3 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. For Norges vedkommende omfatter avtalen også formuesskatt. Argentina utskriver for tiden ikke formuesskatt, og av denne grunn er formuesskatt ikke med i oppregningen av argentinske skatter som er omfattet av avtalen.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punkt 1 c) at overenskomsten også får anvendelse på Norges kontinentalsokkel for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturforekomster. Dette fremgår direkte av ordlyden. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket « person bosatt i en kontraherende stat». Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Argentina.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket « fast driftssted». Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Ifølge artikkelens punkt 3 underpunkt a) er stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Dette er i samsvar med FN-mønsteret, mens OECD's mønster her har en nedre grense på 12 måneder. For øvrig avviker bestemmelsen fra OECD-mønsteret ved at det, som vanlig i skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, er tatt med en bestemmelse hvoretter tilknyttet kontrollvirksomhet uttrykkelig er inkludert i bestemmelsen.

Ifølge artikkelens punkt 3 underpunkt b) skal også utøvelse av tjenester, herunder rådgivningstjenester, anses for å utgjøre et fast driftssted for et foretak dersom tjenestene ytes innen staten i mer enn seks måneder. Underpunktene c) og d) bestemmer at utøvelse av henholdsvis tekniske tjenester som definert i royaltyartikkelen og undersøkelse etter eller utnyttelse av naturforekomster, skal anses for å utgjøre et fast driftssted dersom denne virksomheten varer i mer enn tre måneder. Når det gjelder punkt 3 d) er det etter argentinsk ønske i protokollens punkt 1 bestemt at naturforekomster skal anses å omfatte fiskeri.

Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted» og er avfattet etter OECD's mønster.

Bestemmelsene i punkt 5 som regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket, er avfattet etter OECD-mønsteret, mens punkt 6 som omhandler benyttelse av en uavhengig representant, er utformet som et kompromiss mellom OECD's og FN's mønster.

Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler i artikkel 21, jfr. bemerkningene nedenfor.

Artiklene 6-23har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt og formue. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntekts- eller formueskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra eller formuen befinner seg (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten eller formuen skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom, jfr. punkt 3. Etter argentinsk ønske skal også inntekt fra avhendelse av slik eiendom skattlegges der eiendommen ligger. Ifølge protokollens punkt 2 skal uttrykket «fast eiendom» for Argentinas vedkommende omfatte enhver forkjøpsrett eller liknende rettighet i fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted.

I henhold til OECD's mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag. Ved utarbeidelsen av FN-mønsteret var det oppfatningen blant u-landsrepresentantene at OECD-regelen burde utbygges slik at et fast driftssted ble gitt større «tiltrekningskraft» på andre inntekter enn dem som direkte kunne tilskrives driftsstedet. Dette førte til tilføyelsen av bestemmelsene i bokstavene b) og c) i artikkelens punkt 1, slik at også inntekt som skriver seg fra salg av likeartede varer som dem som selges gjennom det faste driftssted, eller fra annen likeartet forretningsvirksomhet, skal kunne skattlegges i kildestaten. Bestemmelsen i artikkelens punkt 1 avviker imidlertid noe fra FN-mønsteret ved at bestemmelsen ikke skal gjelde hvis foretaket kan påvise at slike likeartede salg eller slik likeartet virksomhet ikke har tilknytning til det faste driftssted.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet»).

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste. Det er i protokollens punkt 3 underpunkt a) presisert at det kun er utgifter som er fradragsberettiget ifølge intern lovgivning i den stat hvor det faste driftssted befinner seg som kommer til fradrag etter punkt 3.

Punkt 4 avviker fra OECD-modellen ved at inntekt av forsikringsvirksomhet kan skattlegges i den stat hvor de forsikrede eiendeler eller personer befinner seg ved tegningen av forsikringen, selv om selskapet ikke har noe fast driftssted i denne stat. Tilsvarende vil gjelde for reassuranse, men bare hvor reassuransepremien blir betalt av et forsikringsselskap som er hjemmehørende i den kontraherende stat hvor forsikringsobjektet befinner seg.

