Del 1
Innledende del

1 Innledning

Et virus som først ble oppdaget i en by sentralt i Kina, forandret verden i 2020. Samtlige land i verden ble rammet, og samtlige sektorer i samfunnet ble på en eller annen måte påvirket. Selv om Norge på mange måter har klart seg bra gjennom pandemien så langt, har konsekvensene også her vært svært store.

Pandemien viser tydelig behovet for mye av det vi jobber med i utenriks- og utviklingspolitikken – fra samarbeid med andre land for å møte felles utfordringer, til arbeidet med å styrke internasjonale organisasjoner.

Regjeringen har aktivt søkt internasjonale løsninger i krisehåndteringen, både regionalt og globalt. Covid-19-pandemien har vist hvor avhengig Norge er av samarbeidet med EU. Det nordiske samarbeidet har også vært viktig i denne krisen. Regjeringen har hatt tett kontakt, utvekslet nyttige erfaringer og de nordiske landene har bistått hverandre med råd.

Pandemien har tydeliggjort at verden trenger mer internasjonal solidaritet og multilateralt samarbeid, ikke mindre. Norge har vært tydelig på vår støtte til Verdens helseorganisasjon. Norge har også tatt initiativ til å opprette et nytt FN-flerpartnerfond for å bremse konsekvensene av krisen. Pandemien har rammet verdens fattigste og mest sårbare hardt. Vi prioriterer derfor tiltak som begrenser tap av liv og styrker samfunnets håndtering av pandemien. Norge er et av verdens mest velstående land og har derfor et særlig ansvar for å bidra til å bekjempe fattigdom globalt. Vårt bistandsbudsjett er blant de høyeste i verden, målt i pst. av BNI. Regjeringen foreslår å sette av 1 pst. av BNI til bistand. Siden 2013 har bistandsbudsjettet økt med om lag 5 mrd. kroner og det har blitt bevilget om lag 282 mrd. kroner i bistand i årene 2013–2020.

Etter å ha ført en valgkamp basert på vår samlede utenrikspolitikk, ble Norge i juni 2020 valgt til et av de ikke-permanente setene i FNs sikkerhetsråd. Vårt medlemskap, fra januar 2021 til desember 2022, vil bli arbeidskrevende, men vi ser fram til å forsvare våre interesser og de verdiene vi tror på. Det er i Norges interesse at trusler mot internasjonal fred og sikkerhet håndteres i Sikkerhetsrådet, framfor direkte mellom stormaktene. Rådets legitimitet hviler ikke minst på de valgte medlemmenes bidrag.

Norges utenriks- og utviklingspolitikk er basert på respekt for demokrati, rettstat og menneskerettighetene. De 17 bærekraftsmålene gir en god ramme for arbeidet alle land må gjøre for å oppnå god utvikling. Mål nummer 1 – som også er det overordnede målet – er å utrydde alle former for fattigdom innen 2030. Målene er viktige føringer for alt arbeid med utvikling som Utenriksdepartementet og regjeringen som helhet gjør. Samtidig ser vi at konsekvensene av covid-19-pandemien allerede har satt arbeidet med å nå målene kraftig tilbake. Det er viktig å føre en samstemt politikk, slik at bredden i regjeringens arbeid bidrar best mulig til å nå bærekraftsmålene.

Norske interesser i utenrikspolitikken

Regjeringen svarer her på anmodningsvedtak nr. 326, 25. februar 2020: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en oppdatert definisjon av begrepet «norske interesser» i utenrikspolitikken.»

Hovedmålet for Norges utenrikspolitikk er å ivareta og fremme sentrale norske interesser. Begrepet «norske interesser» viser her til forhold som er avgjørende for norske borgeres sikkerhet, velferd og økonomi, direkte eller indirekte, og som bygger på liberale verdier, som individuelle rettigheter og friheter, rettssikkerhet og demokrati.

Norske interesser omfatter både våre nasjonale egeninteresser og våre interesser i å sikre et regelstyrt og forutsigbart samkvem mellom stater. Det å ivareta Norges territorielle integritet og en sterk norsk økonomi, er eksempler på nasjonale egeninteresser. På samme måte er det en kjerneinteresse for Norge å styrke og utvikle havretten som grunnlag for ressursutnyttelse og havforvaltning.

Regjeringens bruk av begrepet «norske interesser» i utenrikspolitikken omfatter likevel mer enn kun våre direkte egeninteresser, og ivaretas ved å forplikte oss ut over en snever definisjon av egeninteresse. Samarbeidet i NATO er et eksempel på dette. Det er i Norges interesse å bidra til å løse felles utfordringer som klimaendringene, underbygge folkeretten, bidra til statenes sikkerhet og suverenitet, sikre respekt for menneskerettighetene, fremme fred og forsoning og oppnå bærekraftsmålene. Det å arbeide for en friere verdenshandel og økonomisk vekst er også i Norges interesse.

Definisjonen av «norske interesser» i utenrikspolitikken må ivareta flere hensyn. En snever forståelse av begrepet underslår hvor tett sammenvevd verden er og hvordan vi påvirkes av forhold langt utenfor landets grenser. Meld. St. 27 (2018–2019) om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, understreket nettopp hvor avgjørende internasjonalt samarbeid er for Norges sikkerhet, økonomi og velferd.

Samtidig må begrepet «norske interesser» ikke favne så vidt at vi taper av syne behovet for alltid å kunne godtgjøre hvordan vår utenrikspolitikk tjener Norges og norske borgeres interesser. I en tid der den liberale verdensordenen er under stadig sterkere press, der bilateralisering er på frammarsj og der enkelte stiller spørsmål ved verdien av multilateralt samarbeid, er det viktigere enn noensinne å begrunne og forklare hvordan fremme av norske interesser i utenrikspolitikken tjener norske borgere direkte eller indirekte. Vårt utenrikspolitiske handlingsrom har alltid vært definert av vår evne til å skape gode allianser.

I mange sammenhenger er norske og globale interesser sammenfallende. Covid-19-pandemien har med all tydelighet vist en slik nær kobling. Ingen land kan løse krisen alene. Det hjelper lite om Norge fortsetter å ha god kontroll på virusspredningen om det kommer stadig nye bølger med smitte fra utlandet. Det er derfor en norsk interesse å samarbeide internasjonalt for å håndtere pandemien og dens konsekvenser.

Utviklingen av en vaksine mot covid-19 tjener som eksempel på dette. Alle land vil ønske å beskytte sine borgere. Inntil det foreligger stor produksjon av covid-19-vaksinen, vil etterspørselen langt overgå tilbudet. Regjeringens hovedansvar er å sikre vaksine til den norske befolkningen. I den sammenheng er tett samarbeid med de nordiske landene og EU særlig viktig. Samtidig arbeider regjeringen for en rettferdig global fordeling av vaksiner og at tilgang til vaksiner gis etter klare samfunnshelsefaglige kriterier. Det vil gi den mest effektive beskyttelsen globalt og for alle samfunn. Det er viktig både for høyinntektsland som Norge som ikke har egen vaksineproduksjon, og for lav- og mellominntektsland som verken har kjøpekraft eller vaksineproduksjon.

EØS-avtalen er vår viktigste internasjonale avtale, og et velfungerende samarbeid med EU er avgjørende for vår evne til å ivareta norske interesser. EØS-regelverket har dessuten vist seg å gi ekstra fleksibilitet i krisetider, ikke minst når det gjelder regelverket for offentlig støtte, noe som har stor betydning for norsk næringsliv og norske arbeidstakere. Tilsvarende er det både en norsk og global interesse å sikre at Verdens handelsorganisasjon (WTO) fortsetter å fungere som det grunnleggende avtaleverket for global handel. Den gjensidige avhengigheten – tilgang til markeder, innsatsvarer fra utlandet, sikring av god vareflyt og av verdikjeder som fungerer – er tydeligere enn noen gang. Norge er alltid tjent med åpne markeder og en regelstyrt verdensøkonomi, primært gjennom WTO og EØS. Samtidig må vi ha i mente at forutsetningen for økonomisk aktivitet, reisevirksomhet og offentlige ressurser, er et sterkt næringsliv og trygge arbeidsplasser. Uten forpliktende internasjonale avtaler og samarbeid hadde ikke Norge vært like velstående som i dag.

Det som kanskje oftest forbindes med ivaretakelse av norske borgeres interesser, er å gi konsulær bistand. Covid-19-pandemien har vist hvilken betydning internasjonalt samarbeid har for utenrikstjenestens evne til å hjelpe nordmenn i utlandet. Gjennom nordisk og europeisk samarbeid fikk tusenvis av nordmenn plass på fly hjem til Norge da viruset spredte seg over hele verden.

Covid-19-pandemien er langt mer enn en helsekrise. Det er også en sosial og økonomisk krise som vil ramme de fattigste og mest sårbare landene hardest. FN er en sentral partner for berørte land i arbeidet med de store utfordringene som følger direkte eller indirekte av pandemien. Det er i Norges interesse at FNs svar på krisen er mest mulig samordnet og slagkraftig.

FNs sikkerhetsråd er det eneste internasjonale organet med mandat til å fatte folkerettslig bindende vedtak om konfliktløsning, fredsbevarende operasjoner, sanksjoner og maktbruk. Det er i Norges interesse at trusler mot internasjonal fred og sikkerhet håndteres i Sikkerhetsrådet, framfor direkte mellom stormaktene. Derfor må Norge selv med jevne mellomrom ta det ansvaret det er å være med i Sikkerhetsrådet. Vi kan ikke overlate forsvaret av norske interesser til andre.

