1 Skogen – en ressurs i arbeidet for en bærekraftig utvikling

1.1 Innledning

Norge disponerer store naturressurser. I Fastlands-Norge er det knyttet store verdier til jord-, skog- og utmarksarealene. De er et viktig grunnlag for verdiskaping, bosetting og velferd for befolkningen. Regjeringen tar i denne meldingen opp de utfordringer og muligheter som er knyttet til forvaltning av skogressursene.

Regjeringen mener skogpolitikken skal stimulere til en ansvarsfull og aktiv utnytting av skogressursene og støtte opp under arbeidet med å få til en mer bærekraftig utvikling. Ansvaret for å forvalte naturressursene – og det spekteret av verdier de representerer – hviler både på sam­funnet og på enkeltmennesker. Ikke minst er det viktig at de som eier og råder over ressursene ivaretar sitt forvalter­ansvar – det hviler en forpliktelse på den som eier til også å drive bærekraftig forvaltning. Utøvelsen av forvalteransvaret sier noe om respekten for tidligere generasjoners innsats og om solidaritet med kommende generasjoner, og er et utrykk for verdisyn i samfunnet og hos den enkelte.

Bærekraftig utvikling har vært på dagsordenen siden Brundtlandkommisjonen la frem sin rapport «Vår felles framtid» i 1987. Riokonferansen om miljø og utvikling i 1992 var en milepæl i det internasjonale arbeidet.

I tiden fremover vil de verdivalgene Norge må gjøre i arbeidet for en bærekraftig utvikling bli mer tydelige. Norge står overfor store utfordringer når det gjelder å endre produksjons- og forbruksmønstrene med sikte på å redusere den samlede miljø­belastningen. Forvalter­ansvaret – hensynet til kommende generasjoner – vil bli satt på prøve, både gjennom disponeringen av inntektene fra Nordsjøen og gjennom arbeidet for å skape muligheter i fremtidens Fastlands-Norge.

Kyotoavtalen gir ganske klare indikasjoner på hvilke langsiktige verdivalg som er nødvendige for å ta vare på miljøet. Den innebærer økt vekt på tiltak og virkemidler som kan bidra til reduserte utslipp og økt opptak av klimagasser, herunder CO₂ . Norge må oppfylle sine forpliktelser under Kyotoavtalen gjennom en kostnadseffektiv bruk av virkemidler. Dette vil gjøre at forbruk, produksjon og bruk av energi i større grad vris mot de økonomisk og miljømessig beste alternativene. Skogsektoren kan være en bidragsyter til dette.

Norge har en god økonomi med relativt betydelige inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Imidlertid vil petroleumsinntektene trolig begynne å falle tidlig i neste århundre. Samtidig vil det skje en sterk økning i utgiftene til pensjoner, pleie og omsorg. Dette krever at finanspolitikken bidrar til en bærekraftig utvikling i statsfinanser og utenriksøkonomi. Det er også viktig at struktur- og næringspolitikken rettes inn mot å sikre samfunnsøkonomisk lønnsomhet i næringslivet, og dermed en verdiskaping av tilstrekkelig omfang. Med bakgrunn i dette perspektivet, norske miljømål og internasjonale miljøforpliktelser, er det grunn til å fokusere på skogressursenes rolle.

Skogbruk gir mange muligheter for næringslivet i Fastlands-Norge. Mange kommuner har store skogressurser som kan bidra til livskraftige lokal­samfunn og levende bygder. Verdiskaping knyttet til skog – både i form av økonomiske verdier og miljøverdier – kan bidra til å løse grunnleggende velferdsoppgaver og styrke bosettingen, sysselsettingen og inntekts­utviklingen i distriktene. I dette ligger det også et potensial for å skape muligheter for menn og kvinner som ønsker å etablere seg innenfor skogbasert næringsvirksomhet.

Dersom senere generasjoner – 50 til 150 år frem i tid – skal ha de samme valgmulighetene i utnytting av skogressursene, er det en viktig oppgave for samfunnet og for skogeierne å vedlikeholde og forbedre skogressursene i Norge med denne tidshorisonten.

1.2 Jordbruk og skogbruk – sammenhenger og særtrekk

Skogbasert verdiskaping bygger i stor grad på utnytting av skogressurser på et stort antall relativt små private eien­­dommer som drives i kombinasjon med jordbruk. Den generelle veksten i økonomien har imidlertid ført til at tradisjonelle næringer som jord- og skogbruk fremstår som mindre attraktive inntektskilder enn mange andre yrker. Bruken av landbrukseiendommer påvirkes etter hvert ved at stadig flere eiere og forvaltere henter større andeler av inntektene fra annen virksomhet utenom eiendommen.

Det er en rekke utviklingstrekk som påvirker tilpasninger og aktivitetsnivå i landbruket. Flere av disse, som også påvirker skogsektoren, vil bli utdypet i en egen stortingsmelding om landbrukspolitikken.

Skogbruket skiller seg imidlertid vesentlig fra jordbruket ved at det – i nært samspill med skogindustrien – er en verdensmarkedsnæring som opererer i frie markeder. Skogbruket er også svært arealkrevende. Skog og skogkledd mark dekker omkring 37  % av det totale landarealet i Norge. For­valtningen av skogen og de tilhørende ressursene skjer ut fra den enkelte skogeiers eiendoms- og bruks­rettigheter, men skogforvaltning dreier seg også om å forvalte og skape kollektive goder i et langsiktig samfunnsperspektiv. Skogens betydning for biologisk mangfold, og i klima- og energisammenheng, er viktig i denne forbindelse. For at skogeierne skal kunne utnytte markedsmulighetene i skog­sektoren på en samfunnstjenlig måte samtidig som de forvalter ressursene slik at produksjonen av kollektive goder holdes oppe, er det nødvendig med både en bred skogpolitisk innsats fra myndighetene, og aktive aktører i skogsektoren for øvrig. For å trekke opp politikken for en rasjonell og bærekraftig utnytting av skogressursene fremover, og for å øke skogsektorens bidrag til nasjonaløkonomien og samfunnsutviklingen, er det nødvendig å drøfte de siste årenes utvikling i skogbruket og skogindustrien særskilt.

Dette er årsakene til at Regjeringen fremmer en egen melding om skogpolitikken.