3 Kontinentalsokkelen
3.1 Kontinentalsokkelen og dens yttergrenser
Geologisk er kontinentalsokkelen hele den naturlige undersjøiske forlengelsen av kyststatens territorium. Innenfor territorialgrensen ved 12 nautiske mil har kyststaten full jurisdiksjon over havbunnen og undergrunnen. Havrettskonvensjonen artikkel 76 definerer kontinentalsokkelen som den naturlig undersjøiske forlengelsen av landterritoriet utenfor territorialfarvannet ut til de store havdyp. Den er underlagt kyststatens nasjonale myndighet, og kyststaten har her suverene rettigheter til undersøkelser og utnyttelse av både de levende og ikke-levende ressursene. Videre har kyststaten plikt til å ivareta miljøet på kontinentalsokkelen, samt plikt til å la andre stater bruke sokkelen for visse formål, for eksempel til legging av rørledninger og kabler på visse vilkår.
Etter havrettskonvensjonen har alle kyststater automatisk kontinentalsokkel ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjene. Dermed faller kontinentalsokkelen mange steder sammen med den økonomiske sonen som kyststater kan opprette etter havretten. En rekke stater, herunder Norge, har imidlertid kontinentalsokkel som strekker seg lenger ut i henhold til kriterier fastsatt i konvensjonen. Disse statene må forelegge dokumentasjon om dette for Kontinentalsokkelkommisjonen.
Kontinentalsokkelkommisjonen ble opprettet under havrettskonvensjonen artikkel 76, jf. vedlegg II til denne. Den består av 21 geologer, geofysikere og hydrologer. Kommisjonen gir tekniske råd og veiledning til stater, og uttaler seg om de data og analyser som kyststatene fremlegger. Dette skjer på grunnlag av objektive og tekniske kriterier i havrettskonvensjonen. På grunnlag av dokumentasjonen som en kyststat leverer inn, avgir Kontinentalsokkelkommisjonen anbefalinger om hvor langt ut sokkelen strekker seg. Kyststaten fastsetter deretter selv endelige og bindende yttergrenser for sin kontinentalsokkel.
Ifølge havrettskonvensjonen artikkel 76 kan to metoder benyttes for å beregne utstrekningen av en kontinentalsokkel. Begge metodene tar utgangspunkt i havbunnens topografi (batymetri) eller utforming. Den ene metoden setter yttergrensen 60 nautiske mil fra foten av skråningen på kontinentalsokkelen ut mot de store havdyp. Den andre metoden setter yttergrensen der hvor tykkelsen av sedimentene er 1 prosent av avstanden til foten av skråningen. Kyststaten kan velge den beregningsmetoden som gir størst sokkel, og begge metodene kan anvendes i en og samme sak. Videre gjelder det etter artikkel 76 også absolutte maksimumsgrenser for hvor langt ut en stats kontinentalsokkel kan strekke seg. Sokkelen kan i utgangspunktet ikke strekke seg utover 350 nautiske mil fra grunnlinjene. Der det foreligger undersjøiske forhøyninger som er en naturlig forlengelse av territoriet, kan yttergrensen imidlertid trekkes 100 nautiske mil fra der bunndybden er 2 500 meter. Dette innebærer at sokkelen i visse tilfeller kan strekke seg lenger ut enn 350 nautiske mil fra kysten.
Figur 3.1 Metoder for å beregne kontinentalsokkelens yttergrense
3.2 Nærmere om dokumentasjonen for utstrekningen av Norges kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil
Norge leverte inn dokumentasjon for utstrekningen av norsk kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil i nordområdene den 27. november 2006.1 Dokumentasjonen ble presentert under Kontinentalsokkelkommisjonens 19. plenumssesjon i New York den 2. april 2007. Kommisjonen etablerte da en underkommisjon som mellom april 2007 og desember 2008 hadde i alt fem møteserier med norske representanter. Underkommisjonen vedtok deretter en anbefaling til Kontinentalsokkelkommisjonen vedrørende det norske fremlegget. Sokkelkommisjonen vedtok sin anbefaling for den norske dokumentasjonen under sitt 23. plenumsmøte den 27. mars 2009. Anbefalingen omfatter et sokkelområde på omkring 235 000 kvadratkilometer utenfor 200 nautiske mil. For Smutthullet nord-øst i Barentshavet konkluderte kommisjonen med at havbunnen i hele dette området er nasjonal kontinentalsokkel og at det er opp til kyststatene Norge og Russland å enes om avgrensningslinjen her. Dette innebærer at det ikke finnes noe internasjonalt havbunnsområde i Smutthullet. Norge ble den første kyststaten i Polhavet som fikk anbefaling for yttergrensen for sin kontinentalsokkel i dette området.