I arbeidet for å trygge norsk sikkerhet, sikre norsk velferd og fremme normer og verdier, mobiliseres et helt nettverk av mellomstatlige organisasjoner også utenfor FN. Som tilfellet er for FN, har Norge heller ikke vært en passiv tilskuer til framveksten av disse, men i stedet vært med på å grunnlegge dem som del av en regelbasert verdensorden og det multilaterale systemet. Kjernen i dette systemet er at vi forplikter oss utover våre direkte egeninteresser. Å finne løsninger sammen med andre innebærer at også vi må akseptere kompromisser. Men det er nettopp det systemet som har tjent oss vel siden andre verdenskrig og vært avgjørende for utviklingen av Norges sikkerhet, økonomi og velferd.

Norges sikkerhet

Sikkerhetsgarantien i NATO og sterke transatlantiske forbindelser forblir bærebjelken i Norges sikkerhetspolitikk. USA har siden 1949 vært vår viktigste allierte. Samarbeidet har et langsiktig perspektiv, og regjeringen ønsker å videreutvikle og fordype Norges sikkerhetspolitiske samarbeid med USA, i NATO så vel som bilateralt.

NATO har de senere år styrket sin evne til kollektivt forsvar og avskrekking. Norge har tatt en lederrolle i utviklingen og tilpasningen av NATO. Et viktig satsingsområde framover blir å også styrke det politiske fellesskapet. Samhold blant allierte er viktig for troverdigheten i det militære samarbeidet, og regjeringen vil bidra aktivt til arbeidet som er satt i gang med å styrke det politiske samarbeidet i alliansen. NATOs styrke hviler imidlertid ikke bare på felles militær evne. Den hviler like tungt på felles verdier, og forpliktelsen til alliansen går derfor ut over egne sikkerhetsinteresser. Det er i norsk nasjonal interesse å bidra til en sterk allianse og transatlantisk samhold.

Samholdet i NATO ivaretas og bygges også gjennom tettere bilateral kontakt med prioriterte land. Norge pleier derfor et dypere forhold til sentrale allierte og til nordiske naboer. Regjeringen har siden 2014 videreutviklet det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Nederland. Dette arbeidet fortsetter.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Vår utenrikspolitikk skal både bidra til å fremme fred og stabilitet i regionen, og til å sikre norsk innflytelse i et av verdens mest ressursrike områder gjennom tilstedeværelse og bærekraftig næringsutvikling. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å styrke den innenrikspolitiske og økonomiske dimensjonen i nordområdepolitikken. Økt jobb- og verdiskaping i Nord-Norge er av stor strategisk viktighet for landet som helhet. Dette vil vektlegges i regjeringens kommende melding til Stortinget om nordområdepolitikken, som legges fram høsten 2020.

Arktis er fortsatt preget av stabilitet og samarbeid basert på folkeretten. Dette er ikke en utvikling som kommer av seg selv, men den er et resultat av langsiktig og kontinuerlig arbeid med målrettede tiltak for å fremme norske interesser. Klimaendringene og issmeltingen i Arktis har resultert i økt internasjonal interesse for nordområdene med tiltagende fokus på vern av arktiske områder. Norge er opptatt av å stanse den globale oppvarmingen og redusere utslippene. Samtidig er bærekraftig bruk, basert på vitenskap og forskning, et sentralt premiss i norsk politikk, også i Arktis.

Situasjonen i våre nærområder er krevende. Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina utfordrer Europas stabilitet. Utviklingen internt i Russland er også bekymringsfull. Norge er samtidig tjent med at både det praktiske samarbeidet og den politiske kontakten med Russland opprettholdes for å ivareta egne nasjonale interesser. Vi vil følge utviklingen i Hviterussland tett, og sammen med nordiske og europeiske partnere bidra til tiltak som fremmer respekt for menneskerettigheter og demokratisering.

Store områder fra Sahel til Afghanistan forblir ustabile og vil fortsatt gi grobunn for trusler som også kan ramme Europa. Et tett og nært samarbeid med land i disse regionene er vesentlig for økt stabilitet og for å nå FNs bærekraftsmål.

Arbeid for å stabilisere konfliktområder må håndtere de underliggende årsakene til konfliktene. Derfor er freds- og forsoningsarbeidet en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Norge er en etterspurt aktør i flere konflikter, og søker å legge til rette for dialog med mål om å skape varige politiske løsninger bl.a. i Afghanistan, Sør-Sudan, Venezuela og i konflikten mellom israelerne og palestinerne. Regjeringen legger til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, og støtter aktivt målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Regjeringen støtter også opp under demokratisk utvikling i Midtøsten. Engasjementet for å sikre fredsavtalen i Colombia opprettholdes.

Den alvorlige sikkerhetssituasjonen i og rundt Europa de siste årene har ført til større forventninger og vilje blant EUs medlemsland til å styrke EUs evne til å ivareta indre og ytre sikkerhet. Regjeringen mener denne utviklingen kan styrke europeisk, og dermed norsk, sikkerhet. Det er i norsk interesse – både sikkerhetspolitisk og økonomisk – å samarbeide tett med EU og EUs medlemsland på dette området. Et forsterket europeisk sikkerhetssamarbeid vil også kunne underbygge de transatlantiske forbindelsene. En forutsetning er at slike initiativ og kapasiteter ikke dupliserer NATO.

Noen av våre største sikkerhetsutfordringer er av global karakter. Det gjelder f.eks. spredning av kjernevåpen, kjernefysisk materiale og andre masseødeleggelsesvåpen. Det globale nedrustnings- og ikke-spredningsregimet er under press. INF-avtalen har opphørt på grunn av Russlands manglende etterlevelse. Ny START-avtalen utløper i 2021, og Norge oppfordrer partene til å forlenge den. Ikke-spredningsavtalen har vært hjørnesteinen for nedrustningsarbeidet i 50 år. Regjeringen arbeider for å nå målet om en verden uten kjernevåpen gjennom full gjennomføring av avtalens forpliktelser. Regjeringen vil videreutvikle Norges internasjonale lederrolle innen verifikasjon av kjernevåpennedrustning for å legge grunnlaget for reell framtidig nedrustning. Regjeringen vil videreføre en restriktiv og tydelig eksportkontroll av strategiske varer, i tråd med Norges internasjonale forpliktelser og Stortingets forutsetninger. Både nasjonalt og internasjonalt samarbeid om eksportkontroll er viktig for å hindre uønsket spredning av sensitiv teknologi. En videreutvikling av det digitale eksportkontrollsystemet vil styrke dette arbeidet.

Globale sikkerhetsutfordringer som grenseoverskridende kriminalitet, internasjonal terrorisme, voldelig ekstremisme og digitale trusler, setter samfunnet under press. Avhengigheten av digitale løsninger har skutt fart under covid-19-pandemien. Dette gjør oss samtidig mer sårbare for digitale trusler. Regjeringen arbeider for å fremme ansvarlig adferd fra stater i det digitale rom, i tråd med den etablerte folkeretten. Norge deltar aktivt i multilateralt samarbeid for å styrke respekten for normer og regler, og vil bidra til å ansvarliggjøre aktører som opptrer i strid med disse.

Den strategiske betydningen av det ytre rom øker og får større betydning som arena for utøvelse av sikkerhetspolitikk. For Norge som romnasjon og internasjonal aktør forblir det viktig å sikre vår handlefrihet innenfor folkerettens rammer. Regjeringen vil sørge for å ivareta våre allianseforpliktelser og utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser i det ytre rom og i romvirksomhet. Norge vil aktivt støtte opp om en FN-ledet rettsorden i verdensrommet som fremmer forutsigbare rammevilkår og fredelig sameksistens.

Norges sikkerhet påvirkes også av klimaendringene. Land som er preget av ressursmangel, sterk befolkningsvekst, svakt styresett og fattigdom rammes hardest, og situasjonen kan bli farlig der klimaendringene forsterker presset på eksisterende motsetninger mellom land og folkegrupper. Ustabilitet, konflikt og mennesker på flukt kan også få betydning for Norge. Regjeringen har tatt initiativ til å styrke samarbeidet om klima og sikkerhet gjennom Norges arbeid i FN.

Engasjementet i Europa

Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Vår sikkerhet, frihet og velferd avhenger av at Europa som helhet utvikler seg i en positiv retning, på en måte som gagner framtidige generasjoner. Håndtering av covid-19-pandemien har vist hvor avhengig vi er av et tett samarbeid med EU og de nordiske landene, f.eks. repatriering av norske borgere, anskaffelse av smittevernutstyr og vaksiner. Vi er bl.a. helt avhengige av deltakelse i EUs fellesinnkjøp for å sikre den norske befolkningen tidlig tilgang til vaksiner i tilstrekkelig omfang.

EU er Norges desidert viktigste handelspartner og EØS-avtalen er vår mest omfattende og betydningsfulle handelsavtale. Det er i Norges grunnleggende interesse at avtalen ivaretas best mulig. EØS-avtalen øker norske virksomheters hjemmemarked fra fem til 500 millioner innbyggere. Avtalen sørger for at handelen i hele EØS-området, på de områdene den omfatter, foregår med et minimum av hindringer. Felles statsstøtte- og konkurranseregler, kombinert med felles standarder og lik håndheving av reglene, sikrer like konkurransevilkår og forutsigbarhet for næringslivet. Dette er avgjørende for norske økonomiske interesser, så vel som for norske forbrukere og arbeidstakere.

Regjeringen prioriterer tre områder i samarbeidet med EU for å fremme et økonomisk sterkt Europa: Åpen og regelbasert handel i det indre marked og globalt, et ordnet arbeidsliv, og et framtidsrettet næringsliv. Europas grønne giv er EUs nye vekststrategi og vil sette rammer for våre handels- og markedsmuligheter fremover. Norge skal være en aktiv og relevant partner til EU i arbeidet med den grønne given (European Green Deal).

Et trygt Europa er nødvendig for å sikre et fritt Europa. Vi har felles verdier i Europa. Respekt for individets grunnleggende rettigheter og de demokratiske spillereglene er forutsetninger for varig fred og stabilitet. Utviklingen i flere europeiske land de siste årene viser at respekt for disse verdiene ikke kan tas for gitt. EØS-midlene skal bidra til sosial og økonomisk utvikling. Norge skal stille om lag 27 mrd. kroner til disposisjon i 15 mottakerland i Sentral- og Sør-Europa i perioden fram til 2025. Strategisk bruk av EØS-midlene er et viktig virkemiddel i en effektiv europapolitikk. Regjeringen prioriterer innsatsen for å styrke menneskerettigheter, demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettsstaten. EØS-midlene er svært viktige for sivilt samfunn i mange av mottagerlandene. For giverne er det et grunnleggende prinsipp at midlene administreres av organisasjoner som er uavhengige av nasjonale myndigheter. Forhandlinger med Ungarn om EØS-midlene pågår fortsatt.

I et fritt Europa er statene styrt etter lover og regler, med likhet for loven og med et uavhengig rettsvesen, i tråd med Europarådets konvensjoner. Tillit til hverandres rettslige og politiske systemer er avgjørende forutsetninger for at det tette økonomiske samarbeidet skal fungere. Brudd på disse felles spillereglene i ett land berører alle negativt.

Storbritannias uttreden av EU og EØS endrer ikke Norges tilknytning til verken EU eller det indre marked. Derimot får den britiske uttredenen konsekvenser for vårt forhold til Storbritannia fordi landet også går ut av EØS. EØS-avtalen regulerer i dag mye av samarbeidet med Storbritannia. 31. januar 2020 startet en overgangsperiode hvor Storbritannia for de fleste praktiske formål behandles som EU-medlem og part i EØS-avtalen. Denne overgangsperioden tar slutt 31. desember 2020, og Norges mål er å ha på plass ordninger som viderefører forholdet til Storbritannia fra 1. januar 2021. Dette inkluderer frihandel, men også andre områder hvor vi i dag samarbeider med Storbritannia gjennom EØS-avtalen og andre avtaler med EU, som helse- og trygdespørsmål, justissamarbeid og fiskeriforvaltning.

Sikre økonomi og velferd

Handel og investeringer over landegrensene har helt avgjørende betydning for norsk økonomi og velstand. Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi, og til næringslivet, er å bidra til like, stabile og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen, global økonomi.

Covid-19 har bidratt til en dramatisk reduksjon i verdenshandelen. Nedgangen i verdenshandelen i andre kvartal 2020 er av WTO anslått til 18,5 pst., det største fallet som noensinne er registrert. Det kommende året ventes ytterlige utfordringer i møte med mulige nye smittebølger, nye handelsbarrierer og lav økonomisk vekst.

Dette kommer på toppen av en utvikling de siste årene der ideen om åpen og regelbasert handel, og institusjonene som bidrar til dette, har blitt utfordret fra flere hold. Skiftet i amerikansk økonomisk politikk i retning av unilaterale løsninger og bilateralisering av problemstillinger, er urovekkende. Handelskonflikten mellom USA og Kina gir også grunn til bekymring.

Frihandel og det multilaterale handelssystemet har bidratt vesentlig til global økonomisk utvikling. Investeringer og økt handel har hatt avgjørende betydning for den store fattigdomsreduksjonen særlig i Asia de siste tiårene. Økt handel er også en forutsetning for at utviklingslandene skal kunne jobbe seg ut av fattigdom.

Å verne om og styrke det multilaterale handelssystemet som er bygget opp gjennom 70 år er Norges primære handelspolitiske interesse. I WTO har det lenge vært krevende å finne en gjensidig akseptabel fordeling av ansvar, rettigheter og plikter mellom tradisjonelle industriland og framvoksende økonomier i handelspolitikken. Dette har vanskeliggjort videreutviklingen av WTO. Organisasjonens medlemmer har i dag svekkede muligheter for regelbasert tvisteløsning, ved at ankeorganet i WTO er satt ut av spill grunnet manglende enighet om utnevnelser av nye og nødvendige ankeorgansmedlemmer. Norge har sammen med en rekke WTO-medlemmer sluttet seg til en midlertidig voldgiftsordning for ankebehandling («Multi-Party Interim Appeal Arbitration Arrangement», MPIA), hjemlet i WTOs tvisteløsningsavtale artikkel 25. Den etablerer ikke et alternativ til WTOs ankeorgan, men vil gi mulighet til å få prøvd en tvistesak i to instanser samt ha bindende og effektiv tvisteløsning i perioden som ankeorganet ikke er operativt. Norge bidrar aktivt i en gruppe med likesinnede land som ser på hvordan systemet best kan reformeres. Norge har fått et spesielt ansvar for å følge opp utviklingsdimensjonen i WTO i dette arbeidet. Norge vil bidra til at de globale handelspolitiske reglene reflekterer de økonomiske realiteter vi står overfor i det 21. århundre.

En helhetlig politikk for å sikre at alle får ta del i globaliseringen og gevinstene av internasjonal handel, er vesentlig. Samarbeidet i OECD gir viktige bidrag for å sikre dette.

Havnæringene – herunder fiskeri, oppdrett, skipsfart og energiproduksjon – er ryggraden i den norske økonomien. Mer enn to tredeler av norsk eksportverdi kommer fra hav- og kystbaserte aktiviteter, herunder olje og gassvirksomhet. Vi har over generasjoner lært at det er mulig å kombinere økonomisk aktivitet i havet med miljøhensyn. Norge skal fortsatt spille en ledende rolle i arbeidet for bærekraftig bruk av verdenshavene.

Regjeringen vil skape økt internasjonal forståelse for havets økonomiske betydning og vise hvordan bærekraftig bruk av havets ressurser fører til økt verdiskaping. Statsministeren etablerte derfor i 2018 Høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi, bestående av stats- og regjeringsledere fra 14 kyststater. Havpanelet vil ved utgangen av 2020 legge fram sitt budskap og sine konklusjoner. Dette vil være retningsgivende for norsk oppfølging av bærekraftige hav internasjonalt og vil også spille en viktig rolle i vår nasjonale politikkutvikling framover.

Norge har sterke interesser og bred kompetanse om havet. Norsk næringsliv kan tilby verden både sunn mat, renere energiløsninger og klimaeffektiv transport. Norsk kompetanse er etterspurt blant mange av våre samarbeidsland. Gjennom regjeringens brede havsatsing leverer vi viktige internasjonale bidrag til rene, sunne og produktive hav. Satsingen vil fortsette gjennom 2021.

Norges interesser som polarnasjon i sør fremmes gjennom arbeidet med Antarktistraktaten og Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Norge bidrar til at det internasjonale samarbeidet er velfungerende. I Sørishavet er Norge en pådriver for vitenskapelig basert forvaltning og en betydelig krillfiskenasjon.

En av utenrikstjenestens hovedoppgaver er å bistå norsk næringsliv internasjonalt, og bidra til å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Regjeringen har de siste årene gjennomført et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt, hvor også havnæringene utgjør en stor andel. Utenriksstasjonene er initiativtakere, døråpnere, problemløsere og nettverksbyggere. De har førstehåndskunnskap om lokale forhold, oversikt over markedsmuligheter og tilgang til nettverk og myndigheter, også innenfor kultur og kreative næringer. Utenriksstasjonene har også, i samarbeid med Innovasjon Norge og Norges forskningsråd, en viktig rolle med å bidra til å fremme Norge som vertsland for næringsliv og kunnskapsmiljøer. Høsten 2020 la regjeringen fram en handlingsplan for eksport. Dialogen mellom utenrikstjenesten, virkemiddelaktørene og næringslivet skal styrkes. Målet er å bidra til høyest mulig verdiskaping innenfor bærekraftige rammer, ved å gjennomføre prioriterte og målrettede satsinger i tett og forpliktende samarbeid med næringslivet. Ansvarlig næringsliv er en forutsetning for bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst. Regjeringen forventer at norske selskaper etterlever OECDs retningslinjer «OECD Due Dilligence Guidance on Responsible Business Conduct» og FNs «Guiding Principles on Business and Human Rights» i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp arbeidet med internasjonale standarder i fora som FN og OECD, og i nært samarbeid med andre departementer.

Bistå norske borgere i utlandet

Konsulær bistand til nordmenn i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten. Det meste av den konsulære bistanden ytes direkte fra ambassadene, generalkonsulatene og honorære stasjoner. I tillegg gis det bistand fra departementet. Rammene for konsulær bistand gis i stortingsmeldingen om konsulær bistand (Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet).

