Del 1
Innledende del

1 Innledning

Regjeringen vil fortsette å føre en utenrikspolitikk som gjør en forskjell i verden og som tør å gå foran. Norsk utenrikspolitikk skal fremme norske interesser og bygge opp under folkeretten, sikkerhet, demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og rettferdig fordeling. Norge har godt med ressurser, god økonomi og et stabilt styre. Som en global «overskuddsnasjon» medfører det et ansvar for å bidra også til globale fellesskapsverdier.

Ankerfester for vår utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk er medlemskapene i FN og NATO og vårt nære forhold til våre nordiske naboer, Europa og EU, blant annet gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet. Hovedlinjene for norsk utenrikspolitikk er fastlagt i St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter.

Vi lever i en tid preget av globale forandringer i makt og innflytelse. Vestens relative innflytelse blir mindre. Norsk verdiskapning påvirkes direkte av utviklingen. Et nytt geopolitisk landskap, også på energiområdet, påvirker Norge. Endret dynamikk i det internasjonale samspillet skaper nye allianser, nye avhengighetsforhold og nye utfordringer. Regjeringen er spesielt opptatt av å sikre norsk økonomi, innflytelse og kontakt mot de nye maktsentra. Regjeringen jobber derfor aktivt for å styrke båndene til fremvoksende makter og regioner. Samtidig forblir tradisjonelle maktpoler og allianser relevante og viktige.

Den økonomiske og politiske utviklingen går raskere i regionene enn på globalt nivå. Vi må derfor koble oss tettere på de regionale prosessene.

Store stater som Brasil, India, Indonesia, Russland, Sør-Afrika og Kina (BRICS), med sin sterke økonomiske vekst og økende deltakelse i verdensøkonomien og internasjonale relasjoner, endrer det globale maktbildet. Også andre land, som Mexico, Vietnam, Tyrkia og Thailand, er i økende grad blitt økonomiske og politiske aktører av betydning. Disse landene har voksende og målrettede internasjonale ambisjoner og interesser og gjør seg gjeldende i global politikk så vel som i det internasjonale utviklingsarbeidet. Dette vil få innvirkning på Norges rolle i verden, også på norsk utviklingspolitikk. Norge skal derfor søke nye allianser og samarbeid, og samtidig konsentrere innsatsen der vår kunnskap og erfaring er etterspurt og har ringvirkninger.

Det er viktig at vi fortsetter å videreutvikle våre europeiske og transatlantiske bånd. Den internasjonale finanskrisen som startet i 2007/2008 fortsetter å sette dype spor. Krisen rammer mennesker og samfunn gjennom voksende arbeidsledighet, redusert velferd og krevende omstillinger. For Norge er utviklingen i Europa av stor betydning. Svikter etterspørselen etter våre varer, vil dette få konsekvenser for økonomi og sysselsetting også her hjemme.

Den økonomiske utviklingen i Europa setter også under press verdier og normer som Europa har stått i første rekke for å forsvare. Intoleranse og hatefulle ytringer øker, og minoriteter er nå mer sårbare. Likestilling og menneskerettighetene for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner svekkes en rekke steder i verden. Dette er alvorlig. Regjeringen vil derfor fortsette å være en pådriver i disse spørsmålene, og arbeide for å styrke de internasjonale organisasjoner og miljøer for toleranse, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter, som FN, Europarådet og OSSE.

Som en mellomstor og åpen økonomi, er Norge særlig avhengig av sterke internasjonale normer, institusjoner og kjøreregler. Forpliktende internasjonalt samarbeid er en forutsetning for at vi fullt ut kan realisere vårt økonomiske, politiske og kulturelle potensiale. Å arbeide for en bedre organisert verden er i norsk egeninteresse. Regjeringen vil derfor fortsette å arbeide for en styrking av styringsinstrumenter, økonomiske, rettslige og politiske, som kan fremme forpliktende internasjonalt samarbeid.

Regjeringen gjorde i 2005 nordområdene til regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Regjeringen har investert kraftig i nordområdekunnskap, i næringsutvikling, sikkerhet og beredskap, samt godt naboskap i nord. I Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler gis den strategiske retningen for vår politikk. Samtidig redegjøres det for en rekke strategiske prioriteringer for regjeringens satsing på nordområdene i årene fremover.

Det er av stor betydning for Norge at vi har sikret full internasjonal enighet om at havretten gjelder i nord. I takt med den økende interessen for nordområdene og Arktis, har Arktisk råds betydning vokst. Opptaket av nye permanente observatører på utenriksministermøtet i Arktisk råd 15. mai i år er i så måte svært positivt. Arktisk råd er det eneste sirkumpolare forum som samler alle de arktiske landene, og som har permanent urfolkdeltakelse.

Barentssamarbeidet og samarbeidet med Russland i nord representerer også sentrale strategiske interesser for Norge. Det operative Barentssamarbeidet og det grensenære samarbeidet med Russland er viktige elementer i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. I forbindelse med 20-årsjubileet for samarbeidet ble det på norsk initiativ avviklet et statsministermøte mellom Barentsregionens medlemsland i Kirkenes. Her ble en fremtidsrettet erklæring om Barentssamarbeidet vedtatt.

Videreutvikling av forholdet til Russland vil forbli en hovedprioritet for regjeringen. Vår Russlandspolitikk skal være samarbeidsorientert, konsistent og forutsigbar. Energi-, miljø- og fiskerisamarbeid vil stå sentralt, i tillegg til utdannings- og forskningssamarbeid og folk-til-folk kontakt. Menneskerettighetssituasjonen i Russland gir grunn til økende bekymring. Derfor vil vi fortsette å engasjere oss i menneskerettigheter og Russlands forpliktelser på dette feltet, og støtte styrking av rettsstat, sivilt samfunn og en fri presse.

Vårt NATO-medlemskap og transatlantiske samarbeid trygger vår sikkerhet. Norge har arbeidet aktivt for at NATO igjen skulle rette oppmerksomheten mot sine kjerneområder. Dette slås fast i NATOs strategisk konsept som definerer tre hovedoppgaver for NATO: Kollektivt forsvar, internasjonal krisehåndtering og sikkerhet gjennom partnerskap. Dette er i tråd med regjeringens holdning. Vi vil bidra til NATOs fortsatte relevans. NATOs råd og generalsekretær avla et besøk til Norge 6. – 7. mai i år. Besøket bidro til å heve Norges og nordområdenes profil i alliansen. Vi vil fortsette arbeidet med å styrke NATOs nærområdepolitikk. Det nordiske samarbeidet innen forsvars- og sikkerhetspolitikken har fått et kraftig løft, og regjeringen vil fortsette arbeidet med et enda tettere samarbeid.

Global nedrustning bidrar til en tryggere verden. Arbeidet for en verden uten kjernevåpen, konvensjonelle nedrustningsavtaler og ikke-spredning, samt gjennomføring av effektiv eksportkontroll, er helt sentralt for regjeringen. Som en pådriver for både minekonvensjonen, konvensjonen mot klaseammunisjon og den internasjonale våpenhandelsavtalen (ATT) vil regjeringen videreføre innsatsen med å gå foran i humanitære nedrustningsspørsmål. Regjeringen arbeider for å sette de humanitære konsekvenser ved bruk av kjernevåpen på den internasjonale dagsorden. Vi vil følge opp minekonvensjonen og konvensjonen om klaseammunisjon. Arbeid mot væpnet vold vil likeledes bli prioritert. Norge har lenge arbeidet aktivt for å oppnå en mest mulig omfattende og streng internasjonal avtale som regulerer våpenhandel. Regjeringen er meget tilfreds med at FNs generalforsamling vedtok en avtale om handel med våpen (Arms Trade Treaty – ATT) 27. mars 2013. Regjeringen legger saken om ratifisering frem for Stortinget høsten 2013. ATT setter standarder for lands nasjonale kontroll med eksporten av våpen, og åpner for at land som ønsker det kan videreføre en mer restriktiv eksportkontrollpraksis.

