1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram en melding til Stortinget om norsk landbruk og landbruksbasert matproduksjon. Utviklingen både nasjonalt og internasjonalt gir behov for en gjennomgang av landbrukspolitikken. Regjeringen tar utgangspunkt i de hovedmålsettinger for landbruket som har vært grunnlaget for politikkutformingen de siste årene, og legger vekt på landbrukets bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt.

Stortinget behandlet i 1993 St.prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling. Etter dette er St.meld. nr. 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet og St.meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren lagt fram. Meldingen som legges fram her følger opp både matpolitikken og skogpolitikken. Skogpolitikken omtales på områder der det er nærmere sammenheng mellom jord- og skogpolitikken. For en mer uttømmende omtale av både matkvalitet og forbrukertrygghet og skogpolitikken vises det til de nevnte meldinger.

Regjeringen mener det er behov for å øke forbrukerrettingen av næringen. Det er nødvendig å se hele verdikjeden for matproduksjon i sammenheng. De ulike matrelaterte hensyn i kjeden, fra primærleddet, gjennom foredlingsleddet og handelsleddet fram til forbruker, bør derfor integreres i landbrukspolitikken. Dette gjelder særlig matvarekvalitet. Det er behov for bedre samordning mellom de myndigheter som har ansvar på ulike ledd i matvarekjeden og klarere plassering av operativt ansvar for ulike funksjoner.

For at landbruket skal kunne ivareta viktige samfunnsoppgaver framover må det være interessant å ta lokale ressurser i bruk til verdiskaping, som grunnlag for inntekt og sysselsetting. Det er derfor nødvendig å bidra til inntektsmuligheter som gjør næringen attraktiv for personer som vil og kan utnytte ressursene til samfunnets beste. Videre understrekes behovet for å utvikle og utnytte kunnskap og kompetanse til å drive næring og skape verdier av naturressursene. Det er også behov for en gjennomgang av virkemiddelbruken i landbrukspolitikken med sikte på bedre målretting og forenkling av virkemiddelsystemet innenfor en helhetlig politikk.

St.meld. nr. 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet ble behandlet i Stortinget i 1997. I meldingen er det mål om at all handel med og frambud av matvarer i Norge skal være basert på at maten skal være helsemessig trygg og møte forbrukernes behov. I meldingen drøftes matbårne sykdommer i Norge og hvordan en mulig økt internasjonalisering av matvaremarkedet og bruk av ny teknologi kan påvirke forekomsten av disse. De overordnede mål er helsemessig trygg mat av god kvalitet og tilfredse forbrukere. Strategiene i meldingen er: (1) et internasjonalt forpliktende samarbeid, (2) vektlegging av kvalitet langs hele matvarekjeden, (3) utvikling av ny kunnskap og (4) åpenhet og forbrukerdeltakelse. Det er lagt stor vekt på å skape tillit. Virkemidlene som er spesielt framhevet i St.meld. nr. 40 (1996-97) er gjennomføring og oppfølging av EØS- og WTO-avtalen, videreutvikle lovgivningen, forbedre tilsynet, etablere kartleggings-, overvåkings- og kontrollprogrammer, etablere systemer for risikoanalyse, forskning for produksjon av kunnskap nødvendig for forvaltningen, og kommunikasjon. Regjeringen vil videreføre politikken som ble trukket opp i St.meld. nr. 40 (1996-97).

De særskilte utfordringene skogbruket og skogindustrien står overfor ble drøftet i St.meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen), der Regjeringen trekker opp politikken for en rasjonell og bærekraftig utnytting av skogressursene framover. Skogmeldingen legger vekt på at skognæringene skal kunne utnytte sine konkurransefortrinn, og tilpasse produktene til behov og etterspørsel ved bedre markedsorientering nasjonalt og internasjonalt. Den legger også opp til at skogsektoren i større grad enn tidligere skal bidra til å løse viktige miljøoppgaver. Skogens betydning for biologisk mangfold, og i klima- og energisammenheng, er viktig i denne forbindelse. Stortinget behandlet Skogmeldingen i mai 1999, jf. Innst. S. nr. 208 (1998-99). Stortinget viste bl.a. til at Norge disponerer store naturressurser, og at det i fastlands-Norge er knyttet store verdier til jord-, skog- og utmarksarealene. Det var bred enighet om at disse naturressursene er et viktig grunnlag for verdiskaping, bosetting og velferd, og at det er et mål å utnytte disse ressursene til samfunnets beste. I St.meld. nr. 46 (1988-89) Miljø og utvikling, i St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling og i St.meld. nr. 8 (1999-2000) Regjeringens miljøvernprofil og rikets miljøtilstand, legges det politiske grunnlaget for tilnærmingsmåter i miljøvernarbeidet og sektordepartementenes ansvar for å utarbeide og integrere miljøvernpolitikken i sin sektor. Ansvaret skal tydeliggjøres gjennom utarbeidelse av sektorvise miljøhandlingsplaner. Som en oppfølging av dette vil Landbruksdepartementet høsten 2000 presentere sin miljøhandlingsplan.