Det konsulære saksfeltet øker både i omfang og kompleksitet. Det er høye forventninger til hva utenrikstjenesten skal kunne bistå nordmenn med i utlandet. Nordmenn ønsker i mange tilfeller mer omfattende og juridisk krevende bistand enn det som er mulig innenfor gjeldende rammer. Hvilke konsulære tjenester som kan tilbys må vurderes ut fra bl.a. folkeretten og tilgjengelige ressurser. Utenrikstjenestens mulighet til å yte bistand til norske borgere i utlandet begrenses også av lover og regler der vedkommende oppholder seg. Når norske borgere befinner seg i områder med en utfordrende sikkerhetssituasjon, er det konsulære handlingsrommet begrenset. Er området omfattet av reiseråd kan norske borgere ikke regne med konsulær bistand. Konsulære saker får ofte stor – og økende – oppmerksomhet i media og i opinionen.

Covid-19-pandemien førte til at svært mange nordmenn trengte bistand fra utenrikstjenesten for å komme seg hjem til Norge. Utenriksdepartementet samarbeidet med Samferdselsdepartementet og fly- og reiseselskapene om «Fly Hjem»-ordningen. Staten stilte garanti slik at kansellerte, kommersielle flyvninger likevel kunne gjennomføres fra land med mange nordmenn på reise. Der det ikke var andre kommersielle muligheter satte Norge opp egne særskilte fly for norske, nordiske og europeiske borgere. Norge satte opp fly fra bl.a. Argentina, Brasil, Nigeria, Pakistan og Tyrkia. Utenriksdepartementet samarbeidet tett med de nordiske landene og med EU om å legge til rette for hjemreise. Gjennom EUs mekanisme for sivil beredskap (UCPM) fikk nordmenn også mulighet til å reise hjem på flyvninger arrangert av andre europeiske land. Ambassadene og departementet sendte fortløpende ut informasjon om hjemreisemuligheter til de som hadde registrert seg på reiseregistrering.no. Utenrikstjenesten yter også bistand til nordmenn i utlandet på vegne av andre norske offentlige etater. Samarbeid og informasjonsutveksling mellom etatene er avgjørende for de tjenestene som tilbys. Utenriksdepartementet vil derfor videreutvikle det nære samarbeidet og dialogen med andre fagdepartement, etater og organisasjoner for å sikre gode konsulære tjenester på riktig nivå til norske borgere i utlandet.

Humanitær innsats

Norges internasjonale humanitære engasjement er betydelig. Det er de humanitære prinsippene, internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene som ligger til grunn for vår humanitære innsats. Regjeringen er pådriver for rask og effektiv respons, der humanitære organisasjoner har trygg og uhindret tilgang til nødlidende, der kjønnsperspektivet er integrert, og der befolkningen som er rammet av kriser selv får påvirke innsatsen og stille organisasjonene til ansvar.

Regjeringens humanitære politikk og innsats er forankret i Strategi for norsk humanitær politikk 2019-2023. Som følge av covid-19-pandemien har flere mennesker behov for humanitær hjelp. Mange av de over 70 millioner menneskene i verden som er internt fordrevne eller flyktninger er særlig utsatt for smitte. Som en betydelig humanitær aktør vil regjeringen derfor arbeide internasjonalt for en koordinert og effektiv internasjonal respons på pandemien.

I tråd med prioriteringene i strategien, vil regjeringen særlig legge vekt på beskyttelse, inkludert beskyttelse av barn og unge, beskyttelse av flyktninger og internt fordrevne og beskyttelse av sivile mot miner og andre eksplosiver. Beskyttelse mot seksualisert og kjønnsbasert vold (SGBV), inkludert tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester, er en viktig del av strategien. Regjeringen vil legge vekt på oppfølging av resultatene fra den internasjonale konferansen om SGBV i humanitære kriser, som Norge arrangerte i 2019.

Regjeringen går også foran internasjonalt, for å fremme nyskaping og effektivisering innenfor den humanitære bistanden. Kontanter har lenge vært brukt i den humanitære innsatsen og økt bruk av kontanter er en målsetting i Strategi for norsk humanitær politikk. Kontanter bidrar til å bygge bro mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling.

Norge vil arbeide for å bryte de negative spiralene som gjør at langvarige komplekse kriser har blitt det normale. For å lykkes i den humanitære responsen og samtidig forebygge framtidige humanitære behov, vil Norge jobbe for en helhetlig tilnærming med bedre samspill mellom humanitær innsats, utviklingssamarbeid og arbeidet for fredsbygging. Helhetlig innsats står sentralt i den humanitære strategien.

Menneskerettigheter

Respekt for menneskerettigheter og demokratiske grunnprinsipper er en bærebjelke i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Mye av det normative arbeidet Norge gjør internasjonalt handler nå i stor grad om å verne om det som er oppnådd, og hindre tilbakeskritt på sentrale områder, snarere enn å arbeide for store, nye framskritt. Dette er en konsekvens av politiske strømninger og press mot menneskerettigheter og demokratiske verdier, som fortsetter å vinne oppslutning i flere deler av verden.

Covid-19-pandemien har forsterket presset mot, og behovet for, internasjonale menneskerettigheter. Regjeringen støtter FNs generalsekretærs oppfordring om å sette menneskerettighetene i kjernen av all covid-19-respons.

Ytringsfrihet og tilgang til informasjon er forutsetninger for at folk skal kunne kreve sine rettigheter. Regjeringen vil fortsette innsatsen for menneskerettighetsforsvarere og fremme av ytringsfrihet, uavhengige medier og journalisters sikkerhet. Regjeringen legger også stor vekt på arbeidet for tros- og livssynsfrihet og LHBTI-personers rettigheter.

Sterke institusjoner er også avgjørende for å kunne forsvare og styrke menneskerettighetene. Regjeringen gir langsiktig finansiell støtte til FNs høykommissær for menneskerettigheter, som bidrar til å forebygge brudd på menneskers grunnleggende rettigheter.

Likestilling og like rettigheter for kvinner og menn er et mål med egenverdi og en forutsetning for økonomisk utvikling og stabile samfunn. Covid-19-pandemien forsterker allerede eksisterende diskriminering og marginalisering av kvinner. Respons og oppbygging etter pandemien må ha et tydelig kjønnsperspektiv og den må bygge på menneskerettighetene og bærekraftsmålene. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er et prioritert rettighetsområde som fortsatt opplever sterke angrep og må forsvares med kraft og tyngde. Den pågående pandemien påvirker kvinners rett til å bestemme over egen reproduktive helse negativt. FN har anslått at 47 millioner kvinner i lav- og mellominntektsland risikerer å miste tilgang til prevensjon, som følge av forsyningsutfordringer. Dette kan føre til syv millioner nye uønskede graviditeter.

Arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling skal reflekteres i bredden av utenrikstjenestens arbeid og bevilginger. Regjeringen har som mål at 50 pst. av bilateral bistand skal ha likestilling som hoved- eller delmål.

Økt fattigdom

De siste tiår har verden gjort solide framskritt mot bærekraftsmål nummer 1, å utrydde alle former for fattigdom. Over en milliard mennesker har arbeidet seg ut av ekstrem fattigdom. Nå opplever mange av disse menneskene at covid-19-pandemien truer den tryggheten de hadde fått. Sårbare barn får ikke lengre skolemat når skolen er stengt. Slektninger som bor i rikere land sender ikke lengre penger hjem når de selv har mistet jobben. Gateselgere mister all inntekt når samfunnet stenger ned. Rapporter publisert av Verdensbanken og Andrew Sumner ved King’s College London advarer om at antallet mennesker som lever for mindre enn 1,9 dollar om dagen kan øke med mellom 40 og 420 millioner, avhengig av hvor dyp den økonomiske krisen blir. Disse ekstremt fattige bor i land som i møte med krisen ikke har mulighet til å strekke ut det sikkerhetsnettet som Norge og andre land kunne sette opp for sine innbyggere da pandemien rammet.

For mange fattige land, særlig i Afrika sør for Sahara, er covid-19-pandemien ikke den mest alvorlige helsekrisen de står ovenfor. Andre infeksjoner og smittsomme sykdommer, som for eksempel malaria og diaré, tar flere liv enn det nye viruset. De har også en yngre befolkning enn rikere land, og det er mulig at dette vil bety at flere opplever mildere sykdomsforløp. Men tapet av det ene sikre måltidet som ble servert på skolen, eller av ti dollar fra en slektning i utlandet, eller av en inntekt på noen dollar om dagen, gjør at mange familier på grunn av pandemien opplever en sosial og økonomisk krise.

Krisen for fattige land rammer også bedrifter og økonomien på makronivå. Når verdenshandelen bremser opp, går investeringer i fattige land ned. Land med svake systemer for testing eller mulighet for isolering, kan oppleve å bli låst ute fra resten av verden på grunn av reiserestriksjoner. Inntekter fra turisme faller også bort. FN forventer et fall i direkteinvesteringer i Afrika på mellom 25 og 40 pst. Svært mange utviklingsland og framvoksende økonomier har over natten fått sine økonomiske utsikter stilt på hodet, fra en forventning om god vekst, til en markant nedgang.

