1 Hovedlinjer i den økonomiske politikken og utsiktene for norsk økonomi

Norge er et land med store muligheter. Vi har en åpen økonomi, en høyt utdannet befolkning og store naturressurser. På lang sikt er det særlig vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. Regjeringen vil derfor prioritere tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i norsk økonomi. Regjeringen vil bidra til å skape et robust og mangfoldig næringsliv.

Verdien av vår framtidige arbeidsinnsats utgjør den største delen av nasjonalformuen. Regjeringen vil styrke arbeidslinjen og satse på kunnskap. Et høyt kunnskapsnivå er viktig for produktiviteten i norsk næringsliv og gir samtidig den enkelte større valgmuligheter.

Regjeringen vil føre en politikk som gir næringslivet økt konkurransekraft og dermed mulighet til å skape større verdier og trygge arbeidsplasser for framtiden. Regjeringen vil arbeide for at næringslivet skal få gode generelle rammebetingelser, et forutsigbart skattesystem, bedre infrastruktur, mulighet til å ansette kompetente medarbeidere og tilgang på kapital.

Skatt er ikke et mål, men et middel. Regjeringen vil bruke skatte- og avgiftssystemet til å finansiere fellesgoder, sikre sosial mobilitet, oppnå mer effektiv ressursutnyttelse og gi bedre vilkår for norsk næringsliv. Det private eierskapet skal styrkes, og det skal lønne seg mer å jobbe, spare og investere. Regjeringen vil også stimulere til mer miljøvennlig adferd. Regjeringen vil redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået for å gi mer maktspredning, øke verdiskapingen og gi større frihet for familier og enkeltmennesker.

Regjeringen vil føre en ansvarlig økonomisk politikk basert på handlingsregelen for bruk av oljepenger. Budsjettpolitikken må innrettes slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv og gjør offentlig virksomhet mer effektiv. Den økte bruken av oljepenger skal vris i retning av investeringer i kunnskap og infrastruktur, samt vekstfremmende skattelettelser. Den offentlige pengebruken skal innenfor handlingsregelens rammer tilpasses situasjonen i økonomien. Regjeringen legger til grunn et generasjonsperspektiv i den økonomiske politikken.

Regjeringen vil bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Klimautfordringen er global og krever globalt samarbeid. Regjeringen arbeider for en bred og ambisiøs internasjonal klimaavtale i tråd med togradersmålet. Regjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket.

Høyere vekst hos Norges handelspartnere

Internasjonal økonomi er fortsatt preget av finanskrisen og noen av de ubalansene som bygget seg opp i forkant av det økonomiske tilbakeslaget. Behovet for å styrke offentlige finanser er fortsatt til stede. Mens rentene er svært lave, bidrar finanspolitikken til å holde etterspørselen tilbake. I mange land har bankene lav kapasitet til å øke sine utlån, og flere steder er investeringene fortsatt lave. Både produksjonsutstyr og arbeidskraft utnyttes dårligere enn før finanskrisen.

I de tradisjonelle industrilandene var det imidlertid en bedring gjennom annet halvår i fjor. Produksjonen er nå på vei opp. Veksten hos Norges handelspartnere sett under ett anslås til om lag 2½ pst. både i år og neste år. Det er nær gjennomsnittet for de siste tjue årene. Arbeidsledigheten ventes likevel å holde seg høy, særlig i euroområdet.

Situasjonen er fortsatt usikker, selv med bedre utsikter til vekst. Utviklingen i euroområdet er skjør. En forverring av situasjonen i Ukraina og forholdet til Russland kan få negative konsekvenser for mange europeiske land. Usikkerheten om utviklingen i framvoksende økonomier har også fått større oppmerksomhet det siste året. Et tilbakeslag i Kina og andre framvoksende økonomier kan få negative virkninger for verdensøkonomien og føre til lavere priser på olje og andre råvarer.

Avdempet vekst i norsk økonomi

Siden årtusenskiftet har veksten i norsk økonomi vært høy sammenliknet med de fleste andre industriland. Oljeprisen har steget kraftig, og vi har også fått bedre betalt for andre varer vi selger til utlandet. Samtidig har prisene vært lave på mange av varene vi importerer. Denne bedringen i bytteforholdet mot utlandet har bidratt til sterk vekst i Norges realinntekter, og gjort det lettere for bedrifter å leve med et høyere kostnadsnivå enn hos våre handelspartnere. Etterspørselen er i tillegg trukket opp av lave realrenter og en langvarig lånebølge i husholdningene. Boligprisene har steget raskt. Økt aktivitet på norsk sokkel og økt bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet har også bidratt til høy vekst i etterspørselen etter varer, tjenester og arbeidskraft. Vår evne til å produsere er blitt styrket av betydelig arbeidsinnvandring fra nye EU-land. Samtidig har høy lønnsvekst og sterkere krone bidratt til å skyve ut konkurranseutsatte virksomheter, slik at den sterke veksten i samlet etterspørsel kunne møtes.

Veksten i norsk fastlandsøkonomi dempet seg gjennom 2013. For 2014 anslås det nå en vekst i BNP Fastlands-Norge på knapt 2 pst., om lag på linje med resultatet for fjoråret. Omslaget i retning av sterkere økonomisk utvikling hos flere av våre handelspartnere kan bidra til at veksten blir litt høyere i 2015. Anslagene for veksten i norsk økonomi er likevel noe lavere enn lagt til grunn i fjor høst og under gjennomsnittet for de siste 40 årene. Sysselsettingen ventes å vokse mer moderat de nærmeste par årene. Ledigheten kan gå litt opp gjennom inneværende og neste år, fra 3½ pst. nå til om lag 3¾ pst. Det er likevel nærmere ½ prosentenhet lavere enn gjennomsnittet for de siste 25 årene.

Avdempingen vi har sett i fastlandsøkonomien, har trolig sammenheng med ubalanser som har bygget seg opp gjennom perioden med sterk inntektsvekst etter årtusenskiftet. Både boligpriser og husholdningenes gjeld er kommet opp på svært høye nivåer. Det kan ha bidratt til svakere vekst i etterspørselen etter boliger og forbruksgoder. Også i kommunesektoren er gjeldsnivået høyt. Samtidig begrenser høye kostnader produksjonen. Både tradisjonell utekonkurrerende industri, leverandører til oljenæringen og tjenestenæringer som tidligere var lite utsatt for konkurranse utenfra, merker at norsk arbeidskraft er dyr.

Også mer langsiktige forhold trekker i retning av lavere vekst i norsk økonomi framover enn det vi har sett de siste tiårene. Oljenæringens kjøp av varer og tjenester ventes nå å flate ut og vil etter hvert falle. På produksjonssiden kan flere år med forholdsvis lav vekst i produktiviteten peke i retning av noe svakere underliggende vekst i samlet verdiskaping framover. Aldringen av befolkningen vil dempe tilgangen på arbeidskraft. Med litt svakere vekst i fastlandsøkonomien kan trolig også arbeidsinnvandringen bli noe mindre. I så fall vil bevegelser av arbeidskraft over landegrensene bidra til å dempe økonomiske svingninger både når veksten er sterk og når den avtar.

Det siste året har fastlandsøkonomien tatt noen små skritt i retning av en mer balansert utvikling. Svekkelsen av kronen har dempet presset på konkurranseutsatte virksomheter noe. Boligprisene flatet ut gjennom fjoråret, men har steget litt igjen i 2014. Husholdningens gjeld vokser langsommere enn før, men fortsatt raskere enn deres inntekter. Oppgjøret i frontfaget peker i retning av noe lavere lønnsvekst i år enn i fjor. Det ligger likevel an til at lønnskostnadene målt i nasjonal valuta fortsatt vil øke raskere i Norge enn hos våre handelspartnere. Konkurranseutsatte virksomheter er sårbare for lavere priser, sterkere krone eller fall i etterspørselen.

Hovedutfordringene i den økonomiske politikken

Sundvolden-erklæringen understreker at bruken av oljepenger skal tilpasses situasjonen i økonomien innenfor handlingsregelens rammer. For Norge, som har store, svingende og forbigående inntekter fra naturressurser, er det viktig å ha et troverdig ankerfeste for budsjettpolitikken. En forutsigbar budsjettpolitikk er viktig for stabilitet i produksjon og sysselsetting i alle deler av norsk økonomi.

Handlingsregelen er viktig for å understøtte en stabil utvikling og høy verdiskaping i norsk økonomi på lang sikt og for å sikre at oljerikdommen også kommer fremtidige generasjoner til gode. Markedsverdien av pensjonsfondet kan imidlertid svinge betydelig fra år til år. Dette illustreres godt av utviklingen i 2013 da god avkastning i finansmarkedene, høye oljeinntekter og en svakere krone bidro til at fondet økte med et beløp som svarer til 50 pst. av BNP Fastlands-Norge. Økningen i fondet ga et kraftig løft i banen for forventet realavkastning på 4 pst. I en slik situasjon er 4-prosentbanen mindre egnet som operativt mål for finanspolitikken på kort sikt.

Avstanden mellom 4-prosentbanen og bruken av oljepenger, slik den nå anslås, gir oss en viktig buffer mot økonomiske tilbakeslag. Erfaringer utenfra viser at det som framstår som stabile, strukturelle skatte- og avgiftsinntekter kan svikte betydelig i møte med større økonomiske rystelser. For Norge er det også usikkerhet om utviklingen i pensjonsfondet og dermed om rammene for bruk av oljeinntekter framover.

Samtidig er det sentralt hvordan oljepengene brukes. Da Stortinget sluttet seg til handlingsregelen, ble det understreket at økningen i bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten av økonomien. En enstemmig finanskomité pekte på at skatte- og avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få en mer velfungerende økonomi. Brede skattelettelser kan stimulere til sparing og høyere arbeidstilbud. Skattelettelser påvirker dermed ikke bare samlet etterspørsel, men også produksjonskapasiteten i økonomien.

Med svakere vekstbidrag fra oljevirksomheten framover er det nødvendig å øke oppmerksomheten mot tilbudssiden i norsk økonomi. Skal vi opprettholde om lag den samme veksten i levestandard som vi har vent oss til gjennom de siste 40 årene, må vi løfte produktivitetsveksten fra det lavere nivået vi har sett de siste årene. Da må vi øke trykket for vekstfremmende reformer både i offentlig forvaltning og i resten av økonomien. Dette arbeidet må gis prioritet. Erfaringer tyder på at det vil ta tid før slike reformer slår ut i økt produktivitet.

Arbeidsinnsatsen er viktig for den økonomiske veksten og bærekraften i offentlige finanser. Vi har høy sysselsetting, men den gjennomsnittlige arbeidstiden er lav, slik at arbeidsinnsatsen per innbygger ikke er høyere enn gjennomsnittet for EU-landene. Samtidig har vi mange på trygd. Andelen som står utenfor arbeidslivet som følge av sykdom og nedsatt arbeidsevne, er høyere i Norge enn i mange andre land. Å redusere denne andelen er en krevende, men sentral utfordring.

Aldring av befolkningen vil framover gi markert høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Bare en mindre del av de økte utgiftene kan finansieres av inntektene fra pensjonsfondet. Pensjonsreformen, som er utformet for å gi betydelige langsiktige innsparinger og økt arbeidstilbud, er ikke tilstrekkelig til å lukke gapet mellom statens utgifter og inntekter på lang sikt. Det vil derfor bli nødvendig med ytterligere reformer for å sikre finansiering av de velferdsordningene som allerede er etablert.

Avveiingene i budsjettpolitikken

Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Renten er vår første forsvarslinje mot en svakere økonomisk utvikling. Den avdempingen vi ser i norsk økonomi, er beskjeden. Norges Bank fant ikke grunnlag for å sette ned styringsrenten på sitt siste rentemøte. Banen for styringsrenten framover er heller ikke satt ned.

