5 Generelt om forslaget til en åpenhetslov

Etikkinformasjonsutvalgets rapport og forslag til en åpenhetslov har generelt blitt positivt mottatt av høringsinstansene, inkludert næringslivet. Enkelte høringsinstanser har fremhevet at stadig flere virksomheter er opptatt av hvordan de kan ivareta sitt samfunnsansvar og bidra til å nå FNs bærekraftsmål. For å oppnå dette, er det behov for tydelige og samstemte krav fra myndigheter og interessenter, samt veiledning, verktøy og samarbeidsplattformer.

Departementet er opptatt av at pliktene som pålegges virksomhetene i åpenhetsloven, er godt forankret i internasjonale retningslinjer og prinsipper for ansvarlig næringsliv, herunder FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Disse standardene reflekterer anbefalt praksis globalt og skal være godt kjent i næringslivet. Regjeringen forventer allerede i dag at alle norske selskaper kjenner til og etterlever UNGP og OECDs retningslinjer. Dette følger blant annet av regjeringens nasjonale handlingsplan for oppfølgingen av FNs veiledende prinsipper fra 2015 og Meld. St. 8 (2019–2020) Statens direkte eierskap i selskaper – Bærekraftig verdiskaping (Eierskapsmeldingen).

Åpenhetsloven erstatter ikke de internasjonale prinsippene og retningslinjene. Det forventes fortsatt at alle virksomheter kjenner til og følger UNGP og OECDs retningslinjer. Denne forventningen gjelder både dem som omfattes av lovens virkeområde og dem som faller utenfor. Dette innebærer at alle virksomheter bør utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med UNGP og OECDs retningslinjer, selv om åpenhetsloven som foreslås kun vil gjelde større virksomheter. På samme måte forventes det fortsatt at virksomhetene utfører aktsomhetsvurderinger for korrupsjon og miljøpåvirkning, selv om åpenhetsloven avgrenses til grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. At åpenhetsloven har et snevrere virkeområde enn UNGP og OECDs retningslinjer må ikke tolkes som et signal om en snevrere forventning knyttet til UNGP og OECDs retningslinjer. Tvert imot er formålet med denne loven å løfte de internasjonale prinsippene og retningslinjene og sørge for at de i større grad blir kjent og etterlevd.

Ifølge Etikkinformasjonsutvalget har signalet fra virksomheter som utvalget har hatt dialog med under utarbeidelsen av rapporten, vært at en åpenhetslov vil kunne bidra til likere konkurransevilkår for de som allerede arbeider systematisk med forbedringer av menneskerettighets- og arbeidsforhold i dag. Samtidig har enkelte høringsinstanser i sine høringssvar vist til at norsk og utenlandsk næringsliv opererer i en internasjonal kontekst, og at det å forholde seg til ulike nasjonale reguleringer skaper unødige hindre og barrierer for global handel. Høringsinstansene har derfor pekt på viktigheten av at man unngår nasjonalt regelverk som kan føre til konkurranseulemper for norske virksomheter. Departementet er enig i at det er sentralt at kravene som stilles i åpenhetsloven harmonerer med internasjonalt lovverk, og har derfor i arbeidet med åpenhetsloven sett hen til regelverksutviklingen i EU, og utviklingen av lignende lovkrav i andre land. Departementet ser en tydelig internasjonal utvikling som beveger seg i retning av mer regulering og lovpålagt rapportering. Nasjonale regelverk som går i denne retningen har blant annet blitt introdusert i Storbritannia og Australia i form av moderne slaverilover, og i Frankrike og Nederland i form av ulike aktsomhetslover som en respons til UNGP og OECDs retningslinjer. Det pågår også lignende prosesser i for eksempel Finland, Tyskland og Sveits, se nærmere omtale i punkt 3.3. Det er også flere pågående prosesser i EU knyttet til ansvarlig næringsliv. EU-kommisjonen arbeider for eksempel med endringer i selskapsretten og selskapers virksomhetsstyring som forventes å pålegge virksomheter å utføre aktsomhetsvurderinger knyttet til miljø og menneskerettigheter. EU-kommisjonen arbeider også med å revidere direktivet om ikke-finansiell rapportering (2014/95/EU) som pålegger store foretak å rapportere om samfunnsansvar. EU-parlamentet er også opptatt av disse problemstillingene og arbeider derfor med egne resolusjonsutkast for å sikre bærekraftige produkter og verdikjeder. Se punkt 3.2 om reguleringer og regelverksutviklingen i EU. Departementet ser at utviklingen i EU vil kunne kreve endringer i åpenhetsloven som her foreslås, og vil derfor følge tett med på regelverksutviklingen i EU.

Departementet mener også at det er viktig at åpenhetsloven blir en del av et enhetlig nasjonalt regelverk, slik at virksomhetene ikke pålegges unødige rapporteringskrav eller dobbeltrapporteringer. Det finnes allerede i dag lovreguleringer i norsk rett som skal påvirke næringslivet til å ivareta menneskerettighetene, og som bidrar til oppfyllelsen av UNGP og OECDs retningslinjer, for eksempel arbeidsmiljølovens krav til arbeidsmiljøet og forbud mot diskriminering, regnskapsloven § 3-3 c om store foretaks rapporteringsplikt om samfunnsansvar, og anskaffelsesloven § 5 om rutiner for å sikre menneskerettighetene og miljø ved offentlige anskaffelser. Åpenhetsloven må i størst mulig grad harmonere og ses i sammenheng med eksisterende reguleringer i norsk rett. Se punkt 4 om relevant regelverk i Norge.

Departementet er opptatt av at det i åpenhetsloven kommer klart til uttrykk hva som forventes av virksomhetene. At åpenhetsloven oppstiller tydelige og gjennomførbare plikter for næringslivet fremheves av flere høringsinstanser som særlig viktig. Flere høringsinstanser har også framhevet viktigheten av at det fremkommer tydelig av loven at den bygger på de overordnede prinsippene om risikobasert tilnærming og forholdsmessighet. Prinsippene baserer seg på at hva som forventes av virksomhetene er avhengig av blant annet bransje, kontekst, størrelse og modenhet. Prinsippene følger av UNGP og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, som loven ellers bygger på, og skal etter departementets forslag være styrende for pliktene som virksomhetene pålegges i åpenhetsloven. Siden lovens plikter legges tett opp til internasjonale retningslinjer og prinsipper, er det etter departementets vurdering utfordrende å oppnå like detaljerte og tydelige plikter som ønskelig gjennom lovregulering uten å måtte tolke de internasjonale prinsippene og retningslinjene, og uten å måtte gjøre nødvendige avgrensninger i loven. Loven må suppleres av veiledningen som Forbrukertilsynet etter departementets forslag får ansvar for. Forbrukertilsynet har lang og god erfaring med å veilede næringsdrivende, og det vil være viktig at Forbrukertilsynet samarbeider tett med andre sentrale kompetansemiljøer på feltet for å kunne bistå virksomhetene på en best mulig måte.