4 Endringer i kirkeloven

Sammen med forslagene om endringer i gravferdsloven fremmes også forslag om enkelte endringer i kirkeloven. Noen av disse forslagene følger direkte av de foreslåtte endringene i gravferdsloven (4.3). I tillegg til dette er det behov for å foreta enkelte justeringer av kirkeloven som er begrunnet i andre forhold enn ønsket om tilpasning til tros- og livssynsminoritetenes behov ved gravferd.

Det dreier seg om justeringer i kirkeloven vedrørende tilspasning til ny organisering av prestetjenesten (4.1), harmonisering med barneloven (4.2), regler for tilsetting i Kirkerådets sekretariat (4.4), politiattest (4.5), krav om medlemskap i Den norske kirke for lærere ved teologisk fakultet (4.6), regler om kirkebokføring (4.7), klageadgang etter offentlighetsloven (4.8) og ugildhet (4.9).

4.1 Tilpasninger til ny organisering av prestetjenesten

Den opprinnelige og grunnleggende kirkelige enhet er menigheten eller soknet. På landet utgjorde fra gammel tid oftest flere sokn et prestegjeld med en eller flere felles prester. Prestegjeld er etter dette en betegnelse på det distrikt der en prest har rett og plikt til å virke. Med sikte på en bedre organisering og ledelse av prestetjenesten ble det i 2004 fastsatt endringer i tjenesteordningen for menighetsprester. Etter dennes § 9 har menighetsprester nå ett eller flere sokn som tjenestested (særskilt arbeidsområde) og hele prostiet som tjenestedistrikt, med mindre det følger av arbeidsavtale at tjenestedistriktet skal være en avgrenset del av prostiet. Endringene innebar at man la til rette for en utvikling i retning av at prostiet skulle erstatte prestegjeldet som prestens tjenestedistrikt. Ved ledighet i stillingene og gjennom avtale med de som sitter i stillingene, er prostiet nå innført som tjenestedistrikt i nær sagt alle tilfeller. Begrepet prestegjeld har ingen annen selvstendig betydning enn som betegnelse på prestens tjenestedistrikt. Tjenestedistrikt og tjenestested (særskilt arbeidsområde) for prester er nå regulert i tjenesteordningen, arbeidsavtale og eventuelt instruks for den enkelte stilling.

I høringsnotatet ble det på denne bakgrunn framsatt forslag om å ta begrepet prestegjeld ut av kirkeloven. Forslaget har følger for §§ 2, 5, 6, 9 og 11 i kirkeloven.

I § 5 får den foreslåtte endringen som konsekvens at det blir noe større rom for å gjøre tilpasninger i den lokalkirkelige organisering. Departementet vil etter forslaget kunne gjøre tilpasninger i bestemmelsene om kirkelig fellesråd i prostier hvor ikke alle sokn hører til samme kommune.

4.1.1 Høringen

Alle biskopene, bispedømmerådene, Kirkerådet og KA ga sin tilslutning til at det foretas tilpasninger i kirkeloven som følger av ny organisering av prestetjenesten, blant annet ved at begrepet prestegjeld fjernes. Omlag 3/4 av de fellesrådene som har avgitt høringsuttalelse har uttalt seg om dette spørsmålet. Av de som har uttalt seg er de aller fleste enige i forslagene, men mange hadde merknader til disse endringene. De fleste av de kirkelige fellesråd som gikk imot forslaget begrunnet standpunktet med motstand mot den ”prostereformen” som er gjennomført. Halvparten av de øvrige organer har uttalt seg om disse endringene, og de aller fleste støttet de endringene som er foreslått.

Presteforeningen tar forslaget til etterretning og forutsetter at overgangen til nye arbeidsavtaler for dem som fremdeles har avtaler utformet etter gammel tjenesteordning tuftes på enighet og skjer innenfor samme positive rammer og på samme vilkår som for arbeidstakere som allerede har tegnet nye avtaler.

De fleste høringsinstansene stilte seg positiv til at man som følge av endringene i kirkeloven § 5 får en utvidelse av muligheten for å gjøre tilpasninger i den lokalkirkelige organisering.

Også Kirkemøtet ga sin tilslutning til dette, selv om det hadde merknader til enkeltheter i forslaget. I innstillingen fra kirkemøtekomiteen het det: Komiteen (vil) framholde viktigheten av at soknet fortsatt høres i spørsmål om arbeidsfordeling blant prestene, økning eller reduksjon av presteressursene i soknet, samt spørsmål om økning eller reduksjon av tallet på gudstjenester. Dette berører vesentlige interesser for soknet. Komiteen mener de foreslåtte endringene til sammen fratar eller svekker soknets innflytelse i viktige lokalkirkelige spørsmål.

Komiteen viste videre til at den foreslåtte endringen i § 5 gir større muligheter for permanente samarbeidsløsninger mellom kirkelig fellesråd i et prosti. Dette kan gi grunnlag for at det etableres mer robuste enheter som enda bedre kan understøtte det lokale menighetsliv. Forslaget kan imidlertid forstås slik at det ikke kan etableres permanente samarbeidsløsninger mellom kirkelige fellesråd på tvers av prostigrenser eller ut over et prosti. Dette fremstår som en unødvendig begrensning, og komiteen ber om at bestemmelsen justeres slik at det gis mer fleksibilitet for utvikling av samarbeidsløsninger mellom kirkelige fellesråd. Det vises her bl.a. til at det ikke er en slik begrensning i samarbeidsområde i forsøksbestemmelsen i § 5 siste ledd. Evt. bør prostigrensene justeres.

4.1.2 Departementets vurderinger

Formålet med forslaget er tilpasning til endringer som er gjennomført når det gjelder prestetjenestens organisering. Departementet legger til grunn at forslaget om å ta begrepet ”prestegjeld” ut av kirkeloven, vil innebære at de svært få prestene som fortsatt har et prestegjeld som tjenestedistrikt, vil få utvidet sitt tjenestedistrikt til vedkommende prosti. Hva det er rettslig grunnlag for å gjennomføre av konkrete endringer i disse prestenes tjeneste, vil måtte vurderes i det enkelte tilfellet.

I § 5 tredje ledd har forslaget å erstatte ”prestegjeld” med ”prosti” den sidevirkning at det åpner for større fleksibilitet når det gjelder å tillate varig fravik fra hovedbestemmelsen om at det skal være ett kirkelig fellesråd for alle sokn i en kommune. Departementet vurderer denne konsekvensen som ønskelig, ved at den blant annet kan åpne for en bedre samordning av ledelse og arbeidsgivermyndighet. Bestemmelsen kan også gi grunnlag for permanent samarbeid mellom fellesråd i et prosti, i form av ett fellesråd for sokn i flere kommuner eller flere fellesråd i en kommune med mange sokn. Bestemmelsen kan slik supplere regelen om forsøk i § 5 siste ledd. Et samarbeid må ikke nødvendigvis omfatte alle sokn i et prosti, og det kan også være aktuelt å foreta justeringer av prostigrenser i denne sammenhengen, jf. kirkeloven § 2 andre ledd.