Den økonomiske utviklingen tilsier ikke en mer ekspansiv finanspolitikk nå. Selv om presset i arbeidsmarkedet ser ut til å avta noe, er det lite ledig kapasitet innenlands. Ubalansene som har bygd seg opp i norsk økonomi etter årtusenskiftet kan heller ikke løses med økt bruk av oljepenger. Tvert imot kan en for rask innfasing av oljeinntekter hindre økonomien å komme tilbake til en mer balansert bane, og føre til at vi skyver nødvendige tilpasninger foran oss. Høy gjeld gjør husholdningene sårbare. Hvis gjeld og boligpriser fortsetter å stige, øker risikoen for et kraftig tilbakeslag i fastlandsøkonomien.

Det norske kostnadsnivået er høyt. Når vi øker bruken av oljepenger, reduserer vi tilgangen på arbeidskraft for konkurranseutsatte næringer. En for rask innfasing av oljeinntekter kan øke presset på lønningene og bremse tilpasningen som må finne sted når næringslivet etter hvert må finne nye markeder ute. Økt bruk av oljepenger høyner også faren for en sterkere krone. Det vil gjøre norsk arbeidskraft enda dyrere og slå negativt ut for næringer som møter konkurranse fra utlandet.

Revidert budsjett for 2014

Regjeringens forslag til revidert budsjett innebærer et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 140,9 mrd. kroner. Det er 1,9 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett. Det strukturelle underskuddet tilsvarer 2,8 pst. av Statens pensjonsfond utland ved inngangen til året, ned fra 2,9 pst. i saldert budsjett. Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet anslås til 5,8 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge i 2014. Hver tiende krone som brukes over offentlige budsjetter hentes nå fra pensjonsfondet.

Sammenliknet med saldert budsjett fra i fjor høst er det endringer både i budsjettets utgifter og inntekter. I lys av oppdatert informasjon om den økonomiske utviklingen og skatteinngangen det siste halve året er anslaget for skatte- og avgiftsinntektene i 2014 satt ned med 9 mrd. kroner. Det meste av dette kan trolig være konjunkturelt. Ut fra den informasjonen vi har nå, ser knapt 3 mrd. kroner ut til å være en varig reduksjon i de underliggende inntektene. Salg av elbiler og andre biler med små klimautslipp og lave avgifter trekker inntektene fra bilavgiftene noe ned. Vi må også ta høyde for de varige virkningene på statens inntekter av at den underliggende veksten i fastlandsøkonomien kan bli lavere når oljeinvesteringene flater ut og den mest intense lånebølgen i husholdningene ser ut til å gi seg. Den varige delen av nedjusteringen svekker den underliggende budsjettbalansen. Resten antas å være forbigående og møtes med en økt overføring fra pensjonsfondet, slik at de såkalte automatiske stabilisatorene i budsjettet får virke.

Regjeringen foreslår enkelte endringer i avgiftene som samlet gir en lettelse på 140 mill. kroner. Samtidig øker inntektene utenom skatter og avgifter med 2,1 mrd. kroner, mens utgiftene øker samlet med 1,1 mrd. kroner. De økte inntektene skyldes først og fremst inntekter fra salg av oppdrettskonsesjoner og økte utbytter.

Bruken av oljepenger måles ved det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet. Endringen i denne størrelsen er et enkelt mål på budsjettets virkning på økonomien. Fra 2013 til 2014 ligger bruken av oljepenger an til å øke med 0,7 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge. Det er 0,2 prosentenheter høyere enn i fjor høst. Når budsjettet for i år framstår som mer ekspansivt, skyldes det først og fremst at bruken av oljepenger i 2013 ble om lag 3 mrd. kroner lavere enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen. Realveksten i statsbudsjettets underliggende utgifter anslås til 3,1 pst., mot 2,5 pst. i saldert budsjett. Den nominelle veksten anslås til 6,2 pst. Ser vi årene 2013 og 2014 under ett, er imidlertid endringene i tallene ikke så store sammenliknet med det bildet vi hadde i fjor høst.