Det eierfellesskapet som knytter jord- og skogarealene sammen, innebærer at jord- og skogbruk står overfor mange felles utfordringer. En grunnleggende utfordring er å ta vare på de jord- og skogarealene som har et potensiale for landbruksbasert biologisk produksjon og verdiskaping. Endringene i bruksmønster og eierforhold og spørsmål knyttet til rekruttering, kompetanse og miljø er blant de viktige områder som det samlede landbruket må arbeide aktivt med.

I utarbeidelsen av denne meldingen er det lagt vekt på å ha en åpen og bred prosess. Det ble tidlig invitert til å komme med innspill, og over 100 ulike aktører/instanser kom med uttalelser til stortingsmeldingen. Det ble gjennomført møter med grupper av de som hadde gitt innspill. Trygg mat og mer markedsretting av landbruket var et viktig budskap i mange av de skriftlige forslagene. Fokus ble av flere satt på kvalitet, trygghet, valgfrihet, sporbarhet, åpen informasjon og dokumentasjon og en styrking av forbrukerperspektivet. På tvers av interessemotsetninger ellers, var mange opptatt av faren for import av smitte. Stabilt importvern var et gjennomgående budskap, med ulike innfallsvinkler. Økte inntekter i jordbruket ble understreket, særlig i forhold til rekruttering. Mange tok for gitt at internasjonale avtaler vil ha stor betydning framover. Det ble pekt på behovet for forutsigbare rammebetingelser for næringsmiddelindustrien, konkurransedyktige råvarepriser og økt konkurranse innen foredling og omsetning. Videre ble behovet for samordning og forenkling av virkemiddelsystemet og stabilitet i rammebetingelsene nevnt av mange. Flere pekte også på behovet for å se på virkemidlene gjennom hele verdikjeden og en målretting av virkemidlene.

Når det gjelder spørsmål om eiendomsutforming og juridiske virkemidler, ble det gjennomført en egen runde med innspill og møter, og både konsesjonsregelverket, boplikt, priskontroll og jordleie ble diskutert. Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Skogeierforbund og Norskog ble invitert særskilt til å komme med innspill på disse temaene. De er gitt en egen vurdering i kapittel 6.2 i tråd med Stortingets behandling av Dok. 8:113 (1997-98), om endringer i konsesjonsloven og andre berørte lover.

I tillegg er det gjennomført kommunekonferanser, der kommunepolitikere og -administrasjon har fått anledning til å diskutere landbrukspolitikk. Siktemålet var å sette landbruks- og distriktspolitikken på dagsorden med utgangspunkt i at det er 5 år siden kommunene overtok førstelinjeansvaret for landbruksforvaltningen. Kommunene var aktive bidragsytere på disse konferansene. Lokale tilpasningsmuligheter og behovet for tydelige og realistiske retningslinjer for landbrukspolitikken ble trukket fram som viktig på disse konferansene.

Målsettingene for landbruket og matproduksjonen er trukket opp i kapittel 4. Regjeringen legger fram denne meldingen ut fra endringsbehovene i landbruket og matproduksjonen. Sentrale utviklingstrekk er det gjort rede for i kapittel 3. Kapittel 5 tar for seg Regjeringens strategier og prioriteringer på sentrale politikkområder. Kapittel 6 inneholder konkrete forslag til endringer i virkemidler og hovedprinsipper for utviklingen av virkemiddelsystemet, og en samlet omtale av kunnskap, kompetanse og forskning innenfor landbruk og matproduksjon. Kapittel 7 omhandler forvaltningen.