Regjeringen vil videreføre en streng og omfattende norsk eksportkontroll, samtidig som vi vil sikre at norske forsvars- og teknologibedrifter fortsatt sikres stabile og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet og mulighet for deltakelse i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid.

Gjennom en aktiv europapolitikk har regjeringen forsterket samarbeidet i EØS og Schengen, og samtidig stått opp for norske interesser og vist at det finnes et handlingsrom innenfor EØS-avtalen som vi har brukt. Regjeringen vil fortsette å ivareta norske interesser og bidra til gjennomslag for norske syn. Dette vil vi gjøre både overfor EU og overfor de enkelte medlemsland. EØS-avtalen utgjør den sentrale byggesteinen i vår kontakt med EU. Gjennom EØS-finansieringsordningene bidrar vi til sosial og økonomisk utvikling, hovedsakelig i de sentraleuropeiske landene. Dette er i deres og vår egen interesse. EØS-finansieringsordningene styrker samarbeidet med disse landene på en rekke områder, og regjeringen vil fortsatt prioritere områder som er relevante også for Norge. I lys av den vanskelige økonomiske situasjonen for mange europeiske land vil regjeringen søke å legge økt vekt på å støtte opp under sysselsetting og sosial utvikling gjennom EØS-midlene.

Regjeringen bruker arbeidet både i EØS, OECD, FN og ILO til å stå opp for viktige prinsipper i arbeidslivet og å advare mot en internasjonal trend mot større forskjeller.

Norge skal ta et internasjonalt ansvar for fred og sikkerhet. Gjennom vår deltakelse i ISAF-operasjonen i Afghanistan, NATOs operasjon for piratbekjempelse utenfor Somalia, FN-operasjonen i Mali og andre FN-operasjoner, gjør vi det. Regjeringen prioriterer deltakelse i internasjonale operasjoner under FN-mandat. Afghanistan har vært vårt viktigste internasjonale militære engasjement i over et tiår. I tråd med enigheten mellom Afghanistan, NATO og det øvrige internasjonale samfunn vil sikkerhetsansvaret bli overført til afghanske myndigheter innen utgangen av 2014. Norges militære engasjement er innrettet for å bidra til en slik overføring, og reduseres derfor i takt med denne prosessen. Den sivile bistanden til Afghanistan vil fortsette på et høyt nivå, men nivå vil avhenge av Afghanistans vilje til å møte egne forpliktelser.

FN er en helt sentral partner i utvikling, statsbygging og krisehåndtering og dens nær universelle medlemskap gir FN global legitimitet. FN-paktens grunnleggende demokratiske verdier utgjør et fundament også for det norske samfunn. Regjeringen vil bidra til et sterkt og effektivt FN. I en egen melding til Stortinget om norsk FN-politikk, Meld. St. 33 (2011–2012) Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger, har regjeringen skissert de viktigste norske prioriteringene i vår politikk for et sterkt FN. Norge skal samtidig være en kritisk FN-venn. Derfor vil regjeringen fortsette sitt bidrag til styrking og effektivisering av FN.

Som tilhenger av et sterkt FN arbeider Norge for større åpenhet og effektivitet i FN både gjennom deltakelse i styrende organer og gjennom bevilgninger. Norske bidrag til FN skal bidra til resultater og økt forutsigbarhet for å sikre den nødvendige strategiske styring og planlegging av FNs virksomhet. Kjernebidrag til FNs fond og programmer vil derfor som hovedregel bli forsøkt opprettholdt på et høyt nivå.

Regjeringen har over tid jobbet målrettet med å gjøre de multilaterale utviklingsbankene bedre og mer demokratiske og dette arbeidet fortsetter.

Gjennomføringen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og arbeid mot seksualisert vold er en viktig prioritet for regjeringen. Vi vil arbeide aktivt i FNs organisasjoner og med andre land for å sikre videre oppfølging. Om lag 2 mrd. kroner har gått til årlig innsats for å oppnå målene i resolusjonen.

Regjeringen vil også ha tett kontakt med FN knyttet til vår egen politikk for fred og forsoning. Vi vil fortsette vår engasjementspolitikk, og være rede til å bistå parter som ønsker vår hjelp for å skape fredelige løsninger på konflikter. Vi vil ikke slutte oss til EUs terrorliste.

Mange konflikter i dag utspiller seg mellom og i svake stater. Konflikter hindrer demokratisk, økonomisk og sosial utvikling. Mange konfliktområder preges av flyktninger og internt fordrevne som i stor grad må basere sin eksistens på nødhjelp. Land i konflikt har 50 prosent høyere spedbarnsdødelighet, 15 prosent høyere andel underernærte og 20 prosent høyere andel som ikke kan lese og skrive, enn fattige land som ikke befinner seg i konflikt. I tillegg til de menneskelige lidelsene har konflikter også enorme økonomiske kostnader som setter de involverte landene langt tilbake. Norge har kunnskap om fred- og forsoningsarbeid. Innsats for å unngå at væpnete konflikter bryter ut, arbeidet med å avslutte eksisterende konflikter og utvikle demokrati, er derfor et prioritert arbeid for regjeringen. Det siste året har særlig Myanmar, arbeidet for gjenoppbygging av Somalia, forsoningsarbeid i Colombia samt Midtøsten hatt stor prioritet.

FNs tusenårsmål vil fortsatt være en ledetråd i regjeringens politikk for utvikling. Norge har tatt et spesielt ansvar for tusenårsmål 4 om å redusere barnedødeligheten og tusenårsmål 5 omå redusere mødredødeligheten og bedre gravide og fødende kvinners helse. Regjeringen vil fortsette opptrappingen av støtten til barnehelse gjennom den internasjonale vaksinealliansen GAVI, slik at vi øker det årlige norske bidraget til 1 mrd. kroner fra 2015. Regjeringen øker også støtten til kampen for å utrydde polio. Parallelt med den internasjonale satsingen på vaksiner er det viktig å bygge opp helsesystemer i fattige land for slik å sikre varig bærekraft i helsearbeidet. Vi viderefører den sterke satsingen på mødrehelse og familieplanlegging. Norge skal være et foregangsland i sitt arbeid internasjonalt for å sikre kvinners valgmuligheter gjennom tilgang til prevensjon, rett til å få utført trygge aborter og styrket mulighet for trygge fødsler. Slik kan liv reddes og menneskers lidelse reduseres. Regjeringen vil arbeide for at det i FN-prosessen som er igangsatt for å forme utviklingsagendaen etter 2015, etableres et nytt sett globale og universelle utviklingsmål som bygger videre på Tusenårsmålene. Rettferdig fordeling, likestilling og kvinners rettigheter, global helse, klimavennlig energi og tilgang på energi vil bli gitt spesiell oppmerksomhet fra norsk side i denne prosessen. Andre viktige områder som utdanning, matsikkerhet, klima, naturressursforvaltning, og rettighetene til sårbare grupper, herunder mennesker med funksjonsnedsettelser, vil også støttes slik at de inngår i den nye globale utviklingsagendaen på en god måte.

Menneskerettigheter er et satsingsområde for regjeringen. I internasjonale organisasjoner så vel som i tosidig kontakt med andre land skal vi ta opp brudd på menneskerettighetene, følge opp internasjonalt regelverk og være en tydelig stemme for respekt for menneskerettighetene. Vi vil prioritere støtte til menneskerettighetsforsvarere, ytringsfrihet, og journalisters situasjon, kampen mot dødsstraff og tortur og alle former for diskriminering. Situasjonen for etniske, religiøse og seksuelle minoriteter vil kreve spesiell innsats og regjeringen har trappet opp dette arbeidet. Regjeringen vil også støtte opp om demokratier og støtte demokratisk utvikling i land.