Det er etter argentinsk ønske tatt inn en bestemmelse i protokollens punkt 3 b) som sier at den interne eksportlovgivning i en kontraherende stat skal gjelde med hensyn til innkjøp av varer for et foretak hjemmehørende i den annen kontraherende stat selv om slik innkjøpsvirksomhet etter artikkel 5 punkt 4 d) ikke i seg selv kan sies å etablere et fast driftssted i staten og selv om man etter artikkel 7 punkt 5 ikke uten videre kan allokere inntekten fra slikt innkjøp til et eventuelt fast driftssted foretaket måtte ha i denne stat.

De øvrige bestemmelsene i artikkelen svarer til OECD's mønster.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 h).

Avtalens punkt 1 avviker noe fra OECD's mønster, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år.

Punkt 2 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en «pool», felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 3 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av SAS-konsortiet. Det er kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (Det Norske Luftfartsselskap A/S (DNL)) og som står i forhold til i DNL's andel av SAS-konsortiet som etter denne avtale er unntatt fra skatt i Argentina. Danmark og Sverige inntar tilsvarende bestemmelser i sine skatteavtaler.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Artikkelen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jfr. skatteloven § 54 første ledd. Artikkelen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret, men bestemmelsen i punkt 2 om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende er i avtalen gjort diskresjonær, slik at den stat som eventuelt skal gjennomføre korreksjonen kan utøve et visst skjønn ved avgjørelsen av om korreksjon i det enkelte tilfelle skal foretas. Hensikten med omformuleringen har vært å få frem at korresponderende retting bare skal foretas hvis dette anses å være berettiget. Dette prinsipp manifesteres ytterligere i punkt 3 hvor det går frem at bestemmelsene om korreksjon ikke skal gjelde i misbrukstilfellene.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1 kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver (og ikke for eksempel en stråmann for den faktiske eier enten i kildestaten eller i en tredje stat).

Kildestatens skattesats må ikke overstige 10 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som eier minst 25 prosent av kapitalen i det utdelende selskap. I alle andre tilfeller er kildeskattesatsen 15 prosent. Begrunnelsen for at dividendeutdeling fra datter- til morselskap har en lavere maksimumssats, er hensynet til å begrense såkalt kjedebeskatning av samme inntekt. Som for renter, royalty og selvstendige personlige tjenester er det i protokollens punkt 7 inntatt en bestevilkårsklausul for det tilfelle at Argentina skulle inngå en avtale med noe annet OECD-land om en lavere kildeskattesats på dividender enn bestemt her. I så fall skal den samme sats gjelde med hensyn til herværende avtale.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty.)

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor mottakeren er bosatt, jfr. punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jfr. punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 12,5 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet. Som for dividender, royalty og selvstendige personlige tjenester er det i protokollens punkt 7 inntatt en bestevilkårsklausul for det tilfelle at Argentina skulle inngå en avtale med noe annet OECD-land om en lavere kildeskattesats på renter enn bestemt i denne avtale. I så fall skal den samme sats gjelde med hensyn til denne avtale.

I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Dette gjelder for det første renter betalt i tilknytning til statsobligasjoner og liknende obligasjoner utstedt av en kontraherende stat eller en av dens forvaltningsmyndigheter, jfr. underpunkt a). Underpunkt b) bestemmer at renter betalt i forbindelse med lån/kreditt ytet, garantert eller sikret av GIEK, Eksportfinans og liknende institusjoner ikke skal kildebeskattes i Argentina, mens underpunkt c) har en korresponderende bestemmelse for renter som betales fra Norge til tilsvarende finansinstitusjoner i Argentina. Det er gitt fullmakt til å inngå gjensidig avtale om at andre institusjoner kan dekkes av disse bestemmelsene. I underpunkt d) er det videre gjort unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt på renter ved import av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr. Av hensyn til faren for omgåelser, gjelder bestemmelsen ikke hvis salget skjer mellom personer som har tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder heller ikke renter som betales fordi debitor har fått betalingsutsettelse.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty, som tilsvarer rentebestemmelsene i artikkel 11. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset. Satsen varierer fra 3 til 15 prosent, avhengig av hvilken type royaltybetaling det er snakk om. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker i utlandet. Som for dividender, renter og selvstendige personlige tjenester er det i protokollens punkt 7 inntatt en bestevilkårsklausul for det tilfelle at Argentina skulle inngå en avtale med noe annet OECD-land om en lavere kildeskattesats på royalty enn bestemt i denne avtale. I så fall skal den samme sats gjelde med hensyn til denne avtale.

I henhold til protokollens punkt 4 underpunkt a), er man for å kunne oppnå den begrensede kildeskattesats i artikkel 12 punkt 2, underlagt reglene om registrering, verifikasjon osv. som gjelder for royaltybetalinger i argentinsk lovgivning.

Definisjonen av uttrykket royalty i punkt 3 avviker fra OECD-mønsteret av 1992 og de fleste skatteavtaler som Norge har inngått i de senere år. For det første er betaling for kommersiell nyhetsdistribusjon drevet av internasjonale nyhetsbyråer ansett for å være omfattet av royaltyartikkelen, jfr. i denne forbindelse punkt 2 underpunkt a). Videre er godtgjørelse for bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr inkludert i begrepet royalty. Begrepet royalty er således bevisst utvidet til også å omfatte rene leasinginntekter. Imidlertid vil «bare-boat leasing» av oljerigger og tilsvarende utstyr (til utvinning av hydrokarboner) ikke vært omfattet av artikkel 12 om royalty, men av artikkel 21 om virksomhet utenfor kysten, se artikkel 21 punkt 3 og protokollens punkt 4 underpunkt b). Endelig skal også betaling for såkalte «tekniske tjenester» som er utøvet utenfor den stat betalingen skriver seg fra kunne kildebeskattes, jfr. punkt 3 og punkt 2 underpunkt c) i.f.. I det før omtalte punkt 7 i protokollen er det inntatt nok en bestevilkårsklausul for det tilfelle at Argentina skulle inngå avtale med noe annet OECD-land med en lavere kildeskattesats, eller hvor definisjonen av royaltybegrepet er mindre omfattende enn i denne avtale. I så fall skal den lavere sats eller den snevrere definisjon gjelde også med hensyn til denne avtale.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor avhenderens inntekt beskattes etter artikkel 8, se kommentarene til denne artikkel.

Gevinst ved avhendelse av aksjer i et datterselskap (aksjer som representerer en deltagelse på mer en 25% av aksjene i et selskap), kan skattlegges i den stat hvor datterselskapet er hjemmehørende, jfr. punkt 3.

Punkt 4 inneholder en særbestemmelse som gir Norge rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer eller andeler i norske selskaper i inntil 5 år etter at aksjonæren har vært skattemessig bosatt i Norge. Bestemmelsen er kommet inn på bakgrunn av de nye utflyttingsreglene i skattelovens § 15 første ledd, bokstav (e).

Når det gjelder gevinst ved avhendelse av annen forretningseiendom eller eiendom benyttet i økonomisk øyemed enn omhandlet i punktene 1 og 2, skal slik eiendom bare kunne skattlegges i den kontraherende stat hvor avhenderen er bosatt, jfr. punkt 5.

Ifølge punkt 6 skal andre typer gevinster som en person bosatt i en kontraherende stat oppebærer ved salg av eiendom som befinner seg i den annen kontraherende stat, kunne skattlegges i begge stater. Bostedsstaten gir da ved skattleggingen av denne gevinsten kredit for skatt betalt på den samme gevinst i den annen stat, jfr. artikkel 24.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne beskattes i bostedsstaten.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsene om beskatning av inntekt av slik virksomhet avviker noe fra OECD's mønsteravtale. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i den annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her fått en tilføyelse således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom utøveren ikke har noe fast sted i den stat hvor tjenestene ytes, men skattesatsen er da begrenset til ti prosent av bruttoinntekten. Tekniske tjenester som omhandlet i artikkel 12 er ikke omfattet av denne bestemmelsen. Som for dividender, renter og royalty er det i protokollens punkt 7 inntatt en bestevilkårsklausul for det tilfelle at Argentina skulle inngå en avtale med noe annet OECD-land om en lavere kildeskattesats på selvstendige personlige tjenester enn bestemt i denne avtale. I så fall skal den samme sats gjelde med hensyn til denne avtale.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet «fritt yrke», og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregel. Bestemmelsen er i samsvar med OECD's mønster.

Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere inngående drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid. Etter argentinsk ønske har en tatt inn et punkt 3 i avtalen som presiserer dette.

Artikkelens punkt 4 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid kan skattlegges i den stat hvor skipsfartsinntekten skattlegges etter artikkel 8, jfr. artikkel 8 punkt 1.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til norske besetningsmedlemmer i f.eks. SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 5 om at disse bare skal kunne skattlegges i Norge.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 7 om forretningsvirksomhet, artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD's mønster.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat er understøttet av offentlige fond i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter og lignende utbetalinger. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Etter punkt 1 skal pensjoner, sosiale ytelser og livrenter som betales fra en kontraherende stat til en person bosatt i den annen kontraherende stat kunne skattlegges i begge stater. Bostedsstaten gir da kredit for skatt betalt av samme inntekt i den annen stat, jfr. artikkel 24. Bostedsstaten skal imidlertid ikke kunne skattlegge sosiale ytelser som nevnt i punkt 1 underpunkt b) dersom ytelsen etter sin art er unntatt fra beskatning i kildestaten. For tiden har Norge ikke intern hjemmel til å skattlegge pensjonsutbetalinger til personer som etter intern norsk rett ikke er bosatt i Norge.

Punkt 2 inneholder en definisjon av begrepet «livrente» tilsvarende definisjonen i den nordiske skatteavtalen.

Punkt 3 fastslår at underholdsbidrag som hovedregel kun skal beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom bidraget utdeles av en person bosatt i en av statene til en mottaker i den annen stat, og beløpet ikke er fradragsberettiget for betaleren, er det imidlertid bare utbetalingsstaten som har beskatningsretten.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD's mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 (b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jfr. punkt 2.

Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven paragraf 26 første ledd, bokstav o.

Artikkel 21 inneholder regler om virksomhet utenfor kysten (offshorevirksomhet).

Punkt 1 slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 2 til 4 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av en stat skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i denne stat, dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Punkt 3 slår fast at «bare-boat leasing» av oljerigger og liknende utstyr skal omfattes av virksomhetsbegrepet i punkt 2, og således ikke av artikkel 12 om royalty, jfr. også den tidligere omtalte bestemmelsen i protokollens punkt 4 b). Inntekt fra virksomhet omhandlet i punkt 2, 3 og 4 kan skattlegges fra første dag i virksomhetsstaten. Bestemmelsene i punkt 4 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagersfristen blir omgått.

Punkt 5 inneholder et unntak fra de generelle bestemmelsene i punktene 2, 3 og 4 for fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skattlegges bare i den stat foretaket er hjemmehørende.

I punkt 6 a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i sokkelstaten hvis arbeidsgiveren er hjemmehørende i sokkelstaten eller hvis arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av enhver 12-måneders periode. Unntak fra 30-dagersregelen er imidlertid gjort i punkt 6 b) som fastsetter at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 5, bare skal kunne skattlegges i den stat arbeidsgiverforetaket er hjemmehørende.

Punkt 7 gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten og aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom. Den primære beskatningsretten til slike gevinster tilligger kyststaten.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt, dvs. inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter i utgangspunktet bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom slik inntekt har sin kilde i den annen stat, skal den imidlertid også kunne beskattes i denne stat.

Ifølge punkt 2 skal punkt 1 ikke gjelde for inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke. Slike inntekter skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Artikkel 23 gjelder formuesbeskatning. Da Argentina for tiden ikke ilegger formuesskatt, er for Argentinas vedkommende formuesskatt ikke omfattet av avtalen, jfr. artikkel 2 punkt 3 b) og kommentarene til denne. Bestemmelsen avviker i noen henseender fra OECD's mønster. Formue som består av fast eiendom kan skattlegges i den stat eiendommen ligger, jfr. punkt 1. Formue som består i løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted i en kontraherende stat, kan skattlegges i denne stat, jfr. punkt 2.