De mer vidtrekkende spørsmål om hvordan de lokalkirkelige råd bør organiseres gjennom lovgivningen har ikke vært vurdert i denne omgang, og departementet finner ikke grunnlag for å gå inn på dette nå.

Når det gjelder spørsmålet om lokalkirkelige organers uttalerett ved endringer i prestetjenesten, viser departementet til at forvaltningslovens alminnelige saksbehandlingsregler gjelder for virksomheten som drives av lovbestemte kirkelige organer, jf. kirkeloven § 38 første ledd. De kirkelige organene har blant annet en alminnelig veiledningsplikt. Forsvarlig saksbehandling tilsier at det innhentes uttalelse fra dem som berøres før vedtak fattes. Departementet mener at det på denne bakgrunn er grunn til å være tilbakeholden med å fastsette særskilte, detaljerte saksbehandlingsregler i kirkeloven.

Departementet har etter dette funnet det mest hensiktsmessig å oppheve § 9 femte ledd. Saksbehandlingsregelen her er dels ikke lenger aktuell, dels ivaretatt ved særskilte bestemmelser i tjenesteordningene, dels i alminnelige krav til saksbehandling.

Den foreslåtte endringen innebærer i § 11 en justering av menighetsmøtets betydning som lokalkirkelig organ. Utviklingen av det kirkelige representative demokrati har medført at menighetsmøtets betydning er blitt noe redusert. En omfattende lovregulering av særskilte saksbehandlingsregler kan bidra til å utydeliggjøre de valgte organenes ansvar og myndighet, jf. også punkt 3.10 om saksbehandlingsregler vedrørende krematorium og gravplass.

4.2 Harmonisering med barneloven

Kirkeloven § 3 nr. 4 annet ledd annet punktum regulerer umyndige barns medbestemmelse når det skal treffes beslutning som innebærer endring av barnets kirkelige tilhørighet:

Har barnet fylt 12 år, skal dets mening høres når det er anledning til det.

Bestemmelsen bygget i sin tid på de da gjeldende bestemmelser i vergemålsloven. I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) er det gitt regler om barns uttalerett ved saker som gjelder personlige forhold for barnet. Barneloven § 31 lyder:

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Departementet tok i høringsnotatet opp behovet for å klargjøre at denne bestemmelse også bør gjelde når det tas avgjørelse om et barns kirketilhørighet.

4.2.1 Høringen

Et mindretall av de fellesrådene som har avgitt uttalelse, har uttalt seg om dette spørsmålet. Av de som har uttalt seg var de aller fleste enige i at barnelovens bestemmelser burde gjelde på dette området, men flere hadde merknader til endringen i kirkeloven. En tredjedel av de øvrige organer og organisasjoner som har avgitt uttalelse, har uttalt seg om dette og samtlige støttet forslaget.

Barneombudet, Human-Etisk Forbund, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Norges kristne råd fremmet alle forslag eller ønsker om at departementet samtidig burde se på kirkelovens bestemmelse om opphør av tilhørighet ved fylte 18 år for dem som ikke blir døpt innen den tid.

STL sa blant annet: En harmonisering av kirkeloven på dette punktet burde også gitt lovgiver en anledning til å harmonisere lovverket i forhold til trossamfunnsloven når det gjelder barns medbestemmelse. I trossamfunnsloven og kirkeloven er den religiøse myndighetsalder satt til 15 år, da kan man selv melde seg inn eller ut av et tros- eller livssynssamfunn. I barneloven er det en tilsvarende bestemmelse (§32). I kirkeloven er derimot alderen for når udøpte barn av medlemmer i Den norske kirke ikke lenger ”hører til” dette trossamfunn (§ 3, femte avsnitt) satt til 18 år.

Kirkemøtet var enig i realitetene i departementets forslag, men ønsket at det inntas en henvisning til barnelovens bestemmelse i kirkeloven. Kirkemøtet begrunnet dette med at man ønsket å sikre en tilstrekkelig bevissthet i den kirkelige forvaltning.

4.2.2 Departementets vurderinger

Departementet mener barnelovens bestemmelse bør gjelde også når det tas avgjørelse om et barns kirketilhørighet. Dette tilsier at det ikke bør være særlige bestemmelser om dette i kirkeloven, som kan komme i motstrid med barnelovens alminnelige regler, og departementet foreslår derfor at de aktuelle bestemmelsene i kirkeloven oppheves.

En henvisning til barneloven i form av en informasjon om at barnelovens bestemmelser gjelder også på det kirkelige området vil være uten rettslig betydning. Generelt er det grunn til å være tilbakeholden med å innta slike opplysninger i lovtekst, da det kan etterlate inntrykk av at henvisningene er uttømmende. En rekke lover og bestemmelser vil gjelde for kirkelig forvaltning og virksomhet uten at de er nevnt i kirkeloven.

Spørsmålet om kirkelig myndighetsalder har ikke vært drøftet og på høring nå. Departementet viser til at Kulturdepartementet har nedsatt et offentlig utvalg for utredning av tros- og livssynspolitikk. Utvalget skal etter sitt mandat blant annet vurdere behovet for samordning av lov- og regelverk og forvaltning på ulike samfunnsområder for å sikre en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk, og komme med tiltak for å bedre samordningen. Departementet antar at spørsmålet om behov for harmonisering mellom trossamfunnsloven og kirkelovens medlemskapsbestemmelser vil bli vurdert i denne sammenheng.

4.3 Justeringer som følger av endringer i gravferdsloven

Som følge av de endringer departementet foreslår i gravferdsloven, må det også fremmes forslag om enkelte endringer av teknisk art i kirkeloven. Dersom begrepet kirkegård erstattes med gravplass i gravferdsloven, får dette konsekvenser for kirkeloven §§ 14 og 15. Endringene får ingen materiell betydning.

Som følge av forslaget om å fjerne menighetsmøtets uttalerett i gravferdsloven § 4, fremmes det forslag om å gjøre tilsvarende endring i kirkeloven § 11 annet ledd, jf. punkt 3.10. Endringen innebærer at de saksområder der det er nødvendig å innhente menighetsmøtets uttalelse, begrenses til å omfatte store saker vedrørende kirkebygget og soknets grenser. Endringen begrenser ikke menighetsmøtets uttalerett, idet møtet fortsatt etter paragrafens tredje ledd kan uttale seg om enhver sak det selv ønsker å ta opp.

De færreste høringsinstansene kommenterte dette punktet under behandlingen av endringer i kirkeloven utover at de støttet det. Kirkemøtet ga sin tilslutning til forslaget.

