Georg Sibbern

Georg Christian Sibbern var diplomat og politiker.
(Foto: Tor J. Sobbern/NTBScanpix/Statsministerens kontor).

Tilforordnet statsråd i Stockholm 14.-24. september 1857.

Statsminister 16. desember 1858-30. november 1861.

Statsminister 17. desember 1861-1. november 1871.

 

Født på Værne kloster i Rygge i Smaalenene (Østfold) 29. mars 1816, sønn av senere statsråd Valentin Christian Wilhelm Sibbern (1779-1853) og Anne Cathrine de Stockfleth (1785-1865).
Gift i Rygge  20. november 1852 med Maria Soane (1815-1885), datter av arkitekt John Soane jr. (1786-1823) og Maria Preston.
Svoger av senere statsminister Frederik Due.
Død på Værne kloster 4. oktober 1901. Gravlagt på Rygge kirkegård.

Georg Sibbern tok examen artium ved Christiania (Oslo) katedralskole i 1831, og ble cand.jur. ved Universitetet i Christiania i 1837. Han var alt i 1833 blitt ansatt som kopist i Revisjonsdepartementet, og ble i 1838 konstituert som fullmektig ved den norske statsrådsavdelingens sekretariat i Stockholm. To år senere ble han andresekretær i Utenriksdepartementet i Stockholm.

De neste tyve årene førte Sibbern en omflakkende tilværelse i det svensk-norske diplomatiet. Avbrudt av hjemmeopphold i departementet, var han legasjonssekretær i St. Petersburg 1842-1843, i København 1845-1847, i Haag 1847-1848 og i London 1848-1850. 1850-1856 var han først generalkonsul og så ministerresident i Washington DC. I mai 1856 var han privatsekretær for kronprins Carl mens denne var visekonge i Norge.

Selv om Sibbern sto utenfor politikken i disse årene, kom han gjennom sitt vennskap med Christian Birch-Reichenwald, amtmann og senere statsråd, til å spille en viktig rolle i de begivenhetene som førte til den norske ministerkrisen i 1858. De ønsket begge et systemskifte i norsk politikk, slik at friskere krefter kunne slippe til i regjeringen. Sibbern var også kritisk til den norske regjeringens manglende samarbeidsvilje overfor Stortinget, og til den tradisjonelle norske mistenksomheten overfor Sverige.

Et nøkkelbegrep for Sibbern var ”konstitusjonelt styre”. Han la vekt på at under en fri forfatning kan en regjering bare forbli sterk om den har nasjonalforsamlingens tillit. Sibbern var i dette likevel ikke noen opprører som ønsket å overføre makt til andre samfunnssjikt enn sitt eget. Hans syn var at systemet måtte fornyes, ved at den personlige kongemakten ble svekket til fordel for mer makt til alliansen borgerskap-embetsmenn.

I sine bestrebelser søkte Sibbern og Birch-Reichenwald å bruke kronprins Carl til å åpne regjeringen for det nye, i Sibberns øyne representert nettopp ved Birch-Reichenwald. Kronprinsen ønsket å rekonstruere både det norske og det svenske Statsrådet, i håp om selv å spille en ledende politisk rolle i unionen og i Norden forøvrig.

Da Birch-Reichenwald i begynnelsen av 1858 oppfordret Sibbern til å godta en statsrådspost under den forestående rekonstruksjonen av det norske Statsrådet, var Sibbern til å begynne med avvisende. Imidlertid hadde han allerede noen måneder tidligere gått med på å være tilfordordnet (midlertidig) statsråd i den svensk-norske interimsregjeringen som styrte i Stockholm under kong Oscar Is sykdom 14.-24. september 1857.

I april 1858 ble Sibbern utnevnt til svensk-norsk minister (ambassadør) i Konstantinopel. Allerede 16. desember samme år ble han utnevnt til statsminister, et embete han – under tvil på egen egnethet - tiltrådte først i juni 1859. I mellomtiden var statsråd Christian Zetlitz Bretteville konstituert. I denne perioden var Sibbern også norsk statsminister i den svensk-norske interimsregjeringen under kong Carls sykdom 12.-25. august 1861.

Sibbern hadde håpet at det nye Sibbern/Birch/Motzfeldt-ministeriet skulle makte å styrke fellesskapet i unionen. I stedet fikk han oppleve striden om stattholderposten i Christiania, en post man på norsk side ønsket å fjerne til fordel for et statsministerembete. Striden førte til en nasjonal bølge i begge land, og kom til å sprenge ministeriet. Sibbern søkte avskjed, som ble innvilget 30. november 1861.

