har blitt gradvis mer komplekse. Det kan gjøre det utfordrende og kostbart å innpasse nye produkter og tjenester i systemene. Nye fintech-virksomheters mulighet til å bygge opp egnede systemer fra bunnen av kan dermed være en konkurransefordel. Samtidig har etablerte finansforetak fordelen av enklere tilgang til kapital og en eksisterende kundemasse.

I enkelte nisjer, som kredittgivning og betaling, har fintech-virksomheter i enkelte land oppnådd relativt store markedsandeler. Til nå kan forholdet mellom etablerte aktører og fintech-virksomheter likevel sies å ha vært preget av samarbeid. Et eksempel er SR-Bank, som gjennom initiativet FinStart Nordic har investert i og samarbeidet med flere nystartede fintech-foretak. Et annet er fintech-klyngen NCE Finance Innovation i Bergen, der over 80 medlemmer fra bl.a. bank, forsikring, teknologi og akademia deler kunnskap og erfaringer. Det kan være gjensidig fordelaktig ved at fintech-aktørene får tilgang til de etablerte foretakenes kundemasse og kapital, mens de etablerte aktørene får tilgang til innovative teknologier som kan gi konkurransefordeler overfor andre finansforetak.

EU-kommisjonen satte våren 2018 ned en ekspertgruppe som skulle identifisere eventuelle regulatoriske hindre og vurdere hvordan man kan legge bedre til rette for innovasjon i finansnæringen. Ekspertgruppen la i desember 2019 frem sine anbefalinger til europeiske myndigheter.10 Felles for anbefalingene er at reguleringen bør være teknologinøytral og best mulig tilpasset både dagens marked og hvordan markedet sannsynligvis vil se ut i fremtiden.

Ekspertgruppen mener det vil være lite effektivt å skreddersy regulering for hver teknologisk nyvinning i markedet. Man bør heller regulere større segmenter med felles kjennetegn sammen. Rapporten foreslår fem slike segmenter:

• Forståelse av teknologien og dens virkninger. Det innebærer at en burde kreve at regulerte foretak har en viss teknologisk kompetanse og prinsipper for eierstyring i IT-delen av virksomheten. Det innebærer også at de europeiske tilsynsmyndighetene bør ha mandat til å støtte tilsynsmyndighetenes i de enkelte land i hvordan de vurderer risikoer og muligheter med ny finansiell teknologi. I tillegg mener arbeidsgruppen at Kommisjonen bør utarbeide kriterier for når foretak skal bli pålagt forklarings- og tolkingskrav for teknologien de bruker, f.eks. ved bruk av kunstig intelligens.

• Cybersikkerhet.

• Utkontraktering.

• Styring av desentraliserte finansielle nettverk, inkludert et juridisk rammeverk for virtuell valuta.

• Standardisering, «RegTech» og «SupTech». Med RegTech menes bruk av innovativ teknologi for å effektivisere finansforetakenes etterlevelse av regulatoriske krav og rapportering, mens SupTech refererer til tilsynsvirksomhetenes bruk av teknologi for å øke kvaliteten på tilsyn og rapportering.

EU-kommisjonen publiserte i starten av april to høringer om strategier for henholdsvis betalingstjenester og digital finans. Etter planen vil Kommisjonen legge frem de to strategiene i tredje kvartal 2020.11 Høringen om betalingstjenester dreier seg i hovedsak om hvordan en kan sikre effektive og trygge betalingsinstrumenter, og hvordan en kan støtte opp om et innovativt og konkurransedyktig europeisk marked for betalingstjenester. Høringen tar også opp effektivisering av grensekryssende betalinger.

I høringen om digital finans peker Kommisjonen på fire områder det skal arbeides med for å videreutvikle digital finans i EU de neste fem årene:

• Sikre at det regulatoriske rammeverket passer den digitale tidsalderen.

• Gjøre forbrukere og bedrifter i stand til å nyte godt av mulighetene gitt av det europeiske markedet for digitale finansielle tjenester.

• Fremme en digital finanssektor som skal komme forbrukere og bedrifter til gode.

• Styrke motstandsdyktigheten til det europeiske finansielle systemet.

Regjeringen deler EU-kommisjonens syn på at det vil være lite effektivt å regulere hver teknologisk nyvinning, men heller mest mulig likt regelverk for større segmenter. Regjeringen vil legge til rette for FinTech i Norge gjennom hensiktsmessig regulering og tilgang på kapital og kompetanse.

3.6.2 Konkurranse fra de store teknologiselskapene («BigTech»)

Bank for International Settlements (BIS) la i april 2019 frem en rapport om store teknologiselskapers inntreden i finanssektoren, ofte omtalt som «BigTechs». BIS viser til at betalingstjenester typisk har vært teknologiselskapenes inngangsport til markedet for finansielle tjenester, før de beveger seg over i andre deler av finansmarkedet. Ett av hovedfunnene i rapporten er at de store teknologiselskapene i større grad driver utlån i land med mindre konkurransedyktige banker og færre reguleringer. Det er for tidlig å si noe sikkert om hvor mye de store teknologiselskapene vil endre landskapet for finansielle tjenester, men markedsutviklingen så langt reiser uansett spørsmål om hvordan finansiell stabilitet og konkurranseforhold kan påvirkes. Teknologiselskapene får gjennom sin kjernevirksomhet, være seg sosiale plattformer, nettsøkere eller digitale markedsplasser, store mengder informasjon om kundene som kan brukes til å skreddersy finansielle tjenester. For eksempel får Google, gjennom sin kjernevirksomhet som søkemotor, tilgang til store mengder data fra et bredt spekter av mennesker over hele verden som benytter søkemotoren. Ved å levere IT-tjenester eller plattformer hvor finansielle tjenester kan tilbys, har teknologiselskapene flere potensielle samarbeids- og konkurranseflater inn i det finansielle systemet. Sammen med en sterk finansiell stilling gjør dette at selskapene raskt kan oppnå stordriftsfordeler i produksjonen av finansielle tjenester, særlig på områder hvor det er nettverkseffekter, som betaling, oppgjør, utlån og potensielt også forsikring. Kryssubsidiering kan gjøre det mulig å operere med lavere marginer for raskt å oppnå betydelige markedsandeler.12

