Otto Blehr

 

Norsk statsminister i Stockholm 6. mars 1891-2. mai 1893.

Norsk statsminister i Stockholm 17. februar 1898-21. april 1902.

Statsminister 21. april 1902-22. oktober 1903, også sjef for Indredepartementet. Også sjef for Handelsdepartementet 1. januar 1903, også sjef for Revisjonsdepartementet 9. juni 1903.

Konstituert statsråd 23. april-16. juli 1915, sjef for Finansdepartementet.

Statsråd 1. mai 1917-21. juni 1920, sjef for Justisdepartementet.

Statsminister 22. juni 1921-6. mars 1923, også sjef for Finansdepartementet.

Født i Stange i Hedmark 17. februar 1847, sønn av amtsfysikus Albert Blehr (1805-1872) og Maren Wilhelmine Ludovica Kathinka Stenersen (1818-1877).
Gift 19. juni 1876 med Randi Marie Nilsen (1851-1928), datter av skipsmegler Andreas Rasmussen Nilsen (1822-1898) og Margrethe Andrea Tornøe (1827-1909).
Randi Blehr var kvinnesaksforkjemper.
Død i Oslo 13. juli 1927. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Otto Blehr vokste opp på gården Sanderud i Stange, i et hjem preget av grundtvigianismens folkelige og nasjonale ideer. Han tok eksamen artium i 1865 og begynte deretter å studere jus i Christiania. Han var aktiv i Studentersamfundet, og sto for tidens liberale og nasjonale ideer.

Blehr ble cand. jur. i 1871, og var fra samme år stortingsreferent for Dagbladet og Bergens Tidende. En periode var han også redaksjonssekretær i Bergens Tidende. Det var i Bergen han i 1871 møtte Randi Nilsen, som han giftet seg med i 1876.

I 1872 ble Blehr fullmektig for sorenskriveren i Nordfjord, odelstingspresident og senere statsminister Ole Richter. Ettersom Richter ikke overtok embetet, kom Blehr til å bestyre det i flere år. I 1877 etablerte han seg imidlertid som overrettssakfører i Lærdal i Sogn. Han gikk inn i lokalpolitikken og var i flere år ordfører. Både i Nordfjord og i Sogn var han med på å starte lokalaviser; Fjordenes Blad og Sogn Tidende. I sistnevnte fungerte han også som den første redaktør.

I 1879 ble Blehr valgt som første varerepresentant til Stortinget for Nordre Bergenhus amt, og fra 1883 til 1888 var han fast representant. Som radikal venstremann støttet han Johan Sverdrups politikk i de politisk dramatiske årene fram mot riksrettssaken mot Christian Selmers ministerium. Som medlem av Stortingets protokollkomite deltok han i utarbeidelsen av riksrettsanklagen. Odeltinget valgte ham til en av tre riksrettsaktorer.

Med dette var Blehr, ennå bare 36 år gammel, etablert som en av Venstres fremtredende politikere. Han var en av Sverdrup-regjeringens fremste forsvarere i Stortinget, men kom etter hvert til å bli mer kritisk til den i viktige saker. Han forsøkte imidlertid å megle mellom de stridende fraksjonene i Venstre, og prøvde i det lengste å hindre partiets splittelse i 1888.

Etter splittelsen sluttet Blehr seg til Rene Venstre, og ble høsten 1888 ikke gjenvalgt til Stortinget. Han ble nå konstituert fogd i Nord- og Sunnfjord og i 1889 lagmann i Haalogaland. Dette embetet innehadde han til han i 1893 ble lagmann i Kristiania.

I mars 1891 trådte Blehr inn i Johannes Steens første regjering som norsk statsminister i Stockholm. Han hadde gode forutsetninger for å fylle stillingen, både politisk og juridisk så vel som sosialt og kulturelt sammen med sin kone. Han tok i valgkampen i 1891 til orde for egen norsk utenriksminister og ble fra 1892 en av pådriverne for eget norsk konsulatvesen. Sommeren 1893 førte saken til regjeringens avgang.

Høsten 1894 ble Blehr igjen valgt til Stortinget, nå for Nordland. I 1895 var han del av flertallet som stemte for nye forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag, og kom selv med i den nye unionskomiteen. Blehr hørte her til fraksjonen av rene venstremenn.

Blehr ble gjenvalgt som stortingsrepresentant for Nordland i 1898. Imidlertid kom han igjen med i regjeringen, Steens andre regjering, og ble igjen norsk statsminister i Stockholm. Da Johannes Steen gikk av i 1902, ble Blehr av Venstre utpekt til å etterfølge ham. 21. april 1902 overtok han som regjeringssjef i Kristiania. Han ble nå sentral i de nye forhandlingene med Sverige.

I oktober 1903 gikk Blehrs regjering av som følge av Rene Venstres valgnederlag, og Blehr selv kom nå i mange år til å stå utenfor politikken. Han hadde ingen ledende rolle i begivenhetene i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. I 1905 ble han konsituert som stiftsamtmann i Kristiania, et embete han innehadde til 1921.

Som 68-åring kom Blehr igjen med i regjeringen, som konstituert fiansminister i tre måneder i Gunnar Knudsens andre regjering. I 1917 kom han igjen med i samme regjering, nå som justisminister fram til regjeringen gikk av i juni 1920. Da Otto B. Halvorsens første regjering gikk av 21. juni 1921, kom Venstre til makten med Otto Blehr som regjeringssjef og samtidig sjef også for Finansdepartementet. Det vakte forundring at det ikke var Venstres formann, Gunnar Knudsen, som ble statsminister.

Blehrs andre regjering var en ren Venstre-regjering, men han sørget for at partiets ulike fløyer var representert. En vanskelig sak var forhandlingene med Spania og Portugal om eksport av brennevin og hetvin til Norge. Vinteren 1923 fikk regjeringen stortingsflertallet mot seg i saken, og 3. mars gikk regjeringen av.

Blehr hadde flere offentlige verv. Han var formann i direksjonen for Hypotekbanken fra 1909 til sin død. Blehrs utenrikspolitiske interesser lå i Folkeforbundet, og han var medlem av den norske delegasjonen i 1920 og 1922-1925.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon