8 Vurdering av verkemiddel for å sikre kommersiell allmennkringkasting

8.1 Innleiing

I kapittel 7 konkluderer departementet med at det er behov for statlege verkemiddel for å sikre dei mediepolitiske måla for kommersiell allmennkringkasting. Departementet har vurdert kva for tiltak som vil vere eigna til å sikre dei mediepolitiske måla for kommersiell allmennkringkasting. Departementet legg til grunn at formidlingsplikt i kabelnett, som er det staten yter for å sikre kommersiell allmennkringkasting i dag, ikkje i seg sjølv vil vere tilstrekkeleg for å sikre kommersiell allmennkringkasting. At ingen søkte på den mellombelse avtalen som vart kunngjort våren 2016, kan tyde på at formidlingsplikt ikkje er sett på som eit attraktivt nok gode for å ta på seg plikter som kommersiell allmennkringkastar. Endring i medievanane til sjåarane og utbygging av breiband kan ha bidrege til å gjere formidlingsplikta mindre verdt, ettersom store delar av folket i dag kan ta inn kringkastaren sine sendingar via Internett. Departementet kan heller ikkje sjå at andre statlege ikkje-økonomiske tiltak vil vere egna til å sikre eit tilstrekkeleg tilbod av kommersiell allmennkringkasting i framtida. Departementet legg derfor til grunn at det er behov for offentleg støtte i ei eller anna form for å sikre kommersiell allmennkringkasting i framtida.

Allmennkringkastingsomgrepet rommar meir enn berre audiovisuelt innhald. NRK tilbyr til dømes innhald på radio og Internett. I prinsippet går det an å sjå for seg at eit kommersielt allmennkringkastingsoppdrag omfattar meir enn audiovisuelt innhald. Departementet føreset likevel at det no berre er audiovisuelt allmennkringkastingsinnhald som skal få offentleg støtte. Dette heng primært saman med at det er særleg kostnadskrevjande å produsere audiovisuelt innhald. I tillegg viser vurderinga i kap. 7 at det er fare for svekking av mangfaldet i audiovisuelt allmennkringkastingsinnhald.

Mangfaldet på andre plattformer og av andre tekstbaserte medietypar er større og blir sikra med andre verkemiddel. Dei direkte økonomiske støtteordningane på mediefeltet er retta mot andre medietypar enn audiovisuelt allmennkringkastingsinnhald. Til dømes er produksjonstilskotet til nyheits- og aktualitetsmedium primært retta inn mot trykt og elektronisk skrift. Vidare finst det ei eiga tilskotsordning for lokalradio og lokal-tv. Ein kommersiell allmennkringkastar kan for øvrig omfattast av meirverdiavgiftsfritaket for elektroniske nyheitsmedium dersom vilkåra i meirverdiavgiftsforskrifta § 6-2-1, jf. meirverdiavgiftslova § 6-2 er oppfylt.

Stortinget har bedt regjeringa utgreie ein modell der delar av meirkostnadene med eit kommersielt allmennkringkastingsoppdrag blir kompensert. Departementet vurderer ein slik modell i det følgjande. Departementet bad Mediemangfaldsutvalet om å utgreie om ein kompensasjonsordning for redaksjonelle kostnader kan vere eigna til å sikre dei mediepolitiske måla med kommersiell allmennkringkasting. Utvalet valde å ikkje vurdere ein slik modell, fordi han føreset at utvalet konkluderer i ei rekke andre spørsmål i hovudmandatet. Av denne grunnen har departementet heller ikkje vurdert ei kompensasjonsordning for redaksjonelle kostnader. Departementet vil likevel vurdere om ein slik modell kan vere eigna på eit seinare tidspunkt, etter at NOU-en frå Mediemangfaldsutvalet er lagd fram.

8.2 Departementet si vurdering av aktuelle støttemodellar

Dei overordna mediepolitiske måla for kommersiell allmennkringkasting er å oppretthalde mediemangfaldet og eit konkurrerande tilbod til NRK, i tillegg til å sikre ein riksdekkande kommersiell allmennkringkastar utanfor Oslo. Den offentlege støtta bør innrettast slik at ho i størst mogeleg grad kan oppfylle desse måla. Samtidig bør støtta ikkje ha konkurransemessige verknader som kan bidra til å svekke mediemangfaldet. Departementet har også vektlagt at støttemodellane må innrettast slik at dei er målretta og at dei effektivt kan nå dei mediepolitiske måla.