I en rapport fra desember 2019 peker Financial Stability Board (FSB) på at det er flere eksempler på strategiske samarbeid mellom store teknologiselskap og store, etablerte finansforetak. Bindingene mellom teknologiselskapene og finansforetakene kan ifølge FSB medføre risiko. Eksempelvis kan banker bli avhengig av tredjepartsløsninger tilbudt av teknologiselskapene, og derfor være sårbare. Ifølge den europeiske banktilsynsmyndighetens retningslinjer om utkontraktering bør foretakene ha på plass planer for å gå ut av utkontrakterte avtaler som er kritiske for driften, for eksempel ved å bytte ut en digital tjenestetilbyder.13 Risikoene ved bindingene til de store teknologiselskapene kan bli betydelige hvis finansforetakene ikke har reelle alternativer, eller hvis teknologiselskapene har mindre effektive risikostyringsverktøy enn regulerte finansforetak.14

De store teknologiselskapenes inntreden i det finansielle systemet har vært mest tydelig i det kinesiske markedet, hvor betalingssystemer levert av disse omfatter over 15 pst. av kinesisk bruttonasjonalprodukt. Alibaba, Tencent og Baidu er blant de største aktørene. I Kina er de store teknologiselskapene også store aktører i markedene for pengemarkedsfond og som långivere.

I løpet av den siste tiden har det vokst frem strategiske samarbeid mellom teknologiselskaper og etablerte finansforetak, bl.a. mellom Google og Citigroup og Apple og Goldman Sachs. I Norge har en sett noen av de samme utviklingstrekkene, med flere eksempler på at etablerte aktører i finansnæringen samarbeider både med globale aktører og lokale nykommere.15 Av de norske aktørene, er det per mars 2020 kun Vipps og Neonomics som har PSD 2-konsesjon. Begge disse driver både betalingsfullmakttjenester og kontoinformasjonstjenester med denne konsesjonen.

3.6.3 Regulatorisk sandkasse

Nye aktører og bruk av ny teknologi i produksjonen av finansielle tjenester kan skape behov for avklaringer og veiledning på områder hvor lovtekst, forarbeider og rettspraksis gir begrenset informasjon. Aktører med liten erfaring med regulering og tilsyn kan ha særlig behov for veiledning, men også etablerte finansforetak kan ha behov for veiledning dersom de ønsker å tilby tjenester på nye måter gjennom bruk av teknologi.

Tilsynsmyndigheter i flere land har de siste årene søkt å legge til rette for innovasjon i finansielle tjenester gjennom å etablere kontaktpunkter og såkalte regulatoriske sandkasser. Mest utbredt er egne kontaktpunkt for fintech hos tilsynsmyndighetene, hvor virksomheter kan henvende seg med spørsmål og søke ikke-bindende rådgivning om regulering og tilsyn, herunder krav til konsesjon.

Finanstilsynet etablerte i september 2017 på oppdrag fra Finansdepartementet et kontaktpunkt for fintech. Kontaktpunktet består av en informasjonsside som gir kortfattet informasjon om tilsynets rolle, krav til konsesjon, sentralt regelverk og søknadsprosess for ulike typer konsesjoner, og en egen e-postadresse til bruk for henvendelser som gjelder fintech. Henvendelsene videreformidles til de relevante fagpersonene. Henvendelsene gjelder betalingstjenester, folkefinansiering, andre lånerelaterte tema, forsikring, virtuelle valutaer, sparing og verdipapirvirksomhet.

I regulatoriske sandkasser gis utvalgte virksomheter mulighet til å teste ut bestemte produkter, teknologier eller tjenester på et begrenset antall kunder, i en begrenset tidsperiode og under tett oppfølging av tilsynsmyndigheten. Virksomhetene som tas opp i sandkassen, må oppfylle en rekke kriterier. Regulatoriske sandkasser innebærer ikke fritak fra konsesjonskrav eller regulatoriske krav som følger av nasjonal eller europeisk lovgivning. Som ledd i oppfølgingen av EU-kommisjonens handlingsplan for fintech fra 2018 la de europeiske tilsynsmyndighetene (EBA, ESMA og EIOPA) i januar 2019 frem en rapport om tiltakene som har blitt iverksatt av nasjonale myndigheter i EU/EØS-området for å legge til rette for finansiell innovasjon. Ved årsskiftet 2018–2019 hadde 24 land kontaktpunkt for fintech, mens 5 hadde regulatoriske sandkasser.

Ved behandlingen av Finansmarkedsmeldingen 2018 (Innst. 371 S (2017–2018)) ba Stortinget regjeringen om å etablere en regulatorisk sandkasse for fintech under Finanstilsynet innen utgangen av 2019. Finansdepartementet ba i brev 12. november 2018 Finanstilsynet om å etablere en regulatorisk sandkasse, som del av et bredere informasjons- og veiledningsinitiativ. Den regulatoriske sandkassen skal bidra til økt teknologisk innovasjon og til å øke innovative virksomheters forståelse av regulatoriske krave. Sandkassen skal også være med på å øke Finanstilsynets forståelse av nye teknologiske løsninger i finansmarkedet og gjøre det lettere å identifisere potensielle risikoer på et tidlig stadium. Departementet redegjorde for kriteriene for deltagelse i sandkassen i kapittel 3.6.3 i Finansmarkedsmeldingen 2019.

