Ole Bachke

Ole Andreas Bachke var jurist og politiker.
(Foto: Oslo Museum).

Statsråd 13. oktober 1879-11. oktober 1880, sjef for Justisdepartementet. Medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm september 1880.

Statsråd 11. oktober 1880-3. april 1884, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Sjef for Justisdepartementet november 1881, sjef for Revisjonsdepartementet september 1882, konstituert statsminister 11.-29. mars 1884.

 

Født på Røros 6. mai 1830, sønn av lensmann Halvard Bachke og Anna Sofie Ditlevsen.
Gift 1856 med Augusta Marie Kräuter (født 1839), datter av advokat F. A. Kräuter, Heidelberg.
Død i Kristiania 3. januar 1890. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania (Oslo).

Ole Bachke ble student i 1848 og tok juridisk embetseksamen i Christiania i 1852. Etter noen år som blant annet kopist og advokatfullmektig, dro han på en lengre utenlandsreise for videre juridiske studier – ved tyske universiteter og i Paris og London. Målet var å dyktiggjøre seg som universitetslærer.

Da han vendte hjem til Christiania (Oslo) i 1856 tok han imidlertid fatt som overrettssakfører, før han i 1860 ble referent for justissaker ved Christiania stiftsoverrett. Her ble han i 1864 assessor (dommer) og i 1878 rettens justitiarius.

Bachke var i 1861 med på å grunnlegge Den norske Sagførerforening, og kom snart med i redaksjonen for Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøkonomi. Her publiserte han gjennom mange år resultatene av sine juridiske studier. I årene 1871-1875 presenterte han i Norsk Retstidende avhandlinger om litterær og kunstnerisk eiendomsrett, som betegnes som hovedverk i hans produksjon. Dette arbeidet ble videreført ved at Kirkedepartementet ba ham skrive utkast til lovene om skrifteiendomsrett og kunstnerisk eiendomsrett av 1876 og 1877. Bachke ble i 1879 æresdoktor i jus ved Københavns universitet.

Bachke kom tidlig med i den skandinaviske bevegelse, og var i 1864 med på å stifte Det skandinaviske Selskab. Samme år skrev han avhandlingen ”Skandinavismen, de nordiske Rigers Værn i Nutid og Fremtid”. Etter at ungdomsdrømmene om den politiske skandinavismen var gått i knas, kunne Bachkes Norden-sympati sees i hans interesse for felles skandinaviske lovarbeider og nordiske juristmøter. Han kom også med i den politisk og litterært interesserte kretsen som Henrik Ibsen tilhørte, og som møttes som ”Westphalerne” eller ”Hollænderne”. I 1866 undertegnet han en erklæring om diktergasje til Ibsen.

Bachke var i en lengre periode i 1870-årene medlem av Christiania kommunestyre. Politisk utviklet han seg fra å være preget av liberale europeisk strømninger, til å bli mer konservativ. Han mente etter hvert at grunnlovens maktfordeling var en bedre garanti for folkefriheten enn et mer vidtgående demokratisk system. I 1872 var han derfor med i Christiania kommunestyres enstemmige protest mot Stortingets mistillitsvotum overfor Frederik Stangs ministerium.

I 1879 ble Bachke statsråd og sjef for Justisdepartementet i Frederik Stangs ministerium, etter Johan Collett Falsens død. Da Christian Selmer overtok som statsminister 11. oktober 1880, var Bachke nettopp kommet til Stockholm som en av de to statsrådene ved den norske statsrådsavdelingen der. I november 1881 var han tilbake i Christiania som sjef for Justisdepartementet, før han i september 1882 overtok Revisjonsdepartementet.

Også i sin tid som statsråd var Bachke opptatt med lovarbeid. Blant annet var han med på å skrive utkast til straffeprosesslov basert på systemet med meddomsmenn, han forberedte loven om utvidet trosfrihet for embetsmenn i 1880, og han la fram utkast til lov om sakførerråd. Det falt også i Bachkes lodd å avgi den siste innstillingen om å nekte sanksjon på grunnlovsbeslutningen om statsrådenes adgang til Stortinget. Her ble kongens rett til å nekte å sanksjonere Stortingets beslutninger omtalt som ”hævet over tvil”. Dette skapte politiske reaksjoner som førte til riksrettsdommen mot statsminister Christian Selmers ministerium i 1884.

11. mars 1884 gikk statsminister Selmer av etter at han og de fleste statsrådene – også Bachke – var blitt fradømt sine embeter ved riksrett. Bachke ble nå konstituert som statsminister for det meste av regjeringens periode som forretningsministerium, fram til 29. mars.

Etter at han hadde forlatt regjeringen ble Bachke senere i 1884 utnevnt til assessor (dommer) i Høyesterett.

Bachke var helsemessig ikke sterk, og døde bare 59 år gammel.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Nasjonalbiblioteket