Departementet vurderer i det følgjande korleis offentleg støtte til kommersiell allmennkringkasting kan innrettast. Departementet har vurdert to modellar:

• Modell 1: Kompensasjon til ein kommersiell allmennkringkastar

• Modell 2: Prosjekttilskot til produksjon av allmennkringkastingsinnhald

Modell 1 inneber at staten kompenserer éin kommersiell aktør for å levere audiovisuelt allmennkringkastingsinnhald. Departementet meiner at det ikkje bør opnast for å kompensere fleire kommersielle allmennkringkastarar, fordi dette vil svekke høvet til å oppretthalde eit reelt konkurrerande tilbod til NRK. Sidan det er grenser for kor stor kompensasjon staten kan bidra med, vil det etter departementet si vurdering vere meir effektivt å sikre dei mediepolitiske måla ved å rette støtta inn mot éin aktør enn å spreie støtta på fleire.

Modell 2 inneber eit prosjekttilskot for produksjon av allmennkringkastingsinnhald. Ordninga inneber at det blir gjeve tilskot til enkelte program eller programseriar. Formålet med tilskotsordninga vil vere å auke produksjonen av visse typar allmennkringkastingsinnhald for å bidra til auka mediemangfald. Tilskotsordninga kan dessutan bidra til auka konkurranse om å produsere allmennkringkastingsinnhald, og dermed bidra til å auke kvaliteten i enkelte programkategoriar.

Departementet meiner at modell 1, kompensasjon til ein kommersiell allmennkringkastar, i størst grad vil kunne sikre dei mediepolitiske måla med kommersiell allmennkringkasting. Modellen vil kunne sikre eit breitt allmennkringkastingstilbod produsert utanfor Oslo, og dette kan gje NRK konkurranse i programkategoriar som nyheiter og tilbod til barn og unge. I motsetnad til modell 2 er modell 1 reservert éin aktør. Departementet meiner at ein modell retta inn mot ein enkeltaktør er naudsynt for å sikre eit omfattande tilbod av allmennkringkastingsinnhald som kan konkurrere med NRK.

Modell 2, prosjektstøtte til allmennkringkastingsinnhald, vil etter departementet sitt syn i mindre grad sikre dei mediepolitiske måla for kommersiell allmennkringkasting. Nyheiter og aktualitetsstoff er spesielt viktig for mediemangfaldet. Departementet meiner at ei tilskotsordning vil vere lite eigna til å støtte laupande produksjon av nyheitssendingar. Departementet viser til delrapporten til Mediemangfaldsutvalet, der utvalet konkluderer med at nyheits- og aktualitetsprogram ikkje vil

«egne seg for en prosjektbasert tilskuddsordning i denne sammenheng. Nyhetsprogrammer er en del av den løpende programvirksomheten. En redaktør vil ikke kunne gi en tredjepart (en uavhengig produsent eller tilskuddsorganet) innflytelse på produksjonen av nyhetssendinger, uten at det utfordrer både presseetiske prinsipper og kringkasterens redaksjonelle uavhengighet.»

Departementet legg óg til grunn at det vil vere krevjande å lage ei prosjektbasert tilskotsordning som støttar nyheits- og aktualitetsprogram, utan at det går ut over tilliten folk har til at media er uavhengige.

Modell 2 vil heller ikkje sikre kontinuerleg produksjon av andre programkategoriar som ligg i kjernen av allmennkringkastingsomgrepet. I tillegg meiner departementet at det er lite formålstenleg å nytte ei tilskotsordning for å sikre omfattande produksjon av allmennkringkastingsinnhald utanfor Oslo. Departementet viser også til Mediemangfaldsutvalet sin delrapport, der dei konkluderer med følgande:

«Prosjektbaserte tilskuddsordninger baserer seg på skjønnsmessige vurderinger. En slik tildelingsform innebærer at betydelige ressurser går med til administrasjon knyttet til tildeling av tilskudd, oppfølging og kontroll av produksjonene. Den innebærer også betydelige transaksjonskostnader for mottakeren, blant annet i forbindelse med søknadsprosessen, rapportering underveis og dokumentasjon av bruken av midler. Det vil følgelig være vanskelig å oppnå et produksjonsvolum som tilsvarer det man ville kunne oppnå med en modell B (kompensasjon til en kommersiell allmennkringkaster) uten svært høye statlige overføringer, noe som trolig ville medført ineffektiv bruk av ressurser/sløsing. En prosjektbasert tilskuddsmodell vil derfor trolig ha en langt mer begrenset betydning for bruksmangfoldet enn en kompensasjonsordning til en allmennkringkaster.»