Sivilsamfunnsorganisasjonene er til vanlig sentrale partnere i arbeidet med fattigdomsbekjempelse og for å støtte sårbare og usatte grupper i samfunnet. Under covid-19-pandemien spiller de en ekstra viktig rolle. De har vært i stand til å prioritere tiltak for å hindre smitte og gi økt beskyttelse. Det gjelder vann-, sanitet- og hygieneprosjekter, samt informasjonsvirksomhet om pandemien. Gjennom samarbeid med lokale partnere og med lokalt ansatte i mange land, har organisasjonene opprettholdt virksomheten i en situasjon med stengte grenser og reiserestriksjoner.

Innovasjon for å beskytte de spesielt sårbare

Nedgang i investeringer og andre overføringer gjør at internasjonal bistand blir relativt sett viktigere, spesielt for de fattigste landene og de mest sårbare gruppene. Bistand kan ikke bøte på hele den økonomiske krisen, men dersom den brukes strategisk og innovativt, kan den bidra til å skape et sosialt sikkerhetsnett for de mest marginaliserte. Som del av dette vil regjeringen øke bruken av kontantoverføringer og prioritere tiltak som sikrer utsatte barn tilgang til skolemat gjennom krisen.

Sosiale sikkerhetsnett er ikke bare et tiltak som dekker akutte humanitære behov, det har også mer langsiktige utviklingsmessige begrunnelser. Forskning fra både FN og Verdensbanken viser at små kontantoverføringer reduserer sult og fattigdom, og i tillegg øker skoledeltakelse og bruken av helsetjenester. For svært fattige kan effekten av kontantoverføringer være at yrkesdeltakelsen øker, som følge av bedre helse og ernæring. Tiltaket kan sikre at menneskers produktive evne ikke går tapt, og dermed være med på å stimulere lokal økonomi.

Mange av våre partnerland og utviklingspartnere som Unicef og Verdensbanken har lang erfaring med målrettede direkte kontantoverføringer til sårbare grupper som barn, ammende mødre, personer med nedsatt funksjonsevne og eldre. Mulighetene i ny teknologi, inkludert mobiltelefoner, gjør kontantoverføringer enklere og kan være med på å effektivisere bistanden. I en situasjon der sosial kontakt innebærer smittefare, er kontantoverføringer også med på å redusere risiko.

Skolemat er en viktig del av det sosiale sikkerhetsnettet for mange barn i de fattigste landene. For noen er skolematen dagens eneste sikre eller ernæringsrike måltid. Ifølge tall fra Unicef går 368 millioner barn glipp av skolemat under pandemien. Regjeringen vil prioritere tiltak som sikrer at tilgang til mat opprettholdes for denne gruppen.

Økt innsats for sosiale sikkerhetsnett kan være forskjellen på om individer igjen faller under grensen for ekstrem fattigdom, eller om de klarer å gi en relativ trygghet og verdighet for sine familier gjennom krisen skapt av covid-19.

Helse

Covid-19-pandemien viser med all mulig tydelighet hvordan hele verden er avhengig av hverandre for å oppnå bærekraftsmål nummer tre, om god helse. Så lenge det finnes smitte i ett land, er vi alle utsatt. Ingen er trygge før alle er trygge. Derfor foreslår regjeringen å øke den internasjonale helseinnsatsen i budsjettet for 2021. I arbeidet med å utvikle en ny vaksine har Vaksinekoalisjonen CEPI fått fram lovende resultater. Norge var en av initiativtakerne til CEPI, og har etter at pandemien rammet, gjort en stor innsats for å mobilisere andre givere. Norge er også en av de tre største bidragsyterne til Vaksinealliansen Gavi, som kjøper vaksiner og bidrar til å styrke vaksinasjonsprogrammer og helsesystemer i lavinntektsland.

ACT-A ble lansert våren 2020 og er et omfattende globalt samarbeid for rettferdig tilgang til vaksiner, legemidler og diagnostisk utstyr til covid-19. Norge og Sør-Afrika har påtatt seg lederskapet for dette samarbeidet, for å bidra til økt global innsats og solidaritet i håndteringen av covid-19. Den 18. september 2020 bekreftet Norge at vi deltar i COVAX-samarbeidet (vaksinepilaren av ACT-A) sammen med EU og Island for å sikre global tilgang til covid-19-vaksiner. Bidrag fra Norge og Island gir oss opsjoner på vaksinedoser. I tillegg støtter Norge innkjøp av vaksinedoser til lavinntektsland. Samarbeidet vil bidra til en koordinert utrulling og en rettferdig fordeling av vaksiner.

I mangel på en vaksine handler de viktigste tiltakene mot pandemien om smittevern i lokalsamfunn, testing, sporing og isolering. Slike tiltak har enorme sosiale, økonomiske og helsemessige konsekvenser, spesielt for kvinner, barn og de fattigste. Det er vanskelig å sikre god håndhygiene i karantene for familier som mangler innlagt vann. Vaksinealliansen Gavi og Unicef rapporterer at minst 80 millioner barn står i fare for å gå glipp av livsviktige vaksiner, på grunn av tiltak mot covid-19. Trolig vil den største dødeligheten i Afrika sør for Sahara ikke være på grunn av selve viruset, men skyldes økt fattigdom og redusert tjenestetilbud når det gjelder andre sykdommer. Det vil være ekstra behov i årene framover for å ta igjen tapt tid og forsinkede programmer.

Selv om bekjempelse av smittsomme sykdommer er det som er mest framtredende nå, fortsetter ikke-smittsomme sykdommer å forårsake de fleste dødsfallene i verden. Over 70 pst. av dødsfallene i verden skyldes sykdommer som hjerte- og karsykdommer, kreft, enkelte luftveissykdommer, diabetes og psykiske lidelser. Denne typen sykdommer er en vesentlig årsak til kronisk fattigdom. Mennesker som lider av ikke-smittsomme sykdommer er også særlig sårbare for en del smittsomme sykdommer, som covid-19. Norge var i 2019 første land i verden som lanserte en strategi for å bekjempe ikke-smittsomme sykdommer i utviklingsland. Regjeringen vil fortsette denne innsatsen.

Norges satsing på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter har gitt flere kvinner tilgang til prevensjon og bidratt til at færre kvinner dør i forbindelse med fødsler og utrygge aborter. Tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester er imidlertid fortsatt for dårlig, særlig i områder rammet av krise og konflikt. Covid-19 har ført til svekket tilgang til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i mange land. Regjeringen vil fortsette å prioritere dette området.

Klimatilpasning, hav og bekjempelse av sult

Klimaendringer og miljøproblemer utgjør en trussel mot all utvikling. Det undergraver muligheten til å nå bærekraftsmålene. Flere titalls millioner mennesker fordrives fra sine hjem og skyves ut i ekstrem fattigdom hvert år som følge av klimaendringer. Omfanget av sult øker som følge av klimaendringer og konflikt, og covid-19 har forsterket dette.

Beregninger fra FNs utviklingsprogram UNDP viser at hver investerte krone i forebygging av naturkatastrofer og konflikt medfører syv kroner spart i humanitær bistand. Tilpasning til klimaendringer går også til kjernen av en av de store utfordringene vi står overfor som utviklingsaktører; forholdet mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling. Forebygging, beredskap og klimatilpasning er en prioritet i regjeringens Strategi for norsk humanitær politikk. God forebygging kan redusere omfanget av kriser.

Satsingen på tilpasning er i tråd med Parisavtalens ambisjoner om balanse mellom utslippsreduksjoner og tilpasning i den internasjonale klimafinansieringen. Samtidig vil regjeringen fortsette den betydelige innsatsen for å redusere utslipp av klimagasser, bl.a. ved finansiering av Det grønne klimafondet og ved investeringer i fornybar energi. Havsatsingen gir også viktige bidrag til innsatsen for klima og jobbskaping og for bekjempelse av fattigdom og sult. Covid-19 har gjort dette enda mer aktuelt. På grunn av pandemien har viktige havnæringer som maritim transport, kystturisme og fiskerier noen steder nærmest stoppet helt opp. Anslagsvis tre milliarder mennesker er avhengig av mat fra havet, og dermed utgjør dette en stor risiko for matusikkerhet og sult. Skal verden lykkes med å sikre tilstrekkelig mattilgang for en sterkt voksende befolkning, vil også de marine økosystemene være avgjørende. Hav, og i særdeleshet bærekraftig havforvaltning, er derfor en viktig prioritering i regjeringens utviklingspolitikk. Dette vil gi klimagevinster, samtidig som det bidrar til den langsiktige innsatsen mot fattigdom og sult, og det vil bidra til jobbskaping i levedyktige havnæringer.

Sårbare grupper

Et sentralt prinsipp for bærekraftsmålene er at ingen skal utelates. Gjennom en forsterket innsats for marginaliserte grupper vil regjeringen styrke muligheten til å nå de mest sårbare menneskene. Dette arbeidet vil ha tre hovedinnretninger: Moderne slaveri, skadelige skikker og personer med funksjonsnedsettelse.

Kampen mot moderne slaveri omfatter bl.a. bekjempelse av menneskehandel, tvangsarbeid, tvangsekteskap og grovt barnearbeid. Moderne slaveri er en av verdens raskest voksende menneskerettighetsutfordringer. Regjeringen etablerte i 2020 et nytt bistandsprogram rettet mot bekjempelse av moderne slaveri. En overordnet strategi som skal veilede det videre arbeidet, skal ferdigstilles.

Innsatsen mot skadelige skikker omfatter bekjempelse av kjønnslemlestelse, barneekteskap og såkalt «preferanse for sønner». En strategi for arbeidet ble lansert i 2019.

FN har dokumentert at personer med funksjonsnedsettelse havner nederst på alle utviklingsparametere. En styrket innsats for denne gruppen gjøres i samarbeid med sivilsamfunnsorganisasjoner, og gjennom multilateralt og normativt arbeid på globalt nivå. En strategi for arbeidet med mennesker med funksjonsnedsettelse skal utarbeides.

Utdanning, jobbskaping og nasjonal ressursmobilisering

2020 skulle være starten på et handlingens tiår. Med en ekstra innsats skulle verden sikre at også de siste i rekken fikk oppnådd bærekraftsmål nummer fire, om god skolegang for alle. Så kom pandemien. I løpet av noen få uker gikk verden fra å ha ni av ti barn i skolen til at ni av ti barn var ute av skolen. For de aller fleste betyr stengte skoler tapt læring.

Mens mange høyinntektsland kan ta i bruk nettbaserte løsninger i perioden med stengte skoler, er ikke dette et alternativ i de fattigste og mest sårbare landene. Mange av Norges partnere, som UNESCO, Education Cannot Wait og Unicef, jobber med å finne andre måter å nå fram med undervisning til barn i disse landene. Det er bl.a. satt i gang ordninger for å levere ut opplæringsmateriell i hjemmene der barna er, og det er gitt støtte for at myndighetene kan drive fjernundervisning via radio og tv. Oppgradering av vann- og sanitæranlegg i skolene er et annet område som støttes av Norge. Dette er viktig for å sikre at skolene kan åpne på en trygg måte så raskt som mulig.

Norge har også støttet utvikling av digitale læringsressurser som er gratis for alle. Det globale digitale bibliotek har digitale lesebøker for barn på 45 språk, og Norge har bidratt til en oversettelsesdugnad som skal sørge for at bøkene blir tilgjengelige på enda flere språk.

Norge har lenge vært en sentral pådriver for utdanning i krisesituasjoner. Stengte skoler gjør at mange elever faller ut og aldri vender tilbake til klasserommet. Dette gjelder særlig jenter. Å være på skolen kan gi beskyttelse. Når skolen stenger på grunn av pandemi eller andre kriser, blir jenter mer utsatt for seksuell utnyttelse og vold, tidlig graviditet og tidlig ekteskap. Å bli gravid i tenårene kan gjøre det vanskelig å vende tilbake til skolen. Regjeringen er bekymret for at pandemien skal reversere 20 år med framskritt innen utdanning for jenter og vil prioritere å støtte tiltak for å reintegrere barn i skolene når de igjen åpner. Pandemien øker risikoen for å bli et offer for moderne slaveri. Når barn ikke får gå på skolen er de mer utsatt for vold og barneekteskap, og faren øker også for at de havner i andre tvangssituasjoner som grovt barnearbeid. Regjeringens innsats for utdanning er viktig for å hindre moderne slaveri.

Bærekraftige samfunn bygger bl.a. på en lønnsom og ansvarlig privat sektor som bidrar til arbeidsplasser, lønnsinntekter til den enkelte og skatteinntekter til samfunnet. Partnerskap med privat sektor er viktig for å lykkes med dette. Næringsutvikling skaper arbeidsplasser som igjen baner vei ut av fattigdom for den enkelte og danner grunnlag for skatteinntekter som kan finansiere viktig infrastruktur og offentlige tjenester. En høyere grad av digitalisering i utviklingsland kan bidra til et mer effektivt næringsliv, tilgang til nye markeder, innovasjon og skalering. Gjennom innsats for å forbedre lokale rammevilkår i utviklingsland og for å redusere risiko for investorer skal Norge særlig bidra til å skape arbeidsplasser i de minst utviklede landene i Afrika.

Norge bidrar også med kompetanseoverføring slik at utviklingslandene kan gjennomføre reformer, utvikle lovverk, bygge institusjoner og kapasitet i privat sektor. Like viktig er det å videreføre vår betydelige innsats for å bygge gode, forutsigbare og rettferdige skattesystemer i utviklingsland. Dette, sammen med vår innsats mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt, er viktige bidrag til arbeidet med å styrke den nasjonale ressursmobiliseringen.

FACTI-panelet som ble lansert under Norges presidentskap i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) er viktig i arbeidet mot ulovlig kapitalflyt. Dette høynivåpanelet for finansiell ansvarlighet, åpenhet og integritet drøftet både skattemessige/kommersielle, korrupte og andre kriminelle kilder til ulovlig kapitalflyt.

Ifølge Verdensbanken vil Afrika sør for Sahara alene trenge 20 millioner nye jobber årlig for å holde tritt med befolkningsveksten. Som følge av covid-19 er dette tallet ventet å bli enda høyere. Mange av de nye jobbene som trengs kan skapes i landbrukssektoren og på havområdet. Dette vil også møte behovene for mattrygghet, som kommer som følge av covid-19-pandemien. Landbruk og hav er derfor en prioritert sektor i regjeringens innsats for næringsutvikling og jobbskaping i utviklingsland. Ny teknologi, innovasjon og samarbeid mellom offentlige og private aktører gir store muligheter for å tenke nytt og annerledes om hvordan Norge bidrar til å nå bærekraftsmålene framover. Selv om de aller fleste konsekvensene av covid-19-pandemien har vært svært negative, så har det også satt fortgang i arbeidet med digital transformasjon. Meld. St. 11 (2019–2020) Digital transformasjon og utviklingspolitikk slår fast at digitalisering er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel som skal bidra til å fornye og effektivisere norsk innsats mot global fattigdom.

2 Effektiv drift og forvaltning i utenrikstjenesten

Utenriksdepartementet har gjennom egne virksomhetsstrategier (Strategi 2017 og Strategi 2021) systematisk, over tid og med konkret oppfølging, gjennomført tiltak for samhandling, modernisering og effektivisering av utenrikstjenesten.

Reform 2019

I tråd med Granavolden-plattformen har Utenriksdepartementet gjennomført en reform av organiseringen av arbeidet med utviklingspolitikk og tilskuddsforvaltning. Reform 2019 trådte i kraft 1. februar 2020.

Viktige tiltak har vært å tydeliggjøre arbeidsdelingen mellom departementet og Norad, ved å flytte mer av tilskuddsforvaltningen til Norad og å konsentrere kompetansen på politikk- og strategiutvikling i departementet. Reformen skal gi bedre kvalitet og mer effektivitet i bistandsforvaltningen, og styrket etatsstyring av Norad og Norec.

Endringer i budsjettstruktur

I 2019-budsjettet ble det gjort betydelige endringer i budsjettstrukturen under begge programområder (02 Utenriksforvaltning og 03 Internasjonal bistand). For utfyllende informasjon om endringene, se tabell 3.1 i Prop. 1 S (2018–2019).

I 2020-budsjettet ble det gjort enkelte justeringer i disse flyttingene, fordi det under utviklingsministerens poster i 2019 var tiltak i geografiske områder som falt inn under utenriksministerens ansvarsområde i regjeringens arbeidsdeling. For informasjon om endringene, se tabell 2.1 i Prop. 1 S (2019–2020).

I 2021-budsjettet foreslås kapitler og poster i hovedsak videreført. Det foreslås imidlertid noen justeringer i form av flytting av midler mellom poster, for å ivareta endringene i Reform 2019. Hovedprinsippet for de foreslåtte flyttingene er at budsjettet skal gjenspeile at Norad etter Reform 2019 får delegert ansvaret for å forvalte større deler av bistandsbudsjettet som utviklingsministeren har ansvaret for, jf. del I, kapittel 6 Utenriksministerens og utviklingsministerens ansvarsområder. Unntaket er midler som forvaltes av Norfund, Norec og utenriksstasjonene.

Med de foreslåtte endringene vil de midlene som utviklingsministeren har ansvar for, og som skal forvaltes av Norad, i hovedsak ligge på egne poster. Tilsvarende midler som skal forvaltes av utenriksstasjonene foreslås flyttet til utviklingsministerens poster under kap. 159 Regionbevilgninger.

Videre foreslås det justeringer mellom driftsbevilgningene til Utenriksdepartementet og Norad fordi ansvaret for utvikling og drift av forvaltningsverktøyene Tilskuddsportalen og det elektroniske verktøyet PTA (Plan – Tilskudd – Avtale), er lagt til Norad. Det er også foreslått noen justeringer under kap. 171 FNs utviklingsarbeid.

For nærmere redegjørelse av endringene under den enkelte post vises det til den aktuelle postomtalen i del II Budsjettforslaget.

Målstruktur

Målene for bevilgningene er basert på føringene gitt i del I, kapittel 1 Innledning.

Målene er i hovedsak fastsatt på postnivå, men for driftspostene er mål lagt under hhv. programkategori 02.00 og 03.00. Postenes mål er målet bevilgningen skal bidra til å nå, og som det skal rapporteres på. Der Norge gir kjernebidrag til FN eller multilaterale utviklingsbanker, er det organisasjonenes egne mål som gjelder, og Norges bidrag går til å støtte organisasjonenes arbeid for å nå disse. Her kan målene være flerårige, og det er da henvist til hvilken periode målene gjelder for.