Dokumentasjon for yttergrensen for norsk kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil ved Bouvetøya og Dronning Maud Land ble innlevert til Kontinentalsokkelkommisjonen 4. mai 2009.2 Peter I Øy har ikke kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil, og det ble derfor ikke innlevert noen dokumentasjon knyttet til denne øya. Fremlegget ble presentert under kommisjonens 25. plenumssesjon 9. april 2010. Den 26. august 2013 etablerte Kontinentalsokkelkommisjonen en underkommisjon for den delen av fremlegget som angår Bouvetøya. Basert på nye data og anbefalinger fra kommisjonen, overleverte Norge et revidert fremlegg 28. mai 2015. Mellom november 2013 og mai 2015 hadde underkommisjonen åtte møteserier med Norge og vedtok deretter en anbefaling til Kontinentalsokkelkommisjonen. Under sitt 49. plenumsmøte vedtok kommisjonen den 8. februar 2019 sin anbefaling for yttergrensen for Norges kontinentalsokkel ved Bouvetøya. Norsk sokkel ved Bouvetøya utgjør om lag 612 523 kvadratkilometer, hvorav 170 783 kvadratkilometer er utenfor 200 nautiske mil. Dokumentasjonen for kontinentalsokkelen ved Dronning Maud Land vil i tråd med en anmodning fra Norge foreløpig ikke bli behandlet.
De to dokumentasjonsfremleggene, skriftlige svar på spørsmål fra underkommisjonene knyttet til ulike aspekter ved den norske dokumentasjonen og de mange norske presentasjonene for underkommisjonene, ble utarbeidet med bidrag fra viktige norske kunnskapsinstitusjoner. Representanter fra Utenriksdepartementet, samt eksperter fra Oljedirektoratet, Kartverket, Polarinstituttet, Havforskningsinstituttet og Universitetet i Oslo, Bergen og Tromsø har bidratt i dette arbeidet.
3.3 Kontinentalsokkelens yttergrense og bilaterale avgrensningsavtaler
Kontinentalsokkelens yttergrense skiller den nasjonale kontinentalsokkelen fra det internasjonale havbunnsområdet utenfor, jf. havrettskonvensjonen artikkel 1 nr. 1(1) og del XI. Mineralressursene i det internasjonale området er menneskehetens fellesarv, noe som er av særlig betydning for utviklingsland, jf. havrettskonvensjonen artikkel 136. Ressursene forvaltes av Den internasjonale havbunnsmyndigheten i Kingston, Jamaica.
Der en stats kontinentalsokkel støter opp mot andre staters kontinentalsokler, følger avgrensningen av kontinentalsoklene av avtaler mellom statene. Ved slik avgrensning skal utgangspunktet ifølge folkeretten tas i en midtlinje, som deretter eventuelt kan justeres i lys av spesielle omstendigheter, særlig av geografisk karakter. Norge har avgrensningsavtaler med Sverige, Danmark, Storbritannia, Island og Russland.
Avgrensningen mot Sverige ble avklart i Avtale av 24. juli 1968 mellom Norge og Sverige om avgrensning av kontinentalsokkelen.
Avgrensningen mot Danmark i sør ble avklart ved inngåelse av Overenskomst av 8. desember 1965 om avgrensning av kontinentalsokkelen mellom Norge og Danmark. Partene avklarte senere avgrensningen mot Færøyene i Overenskomst av 15. juni 1979 om avgrensning av kontinentalsokkelen i området mellom Norge og Færøyene og om grensen mellom fiskerisonen ved Færøyene og den norske økonomiske sone.
Avgrensningen mellom Norge og Storbritannia ble avklart i Overenskomst av 10. mars 1965 om avgrensning av kontinentalsokkelen mellom de to land. Denne avtalen ble senere supplert med en tilleggsprotokoll av 22. desember 1978.
