Gunnar Knudsen

Gunnar (Aanon Gunerius) Knudsen var skipsreder og politiker.

Statsråd 24. desember 1901- 21. april 1902, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm.

Statsråd 21. april 1902-22. oktober 1903, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Fungerende sjef for Landbruksdepartementet og Revisjonsdepartementet mars 1903, sjef for Landbruksdepartementet og Finansdepartementet juni 1903.

Statsråd 11. mars-31. oktober 1905, sjef for Finansdepartementet og Revisjonsdepartementet.

Statsminister 19. mars 1908-2. februar 1910, også sjef for Finansdepartementet og Revisjonsdepartementet.

Statsminister 31. januar 1913-21. juni 1920, også sjef for Landbruksdepartementet og Revisjonsdepartementet. Også sjef for Landbruksdepartementet 1. juli 1918, også sjef for Finansdepartementet 12. desember 1919.

 

Født i Stokken (Arendal) 19. september 1848, sønn av skipsreder og skipsbygger Christen Knudsen (1813-1888) og Guro (Gurine) Aadnesdatter (1808-1900).
Gift 1. juli 1880 med Anna Sofie Cappelen (1854-1915), datter av bankadministrator og overrettssakfører Erik Johan Cappelen (1828-1881) og Maren Dorothea Blehr (1830-1886).
Død på Borgestad i Gjerpen (Skien) 1. desember 1928. Gravlagt på Borgestad kirkegård.

Familien flyttet til Frednes ved Porsgrunn i 1855. Farens tanke var at Gunnar Knudsen skulle bli jurist, mens hans eldre bror skulle overta firmaet. Etter examen artium i Skien i 1866 og anneneksamen ved Universitetet i Christiania (Oslo) i 1867, avbrøt Knudsen studiene til fordel for ingeniørutdannelse ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg. Deretter var han skipsingeniør ved Akers Mekaniske Verksted 1869-1870 og i Sunderland i Skottland 1870-1871.

I 1872 overdro faren skipsbyggeriet og de fleste skipene til sønnene, men i 1889 ble kompaniskapet oppløst og verdiene fordelt mellom dem. Gunnar Knudsen drev fra nå av sitt eget rederi, fra 1904 under navnet Aktieselskabet Borgestad. Under Knudsens ledelse ble selskapet et av landets største og mest moderne. Som det første i landet gikk rederiet i 1912 inn i moderne tankfart.

I 1880 giftet Knudsen seg med Anna Sofie Cappelen, og da svigerfaren døde i 1881, overtok han eiendommen Borgestad, som han drev opp til et mønsterbruk. På eiendommen startet han tresliperi og chamottefabrikk (brent ildfast leire). Han var også med å starte andre virksomheter, blant dem Porsgrund Porselænsfabrik. I 1874 var han en av grunnleggerne av Laugstol bruk i Skien, der han i 1885 bygde elektrisitetsverk - det første i Skandinavia som også leverte strøm til privatboliger.

Knudsen var også senere en pioner når det gjaldt kraftutbygging og industriell utnyttelse av fossekraft. Han var også en allsidig organisasjonsleder; blant annet var han en periode president i Norges Rederiforbund og Norsk Landmandsforbund.

I 1885 kom Knudsen med i den første norske arbeiderkommisjonen. Han hadde siden ungdommen vært opptatt av de sosiale problemene i den nye industrien. Han sa selv at det var de sosiale spørsmålene som brakte ham inn i politikken.

Knudsens politiske liv startet da han i 1886 ble valgt til ordfører i Gjerpen. Han kom opprinnelig fra høyremiljø men ble snart radikal venstremann. Han representerte Bratsberg (Telemark) amt på Stortinget 1892-1894, 1895-1897 og 1900-1903. I periodene 1906-1909 og 1913-1918 representerte han Gjerpen krets og i 1919-1924 Telemark fylke. Han var stortingspresident 1906-1908 og i kortere perioder i 1913 og 1920-1921.