Utenriksdepartementet har innført et helhetlig målhierarki basert på bærekraftsmålene for alle bevilgninger i budsjettet for 2021. På hver post er det vist til hvilke(t) bærekraftsmål bevilgningen støtter opp under, og i omtalen av hhv. programkategori 02.10 Utenriksformål og 03.10 Utviklingssamarbeidet er det lagt inn tabeller som viser hvilke bærekraftsmål hver post særlig støtter opp under.

Fornye, forenkle, forbedre

Det arbeides systematisk med effektivisering og modernisering av utenrikstjenesten på flere områder.

I 2019 ble utenriksstasjonen i Baku besluttet nedlagt, og det ble opprettet to nye stasjoner i henholdsvis Bamako og Tbilisi. I tillegg er det besluttet å opprette en fullverdig ambassade i Kinshasa i 2020. Utenriksdepartementet har redusert antall statsansatte i tjenesten gjennom naturlig avgang de siste årene, og effektivisert administrative oppgaver som utføres på utenriksstasjonene. Forbedrede teknologiske løsninger har gjort det mulig å flytte administrative oppgaver fra utenriksstasjonene til Oslo, fortrinnsvis innenfor arkiv, IKT og regnskap. Flere oppgaver er også overført til lokalt ansatte medarbeidere.

Utenrikstjenesten arbeider videre med å identifisere nye og mer effektive nærværsformer. De nordiske landene fortsetter å gjennomføre tettere samarbeid og flere modeller for integrasjon, f.eks. gjennom samlokalisering. Flere samlokaliseringer med nordiske land er under planlegging, bl.a. i London og Islamabad. I tillegg er det foretatt en samlokalisering med Nederland i Juba og Accra.

Det arbeides kontinuerlig med effektiviseringstiltak tilknyttet eiendomsmassen for å finne kostnads- og arealeffektive løsninger for eiendomsporteføljen i utlandet. Det er utarbeidet en eiendomsstrategi, retningslinjer for arbeidsplasskonsept er innført, samt nye retningslinjer for identifisering av egnede eiendomsobjekter for kanselli og embetsboliger. I 2019 ble det innført et spesialutviklet, nettbasert program for effektiv oppfølging av eiendomsporteføljen i utlandet. Hensikten er å legge til rette for god strategisk styring og gjøre nødvendige styringsdata lettere tilgjengelig i forbindelse med prioritering og gjennomføring av eiendomsprosjekter i utlandet.

Betydningen av gode digitale løsninger ble satt på dagsorden i forbindelse med covid-19-pandemien. Den ekstraordinære situasjonen gjorde det umulig å reise, og førte til avlyste konferanser og møter. Utenrikstjenesten har gjennomgått en hurtig omstilling med utstrakt bruk av hjemmekontor og digitale løsninger.

Utenrikstjenesten er en operativ virksomhet som er helt avhengig av stabile og sikre tjenester for kommunikasjon, hele døgnet og over hele verden. Utenrikstjenesten skal utnytte teknologi og data effektivt for å levere best mulig på departementets samfunnsoppdrag. Dette er en sentral del av reform og modernisering av utenrikstjenesten. Utenriksdepartementet vil høste effektiviseringsgevinster og samtidig produsere bedre gjennom å utnytte teknologi og data bedre i departementets arbeidsprosesser. Nye verktøy og ny teknologi skal bidra til å styrke samhandlingen med andre offentlige institusjoner, internasjonale organisasjoner og privat sektor. Det pågår bl.a. et omfattende effektiviseringsprosjekt i departementsfellesskapet for utvikling av administrative og IKT-rettede fellestjenester, og Forsvarsdepartementet arbeider med en felles digital plattform for departementsfellesskapet.

Utlendingsfeltet

Utenrikstjenesten har siden 2017 gjennomført en omorganisering av utlendingsfeltet etter knutepunktprinsippet, med sikte på å etablere sterke fagmiljøer og samtidig sikre effektiv ressursutnyttelse. I perioden 2018–2020 er antallet utenriksstasjoner med oppgaver på fagfeltet redusert fra 63 til 22.

For alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge er utenriksstasjonene saksforberedende instans. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i nær alle visumsaker. I de sakene de ikke selv fatter vedtak, forbereder stasjonene saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet ved å innhente og verifisere opplysninger, intervjue søkere og gjennomføre DNA-tester. I et normalår tar utenriksstasjonene imot rundt 220 000 søknader om visum og oppholdstillatelser. I 2020 vil utenriksstasjonene ventelig håndtere i underkant av 80 000 søknader ifølge Utlendingsdirektoratets anslag fra juni 2020. Det forventede lavere volumet skyldes covid-19-pandemien.

Utenrikstjenesten har som mål å være en effektiv og serviceorientert førstelinje for utlendingsforvaltningen. Tjenesten skal tilrettelegge for ønsket besøk og innvandring til Norge, særlig for turister, forretningsreisende og kvalifiserte arbeidstakere. Samtidig vil utenrikstjenesten videreføre det særskilte fokuset på ID-kontroll i visum- og oppholdssaker ved utenriksstasjonene.

Utenriksdepartementet har satt ut de administrative oppgavene med mottak av visum- og oppholdssøknader til en ekstern tjenesteyter der dette er hensiktsmessig av hensyn til økonomi, sikkerhet eller tilgjengelighet. Hoveddelen av arbeidet med å samle saksbehandlingen av utlendingssaker til knutepunktstasjoner vil være gjennomført i løpet av 2020. Dette vil gi effektiviseringsgevinster og bidra til styrket kompetanse og høyere kvalitet i arbeidet på de stasjonene som behandler visum- og oppholdssaker.

Effektiv og kompetent forvaltning av tilskuddsmidler

Utenriksdepartementet har et felles system for tilskuddsforvaltning som gjelder for departementet, Norad og utenriksstasjonene, og som dekker begge programområder (02 og 03). Systemet skal sørge for at Stortingets bevilgningsvedtak iverksettes som forutsatt, at tilskuddsmidler forvaltes i henhold til relevant regelverk og gjeldende føringer, at vi har en ensartet forvaltningspraksis og at tiltakene gir resultater. Hensiktsmessig forvaltning innebærer at avtalene med de ulike tilskuddsmottakerne tilpasses tiltakets risiko og gir tilstrekkelig kvalitetssikring, kontroll og nødvendig fleksibilitet. Det jobbes kontinuerlig med styrking og effektivisering av forvaltningen.

Regjeringen har gjort et betydelig arbeid med å redusere antall avtaler i bistanden fra 7 000 i 2013 til om lag 3 000 i 2020. Bistandsbudsjettet har i samme periode økt betydelig. Reduksjonen er et resultat av målrettet innsats over flere år, som har lagt grunnlaget for bedre kvalitet, styring og resultatoppnåelse. Dette arbeidet skal nå konsolideres.

Det har også vært gjort et betydelig arbeid for å redusere antall land som mottar norsk bistand. Regjeringen utarbeider en årlig oversikt over hvilke land som har mottatt norsk bistand jf. tabell 11.6 Bistand til enkeltland i 2019, del III, kapittel 11. I 2019 ga Norge bilateral bistand til 88 land. Regjeringen vil fortsette å redusere antall land som mottar norsk bilateral bistand.

Regjeringen vil lansere den nye resultatportalen høsten 2020. Portalen vil gi informasjon om kvaliteten på tiltak som får norsk støtte.

Nulltoleranse for økonomiske misligheter

Utenriksdepartementet har nulltoleranse for økonomiske misligheter og annet misbruk av fellesskapets midler.

Norsk bistand til utviklingsformål og andre tilskuddsordninger er eksponert for risiko, særlig i omgivelser preget av korrupsjon, svakt styresett, ekstrem fattigdom og i noen tilfeller også krig og konflikt. Utenriksdepartementet tilstreber å redusere risikoen gjennom gode forvaltningssystemer, kvalitetssikring og systematisk oppfølging og kontroll av midlene.

Sentral kontrollenhet i Utenriksdepartementet fører kontroll med virksomheten hjemme og ute, herunder oppfølging av mislighetssaker i tilskuddsforvaltningen. Dette arbeidet legges til grunn for viktige forbedringstiltak. Nulltoleranse gjelder for alle midler, også de som forvaltes av Norad, Norec og Norfund, og for de midler som er delegert til andre departementer og virksomheter. Tilskuddsmottakere har selv ansvar for å undersøke avvik i forvaltningen av midler. Sentral kontrollenhet og Norad kan bistå i slike undersøkelser og kan selv beslutte granskning. Alle avvik skal følges opp på en betryggende og forholdsmessig måte.

Retningslinjene for nulltoleranse åpner for at midler som er kommet på avveier kan betales tilbake til prosjektet i stedet for til departementet eller Norad. På den måten oppmuntres samarbeidspartnere til å sørge for gode rutiner for risikohåndtering og til selv å avdekke og rapportere avvik og misligheter.

Også ved norsk støtte gjennom multilaterale organisasjoner forventes nulltoleranse for økonomiske misligheter. Vi forventer at organisasjonene har gode rutiner for risikohåndtering, internkontroll og rapportering. Ansvaret for å forebygge, avdekke og håndtere økonomiske misligheter ligger hos de multilaterale organisasjonene selv. Gjennom deltakelse i styrende organer og på andre måter arbeider Norge for å styrke multilaterale organisasjoners arbeid for nulltoleranse.