Regjeringen har gjennom lanseringen av Team Norway i august 2013 styrket arbeidet med å bistå og fremme norsk næringsliv i utlandet for å sikre videre vekst og sysselsetting i Norge. Målet er å gjøre utenrikstjenesten til en bedre koordinert og mer synlig og strømlinjeformet samarbeidspartner for norske bedrifter, kompetansemiljøer og næringsorganisasjoner. Utenrikstjenesten vil trappe opp samarbeidet med andre næringsdepartementer og Innovasjon Norge, Norges Sjømatråd, Norges Forskningsråd mv. ved å utvikle en klar serviceplattform for de mange brukerne av utenriksstasjonenes arbeid med næringsfremme. Det faglige samarbeidet skal styrkes på tvers av forvaltningen og internt i Utenriksdepartementet. Arbeidet med bedrifters samfunnsansvar skal styrkes og være en integrert del av arbeidet med næringsfremme.

En regelverksbasert, internasjonal økonomisk orden slik den forvaltes gjennom Verdens handelsorganisasjon WTO, er i Norges interesse. Regjeringen vil fortsette sitt aktive arbeid for å videreutvikle det globale handelsregimet, til beste både for norsk økonomi og økonomisk vekst i utviklingsland.

Handel kan bidra til utvikling. De siste årene har det såkalte GSP-systemet gått gjennom to revisjoner som har bidratt til større handel med utviklingsland. Nå har 14 land i tillegg til alle MUL-land helt fri markedsadgang til Norge, mens 28 lavere mellominntektsland har fått forbedrede handelsbetingelser. Regjeringen har utviklet en egen veileder for etisk handel og en ny handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid.

I Meld. St. 19 (2012–2013) Regjeringens internasjonale kulturinnsats, ble hovedprioriteringene for regjeringens samlede internasjonale kulturinnsats fremover presentert, både i utenrikspolitisk og utviklingspolitisk sammenheng. Arbeidet med å styrke norsk kulturlivs internasjonale muligheter inngår i regjeringens kulturløft og skal videreføres.

Regjeringens overordnede mål for utviklingspolitikken er fattigdomsbekjempelse, bærekraftig vekst og rettferdig fordeling. Regjeringen vil styrke innsatsen i utviklingspolitikken som skissert i St.meld. nr. 13 (2008–2009) Om klima, konflikt og kapital, St.meld. nr. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling og Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape – Demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken. Varig fremgang i kampen mot fattigdom krever økonomisk vekst i utviklingsland og rettferdig fordeling, mellom land og innad i land. Mange utviklingsland har oppnådd betydelig økonomisk vekst siden årtusenskiftet, og flere er oppgradert til mellominntektsland. Dette gir ikke nødvendigvis nedgang i andelen fattige. I mange land er inntekter og muligheter svært skjevt fordelt. Fattigdomsbekjempelse er i økende grad også et spørsmål om fordeling innad i land. Etter hvert som økonomien vokser, øker behov for fordeling fordi samfunn med små forskjeller er gode samfunn.

Regjeringen ønsker å styrke satsningen på rettferdig fordeling i utviklingspolitikken. Gode arbeidsplasser er viktig for å bekjempe fattigdom og bidra til en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder. Mange utviklingsland etterspør de nordiske erfaringene med et organisert arbeidsliv og en godt utviklet velferdsstat. Det er derfor satt i gang en opptrapping av støtten til disse temaene i utviklingssamarbeidet med særlig vekt på prosjekter som fremmer arbeidstakerrettigheter og sosial dialog.

Arbeidet for rettferdig fordeling omfatter også fordeling av makt, og passer inn i norsk utviklingspolitikks fremme av demokrati og menneskerettigheter. Arbeidet omfatter støtte å bygge opp statsforvaltning og gjennomføring av demokratiske valgprosesser så vel som støtte til sosiale bevegelser og rettighetskamp.

Afrika er største mottaker av norsk bistand på grunn av de store fattigdomsutfordringene på kontinentet. Samtidig har Norge de siste årene økt bistanden til Latin-Amerika og regjeringen foreslår også en økning for 2014. Dette fordi vi ser at norsk bistand kan bidra til viktige endringer. Enorm ulikhet i fordelingen av makt og ressurser har vært til hinder for utvikling i regionen, men trenden med økt ulikhet er i ferd med å snu i mange land. Bistanden til Latin Amerika prioriterer å støtte opp arbeid for mer rettferdig fordeling, menneskerettighetsarbeid og miljøvennlig forvaltning av naturressurser.

God forvaltning av naturressurser er en forutsetning for fordeling og bærekraftig vekst. Bistandsprogrammene Skatt for utvikling og Olje for utvikling bidrar til at inntektene fra ikke-fornybare naturressurser kommer hele befolkningen til gode. Norge skal ta initiativ til å etablere et internasjonalt uavhengig ekspertmiljø for reforhandling av naturressurskontrakter i utviklingsland slik det ble varslet i Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape. Norge støtter også viktig arbeid for bedre naturressursforvaltning for eksempel gjennom arbeidet mot ulovlig fiske.

Norge støtter utbygging av skattesystemer og skatteadministrasjon, slik at utviklingsland blir bedre i stand til å hente inn egne inntekter og mindre avhengige av bistand.

Hovedansvaret for rettferdig fordeling hviler på landenes egne myndigheter. Samtidig påvirkes også globale forhold. Innsats for rettferdig fordeling og inkluderende vekst i utviklingsland må derfor også gjøres gjennom multilaterale institusjoner som FN, Det internasjonale pengefondet IMF og Verdensbanken.

Mangel på kapital er en viktig begrensning for en bred og bærekraftig utvikling i fattige land. Norsk utviklingspolitikk vil påvirke de store pengestrømmene inn og ut av utviklingsland, slik at større ressurser skal være tilgjengelig for utvikling. En storsatsing de siste åtte årene har vært arbeidet mot ulovlig kapitalflyt og skatteparadiser. Skatteparadiser bidrar til finansielt hemmelighold og gjør slik kriminalitet, skatteunndragelse og terrorfinansiering mulig. Innsatsen mot skatteparadisene må også sees i sammenheng med kampen mot sosial ustabilitet, ulikhet og korrupsjon og for demokrati. Et ledd i arbeidet mot skatteparadiser er å utarbeide nye retningslinjer for Norfunds investeringer gjennom tredjeland. Det skal utarbeides en liste over såkalte tredjeland fondet kan investere i. Retningslinjene skal utformes på en måte som sikrer utviklingsland innsyn i investeringer og slik at grunnleggende utviklingspolitiske mål ivaretas.

Regjeringen vil være pådriver for strengere krav til økonomisk åpenhet, for eksempel i form av en konvensjon eller avtale, land for land-rapportering for flernasjonale selskaper og utvikling av en åpenhetsgaranti til bruk for utviklingslands myndigheter overfor selskaper i utvinningsindustrien.

Erfaring viser at når fattige lands gjeldsbyrde går ned, går investeringene i offentlig velferd som helse og utdanning opp. Norge har de siste åtte årene vært et banebrytende og nytenkende land i sitt arbeid med gjeldsslette og ansvarlig långivning. Prinsippet om at gjeldslette ikke føres som bistand ble slått fast i 2005, og er blitt overholdt siden den gang. Slettingen av gjelden fra den såkalte skipseksportkampanjen har vært en milepel for anerkjennelse av långivers ansvar, og i 2013 ble et nytt steg tatt da politiske reformer i Myanmar gjorde det mulig å slette landets gjeld til Norge fra skipseksportkampanjen. Regjeringen har dessuten gjort en innsats internasjonalt for å utvikle retningslinjer for ansvarlig långiving og låntaking, samt arbeidet for å få på plass en internasjonal gjeldsmekanisme. Norge er det første landet i verden til å gjennomføre en gjeldsrevisjon etter FNs retningslinjer for ansvarlig långivning. All gjeld fra fattige land til Norge er nå gjennomgått. Gjennom en aktiv fordelingspolitikk kan myndighetene bruke det økte økonomiske handlingsrommet til velferdstiltak som helse, utdanning, sosiale sikkerhetsnett og infrastruktur.

