Del 1
Havinteresser

3 Norske havinteresser i internasjonalt perspektiv

Norske havinteresser handler om verdiskaping, miljø, klima og bærekraftig bruk av ressurser, nasjonalt så vel som globalt. Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987 bidro med viktig tankegods for hvordan vi kan sikre disse interessene. Rapportens hovedbudskap er at bærekraftig utvikling sikrer behovene til de som lever i dag uten å ødelegge for at fremtidige generasjoner kan få oppfylt sine behov. Bærekraftig utvikling hviler på tre pilarer: økonomi, sosiale forhold og miljø. For å sikre en bærekraftig utvikling må alle pilarer ivaretas. Bærekraft har blitt et førende prinsipp på en rekke områder knyttet til bruk av naturressurser.

Forventet økt press mot havets ressurser i tiårene fremover kan stille oss overfor vanskelige avveininger og valg. En helhetlig og langsiktig forvaltning av miljøet og ressursene er en forutsetning for verdiskaping og menneskelig aktivitet.

3.1 Potensialet i havet

Mulighetene for økonomisk utnytting av ressursene i havet er store. Ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har mange av de havbaserte næringene mulighet til å vokse raskere enn den globale økonomien som et hele frem mot 2030, og verdiskapingsbidraget fra disse næringene kan potensielt dobles1. I disse beregningene har organisasjonen lagt til grunn at dagens utviklingstrekk og forutsetninger videreføres. Det ventes særlig sterk vekst i næringer som offshore vindkraft, oppdrett, fiskeri og fiskeforedling, samt skipsbygging, havneaktiviteter og reparasjon av skip. OECD presenterer også to alternative utviklingsforløp, som kalles «bærekraftscenariet» og «ikke-bærekraftscenariet». Det er viktig å merke seg at verdiskapningen i bærekraftscenariet overgår verdiskapningen hvor dagens forutsetninger videreføres. I det andre alternative scenariet vil verdiskapningen derimot bli mindre, i første rekke grunnet økende miljøødeleggelser og svekket ressursgrunnlag.

Det er både i Norges og verdenssamfunnets interesse å arbeide for en utvikling i tråd med et bærekraftscenario som rommer muligheter for økonomisk vekst og samtidig ivaretar en god miljøtilstand i havet. En slik utvikling kan bidra til at verden når så vel bærekraftsmål nummer 14 som andre bærekraftsmål.

De tre tradisjonelle havnæringene olje- og gass, maritim næring og sjømatnæringen, står for en betydelig andel av norsk verdiskaping. Den totale verdiskapingen i disse næringene estimeres til 760 milliarder kroner i 2014. Som andel av næringslivets totale verdiskaping samme år utgjorde dette 37 prosent.2 Havnæringene står videre for om lag to tredjedeler av verdien av norsk eksport. Felles for næringene er at de er utviklet i nært samspill med forskning og kunnskapsbasert forvaltning, og at de er til stede mange steder i verden. Dette gir Norge et godt utgangspunkt for å fremme våre interesser, dele kunnskap og bidra til global utvikling i tråd med FNs bærekraftsmål.

Norges bruk av havet og dets ressurser spenner vidt. Havet gir oss verdifulle naturressurser, er livsviktig ferdselsåre, leverandør av mat og økosystemtjenester, og et viktig omdømme- og identitetsskapende element. Det spiller en nøkkelrolle i verdens klimasystem. De fleste former for menneskelig bruk av ressursene i havet har miljømessige konsekvenser. For noen aktiviteter kan påvirkningene på økosystemer og naturverdier potensielt være store. Globalt har det samlede presset på havet svekket ressursgrunnlaget og mulighetene for verdiskaping betydelig. En bedre miljø- og ressursforvaltning internasjonalt er derfor en forutsetning for å utnytte det fulle potensialet i havet. I tiårene etter Den andre verdenskrig gjorde også Norge seg dyrekjøpte erfaringer, for eksempel knyttet overfiske og til industriforurensning i fjorder. Selv om vår evne og kapasitet til å forvalte havet på en bærekraftig måte har blitt bedre, er det fortsatt miljøutfordringer som må løses.