Tiltak mot seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering

Utenrikstjenesten har i en årrekke hatt nulltoleranse for mobbing og annen utilbørlig atferd. #metoo-kampanjen satte seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering på agendaen generelt, i egen organisasjon, hos tilskuddsmottakere og for Utenriksdepartementet i internasjonalt utviklingssamarbeid spesielt. Både i utenrikstjenesten og hos departementets samarbeidspartnere skal det være kultur for å varsle om og følge opp saker om trakassering, misbruk eller utnyttelse. Sentral kontrollenhet er kontaktpunkt for slike saker i utviklingssamarbeidet. Utenriksdepartementet forventer at samarbeidspartnere har etiske retningslinjer og gode systemer for å forebygge, varsle og håndtere disse sakene. Dette budskapet ble delt med organisasjoner som mottar tilskuddsmidler fra Norge i et åpent brev fra utenriksministeren og utviklingsministeren i februar 2018. Utenrikstjenesten har retningslinjer for håndtering av konflikter, trakassering og annen utilbørlig atferd og gir ansatte opplæring i disse. Organisasjonene som mottar tilskuddsmidler skal varsle Sentral kontrollenhet når det er mistanke om seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering i utviklingssamarbeidet enten direkte eller via ekstern varslingskanal, også anonymt. Saker som gjelder seksuell utnyttelse og misbruk blir vurdert på samme måte som varsler om økonomiske misligheter.

UD 2025

Utenriksdepartementet er engasjert i flere reformløp med sikte på mer effektiv og enhetlig fremme av norske interesser i møte med en mer krevende internasjonal situasjon. Reformene skjer både i UDs egen og i fellesdepartemental regi. Reformene spenner fra mer effektiv drift av utenriksstasjonene, til innføring av flere fellesdepartementale tjenester og tilpasning av utenrikstjenesten for bedre å understøtte hele sentralforvaltningen fram mot innflytting i nytt regjeringskvartal. For å sikre at reformene gjennomføres på en god og samstemt måte, er de samlet under overbygningen UD 2025.

3 Oppfølging av anmodningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodningsvedtak under Utenriksdepartementet. Oversikten inkluderer alle vedtak fra stortingssesjonen 2019–2020 og alle vedtak fra tidligere stortingssesjoner hvor rapportering ikke ble varslet avsluttet i Prop. 1 S (2019–2020), samt de vedtakene kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 373 S (2019–2020) mente ikke var utkvittert. I enkelte tilfeller kan oppfølgingen av vedtakene være mer omfattende beskrevet under det aktuelle programområdet i proposisjonen. Det vil i disse tilfellene være en henvisning til hvor denne teksten finnes.

I kolonne 4 i tabell 3.1 angis det hvorvidt departementet planlegger at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket nå avsluttes eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon. Rapporteringen på vedtak som innebærer at departementet skal legge frem en konkret sak for Stortinget, f.eks. proposisjon, stortingsmelding, utredning el., vil normalt avsluttes først når saken er lagt fram for Stortinget.

Selv om det i tabellen angis at rapporteringen avsluttes, vil det i en del tilfeller kunne være slik at oppfølging av alle sider av vedtaket ikke er endelig avsluttet. Dette kan f.eks. gjelde vedtak med anmodning til regjeringen om å ivareta særlige hensyn i politikkutformingen på et område, der oppfølgingen vil kunne gå over mange år. Stortinget vil i disse tilfellene holdes orientert om den videre oppfølgingen på ordinær måte, gjennom omtale av det relevante politikkområdet i budsjettproposisjoner og andre dokumenter.

Stortingssesjon 2019–2020

Barn i Syria

Vedtak nr. 3, 4. oktober 2019

«Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig og på egnet måte redegjøre om hvordan man kan sikre at barn som har norske foreldre og som befinner seg i Syria kommer raskest mulig hjem, samt situasjonen knyttet til nordmenn som har tilsluttet seg eller virket med IS, om status for arbeidet med et rettsoppgjør i regionen og grunnlaget for pågripelse og straffeforfølgelse av disse om de kommer til norsk territorium.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med trontaledebatten 4. oktober 2019 og ble besvart 11. oktober 2019 av utenriksministeren i en lukket redegjørelse i Den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen. I inneværende stortingssesjon er det videre besvart seks skriftlige spørsmål om sakskomplekset og det er også tatt opp i muntlig spørretime. Norske myndigheter hentet i juni 2019 fem foreldreløse norske barn som hadde vært i leiren Al Hol i Syria. I januar 2020 la norske myndigheter til rette for at et norsk barn sammen med sin mor og et søsken fikk forlate leiren og reise til Norge. De gjenværende norske kvinnene som er i leire i Syria, har ikke bedt norske myndigheter om bistand til å returnere til Norge.

Straffeforfølgning av fremmedkrigere bør i utgangspunktet gjennomføres der forbrytelsene har funnet sted. Norske borgere som har begått forbrytelser i Syria eller Irak, må påregne å bli straffeforfulgt der. Norge deltar i internasjonale diskusjoner vedrørende bl.a. rettsoppgjør i regionen, og støtter opp om internasjonale mekanismer for innhenting av bevis. Fremmedkrigere som kommer til Norge, vil bli pågrepet og straffeforfulgt her. Norsk straffelovgivning gir et godt rammeverk for straffeforfølgning av personer som enten har støttet IS eller vært delaktige i overgrepene som har funnet sted i Syria og Irak.

Definisjon av «norske interesser» i utenrikspolitikken

Vedtak nr. 326, 25. februar 2020

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en oppdatert definisjon av begrepet «norske interesser» i utenrikspolitikken.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 27 (2018–2019) Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, jf. Innst. 145 S (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp gjennom omtale av norske interesser i utenrikspolitikken i del I, kapittel 1 Innledning.

Bekjempe utnyttelse av kvinner i den internasjonale surrogatiindustrien

Vedtak nr. 621, 26. mai 2020

«Stortinget ber regjeringen sikre at Norge arbeider aktivt i internasjonale sammenhenger for å bekjempe utnyttelse av kvinner i den internasjonale surrogatiindustrien.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 296 L (2019–2020) Endringer i bioteknologiloven.

En forverret økonomisk situasjon i kjølvannet av covid-19 vil kunne gi økt press på kvinner til å bidra til familiens inntekt ved surrogati. Regjeringen vil derfor se bekjempelse av tvungen surrogati i sammenheng med andre tiltak for å styrke kvinners muligheter.

Moderne slaveri er en paraplybetegnelse som viser til ulike situasjoner hvor personer utsettes for grov utnyttelse. Mange lever under tvang, ofte med trusler om eller reell bruk av vold, og er ikke frie til å forlate situasjonen.

Regjeringen har styrket innsatsen mot moderne slaveri. Utenriksdepartementet utarbeider en strategi for bekjempelse av moderne slaveri, og vil bl.a. vurdere hvilke tiltak som vil kunne bidra til å motarbeide at særlig kvinner og barn havner i ulike tvangssituasjoner, som tvungen surrogati. Utenriksdepartementet vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når strategien er ferdig.

4 Tabelloversikter for budsjettforslaget

Det vises til kapittel 2 Effektiv drift og forvaltning i utenrikstjenesten, og omtale av flyttinger mellom kapitler og poster som følge av Reform 2019.

I saldert budsjett for 2020 ble det vedtatt å gi et kortsiktig overgangslån til Somalia på 3,1 mrd. kroner som umiddelbart ville bli tilbakebetalt til Norge. I Prop. 41 S (2019–2020) ble bevilgning og overskridelsesfullmakt for kap. 116, post 91 Kortsiktig overgangslån til Somalia og kap. 3100, post 91 Tilbakebetaling av kortsiktig overgangslån til Somalia erstattet av en garantifullmakt i amerikanske dollar, jf. Innst. 160 S (2019–2020). Norges kortsiktige overgangslån for å klarere Somalias gjeld til Verdensbanken (IDA) ble gjennomført 5. mars 2020, med tilbakebetaling av lånet samme dag. Dette medvirker til den store nedgangen for samlede utgifter og inntekter under programområde 02 fra 2020 til 2021.

Programområder under departementet

Utgifter fordelt på programkategorier

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på programkategorier

Inntekter fordelt på kapitler

5 Utenriksministerens og utviklingsministerens ansvarsområder

Utenriksministeren har det administrative ansvaret for Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten, herunder ansvaret for lønns- og driftsbudsjettet for hele departementet og styringen av utenriksstasjonene.

Utenriksministeren har i tillegg ansvaret for tilrettelegging, samordning og iverksettelse av norsk utenrikspolitikk, herunder samordning av EØS-saker og forholdet til EU, samt internasjonale forhandlinger, prosesser og globale samarbeidsstrukturer, herunder norsk FN-politikk.

Utenriksministeren har også ansvaret for utviklingssamarbeidet i OSSE-området, Midtøsten, Nord-Afrika og Afghanistan, arbeidet for sikkerhet, fred, forsoning og menneskerettigheter, også på landnivå, samt humanitær bistand.

Utviklingsministeren har ansvaret for utviklingssamarbeidet (utenfor OSSE-området, Midtøsten, Nord-Afrika og Afghanistan), utviklingssamarbeidet med FN-systemet, Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og øvrige globale fond og programmer, Norad, Norec og Norfund.

6 Oversikt ansatte