I Mediemangfaldsutvalet sin delrapport tek dei til orde for at Modell 2 (prosjekttilskot til produksjon av allmennkringkastingsinnhald) kan rettast inn mot innovasjon i produksjon og publisering av innhald for kommersielt fjernsyn. Ifølgje utvalet kan ei slik ordning «kunne komplementere kompensasjon til en lineær kringkaster dersom den rettes mot å stimulere til økt konkurranse om å produsere og sende allmennkringkastingsinnhold, og slik tilby økt avsender- og innholdsmangfold.» Departementet er samd med utvalet i at det kan vere formålstenleg å ha ei kompletterande kompensasjonsordning som tek omsyn til innovasjon og utvikling. Tiltak som kan fremje innovasjon og utvikling på mediefeltet er avgjerande for å sikre mediemangfaldet i framtida. Departementet vil likevel ikkje gå inn for at ei slik ordning blir innført no. Departementet vil vurdere ei framtidsretta mediestøtte som kan bidra til innovasjon og utvikling i bransjen og sikre mediemangfaldet i lys av Mediemangfaldsutvalet sin NOU.

På bakgrunn av vurderinga over tilrår departementet modell 1 – kompensasjonsmodell til ein kommersiell allmennkringkastar. Under peikar departementet på korleis en slik modell kan innrettast. Departementet vil snarast mogeleg kunngjere ein avtale i tråd med dette. Departementet reknar med at avtalen tidlegast kan tre i kraft i 2018.

8.3 Kompensasjon til ein kommersiell allmennkringkastar

8.3.1 Innleiing

Departementet vurderer nedanfor korleis ei kompensasjonsordning for meirkostnader med eit kommersielt allmennkringkastingsoppdrag kan innrettast. Ordninga aktualiserer EØS-rettslege problemstillingar. Dette gjeld særleg reglane i EØS-avtalen om offentleg støtte. I tillegg er krava til lokalisering av allmennkringkastaren relevante for EØS-avtalen og reglane der om den indre marknaden. (Departementet vil beskrive moglege EØS-rettslege konsekvensar der det er relevant.)

8.3.2 Ordninga og samsvaret med reglane om offentleg støtte i EØS-avtalen

Etter departementet si vurdering vil tiltaket utgjere ei teneste av allmenn økonomisk verdi etter EØS-avtalen artikkel 59 (2). Støtte som oppfyller vilkåra i gruppeunntaket for tenester av allmenn økonomisk verdi, må ikkje meldast til og godkjennast av ESA før iverksetjing.1 Modellen som blir presentert under er innretta i tråd med vilkåra i gruppeunntaket, etter dialog med EFTAs overvakingsorgan (ESA). Departementet kommenterer dei enkelte krava som følgjer av gruppeunntaket, der det relevant. At støtta ikkje må meldast til ESA kan bidra til at støtta kan setjast i verk raskare enn ved ei formell melding til ESA.

I følgje gruppeunntaket kan støtta ikkje overstige 15 mill. euro i året. Støtta kan heller ikkje overstige nettokostnadane med allmennkringkastingsoppdraget, inkludert ei rimeleg forteneste, jf. gruppeunntaket artikkel 5 (1). Med nettokostnader er meint kostnader med allmennkringkastingsoppdraget etter at inntekter frå allmennkringkastingsoppdraget er trekt frå. Dette kan til dømes vere inntekter frå reklame, brukarbetaling eller liknande som er generert frå allmennkringkastingsverksemda. Dette betyr at dersom tenesta har høg lønnsemd, vil statens kompensasjon kunne bli redusert. Utbetalt støtte som overstig nettokostnader, inkludert ei rimelig forteneste, skal som hovudregel betalast tilbake av støttemottakaren.

Gruppeunntaket stiller opp reglar for utrekning av kor stor kompensasjonen kan vere, prinsippet for kostnadsallokering av inntekter og utgifter aktøren har med oppdraget og berekning av «rimelig forteneste». Departementet vil kome tilbake til kva som skal utgjere ei rimeleg forteneste knytt til oppdraget før kunngjering, i tråd med reglane i gruppeunntaket.