Med vår omfattende bruk av havet og dets ressurser, følger et ansvar for å forvalte havet på en langsiktig og ansvarlig måte. I Norge har vi i flere tiår basert vår bruk av havet på bærekraftprinsippet. De helhetlige forvaltningsplanene for de norske havområdene, hvor økosystembetraktninger er et gjennomgående hensyn, er et viktig verktøy i denne sammenheng. De er et konkret uttrykk for at Norge har evne og vilje til å forvalte sine havområder på en bærekraftig måte og har medvirket til at Norge er et foregangsland for helhetlig og økosystembasert forvaltning. Erfaring og kunnskap fra forvaltningsplansystemet er et viktig bidrag fra Norge til internasjonal havforvaltning. Et særlig viktig aspekt ved systemet er den tverrsektorielle tilnærmingen. Arbeidet med forvaltningsplanene samler alle relevante deler av forvaltningen, og tiltakene som fremmes dekker alle sektorene som opererer i norske farvann.

Krav om bærekraftig forvaltning og reguleringer som tar hensyn til klima og miljø er også nedfelt i relevant norsk sektorlovgivning. Dagens forvaltning og regulering av havnæringene er i stor grad sektordrevet. Det er viktig med god sameksistens mellom de ulike hav- og kystnæringer, som i visse tilfeller kan ha overlappende og konkurrerende interesser knyttet til utnyttelse og bruk av arealer og ressurser.

Norge har god og forsvarlig ressursforvaltning og miljøtilstanden i norske havområder er i all hovedsak god. At Norge tar ansvar for god forvaltning på den hjemlige arena, er en forutsetning for å sikre at vi kan fortsette å bruke og høste av havet langs kysten og i våre nærområder i årene fremover. Samtidig gir det oss verdifull kompetanse til å arbeide internasjonalt for en utvikling som fremmer vekst, fordi havmiljøet ivaretas.

3.2 Drivkrefter i internasjonal havpolitikk

Havets ressurser gir løfte om muligheter for fremtidig økonomisk og sosial utvikling for mange land. De mange interessentene, behovene og prioriteringene gjør at havet er en arena for et mangefasettert internasjonalt samarbeid med et vell av aktører. Havet binder stater og folk over hele verden sammen og synliggjør på den måten verdenssamfunnets felles ansvar og interesse for å sikre bærekraftig bruk, og rene og sunne hav for fremtidige generasjoner.

De senere års utvikling i internasjonal politikk demonstrerer at verden er mer uforutsigbar og ustabil enn for bare få år tilbake. Verdensordenen som ble bygget etter andre verdenskrig er under press. Vi lever i en tid med flere fremvoksende og delvis konkurrerende politiske sentra, forskyvning av økonomisk makt fra vest til øst, og delvis mot sør, og økt innflytelse fra fremvoksende makter. Brorparten av befolkningsveksten de kommende tiårene vil finne sted i utviklingsland, ikke minst i Afrika og Asia, mens Europa og Nord-Amerika står befolkningsmessig stille. Den globale utviklingen vil med sikkerhet påvirke det internasjonale samarbeidet om havspørsmål, og det norske handlingsrommet.

Et komplekst og til dels uoversiktlig fremtidsbilde omfatter også de mange ikke-statlige aktører som utøver innflytelse i havspørsmål, som multinasjonale selskaper og internasjonale miljøorganisasjoner. Når norske havinteresser skal fremmes på den internasjonale arena, må innretningen av de utenrikspolitiske virkemidlene ta høyde for dette mangefasetterte bildet.

God havforvaltning og ivaretakelse av miljøhensyn er viktigere enn noen gang. Utfordringene på havet omfatter trusler forårsaket av menneskelig påvirkning, som overfiske, forurensing, global oppvarming og tap av biologisk mangfold. Det internasjonale bildet når det gjelder balansen mellom vern og økonomisk utnytting av ressurser, er ikke entydig.

Noen land, inkludert globalt toneangivende land, retter i første rekke oppmerksomheten mot havets økonomiske potensiale. I lys av globale utviklingstrekk, som befolkningsvekst og behov for ressurser, er dette forståelig. I noen tilfeller kan det likevel dannes et innrykk av at miljøhensyn, enten bevisst eller ubevisst, tillegges relativt sett mindre vekt. I et langsiktig perspektiv med forventet økt press mot havet, og høyst reelle bekymringer rundt miljø og klima, kan dette representere en utfordring for Norge.

For regjeringen er det avgjørende å fremme bærekraftig bruk av havets ressurser, og at bærekraftig bruk og bevaring ikke behøver å stå i motsetning til hverandre. Bærekraftig bruk krever at vi har kunnskap om truslene og miljøtilstanden i de ulike havområdene, og at vi bruker dette til å utvikle god politikk og treffe effektive forvaltningstiltak. Disse prinsippene ligger bak norske posisjoner i arbeidet med relevante miljøkonvensjoner og i internasjonale drøftelser om ansvarlig bruk og vern av havområder.

3.3 Behov for kunnskap

Teknologisk utvikling og forskning medfører at havets hemmeligheter gradvis avdekkes. Over tid vil dette medføre at eksisterende havressurser kan utnyttes i større grad eller på nye måter, og at nye ressurser vil bli tilgjengelige for menneskelig bruk. Det er et stort globalt behov for mer kunnskap om havet og deling av erfaring og kompetanse. Enorme havbunnområder er ennå ikke utforsket eller skikkelig kartlagt, men det er også kunnskapshull om økosystemene i kystnære strøk. Videre er det behov for bedre kunnskap om hvordan livet i havet blir påvirket av ulike typer menneskelig aktivitet, og hva de fremtidige konsekvensene av klimaendringer kan bli for miljø og samfunn. Å skaffe til veie kunnskap krever betydelige ressurser og kapasitet, det er derfor naturlig å samarbeide om dette. Havet er arena for et rikt internasjonalt forskningssamarbeid hvor Norge er en aktiv bidragsyter.

Norge har lang tradisjon for forskning relatert til hav, og har gjennom flere tiår bygget opp kompetanse som har bidratt til bærekraftig forvaltning og verdiskaping. Hav er ett av seks prioriterte satsingsområder i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 (Meld. St. 7 (2014–2015).

Norge er verdensledende på flere områder innenfor forskning relatert til hav og har utstrakt internasjonalt samarbeid på feltet. Videre satsing på kunnskaps- og kompetansebygging på hav, basert på sterke norske fagmiljøer og godt internasjonal samarbeid, er høyt prioritert. Gjennom Forskningsrådet finansieres havforskning både gjennom egne programmer for petroleumsnæringen, maritim næring og sjømatnæringen og gjennom de generelle ordningene.

Økt grad av kunnskaps- og kompetansesamarbeid mellom havnæringene, og økt grad av flerfaglighet er viktig i fremtidig forskning på hav. Gjennom Forskningsrådet finansieres havrelatert forskning både gjennom egne programmer for petroleumsnæringen, maritim næring og sjømatnæringen, og gjennom de generelle ordningene. Havbasert forskning og innovasjon skal gi kunnskap og kompetanse for å håndtere store utfordringer knyttet til mat- og energiforsyningen, miljøet og bioøkonomien. Forskningsrådets havportefølje var i 2015 på nær 1,5 milliarder kroner. Porteføljen for målrettede programmer var på vel 800 millioner kroner, en økning på nær 120 millioner kroner fra året før (Forskningsrådets Årsrapport 2015 (2016)).»

3.4 Arenaer for internasjonal havpolitikk

Havet representerer et komplekst bilde av utfordringer innenfor et bredt spekter av menneskelige aktiviteter og behov, i dag og i fremtiden. Statenes interesser brynes mot hverandre på den internasjonale arena. Det overordnede bildet i havspørsmål er likevel preget av utstrakt samarbeid.

Regjeringen arbeider aktivt på multilaterale, regionale og bilaterale arenaer når våre havinteresser skal fremmes. Det er nødvending å sikre et godt samspill mellom disse arenaene. Et godt multilateralt samarbeid gjennom velfungerende institusjoner, er av stor betydning for å håndtere eksisterende og fremtidige utfordringer, og for å ta ut det potensialet som havbaserte ressurser representerer på en bærekraftig måte. Systemet av internasjonale institusjoner som er vokst fram legger i seg selv avgjørende premisser for verdenssamfunnets styring og forvaltning av verdens hav. Det utgjør en del av det prismet som norske havinteresser ses gjennom og institusjonene er viktige arenaer for å fremme norske interesser og posisjoner. De kan også være viktige partnere i enkeltspørsmål. Som en betydelig aktør i mange havsammenhenger er Norge godt posisjonert til å påvirke utformingen av dem og deres prioriteringer. Ofte vil slik påvirkning være mest effektiv i samarbeid med andre land som Norge har felles interesser med.

