3 Bemerkninger til de enkelte artiklene i overenskomsten

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Lokale skatter og avgifter omfattes ikke av avtalen.

Artiklene 3 til 5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

I samsvar med det som har vært vanlig i de skatteavtaler Norge har inngått de senere år, får overenskomsten anvendelse på kontinentalsokkelen. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket "person bosatt i en kontraherende stat". Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Spania.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket "fast driftssted". Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i den ene staten oppebærer ved virksomhet i den andre staten.

I følge artikkelens punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket dersom stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn tolv måneder.

I punkt 4 er det tatt inn en særlig bestemmelse om at virksomhet som utøves av forskjellige foretak som har interessefellesskap skal ses under ett i relasjon til tolvmåneders fristen under visse nærmere forutsetninger.

Punkt 5 angir hva som ikke skal omfattes av begrepet "fast driftssted". I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring og utstilling ikke skal utgjøre fast driftssted.

Punkt 6 regulerer når en representant skal anses for å være "avhengig" og derfor anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket. Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiveren dersom han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler om fast driftssted i artikkel 23, jf nedenfor.

Artiklene 6-21 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å fordele beskatningsgrunnlaget og derved forhindre dobbeltbeskatning, det vil si at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategoriene er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den staten hvor den skattepliktige er bosatt, eller den staten der inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde skatt fullt ut etter intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering (refusjon) finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den andre staten. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er tatt inn i artikkel 5, jf ovenfor. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftsstedet. Artikkelen tilsvarer OECDs mønsteravtale, med unntak av at punkt 4 i OECD-mønsteret er utelatt. Denne bestemmelsen ble strøket som overflødig.

I henhold til OECD-mønsteret er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftsstedet som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet, faller derfor utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av fortjenesten til det faste driftsstedet, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvde samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretaket som har det faste driftsstedet ("armlengdeprinsippet").

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet. Hva som regnes som internasjonal fart er nærmere definert i artikkel 3 punkt 1 g).

Punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den staten hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år. Av protokollens punkt I går det frem at bestemmelsen skal tolkes i samsvar med punkt 5 til og med 12 i kommentarene til artikkel 8 i OECDs mønsteravtale.

Punkt 2 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en "pool", felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

Norge ønsker primært å regulere beskatningen av containere i artikkel 8 i våre skatteavtaler. I den nye skatteavtalen mellom Norge og Spania er det ikke tatt med en slik bestemmelse. Det går imidlertid frem av artikkel 12, samt protokollens punkt I, at inntekt ved såkalt bare-boat charter av skip samt utleie av containere ikke skal regnes som royalty.

I artikkelens punkt 3 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av konsortiet SAS. Etter denne bestemmelsen er det kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent, SAS Norge ASA, og som står i forhold til dets andel av SAS-konsortiet som kan beskattes i Norge.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, det vil si mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Bestemmelsen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når den har blitt redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf skatteloven § 54 første ledd. Bestemmelsen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender (utbytte). Etter punkt 1 kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende staten hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den staten hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestatens skattesats ikke må overstige 10 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som direkte innehar minst 25 prosent av aksjekapitalen i det utdelende selskap. Etter punkt 2 b) er skattesatsen som skal benyttes i andre tilfeller begrenset til 15 prosent hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaveren til dividendene.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer som dividendene utdeles på grunnlag av reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller til utøvelse av et fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, og som rettighetshaveren har i den staten hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skal dividendene i slike tilfeller skattlegges i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 5 for royalty).

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den staten hvor mottakeren er bosatt, jf punkt 1, og i den staten hvor rentene skriver seg fra, jf punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte staten skal imidlertid ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til en mottaker som er bosatt i utlandet.