I 1980 ble Norge og Island enige om opprettelse av en forlikskommisjon for avgrensning av kontinentalsokkelen ved Jan Mayen, jf. Overenskomst av 28. mai 1980 mellom Norge og Island vedrørende fiskeri- og kontinentalsokkelspørsmål. I tråd med denne kommisjonens anbefaling, inngikk landene Overenskomst av 22. oktober 1981 om kontinentalsokkelen i området mellom Island og Jan Mayen.
Etter lange forhandlinger om avgrensningen av kontinentalsokkelen i området mellom Jan Mayen og Grønland klaget Danmark saken inn for Den internasjonale domstol i Haag i 1988. Dom i saken falt i 1993. I tråd med det som ble fastsatt i dommen, inngikk partene deretter Overenskomst av 18. desember 1995 om avgrensning av kontinentalsokkelen i området mellom Jan Mayen og Grønland og om grensen mellom fiskerisonene i området. Avgrensningen i et mindre havområde mellom Jan Mayen, Grønland og Island ble avklart etter forhandlinger mellom partene i 1997. Avklaringen ble for Norges del avtalefestet i to bilaterale tilleggsprotokoller av 11. november 1997 med henholdsvis Danmark og Island.
Avgrensningen av kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil mellom Norge, Færøyene og Island i den sørlige delen av Smutthavet er avklart i to avtaler undertegnet 30. oktober 2019 med henholdsvis Island og Danmark sammen med Færøyene. Stortingets samtykke til inngåelse av avtalene må innhentes før de kan tre i kraft. Regjeringen fremmet derfor 9. april 2021 Prop. 168 S (2020–2021) Samtykke til inngåelse av avtaler mellom henholdsvis Norge og Danmark/Færøyene og mellom Norge og Island om avgrensning av kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil i området mellom Færøyene, Island, Fastlands-Norge og Jan Mayen, begge av 30. oktober 2019.
Avgrensningen mellom Grønland og Svalbard ble avklart i Overenskomst av 20. februar 2006 mellom Norge på den ene side og Danmark sammen med Grønlands landsstyre på den annen side om avgrensning av kontinentalsokkelen og fiskerisonene i området mellom Grønland og Svalbard.
Avgrensningen mot Russland i Varangerfjorden ble avklart i Overenskomst av 15. februar 1957 mellom Norge og Sovjetunionen om sjøgrensen mellom Norge og Sovjetunionen i Varangerfjorden med beskrivelsesprotokoll av 29. november 1957. På dette tidspunktet var bredden på norsk sjøterritorium 4 nautiske mil, mens det russiske var 12 nautiske mil. Med virkning fra 2004 ble Norges sjøterritorium utvidet fra 4 til 12 nautiske mil. Etter dette fremforhandlet Norge og Russland Overenskomst av 11. juli 2007 om den maritime avgrensning i Varangerfjordområdet, som fastlegger avgrensningslinjen mellom partene i territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil. Avgrensningen mellom norske og russiske jurisdiksjonsområder i Barentshavet og Polhavet for øvrig ble avklart i Overenskomst av 15. september 2010 om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet. Da hadde forhandlinger om den maritime avgrensningen i Barentshavet pågått med varierende intensitet i om lag 40 år.
Avhengig av Kontinentalsokkelkommisjonens anbefalinger til våre naboland, kan det på noen punkter oppstå behov for ytterligere avklaringer av avgrensning. Dette gjelder f.eks. i ét lite område mellom Svalbard, Jan Mayen og Grønland og ét område i Polhavet mellom Svalbard og Grønland. Disse områdene er omfattet av Kontinentalsokkelkommisjonens anbefaling til Norge og også av dokumentasjon Danmark har inngitt til kommisjonen.
Figur 3.2 Norges kontinentalsokkel i nord
Fotnoter
Sammendrag av Norges dokumentasjon og Kontinentalsokkelkommisjonens anbefaling kan ses på FNs hjemmeside: https://www.un.org/Depts/los/clcs_new/submissions_files/submission_nor.htm
Sammendrag av Norges dokumentasjon og Kontinentalsokkelkommisjonens anbefaling kan ses på FNs hjemmeside: https://www.un.org/Depts/los/clcs_new/submissions_files/submission_nor_30_2009.htm.