1 Innledning

Dette er første gang en norsk regjering legger frem en stortingsmelding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken. Målet er å belyse de mulighetene og utfordringene som havet representerer for landet vårt, og tydeliggjøre hvordan utenriks- og utviklingspolitikken kan støtte opp under norske havinteresser og bidra til å nå FNs bærekraftsmål.

Norge har sterke interesser knyttet til havet. Mer enn 80 prosent av Norges befolkning bor mindre enn to mil fra kysten. Dette har vært avgjørende for norsk identitet og for hvordan Norge blir sett utenfra. Allerede i norrøn tid bandt kysten landet sammen og samlet det til ett rike, og havet knyttet Norge sammen med resten av verden.

Om havet er sentralt for å forstå fortiden, er det også en nøkkel til fremtiden, både for Norge og resten av verden. Regjeringen fører en offensiv politikk for å bidra til en grønn omstilling av norsk økonomi. En forutsetning for å lykkes, er at naturmangfoldet ivaretas for nåværende og framtidige generasjoner samtidig som havets næringsmessige muligheter utnyttes til det beste, og at vi legger til rette for produksjon og forbruk som har mindre negative konsekvenser for klima og havmiljøet enn i dag. Viktigheten av dette ble tydelig da verdens land i 2015 vedtok de sytten bærekraftsmålene. Et eget mål, mål nummer 14, handler om bevaring og bruk av hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling.

Havet rommer store muligheter for menneskeheten. Ifølge FN vil verdens befolkning vokse til 9,7 milliarder mennesker i 2050. Størsteparten av veksten vil finne sted i utviklingsland, spesielt i afrikanske og asiatiske land. En voksende befolkning vil trenge mat og energi, og stimulere til økt handel og sjøtransport. Skipsfarten er av avgjørende betydning for å sikre global handel og verdiskaping.

Samtidig er havet også en kilde til bekymring. Befolkningsvekst, urbanisering og konsentrasjon av menneskelig virksomhet i kystområder vil øke presset mot havet. Havet er utsatt for klimaendringer, forurensning, marint søppel, overfiske og ødeleggelse av økosystemer i kystsonen.

De globale utviklingstrekkene utgjør et sammensatt bilde av utfordringer og muligheter for kyst- og havnasjonen Norge de kommende tiårene. De valgene vi tar og prioriteringene vi gjør, vil ha viktige implikasjoner for vårt forhold til omverden og vår evne til å nyttiggjøre oss det potensialet som havet representerer.

Havretten spiller en sentral rolle. FNs havrettskonvensjon1 omtales ofte som havets grunnlov. På samme måte som en grunnlov skaper forutsigbarhet og stabilitet på nasjonalt nivå fremmer havretten fredelig internasjonalt samarbeid om vern og bærekraftig bruk av verdens hav. Havrettskonvensjonen regulerer staters rettigheter og plikter for bruk av havet, utnyttelse av marine ressurser og bevaring av det marine miljøet. Dette gir forutsigbarhet og nødvendig sikkerhet for investeringer og økonomisk aktivitet. Konvensjonen er viktig for Norge som energinasjon, miljønasjon, sjømatnasjon og skipsfartsnasjon. Sammen med andre folkerettslige instrumenter utgjør den det rettslige rammeverket for Norges samarbeid internasjonalt om vern og bærekraftig bruk av hav og marine ressurser både på globalt, regionalt og bilateralt nivå.

Mange havnæringer har et stort potensial, inkludert sjømat, marin bioteknologi, energi (fornybar og ikke-fornybar), mineraler på havbunnen, sjøtransport og handel, havbasert turisme og havovervåking. Samlet utgjør dette den blå økonomien. Politikk og virkemidler for økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon må ta hensyn til naturens tålegrense og klimaendringer og se ulike aktiviteter og påvirkninger i sammenheng. Bærekraftig bruk er en norsk prioritet og av avgjørende betydning for havbasert virksomhet i Norge og verden for øvrig. Vekst i den blå økonomien kan både omfatte tiltak for mer miljøvennlig virksomhet i allerede eksisterende næringer, for eksempel ved å ta i bruk ny teknologi, og utvikling av nye havbaserte næringer med mindre negative effekter for miljøet.