4.4 Tilsetting i Kirkerådets sekretariat

Etter kirkeloven § 25 tredje ledd er tilsettingsmyndighet for Kirkerådets daglige leder og øvrig personale lagt til rådet. Bakgrunnen for bestemmelsen er at et valgt kirkelig organ formodentlig ikke kan pålegges å utøve statlig tilsettingsmyndighet uten særlig hjemmel i lov. Som et ledd i de kirkelige reformer, ble det i sin tid ved denne bestemmelse fastsatt at tilsettinger ved Kirkerådets sekretariat ikke lenger skulle foretas av departementet, men av Kirkerådet selv.

Da antallet ansatte gjennom årene har økt betydelig, har det blitt behov for å etablere et tilsettingsråd for Kirkerådet som tilsetter alle ansatte i sekretariatet, med unntak av direktør og avdelingsledere. Denne ordningen er nedfelt i et reglement i samsvar med tjenestemannslovens bestemmelser.

Departementet foreslår en endring i kirkeloven § 25 som sikter mot å avklare at Kirkerådet har hjemmel til å fastsette at tjenestemenn under rådet kan tilsettes av et tilsettingsråd.

Forslaget utløste i høringsrunden ikke mange bemerkninger utover at det støttes. Bare 17 % av fellesrådene og 15 % av de øvrige organer har uttalt seg om dette, og alle disse er enig i at tilsettingsmyndigheten kan delegeres til et tilsettingsråd. Også Kirkemøtet ga sin tilslutning til forslaget.

4.5 Politiattest

For å beskytte mindreårige er det de siste 10-15 årene blitt innført krav om innhenting av politiattest på en rekke områder. Det finnes nå slike hjemler innenfor blant annet barnehagesektoren, skolefritidsordning (SFO), grunnskole, videregående skole og for frivillige organisasjoner. De ulike bestemmelsene inneholder i all hovedsak hjemmel for å kreve fremlagt såkalte begrensede politiattester, dvs. at de viser en oversikt over bare visse typer lovbrudd. Hjemlene henviser til ulike straffebestemmelser, og innholdet i politiattester vil derfor variere fra område til område. Dagens begrensede politiattester omfatter i det vesentlige overtredelse av bestemmelser vedrørende seksuelle overgrep. Det har til nå ikke vært hjemmel for å kreve utstedt politiattest innenfor Den norske kirke, med unntak av ansatte i menighetsbarnehager og barne- og ungdomsarbeid organisert innenfor rammen av de kristelige frivillige organisasjonene.

Utstedelse av politiattest må ha hjemmel i lov eller forskrift. Dette følger av den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til privatliv. I Ot.prp. nr. 108 (2008-2009), fremmet på nytt som Prop. 12 L (2009-2010) om lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven), redegjøres det for gjeldende rett på området.

Politiregisterloven ble vedtatt 11. mars 2010 og vil antakeligvis tre i kraft i 2011. Loven gir i kapittel 7 felles regler om politiattesters formål, adgangen til å kreve politiattest og politiattesters innhold. Politiregisterloven vil således utgjøre et felles ytre rammeverk omkring reglene i spesiallovgivningen. Hjemmelsgrunnlaget for å kreve de konkrete attestene utstedt må som hovedregel reguleres i spesiallovgivningen.

Departementet tok i høringsnotatet opp spørsmålet om kirkeloven burde gi adgang til å innhente politiattest (barneomsorgsattest) ved tilsetting eller engasjement av frivillige med oppgaver knyttet til mindreårige.

4.5.1 Høringen

Høringsuttalelsene var samstemmig positive til at det fremmes forslag om hjemmel for utstedelse av barneomsorgsattest. Flere instanser ga uttrykk for stor tilfredshet over at det nå foreslås en mulighet til dette. Et flertall av fellesrådene og flesteparten av de øvrige organer og organisasjoner som har avgitt uttalelse, har uttalt seg om politiattest. Så godt som samtlige sluttet seg til forslaget.

Et mindretall, 14 av høringsuttalelsene, mente lovbestemmelsen burde utformes, ikke bare som en hjemmel, men som en plikt til å innhente barneomsorgsattest.

Et annet ønske som fremkom i noen av de avgitte høringsuttalelsene, var at man med en slik hjemmel også burde favne ansatte og frivillige som har oppgaver knyttet til andre persongrupper med behov for særlig beskyttelse.

KA (KA) bemerket følgende: KA er også tilfreds med at hjemmelsgrunnlaget for hvilke stillinger som kan omfattes er så vidt åpent definert. KA vil samtidig påpeke at også andre grupper enn mindreårige vil kunne ha et beskyttelsesbehov i forhold til mulige seksuelle overgrep fra kirkelig personell. Konkrete eksempler vil være institusjonsbeboere, eldre og funksjonshemmede, personer med psykiske lidelser og mennesker i krise/sorg-situasjoner.

Presteforeningen uttalte at de er enig i at det bør være opp til arbeidsgivers skjønn hvorvidt attest skal avkreves i det enkelte tilfelle.

At en slik attest ikke alene er nok til å forhindre overgrep, ble nevnt av flere, bl.a. av Fagforbundet, som også etterlyste en tydeligere formulering hva angår frivillige, og ansvaret for innhenting av attest på dette området. Det er viktig å understreke at politiattest har begrenset forebyggende effekt og er ingen garanti mot at det skjer overgrep. Slik forslaget er utformet med en blanding av ansettelsesforhold og frivillig arbeid/verv, bør det komme klarere fram hvor ansvaret ligger. I forhold til den mer uspesifiserte gruppe av frivillige som kan være i kontakt med mindreårige, synes ikke forslaget å være like godt gjennomarbeidet. Fagforbundet ber derfor om at formuleringen på dette punkt gjennomgås på nytt.

Justisdepartementet viste i sin høringsuttalelse til at det i forskrift til politiregisterloven blant annet vil bli gitt saksbehandlingsregler for utstedelse av politiattest som også vil være styrende for hjemmelsgrunnlaget oppstilt i spesiallovgivningen. Justisdepartementet foreslo at kirkelovens § 29, nytt andre ledd, utformes på følgende måte: Lovbestemte organer i Den norske kirke kan kreve fremleggelse av barneomsorgsattest, jf politiregisterloven § 39 til bruk for lovbestemte organer i Den norske kirke for person som lønnet eller ulønnet skal ansettes, utføre oppgaver, eller inneha tillitsverv der vedkommende vil ha ansvar for eller være i kontakt med mindreårige.