Lovkrav og konsesjoner vil gjelde som normalt i sandkassen, men det vil være mulighet for å bruke forholdsmessighet hvis regelverket åpner for det. Samtidig trenger ikke en regulatorisk sandkasse være forbeholdt konsesjonsbelagt virksomhet. Også virksomheter som tilbyr tjenester og produkter til foretak under tilsyn, kan kvalifisere for opptak. Sandkassen innebærer ikke et regulatorisk frislipp, og det vil ikke bli gitt lettelser eller unntak ut over regelverkets rammer. Kravene til forbrukerbeskyttelse vil ikke lempes på, og opptak til sandkassen kan hverken betegnes som en forhåndsgodkjenning eller en kvalitetsvurdering.

Finanstilsynet vil legge vekt på at foretak i sandkassen ikke skal ha en konkurransefordel sammenlignet med andre foretak. Tilsynet vil derfor på generelt grunnlag kommunisere til aktører i finansmarkedet, herunder investorer og kunder som gjør bruk av løsninger som testes i sandkassen, at opptak til sandkassen ikke i seg selv innebærer noen «godkjennelse» av den nye teknologien. Først etter at testperioden er gjennomført, vil det være mulig å foreta en helhetlig vurdering av prosjektet.

Finanstilsynet åpnet for søknader til sandkassen 12. desember 2019 med frist 12. februar 2020. Det kom inn 12 søknader som nå vurderes for opptak i første pulje til sandkassen. I lys av erfaringene fra den første runden med søknader, vil Finansdepartementet sammen med Finanstilsynet vurdere om man bør gå over til løpende opptak til den regulatoriske sandkassen.

3.6.4 Samarbeid mellom finanssektoren og offentlig sektor om digitalisering

Digitalisering bidrar til en mer effektiv offentlig sektor, mer verdiskaping i næringslivet og ikke minst forenklinger for forbrukerne. Det er positive samspillseffekter av digitaliseringen av offentlig sektor og finanssektoren, og finansnæringen er en nyttig samarbeidspartner i statens digitaliseringsarbeid. I juni 2019 la regjeringen ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frem sin digitaliseringsstrategi for årene 2019 til 2025, som en oppfølging av Meld. St. 27 (2015–2016) Digital Agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet. I strategien kartlegges en rekke områder hvor digitalisering vil være særskilt viktig, og regjeringen orienterer om målene for hvert område. Et godt samarbeid med finansnæringen vil fortsette å være en sentral del av dette arbeidet i tiden fremover, noe som også understrekes i rapporten.

Prosjektet Digital Samhandling Offentlig Privat (DSOP) er en viktig del av regjeringens digitaliseringsstrategi. Gjennom DSOP bidrar finansnæringen til å utvikle digitale løsninger som kan gi store samfunnsøkonomiske besparelser. DSOP ble etablert i 2016 av Brønnøysundregistrene, Skatteetaten og Finans Norge, og utvidet med NAV og Politiet i 2018. Partene vurderte at et samarbeid om enkelte konkrete prosjekter som skal effektivisere utveksling av informasjon, over tid kan gi betydelige gevinster fordelt på finansnæringen, innbyggerne og offentlig sektor. I 2018 ble initiativet utvidet til et samarbeid med landbrukssektoren etter tilsvarende modell, og i 2019 fulgte havbrukssektoren.

Samarbeidet omfatter flere prosjekter. Det kanskje mest kjente, «Samtykkebasert lånesøknad», muliggjør en digital overføring av inntekts- og formuesopplysninger og ligningsdata fra Skatteetaten til banken når en kunde søker om lån. Løsningen vant DIFIs digitaliseringspris i 2018 og er nå i ordinær drift. Over 100 banker benytter løsningen, og flere arbeider med å koble seg på. Gevinsten av prosjektet alene er av næringen selv beregnet til 13 mrd. kroner totalt over 10 år.

Prosjektet «Kontrollinformasjon» innebærer at Skatteetatens forespørsler til bankene om tilgang på kontoopplysninger skjer i henhold til en standard, og at informasjonsutvekslingen skjer digitalt. Tiltaket skal bl.a. gi mer treffsikre kontroller og bidra til å bekjempe skatte- og avgiftsunndragelser. Løsningen er i pilotdrift med et stort antall banker påkoblet, og vil etter planen gå over i ordinær drift i 2020. Ved inngangen til 2020 er Skatteetaten, Politiet og NAV brukerne av løsningen. Det sees på muligheter for at flere parter, eksempelvis revisorer, kan få tilgang.

«Konkursbehandling» er et samarbeid mellom Brønnøysundregistrene og finansnæringen, og skal gjøre konkursvarsel digitalt tilgjengelig. Bankene kan sperre berørte kontoer, og informasjon om aktiva kan samles inn av det offentlige. Tiltaket gjenbruker en stor del av løsningene fra «Kontrollinformasjon»-prosjektet. Sparebank 1, DnB og Nordea er i mars 2020 i pilot. Det er et mål at løsningen går over i ordinær drift i løpet av året.

Prosjektet «Syke- og uføreopplysninger fra NAV» skal forenkle og digitalisere uthenting av informasjon fra NAV for tjenestene arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og sykepenger. Et pilotprosjekt startet opp i mars 2019 og pågår fremdeles med Storebrand, DnB og KLP som deltakere. Nordea Liv og Sparebank 1 er i ferd med å komme inn i pilotprosjektet.

Koronasituasjonen har understreket hvor store fordelene ved å ha et digitalisert samfunn kan være. Digitalt samarbeid mellom offentlig sektor og finansnæringen kan legge til rette for effektive transaksjonssystemer og hurtig omstilling. Et eksempel er den tekniske løsningen for kompensasjonsordningen for næringslivet som regjeringen lanserte i lys av konsekvensene fra koronautbruddet. Løsningen er basert på det eksisterende samarbeidet og allerede utviklede løsninger under DSOP.

I 2020 vil det arbeides med konseptutredninger på flere nye områder. Som omtalt i digitaliseringsstrategien, vil regjeringen utarbeide felles prinsipper for samarbeid med privat sektor på digitaliseringsområdet med sikte på å videreutvikle et slikt arbeid.

3.6.5 Virtuell valuta

Markedet for virtuelle eiendeler og valutaer har de siste årene vært i kraftig vekst, og nådde i januar 2018 et omfang på $800 mrd.16 Fremveksten av virtuelle valutaer som Bitcoin og andre virtuelle eiendeler har reist enkelte regulatoriske problemstillinger, se avsnitt 3.6.5 i Finansmarkedsmeldingen 2019.

Bitcoin og andre virtuelle valutaer har vært kjennetegnet av sterk prisvekst og store prissvingninger. I 2018 falt verdien av Bitcoin betydelig, med en reduksjon på 65 pst. fra januar til februar. I tiden etter har Bitcoin fortsatt å være preget av høy volatilitet, og falt bl.a. med over 20 pst. i en tidlig fase av koronautbruddet, se figur 3.9.

Kilde: Macrobond

Baselkomiteen for banktilsyn kom i mars 2019 med en uttalelse om virtuelle eiendeler. Komiteen pekte på at selv om markedet fortsatt er relativt lite og bankenes direkte eksponering svært begrenset, kan nye markedsplasser og finansielle produkter knyttet til virtuelle eiendeler innebære økt risiko for bankene. Komiteen viste til at virtuelle eiendeler til tider omtales som «virtuelle valutaer», men at slike eiendeler etter komiteens oppfatning ikke oppfyller de grunnleggende funksjonene til penger. Komiteen viste også til at virtuelle eiendeler har vært svært volatile og må regnes som en umoden aktivaklasse.

Baselkomiteen ga i desember 2019 ut et diskusjonsnotat om veien videre for arbeidet med å regulere virtuelle eiendeler, der de ba de om innspill fra et bredt spekter av interessenter bl.a. om potensielle risikoer ved bankers eksponering i virtuelle eiendeler.17

EU-kommisjonen har, basert på arbeid og råd fra EBA og ESMA, bedt om høringsinnspill om virtuelle eiendeler dekket av EU-regler om finansielle instrumenter under MiFID II eller som e-penger under e-pengedirektivet. For virtuelle eiendeler som i dag ikke er dekket av EU-reglene, vurderer Kommisjonen en felles regulering som bl.a. skal ta hensyn til forbrukervernet og markedsintegriteten. Høringen hadde frist i mars 2020 og saken er under behandling.18

Financial Stability Board la i mai 2019 frem en rapport om ulike internasjonale regulatoriske initiativer for kryptosfæren. Initiativene retter seg ifølge FSB mot investorbeskyttelse, markedsintegritet, anti-hvitvasking, bankers eksponering og overvåkning av finansiell stabilitet. Det pågår arbeid på dette området i CPMI19, IOSCO20, FATF, IMF21 og OECD.22

FATF endret i juni 2019 sine anbefalinger om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering for bedre å møte risikoene tilknyttet tjenestetilbydere innen virtuell valuta. Dette arbeidet ble det referert til i Finansmarkedsmeldingen 2019, i punkt 3.6.5. Departementet sendte i desember 2019 på høring et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet, der det ble foreslått enkelte regelverksendringer i forlengelsen av FATFs arbeid. Høringsfristen gikk ut 23. mars 2020, og forslaget ligger nå til vurdering i departementet.

IOSCO la frem en rapport om handelsplasser for virtuelle eiendeler i februar 2020. Rapporten tar for seg utfordringer og risikoer ved selve handelsplassene, og skal gi de enkelte jurisdiksjonene et bedre grunnlag for å regulere sine handelsplasser. I rapporten peker IOSCO på utfordringer og mulige løsninger for å hindre interessekonflikter, sørge for effektiv prisdannelse, og sikre eiendelene til aktørene som benytter seg av markedsplassen.23

Kryptovalutaer med stabiliseringsmekanismer

En nylig utvikling i markedet for virtuelle valutaer, er fremveksten av kryptovalutaer med stabiliseringsmekanismer. Financial Stability Board har definert slike valutaer som en virtuell eiendel utformet for å holde en stabil verdi relativt til en annen eiendel eller en kurv av eiendeler. Disse kan være sikret gjennom et utvalg tradisjonelle valutaer eller råvarer, eller ved bruk av algoritmer.24

Slike forankrede digitale valutaer har eksistert en stund med varierende gjennomslagskraft. Det var likevel først da Facebook i juni 2019 gikk ut med nyheten om at de tar sikte på å lansere sin egen valuta av denne typen, Libra, at begrepet ble kjent for de fleste av aktørene i finansmarkedene.

Kort tid etter lanseringen ble en arbeidsgruppe nedsatt av G7 for å vurdere utfordringer ved fremveksten av forankrede digitale valutaer. I arbeidsgruppens rapport fra oktober 2019 pekes det på en rekke utfordringer og risikoer. G7-gruppen uttalte at ingen globale såkalte stablecoins bør introduseres i markedet før de juridiske og regulatoriske problemene er hensyntatt. G7-gruppen trakk blant annet frem økt risiko for hvitvasking og terrorfinansiering, potensielt svakere forbrukervern, risiko for finansiell ustabilitet, svekkede konkurransevilkår og utfordringer for cybersikkerheten. Samtidig viste arbeidsgruppen til at stablecoins har aktualisert begrensninger i det eksisterende betalingssystemet, spesielt for grensekryssende betalinger som hverken er særlig kostnadseffektive eller raske per i dag. Den uttalte at slike valutaer kan øke effektiviteten i betalingssystemet hvis de kan løse de ovennevnte utfordringene.25

I et notat fra FSB til finansministrene og sentralbanksjefene i G20 fra oktober 2019 ble flere av de samme risikoene trukket frem. Videre har IOSCO lagt frem en rapport som tar for seg regulatoriske utfordringer, og hvilke av IOSCOs eksisterende prinsipper og standarder som kan brukes på en global valuta av denne typen.26 FSB varslet også en større rapport i løpet av juli 2020. Departementet følger utviklingen og arbeidet internasjonalt, både på EU-nivå og globalt.

3.7 Finansiell folkefinansiering

Låne- og egenkapitalbasert folkefinansiering er virksomhet som faller innenfor finansmarkedslovgivningen, og omtales gjerne som finansiell folkefinansiering. Finansiell folkefinansiering innebærer at investorer gjennom nettplattformer gir lån til privatpersoner eller bedrifter, eller kjøper eierandeler i en bedrift. I boks 3.9 i Finansmarkedsmeldingen 2018 er det gitt en nærmere forklaring av de ulike formene for folkefinansiering. Selv om folkefinansiering har vokst betraktelig internasjonalt de siste årene, er det for tidlig å si om det kan regnes som en stabil finansieringskilde. Folkefinansieringsplattformene har i hovedsak eksistert i oppgangskonjunktur, og en har så langt liten erfaring med hvor robuste plattformene vil være i økonomiske nedgangstider.

Det norske markedet for folkefinansiering er fortsatt lite sammenlignet med andre land, men har vokst de siste tre årene. Basert på tall rapportert fra næringen selv, hadde det norske markedet i 2019 en størrelse på rundt 440 mill. kroner, det vil si omtrent en dobling fra året før, se figur 3.10. Én mulig forklaring på hvorfor det norske markedet for folkefinansiering er relativt lite, er at det norske kapitalmarkedet og banksystemet fungerer godt.

Kilde: Universitetet i Agder/Norsk Crowdfunding Forening.

I Europa har folkefinansieringsmarkedet vokst de siste årene. Storbritannia dominerer det europeiske markedet med en andel i 2017 på omtrent 68 pst. I Europa samlet sett er person-til-person-lån (P2P) den mest utbredte forretningsmodellen, mens i Storbritannia representerer lån til bedrifter den største delen av markedet. Tallene for Norden har flere likheter med de europeiske. Også her er forbruker-til-forbruker-lån (P2P) den ledende modellen per tall for 2017. Globalt sett er folkefinansiering klart mest utbredt i Kina og USA. I disse markedene dominerer lånebasert forbruksfinansiering, det vil si hvor privatpersoner, institusjonelle investorer eller plattformer gir lån til privatpersoner.

Folkefinansieringsplattformer i Norge er underlagt forskjellige regelverk avhengig av hvilken modell de opererer etter. Egenkapitalbasert folkefinansiering reguleres etter verdipapirhandelloven og loven om alternative investeringsfond (AIF-loven), mens lånebasert folkefinansiering reguleres av finansforetaksloven og finansavtaleloven. Både lånebaserte og egenkapitalbaserte plattformer er underlagt hvitvaskingsregelverket.

Enkelte folkefinansieringsaktører har tidligere uttalt at det har vært utfordrende å innrette seg etter unntaket for såkalte «enkeltstående tilfeller», som Finanstilsynet omtalte i en veiledning om lånebasert folkefinansiering.27 Etter en høring høsten 2018 fastsatte departementet i april 2019 en endring i finansforetaksforskriften som innebærer et målrettet unntak fra konsesjonsplikten for långivning gjennom folkefinansieringsplattformer. Unntaket er begrenset til at långivers samlede utlån ikke skal overstige 1 mill. kroner per år.

I forbindelse med høringen av unntaket for enkeltstående tilfeller foreslo Finanstilsynet i brev av desember 2018 til Finansdepartementet lov- og forskriftsbestemmelser for lånebasert folkefinansiering av næringsvirksomhet og et forbud mot formidling av forbrukslån. I april 2019, samtidig med endringen i finansforetaksforskriften, sendte departementet forslaget fra Finanstilsynet på høring, med en presisering om at det ikke ble bedt om høringsinstansenes merknader til den delen av høringsnotatet som gjelder forbud mot formidling av lån til forbrukere via låneformidlingsplattformer. Departementet varslet også at det ville sette ned en arbeidsgruppe som skal vurdere regelverket for formidling av lån til forbrukere.

Som departementet har pekt på i tidligere finansmarkedsmeldinger, er manglende regelverksharmonisering en mulig årsak til at markedene for folkefinansiering i Europa i stor grad er fragmenterte. Kommisjonen la i mars 2018 frem forslag til forordning med mål om å bedre tilgangen til finansiering for innovative selskaper, oppstartsselskaper og andre unoterte små og mellomstore bedrifter. Forslaget kom som en del av Kommisjonens handlingsplan for fintech. Det ble bl.a. foreslått en årlig maksimal finansiering på 1 mill. euro per prosjekt, og at den europeiske tilsynsmyndigheten ESMA skal være konsesjonsmyndighet og føre tilsyn med tilbyderne. Regelverket, slik Kommisjonen foreslo det, ville ikke påvirke nasjonale reguleringer av folkefinansiering eller annet EU-regelverk, herunder verdipapirmarkedsdirektivet MiFID II, betalingstjenestedirektivet PSD 2 og direktiv om regulering av forvaltere av alternative investeringsfond, AIFMD. Tilbyderne skal kunne velge å drive sin virksomhet under nasjonale regler, eller søke om tillatelse til å tilby tjenester etter EU-forordningen.

