5 Oppfølging av Finanstilsynets arbeidsgrupperapport 9. oktober 2020 om temaer utenfor bankpakken

5.1 Bakgrunn

Finansdepartementet ga i brev 5. februar 2020 Finanstilsynet i oppdrag å sette ned og lede en arbeidsgruppe for å vurdere en norsk gjennomføring av forventede EØS-regler som svarer til EUs bankpakke, dvs. forordning (EU) 2019/876 (CRR2), direktiv (EU) 2019/878 (CRD5) og direktiv (EU) 2019/879 (BRRD2).

Arbeidsgruppen fikk i oppdrag å:

• 1) Foreslå regelverksendringer for å gjennomføre bankpakken i norsk rett,

• 2) vurdere sammenhengen mellom norsk rett og de ulike rettsaktene som utgjør CRR/CRD IV-regelverket, og

• 3) vurdere om regelverket kan forbedres i lys av erfaringer som er gjort ved anvendelsen av regelverket og ev. foreslå slike regelverksendringer.

Arbeidsgruppen bestod i tillegg til medlemmer fra Finanstilsynet, av representanter fra Finansdepartementet, Bankenes sikringsfond og Norges Bank. Det ble i tråd med oppdragsbrevet også nedsatt en referansegruppe bestående av representanter fra DNB, Finans Norge, Eika-gruppen og SpareBank 1 Østlandet. Arbeidsgruppen hadde møter og annen faglig kontakt med referansegruppen underveis i arbeidet. Arbeidsgruppen avga sin rapport til Finansdepartementet 9. oktober 2020.

Finansdepartementet sendte arbeidsgruppens rapport på høring 15. oktober 2020. Høringsfristen var 6. januar 2021. Arbeidsgruppens rapport ble i hovedsak fulgt opp i Prop. 147 LS (2020–2021), men tre forslag i rapporten som ikke gjaldt gjennomføring av EUs bankpakke, ble ikke inkludert i proposisjonen. Disse tre forslagene gjelder regler i finansforetaksloven om unntak fra konsesjonsplikt for visse lån og garantier til foretak lån- eller garantigiveren har en betydelig eierinteresse i, meldeplikt for lån og garantier mellom konsernforetak av en viss størrelse, samt krav til god forretningsskikk for foretak innen EØS som driver grensekryssende virksomhet i Norge. To av forslagene følges opp her. Av høringsinstansene som ga merknader til arbeidsgruppens rapport, er det kun Finans Norge som i sitt høringssvar 6. januar 2021 hadde merknader til de tre forslagene som ikke gjaldt bankpakken. Finans Norges merknader er gjengitt nedenfor.

5.2 Krav til god forretningsskikk for EØS-finansforetak som driver grensekryssende virksomhet i Norge

5.2.1 Gjeldende rett og arbeidsgruppens forslag

Det følger av finansforetaksloven § 13-5 fjerde ledd at et finansforetak skal «utøve sin virksomhet i samsvar med redelighet og god forretningsskikk.» Etter § 5-4 gjelder bestemmelsen også for norske filialer av foretak etablert i annen EØS-stat. Bestemmelsen gjelder imidlertid ikke for foretak etablert i annen EØS-stat som driver grensekryssende virksomhet i Norge. Arbeidsgruppen antar at dette skyldes en inkurie. Regler om god forretningsskikk er begrunnet i hensynet til bl.a. norske forbrukere og bør gjelde uavhengig av hvor tjenestetilbyderen er etablert. Andre bestemmelser som er begrunnet i de samme hensyn, gjelder også foretak som driver grensekryssende virksomhet i Norge. Dette gjelder f.eks. finansforetaksloven §§ 16-5 til 16-9 om markedsføring mv.

Arbeidsgruppen foreslår en endring i finansforetaksloven § 5-4 som innebærer at kravene til utøvelse av virksomheten i tråd med redelighet og god forretningsskikk også skal gjelde for foretak som driver grensekryssende virksomhet i Norge.

5.2.2 Høringsinstansenes syn

Finans Norge har uttalt seg generelt om arbeidsgruppens innspill i arbeidsgrupperapporten kapittel 10 vedrørende problemstillinger som ikke er relatert til gjennomføring av bankpakken, og gir en generell støtte til arbeidsgruppens forslag. Finans Norge uttaler følgende i høringssvaret på side 57-58: «[a]rbeidsgruppen gir i rapportens kapittel 10 innspill til myndighetenes oppfølging av enkelte problemstillinger som ligger utenfor bankpakken. I all hovedsak gjelder forslagene presiseringer i konsesjons- og virksomhetsregler med det formål at norsk regelverk oppfyller EØS-regler, herunder etter pålegg fra EFTAs overvåkningsorgan. Etter Finans Norges vurdering har arbeidsgruppen foreslått hensiktsmessige tilpasninger og vi har således ingen ytterligere merknader til denne del av rapporten.»

5.2.3 Departementets vurdering

Departementet viser til arbeidsgruppens vurdering og forslag og slutter seg til forslaget om å føye til en henvisning til finansforetaksloven § 13-5 fjerde ledd i finansforetaksloven § 5-5 tredje ledd, som angir hvilke av finansforetakslovens bestemmelser som gjelder tilsvarende når finansforetak etablert i EØS driver grensekryssende virksomhet i Norge. Departementet viser til at kravet til redelighet og god forretningsskikk skal bidra til at finansforetakene opptrer forsvarlig overfor kunder og øvrige aktører i finansmarkedene. Av hensyn til allmenhetens tillit til finansforetak som driver virksomhet i Norge, bør kravet til redelighet og god forretningsskikk gjelde eksplisitt også for foretak som driver grensekryssende virksomhet i Norge. Departementet mener at en slik lovregulering av krav til finansforetaks atferd ved utøvelse av grensekryssende virksomhet i Norge ikke er i strid med prinsippet om hjemstatsregulering av finansforetak innenfor EØS. Eksempelvis oppstiller Danmark og Finland et lignende krav til grensekryssende virksomhet, jf. den danske lov om finansiel virksomhed § 43, jf. § 1 nr. 5, og den finske kreditinstitutslag 15 kap. 1 §, jf. 18 kap 6 §. Det vises til forslaget om endring av finansforetaksloven § 5-5 tredje ledd.

5.3 Opphevelse av meldeplikt for enkelte lån, garantier mv. mellom konsernforetak i finanskonsern

5.3.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven § 18-4 første ledd regulerer konserninterne engasjementer. Finansforetak skal gi Finanstilsynet melding om konserninterne engasjementer som utgjør mer enn fem prosent av foretakets ansvarlige kapital, jf. § 18-4 første ledd annet punktum.

Store eksponeringer, dvs. eksponeringer som utgjør mer enn 10 prosent av ansvarlig kapital, skal rapporteres til Finanstilsynet, jf. CRR artikkel 394, jf. CRR/CRD-IV forskriften § 2.

Finanstilsynet kan etter finanstilsynsloven § 4 nr. 3 pålegge foretak under tilsyn å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Finanstilsynet bestemmer, og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv. Etter finanstilsynsloven § 3 annet ledd plikter foretakene når som helst å gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve, slik at tilsynet kan gjøre de undersøkelser om deres stilling og virksomhet som tilsynet finner nødvendig.

5.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen viser i punkt 10.3 på side 90 i rapporten til at etter finansforetaksloven § 18-4 første ledd annet punktum gjelder det i praksis en meldeplikt for konserninterne engasjementer som utgjør mellom 5 og 10 prosent av ansvarlig kapital og som gjelder i tillegg til rapporteringsplikten for store eksponeringer. Bestemmelsen presiserer ikke hva meldingen skal inneholde. Det er heller ikke noe krav om senere rapportering etter at terskelverdien er plassert.

I praksis mottar Finanstilsynet få meldinger i medhold av bestemmelsen i finansforetaksloven § 18-4, selv om mange av finansforetakene som inngår i konsern, vil ha et betydelig antall konserninterne engasjementer som utgjør mer enn 5 prosent av ansvarlig kapital. Eksempelvis vil samtlige banker som oppretter OMF-foretak, overstige terskelverdien på 5 prosent av ansvarlig kapital.

Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsen i finansforetaksloven § 18-4 første ledd annet punktum oppheves. Arbeidsgruppen viser til at Finanstilsynet har tilstrekkelig hjemmel i finanstilsynsloven § 3 annet ledd annet punktum og § 4 nr. 3 til å kreve rapportering fra foretakene om konserninterne engasjementer. Arbeidsgruppen viser dessuten til at dette er en bestemmelse som i liten grad følges opp i praksis, og at det ikke gjelder noen etterfølgende rapportering etter at terskelverdien er overskredet. Videre viser arbeidsgruppen til at plikten til å sende melding etter bestemmelsen også gjelder for engasjementer som er omfattet av rapporteringsplikten for store eksponeringer, og følgelig innebærer et krav om dobbeltrapportering for slike eksponeringer.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge har uttalt seg generelt om arbeidsgruppens innspill i arbeidsgrupperapporten kapittel 10 vedrørende problemstillinger som ikke er relatert til gjennomføring av bankpakken, og gir en generell støtte til arbeidsgruppens forslag, jf. omtalen under punkt 5.2.2.

5.3.4 Departementets vurdering

Departementet viser til arbeidsgruppens forslag og slutter seg til forslaget om å oppheve finansforetaksloven § 18-4 første ledd annet punktum. I likhet med arbeidsgruppen legger departementet til grunn at reglene om store engasjementer i CRR artikkel 387 til 403, jf. CRR/CRD IV-forskriften § 2, oppstiller tilfredsstillende rammer for finansforetakenes håndtering av store engasjementer og gir tilsynsmyndighetene tilstrekkelig mulighet for kontroll, sammen med Finanstilsynets adgang til å få oversendt opplysninger fra foretak under tilsyn etter finanstilsynsloven § 4 nr. 3.

5.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Etter departementets syn innebærer opphevelsen av finansforetaksloven § 18-4 første ledd annet punktum en forenkling av lovverket som reduserer regulatoriske rapporteringskrav for finansforetak. Departementet legger til grunn at opphevelsen av meldeplikten kan gi begrensede administrative innsparinger.

Vedrørende endringen i finansforetaksloven § 5-5 tredje ledd, som innebærer at finansforetak etablert i andre EØS-stater som driver grensekryssende virksomhet i Norge underlegges kravet til god forretningsskikk, viser departementet til at dette er en rettslig standard som stiller krav blant annet til finansforetaks praksis og opptreden. Etter departementets syn oppstiller EØS-regelverket for finansforetak blant annet ulike forsvarlighetskrav som tilsier at det ikke bør være særlig byrdefullt for finansforetak å etterleve kravet til god forretningsskikk ved grensekryssende virksomhet i Norge. Ved at kravet formelt gjøres gjeldende overfor finansforetak etablert i EØS som driver grensekryssende virksomhet i Norge, kan norske tilsynsmyndigheter ha adgang til å følge opp disse foretakene tettere enn i dag, og ev. gripe inn dersom tilsynsmyndighetene mener at kravet til god forretningsskikk ikke etterleves. Økte inngrepsmuligheter kan gi netto samfunnsøkonomiske gevinster, men virkningen antas i praksis å være liten.