Kirkemøtet ga sin tilslutning til at det gis hjemmel for utstedelse av barneomsorgsattest. Kirkemøtekomiteen uttalte i sin innstilling: Den foreslåtte endringen i kirkeloven § 29 vil gi en etterlengtet hjemmel for å kunne kreve politiattest/barneomsorgsattest. Komiteen mener bestemmelsen må utformes med et attestkrav, som på idrettens/frivillighetens område. Det vil bli problematisk dersom det skal være opp til arbeidsgivers/oppdragsgivers skjønn om det skal kreves attest for det enkelte tilfelle. Dersom bestemmelsen utformes slik den er foreslått i høringsnotatet, anser komiteen at det vil være hensiktsmessig med nasjonale retningslinjer både for ansatte og frivillige. Det kan innebære utfordringer å få etablert dette i den nåværende kirkelige struktur.

Dersom man skal overlate dette til lokalt skjønn og fra ansettelse til ansettelse, er komiteen av den oppfatning at det kan skape problemer både for arbeidsgiver/oppdragsgiver og for den enkelte ansatte/frivillige i forhold til en siling av hvem man faktisk krever politiattest fra.

Komiteen mener man ved utformingen av paragrafen, også kunne ha benyttet samme ordlyd som i politiregisterloven § 39; ”ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige.” Formuleringen ”kontakt med” kan bli veldig omfattende.

I samme omgang kunne det vært naturlig å vurdere om departementet burde ta inn en lignende attesthjemmel for personer med arbeidsoppgaver innenfor diakoni og omsorg, og ovenfor persongrupper med tilsvarende beskyttelsesbehov, for eksempel institusjonsbeboere og funksjonshemmede.

4.5.2 Departementets vurderinger

Departementet vurderer det slik at det også innenfor Den norske kirke vil være behov for å kunne kreve framlagt politiattest. De samme beskyttelseshensyn som gjør seg gjeldende innenfor barnehage, skole og for frivillige organisasjoner, vil aktualiseres innenfor Den norske kirke. Ansatte og frivillige innenfor Den norske kirke vil regelmessig være involvert i barne- og ungdomsarbeid. Det kan eksempelvis være konfirmantundervisning, trosopplæring, søndagsskole, kor, barnegrupper og leirarbeid. Hensynet til beskyttelse av mindreårige vil ha meget stor vekt. Også hensynet til at barn og voksne skal kunne ha tillit til at de ansvarspersoner de møter i kirkelig arbeid ikke har en fortid som gjør dem uskikket til å ha slike oppgaver, er av stor betydning. Personvernhensyn tilsier at taushetsbelagte opplysninger må behandles på en forsvarlig måte. Alle disse hensynene vil måtte veies opp mot hverandre. Departementet finner at beskyttelseshensynet og tillitshensynet vil måtte tillegges størst vekt i disse sakene og foreslår derfor en hjemmel for innhenting av politiattest for ansatte og frivillige som har oppgaver overfor mindreårige.

Departementet vil imidlertid understreke at innhenting av politiattest kun er ett av flere tiltak for å forebygge seksuelle overgrep og annen uønsket adferd overfor barn, unge og andre personer i en sårbar livssituasjon. Fremleggelse av politiattest kan derfor ikke erstatte andre tiltak som innhenting av referanser, spørsmål stilt under intervju, gode forebyggende, generelle rutiner i barne- og ungdomsarbeid osv. Innhenting av slik attest er således noe som må komme som et tillegg til annet forebyggende arbeid.

Det foreslås en hjemmel for at det til bruk for lovbestemte organer i Den norske kirke, kan utstedes politiattest i forbindelse med ansettelse av en person eller engasjement av en person for å utføre frivillige oppgaver eller inneha ulike tillitsverv. Som lovbestemte kirkelige organer regnes menighetsråd, menighetsmøte, kirkelig fellesråd, bispedømmeråd, kirkeråd, Kirkemøtet, Bispemøtet og Den norske kirkes lærenemnd. Slik attest skal kunne kreves fremlagt av personer som skal ha oppgaver der de regelmessig vil ha ansvar for og være i kontakt med mindreårige.

Politiregisterloven § 39 gir regler om barneomsorgsattest for personer som skal ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige. Av merknaden til paragrafen framgår at det med mindreårige menes personer under 18 år. På slik attest skal det anmerkes følgende forhold: Om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av følgende bestemmelser i straffeloven: §§ 162 (narkotikaforbrytelser), 192 (voldtekt), 193 (seksuell omgang ved misbruk av stilling), 194 (seksuell omgang med noen som er innsatt eller plassert i institusjon), 195 (seksuell omgang med barn under 14 år), 196 (seksuell omgang med barn under 16 år), 197 (seksuell omgang med slektning i nedstigende linje), 199 (seksuell omgang med stebarn, fosterbarn osv.), § 200 annet ledd (seksuell handling med barn under 16 år), § 201 første ledd bokstav c (seksuelt krenkende handling i nærvær av barn under 16 år, §§ 201a (avtalt møte med barn med sikte på å foreta overgrep), 203 (seksuell omgang/handling med person under 18 år mot vederlag), 204 a (barnepornografi), 219 (vold i nære relasjoner), 224 (menneskehandel), § 229 annet og tredje straffalternativ (legemsbeskadigelse), §§ 231 (grov legemsbeskadigelse), 233 (drap) og 268 (grovt ran), jf. 267 (ran).

Departementet foreslår at hjemmelen i kirkeloven henviser til opplistingen av straffebud i politiregisterloven § 39 om barneattest.

Det foreslås at politiattest kan utstedes for personer som skal ha visse typer oppgaver, men det vil etter forslaget ikke være en absolutt plikt for arbeidsgiver/oppdragsgiver å kreve politiattest fremlagt i alle slike tilfeller. Departementet har vurdert det slik at det bør være opp til arbeidsgivers/oppdragstakers skjønn å vurdere om attest skal kreves fremlagt. Politiattest kan bare brukes til å utelukke personer fra stillinger eller aktiviteter når det foreligger et formål som berettiger slik bruk i samsvar med politiregisterloven § 37. Hensynet til rettssikkerhet og personvern tilsier at en ordning med innhenting av politiattest bør være begrenset til det som er nødvendig for å ivareta hensynet til beskyttelse og tillit. Skal ordningen være bærekraftig over tid, må den legitimeres ved å ha nytteverdi i det konkrete tilfelle. Det er derfor uheldig om det må innhentes politiattest i tilfeller der det er åpenbart unødvendig.

Det kirkelige organet som tilsetter eller engasjerer en frivillig, må i alle fall foreta en vurdering i det enkelte tilfelle av om den oppgaven vedkommende skal ivareta er av en slik art at politiattest bør innhentes. Departementet gjør oppmerksom på at den bestemmelse som blant annet gir idrettsbevegelsen hjemmel for å kreve politiattest, ikke er utformet som en skal-bestemmelse. Det er idrettsbevegelsen selv som har fastsatt felles rutiner for innhenting av politiattest. Kirkemøtet vil på samme måte, eventuelt i samarbeid med KA, kunne gi felles veiledning til de kirkelige organene om dette.