Kommunenes inntekter

Kommunene og fylkeskommunene er ansvarlige for viktige velferdstjenester. Kommunesektoren skal levere tjenester av høy kvalitet, som er tilpasset lokale forutsetninger og innbyggernes behov. For at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver er det nødvendig med en robust, forutsigbar og god kommuneøkonomi.

Inntektsnivået i kommunesektoren i 2014, og den reelle veksten i inntektene fra året før, anslås nå litt lavere enn i fjor høst. Kommunesektorens samlede inntekter ventes å øke reelt med 5,1 mrd. 2014-kroner fra 2013 til 2014, mens realveksten i de frie inntektene anslås til 3,2 mrd. kroner. Veksten i både samlede og frie inntekter er 0,4 mrd. kroner mindre enn anslått i saldert budsjett for 2014. Nedjusteringen må ses i sammenheng med et litt lavere anslag for inntektene fra skatt på inntekt og formue. De beregnede merutgiftene for kommunesektoren som følge av befolkningsutviklingen er imidlertid også justert ned. Samlet sett er kommunenes handlingsrom i liten grad endret.

I kommuneproposisjonen for 2015 varsles det en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter i 2015 i størrelsesorden 4½ til 5 mrd. kroner. Det er lagt opp til at mellom 4,2 og 4,5 mrd. kroner av veksten kommer i form av frie inntekter. Regjeringens varslede satsing legger til rette for en videre utbygging av det kommunale tjenestetilbudet.

Den foreslåtte inntektsveksten legger til rette for styrking av det kommunale tjenestetilbudet, både i omfang og kvalitet. I tillegg er det rom for en mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren. Dersom kommunesektoren klarer å ta ut effektiviseringspotensialet i sektoren, vil det kommunale tjenestetilbudet kunne styrkes utover det som følger av inntektsveksten. Regjeringen har klare forventninger til at kommuner og fylkeskommuner kontinuerlig arbeider med å forenkle, fornye og forbedre tjenestene.

Kommuneøkonomien er nærmere omtalt i avsnitt 3.3.

Skatte- og avgiftsopplegget

Skatte- og avgiftsreglene bør som hovedregel ligge fast gjennom året. Regjeringen foreslår derfor kun mindre endringer i skatte- og avgiftsreglene, jf. Prop. 94 LS (2013–2014) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga. Forslagene anslås å redusere statens inntekter med om lag 165 mill. kroner påløpt og 140 mill. kroner bokført i 2014. Blant forslagene er fjerning av båtmotoravgiften og mer fleksible kvoter i taxfree-ordningen for alkohol og tobakk. Regjeringen vil også bedre skattyters rettssikkerhet og foreslår bl.a. at opplysninger om hvem som har søkt i skattelisten blir gjort tilgjengelig for skattyteren på skatteetaten.no. Endringene får virkning for skattelistene for inntektsåret 2013, som legges ut høsten 2014.

Dagens ordning med differensiert arbeidsgiveravgift må endres fordi EU-kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har vedtatt nye retningslinjer for regionalstøtte. De nye retningslinjene, som gjelder fra 1. juli 2014 til 31. desember 2020, begrenser støtten til færre sektorer. Signaler fra ESA tyder på at bl.a. energi- og transportsektorene ikke vil kunne motta regionalt differensiert driftsstøtte. Det pågår fortsatt diskusjoner i EU om hvordan sektorbegrensningene i retningslinjene for regionalstøtte skal forstås og anvendes. Når innholdet i den ordningen som kan godkjennes av ESA er mer avklart, vil Regjeringen legge fram en egen proposisjon med forslag til vedtak om arbeidsgiveravgiften og tilhørende kompensasjonstiltak. Avklaringen i ESA vil trolig skje i løpet av de to siste ukene av mai.