Stortingsmeldingen «Mot en grønnere utvikling» la grunnlag for en historisk satsning på miljø i utviklingspolitikken. Regjeringen ønsker en bærekraftig økonomisk vekst. Økonomisk vekst må ta hensyn til naturens rammer. Klimaendringer fører til at miljøødeleggelser skjer enda raskere. Den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel om det naturvitenskapelige grunnlaget for klimaendringer ble framlagt i september 2013. Den viktigste konklusjonen er at klimakunnskapen er blitt enda mer sikker. Forskningen viser med tydelighet at det har blitt varmere, og vi ser store endringer i hele klimasystemet, selv i dyphavet på flere tusen meters dybde. En global enighet som gir utviklingslandene rett til utvikling og vekst, samtidig som verdens samlede utslipp av klimagasser begrenses, er nødvendig for å unngå menneskeskapte klimaendringer. I 2014 øker støtten til arbeidet mot kortlivede klimadrivere.

Klima- og skogprosjektet er en strategisk innsats for å bremse klimaendringene. Kampen mot klimagassutslipp fra avskoging er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig økonomisk utvikling. Klimaendringene rammer de fattigste hardest. Det vil på lang sikt være umulig å oppnå varige globale reduksjoner i utslipp fra avskoging uten å sørge for bærekraftig økonomisk utvikling for dem som bor i og rundt skogen. Norge spiller en ledende rolle i å utvikle internasjonale finansieringsmekanismer som gjør det lønnsomt å la skogen stå både gjennom bistandsarbeid og i klimaforhandlingene. Andre viktige elementer for å oppnå bærekraftige resultater av skogsatsingen er kompensasjon for bevaring av økosystemtjenester, avklaring av bruks- og eiendomsrettigheter, samt øke produktiviteten i omkringliggende landbruk.

Tilgang til energi er kjernen i moderne utvikling, for enkeltmennesker og for samfunn. Regjeringen bidrar til at fattige land kan satse på fornybar energi gjennom en bærekraftig forvaltning av egne naturressurser, både gjennom faglig samarbeid, gjennom partnerskap med kommersiell sektor og gjennom nyskapende finansieringsformer for å utløse kommersielle investeringer. Å bedre utviklingslandenes tilgang til ren energi krever investeringer i en størrelsesorden som ikke gjør det realistisk å basere seg på bistand alene.

De fattigste landene har bidratt minimalt til klimaendringene, men det er fattige land og folk som rammes hardest av endringene. God beredskap redder liv. Regjeringen vil fortsette arbeidet med integrering av klimahensyn og klimasikring i utviklingssamarbeidet. I desember 2012 lanserte regjeringen en strategi for matsikkerhet i et klimaperspektiv. Målsetningen er bedre klimatilpasning gjennom støtte til klimarobust landbruk i Afrika og forebygging av naturkatastrofer. Et klimarobust landbruk er avgjørende for økt matproduksjon i en verden med mer ekstremvær og et endret klima. En viktig arena for dette er allerede etablerte regionale aktører i Afrika. I tillegg fremmer Norge småbønders rettigheter og muligheter i sitt arbeid for bedret matsikkerhet.

Kvinners rettigheter og likestilling er en hovedprioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Den første handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling for hele utviklings- og utenriksområdet ble lansert i august 2013. Gjennom politisk lederskap, diplomati og økonomisk støtte er Norge en pådriver for en sterk og bred global konsensus om kvinners rettigheter. Handlingsplanen har to viktige grep; utenriks- og utviklingspolitikken kobles sammen og forsterker hverandre og det innføres mer systematikk i gjennomføringen av likestillingspolitikken. Klimaendringer, finanskrise, arbeidsledighet, menneskerettighetsbrudd og væpnede konflikter er del av det globale bakteppet for handlingsplanen. Samtidig ser vi folkelige opprør og krav om demokrati, likestilling i normative rammeverk og bedring av kvinners helse, utdanning og politisk representasjon. Norge er i front for kvinners rettigheter i globale prosesser og for deres politiske og økonomiske deltakelse. Likeens fortsetter Norge å bekjempe vold mot kvinner og jenter og styrke seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Norge skal være et foregangsland for å sikre at prevensjon og trygge aborter blir alternativ til utrygge aborter. Slik kan liv reddes og menneskelige lidelser reduseres. Norge skal videre bidra til kvinners deltakelse i sikkerhetssektoren, fredsbygging og bekjempe seksualisert vold i konflikt og post-konflikt situasjoner. Likestillingsperspektivet skal synes i store politiske satsinger.

Norge vil fortsette å være en sentral aktør på utdanningssektoren internasjonalt og regjeringen ønsker å øke støtten til dette formålet i 2014 til om lag 1,75 mrd. kroner. Regjeringen har som mål å trappe opp støtten til utdanning til 3 mrd. kroner i året, innenfor den til enhver tid gjeldende bistandsramme, innen utgangen av stortingsperioden. Innsatsen skal konsentreres om tre områder; å nå de barn som ikke nås i dag, spesielt i områder i krig og konflikt, en satsning på å nå jenter i ungdomsskolealder og bedre kvaliteten i utdanningen i utviklingsland bl.a. gjennom bedre lærerutdanning og høyere utdanning. Det er bred enighet i Stortinget om at vi fortsatt skal rette innsatsen inn mot å nå tusenårsmål to om grunnutdanning for alle, spesielt ved å satse på skolegang for sårbare og marginaliserte grupper som jenter og barn i krig og konflikt. Arbeidet med å inkludere funksjonshemmede i utdanningsbistanden skal styrkes. Av om lag 1,6 mrd. kroner som ble brukt på utdanningstiltak i utviklingssamarbeidet i 2013 ble hele 65 prosent brukt på grunnutdanning. Potensialet som ligger i denne utdanningen kan på den annen side ikke virkeliggjøres hvis man ikke samtidig sikrer den et kvalitetsmessig innhold, eller kan gi ungdom et tilbud etter grunnskolen slik at de kan kvalifisere seg til lønnet arbeid.

Norge er en stor og kvalitetsbevisst utviklingspartner. Regjeringen har de siste årene satt av 1 prosent av brutto nasjonalinntekt til bistands- og utviklingsformål. Med tydelige budsjettmål som vokser i takt med norsk økonomi viser Norge vilje til å prioritere de store oppgavene som gjenstår i kampen mot fattigdom og for en tryggere og mer miljøvennlig verden. Regjeringen vil foreslå for Stortinget å bevilge 31,522 mrd. kroner til utviklingssamarbeid i 2014. Dette tilsvarer 1 prosent av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) for 2014. Norge vil dermed fortsatt være et av de landene som bevilger mest til utvikling, målt som andel av BNI.

Norge deltar aktivt i det internasjonale arbeidet med å gjøre utviklingssamarbeidet mer effektivt og gi best mulig resultater. Et viktig prinsipp er at samarbeidslandenes strategier og prioriteringer skal være styrende. De landene som tar ledelsen for sin egen utvikling, har hatt størst fremgang i arbeidet med tusenårsmålene.