Departementet vil ha ytterlegare dialog med ESA om innretninga modellen skal ha, før kunngjering. Det vil bli gjort nødvendige justeringar i innretninga for å sikre at tiltaket er i tråd med EØS-avtalen dersom dialogen med ESA tilseier dette.

8.3.3 Tildeling

Departementet legg til grunn at det kommersielle allmennkringkastingsoppdraget skal bli tildelt etter ei kunngjering open for alle interessentar, i tråd med relevante reglar i innkjøpsregelverket.

Departementet tilrår at allmennkringkastingsoppdraget blir tildelt etter ein open skjønnheitskonkurranse. Dette inneber at departementet kunngjer kva allmennkringkastingsplikter som kringkastaren skal oppfylle, og kva for kompensasjon som skal ytast. Det vil deretter vere opp til søkaren å gjere greie for korleis programplanane og allmennkringkastingspliktene skal oppfyllast innanfor den oppgjevne kompensasjonssummen. Anbodet går til den som kvalitativt og kvantitativt oppfyller planane på best måte. Planane tilbydarane har gjort greie for, vil inngå som forpliktande delar av oppdraget gjennom heile avtaleperioden. Mediemangfaldsutvalet foreslo i si utgreiing ein konkurranse tilsvarande departementet sitt forslag.

8.3.4 Krav til innhaldet i programma

Departementet viste i kapittel 7 at det er ein risiko for at marknaden på eiga hand ikkje vil levere enkelte typar allmennkringkastingsinnhald. Ein fri marknad vil prioritere kommersielt lønnsamt innhald. Av denne grunn bør oppdraget rettast inn mot innhald med ein sosial, demokratisk eller kulturell meirverdi. Samtidig er det viktig at allmennkringkastingsinnhaldet når ut til sjåarane og har relativ høg oppslutnad. Dette tilseier at kringkastaren bør tilby varierte program. Kapittel 3 inneheld dei overordna mediepolitiske måla for dette.

Innhaldspliktene kan anten utformast breitt eller avgrensast til bestemte typar innhald. Eit breitt oppdrag kan til dømes omfatte smalt og breitt innhald, det vil seie nyheiter og aktualitetar, tv-drama, kulturprogram og innhald for barn og unge. Eit snevert oppdrag kan til dømes avgrensast til innhald som er særs viktig for samfunnet, som nyheiter og aktualitetar.

Eit snevert oppdrag kan i nokon grad bidra til å skape større konkurranse om oppdraget. Departementet legg til grunn at det vil vere meir krevjande å tilby ei breiare pakke av ulikt audiovisuelt allmennkringkastingsinnhald. Det mediepolitiske målet om å sikre eit alternativt og konkurrerande tilbod til NRK tilseier likevel, slik departementet ser det, at oppdraget innrettast breitt, og at det blir stilt både overordna og spesifikke krav til programma. Dette er i samsvar med Mediemangfaldsutvalets vurderingar i delrapporten, der utvalet tek til orde for at oppdraget bør innrettast både overordna med tematisk og sjangermesseg breidde, samtidig som det blir stilt spesifikke krav til bestemte typar av innhald.

Som eit overordna prinsipp legg departementet til grunn at innhaldspliktene må utformast på ein måte som sikrar redaksjonell fridom og sjølvstende. Samtidig er det naturleg at staten også stiller enkelte meir spesifikke krav til innhaldspliktene, og at det er opp til søkarane å gje ei nærare beskriving av korleis desse krava skal oppfyllast. Innhaldspliktene bør dessutan sjåast i samanheng med storleiken på kompensasjonen.

Innhaldspliktene i kunngjeringa blir utforma i tråd med kunngjeringa frå 2009, som ligg til grunn for statens noverande avtale med kommersiell allmennkringkastar på tv. Dette vil kunne sikre eit variert allmennkringkastingstilbod basert på prinsippa for allmennkringkasting med program for både breie og smale grupper.

På denne bakgrunn legg departementet opp til å stille følgande krav til innhaldet i programma:

Overordna krav til innhaldet:

• Programma skal baserast på prinsippa for allmennkringkasting.

• Profilen til allmennkringkastingstilbodet skal vere av allmenn karakter og interesse, og programma skal ha tematisk og sjangermesseg breidde, både når det gjeld samansetjing av programkategoriar og samansetjinga innanfor kvar programkategori.