FNs bærekraftsmål setter globale rammer for hvordan verdenssamfunnet kan legge til rette for en utvikling der vi tar vare på behovene til menneskene som lever i dag, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å dekke sine. Mål nummer 14 forutsetter at vi ser til havet i denne store globale dugnaden. Realisering av dette målet vil, i tillegg til sin egenverdi, ha positive ringvirkninger på andre strategisk viktige områder som fremmer fred, stabilitet og sikkerhet. Norge, som besitter omfattende erfaring og kunnskap knyttet til havbasert virksomhet, er godt posisjonert for å gi viktige bidrag.

Stortingsmeldingen tydeliggjør havet som et sentralt interesseområde i norsk utenriks- og utviklingspolitikk og vektlegger tre prioriterte innsatsområder: bærekraftig bruk og verdiskaping, rene og sunne hav, og blå økonomi i utviklingspolitikken. Sammen med regjeringens havstrategi, forvaltningsplanene for de norske havområdene og ytterligere styringsdokumenter, bidrar stortingsmeldingen til en tydelig og helhetlig norsk satsning på havspørsmål.

Regjeringen legger med dette frem en melding til Stortinget om hav i utenriks- og utviklingspolitikken.

Boks 1.1 FNs bærekraftsmål 14. Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling

• 14.1 Innen 2025 forhindre og i betydelig grad redusere alle former for havforurensning, særlig fra landbasert virksomhet, herunder forurensning forårsaket av marint søppel og næringsstoffer.

• 14.2 Innen 2020 forvalte og verne økosystemene i havet og langs kysten på en bærekraftig måte for å unngå omfattende skadevirkninger, blant annet ved å styrke systemenes motstandsevne og iverksette gjenopprettende tiltak for å gjøre havene sunne og produktive.

• 14.3 Mest mulig begrense og håndtere konsekvensene av havforsuring, blant annet gjennom økt vitenskapelig samarbeid på alle nivåer.

• 14.4 Innen 2020 innføre effektive tiltak for å regulere høsting og få slutt på overfiske, ulovlig, urapportert og uregulert fiske samt ødeleggende fiskemetoder, og iverksette vitenskapelig baserte forvaltningsplaner for at fiskebestandene snarest mulig kan gjenopprettes minst til et nivå som kan gi best mulig bærekraftig avkastning ut fra bestandenes biologiske særtrekk.

• 14.5 Innen 2020 bevare minst ti prosent av kyst- og havområdene, i samsvar med nasjonal rett og folkeretten og på grunnlag av den beste vitenskapelige kunnskapen som er tilgjengelig.

• 14.6 Innen 2020 forby visse former for fiskerisubsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske, avskaffe subsidier som bidrar til ulovlig, urapportert og uregulert fiske samt unngå å innføre nye tilsvarende subsidier, og samtidig erkjenne at en hensiktsmessig og effektiv særbehandling og differensiert behandling av utviklingslandene og de minst utviklede landene bør være en integrert del av Verdens handelsorganisasjons forhandlinger om fiskerisubsidier.

• 14.7 Innen 2030 øke de økonomiske fordelene for små utviklingsøystater og de minst utviklede landene som følge av en bærekraftig bruk av marine ressurser, blant annet gjennom bærekraftig forvaltning av fiskerier, akvakultur og turistnæringen.

• 14.a Styrke vitenskapelig kunnskap, bygge opp forskningskapasitet og overføre marin teknologi, og samtidig ta hensyn til kriterier og retningslinjer fra Den mellomstatlige oseanografiske kommisjon for overføring av marin teknologi, med sikte på å bedre tilstanden i havet og øke det marine artsmangfoldets bidrag til utviklingen i utviklingslandene, særlig i små utviklingsøystater og de minst utviklede landene.

• 14.b Gi fiskere som driver småskala fiske med enkle redskaper tilgang til marine ressurser og markeder.

• 14.c Øke bevaringen og en bærekraftige bruk av havene og havressursene ved å gjennomføre folkerettslige bestemmelser slik de er nedfelt i FNs havrettskonvensjon, som utgjør det rettslige rammeverket for bevaring og bærekraftig bruk av havet og havressursene, slik det også framgår av punkt 158 i FN-rapporten «The Future We Want».