Regjeringen har vurdert hvordan skatteendringene i 2014 slår ut for selvstendig næringsdrivende bønder, jf. vedtak i Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet. Skatte- og avgiftssystemet inneholder en rekke særregler som innebærer at bønder betaler lavere skatt enn andre selvstendig næringsdrivende. I 2014 kommer generelle lettelser i inntektsskatten, formuesskatten og startavskrivninger for maskiner mv. bøndene til gode. Fjerningen av arveavgiften gir dessuten en stor fordel ved generasjonsskifte. I motsatt retning trekker nye regler for verdsetting av jordbruks- og skogbrukseiendommer ved arv og gave, som vil gi noe høyere skatt i årene etter at et generasjonsskifte er gjennomført. Endringene som er innført i 2014, må ses i sammenheng. Finansdepartementets beregninger viser at bøndene som gruppe får en netto skattelettelse i 2014 og kommer om lag uendret ut over tid. Regjeringen vil gjennomgå beskatningen av landbruket med sikte på å gjøre regelverket enklere og mer oversiktlig.

Skatte- og avgiftspolitikken, herunder konsekvensene for bønder av skatteendringene i 2014, er nærmere omtalt i kapittel 4.

Pengepolitikken

Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. På kort og mellomlang sikt skal pengepolitikken veie hensynet til lav og stabil inflasjon mot hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting. Pengepolitikken skal også bidra til stabile forventninger om utviklingen i kronekursen. Budsjett- og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til målet om en stabil utvikling i norsk økonomi.

Etter at Norges Bank satte ned styringsrenten med 0,25 prosentenheter til 1,5 pst. i mars 2012 har renten blitt holdt uendret. Ifølge Norges Banks rentebane fra mars i år vil styringsrenten holdes på dagens nivå fram mot sommeren 2015, for deretter å bli satt gradvis opp til rundt 2½ pst. mot slutten av 2017. Norges Bank anslår at prisveksten vil ligge noe under inflasjonsmålet på 2,5 pst. de nærmeste årene.

Pengepolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.4.

Finansiell stabilitet

Finansiell stabilitet innebærer at det finansielle systemet er solid nok til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte, både i oppgangs- og nedgangstider. For å redusere risikoen for problemer i finanssektoren legger Regjeringen vekt på å fremme soliditet, likviditet og god atferd gjennom offentlig regulering og myndighetstilsyn.

Siden våren 2010 har EU satt i verk en rekke tiltak som svar på finans- og gjeldskrisen, bl.a. flere endringer i regelverket for banker og andre finansinstitusjoner. Flere av endringene i EUs regelverk er nå endelig vedtatt, herunder det såkalte krisehåndteringsdirektivet og regler for en bankunion. Dette vil kunne bidra til å styrke finansiell stabilitet i euroområdet, EU og EØS.

Finansdepartementet besluttet i desember i fjor at bl.a. banker skal ha en motsyklisk kapitalbuffer som består av ren kjernekapital. Denne bufferen skal utgjøre 1 pst. fra 30. juni 2015. Finansdepartementet har også fastsatt forskrift om identifisering av systemviktige banker og varslet om hvilke banker som skal anses som systemviktige i Norge. Disse bankene skal oppfylle et krav til ren kjernekapital på 11 pst. fra 1. juli 2015 og 12 pst. fra 1. juli 2016. Den motsykliske kapitalbufferen kommer i tillegg.

Utviklingen i norsk økonomi har bidratt til gode resultater og høy inntjening i norske banker og finansinstitusjoner. Nye soliditetskrav for banker fases nå gradvis inn. Det er lettere å styrke soliditeten når økonomien vokser.

Finansdepartementet har også i lang tid arbeidet for å oppnå enighet blant de nordiske landene om at bankene i større grad skal ta hensyn til den økonomiske utviklingen og risikoer i det landet hvor virksomheten drives, slik det kommer til uttrykk i vertslandets krav til soliditet. Finanstilsynet har mottatt brev fra danske og svenske myndigheter om at de er positive til slik vertslandsregulering av kapitalkrav for boliglån. Dette er et viktig skritt fremover i arbeidet med nordisk harmonisering av reguleringene.

Finansiell stabilitet og finansmarkedsregulering er nærmere omtalt i avsnitt 3.5.

Sysselsettings- og inntektspolitikken

Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er sentrale mål for Regjeringen. Sysselsettingspolitikken skal legge til rette for et fleksibelt arbeidsmarked, slik at flest mulig får brukt sine evner og bedriftene får tak i den kompetansen de trenger.

Regjeringen går nå gjennom lover og regelverk for å inkludere flere i arbeidslivet og øke arbeidsinnsatsen bl.a. ved forenkling og økt fleksibilitet. Et ekspertutvalg skal i løpet av året vurdere virksomheten i NAV med sikte på å gjøre etaten mer oversiktlig og brukervennlig. I den nye avtalen om et inkluderende arbeidsliv som ble inngått i år, er reglene for oppfølging av sykmeldte gjort enklere.

Regjeringen la i budsjettet for 2014 opp til å dreie arbeidsmarkedstiltakene fra ordinære arbeidssøkere til personer med nedsatt arbeidsevne. Til sammen er det om lag 70 000 tiltaksplasser i år. Den økonomiske utviklingen tilsier at tiltaksinnsatsen holdes på dette nivået.

Det er bekymringsfullt at en økende andel yngre står utenfor arbeidslivet. Mange av disse har liten arbeidserfaring og få har fullført videregående skole. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding til høsten med strategier for at flere personer skal kunne ta del i det ordinære arbeidslivet. Regjeringen har også varslet en melding om livslang læring og utenforskap, som skal legges fram for Stortinget i 2015.

Gjennomføringen av lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Koordinerte oppgjør, der konkurranseutsatte næringer forhandler først, skal bidra til å holde lønnsveksten innenfor rammer konkurranseutsatt virksomhet kan leve med over tid. Regjeringen har i Sundvolden-plattformen uttalt at den vil jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid.

Fellesforbundet og NHO kom i april til enighet i årets frontfagoppgjør innenfor en ramme for vekst i årslønnen på 3,3 pst. NHO, i forståelse med LO, anslår en årslønnsvekst på 3,3 pst. også for industrien samlet i 2014. Andre oppgjør i privat sektor som har forhandlet ferdig har i all hovedsak kommet til enighet innenfor denne rammen. I offentlig sektor er både oppgjøret i staten og kommunene i mekling med frist 25. mai.

På bakgrunn av de foreløpige resultatene fra årets lønnsoppgjør og utsiktene for den økonomiske utviklingen framover anslås den gjennomsnittlige årslønnsveksten i inneværende år til 3,3 pst. Det er 0,2 prosentenheter lavere enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen 2014, men høyere enn anslått lønnsvekst hos våre handelspartnere.

Sysselsettingspolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.6. Inntektspolitikken og den videre behandlingen av Holden III-utvalgets rapport om lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi er omtalt i kapittel 6.

Tiltak for økt produktivitet og effektiv ressursbruk

På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. Etter 2005 har imidlertid veksten i produktiviteten i fastlandsøkonomien vært svakere enn vi har vært vant til. Selv om også mange andre OECD-land har registrert en avdemping av produktivitetsveksten de siste årene, gir utviklingen grunn til bekymring. Regjeringen oppnevnte i februar en kommisjon som skal kartlegge årsakene til svakere produktivitetsvekst og fremme forslag som kan styrke produktivitet og vekstevne i norsk økonomi. Produktivitetskommisjonen ledes av professor Jørn Rattsø og vil levere sin første rapport i løpet av ett år. Kommisjonen er invitert til å foreslå tiltak for økt produktivitet og bedre ressursutnyttelse også underveis i arbeidet.

Regjeringens politikk bygger på en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Statens og kommunenes midler skal forvaltes med omhu for å sikre innbyggerne best mulig ytelser, og på en måte som viser respekt for skattebetalernes penger. Effektiv ressursbruk handler både om å gjøre de riktige tingene og om å gjøre dem på riktig måte. Å prioritere handler dermed også om å begrense ressursinnsatsen på mindre viktige områder.

En vellykket kommunereform vil være et viktig bidrag til en mer effektiv offentlig sektor. Arbeidet med kommunereformen er nærmere omtalt i Kommuneproposisjonen 2015. Regjeringen vil også endre skatte- og avgiftsforvaltningen for å rendyrke fagområdene og samle kompetanse i sterke enheter. Det legger til rette for økt effektivitet og bedre rettssikkerhet, jf. omtale i Prop. 93 S (2013–2014).

Tiltak for å fremme verdiskaping og øke produktiviteten i norsk økonomi er omtalt i avsnitt 3.7.

Regjeringens klimapolitikk

Klimautfordringen er global og krever globalt samarbeid. Regjeringen arbeider for en bred og ambisiøs internasjonal klimaavtale i tråd med togradersmålet og med konkrete forpliktelser om utslippsreduksjoner for både industriland og utviklingsland.

I Durban i 2011 ble partene til klimakonvensjonen enige om å starte arbeidet med en avtale for alle land med juridisk bindende karakter. Arbeidet skal avsluttes i 2015, og den nye avtalen skal gjelde fra 2020. Enigheten fra 2011 er et skritt på veien mot å oppheve skillet mellom industriland og utviklingsland som lenge har preget klimaforhandlingene. Partene ble også enige om å se på muligheten for å få til større utslippsreduksjoner før 2020. Landene som forhandler om en ny avtale, er enige om å utarbeide nasjonalt bestemte bidrag til en ny avtale i god tid før klimakonferansen i Paris i 2015, og fortrinnsvis innen første kvartal 2015 for de land som er klare. Bidragene vil danne grunnlag for forhandlinger om endelige forpliktelser i avtalen som skal ferdigstilles på konferansen i Paris.

Regjeringen vil føre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk med en langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050. Kapittel 5 omtaler Norges internasjonale klimainnsats og satsing på grønn skatteomlegging, styrking av klimafondet, teknologi for fangst og lagring av CO₂, samt utfasing av oljekjeler som grunnlast i Statsbyggs eiendommer.

Virksomheten til Det internasjonale valutafondet (IMF)

Det internasjonale valutafondet (IMF) har et ansvar for å fremme stabilitet i det internasjonale monetære systemet. Organisasjonen har vært viktig i arbeidet med å dempe de økonomiske skadene av finanskrisen og den statsfinansielle krisen i Europa. IMF har ekspertise på krisehåndtering og har bidratt med lån, analyser og råd. Siden finanskrisen startet har IMF inngått låneavtaler med 17 europeiske land. Den siste er avtalen med Ukraina fra april i år. I tillegg til Norges støtte gjennom IMF, Verdensbanken og EBRD foreslår Regjeringen i forbindelse med revidert budsjett å øke den bilaterale bistanden fra Norge til Ukraina, jf. Prop. 93 S (2013–2014).

IMF vurderer regelmessig tilstanden i finanssektoren i de enkelte medlemsland. Vurderingen er obligatorisk for de landene som betyr mest for internasjonal finansiell stabilitet. Som følge av at de nordiske finansnæringene er store og tett vevd sammen, har IMF kommet til at de er systemviktige. Organisasjonen skal nå vurdere det norske finansmarkedet på ny. IMF skal heretter også vurdere utviklingen i norsk økonomi ved en såkalt artikkel IV-gjennomgang hvert år, i stedet for hvert annet år som tidligere.

IMF administrerer spesielle låneordninger med subsidiert rente for lavinntektsland på vegne av medlemslandene. Styret i IMF vedtok nylig å forlenge ordningene med fem år, slik at det kan inngås nye avtaler om lån som varer til og med 2020. Regjeringen er innstilt på å imøtekomme en varslet henvendelse fra IMF om også å forlenge den norske avtalen om lånemidler til lavinntektsordningene.

Virksomheten til IMF er nærmere omtalt i kapittel 7.