Det er viktig at ordningen med politiattester praktiseres på en slik måte at ingen blir unødig mistenkeliggjort. De ulike organer innenfor Den norske kirke må derfor definere i forkant om oppgavene som skal utføres, er av en slik art at de vil kreve politiattest. Det bør informeres om at politiattest vil bli avkrevd den som skal utføre oppgaven eller bli ansatt i stillingen. Når man så har identifisert den som faktisk skal utføre oppgaven, er det bare denne personen som skal innhente politiattest og fremlegge denne.

Ved ansettelser vil det etter dette bare være den som tilbys en stilling som skal avkreves politiattest, ikke samtlige søkere. Ved ansettelser bør man således i utlysningen av stillingen informere om at den som skal ansettes vil bli avkrevd politiattest. I ansettelsesvedtaket bør det tas forbehold om at tilbudet om ansettelse vil kunne falle bort dersom tilfredsstillende politiattest ikke kan fremlegges.

Det er bare den attesten gjelder, som selv skal kunne søke om og motta politiattesten, ikke arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Vedkommende må identifisere seg overfor politiet og godtgjøre hva som er formålet med attesten, og deretter overbringe attesten til vedkommende kirkelige organ. Dette vil sikre den enkelte oversikt og kontroll med egne personopplysninger og forebygge at noen urettmessig får utstedt politiattest. Dette er i samsvar med dagens praksis for utstedelse av politiattest på andre områder.

Et lovforbud mot tilsetting av enhver person som har merknader på politiattesten, vil innebære en betydelig inngripen, både ovenfor tilsettingsorganet og den aktuelle søkeren. Det foreslås derfor ikke å innføre et lovregulert yrkesforbud. Det vil være opp til arbeidsgiver/oppdragsgiver å vurdere konsekvensene av den aktuelle anførsel. Det anførte lovbruddets art, tiden som har gått siden den anførte forbrytelsen skal ha blitt foretatt og vedkommendes egen holdning til de aktuelle handlingene vil blant annet være av betydning for vurderingen.

I medhold av politiregisterlovens § 43 kan nye eller oppdaterte opplysninger utleveres etter utstedelse av politiattest, begrenset til opplysninger om straffbare forhold som etter hjemmelsgrunnlaget kan anmerkes på attesten. Arbeidsgiver eller annen mottaker av attesten vil derfor kunne forsikre seg om at kravene til vedkommendes vandel fremdeles er oppfylt.

Departementet har tatt Justisdepartementets forslag til utforming av bestemmelsen til følge, men i samsvar med Kirkemøtets forslag harmonisert ordlyden med formuleringene i politiregisterloven § 39.

4.6 Krav om medlemskap i Den norske kirke for lærere ved teologisk fakultet

Etter kirkeloven § 29 skal kirkelig tilsatte og ombud og lærer ved teologisk fakultet være medlem av Den norske kirke. Departementet kan dispensere fra kravet når særlige grunner tilsier det. Dispensasjonsadgangen som tidligere bare gjaldt lærer ved et teologisk fakultet, ble ved endring i kirkeloven § 29 utvidet og lagt til departementet. Ved bestemmelse i tjenesteordning for biskoper (§ 11 annet ledd) ble dispensasjonsadgangen for så vidt gjelder kirkelig tilsatte og ombud, delegert til biskopene.

Departementet har i sin tolkning av bestemmelsen lagt til grunn at lærer ved teologisk fakultet omfatter professorer i fast stilling ved Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Medlemskravet har vært en naturlig følge av at fakultetet utdanner prester til tjeneste i Den norske kirke, og har et ansvar for undervisningen i Den norske kirkes lære, fakultetets rolle som kirkelig instans ved kirkelige høringer samt teologiske professorers stemmerett ved utnevnelse av biskoper og deltakelse i Den norske kirkes lærenemnd.

Kravet til medlemskap i Den norske kirke begrenser i noen grad adgangen til professorater ved fakultetet, og departementet har registrert at det er blitt stilt spørsmål ved ordningen. Begrensningen har imidlertid hatt liten praktisk betydning for ansettelser ved fakultetet da dispensasjonsadgangen er benyttet de gangene det har vært aktuelt å ansette personer uten medlemskap i Den norske kirke.

Fakultetsstyret ved Teologisk fakultet oppnevnte 5. september 2007 et utvalg til å vurdere kirkeloven § 29 og læreres medlemsplikt i Den norske kirke. Utvalget konkluderte med at medlemskravet bør avvikles, men at det må arbeides for å opprettholde fakultetets fortsatte rolle i kirkelig sammenheng.

Departementet tok på denne bakgrunn i høringsnotatet opp forslag om å tilpasse lovbestemmelsen til det som i dag praktiseres gjennom dispensasjonsadgangen, dvs. at kravet i kirkeloven § 29 om medlemskap i Den norske kirke for lærere ved teologisk fakultet oppheves.

4.6.1 Høringen

Det er ikke mange som har uttalt seg om dette spørsmålet, men de fleste som berørte forslaget ga sin tilslutning til det. Oslo biskop og bispedømmeråd og 7 fellesråd gikk imot forslaget, og ønsket å opprettholde kravet om medlemskap.

De som støttet forslaget om å fjerne krav om medlemskap i Den norske kirke for lærere ved teologisk fakultet, hadde noe ulik begrunnelse.

9 av høringsinstansene som uttalte seg om dette punktet, støttet forslaget med forbehold om, eller under forutsetning av at de som ikke er medlemmer av Den norske kirke, heller ikke kan delta i det kirkelige demokratiet, ved bispevalg eller i Den norske kirkes lærenemnd.

Likestillings- og diskrimineringsombudet uttalte at det er riktig å oppheve den aktuelle bestemmelsen, ikke minst fordi dagens praksis med dispensasjonsadgang praktiseres liberalt. Ved å oppheve kravet vil man kunne unngå at fremtidige søkere som ikke oppfyller kravet til medlemskap anser seg forhindret fra å søke på slike stillinger. Aktuelle søkere vil etter dette få sine søknader vurdert på vanlig måte, og unngår da en tilleggsprosess om dispensasjon. De hensyn som kravet om medlemskap var ment å sikre, må da ivaretas på annen måte.

Det teologiske fakultet uttalte at de er glad for at departementet ikke har noen grunnleggende innvendinger mot forslaget om å fjerne kravet til medlemskap i Den norske kirke for fakultetets lærere. Fakultetet vil også si seg enig med departementet når de peker på behovet for at fakultetets fremtidige relasjon til kirken må avklares gjennom dialog med kirkens organer.

