Ole Qvam

Ole Anton Qvam var jurist, gårdbruker og politiker.
(Foto: Egge Historielag).

Statsråd 6. mars 1891-2. mai 1893, sjef for Justisdepartementet.

Statsråd 17. februar 1898-21. april 1902, sjef for Justisdepartementet. Sjef  for Indredepartementet april 1899, sjef også for Revisjonsdepartementet februar 1900, sjef for Revisjonsdepartementet mars 1900, sjef også for Landbruksdepartementet april 1900, sjef for Justisdepartementet november 1900.

Norsk statsminister i Stockholm 21. april 1902-22. oktober 1903.

 

Født på Mek (Kvam) i Bolsøy 5. august 1834, sønn av gårdbruker Ole Larsen Qvam (1782-1844) og Johanne Pedersdatter Ryen (1797-1850).
Gift i Stod 21. mai 1865 med Fredrikke Marie Gram (1843-1938), datter av kjøpmann og brukseier David Andreas Gram (1812-1858) og Louise Augusta Bing (1808-1900).  
Død på Gjevran i Egge 8. juli 1904. Gravlagt ved Egge kirke i Steinkjer.

Ole Qvam var nest yngste barn i en søskenflok på syv, og mistet faren da han var ti og moren da han var seksten år. Han måtte dermed arbeide seg fram på egen hånd. I 1853 tok han examen artium og livnærte seg så som lærer i Setesdal, Christiania, Arendal og Stod. Deretter begynte han på det juridiske studium, og tok embetseksamen i 1862. Han var fullmektig hos sorenskriveren i Stjør- og Verdal 1863-1864, ble overrettssakfører i 1863, åpnet egen advokatpraksis i Steinkjer i 1864 og ble autorisert som høyesterettsadvokat i 1867.

I tiden som fullmektig kjøpte Qvam gården Gjevran i Egge, og bosatte seg der i 1864. I 1865 flyttet han til By i Stod for å styre sin svigermors bruk, og først i 1873 bosatte han seg fast på Gjevran.

Qvam ble tidlig politisk interessert, ble medlem av Stod herredsstyre i 1867 og ordfører der 1868-1869. Da Egge ble utskilt fra Stod som eget herred, var Qvam ordfører i Egge 1869-1885. Han ble etter hvert en ledende mann i Trøndelag, og ble i 1870 varamann til Stortinget for Nordre Trondhjems amt. Fra 1874 var han fast representant.

Da Qvam kom til Stortinget var han en av de svært få fra embetsklassen som sluttet seg til venstregruppen. Ved siden av ham var det høyst tre som kunne regnes som "ytterste venstre", blant dem Johan Sverdrup. Qvam ble regnet som den mest radikale, og også mest uttalte, av dem alle. Han kombinerte imidlertid sin politiske lidenskapelighet med et poetisk og musikalsk gemytt.

Da det spisset seg til i unionsstriden fram mot riksrettssaken i 1884, var Qvam – som nå var lagtingspresident - blant initiativtagerne til et opprop som sa at dersom kongemakten og unionen ikke kunne oppgi påstanden om absolutt veto, "saa fik vi oppgive Kongemagten og Unionen". Qvam presiderte i de foreløpige møtene i riksretten i 1883, men ble skutt ut av de anklagede. Han var deretter med i venstregrupperingen som helt fram regjeringen Sverdrup ble dannet sommeren 1884, kjempet mot kompromisser i saken.

Selv om han ikke selv kom med i Sverdrups regjering i 1884, ble Qvams stilling i venstregrupperingen nå styrket. Han var i januar samme år blitt valgt til nestformann under Sverdrup da Norges Venstreforening var blitt dannet, og ble nå valgt til formann i september 1884. Utover høsten kritiserte Nordenfjeldske Tidende i Levanger, som sto under Qvams innflytelse, regjeringen for ikke å utnevne venstrefolk til embetsmenn. Denne kritikken var Sverdrup imidlertid enig i, og 22. januar 1885 ble Qvam utnevnt til sorenskriver i Gauldal.

I stortingsperioden 1886-1888, nok en periode preget av unionsspørsmål og diplomatsak, var Qvam odelstingspresident. Ved flere korsveier var Qvam uenig i kompromisser som statsminister Sverdrup sto for. Ved begynnelsen av sesjonen i 1888 ble da også både Venstre og regjeringen Sverdrup sprengt, og Qvam måtte forlate Stortingets presidentskap.

Stortingsvalget i 1888 ble et nederlag for Venstre, og i 1889 ble Qvam estattet av  Johannes Steen som partileder. Qvam kom derfor i noen år nå til å stå utenfor det politiske liv.

Da Steens rene venstreregjering ble utnevnt  6. mars 1891, ble Qvam sjef for Justisdepartementet – en post han hadde til regjeringen falt 2. mai 1893. Han bosatte seg nå igjen på Gjevran, og ble på ny ordfører i Egge i 1894. 19. desember 1894 ble han imidlertid utnevnt til amtmann i Nordre Trondhjems amt, etter også ha blitt valgt inn på Stortinget igjen for Søndre Trondhjems amt for perioden 1895-1897.

Ved valget i 1897 ble Qvam gjenvalgt til Stortinget for Nordre Trondhjems amt for perioden 1898-1900. Men allerede i februar 1898 kom han med i Steens andre regjering, igjen som justisminister. Bortsett fra kortere perioder som sjef for henholdsvis Indredepartementet, Revisjonsdepartementet og Landbruksdepartementet, var han justisminister det meste av tiden fram til regjeringen gikk av 21. april 1902.

Qvam ble samme dagt utnevnt til norsk statsminister i Stockholm i Otto Blehrs første regjering, og ble på denne posten til regjeringen gikk av 22. oktober 1903. I hans tid i Stockholm førte forhandlinger med den svenske regjeringen til en foreløpig avtale om et særskilt norsk konsulatvesen. Qvam viste seg nå mer smidig enn tidligere, og kom nå – i motsetning til hva som hadde vært tilfelle før – på meget vennskapelig fot med kong Oscar II.

Da Qvam gikk av som norsk statsminister i Stockholm, var han sterkt svekket av sykdom. Han døde hjemme på Gjevran året etter. Han oppnådde aldri den fremste stillingen i norsk politikk, men hadde likevel stått for en viktig del av landets politiske ledelse.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon