2 Sammendrag

Norge har med sin lange kyst og produktive havområder utviklet seg til å bli en av verdens fremste sjømatprodusenter. Med utgangpunkt i nærhet til rike marine ressurser, bidrar norsk sjømatindustri til verdiskaping og sysselsetting i hele landet, og den forsyner forbrukere i Norge og andre land med store mengder sunn og bærekraftig mat. Likevel blir om lag to tredjedeler av den norske sjømaten eksportert, uten at den bearbeides. Dersom det legges til rette for det, kan sjømatindustrien spille en mer sentral rolle i norsk økonomi fremover, ikke minst som et ledd i det grønne skiftet.

Svingende og marginal lønnsomhet er et definerende utviklingstrekk for sjømatindustrien, men lønnsomheten varierer mellom ulike sektorer. Sysselsettingen i sjømatindustrien har økt de siste ti årene med et større innslag av utenlandske arbeidere og sesongarbeidere. Antall bedrifter har stabilisert seg, men sektoren er dynamisk – i stedet for, noen aktører faller fra mens andre kommer til. Eierskapsstrukturene har også endret seg, blant annet er det i dag flere sjømatindustribedrifter som er integrert med fiskeri- og havbruksselskaper, og stadig flere fiskere har etablert virksomheter på land.

Ambisjonene om økt bearbeiding og flere helårlige arbeidsplasser i sjømatindustrien er godt etablert, og det er bred politisk enighet om å utnytte potensialet i de havbaserte næringene. Det har heller ikke manglet på utredninger og rapporter om sjømatindustriens utfordringer og muligheter i senere år. Tvert imot har blitt foreslått en rekke tiltak for å forbedre sjømatindustriens rammebetingelser – i stedet for, for å utløse industriens potensiale for å gi økt verdiskaping og aktivitet. Til tross for mange og grundige rapporter, er det likevel få anbefalinger som har blitt fulgt opp. Årsakene til dette er sammensatte. Én årsak kan være at at de institusjonelle rammebetingelsene for villfisk skiller mellom flåte og industri. Da rammebetingelsene fant sin form i mellomkrigstiden, var de begrunnet i et behov for å beskytte fiskeren fra kapitalsterke industriherrer. Selv om styrkeforholdene har endret seg, har lovene som den gang ble etablert ut fra hensynet til fiskerne fortsatt stor oppslutning.

Fiske og fangst etter ville bestander preges av naturlige svingninger, fiskens vandringsmønster, vær og vind. Best mulig utnyttelse av de marine ressursene innebærer å høste på tider av året hvor tilgjengeligheten er størst, og kvaliteten høyest. Dette er ikke bare viktig av økonomiske hensyn, men også et viktig premiss i et bærekraftperspektiv. Å fremme lavest mulig ressursbruk, og høyest mulig kvalitet åpner for å produsere godt betalte produkter med lang holdbarhet. Å redusere klimagassutslippene både i fangst-, bearbeidings- og transportleddet vil være viktig for å minimere sluttproduktenes samlede miljø- og klimaavtrykk.

Sjømatindustriens tilgang på råstoff styres i stor grav av fangstmønsteret til fiskeflåten, som igjen påvirkes av naturlige forhold, kvotesystemet og andre reguleringer. Dette samspillet fungerer noe ulikt innenfor ulike segmenter av fiskerinæringen. Sesongene for de ulike pelagiske artene avløser hverandre i stor grad, slik at det er tilnærmet helårlig bearbeiding i denne delen av industrien. Innen bunnfiskeriene er situasjonen annerledes, fordi fiskeflåten består av aktører med ulike forutsetninger for mobilitet og ivaretakelse av råstoff. Innenfor hvitfisk er det også et stort torskefokus, og dårligere utnyttelse av hyse- og seikvotene, hvor førstnevnte i stor grad eksporteres ubearbeidet. En bedre samordning mellom fiskeflåtens fangstmønstre og sjømatindustrien vil legge til rette for økt bearbeiding. Forutsigbar og mer jevn tilgang til råstoff gjennom året vil gi industrien mulighet til å kunne planlegge og dimensjonere produksjonen utover året, og dermed også tilby flere helårige arbeidsplasser. En slik utvikling vil måtte innebære at bonusordninger for å strekke sesongen utformes med en helhetlig tilnærming som ivaretar hensynet til hele verdikjeden.

