1 Sammendrag

Europarådet har i mange år arbeidet for å styrke menneskerettighetsvernet i Europa, herunder å bedre nasjonale minoriteters stilling. Europarådets ministerkomité vedtok 10. desember 1994 teksten til en rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (heretter kalt konvensjonen).

Konvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale overenskomst om beskyttelse av nasjonale minoriteter i sin alminnelighet og antas derfor å være et viktig supplement til eksisterende normer på dette feltet. Som rammekonvensjon inneholder den hovedsakelig programmessige bestemmelser som fastsetter mål som statene forplikter seg til å arbeide for. Det sentrale er å oppnå en effektiv beskyttelse av nasjonale minoriteter og personer som tilhører slike grupper. Prinsippene om formell og reell likestilling mellom nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen står sentralt, og partene forplikter seg til å legge forholdene til rette for at nasjonale minoriteter skal kunne bevare og videreutvikle sin egenart.

Konvensjonen ble åpnet for undertegning 1. februar 1995. Norge var blant de 21 stater som undertegnet konvensjonen denne dagen, etter at den ble vurdert til ikke å inneholde bestemmelser som gikk lenger enn allerede eksisterende bestemmelser i norsk rett. Konvensjonen er også åpen for undertegning av stater som ikke er medlem av Europarådet. Konvensjonen trådte i kraft 1. februar 1998 og er pr. 7. mai 1998 ratifisert av 20 stater.

Konvensjonen har ingen definisjon av begrepet «nasjonale minoriteter», men etter Wienkonvensjonen av 23. mai 1969 om traktatretten kan statene ved undertegning eller ratifikasjon avgi en erklæring der de viser til hvilke grupper som anses å omfattes av konvensjonen.

Pr. 7. mai 1998 har åtte stater avgitt erklæringer. Norge har valgt å drøfte begrepet i denne proposisjonen og anser det ikke nødvendig eller ønskelig å avgi en egen erklæring.

Økonomiske og administrative konsekvenser er behandlet i kapittel 5. Regjeringen nedsatte den 15. desember 1997 en tverrdepartemental arbeidsgruppe som hadde til mandat å vurdere hvordan statens politikk overfor enkelte nasjonale minoriteter kan samordnes bedre. Arbeidsgruppen ledes av Kommunal- og regionaldepartementet og dens innstilling avgis sommeren 1998. Ratifikasjon av konvensjonen kan skje uavhengig av gruppens arbeid og innstilling.

Spørsmålet om norsk ratifikasjon har vært forelagt alle departementer, samt en rekke institusjoner og organisasjoner til høring. En har lagt vekt på å forsøke å nå personer i de gruppene som tenkes omfattet av konvensjonen. Hovedinntrykket er at høringsinstansene ikke har innvendinger mot at Norge ratifiserer konvensjonen, og representanter for samene, kvenene, skogfinnene, rom/sigøynere (heretter kalt «rom») og jødene støtter norsk ratifikasjon. Denne holdningen støttes også av én av romanifolkets (tatere/de reisendes) organisasjoner, men det har fremkommet en rekke skeptiske høringsuttalelser fra andre av denne gruppens representanter. Det vises for øvrig til omtalen av høringsuttalelsene i kapittel 6. Kapittel 7 inneholder en konklusjon med begrunnelse for den påfølgende tilrådingen om norsk ratifikasjon.

Som trykt vedlegg følger avtrykk av konvensjonen i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk og samisk.