I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Etter underpunkt a) omfatter unntaket renter som er rettmessig eid av, eller betalt til, en av de kontraherende statene, statens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter eller offentligrettslige institusjoner. Av protokollens punkt II går det frem at dette også omfatter sentralbanker. Etter underpunkt b) får unntaket anvendelse der rentene gjelder gjeldsbrev som er garantert eller forsikret av staten m.v. dersom mottakeren av rentene er bosatt i vedkommende stat. Underpunkt c) gjelder renter på langsiktige lån, mens underpunkt d) gjelder renter i forbindelse med kredittsalg av ethvert industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr. Unntaksbestemmelsene i punkt 3 vil kunne få anvendelse på renter betalt til Garantiinstituttet for eksportkreditt og til AS Eksportfinans.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 5 prosent av royaltyens bruttobeløp. Det er imidlertid tatt inn et unntak fra kildestatens beskatningsrett i annet ledd i punkt 2. Dersom royaltyen er mottatt for bruken av, eller retten til å bruke, skip eller luftfartøy i totalbefraktning eller for containere, i internasjonal fart, skal royaltyen bare kunne skattlegges i den staten der mottakeren er bosatt. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Definisjonen av uttrykket royalty i punkt 3 avviker fra OECD-mønsteret og de fleste skatteavtaler som Norge har inngått de senere årene, ved at godtgjørelse for bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr er inkludert i royaltybegrepet, se bokstav b). Begrepet royalty omfatter etter den nye skatteavtalen også tilførselen av vitenskapelig, teknisk, industriell eller kommersiell kunnskap (bokstav c)), og etter bokstav d) (iv) omfatter det også bruken av, eller retten til å bruke programvare. Etter bokstav e) omfatter royaltybegrepet også hel eller delvis begrensning i bruksretten eller eiendomsretten av det som er nevnt i punkt 3.

Når det gjelder programvare, er det presisert i protokollens punkt III nr 2 at betaling vedrørende programvare ikke anses som royalty dersom betalingen gjelder overførsel av full eiendomsrett. Dette innebærer at kun dersom kjøperen av en programvare ikke har fått full råderett over programvaren, for eksempel at han ikke har rett til videresalg, eller han bare kan bruke programmet i en begrenset periode, så vil royaltyartikkelen komme til anvendelse.

I protokollens punkt III er det fastsatt mer generelle bestemmelser til artikkel 12 punkt 3 bokstavene a), b), c) og d).

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst bør tilligge den staten som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning før avhendelsen fant sted.

Etter punkt 1 kan den gevinsten som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom skattlegges i den kontraherende staten hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende staten hvor det faste driftsstedet eller faste stedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet eller det faste stedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Punktene 4 og 5 inneholder spesielle regler om avhendelse av aksjer eller andre sammenlignbare interesser i visse selskaper.

Etter punkt 6 har en kontraherende stat rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer og andre selskapsrettigheter i et foretak hjemmehørende i denne stat i inntil 5 år etter at aksjonæren har flyttet til den annen stat. Regelen omfatter også gevinst ved avhendelsen av opsjoner eller andre finansielle instrumenter knyttet til aksjer eller selskapsrettigheter som nevnt.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf punkt 7.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Punkt 1 a) følger OECD-mønsteret, og fastsetter at inntekter ved utøvelse av fritt yrke skattlegges i den staten hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i den andre kontraherende staten vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan den sistnevnte staten skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her etter norsk ønske fått en tilføyelse i punkt b) som avviker noe fra OECD-mønsteret, nemlig at den sistnevnte staten også kan skattlegge inntekten dersom oppholdet i denne staten i ett eller flere tidsrom til sammen utgjør minst 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Etter ønske fra Spania går det frem at bestemmelsen i bokstav b) kun gjelder fysiske personer.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet "fritt yrke", og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og derfor ikke for eksempel en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den staten hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den andre kontraherende staten. I så fall har den staten hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel. Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid. Denne forståelsen er presisert i protokollens artikkel IV. I tillegg er det satt som vilkår for unntaket fra beskatning at arbeidsgiveren ikke må være bosatt i den staten hvor arbeidet utføres.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid kan også skattlegges i den staten hvor foretaket er hjemmehørende.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til besetningsmedlemmer i SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 4 om at disse bare skal kunne skattlegges i mottakerens bostedsstat.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den staten hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den staten hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som presiserer at den staten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, for eksempel et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret.

I punkt 3 er det gitt unntak fra de nevnte regler når besøket i den ene kontraherende staten i det vesentlige er understøttet av offentlige midler fra den andre kontraherende staten. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den staten hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Pensjoner skal skattlegges i den staten hvor pensjonisten er bosatt.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD-mønsteret er den staten som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og forretningslærlinger som er bosatt i den ene kontraherende staten og som midlertidig oppholder seg i den andre kontraherende staten i anledning utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte staten for pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne staten. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønstret og med skatteloven § 26 første ledd bokstav o.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt, det vil si inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler, og artikkelen er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. I punkt 1 er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den staten hvor mottakeren er bosatt. Unntak er gjort i punkt 2, der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Artikkel 22 gjelder formuesbeskatning. I følge punkt 1 kan formue som består av fast eiendom som omhandlet i artikkel 6 skattlegges i den staten hvor eiendommen ligger. Formue som består av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted, kan etter punkt 2 skattlegges i den staten hvor driftsstedet eller det faste stedet befinner seg.

Punkt 3 og 4 gir særregler vedrørende formue som består av nærmere angitte aksjetyper. Bestemmelsene er tatt inn for å oppnå konsistens med de tilsvarende formuesgevinstreglene i artikkel 13, henholdsvis punkt 5 og 4, jf ovenfor.

Etter punkt 5 kan formue som består av skip og luftfartøy drevet i internasjonal fart, samt løsøre knyttet til driften av disse, bare skattlegges i den staten hvor selskapet er hjemmehørende.

Alle andre deler av formuen som tilhører en person bosatt i en av statene, kan bare skattlegges i denne staten, jf punkt 6.

Artikkel 23 gjelder virksomhet knyttet til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster på havbunnen og undergrunnen. Innledningsvis er det slått fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punkt 1 og 2 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvd utenfor kysten av en stat skal anses å utgjøre et fast driftssted eller et fast sted i denne staten, dersom virksomheten utøves i til sammen over 30 dager i enhver tolvmånedersperiode. Inntekten fra slik virksomhet kan i såfall skattlegges fra første dag i denne staten. Bestemmelsene i punkt 2 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagersfristen blir omgått. Av protokollens punkt V går det frem at de kompetente myndigheter skal, dersom det er nødvendig, bestemme ved gjensidig avtale om aktiviteten etablerer et fast driftssted etter artikkel 5 punkt 1.

Punkt 3 inneholder et unntak fra de generelle bestemmelsene i punkt 1 og 2. Etter denne bestemmelsen skal fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen, bare kunne skattlegges i den staten der selskapet er hjemmehørende.

I punkt 4 a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i sokkelstaten dersom arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Det er imidlertid gjort et unntak fra dette i punkt 4 b), som fastsetter at lønnsinntekter for tjeneste ombord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 3 kan skattlegges i den staten der arbeidsgiveren er bosatt. Men dersom arbeidsgiveren ikke er bosatt i sokkelstaten, skal denne inntekten bare skattlegges i den staten der mottakeren er bosatt.

Punkt 5 gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, og aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slik eiendom. Beskatningsretten til slike gevinster tilligger sokkelstaten.

Artikkel 24 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Kreditsystemet (godskrivelsessystemet) innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten eller formuen kan skattlegges i Spania. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatten et beløp som svarer til den skatten som er betalt i Spania (kildestaten) jf bokstav a). Motsvarende gjelder for Spania.

Videre er det bestemt i bokstav b) at i den utstrekning en person bosatt i en kontraherende stat mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i den andre kontraherende staten, så kan denne inntekten likevel tas i betraktning ved beregningen av den skatten som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

Artiklene 25 til 28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering(artikkel 25), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidigeavtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 28). Det er gitt nærmere bestemmelser til artiklene 25 og 26 i protokollen.

Artiklene 29 og 30 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 29 punkt 1 skal denne overenskomsten ratifiseres, og overenskomsten vil tre i kraft ved utvekslingen av ratifikasjonsdokumentene. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. Fra samme tidspunkt opphører den gjeldende skatteavtalen mellom Norge og Spania.