De fleste av våre samarbeidsland har svakt utviklede styresett. Mange er sterkt preget av korrupsjon og er utfordrende land å arbeide i. Det krever at Norge sikrer bruken av bistandspengene på best mulig måte. God forvaltning og kontroll er viktig for å oppnå resultater og å forebygge og håndtere økonomiske misligheter. Samtidig bidrar vi til å bygge institusjoner som fremmer åpenhet og rettssikkerhet, og vi støtter sivilsamfunnsorganisasjoner og medias uavhengige rolle. Regjeringen har lagt frem en ni-punkts «kontrollpakke» for å styrke kontrollen med bistandsmidler kanalisert gjennom frivillige og multilaterale organisasjoner. For å hindre misbruk av midler, skal det stilles strengere krav til hvordan multilaterale organisasjoner forvalter tilskudd fra Norge. Organisasjonenes systemer for å bekjempe økonomiske misligheter skal styrkes. Avtalene våre med organisasjonene skal forbedres slik at plikter og rettigheter tydeliggjøres, bl.a. når det gjelder tilbakebetaling av midler ved økonomiske misligheter. Vi krever informasjonsutveksling og samarbeid med organisasjoner som mottar betydelig norsk støtte. Også samarbeidet med frivillige organisasjoner skal styrkes, herunder gjennom kompetansebyggende tiltak, jevnlige møter og støtte til spesialrevisjoner, jf. omtale under kap. 2. Sammen med grundige evalueringer og oppfølgingsplaner løfter dette kvaliteten i bistanden og i forvaltningen.

Ulike områdene av norsk politikk kan ha ulik virkning på utviklingen i fattige land. I tråd med St.meld. nr. 13 (2008–2009) Om klima, konflikt og kapital, vil regjeringen også i år legge frem rapporten Samstemt politikk for utvikling for å belyse hvordan norsk politikk bidrar til å fremme eller eventuelt hemme fattigdomsbekjempelse i utviklingsland.

Perspektivet for samstemtrapporten for 2011 var bredt og tok for seg norsk politikks påvirkning av seks globale utfordringer av stor viktighet for fattigdomsreduksjon.

Rapporten for 2012 hadde et mer avgrenset siktemål. Den belyste hvordan politikk som primært er utformet for å fremme og regulere norsk næringsliv og spesifikt norsk energisektor næringsliv påvirker økonomisk og sosial utvikling i utviklingsland.

Rapporten for 2013 vil søke å belyse i hvilken grad norsk politikk gir incentiver til utvikling og fordeling i utviklingsland.

Med basis i erfaringene fra interdepartementalt samarbeid om de tre rapportene, vil det bli vurdert hvor hensiktsmessig dette formatet for arbeid med samstemt politikk for utvikling er.

2 Kvalitetssikring og kontroll av tilskuddsmidlene

Bakgrunn

Tilskuddsmidler er et sentralt virkemiddel for å gjennomføre norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Over Utenriksdepartementets budsjettposter utbetales årlig over 30 mrd. kroner til norske og utenlandske tilskuddsmottakere. Regjeringen ønsker i dette kapitlet å vise hvilke kvalitetssikrings- og kontrolltiltak som er iverksatt og under planlegging.

Utenrikstjenesten ved departementet og utenriksstasjonene forvalter selv en betydelig del av midlene. Forøvrig er forvaltning av tilskudd delegert til de underliggende etatene Norad og Fredskorpset, særlovsselskapet Norfund, samt til Financial Mechanism Office (FMO) som er administrativt tilknyttet EFTA-sekretariatet i Brussel. Noe forvaltes også av andre departementer og andre forvaltere. Om lag halvparten av bistanden kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner.

Et stort antall saksbehandlere i utenrikstjenesten har tilskuddsforvaltning som en sentral arbeidsoppgave. Utenrikstjenesten kjennetegnes av høy intern rotasjon og hyppige skifter av arbeidssted mellom utenriksstasjonene og departementet. Disse faktorene gjør at det må stilles særlige krav til et godt kvalitetssikringssystem og god intern kontroll.

Arbeid med forbedring av tilskuddsforvaltningen er en kontinuerlig prosess. Regjeringens nulltoleranse for økonomiske misligheter forutsetter god kvalitet på forvaltningen og skjerpet oppmerksomhet på å forebygge, avdekke, håndtere og rapportere om økonomiske misligheter. Sentral kontrollenhet skal blant annet påse at det foreligger hensiktsmessige og betryggende instrukser, systemer og rutiner for utenrikstjenestens økonomistyring, og påse at økonomistyringen utøves i samsvar med gjeldende bestemmelser. Sentral kontrollenhet utgjør den sentrale enheten i departementet for saker hvor det varsles om mistanke om økonomiske misligheter. Mandatet omfatter alle midler på Utenriksdepartementets budsjett. Sentral kontrollenhet rapporterer til utenriksråden. I tråd med etablert ansvarsdeling, har departementets underliggende etater et selvstendig ansvar for å håndtere saker knyttet til egen tilskuddsforvaltning, samt å rapportere til Sentral kontrollenhet. Norad har etablert et eget varslingsteam som håndterer direktoratets saker knyttet til mistanke om økonomiske misligheter. Det er et mål for regjeringen å være så åpen som mulig om mislighetssaker.

Norad har en viktig rolle når det gjelder faglige råd, kvalitetssikring og evaluering innenfor programområde 03 Internasjonal bistand. I tillegg til sektorfaglig rådgivning bistår Norad blant annet med rådgivning knyttet til juridiske spørsmål, resultat- og risikostyring og økonomiske og finansielle spørsmål. På oppdrag fra departementet foretar Norad jevnlige forvaltningsgjennomganger ved utvalgte utenriksstasjoner som har ansvar for forvaltning av midler over utviklingsbudsjettet. Funnene følges opp gjennom handlingsplaner på stasjonene og i medarbeidersamtaler med stasjonssjefene. Erfaringer fra gjennomgangene benyttes også aktivt i videreutviklingen av departementets system for tilskuddsforvaltning.

Gjennomførte kvalitetssikrings- og kontrolltiltak

Tilskuddsforvaltning er en kjerneoppgave for Utenriksdepartementet og også i 2012 har vi prioritert videre utvikling og forbedring av tilskuddsforvaltningen.

• Metode og begrepsapparat for risikostyring i Utenriksdepartementet er tydeliggjort med økt krav til risikostyring i tilskuddsforvaltningen.

• Gjennom Utenrikstjenestens kompetansesenter (UKS) ble det holdt over førti kurs på ulike nivåer, for å bidra til kompetansebygging, bevisstgjøring og ansvarliggjøring av ledere og medarbeidere som har ansvar for og arbeider med tilskuddsforvaltning. I tillegg er det gjennomført regionale samlinger og støttebesøk for utvalgte ambassader.

• Grunnopplæringen i tilskuddsforvaltning er styrket gjennom et nytt og forbedret kursopplegg.

• Norad gjennomførte i 2012 elleve forvaltningsgjennomganger ved ambassader som har bistandsforvaltning. Under forvaltningsgjennomgangene undersøkes et representativt utvalg bistandstiltak med utgangspunkt i gjeldende regler og krav til forvaltning i de ulike fasene av tiltakssyklusen. I tillegg gis ambassadens ansatte opplæring i forvaltningsspørsmål, inklusive resultat- og risikostyring. Departementet ivaretar systematisk oppfølging av funnene fra forvaltningsgjennomganger i dialog med ledelsen på utenriksstasjonene. Dette bidrar til nødvendige forbedringstiltak og økt bevissthet om kravene til og viktigheten av god forvaltning.

• Ved utgangen av 2012 hadde Sentral kontrollenhet mottatt totalt 415 varsler om økonomiske misligheter. Av disse var 254 saker avsluttet og 161 saker fortsatt under behandling. 116 saker var nye i 2012 og 107 saker ble avsluttet det året. Disse tallene omfatter også saker fra Norad, Fredskorpset og Norfund.

• En oversikt over avsluttede mislighetssaker publiseres kvartalsvis på regjeringen.no. Et utrykt vedlegg til Prop. 1 S (2012–2013) ble fremlagt høsten 2012 med utfyllende informasjon om avsluttede saker hvor misligheter er dokumentert.

