Gregers Gram

Gregers Winther Wulfsberg Gram var jurist, embetsmann og politiker.
(Foto: Høyesteretts kontor).

Norsk statsminister i Stockholm 13. juli 1889-6. mars 1891.

Norsk statsminister i Stockholm 2. mai 1893-14. oktober 1895.

Norsk statsminister i Stockholm 14. oktober 1895–17. februar 1898.

 

Født i Moss 10. desember 1846, sønn av sorenskriver Paul James Reinhold Harald Gram (1818-1900) og Jensine Sophie Wulfsberg (1810-1902).
Gift i Vestre Bærum 27. august 1878 med Antoinette Augusta Brodtkorb (1857-1938), datter av godseier Herman Hoë Brodtkorb (1821-1880) og Elise Nicoline Cathrine Maschmann (1831-1914).
Farfar til Gregers Gram (1917-1944), student og fenrik i Kompani Linge under andre verdenskrig.
Død i Vestre Aker (nå Oslo) 1. august 1929. Gravlagt på Vestre Gravlund.

Gregers Gram tok studenteksamen i 1864 og juridisk embetseksamen i Christiania i 1869. Etter språkstudier i Frankrike ble han ansatt i Justisdepartementet i 1873, men takket allerede i 1875 ja til et tilbud om dommerstilling ved de blandede domstoler som nå var under opprettelse i Egypt. Domstolene begynte sin virksomhet 1. januar 1876, og Gram var først medlem av retten i Ismailia. Senere kom han til retten i Kairo og deretter til Mansourah, før han arbeidet i Aleksandria fra 1879 til 1882.

Arbeidet i Egypt hadde betydning for Grams senere virksomhet som internasjonal voldgiftsdommer, og ga ham et ustrakt internasjonalt kontaktnett.

Etter at han kom tilbake til Norge i 1882, ble Gram i 1883 konstituert som amtmann i Nordland og i 1884 ekstraordinær assessor (dommer) i Høyesterett.

Da Emil Stang dannet sin første regjering 13. juli 1889, ble Gram utnevnt til norsk statsminister i Stockholm. Da regjeringen gikk av 6. mars 1891, gikk Gram tilbake til Høyesterett, før han 2. mai 1893 på ny ble utnevnt til norsk statsminister i Stockholm i Stangs andre regjering fram til 14. oktober 1895. Han fortsatte deretter i samme embete også i Francis Hagerups første regjering, til den gikk av 17. februar 1898.

Før utnevnelsen til statsministerposten i Stockholm hadde Gram ikke vært partipolitisk aktiv. Snarere falt nok valget på ham på grunn av hans anseelse som jurist og hans internasjonale erfaring. Forholdet mellom unionspartene gjorde raskt at det ble bruk for Grams diplomatiske evner.

Etter sine regjeringsår ble Gram i 1898 utnevnt til stiftsamtmann i Hamar stiftsamt og amtmann i Hedemarkens amt, et embete han innehadde til 1915. Han ble flere ganger tilbudt embetet som norsk-svensk minister (ambassadør) i europeiske hovedsteder, men takket hver gang nei til dette. Det samme gjaldt et tilbud fra prins Georg av Hellas i 1899, om å bli gresk høykommissær på Kreta.

Gram kom likevel til å oppholde seg mye utenlands, som voldgiftsdommer. Da den faste voldgiftsretten i Haag ble opprettet i 1899, ble Gram oppnevnt som norsk medlem for første periode på seks år. Mandatet ble senere fornyet så lenge Gram levde, og fra 1925 var han domstolens eldste medlem.

Blant Grams saker i Haag var tvisten i 1892-1893 mellom USA og Storbritannia om selfangst i Beringhavet, tvisten i 1902 om Japans rett til å kreve skatt av faste eiendommer som franske, britiske og tyske borgere hadde hatt i en årrekke, og reinbeitesaken mellom Norge og Sverige i 1905-1910.

Som voldgiftsdommer kombinerte Gram en selvfølgelig verdighet og utpreget formell evne med sans for en saks realiteter. Han så den frivillig vedtatte voldgift som fremtidens løsning på internasjonale tvister, og som en fredsbevarende faktor i motsetning til internasjonal bruk av tvang.

Gregers Gram ble i 1898 assosiert medlem og i 1904 medlem av Institut de droit international, der han i årene 1906-1910 også var styremedlem. I 1925 ble han æresmedlem av instituttet.

Kilder:
Norsk Biografisk leksikon
Gravferdsetaten i Oslo
Nasjonalbiblioteket
Nina Gram