Europaparlamentet kom i mars 2019 til enighet om forslag til endringer til EU-kommisjonens forslag. Endringsforslaget fra Europaparlamentet baserer seg på forslag fra den økonomiske fagkomiteen i Europaparlamentet (Committee on Economic and Monetary Affairs). Fagkomiteen har bl.a. foreslått at den årlige beløpsgrensen økes fra 1 mill. euro til 8 mill. euro og at folkefinansieringsplattformer må søke om konsesjon fra nasjonale myndigheter, og ikke fra den europeiske verdipapirtilsynsmyndigheten ESMA slik Kommisjonen har foreslått. Parlamentet har også foreslått krav om ansvarsforsikring og krav som skal sikre at plattformenes insentiver sammenfaller med investorenes.

I desember 2019 ble det oppnådd politisk enighet mellom EU-parlamentet og Rådet. Endelig publiserbar versjon av teksten er ikke ferdig ennå, og teksten er nå til teknisk behandling. Etter at det tekniske arbeidet er ferdigstilt, forventes regelverket endelig vedtatt når det behandles på nytt av rådet og parlamentet. Foreløpig har følgende hovedpunkter i den omforente forordningsteksten blitt offentliggjort:

• Det kan ikke hentes mer enn fem mill. euro per prosjekt per år. Grensen er økt fra én million euro, som Kommisjonen først foreslo, mens den er lavere enn Europaparlamentets forslag på 8 mill. euro.

• Investorene vil få informasjon om finansiell risiko og gebyrer gjennom standardiserte skjema for hvert prosjekt.

• Hvis ikke-profesjonelle investorer investerer over en viss sum, er plattformene pliktige til å gjennomføre grundigere rådgivning og veiledning.

• I forslaget fra EU-kommisjonen var ESMA konsesjons- og tilsynsmyndighet. I hovedpunktene fra forslaget til parlamentet og rådet er det ikke lenger ESMA, men nasjonale konsesjons- og tilsynsmyndigheter, som skal gi konsesjon og føre tilsyn. Dette er nytt i forhold til det opprinnelige forslaget fra kommisjonen. Det fremgår også at foretakene kan drive grensekryssende ved å notifisere om dette.

Regjeringen vil legge til rette for folkefinansiering både gjennom forenklinger for næringen og økt trygghet for forbrukere. Regelverket er blitt justert slik at usikkerhet rundt enkeltstående tilfeller ikke er et utilsiktet hinder for at lånebasert folkefinansiering får utbredelse i Norge. Departementet vil følge markedsutviklingen i Norge, og vil fortløpende vurdere behovet for ytterligere regelverksendringer. Departementet vil spesielt følge med på regelverksutviklingen i EU, og hvilke føringer et felleseuropeisk regelverk for folkefinansiering legger for fremtidig norsk regulering av plattformer for finansiell folkefinansiering.

3.8 EØS-avtalen og forholdet til Storbritannia

3.8.1 Innlemmelse i EØS-avtalen av vedtatte EU-rettsakter

EØS-avtalen er Norges viktigste handelsavtale, og gjennom denne avtalen er det etablert et felles indre marked for finansielle tjenester. Vårt finansmarked er dypt integrert med markedene i nordiske EU-land, og et velfungerende indre marked er derfor av stor betydning for Norge. Vår finansmarkedsregulering er i stor grad basert på EØS-regler som igjen ofte samsvarer med internasjonale anbefalinger. Etter finanskrisen har mengden EØS-relevant regelverk i EU økt betydelig på bank-, forsikrings- og verdipapirområdet, og det kommer stadig nye initiativer. For at norske foretak og markeder kan ha en velfungerende tilknytning til det indre markedet er det viktig at relevante EU-regler raskt tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett.

Etter finanskrisen har det blitt nedlagt et omfattende internasjonalt arbeid for å styrke regulering av og tilsyn med finansielle markeder og finansforetak. Norske myndigheter er generelt enig i denne styrkingen. EU har fulgt opp med omfattende nye regler, slik at EUs regelverk på finansmarkedsområdet har økt vesentlig i omfang og kompleksitet. I 2011 etablerte EU også et nytt finanstilsynssystem. De siste årene har det blitt vanligere at EU-kommisjonen fastsetter detaljerte regler i utfyllende forordninger (nivå 2) til direktiver eller forordninger vedtatt av Europaparlamentet og Rådet (nivå 1).

Da EØS-avtalen ble undertegnet i 1992, inneholdt den 45 rettsakter i vedlegg IX om finansielle tjenester. I perioden fra ikrafttredelsen i januar 1994 til og med august 2016 ble det tatt inn ca. 135 nye rettsakter for finansielle tjenester. Rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem ble tilpasset og innlemmet i EØS-avtalen i september 2016. Etter dette har innlemmelsestakten økt. Fra september 2016 til desember 2019 er det tatt inn mer enn 350 rettsakter, hvorav 267 bare i 2019, se figur 3.11. Så langt i 2020 (til og med EØS-komiteens møte 20. mars 2020) har 17 rettsakter blitt innlemmet i EØS-avtalen. I tillegg til en rekke nivå 2-rettsakter, inkluderer dette pengemarkedsfondsforordningen, ELTIF-forordningen, karbonindeksforordningen og endringer i kapitalkravsforordning om kapitalkrav for misligholdte lån.