Imidlertid provoserte kong Carl førstestatsråd Hans Chr. Petersen og statsrådene Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt til å gå av. Dette førte til brudd mellom Sibbern på den ene side og Birch-Reichenwald og Motzfeldt på den andre. Bruddet  hadde også sammenheng med at Sibbbern, som det norske Statsrådets fremste medlem, hadde reagert på de to andres ledelse av regjeringsarbeidet i Christiania i hans fravær.

Resultatet var at resten av den norske regjeringen ble sittende, at tidligere statsråd Frederik Stang ble førstestatsråd i Christiania 17. desember 1861, og at Sibbern samme dag igjen ble utnevnt til statsminister. Sibbern kom nå i ti år til å samarbeide godt med førstestatsråd Stang, som formelt var den norske regjeringens nummer to etter Sibbern, men som reelt var lederen. Stang var, i motsetning til sine forgjengere i Christiania, utnevnt som førstestatsråd – og regjeringen ble benevnt som Fredriks Stangs ministerium.

Sibbern hadde allerede i 1862 gjort det klart at han ville gå av dersom unionsrevisjonssaken ikke ville gå gjennom i Stortinget. Da hans unionsvennlige linje til slutt led nederlag, søkte og fikk han avskjed 9. oktober 1871. Han bestyrte embetet til oberst Richard Kierulf overtok 1. november 1871.

Sibbern trakk seg nå tilbake til sitt gods Værne kloster i Rygge, som kritisk iakttager av norsk politikk. I en periode der motsetningene tilspisset seg på grunn av det han så som fanatisme og uforstand, var det hans syn at en liberal sentrumspolitikk ville ha normalisert forholdene. I opposisjonen ble Sibbern nå nevnt som mulig statsminister i Christiania, eller som norsk statsminister i Stockholm i et ministerium med Ole Jacob Broch som statsminister. Kong Oscar II, som hadde arvet tronen ved sin brors, kong Carl XVs, død i september 1872, opplevde statsminister Stang som sin formynder. I 1873 tilbød han derfor Sibbern å overta for Stang. Men Sibbern avslo. Det samme skjedde ved årsskiftet 1877-1878.

Sibbern selv ønsket å gjenoppta sin diplomatiske karriere, og hadde allerede i 1873 undersøkt muligheten for å bli svensk-norsk ambassadør i Roma. Dette strandet trolig fordi kongen ønsket å ha Sibbern i reserve dersom Stang skulle forlate statsministerposten. I 1876 ble Sibbern tilbudt ambassadørpost i St. Petersburg eller Roma, men avslo – trolig fordi posten i Paris snart ville bli ledig. I 1878 ble han så utnevnt som svensk-norsk ambassadør i Paris, en post han hadde til 1884.

Tidlig i 1880, da et nyvalgt venstreorientert storting trådte sammen, bestemte kong Oscar II seg for et nytt forsøk på å avsette statsminister Stang. Sibbern ble igjen tilbudt å overta i Kristiania, etter at kongen hadde nektet å sanksjonere Stortingets forventede tredjegangsbeslutning om statsrådenes adgang til tingets forhandlinger. Sibbern var i ferd med å vurdere tilbudet da kongen foreløpig utsatt forsøket på å provosere Stang til å gå av.

I september 1880 søkte Stang overraskedne avskjed, og Sibbern ble kalt hjem fra Paris for forhandlinger med kongen og regjeringen. Han erklærte seg nå villig til å gå inn i regjeringen bare dersom Broch også kom med – med sistnevnte som statsminister i Kristiania og ham selv i Stockholm. Han stilte også som betingelse at en ny regjering måtte søke å ha Stortingets tillit. Disse betingelsene gjorde at forhandlingene strandet i oktober 1880.

Enda en gang, da det gamle regimet vaklet på forsommeren 1884, ble Sibbern tilbudt plass i regjeringen – som statsminister i Stockholm og med Broch som statsminister i Kristiania. Han var villig, men da forhandlingene strandet og Johan Sverdrup dannet sin rene venstreregjering, var Sibberns kandidatur over for godt.

Sibbern hadde i januar 1884 søkt avskjed fra ministerposten i Paris, og fratrådte i juli samme år. Han slo seg først ned i Stockholm, men da hans kone døde i 1885, flyttet han hjem til Værne og levde tilbaketrukket der til sin død i 1901.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Tor Johannes Sibbern