Sjømat er klimasmart mat. Å få verdens befolkning til å spise mer bærekraftig sjømat, og mindre rødt kjøtt, er et viktig bidrag for å løse globale utfordringer relatert til klima, miljø og folkehelse. Norske forbrukere er i verdenstoppen i sjømatkonsum. Konsumet har i senere år falt til et lavere nivå, og aller minst er forbruket blant barn og unge. Prisen på sjømat har også økt betydelig mer enn prisen for kjøtt de siste årene.ⁱⁱ Det er derfor viktig å fremme konsum av sjømat på ulike måter, både i Norge og globalt. Fordi gode matvaner etableres tidlig i livet, bør det rettes en særlig innsats mot barn og unge. Markedsinnsatsen bør rette seg mot både etablerte og nye markeder, og omfatte både velkjente og nye typer sjømat. Økte forventninger om matens opprinnelse, produksjon, helseeffekter og miljø- og klimapåvirkning må tas på alvor gjennom god informasjon til forbrukerne.

Norsk sjømatindustri har et godt utgangspunkt for å lede an i produksjon av bærekraftig sjømat. Samtidig finnes det utfordringer som må tas på alvor. Som all matproduksjon kommer sjømatproduksjon med et klima- og miljøavtrykk. Mange av utfordringene kan knyttes til klimaendringer, og høye utslipp av drivhusgasser globalt, som over tid gir et varmere, surere og mindre produktivt hav. Overfiske, bifangst, spøkelsesfiske og ødeleggelse av havbunnen er andre utfordringer som må løses. Det er viktig å videreføre en god og kunnskapsbasert fiskeriforvaltning for å sikre et fortsatt bærekraftig uttak av ville marine arter. Samtidig må det legges til rette for at sjømatnæringen reduserer klimautslipp og miljøpåvirkning i hele verdikjeden. Dette er også viktig for å kunne markedsføre norsk sjømat som bærekraftig, i en tid hvor hensynet til klima og miljø blir stadig viktigere for innkjøpere og forbrukere.

For å lykkes med den grønne omstillingen må sjømat gis en sentral rolle i det globale matsystemet. Dette vil kreve kloke veivalg og betydelige investeringer på mange områder, både direkte i sjømatnæringen, og på øvrige samfunnsområder. Utfordringer knyttet til klima og miljø må angripes fra flere fronter og gjennom alle ledd i verdikjeden. Sjømatindustrien befinner seg midt i verdikjeden i en konkurranseutsatt posisjon. Dens bidrag i den grønne omstillingen kan først og fremst knyttes til bedre utnyttelse av råstoffet for å unngå mat- og produksjonssvinn, bearbeiding av mer lagringsstabile produkter for å kutte i transportutslipp, og utviklingen av mer miljøvennlig emballasje. Som for annen industri ligger det klimagevinster i å energieffektivisere produksjonen, stille miljøkrav til leverandører og utvikle bedre produksjonsprosesser. Lykkes man med dette vil Norge kunne sette standarden for bærekraftig og klimasmart sjømatproduksjon.