• Sentral kontrollenhet har besøkt en rekke utenriksstasjoner for å styrke arbeidet med mislighetssaker og for å bygge kompetanse hos alle ansatte i overensstemmelse med nulltoleransepolitikken.

• Erfaring med feil og mangler i mislighetssaker anvendes i forbedring av departementets forvaltning og i opplæringen av ledere og medarbeidere.

• I nye avtaler med de største norske bistandsorganisasjonene stilles det krav om at de årlig skal offentliggjøre en beskrivelse av eget arbeid for å bekjempe økonomiske misligheter i virksomheten og en oversikt over eventuelle økonomiske mislighetssaker som er avsluttet.

• Det nordiske nettverket for å bekjempe økonomiske misligheter er styrket som arena for gjensidig informasjonsutveksling, læring og praktisk samarbeid.

• Initiert av Norge ble et internasjonalt nettverk for intern revisjon og kontroll etablert i 2011. Norge ledet det videre samarbeidet i 2012 for å styrke multilaterale organisasjoners tilsyn og kontroll.

Planlagte og igangsatte kvalitetssikrings- og kontrolltiltak

Utover de løpende kvalitetssikrings- og kontrolltiltak som er omtalt innledningsvis, vil vi i perioden 2013 og 2014 prioritere følgende tiltak.

Åpenhet

• For å bidra til økt informasjon og åpenhet om bruken av tilskuddsmidler ble det i 2013 opprettet en ny portal på regjeringen.no med løpende oversikt over hvilke land, mottakere og sektorer/formål som mottar tilskudd. Oversikten dekker inngåtte avtaler om tilskudd og påfølgende utbetalinger i 2013 og fire år framover. En historisk oversikt over norsk bistand siden 1960 finnes allerede gjennom statistikkportalen på www.norad.no. Parallelt med dette arbeidet er informasjonen om departementets tilskuddsordninger på regjeringen.no forbedret. Det er også utviklet en egen portal for løpende resultatformidling på www.norad.no. Arbeidet med å rapporterte på åpenhetsinitiativet International Aid Transparency Initiative (IATI) vil bli gitt prioritet i tråd med internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg.

• Utenriksdepartementet vil videreføre etablert praksis med kvartalsvis publisering på regjeringen.no av informasjon om avsluttede mislighetssaker.

• Departementet vil også videreføre praksis etablert i 2012 med å fremlegge et vedlegg til Prop. 1 S om arbeidet med mislighetssaker.

• Evalueringer av norsk bistand legges løpende ut på www.norad.no/no/evaluering

Rutiner og retningslinjer

Håndbøker i tilskuddsforvaltning ble revidert i 2013. Her gis ytterligere veiledning om anskaffelser, habilitet, økonomistyring og mål-, resultat- og risikostyring i tilskuddsforvaltningen. Det gis også utvidet veiledning for inngåelse av tilskuddsavtaler.

I 2012 startet arbeidet med å gjennomgå alle avtale-/tilskuddsbrevmaler som brukes i forvaltningen for å sikre at saksbehandlere har tilgang til et komplett, helhetlig, oppdatert sett med avtalemaler til bruk for tilskuddsforvaltningen både for 02 og 03-området, med tilhørende veiledning/ retningslinjer for bruken av dem. Dette arbeidet videreføres i 2013 og avsluttes i 2014.

Kompetanseheving

• Utenrikstjenestens kompetansesenter (UKS) skal fortsatt tilby kurs i tilskuddsforvaltning på ulike nivåer for saksbehandlere og ledere. Kurstilbudet vil inneholde generell grunnopplæring i tilskuddsforvaltning, samt metode-/fordypningskurs i resultat- og risikostyring samt økonomistyring. I tillegg vil det bli gjennomført regionale samlinger og støttebesøk for utvalgte ambassader.

• Opplæring i bekjempelse av økonomiske misligheter gis dels som egne kurs, dels innenfor kurs om tilskuddsforvaltning.

• Gjennom Utenrikstjenestens kompetansesenter er det startet en evaluering av tilskuddsforvaltningsopplæringen som forventes ferdigstilt i løpet av 2013 og som vil inngå i grunnlaget for videreutvikling av opplæringen.

Tilsyn/kontroll

• Det vil bli gjennomført besøk ved utenriksstasjoner for å styrke fremdriften i arbeidet med mislighetssaker, gi opplæring, gjennomføre kontroll av interne instrukser og rutiner.

• Økonomiforvaltningen og praksis ved intern kontroll i departementets avdelinger vil bli gjennomgått.

• Antall stikkprøvekontroller av bruk av norske midler skal fordobles.

• Systemet med forvaltningsgjennomganger fortsetter og videreutvikles for å bidra til at forvaltningen holder ønsket kvalitet.

• Departementet påser i etatsstyringsdialogen at underliggende etater har nødvendig intern kontroll i tilskuddsforvaltningen og håndteringen av mislighetssaker.

Frivillige organisasjoner

• En prøveordning etableres i 2014–2015 der Sentral kontrollenhet utvider bruken, deltar i utformingen og påtar seg finansieringen av spesialrevisjoner i saker der det er mistanke om misligheter i frivillige organisasjoners prosjekter/programmer som støttes med midler fra departementets budsjett. Dette skal ikke endre ansvarsforholdet mellom departementet og tilskuddsmottaker, jf. kap. 165, post 01.

• Departementet vil invitere organisasjoner som mottar store tilskudd til årlige, faglige seminarer om bekjempelse av økonomiske misligheter.

• Samarbeidet med de store, norske frivillige organisasjonene skal styrkes gjennom halvårlige møter med Sentral kontrollenhet.

Multilaterale organisasjoner

• Departementet vurderer systematisk multilaterale organisasjoners systemer for planlegging, resultatatrapportering, innsyn og kontroll med virksomheten. Resultatet av vurderingene inngår i et omfattende arbeid i de styrende organene i organisasjonene for bedre resultatoppnåelse og økt åpenhet for hele virksomheten til organisasjonene.

• Enkelte ambassader vil bli midlertidig styrket for å følge opp FN-organisasjoner og Verdensbankens bruk av norske penger.

• Det nordiske samarbeidet videreutvikles bl.a. for å vurdere multilaterale organisasjoner for bekjempelse av økonomiske misligheter.

• Internasjonalt samarbeid videreutvikles bl.a. for å styrke systemer i multilaterale organisasjoner for bekjempelse av økonomiske misligheter.

• Nye avtaler med multilaterale organisasjoner skal avklare organisasjonenes plikter mht. å beskytte varslere og forbygge, avdekke, rapportere om og håndtere økonomiske misligheter. De skal også inneholde bestemmelser om vår rett til å holde tilbake utbetalinger og til å kreve midler tilbakeført i mislighetssaker, jf. kap. 170.

• Departementet vil kreve avtaler om samarbeid og informasjonsutveksling mellom kontrollenhetene i multilaterale organisasjoner som mottar betydelig støtte fra Norge, og Sentral kontrollenhet.

• Departementet vil støtte FNs kontrollorgan – Office Oversight Services – bl.a. for å styrke kontrollen med humanitær bistand gjennom FN.

• Departementet vil ta initiativ overfor Verdensbanken og eventuelt andre multilaterale organisasjoner om felles risikoanalyser på landnivå.

3 Tabelloversikter over budsjettforslaget

Programområder under departementet

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

4 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og utviklingsministeren har ansvar for følgende kapitler og poster på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Programområde 02

Programområde 03

Utviklingsministeren

Programområde 03

5 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkordet «kan overføres»

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

6 Årsoversikt for Utenriksdepartementet

7 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

For 2014 foreslås det bevilget 7 015,6 mill. kroner til utenriksforvaltning. Dette er nominelt 1 256,8 mill. kroner høyere enn saldert budsjett 2013. Endringen skyldes i hovedsak økte forpliktelser under under EØS-finansieringsordningene.