Kilde: EFTA-sekretariatet og Finansdepartementet.

Per 13. mars 2020 var det 97 finansrettsakter som var vedtatt i EU, men ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen. De fleste av disse rettsaktene ble vedtatt i EU i 2018 og 2019, se figur 3.12. Regjeringen vil i 2020 fortsette arbeidet med å innlemme EØS-relevante rettsakter i EØS-avtalen og gjennomføre dem i nasjonalt regelverk. Blant rettsaktene som per 20. mars 2020 var vedtatt i EU, men ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen, er:

• det femte hvitvaskingsdirektivet (se omtale i avsnitt 2.6),

• PRIIPS-forordningen,

• innskuddsgarantidirektivet (se omtale i avsnitt 2.4.2),

• verdipapiriseringsforordningen (se omtale i avsnitt 3.4.1),

• revidert pensjonskassedirektiv,

• rapporteringsdirektivet,

• endringsforordninger til EuVECA og EUSEF,

• den såkalte bankpakken (se omtale i boks 2.2),

• regler om et felles europeisk pensjonsprodukt (PEPP),

• ytterligere regler som skal forenkle grensekryssende distribusjon av finansielle produkter,

• nye regler om obligasjoner med fortrinnsrett (se omtale i avsnitt 3.4.2),

• nye regler som skal fremme bærekraftig finans,

• nye kapital- og soliditetsregler for verdipapirforetak,

• endringer i forordningen om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre (EMIR).

I tillegg har EUs organer nylig blitt enige om en forordning om folkefinansiering (jf. omtale i avsnitt 3.7) og en taksonomi for klassifisering av bærekraftige investeringer (se omtale i avsnitt 2.8).

Kilde: EFTA-sekretariatet og Finansdepartementet.

I tillegg til de nevnte rettsaktene har EU med virkning fra 1. januar 2020 revidert forordningene om EUs finanstilsynsmyndigheter for bank, verdipapirer og forsikring og pensjon, samt om EUs makrotilsyn. Formålet er å styrke tilsynsorganenes fullmakter og virkemidler for å samordne tilsynspraksis i Europa og bekjempe hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme. Revisjonen av EUs finanstilsynsregelverk har også tilknytning til Brexit for å unngå etablering av britiske banker i EU-land hvor tilsynet ville ha vært mindre strengt. Endringsforordningene inngår i finanstilsynsrevisjonspakken som Kommisjonen la frem i 2017, og som Rådet og Europaparlamentet ble enige om i mars 2019. Innlemmelse av regelverket i EØS-avtalen kan gi EFTAs overvåkingsorgan økte fullmakter når det gjelder tillatelser og tilsyn for foretak og produkter i EØS/EFTA-statene.

3.8.2 Oppfølging av forslag til nytt EU-regelverk

Det er en rekke regelverksprosesser på gang i EU innen finansielle tjenester. For det første gjenstår det fremdeles arbeid med en del forslag som ble lagt frem av den forrige EU-kommisjonen. For det andre inneholder mange av de sentrale regelverkene revisjonsklausuler som forutsetter at Kommisjonen legger frem rapporter med forslag til regelverksendringer i 2020. For det tredje har den nye Kommisjonen som tiltrådte desember 2019, allerede igangsatt en rekke nye initiativer. Blant de viktigste sakene i 2020 er følgende:

• Kommisjonen har varslet en ny strategi for bærekraftig finansiering i tredje kvartal 2020, samt revisjon av direktivet om ikke-finansiell rapportering. Kommisjonen har også varslet at den vil undersøke muligheten for å tilpasse bankers kapitalkrav for grønne investeringer når dette er berettiget ut fra risikovurderinger samtidig som den sikrer finansiell stabilitet. Se omtale i avsnitt 2.8 og 3.5.

• Kommisjonen la 14. mars 2018 frem forslag til regelsett for håndtering av misligholdte lån («non-performing loans»). Formålet skal være å redusere omfanget av misligholdte lån gjennom bl.a. strukturtiltak i banksektoren, utvikling av markeder for omsetning av misligholdte lån og reform av konkursregler. Regelsettet består av et direktiv og en endringsforordning til CRR om kapitalkrav for misligholdte lån. Forordningen ble vedtatt høsten 2018, mens forslaget til direktiv fremdeles er til behandling i Rådet og Parlamentet.

• Kommisjonen jobber med forslag for å følge opp de siste delene av de såkalte Basel III-anbefalingene. Se omtale i boks 2.2.

• Kommisjonen har varslet nye initiativ på hvitvaskingsområdet. Det ventes blant annet nye initiativer for å styrke det felleseuropeiske arbeidet for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering. Se omtale i avsnitt 2.6.

• Kommisjonen startet en gjennomgang av MiFIR/MiFID II-regelverket og publiserte i februar konsultasjonsdokumenter og veikart om revisjonen.

• Kommisjonen har også startet arbeider med regelverksendringer for å forbedre motstandsdyktigheten mot cyberangrep i finanssektoren og et felleseuropeisk regulatorisk rammeverk for kryptoeiendeler. Se omtale i avsnitt 2.7 og 3.6.5.

Finansdepartementet følger utviklingen i regelverksforslag på finansmarkedsområdet. Departementet vil fortsatt legge vekt på at lik virksomhet og lik risiko bør reguleres likt, og på at det er viktig å opprettholde og styrke finansiell stabilitet. I den forbindelse vil departementet bl.a. påpeke behovet for nasjonal fleksibilitet i utarbeidelsen av regelverk og krav, herunder krav til egenkapital og likviditet. Oppfølgingen av Kommisjonens arbeid med bærekraftig finansiering skjer i samarbeid med andre berørte departementer.