Enkelte av problemene en står overfor er av global natur og krever globale svar. Mange miljø- og havforvaltningsspørsmål løses likevel best gjennom samarbeid mellom de landene som har nærhet til problemstillingene. Det er i våre nærområder vi finner noen av de meste sentrale institusjonene for Norge når det gjelder samarbeid om forvaltning av havmiljø og verdiskaping. En regional tilnærming er et viktig prinsipp for Norge i det internasjonale havsamarbeidet.

Bilateralt samarbeid er av stor betydning. Alle stater har egne særtrekk, som er førende for hvilke interesser de velger å fremme. De påvirkes blant annet av graden av avhengighet av havbaserte ressurser, hvilke nasjonale institusjoner som har føringen når prioriteringer fastsettes, kvaliteten på samordning av havpolitikken, og andre innenrikspolitiske hensyn. Det finnes i underkant av 150 kyststater, som i større eller mindre grad er avhengig av havet. Kunnskap om andre lands posisjoner og aktiv norsk interessepolitikk er viktig for å få størst mulig gjennomslag for våre synspunkter.

Det er viktig å innrette virkemidler og egen kapasitet på en måte som gir best samlet effekt. I mange tilfeller vil det være naturlig å vektlegge samarbeid med likesinnede land – land som har felles eller liknende tilnærming til sentrale havspørsmål som Norge. I arbeidet for et godt havmiljø og bærekraftig bruk er det likevel av vesentlig betydning å arbeide opp mot et bredt spekter av nasjoner, inkludert de som er, eller potensielt kan bli, betydelige brukere av havressurser, og nasjoner som har andre prioriteringer enn Norge.

For mange utviklingsland representerer mangel på kapasitet og svake eller lite utviklede institusjoner en alvorlig hemsko i arbeidet med å realisere nasjonale prioriteringer. Ofte har disse landene store utfordringer knyttet til forvaltning av de marine ressursene, og de er særlig sårbare for effektene av klimaendringer. Samtidig har mange av disse landene et betydelig potensial for vekst i den blå økonomien og etterspør derfor kunnskap, kompetanse og erfaringer fra land som Norge.

Havpolitiske spørsmål veier tungt for toneangivende land i alle verdensdeler og representerer langsiktige og viktige kontaktflater for Norge. Bilateralt havsamarbeid knyttet til næringsliv og handel, kunnskap og miljø, er derfor av stor betydning.

Regjeringen vil

• igangsette havdialoger med aktuelle land for å dele erfaringer og kompetanse, og samarbeide om mulige tiltak for rene og sunne hav, bærekraftig bruk av havets ressurser og vekst i den blå økonomien. I tillegg til representanter for relevante myndigheter kan dialogene omfatte deltakere fra akademia, næringsliv og sivilt samfunn.

3.5 Norge som ansvarlig polar havnasjon

Norges havinteresser i nord og i sør er knyttet til utnyttelser av ressursene, og til at dette skjer på en måte som sikrer en god miljøtilstand og ivaretar de store naturverdiene og grunnlaget for fremtidig bruk. Erfaring og kunnskap fra både Arktis og Antarktis gir Norge et godt utgangspunkt for å bidra på mange arenaer og for å se globale havspørsmål i sammenheng.

3.5.1 Norske havinteresser i nordområdene og Arktis

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Regjeringen legger våren 2017 frem en oppdatert nordområdestrategi. I strategien vil nordområdepolitikken ses i sammenheng med havpolitikken.

Store deler av de norske havområdene befinner seg nord for polarsirkelen. Mange av disse områdene har høy biologisk produksjon, som i sin tur gir grunnlag for viktige fiskerier. Torsken i Barentshavet og i havområdene utenfor Lofoten, representerer et av verdens viktigste kommersielle fiskerier. Arter som tidligere ikke fantes i Barentshavet, som kongekrabbe og snøkrabbe, gir nye næringsmuligheter. Oppdrettsnæringen er for lengst etablert i nord, og dersom man løser næringens miljøutfordringer anses mulighetene for videre vekst langs kysten av Nord-Norge som gode. De nordlige havområdene er også viktige leveområder for marine pattedyr som sel og hval, og har noen av verdens største forekomster av sjøfugl.