7.1 Satsing i nordområdene

Raske klimaendringer, bedre tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet har forsterket nordområdenes betydning internasjonalt. For regjeringen er det viktig å forvalte mulighetene i Arktis på en bærekraftig måte. Regjeringen vil gjennom internasjonalt samarbeid arbeide for forutsigbarhet og åpenhet for å sikre Arktis som en fredelig og stabil region. Som kyststat har Norge et ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, og forvalte fornybare og ikke-fornybare ressurser. Norge skal kjennetegnes som en aktør med konsekvent og forutsigbar suverenitetshevdelse og som en pådriver for et samarbeid med andre land preget av tillit og åpenhet.

En viktig målsetting for regjeringen er at Norge skal være ledende på kunnskap om Arktis og nordområdene. Norge skal sikre tilstedeværelse både med sivile kapasiteter og gjennom forsvarets nærvær, på alle deler av norsk territorium og i norske havområder i nord gjennom en politikk for bosetting, verdiskaping, forvaltning, arbeid og kultur i det nordlige Norge.

Nordområdene er i de to regjeringserklæringene Soria Moria I og Soria Moria II utpekt som regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler inneholder visjoner, mål og virkemidler og en rekke strategiske prioriteringer for regjeringens satsing på nordområdene. Regjeringen legger vekt på Utenriks- og forsvarskomiteens innstilling i oppfølgingen av nordområdemeldingen.

I 2014 foreslår regjeringen å bevilge nærmere 2,5 mrd. kroner til nordområdesatsingen, hvorav 375 mill. kroner over Utenriksdepartementets budsjett. Dette innebærer en samlet økning på totalt om lag 287 mill. kroner i forhold til 2013.

Regjeringen vil styrke og videreutvikle det regionale samarbeidet i nord gjennom Barentsrådet. Norge leder arbeidet i Barentsrådet frem til oktober 2013.

Regjeringen vil prioritere arbeidet med å utvikle Arktisk råd som den sentrale arena for politisk samarbeid i Arktis. I 2012 ble en avtale om søk og redning i Arktis vedtatt av medlemslandene i Arktisk råd, og på ministermøtet i mai i 2013 ble en internasjonal avtale om beredskap og respons for håndtering av oljeforurensning i arktiske farvann undertegnet.

Forholdet til Russland er godt, og samarbeidet bredt. Det er tidvis utfordrende og flere utviklingstrekk i Russland gir grunn til bekymring. Bevisst satsing på tillitsbygging og samarbeid med Russland over lang tid har gitt resultater. Avgrensningsavtalen mellom Norge og Russland er et viktig eksempel. Regjeringen ønsker å videreutvikle forholdet til Russland, og bl.a. utnytte samarbeidsmulighetene som åpnes som følge av avtalen. Regjeringen prioriterer det grensenære samarbeidet med Russland høyt. Regjeringen vil fortsette arbeidet for forenkling i visum- og grensepasseringsregimet for å støtte opp om utviklingen av folk-til-folk- og næringssamarbeidet mellom Norge og Russland i nord.

Fiskerisamarbeidet med Russland kan de siste årene vise til svært gode resultater. Ulovlig fiske i våre havområder er i nesten eliminert, etter å ha vært anslått til rundt 100 000 tonn pr år for bare få år siden. Som resultat er de berørte fiskebestandene gjennomgående i god forfatning.

Energisamarbeidet mellom Norge og Russland er viktig, herunder energieffektivisering og fornybar energi. Videre er atomsikkerhet, miljø og helse et sentralt samarbeidsområde. Regjeringens prioriteringer for dette arbeidet fremkommer i Meld. St. 11 (2009–2010) Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene, og vil ligge til grunn for regjeringens arbeid i 2014.

7.2 Fremme norsk sikkerhet

Norges sikkerhetspolitiske målsettinger er nedfelt i St.prp. nr. 48 (2007–2008) og i Prop. 73 S (2011–2012):

• Å forebygge krig og fremveksten av trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet.

• Å bidra til fred, stabilitet og videre utvikling av en FN-ledet internasjonal rettsorden.

• Å ivareta norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk, militært og annet press.

• Sammen med våre allierte å forsvare Norge og NATO mot anslag og angrep.

• Å sikre samfunnet mot anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

Norge står i dag ikke overfor eksistensielle trusler, men det kan ikke utelukkes at situasjonen kan endre seg. Norge må derfor ha beredskap mot ulike typer trusler som kan sette vår nasjonale sikkerhet og selvstendighet i fare.

Sikkerhetspolitikken er i endring. Nye stormakter som Kina, India og Brasil vokser frem, og nye allianseforhold dannes. Dette utfordrer normer og verdier i de multilaterale styringssystemene. Samtidig preges Europa og USA av økonomiske problemer og betydelig statsgjeld, som reduserer handlefriheten. Dette påvirker rammene for vår sikkerhetspolitikk. Regjeringen har over flere år arbeidet aktivt for å styrke vår sikkerhetspolitiske dialog og samarbeid med land i Asia. Regjeringen vil fortsette dette arbeidet i 2014.

Norges geografiske beliggenhet og utstrekning, befolkningsstørrelse og rike naturressurser gjør at norske sikkerhetsinteresser er tett knyttet til utviklingen av en internasjonal rettsorden som fremmer fred, stabilitet og rettsstatens prinsipper og sentrale verdier som menneskerettigheter og demokrati. Norge er en sterk støttespiller til FN og FNs sikkerhetsråds rolle og mandat for å sikre internasjonal fred og sikkerhet. Det er i Norges langsiktige sikkerhetsinteresse å arbeide for en multilateral FN-ledet verdensorden, der folkeretten og menneskerettighetene legges til grunn. Regjeringen prioriterer derfor militære og sivile bidrag, herunder politi, til fredsoperasjoner under FN-ledelse eller FN-mandat.

NATO er Norges grunnleggende sikkerhetsforankring. Regjeringen støtter opp under alliansens strategiske konsepts tre hovedprioriteter; kollektivt forsvar, internasjonal krisehåndtering og sikkerhet gjennom partnerskap.

Den økonomiske situasjonen i Europa og USA har de siste årene innvirket på NATO-samarbeidet.

Et sentralt spørsmål er hvordan NATO skal videreutvikle sin forsvarsevne i tiårene fremover. Knappere ressurser må utnyttes best mulig. Et nært forsvarssamarbeid, bedrede forsvarsplanprosesser, flere øvelser i NATO-regi og fornyet oppmerksomhet om NATOs regioner vil bidra til NATOs forsvarsevne og reduserte kostnader.

Regjeringen legger også stor vekt på samarbeidet mellom NATO og Russland, på NATO som sentralt forum for sikkerhetspolitisk samarbeid og dialog med våre allierte og NATOs partnerland. NATOs partnere gir viktige bidrag til økt stabilitet og sikkerhet både i og utenfor Europa. I våre nærområder er samarbeidet med Sverige og Finland stadig viktigere, også gjennom Sverige og Finlands sterke støtte til NATOs operasjoner.

Den NATO-ledede operasjonen ISAF i Afghanistan er fortsatt NATOs største og viktigste operasjon. Prosessen med å overføre sikkerhetsansvaret fra ISAF til afghanske sikkerhetsstyrker går som planlagt, og ISAF-operasjonen vil avsluttes ved utgangen av 2014. Regjeringen støtter NATOs strategi for tilbaketrekning fra Afghanistan, men legger samtidig vekt på at det internasjonale samfunn må stå ved sine langsiktige forpliktelser overfor Afghanistan. Dette er viktig for å hindre at Afghanistan igjen blir et arnested for internasjonal terrorisme. Den norske sivile innsatsen til Afghanistan vil de neste årene opprettholdes på dagens nivå. Samtidig er den sterke norske og internasjonale støtten betinget av at afghanske myndigheter i større grad oppfyller de forpliktelser de har påtatt seg.