Fakultetet har vært og er i konstruktiv dialog med sentrale kirkelige organer om disse spørsmål. Vi arbeider i denne sammenheng både med forankring av individuelle forpliktelser knyttet til avstemming ved bispevalg og representasjon ved Kirkemøtet og med mer institusjonelle forpliktelser knyttet til utdanningen av prester og til fakultetets funksjon som høringsinstans i kirkelige saker. Profesjonsutdanningen i teologi er i dag basert på kirkens krav til presteutdanning og vil også i fortsettelsen være det. Fakultetet vil, i samråd med kirkelige organer, arbeide med hvorledes en kan uttrykke denne sentrale historiske og aktuelle kirkelige forpliktelse i skriftlig form.

Kirkemøtet støttet forslaget.

4.6.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår etter dette at kravet til medlemskap i Den norske kirke for lærere ved teologisk fakultet oppheves.

Fakultetets fremtidige forhold til Den norske kirke ved en avvikling av medlemskravet må avklares i dialog med kirkens egne organer. Departementet legger til grunn at en avvikling av medlemskravet ikke får noen betydning for teologiske professorers stemmerett ved utnevnelse av biskop eller rollen som teologisk sakkyndige i Den norske kirkes lærenemnd. Praksis tilsier at fakultetets rolle i disse tilfellene uansett skal ivaretas av personer som er medlem av Den norske kirke. Kravet om at kirkelige ombud skal være medlem av Den norske kirke medfører fortsatt at bare de lærere ved fakultetet som er medlem av Den norske kirke, kan oppnevnes som medlem av Den norske kirkes lærenemnd etter kirkeloven § 27 første ledd bokstav b.

4.7 Kirkebokføring

Prestene har fra gammel tid vært pålagt å føre ministerialbøker, dvs. bøker over kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, ekteskapsinngåelse med mer. Det første påbud om føring av kirkebøker etter reformasjonen ble gitt ved forordning av 20. mai 1645, senere gjentatt i Kong Christian V Norske Lov 2-8-7. I tillegg til registrering av de kirkelige handlingene, samt inn- og utmeldinger, hadde kirkebøkene tidligere også avdelinger for registrering av dødfødte, innflyttede og utflyttede. Det er kirkeloven § 37 som i dag gir den lovmessige hjemmel for føring av kirkebøker.

Personer som anses å høre inn under eller er medlem i Den norske kirke, registreres i et sentralt medlemsregister for Den norske kirke. Medlemsregisteret er forankret i en bestemmelse i kirkeloven § 3 nr. 10.

Departementet tok i høringsnotatet opp spørsmålet om det burde legges lovsmessig til rette for at registrering av kirkelige handlinger i framtida skal kunne skje elektronisk og eventuelt i tilknytning til det elektroniske medlemsregisteret.

4.7.1 Høringen

Det framkom i all hovedsak positive merknader til dette forslaget. Halvparten av fellesrådene og et mindretall av de øvrige organer som har avgitt uttalelse ytret seg om dette. Av de som har uttalt seg ga nesten alle sin tilslutning til en slik ordning.

Mange pekte på at det vil medføre lettelse i arbeidsbyrde, men også at det vil bli en sentral ordning for kirkebokføring.

Også Kirkemøtet støttet forslaget. I innstillingen fra kirkemøtekomiteen heter det: Det fremlagte forslaget forstår (kirkemøte)komiteen som et forslag om endring av medium, og ikke endring av kirkebokens innhold. Det er viktig at det fortsatt skal kunne føres register over de handlinger og personer som i dag føres inn i kirkebøkene, i den grad kirken har behov for det og ser dette som tjenlig. Pr. i dag er det ikke hjemmel for at f.eks. faddere som ikke er medlemmer av Den norske kirke, men som har en rolle mht kirkelige handlinger, kan tas inn i medlemsregisteret.

4.7.2 Departementets vurderinger

Departementet mener det bør legges til rette for at registrering av kirkelige handlinger i framtida skal kunne skje elektronisk og eventuelt i tilknytning til det elektroniske medlemsregisteret. Det foreslås endringer i kirkeloven § 37 i tråd med dette. Departementet vil etter de foreslåtte endringene kunne beslutte om overgang til elektronisk registrering av kirkelige handlinger i nærmere regler for registerføringen.

Som hovedregel legges til grunn at det fortsatt skal registreres de opplyninger som kirkebøkene, slik de i dag er utformet, gir grunnlag for. Dette omfatter i tillegg til den personen som er gjenstand for den kirkelige handlingen, også foreldre og faddere ved dåp, foreldre ved konfirmasjon og forlovere ved ekteskapsinngåelse. Det er ikke krav om medlemskap i Den norske kirke for å kunne være forlover. Som faddere kan bare velges personer som er medlem av Den norske kirke, eller andre kristne som ikke forkaster barnedåpen (Alminnelige bestemmelser om dåp i Den norske kirkes gudstjenestebok).

Den registerføringen som her lovhjemles vil, i samsvar med personopplysningsloven § 33 fjerde ledd, ikke være underlagt konsesjonsplikt. Personopplysningslovens bestemmelser vil i alminnelighet gjelde for registrering av kirkelige handlinger.

En overføring fra håndførte protokoller til elektronisk registrering i en felles database åpner for ny bruk av dataene. Berettigelsen av slik registrering må derfor veies mot nødvendigheten av lagring og faren for misbruk. Slike og andre hensyn som følger av personopplysningsloven, vil departementet ivareta gjennom de nærmere regler for den elektroniske registreringen.

4.8 Klageadgang for vedtak etter offentlighetsloven

Etter kirkeloven § 38 første ledd gjelder offentlighetsloven for den virksomheten som drives av lovbestemte kirkelige organer. Som hovedregel kan vedtak etter offentlighetsloven påklages til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket, jf. offentlighetsloven § 32 første ledd første punktum. Etter kirkeloven kan vedtak i et lovbestemt kirkelig organ ikke påklages med mindre annet er særskilt bestemt, jf. kirkeloven § 38 annet ledd. Det finnes i dag ingen særskilt bestemmelse om at vedtak om avslag på innsyn og andre avgjørelser etter offentlighetsloven i et lovbestemt kirkelig organ, kan påklages.

Bestemmelsen i kirkeloven om begrensning av klageadgang følger blant annet av at den kirkelige rådsstrukturen ikke er hierarkisk i den forstand at de kirkelige organene står i et generelt over- eller underordningsforhold til hverandre. På enkelte områder er det i dag fastsatt særskilt klageadgang. Dette gjelder blant annet ved utlån av kirker og innenfor kirkegårdsforvaltningen. Det er ingen opplagt god løsning at lovbestemte kirkelige organer, som er omfattet av offentlighetsloven, er utelukket fra klageordningen.