Økt bearbeiding av sjømat i Norge er i seg selv et miljø- og klimatiltak, samtidig som det skaper verdier og sysselsetting. Når en større del av råstoffet bearbeides i norske fabrikker, øker verdiskapingen, transportbehovet reduseres, og mer restråstoff blir tilgjengelig for produksjon av flere produkter. På samme tid er det en utfordring at restråstoffutnyttelsen preges av begrensninger grunnet tilgjengelighet og en spredt mottaksstruktur. Dette er imidlertid i ferd med å endres i takt med fornying av deler av fiskeflåten, og gjennom at en større andel av fisken i dag sløyes på land. Økt tilgang på, og utnyttelse av, restråstoff fordrer en koordinert innsats. Det bør derfor legges til rette for bygging av testfasiliteter hvor bedrifter kan foreta prøveproduksjon, og dermed avlaste noe av risikoen som følger av store investeringer.

Havressurslova, deltakerloven og fiskesalslagslova utgjør viktige grunnpilarer i norsk fiskeriforvaltning. Fullmakter i fiskesalslagslova gir salgslagene enerett til å fastsette salgsvilkår, minstepriser, omsetningsordninger og oppgjørsformer, samt reklamasjonsregler. Det er bred politisk enighet om at fiskesalslagslova skal bestå. Det er likevel en rekke momenter i dagens system som til sammen skaper betydelig ubalanse i forholdet mellom fangst- og bearbeidingsleddet. Fiskesalslagslova, og salgslagenes praktisering av den, griper inn i landindustriens rammevilkår og mulighetsrommet for å øke konkurransekraften i sjømatindustrien. I senere år har utviklingen i sjømatindustrien i stor grad vært preget av å tilpasse seg utviklingen på flåtesiden. Omsetningssystemet bør i enda større grad ivareta formålet om samfunnsøkonomisk lønnsomhet, blant annet ved at mer råstoff gjøres tilgjengelig for industrien gjennom auksjoner. Det bør videre sikres at styrene i salgslagene har bred næringskompetanse, og at det gjøres justeringer i handelsbetingelser i førstehåndsomsetningen, eksempelvis i forbindelse med garantistillelse og reklamasjonsregler.

Sjømat er blant matvarene det handles mest med globalt, og norsk sjømatindustri er en konkurranseutsatt næring i et land med et høyt kostnads- og lønnsnivå. Sjømatproduksjonen er mange ganger større enn den innenlandske etterspørselen, noe som gjør næringen avhengig av handel med utlandet. Handelsvilkårene for sjømat er derfor av stor betydning for sjømatindustrien. Norsk handelspolitikk preges derimot av motstridende interesser og målsetninger. For å gi sjømatindustrien rom for videre utvikling og vekst, kreves det vilje til å prioritere sjømatindustriens interesser i større grad enn i dag.

Sjømatindustrien er viktig for distriktene. For å øke bearbeidingen av bærekraftige sjømatprodukter, og skape flere helårige arbeidsplasser, må det legges til rette for langsiktig og lønnsom verdiskaping. Dette innebærer også en aksept for regionalisering av aktivitet. Etablering av ny industri må skje på et bedriftsøkonomisk grunnlag, og myndighetene bør ikke bruke offentlige midler og kvoter som ledd i etableringer som ikke har slike forutsetninger. Som demografi- og distriktsnæringsutvalget har pekt på, er bosettingen i distriktene bare i noen grad bestemt av utviklingen i arbeidsplasser. Utvikling av en moderne sjømatindustri kan likevel spille en rolle for videre utvikling, også i distriktene. Begrepet smarte samfunn handler om å utvikle attraktive steder gjennom grønn konkurransekraft, teknologi, innovasjonsevne og utnyttelse av naturgitte fortrinn. Dette fordrer samarbeid mellom ulike aktører innad i en region og mellom regioner, innad i næringen og mellom næringer. Norge besitter kompetente arbeidstakere, bedrifter, klynger, og kunnskaps- og forskningsmiljøer i havnæringene langs hele kysten. Offentlige virkemidler, som finansiering av næringsklynger, utviklingsmidler, i tillegg til virkemiddelapparatet knyttet til FoU, er allerede etablert. Det er viktig at denne typen virkemidler videreføres og gjøres tilgjengelig for aktører som har stor geografisk avstand til samarbeidspartnere.