3.8.3 Det fremtidige forholdet til Storbritannia

Storbritannia trådte ut av EU, og dermed også ut av EØS-avtalen, 31. januar 2020, jf. omtale i kapittel 2.2. Dagens EØS-betingelser blir videreført i en overgangsperiode som utløper 31. desember i år med mindre EU og Storbritannia innen 1. juli blir enige om en utsettelse.

Finanstilsynene i EØS-landene samarbeider om å vurdere risikoer ved Storbritannias uttreden av EU. Samarbeidet koordineres hovedsakelig av EUs finanstilsynsmyndigheter (EBA, ESMA og EIOPA), som Finanstilsynet er medlem av. EUs finanstilsynsmyndigheter fastsetter og publiserer uttalelser og anbefalinger om Storbritannias uttreden av EU som er relevante for foretak som tilbyr finansielle tjenester, herunder for norske foretak under tilsyn av Finanstilsynet. Uttalelsene fra EUs finanstilsyn omfatter også Island, Liechtenstein og Norge. Finansforetak, verdipapirforetak og andre foretak som tilbyr finansielle tjenester må likevel selv vurdere risikoer, konsekvenser og nødvendige tiltak når overgangsperioden utløper.

EU og Storbritannia startet i begynnelsen av mars forhandlinger om det fremtidige forholdet. EUs avtaleutkast legger opp til en omfattende partnerskapsavtale med en frihandelsavtale som sentral del. EU ønsker at avtalen skal sikre likeverdige konkurransevilkår («level playing field»), bl.a. regler om statsstøtte, konkurranse, arbeidstaker-, klima-, og miljøstandarder, og at Europadomstolen skal fortolke EU-lovgivningen. Storbritannia ønsker på sin side et enklere opplegg basert på en frihandelsavtale uten EUs koblinger, og avviser å underlegge seg EUs regelverk.

Norge og de andre EØS-EFTA-landene Liechtenstein og Island ønsker å forhandle med Storbritannia parallelt med EU. Sett i lys av hvor dypt integrert vårt finansmarked er med markedene i nordiske EU-land, er et velfungerende EØS førsteprioritet. Det er også i Norges interesse å videreføre mest mulig av regelverket som i dag gjelder for det indre marked. Et hovedmål for Norge innen finansielle tjenester er å videreføre så gode økonomiske forbindelser med Storbritannia som mulig innenfor rammen av EØS og basert på resiprositet. Målsetningen er at norske aktører skal beholde like god tilgang til det britiske markedet og til den finansielle infrastrukturen i London, som det EU-landene har.

Når overgangsordningen utløper 1. januar 2021 vil Storbritannia ikke lenger være en del av det felles indre marked i EØS. Det innebærer bl.a. at britiske aktører ikke lenger vil omfattes av EUs regler om «single passport», som betyr at et foretak med tillatelse til å drive virksomhet i ett EØS-land, kan drive tilsvarende virksomhet i hele EØS basert på tilsyn av hjemlandets myndigheter. Virksomhet i Storbritannia og britiske aktører i Norge vil da bli vurdert etter reglene for land utenfor EØS, dvs. at foretakene må ha tillatelse til å drive virksomhet i begge land og vil være under tilsyn av begge lands myndigheter. Adgang til å drive direkte grensekryssende virksomhet vil være begrenset. En annen konsekvens av at Storbritannia blir et tredjeland, er at eksponeringer mot britiske motparter vil kunne bli behandlet annerledes enn eksponeringer mot motparter etablert i EU, blant annet etter kapitalkravsregelverket og verdipapirhandelsregelverket. For norske finansforetak vil det i tilfelle innebære at kapitalkravene for slike eksponeringer blir høyere.

EU har etablert et system der tredjeland kan bli vurdert som regulatorisk ekvivalent med EU. Det er i overkant av 40 forskjellige ekvivalensbestemmelser i EUs finansmarkedsregelverk. Ekvivalensvurderingene innebærer på noen avgrensede områder at aktørene vil kunne få tilgang til det europeiske markedet. Dette gjelder blant annet gjenforsikring, sentrale motparter og forvaltere av alternative investeringsfond. På andre områder innebærer ekvivalens at aktører i EU/EØS kan benytte bl.a. sentrale motparter etablert i dette landet på lik linje med sentrale motparter etablert i EU/EØS. Videre vil ekvivalens kunne innebære at eksponeringer mot aktører i det ekvivalente tredjeland vurderes på samme måte som eksponeringer mot EU/EØS-aktører etter kapitalkravsregelverket. Storbritannia har etablert et tilsvarende system.

Storbritannia og EU har i utmeldelsesavtalen forpliktet seg til å foreta ekvivalensvurderinger av hverandres regulatoriske regimer innen utgangen av juni 2020, men nye signaler tyder på at EU ikke vil treffe eventuelle beslutninger om ekvivalens før senere i år. Forutsigbarhet om ekvivalensregimet er en viktig interesse for Storbritannia i forhandlingene om det fremtidige forholdet mellom EU og Storbritannia. Storbritannia ønsker konsultasjonsprosedyrer og strukturerte prosesser for tilbaketrekking av ekvivalensbeslutninger. EU åpner i sitt mandat for konsultasjoner om regulatorisk samarbeid, men understreker at EU vil stå fritt til å ensidig treffe og trekke tilbake ekvivalensbeslutninger.

Systemet med ekvivalensregimer er EØS-relevant, og EUs ekvivalensbeslutninger overfor Storbritannia vil etter EØS-avtalen også gjelde for Norge. For Norge vil det være viktig at Storbritannia gir Norge og de andre EØS-EFTA-landene tilsvarende behandling som EU.