På Stortinget markerte Knudsen seg raskt som sosialpolitisk talsmann. I 1894 ble sosialkomitéen opprettet på hans initiativ, og Knudsen ble dens første formann. Som skipsreder var han bekymret også for de mange forlisene i handelsflåten, og i 1901 var han hovedmannen bak loven om tvungen lastelinje.

Knudsen engasjerte seg i 1892-1893 i arbeidet for et eget norsk konsulatvesen. Han syntes at den radikale delen av Venstre gikk for raskt fram i saken, og stemte i 1895 for nye forhandlinger med Sverige. Samtidig sa han i en stortingsdebatt at han hatet unionen ”med et oppriktig hat”. Han var av prinsipp antimilitarist, men Sveriges militære overmakt gjorde også ham til en tilhenger av norsk opprustning.

I sin første statsrådsperiode, 1901-1903, var Knudsen med i komitéen som forhandlet om en løsning på konflikten om konsulatsaken. Da Christian Michelsen dannet sin samlingsregjering i mars 1905, ønsket han Knudsen som norsk statsminister i Stockholm. Men Knudsen foretrakk finansministerposten.

Knudsens avgang som statsråd 31. oktober 1905 hadde direkte sammenheng med hans motstand mot at Norge skulle fortsette som monarki etter unionsoppløsningen. Han mente at en folkeavstemning om statsformen burde komme før Stortinget tilbød prins Carl Norges trone, mens flertallet i regjering og storting holdt på at folkeavstemningen skulle komme etter at Stortinget hadde tilbudt prinsen tronen. Knudsen ble nektet å fremlegge sitt syn for Stortinget.

18. mars 1908 var Knudsen tilbake i regjering, nå som statsminister og finansminister, etter Venstres konsolidering i januar samme år. Regjeringen var en mindretallsregjering som måtte finne støtte i Stortinget fra sak til sak. Knudsen la opp til en radikal politikk, og hentet for det meste støtte fra Arbeiderpartiet. Blant sakene som gikk gjennom var offentlig sykeforsikring i 1909, og samme år også konsesjonslover for vannkraftutbygging, bergverk og skogeiendommer.

I 1909 overtok Knudsen formannsvervet i Venstre etter Carl Berner, et verv han beholdt til 1927. Samme år ga stortingsvalget flertall for Høire og det nye partiet Frisinnede Venstre. Som en følge av dette gikk Knudsens første regjering av 2. februar 1910, og ble erstattet av Wollert Konows (S.B.) regjering.

31. januar 1913 var 64-årige Knudsen tilbake som statsminister, nå med stortingsflertallet i ryggen. De neste mer enn syv årene er av ettertiden ansett som hans egentlige makttid som politiker. Fram til 1919 var han også landbruksminister og revisjonsminister, deretter kombinerte han regjeringssjefsvervet med å være finansminister. Han lanserte et omfattende reformprogram, men rakk bare å gjennomføre en liten del av det før første verdenskrig fra 1914 la beslag på det meste av tid og krefter. En av hjertesakene, 8-timers arbeidsdag, kom ikke før i 1919.

Utenrikspolitisk var Knudsen klart orientert mot England, men støttet likevel utenriksminister Nils Ihlens nøytralitetslinje krigen gjennom.

Ved valget høsten 1918 mistet Venstre flertallet på Stortinget. Knudsens linje var nå å samarbeide til venstre samtidig som han advarte mot Arbeiderpartiets kommunistisk inspirerte venstreside. Det var Knudsens stramme finanspolitikk som til slutt felte hans regjering. Finansene var i uorden etter krigen, og striden om en mindre bevilgning – ”veimillionen” – ble slutten på Knudsens andre regjering 21. juni 1920.

Gunnar Knudsen var kirkelig engasjert, og så sin politiske virksomhet i lyset av den kristne kallstanken. I 1907 lot han oppføre Borgestad kirke, til minne om datteren Gudrun. Da han døde av hjerneblødning i 1928, mer enn 80 år gammel, ble han gravlagt på familiegravstedet ved Borgestad kirke.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon