Midlertidig tjenesteyting

1) tjenesteyter oppholder seg midlertidig i en annen EØS-stat og yter tjenesten der
2) selve tjenesten ytes over landegrensene uten at tjenesteyter eller tjenestemottageren beveger seg
3) kunden drar til en annen EØS-stat for å motta tjenester der

EØS-avtalen forbyr restriksjoner i adgangen til å drive midlertidig tjenesteyting over grensene. Regler og tiltak som forbyr, hindrer eller gjør grenseoverskridende tjenesteyting mindre attraktiv, er i utgangspunktet å anse som restriksjoner. Restriksjoner kan likevel unntaksvis innføres dersom de ikke forskjellsbehandler, verken direkte eller indirekte, på grunnlag av statsborgerskap, bosted eller etableringsstat, er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og dersom de anses å være egnet og nødvendige for å oppnå formålet.

Tjenestelovens regler svarer i all hovedsak til de generelle EØS-rettslige reglene når det gjelder midlertidig tjenesteyting. For tjenester som omfattes av tjenesteloven, gjelder det imidlertid noe strengere regler for hvilke hensyn som kan påberopes som begrunnelse for krav man ønsker å innføre for tjenesteytere. Etter tjenestelovens regler må krav være begrunnet i enten hensynet til offentlig orden og sikkerhet, folkehelse eller miljøvern for å være lovlige. Andre hensyn enn disse kan ikke begrunne krav.

EØS-reglene om fri bevegelighet av tjenester skal også komme tjenestemottakerne til gode, og krav som legger restriksjoner på en tjenestemottakers rett til å motta en tjeneste over landegrensene, vil derfor heller ikke være tillatt.

Reglene om fri bevegelighet av tjenester innebærer ikke bare en plikt til å unngå å innføre ulovlige restriksjoner. Statene der tjenesteytingen finner sted, skal sikre adgangen til å starte og utøve tjenestevirksomhet på sitt territorium. Statlige myndigheter bør derfor ved utforming av regelverk og øvrig myndighetsutøvelse legge til rette for flyt av tjenester over landegrensene.

Et velfungerende indre marked for tjenester bidrar til økt vekst og verdiskaping, også i Norge. For at norske tjenesteytere skal kunne nyte godt av et fritt marked for tjenester og mulighetene for å utvide sin virksomhet ut over landegrensene, er det avgjørende at alle EØS-land arbeider for å sikre adgang til nasjonale markeder ved å fjerne hindringer og unngå nye. I den forbindelse spiller Norge en like viktig rolle som andre EØS-land.

I situasjoner hvor regulering av tjenestevirksomhet utformes eller evalueres, bør det gjøres grundige vurderinger av hvilke av de tilgjengelige styringsvirkemidlene som i størst grad legger til rette for fri bevegelighet av tjenester. For eksempel kan det tenkes at det i en tjenestesektor hvor det er behov for kontroll, er tilstrekkelig tilsyn og etterkontroller som virkemiddel for å oppnå formålet, i stedet for en forhåndskontroll og godkjenning som vanskeliggjør en utenlandsk tjenesteyters adgang til det norske markedet. Dersom et tiltak gjør den frie bevegeligheten av tjenester vanskeligere, bør dette tas med i vurderingen som en negativ konsekvens av tiltaket. I denne sammenheng er det viktig å ha i mente at et velfungerende indre marked for tjenester ikke bare kommer norsk næringsliv til gode når man selger norske tjenester. Tjenester er en viktig innsatsfaktor for næringslivet, og norske forbrukere vil nyte godt av tilgang til utenlandske tjenester.