I tillegg til tradisjonelle havnæringer som fiske og sjøtransport, har det vært drevet petroleumsvirksomhet i Barentshavet siden 1979. Fra og med 2016 produseres det både olje og gass. I 23. konsesjonsrunde ble det tildelt 10 nye utvinningstillatelser, hvorav tre er i det nyåpnede området i Barentshavet sørøst utenfor Øst-Finnmark. Det anslås at om lag halvparten av de uoppdagede petroleumsressursene på norsk sokkel befinner seg i Barentshavet. Nordområdene forventes å spille en viktig rolle fremover for utviklingen av norske olje- og gassressurser.

Norske havområder i Arktis gjennomgår nå store endringer som følge av den globale oppvarmingen. Globalt sett var 2016 det varmeste året som noensinne er registrert, og klimaendringene skjer raskere i Arktis enn andre steder. Ifølge noen estimater kan Nordpolen være isfri om sommeren mot slutten av dette århundret. FNs klimapanel konkluderer i sin siste rapport med at risikoen for store endringer i arktiske økosystemer på lengre sikt er svært høy. Klimaendringene vil redusere leveområdene for mange av de artene vi finner i Arktis i dag. Flere av disse, som isbjørn og ringsel, er avhengig av havisen og kan på sikt forsvinne fra stadig større deler av Arktis. Svalbard er blant de områdene hvor dette forventes å skje raskest, jf. Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard.

Samtidig kan varmere havvann øke fiskerienes produktivitet i nordområdene, og forskyve fiskebestandenes utbredelse mot nord. Hvordan de samlede endringene vil slå ut for fiskeriene er usikkert. Denne usikkerheten forsterkes av at havforsuringen skjer raskest i polare farvann.

Kunnskap om fremtidige endringer er av stor betydning for planlegging av aktivitet og forvaltningstiltak i Arktis, men også for å forstå den globale risikoen knyttet til disse endringene. Det er i Norges interesse å samarbeide med andre arktiske land om slik kunnskap.

Større tilgjengelige havområder vil gi lettere adgang til havbaserte ressurser og nye muligheter for skipstrafikk. Nye seilbare havområder vil samtidig medføre et større operasjonsområde for norske myndigheter, herunder Kystvakten.

Det unike arktiske marine miljøet er sårbart for negative konsekvenser av menneskelig aktivitet. Vanskelige klima- og værforhold samt lange avstander, representerer ytterlige utfordringer. Norge har råderett over store havområder i nord og har et særskilt ansvar som flagg-, kyst- og havnestat for å tilrettelegge for en sikker og miljøvennlig skipstrafikk i sårbare arktiske områder. Å tilrettelegge for økende aktivitet, herunder ressursutnyttelse, fordrer et godt utbygd system for overvåking, informasjonsinnhenting og -deling, beredskapsplanlegging og søk- og redningstjenester. En rekke ulike etater og virkemidler bidrar til dette. Et eksempel er BarentsWatch, som er et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem for norske havområder.

Norge har en betydelig satsing på kunnskapsoppbygging om havbunnen. Kartleggingen gjennom MAREANO-programmet gir ny kunnskap om utbredelsen av naturtyper og arter i våre havområder, og påvirkningen på disse fra menneskelig aktivitet. Denne kunnskapen gir grunnlag for en bedre forvaltning. Programmet vil omtales i kommende stortingsmelding om oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet.

Norsk havforvaltning er kunnskapsbasert, og når økonomisk og annen menneskelig aktivitet på havet flyttes nordover må det også innhentes mer kunnskap. For å møte dette behovet bruker Norge hvert år betydelige ressurser på havrelatert forskning i Arktis. Midlene kanaliseres via universiteter, forskningsinstitutter og andre aktører. Utenriksdepartementet koordinerer regjeringens nordområdesatsing og administrerer tilskuddsordningen Arktis 2030, som gir støtte til en rekke prosjekter relatert til havforskning, klima, søk og redning, sjøruter og logistikk, og sikkerhet og oljevern. Regjeringen ønsker å gi økt oppmerksomhet til havspørsmål i nord. For 2017 er det en egen utlysning under ordningen knyttet til hav.

I 2017 støtter regjeringen også samarbeidsprosjektet «Arven etter Nansen», som omfatter flere norske universiteter og forskningsinstitutter. Prosjektet skal bidra til økt vitenskapelig forståelse av de sentrale og nordlige deler av Barentshavet. Andre viktige satsinger er FRAM-senteret i Tromsø, som nå utvides; utviklingen av Svalbard som plattform for arktisk klima- og miljøforskning; og byggingen av det nye isgående forskningsfartøyet Kronprins Haakon, som settes i virksomhet tidlig i 2018.

Det finnes sterke og veletablerte miljøer i Norge med høy ekspertise på hav- og nordområdespørsmål. Regjeringen mener det er potensial for bedre samordning og profilering av disse kompetansemiljøene i nord og vil i samarbeid med akademia, forvaltning og næringsliv vurdere hvordan dette potensialet kan utløses på best mulig måte, herunder en eventuell opprettelse av et kompetansesenter for hav og arktiske spørsmål i Tromsø. Denne samordningen og profileringen må bygge videre på eksisterende pilarer og strukturer for nordområdespørsmål, der temaet hav har fått økende betydning. I tillegg til økt samordning og profilering kan et kompetansesenter bidra til å skape debatt og belyse nasjonale og globale utviklingstrekk som påvirker norske interesser og handlingsrom som hav- og kystnasjon.

Regjeringen vil

• vurdere å opprette et kompetansesenter for hav og arktiske spørsmål i Tromsø

3.5.2 Norske havinteresser i Antarktis og det sørlige Atlanterhavet

Norske havinteresser i Antarktis går tilbake til 1890-tallet og tiårene som fulgte, og hadde grunnlag i forskningsvirksomhet og hvalfangst. Hvalfangsten i Sørishavet utgjorde en betydelig andel av norsk hvalfangst i tiårene før og etter den andre verdenskrig. Havområdene rundt Antarktis er klima- og værmessig blant de mest ugjestmilde på jorden, men naturmangfoldet i havet er både variert og rikt. I dag er norske interesser i disse områdene særlig knyttet til vern av de unike økosystemene i havet, forskning, og bærekraftig høsting av levende marine ressurser, som rekearten krill og tannfisk.

Norge arbeider for en kunnskapsbasert tilnærming til vern og bærekraftig bruk i havområdene rundt Antarktis. Den røde hjerteformen er en krillstim som blir angrepet av en sel eller pingvin (den blå streken ned mot toppen av «hjertet»). Bildet er registrert med ekkolodd ombord i forskningsskipet RV James Clark Ross under et samarbeidstokt mellom Norge og Storbritannia. Bildet tilhører Havforskningsinstituttet og British Antarctic Survey.

I over 50 år har Antarktistraktatens parter forvaltet et enormt kontinent omgitt av et rikt havområde gjennom fredelig samarbeid på tvers av ulike geopolitiske skillelinjer. Overordnede mål for norsk antarktispolitikk, prioriteringer og havinteresser fremkommer i Meld. St. 32 (2014–2015) Norske interesser og politikk i Antarktis. Det følger av meldingen at Norge skal være et foregangsland innenfor helhetlig økosystembasert forvaltning, som trygger naturmangfoldet og gir grunnlag for en bærekraftig utnytting av ressursene.

Norge har to områder i Antarktis, Peter I Øy og Dronning Maud Land. Som kravshaver har Norge en særskilt interesse i å bidra til at havområdene rundt Antarktis forvaltes på et godt vitenskapelig grunnlag. Norge deltar aktivt i det internasjonale samarbeidet relatert til havspørsmål. Norske prioriteringer fremmes gjennom arbeidet relatert til Antarktistraktaten, herunder miljøprotokollen til traktaten, og i Konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR).

Bouvetøya ligger i Sør-Atlanteren, men nord for Antarktistraktatens virkeområde. Øya regnes som den mest fjerntliggende i verden. Bouvetøya med territorialfarvannet rundt er vernet som naturreservat. I Meld. St. 33 (2014–2015) Norske interesser og politikk for Bouvetøya legges rammer for politikken for øya og havområdene rundt. Regjeringen vil ivareta Norges rettigheter og plikter som kyststat og ansvarlig ressursforvalter ved Bouvetøya ved å ta vare på de unike miljøverdiene i naturreservatet, og legge til rette for kunnskapsinnhenting og videre utforsking og kartlegging av ressursene i havet, herunder kontinentalsokkelen. Det er ikke etablert økonomisk sone rundt øya. Norge la i 2009 frem dokumentasjon for FNs kontinentalsokkelkommisjon om utstrekningen av kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil.