Hans Henrik von Essen

Hans Henrik (Henric) von Essen var greve, offiser og embetsmann.
(Maleri: Per Krafft d.y., foto: Riksarkivet, Stockholm).

Stattholder i Norge 11. november 1814-2. august 1816.

Født på Kavlås i Hömb i Västergötland i Sverige 26. september 1755, sønn av friherre Fredrik Ulrik von Essen (1721-1781) og friherrinne Anne Charlotte Kruuse af Verchou (1729-1795) .
Gift på Löfsta i Uppland 11. desember 1788 med Charlotta Eleonora de Geer af Leufsta (1771-1791), datter av friherre Charles de Geer af Leufsta (1747-1805) og Ulrika Elisabet von Liewen (1747-1775).
Gift i Pommern 29. oktober 1802 med sin niese, friherrine Hedvig Eleonora Charlotte von Krassow (1779-1855), datter av friherre Carl Georg von Krassow (1740-1779) og friherrinne Jeanna Chistina von Essen (1754-1825).
Død i Uddevalla i Sverige 28. juli 1824. Gravlagt på Västeråkers kirkegård i Uppland i Sverige.

Hans Henrik von Essen tilhørte en gammel svensk adelsslekt med røtter på øya Ösel i dagens Estland. Han begynte sin militære utdannelse i kavaleriet allerede i 1768. I tillegg studerte han ved universitetene i Uppsala og Göttingen. Han fremsto derfor like mye som kultivert adelsmann som militær offiser.

I 1777 ble Essen som løytnant stallmester ved hoffet i Stockholm, og fikk snart et nært forhold til kong Gustaf III. Han fulgte kongen på flere reiser, og steg raskt i de militære gradene. I 1788 fulgte han som oberstløytnant kongen til krigen i Finland.

Essen ble i 1792 orientert om adelens planer om å myrde Gustaf III, og forsøkte å overtale ham til ikke å delta i maskeraden i Operahuset i Stockholm i mars, der kongen ble skutt og såret. Det var Essen som fanget opp kongen i sine armer og førte ham i sikkerhet.

I 1796 fulgte Essen som generalmajor regenten, hertug Karl, til St. Petersburg, som kommissær ved avslutningen av traktaten med Russland. Samme år ble han ”En af Rikets Herrar” og riksstallmester. Fra 1795 til 1797 var han også overstattholder (landshøvding) i Stockholm, men tok så avskjed fra disse embetene fordi han følte seg krenket av den unge kong Gustaf IV Adolf.

I april 1800 ble Essen utnevnt til stattholder i Pommern, som da lå under svensk herredømme. Hans syv år i Pommern ble en reformtid. Svensk grunnlov og en landdag med fire stender ble innført og livegenskapet ble opphevet. Derimot lyktes Essen ikke med å stykke opp storgodsene i mindre gårder, slik han hadde gjort det på sitt eget gods i 1798. Han styrket også forsvaret av Stralsund.

Etter at Sverige i april 1805 sluttet seg til koalisjonen mot Napoleon, overlot kong Gustaf IV Adolf høsten 1806 kommandoen over svenske styrker til Essen, som nå var blitt generalløytnant. Under den franske innmarsjen i Pommern i 1807 viste Essen seg som en forsiktig og kaldblodig hærfører, og etter en seier over de franske styrkene lyktes han å slutte en fordelaktig våpenstillstand. Men kongen kom tilbake og sa opp våpenstillstanden mot Essens råd. Essen ble avsatt på grunn av sin kritikk av dette, og Pommern gikk tapt for Sverige.

Essen trakk seg nå tilbake til sin herregård Vik i Uppland de neste to årene. Han deltok ikke adelens opprør mot kong Gustaf IV Adolf i mars 1809, men ble straks etter budsendt for å ta sete i hertug Karls – senere kong Karl XIIIs – statsråd. Allerede i september samme år reiste han imidlertid til Paris, for som sjefsforhandler å avslutte den fredstraktaten som igjen ga Sverige herredømme over Pommern. Som stattholder mottok han i januar 1810 selv Pommern på Sveriges vegne, men kom ikke til å fortsette i dette embetet. Samme høst ble det hans oppgave som fungerende riksmarskalk (hoffsjef) å motta den nye svenske tronfølgeren, Jean Baptiste Bernadotte, da han første gang satte foten på svensk jord.