Ifølge punkt 3 kan formue som består av skip og luftfartøy, og løsøre knyttet til driften av disse, bare skattlegges i den stat hvor selskapet kan skattlegges etter avtalens artikkel 8. I protokollens punkt 5 er det for Argentinas vedkommende bestemt at den interne skattelovgivning i kraft på undertegningstidspunktet som gjelder leasing av løsøre, skal gjelde for bare-boat leasing av borerigger og tilsvarende utstyr.

Annen forretningseiendom eller eiendom benyttet i økonomisk øyemed enn omhandlet i punktene 1 og 2, kan bare formuesbeskattes i eierens bostedsstat, jfr. punkt 4.

Etter punkt 5 kan løsøre som ikke er omhandlet i de foranstående punkter som befinner seg i en kontraherende stat og er eid av en person bosatt i den annen kontraherende stat, skattlegges i begge stater. Bostedsstaten gir da kredit for den skatt som er betalt i den annen stat i samsvar med artikkel 24.

All annen formue skal bare kunne beskattes i eierens bostedsstat, jfr. punkt 6.

Artikkel 24 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Godskrivingsystemet (creditsystemet) innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Argentina. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Argentina (kildestaten), jfr. punkt 1 a) og b). Tilsvarende gjelder for Argentina. For Argentinas vedkommende er som tidligere nevnt formuesskatt ikke omfattet av avtalen. Norge har på sin side ikke intern hjemmel for å ilegge formuesskatt på eiendom som befinner seg i utlandet. Det vil derfor mht. formuesskatten vanskelig kunne tenkes å oppstå tilfeller av dobbeltbeskatning, og det er således ikke fastsatt noen metodebestemmelse for formuesskatten.

I punkt c) er det fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i en kontraherende stat mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i den annen kontraherende stat, så kan denne inntekten likevel tas i betraktning ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

I punkt 2 er det gitt særregler som oppjusterer størrelsen av det fradrag som innrømmes i den norske skatten for den skatt som et fast driftssted betaler i Argentina, såkalt «tax-sparing credit». For det tilfellet at Argentina i henhold til intern lovgivning som angitt i punkt 3 (for å fremme den økonomiske utvikling i Argentina), unnlater å kreve eller vesentlig reduserer selskapsskatten, skal Norge ved beregningen av det fradrag som innrømmes i norsk skatt se bort fra nevnte unntak eller reduksjon og innrømme fradrag som om Argentina hadde ilagt selskapsskatt etter ordinære satser. Dette for å unngå at skattelettelser som er ment å fremme investeringer i Argentina, nøytraliseres ved beskatningen av driftsstedets overskudd i Norge.

Denne regelen om oppjustering av fradrag gjelder imidlertid bare i forhold til fortjeneste ved produksjon eller industriell virksomhet oppebåret gjennom et fast driftssted i Argentina. Videre er det en forutsetning at det faste driftssted ikke er engasjert i forretningsvirksomhet i den finansielle sektor og at ikke mer enn 25 prosent av fortjenesten skriver seg fra renter og gevinster ved avhendelse av aksjer og verdipapirer eller er fortjeneste fra en tredje stat, jfr. punkt 4.

Etter punkt 5 skal bestemmelsene i punktene 2, 3 og 4 få anvendelse i 10 år fra det år overenskomsten får virkning.

Artiklene 25-29 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 25 ), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27), diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 28) samt forskjellige regler om forholdet mellom avtalen og intern rett (artikkel 29).

Artiklene 30-31 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 30 trer overenskomsten i kraft tretti dager etter at begge stater har gitt hverandre meddelelse om at de nødvendige konstitusjonelle krav for at overenskomsten kan tre i kraft er oppfylt. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. Samtidig skal gjeldende skatteavtale om skips- og lufttransport inngått ved noteveksling 9. november 1948 suspenderes og ikke ha virkning så lenge denne overenskomsten har virkning.

Protokollen inneholder som nevnt visse særbestemmelser og utgjør en integrert del av overenskomsten. Bestemmelsene er med forbehold av punkt 6 nærmere omtalt ovenfor i tilknytning til de berørte artikler. Punkt 6 inneholder en generell bestemmelse om at overenskomsten ikke skal fortolkes slik at en kontraherende stat ikke skal kunne anvende sine interne regler om såkalt «tynn kapitalisering».