• Det skal vere programtilbod både for breie og smale grupper.

Spesifikke krav til innhaldet

Den kommersielle allmennkringkastaren skal i det minste formidle:

• eigne daglege nyheitssendingar med base i den sentrale nyheitsredaksjonen

• norskspråklege program retta mot barn og unge

• formidling av norsk film og tv-drama

• norskspråklege program skal utgjere minst 50 pst. av det publiserte innhaldet.

• begge dei offisielle norske målformene skal nyttas.

I tillegg til krava som blir føreslått over, vil dei detaljerte planane for allmennkringkastingsverksemda som blir presenterte i tilbudet inngå som forpliktande delar av oppdraget gjennom heile avtaleperioden.

8.3.4.1 Konsultasjon med Sametinget

Samane har status som urfolk og er verna gjennom nasjonale lover og internasjonale konvensjonar.2 Som urfolk har samane rett til å bli konsulterte i saker som kan få direkte betyding for dei, jf. Prosedyrar for konsultasjonar mellom statlige myndigheiter og Sametinget. Kulturdepartementet bad derfor om Sametingets synspunkt på meldinga. Sametinget støtter i hovudsak innhaldet i meldinga. Sametinget understreker likevel at det må vere innhaldspliktar om eigne program eller programinnslag for det samiske folket, og at desse som hovudregel skal vere på samisk. Sametinget understreker også at samisk og norsk er likeverdige språk. Allmennkringkastaren skal tilby program for breie og smale grupper. Staten vil inngå avtale med den som kvalitativt og kvantitativt oppfyller planane på best mogleg måte, sett i lys av storleiken på kompensasjonen. Dersom allmennkringkastaren som blir vald presenterer planer om å sende program for det samiske folket, vil dette inngå som en forpliktande del av oppdraget gjennom heile avtaleperioden. Departementet viser dessutan til at støtta vil vere avgrensa. På denne bakgrunn ser ikkje departementet det som hensiktsmessig å ta inn eit spesifikt krav om programinnslag for det samiske folket.

8.3.5 Distribusjon og tilgjengelegheit

Dersom staten skal kompensere for meirkostnadene med eit allmennkringkastingsoppdrag bør innhaldet vere mest mogeleg tilgjengeleg. Denne problemstillinga har fleire dimensjonar. For det første bør det takast stilling til om innhaldet skal gjerast tilgjengeleg på éi eller fleire plattformer. For det andre må det vurderast i kva grad det skal stillast krav til teknisk tilgang (dvs. kor stor del av sjåarane som skal kunne taka i mot sendingane og tenesta).

8.3.5.1 På kva plattformer skal allmennkringkastingsinnhaldet gjerast tilgjengeleg?

Allmennkringkastingsinnhald har ingen verdi dersom det ikkje når ut til publikum. Som det er gjort greie for i tidlegare kapittel, er sjåarvanane til folk i endring. Blant dei eldre sjåarane er lineær-tv framleis ei viktig medieplattform, medan yngre sjåarar brukar stadig meir tid på ikkje-lineære plattformer. For at den kommersielle allmennkringkastaren sitt innhald skal nå heile folket, bør programma bli formidla på dei medieplattformene som sjåarane brukar. Dette talar for at allmennkringkastaren må formidle innhaldet sitt på både lineære og ikkje-lineære plattformer. Departementet legg opp til at tilbydarane må spesifisere på kva plattformer allmennkringkastingstilbodet skal leverast.

Departementet understrekar at eventuell tilgjengeleggjering av ulikt innhald som dels fell innanfor og dels utanfor oppdraget i ei felles teneste krev at kringkastaren på ein objektiv og transparent måte kan skilje inntekter og utgifter knytt til allmennkringkastingsoppdraget frå anna verksemd.

8.3.5.2 Teknisk dekning

Departementet legg til grunn at innhaldet bør kunne takast imot over heile landet. Dette kravet vil til dømes vere oppfylt dersom tv-kanalen har distribusjon i det digitale bakkenettet, og dersom den ikkje-lineære tenesta blir fritt distribuert på Internett.

8.3.6 Allmennkringkastaren si lokalisering mv.

Eit sentralt mediepolitisk mål for kommersiell allmennkringkasting er å sikre eit riksdekkande medietilbod som er produsert utanfor Oslo. Dagens avtale med TV 2 stiller krav om at allmennkringkastaren skal ha hovudkontor og sentral nyheitsredaksjon i Bergen. Departementet viser også til at Stortinget har bedt regjeringa om å ta initiativ til å sikre kommersiell allmennkringkasting med sentral nyheitsredaksjon og hovudkontor i Bergen.

Departementet har vurdert om krav til lokalisering i Bergen bør oppretthaldast. I Mediemangfaldsutvalet si delutgreiing konkluderer utvalet med at «lokalisering også andre steder enn Bergen kan bidra til mediemangfoldet og tilby et alternativ til Oslo-dominansen innen riksdekkende medier.» Utvalet peikar også på at eit «krav til lokalisering i Bergen i høy grad vil begrense søkergrunnlaget ettersom det er betydelige etableringshindre for aktører uten tung tilstedeværelse i regionen.» Departementet er samd i utvalet sine vurderingar, og legg til grunn at dei mediepolitiske måla også kan realiserast på andre stader utanfor Oslo. Det finst fleire byar i Noreg som har eit folketal og eit mediemiljø med ein storleik som kan huse ein kommersiell allmennkringkastar. Departementet meiner også at krav om lokalisering på fleire stader utanfor Oslo er eigna til å auke konkurransen om oppdraget. Eit krav om lokalisering i Bergen, eller tilsvarande krav om lokalisering på ein bestemt stad, kan også vere i strid med EØS-avtalen. Derfor legg departementet opp til at blir stilt krav om at den sentrale nyheitsredaksjonen og hovudkontoret til den kommersielle allmennkringkastaren blir plassert utanfor Oslo.

I kapittel 3 peikar departementet på at dei fleste riksdekkande medium i Noreg er lokaliserte i Oslo, og at dette i nokon grad kan prege dekninga av saker frå andre delar av landet. Kommersielt allmennkringkastingsinnhald produsert i ein annan del av landet kan derfor bidra til fleire perspektiv i mediedekninga, og fungere som eit alternativ til dei riksdekkande media i Oslo. Det er ein risiko for at ein kommersiell allmennkringkastar lokalisert i nærleiken av Oslo ikkje vil fungere som eit reelt alternativ til dei riksdekkande media med sete i Oslo. Departementet vil derfor som nemnd stille krav om at den sentrale nyheitsredaksjonen og hovudkontoret skal vere plassert utanfor Oslo. Eit slikt krav kan utformast på ulike måtar. Eit mogeleg alternativ kan vere å stille krav om lokalisering utanfor det sentrale Austlandet eller utanfor visse fylke. Eit anna alternativ kan vere å stille krav om lokalisering i ein viss avstand frå Oslo. Departementet vil i samband med kunngjeringa ta endeleg stilling til korleis ein best mogeleg kan sikre at den kommersielle allmennkringkastaren får ei lokalisering som legg til rette for at han vil fungere som eit reelt redaksjonelt alternativ til Oslo-baserte medium.

Gjeldande avtale mellom TV 2 og staten inneheld ei plikt for kringkastaren til å vere etablert under norsk jurisdiksjon, jf. kringkastingsforskrifta § 1-1. Departementet har derfor vurdert om det bør stillast krav om at den kommersielle allmennkringkastaren skal vere etablert i Noreg. Formålet med dette vil vere å sikre at kringkastaren følgjer relevant lovgjeving på mediefeltet. Etter departementet si vurdering vil behovet for å sikre at kringkastaren følgjer norsk medielovgjeving kunne ivaretakast ved å stille krav om at kringkastaren skal følge relevant norsk lovgjeving på mediefeltet. Departementet legg derfor til grunn at det blir stilt krav om at kringkastaren skal følgje relevant nasjonal regulering på mediefeltet, bl.a.:

• lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstenester

• lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv.

Departementet legg til grunn at pliktene til å følgje relevante nasjonale føresegner kan innrettast slik at også lov og forskriftsendringar som blir vedtekne etter at avtalen er underskriven, også skal gjelde.

Som nemnt i kapittel 8.3.2, vil departementet ha vidare dialog med ESA om innretninga på modellen – før kunngjering. Departementet vil justere modellen dersom dialogen med ESA tilseier det.