I 1811 overtok Essen, nå som feltmarskalk, kommandoen over vestkystarméen i krigen mot England. Med kronprins Carl Johans nye engelsk- og russiskvennlige politikk, ble krigen mot England også for Essen ”en simulert krig”. Allerede i 1812 ble det bestemt at Essen var den som skulle erobre og deretter styre Norge. Derfor opprettet han i mai 1813 sitt hovedkvarter i Vänersborg, selv om det ikke var aktuelt å tenke på offensive operasjoner mot Norge før krigen på kontinentet var avsluttet.

15. januar 1814, dagen etter at fredstraktaten i Kiel hadde overført Norge fra dansk til svensk overhøyhet, fikk Essen ordre om å besette landet; og 13. februar ble han utnevnt til svensk stattholder i Norge. Han hadde imidlertid ingen sterk hær til rådighet, og hadde heller ikke noe ønske om straks å bruke makt mot den motstanden mot svensk overhøyhet som den danske prins Christian Frederik nå var i ferd med å reise i Norge. Et uttrykk for motstanden var at Essens utsending grev Axel Rosen 24. februar ble avvist i Christiania.

Essen mente han skulle vinne nordmennene med det gode, og førte samtaler i Strömstad med norske utsendinger som general Carl J. W. von Schmettow, grev Herman Wedel Jarlsberg og kanselliråd Carl Dahl. Han støttet også norske bønder ved grensen med korn og penger. Men etter hvert ble det klart at fredelige midler ikke førte fram. I april sendte Essen planene for et felttog mot Norge til kronprins Carl Johan, men først etter Riksforsamlingens valg av Christian Frederik som Norges konge på Eidsvold 17. mai, så han at det måtte komme til maktbruk.

I det kortvarige felttoget i august 1814 overtok kronprins Carl Johan selv overkommandoen, mens Essen ble sjef for 2. armékorps som rykket inn i Norge gjennom Enningdalen og Tistedalen. Det kom ikke til større kamper, og etter få dager ble det sluttet våpenstillstand. Essen hadde nå sitt hovedkvarter i Frederikshald (Halden), og trodde fortsatt at Norge nå ville forene seg med Sverige.

Essens opprinnelige instruks som svensk stattholder i Norge, gikk ut på at han inntil videre skulle styre landet eneveldig på den svenske kongens vegne, dog med et provins-selvstyre med egne embetsmenn og egen folkerepresentasjon.

Norges grunnlov fra Eidsvold gjorde dette umulig. I stedet ble Essen 11. november 1814 av kronprins Carl Johan utnevnt til norsk stattholder som i kongens sted skulle lede en selvstendig norsk regjering. Som støtte fikk han et lite kanselli med svenske tjenestemenn, i tillegg til de norske regjeringskontorene. Essen ble også utnevnt til kansler for Universitetet i Christiania og til feltmarskalk i den norske hær.

Selv om Norges grunnlov innskrenket stattholderens myndighet, hadde Essen særlig som militær øverstkommanderende en sentral posisjon i den nye norske staten. Han forberedte hærordningen av 1817, som halverte den norske hæren. Samtidig tok han initiativ til en kraftig utbygging av den norske marinen, som fra svensk side ble tenkt som støtte for Sverige mot Russland.

Essen fortsatte personlig å håpe på en nærmere sammenslutning mellom Sverige og Norge enn personalunionen la opp til. Men han gjorde ikke forsøk på å gå utover den norske grunnlovens bestemmelser. Han hadde en vanskelig stilling mellom Carl Johan, som ville at han skulle oppdra nordmennene – ”dette vilde og mørke Folk” - til lydighet, og et storting som satt samlet hele året fra juli 1815 til juli 1816. Kronprinsen syntes han var for lite pågående overfor nordmennene, og Essen likte seg ikke selv i stillingen. Allerede i begynnelsen av 1816 ble det avtalt at Essen skulle bli avløst av grev Carl Mörner, og etter Stortingets oppløsning i juli 1816, forlot han Christiania tidlig i august.

Etter hjemkomsten til Sverige ble Essen i oktober 1816 utnevnt til riksmarskalk. I årene 1817-1818 hadde han kommandoen over tropper som ble samlet i Skåne som en trussel mot Danmark i diplomatiske forhandlinger. Han var samtidig medlem av Riksdagens konstitusjonskomite. I den egenskap krenket han Carl Johan ved å kritisere en av hans statsråder på en slik måte at saken endte i riksrett. Kongen avsatte ham fra hans militære kommando men beholdt ham som hoffsjef.

Essen levde sine siste seks år utenfor det politiske liv. Han døde under et kuropphold i Uddevalla.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Balingsta pastorat, Svenska kyrkan