Offentlighetsloven gir adgang til ved forskrift å fastsette særlige bestemmelser om hvem som skal være klageinstans for statlige organer og for visse rettssubjekter, jf. offentlighetsloven § 32 første ledd tredje og fjerde punktum. Offentlighetsforskriften har blant annet nærmere regler om klageorgan i disse tilfellene, jf. forskrift 17. oktober 2008 nr. 1119 til offentlighetsloven § 11. En eventuell klageordning på dette området for lovbestemte kirkelige organer vil gripe inn i kirkelovens generelle unntak fra klageadgangen. Det vil kunne være tvilsomt om offentlighetsloven gir tilstrekkelig hjemmel for å fastsette at det skal være klageadgang ved avslag på innsyn hos lovbestemte kirkelige organer. Slik departementet ser det, vil det kunne være nødvendig med en endring i kirkeloven.

Da lovbestemte kirkelige organer ikke er underlagt organer som generelt kan betraktes som overordnet, reises spørsmål om hvordan en eventuell klageordning bør utformes. Utgangspunktet for en slik vurdering bør være hvilke organer som det mest praktisk dreier seg om, og hvilke saker som antas å være mest aktuelle i forbindelse med at et lovbestemt kirkelig organ avslår et krav om innsyn etter offentlighetsloven.

Som lovbestemte kirkelige organer regnes menighetsråd, menighetsmøtet, kirkelig fellesråd, bispedømmeråd, kirkerådet, kirkemøtet, bispemøtet og Den norske kirkes lærenemnd. Det er særlig i tilsettingssaker for prester og ved utnevning av proster og biskoper at innsynskrav vil være mest aktuelt. Det er blant annet begrunnet i at offentlighetsloven har en egen bestemmelse om at nominasjonsvedtak og stemmeresultat ved utnevning av biskop ikke kan unntas fra offentlighet, jf. offentlighetsloven § 25 tredje ledd. Det vil i første rekke være menighetsråd og bispedømmeråd som er involvert i prosessene rundt tilsettinger og utnevninger. Innsynskrav vil også kunne tenkes å være aktuelt på forvaltningsområdet til kirkelig fellesråd, for eksempel innenfor kirkegårdsforvaltningen.

På denne bakgrunn tok departementet i høringsnotatet opp foreslag om behandling av klagesaker på regionalt og sentralt nivå, slik at bispedømmerådet blir klageinstans dersom menighetsrådet eller kirkelig fellesråd treffer vedtak om å avslå innsyn m.m. etter offentlighetsloven, og slik at Kirkerådet blir klageinstans dersom bispedømmerådet treffer tilsvarende type vedtak.

4.8.1 Høringen

Det var bred oppslutning blant høringsinstansene om forslaget. Om lag halvparten av de organene som har avgitt høringsuttalelse uttalte seg om dette forslaget. Så godt som samtlige av de som har uttalt seg støttet forslaget.

Enkelte ønsker et annet klageorgan, og noen ønsket en ordning som omfatter flere organer.

Norsk redaktørforening var fornøyd med at det nå foreslås etablert en klageordning for avslag på begjæringer om innsyn etter offentlighetsloven i de kirkelige organer, og sa: Fraværet av en slik klageadgang har vært en betydelig mangel ved systemet for innsyn i forvaltningen i Norge.

Samtidig mener vi departementet – i høringsnotatet – underkommuniserer behovet for en klageordning. Det hevdes i notatet at det i første rekke er i forbindelse med ansettelser at det vil være aktuelt å kreve innsyn i dokumenter i de lovbestemte kirkelige organer. Det er nok riktig at dette er et område som vil være omfattet av stor interesse fra presse og publikum. Men det er også en rekke andre områder hvor den kirkelige forvaltning vil være gjenstand for et eksempelvis et kritisk blikk fra medienes side. Derfor mener vi det er et poeng at en klageordning favner så vidt som mulig.

På denne bakgrunn tillater vi oss derfor å foreslå en endring av den foreslåtte teksten til kirkelovens § 38, andre ledd, nytt andre og tredje punktum, slik at også Den norske kirkes lærenemnd inkluderes i de organene hvor avslag på begjæringer om innsyn kan påklages til Kirkerådet. Formuleringen blir da slik (vårt foreslåtte tillegg uthevet): ”Vedtak etter offentlighetsloven som er truffet av menighetsråd eller kirkelig fellesråd, kan påklages til bispedømmerådet. Vedtak etter offentlighetsloven som er truffet av bispedømmerådet eller Den norske kirkes lærenemnd, kan påklages til Kirkerådet.

Kirkemøtet støttet forslaget slik det ble framsatt i høringsnotatet.

4.8.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår etter dette at det lovreguleres en klageadgang som innebærer at bispedømmerådet blir klageinstans dersom menighetsrådet eller kirkelig fellesråd treffer vedtak om å avslå innsyn m.m. etter offentlighetsloven. Når det gjelder vedtak etter offentlighetsloven som treffes av bispedømmerådet, foreslås det at Kirkerådet blir klageinstans.

Det antas at dette i hovedsak vil dreie seg om klage på innsynskrav i bispedømmerådene, og særlig da i tilsettingssaker. Omfanget av klagesaker i disse tilfellene antas å være forholdsvis beskjedent.

Departementet har vurdert om det også bør etableres et klageorgan for vedtak etter offentlighetsloven som treffes av Kirkerådet, Kirkemøtet, Bispemøtet og Den norske kirkes lærenemnd. En slik ordning anses å være av mindre praktisk betydning, og departementet har på denne bakgrunn ikke funnet grunnlag for å foreslå innført et klageorgan for disse.

4.9 Særskilte ugildhetsbestemmelser

Etter kirkeloven § 38 tredje ledd bokstav b skal kirkelig tilsatte som i denne egenskap har medvirket ved tilretteleggelsen av grunnlaget for en avgjørelse, eller ved tidligere avgjørelse i samme sak, alltid anses som ugild når saken behandles i et lovbestemt kirkelig organ. Biskopen regnes ikke som kirkelig tilsatt i forhold til denne bestemmelse.

Bestemmelsens formuleringer er hentet fra lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven), § 40 nr. 3 bokstavene b og c. Formålet der er å hindre at administrativt ansatte i kommunen deltar som folkevalgt ved behandlingen av en sak de tidligere har behandlet som ansatt.

Det har vært noe uklarhet og ulike oppfatninger om rekkevidden av gjeldende kirkelige bestemmelser, ikke minst om den omfatter prester som etter bestemmelse i kirkeloven er medlem av lokalkirkelige rådsorganer i kraft av sin stilling som prest.

I høringsnotatet vurderte departementet å innskrenke de særskilte habilitetsbestemmelsene til lokalkirkelige organer, og bare gjøre dem gjeldende for tilsatte i soknet. Forslaget siktet mot å klargjøre at prester som er medlem av rådsorganer ex officio ikke skulle være omfattet av bestemmelsene. Det særskilte unntaket for biskop kunne da oppheves.

4.9.1 Høringen

Det er ikke mange som har uttalt seg om dette spørsmålet, men de fleste som berørte forslaget gikk imot. Et mindretall av de fellesrådene som har avgitt høringsuttalelse ytret seg om dette forslaget. Av disse var det kun en tredjedel som støttet forslaget. Av de øvrige organer var det kun 7 som uttalte seg om denne endringen. Av disse var det drøyt halvparten som støttet endringen. Blant dem var tre av biskopene/bispedømmerådene, samt Den norske kirkes presteforening.

Presteforeningen uttalte: Presteforeningen støtter endringen i kirkelovens § 38, 3. ledd b, saksbehandlingsregler som gis for å skape klarhet og som ikke innebærer realitetsendring i forhold til hvordan loven er blitt tolket.

KA var uenig i departementets vurdering om at endringsforslaget primært var av lovteknisk karakter og ikke innebar realitetsendringer: KA stiller seg spørrende til forslaget om å endre ugildhetsbestemmelsen i § 38 slik at de kun omfatter de som er tilsatt av menighetsråd eller kirkelig fellesråd. Vi vil her vise til den likelydende bestemmelsen i kommunelovens § 40 nr 3 som ifølge forarbeidene (NOU 1990:13 s.382) tar sikte på å forhindre «at saksbehandlere i kommune eller fylkeskommune også er medlemmer av de folkevalgte organer», idet man legger til grunn «at det er klart uheldig om den som medvirker ved saksforberedelse, tidligere avgjørelser, og kanskje også utformingen av saksfremlegget til det folkevalgte organ i vedkommende sak, i neste omgang skal delta ved selve avgjørelsen som medlem av vedkommende folkevalgte organ.

Etter KAs oppfatning er det nettopp begrunnelsen bak bestemmelsen om at prester skal være representert i de lokalkirkelige råd; samhandling mellom de to kirkelige styringsstrukturene, som begrunner at inhabilitetsreglene også kan være relevant for prestene. Den reelle virkning av at presten unntas er at det åpnes for uheldig rolleblanding. Hensynene bak habilitetsreglene; ” å sikre korrekte avgjørelser, opprettholde tilliten til dem som fatter avgjørelsen, og beskytte beslutningstakerne mot at det sås tvil om deres troverdighet” gjør seg gjeldende både for tilsatte i soknet og for presten når de er medlem av menighetsråd eller kirkelig fellesråd.

KA vil derfor anbefale at gjeldene bestemmelser i § 38 inntil videre videreføres. Vi anbefaler at departementet i stedet utarbeider en rundskriv e.l. som kan bidra til større klarhet i praktisering av bestemmelsen og for å unngå utilsiktede konsekvenser. Vi viser her bl.a. til en unntaksbestemmelse i kommunelovens § 40 nr. 3 B som ikke har sin parallell i kirkelovens bestemmelse.

Kirkemøtekomiteen opplever at bestemmelsen slik den er utformet har gitt grunnlag for ulike tolkninger og praksis i menighetene. Dette er uheldig og skaper ofte frustrasjon og konflikter. Kirkemøtet slutter seg etter dette ikke til departementets forslag til endring i kirkeloven § 38.

Kirkemøtet ber departementet i kontakt med berørte instanser, utarbeide et rundskriv som nærmere presiserer hvordan ugildhetsbestemmelsene i kirkeloven § 38 skal forstås og praktiseres.

4.9.2 Departementets vurderinger

Etter departementets oppfatning avdekker høringsuttalelsene at det blant sentrale kirkelige instanser både er ulik oppfatning om hvordan gjeldende bestemmelser skal forstås og reell uenighet om hvordan reglene bør være.

Forvaltningsloven gjelder for den virksomhet som drives av lovbestemte kirkelige organer. Her finnes bestemmelser som regulerer offentlige tjenestemenns habilitet. Etter kommuneloven § 40 gjelder forvaltningslovens regler om inhabilitet også for folkevalgte, og det er dessuten fastsatt særskilte inhabilitetsbestemmelser, som i alminnelighet har som formål å avveie hensynet til legitimiteten i de vedtak som fattes mot hensynet til legaliteten i organets sammensetning. Det er dette som også er bakgrunnen for at regler som tilsvarer kommunelovens inhabilitetsbestemmelser gjennom kirkeloven § 38 er gjort gjeldende for valgte kirkelige organer.

På kommunesektoren innebærer reglene at en som er ansatt i kommunen, og som i denne egenskap har forberedt en sak for behandling i kommunestyret, blir inhabil ved behandling av saken i kommunestyret dersom vedkommende er valgt som medlem der.

Det er særlige forhold knyttet til at prester, proster og biskoper etter kirkeloven er medlem av menighetsråd, kirkelig fellesråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet i kraft av sin stilling. Disse er kirkelig tilsatte, men organisert som statlige tjenestemenn i en egen virksomhet. Formålet med at presteskapet er representert i rådene er å legge til rette for samhandling mellom de to kirkelige styringsstrukturene, som gjerne har vært betegnet som ”embete og råd”.

Biskopen har etter gjeldende bestemmelse ikke vært regnet som kirkelig tilsatt i relasjon til de særskilte habilitetsbestemmelsene i § 38. Dette har vært begrunnet i biskopens særlige tilsynsansvar.

Det er etter departementets vurdering grunn til også å regulere særskilt spørsmålet om presters habilitet i de lokalkirkelige organene. Dette aktualiseres særlig når menighetsrådet skal treffe vedtak om visse alternativer vedrørende gudstjenestelivet. Det er særlig i slike saker vedkommende prest kan komme til å forberede saken for menighetsrådets behandling som prest, og ikke bare som medlem av rådet. Gudstjenestelivet og de kirkelige handlingene er i hovedsak prestens ansvarsområde, men i noen konkrete spørsmål er avgjørelsesmyndigheten gjennom bestemmelser til liturgiene lagt til menighetsrådet. Dersom presten har forberedt en slik sak for menighetsrådet, som kan gjelde bruk av alternativ musikk, bibelsk salme, tekstlesere, ofring, form av Herrens bønn og nattverd, jf. Gudstjenestebokens Alminnelige bestemmelser pkt C, bør presten ikke anses for inhabil når menighetsrådet skal treffe vedtak. Det er særlig med sikte på behandling av slike saker det er fastsatt at presten skal sitte i menighetsrådet i kraft av sin stilling.

Departementet mener dette bør klargjøres gjennom den foreslåtte lovendringen. Det fremmes på denne bakgrunn forslag om at bestemmelsen om at biskopen ikke regnes som kirkelig tilsatt i forhold til de særskilte habilitetsbestemmelsene i kirkeloven § 38 tredje ledd utvides til også å omfatte prost og annen prest som i kraft av sin stilling eller etter oppnevning av biskopen er medlem av et menighetsråd eller kirkelig fellesråd.