8.3.7 Avtaleperiode

I Mediemangfaldsutvalet sin delrapport blir det teke til orde for at dei raske endringane i mediemarknaden tilseier at avtalen ikkje bør vare meir enn tre til fem år. Departementet er samd i denne vurderinga. Samtidig er det viktig at avtaleperioden varer lenge nok til at potensielle søkarar kan byggje ei kommersielt levedyktig verksemd, slik at ein t.d. kan dekke nødvendige investeringar. Departementet foreslår på dette grunnlaget at avtalen skal vare i ein periode på fem år. Departementet legg opp til avtalen skal kunne re-forhandlast dersom viktige føresetnader blir endra undervegs. Dette vil departementet vil kome tilbake til i kunngjeringa.

Tiltak for å sikre kommersiell allmennkringkasting bør vurderast i lys av Mediemangfaldsutvalets tilrådingar, som blir lagde fram 1. mars 2017. Utvalet skal vurdere det samla norske medietilbodet med vekt på to område: nyheits- og aktualitetsmedium, og deira funksjon i nyheits- og debattformidlinga, i tillegg til deira betyding for språka og kulturen i Noreg. På bakgrunn av Mediemangfaldsutvalets NOU og høyringa av utgreiinga, vil departementet kome tilbake til Stortinget med ein heilskapleg gjennomgang av det mediepolitiske verkemiddelapparatet.

8.3.8 Mekanismar for å hindre overkompensasjon og kryss-subsidiering

For at støtta skal vere i samsvar med gruppeunntaket må det sikrast at aktøren ikkje tek i mot meir enn det som er nødvendig for å levere oppdraget, inkludert ei rimelig forteneste. Berre tenester som er omfatta av oppdraget kan vere finansiert med støtta. Storleiken på kompensasjonen og prinsippa for kostnadsallokering og utrekning av rimeleg forteneste må innrettast slik at det ikkje skjer overkompensasjon. Det må også sikrast at støtta ikkje blir bruka til å kryss-subsidiere verksemd som fell utanfor oppdraget. Kompensasjon som overstig nettkostnadane inkludert ei rimelig forteneste, skal som hovudregel betalast tilbake til staten.

I den grad allmennkringkastaren også driv verksemd som fell utanfor oppdraget, vil det vere ein risiko for at kringkastaren underrapporterer inntekter og overdriv kostnader med oppdraget. I kringkastingsmarknaden kan det dessutan vere utfordrande å klart identifisere inntekter og utgifter med oppdraget. Enkelte kringkastarar sel til dømes kanalane sine i ei pakke til tv-distributørane. I slike tilfelle må det gjerast ei særskilt utrekning, for å allokere inntekter til allmennkringkastingskanalen vis-a-vis kanalar som fell utanfor oppdraget. For å minimere risikoen for overkompensasjon og kryss-subsidiering vil det bli stilt krav om eit klart rekneskapsmesseg skilje mellom allmennkringkastingsverksemda og eventuell anna verksemd. Departementet vil vidare stille krav om at rekneskapsføringa skal baserast på objektive og konsekvente prinsipp. For å kontrollere dette skal kringkastaren årleg legge fram ein ekstern revisorrapport som dokumenterer at det ikkje skjer overkompensasjon og kryss-subsidiering.

8.3.9 Tilsyn

I samsvar med regelverket om offentleg støtte må det for det første førast tilsyn med korleis allmennkringkastaren oppfyller allmennkringkastingsoppdraget. Departementet legg til grunn at dette skal gjerast årleg av Medietilsynet, som i dag fører tilsyn med bl.a. NRKs og TV 2s allmennkringkastingsplikter. For det andre må det førast regelmessig og effektiv kontroll med bruken av den offentlege finansieringa, for å hindre overkompensasjon og kryss-subsidiering. Departementet legg opp til at Medietilsynet skal kontrollere dette årleg, etter eigne vurderingar og i lys av den eksterne revisorrapporten som den kommersielle allmennkringkastaren legg fram. Denne rapporten skal innehalde opplysningar om allmennkringkastaren sin separate regnskapsføring av inntekter og utgifter knytt til oppdraget, samt en kontroll med at kompensasjonen ikkje er bruka på aktivitetar som fell utanfor oppdraget, såkalla kryss-subsidiering

Departementet legg dessutan opp til det skal medføre sanksjonar å bryte allmennkringkastingspliktene, t.d. ved at avtalen kan seiast opp dersom det skjer alvorlege brot på avtalen.