Under NATO-toppmøtet i Chicago i mai 2012 ble det enighet om en mer moderne alliert forsvars- og avskrekkingspolitikk, tilpasset globale politiske utviklingstrekk og dagens sikkerhetsutfordringer. Regjeringen har blant annet arbeidet for å redusere kjernevåpnenes betydning i alliansens doktriner og strategier. Et uttrykk for dette er at alliansen nå viser til de negative sikkerhetsgarantiene utstedt av de allierte kjernevåpenstatene om ikke å bruke kjernevåpen mot land som selv ikke har dem, som har sluttet seg til Ikkespredningsavtalen for kjernevåpen (NPT) og som overholder sine ikke-spredningsforpliktelser. Norge har sammen med andre allierte dessuten tatt til orde for åpenhets- og tillitsskapende tiltak som kan legge til rette for gjensidige reduksjoner av kortrekkende kjernevåpen, med mål om å fjerne slike våpen fra Europa.

Regjeringen vil arbeide aktivt for å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning på grunnlag av NPT og avtalens handlingsplan fra tilsynskonferansen i 2010. Vårt mål er en verden uten atomvåpen. Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av kjernevåpen i mars 2013, der 128 land deltok, satte denne tilnærmingen på den internasjonale dagsordenen. Regjeringen vil videreføre denne innsatsen, i samarbeid med andre land, sentrale FN-organisasjoner, Røde Kors/ICRC og frivillige organisasjoner.

Regjeringen vil arbeide for at avtalen mot kjernefysiske prøvesprengninger (CTBT) trer i kraft. Norge har lenge vært engasjert i arbeidet for styrket kjernefysisk sikkerhet.

Norge gikk i mai 2012 inn i Kjemivåpenkonvensjonsorganisasjonens styre (OPCW). Regjeringen vil arbeide for å fremme etterlevelsen av Biologivåpenkonvensjonen.

Regjeringen vil engasjere seg aktivt i arbeidet for videreutvikling av konvensjonell rustningskontroll i Europa, både gjennom bilaterale konsultasjoner og i NATO- og OSSE-sammenheng.

Det er viktig at også utviklingsland deltar i arbeidet for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning der dette har global rekkevidde. Regjeringen gir derfor økonomisk støtte til utviklingslands deltakelse i sentrale fora. Samarbeidet med og støtten til internasjonale organisasjoner, forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner er også et viktig bidrag til å bygge brede allianser i det internasjonale nedrustningsarbeidet. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet i 2014.

Regjeringen prioriterer samarbeidet med EU om utenriks- og sikkerhetspolitikk høyt og Norge har gjennom mange år bidratt til EUs operasjoner, blant annet i kampen mot sjørøveri.

Det politiske og praktiske samarbeidet i Norden er prioritert stadig høyere. Et styrket nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid har bidratt til et økt felles nordisk engasjement både i våre nærområder og i internasjonale operasjoner. Samarbeidet bidrar også til et mer moderne og balansert forsvar.

Teknologisk innovasjon endrer trusselbildet. Beskyttelse mot angrep i det digitale rom er et nasjonalt ansvar, og regjeringen prioriterer dette arbeidet høyt. NATO er en viktig samarbeidsarena for Norge. Det samme er det nordiske samarbeidet, hvor det nå etableres et sikkert kommunikasjonsnettverk mellom de nasjonale myndighetsorganene som varsler og analyserer digitale angrep.

Internasjonal kriminalitet relatert til narkotika, våpentrafikk og menneskehandel må bekjempes globalt. Norge prioriterer derfor dette arbeidet blant annet innenfor FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) og i FNs fredsbevarende operasjoner.

Det langsiktige arbeidet for å forebygge terrorisme er viktig. Regjeringen støtter aktivt gjennomføringen av FNs globale anti-terrorstrategi (CTITF). I tillegg støtter regjeringen tiltak i justissektoren som skal spesielt gjøre land i Afrika bedre i stand til selv å håndtere terrorisme.

Erfaringer fra krisehåndteringen under terrorangrepet i In Amenas i Algerie i januar 2013 har også ført til et styrket samarbeid om anti-terrortiltak med Storbritannia.

Norge er som skipsfarts- og handelsnasjon avhengig av god maritim sikkerhet og av at havretten etterleves. Piratvirksomhet er et globalt sikkerhetsproblem med smitteeffekt mellom regioner. Kampen mot piratvirksomhet i flere regioner prioriteres høyt av regjeringen.

Utover deltakelse i internasjonale operasjoner arbeider Norge bl.a. for å styrke Somalias og nabolandenes evne til å straffeforfølge arresterte sjørøvere nærmest mulig hjemstavnen, for å avskjære hvitvasking av løsepengene som utbetales for å få frigitt kaprede skip, og for at lederne av sjørøvervirksomheten blir stilt til rettslig ansvar. Skipsfartens egne preventive tiltak er svært viktige og støttes av tiltak fra regjeringen.

Eksportkontrollen av strategiske varer er en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk. Strategiske varer omfatter våpen og forsvarsrelaterte varer og flerbruksvarer, som er sivile varer med et betydelig militært anvendelsesområde. I tillegg gjelder kontrollen også tilhørende teknologi og tjenester. Gjennomføring av en effektiv eksportkontroll er et viktig bidrag for å sikre etterlevelse av våre internasjonale ikke-spredningsforpliktelser.

Regjeringen legger stor vekt på å sikre at eksportkontrollregimene holder tritt med teknologisk utvikling og relevans i forhold til det gjeldende spredningsbildet. Regjeringen vil videreføre et strengt eksportkontrollregime.

7.3 Sikre økonomi og samfunnsinteresser i en globalisert verden

Regjeringen vil styrke arbeidet med næringsfremme i utlandet. Gjennom Team Norway skal utenrikstjenesten være en serviceplattform for norske bedrifter, kompetansemiljøer og næringsorganisasjoner.

Regjeringen fører en åpen og aktiv europapolitikk, der norske interesser overfor EU blir ivaretatt på en offensiv måte.

En hovedoppgave er å fremme norsk næringslivs interesser og virksomhet i utlandet som grunnlag for økt verdiskaping og sysselsetting i Norge. Utenrikstjenesten skal være en koordinert, synlig og strømlinjeformet samarbeidspartner for norske bedrifter, kompetansemiljøer og næringsorganisasjoner. Utenrikstjenesten vil spille denne rollen i nært samarbeid med andre næringsdepartement og bl.a. Innovasjon Norge, Norges Sjømatråd og Norges Forskningsråd. Utenriksstasjonene stiller i første rekke når det gjelder å yte tjenester til bedriftene i utlandet. Viktige funksjoner er også å være dialogpartner for bedriftene om bl.a. rammebetingelser, samfunnsansvar og sikkerhet.

Som en mellomstor og åpen økonomi, er Norge særlig avhengig av sterke internasjonale normer, institusjoner og kjøreregler. Å arbeide for en bedre organisert verden er i norsk egeninteresse.

Vi lever i en tid preget av forandringer i tradisjonelle maktstrukturer. Et nytt geopolitisk landskap påvirker Norges situasjon. Ett viktig mål er å knytte oss nærmere til de bredere prosesser som foregår i Asia, i Latin-Amerika og i Afrika. Samtidig forblir tradisjonelle maktpoler og allianser både relevante og viktige.

Europa gjennomlever en brytningstid. EU har fattet en rekke konkrete vedtak som innebærer sterkere fellesskapsbeslutninger, men det er store utfordringer med en sterk økning av arbeidsledigheten, og særlig dramatisk er situasjonen for ungdom i de mest berørte landene. Mange steder øker også inntektsforskjellene. Økende ulikhet bidrar til politisk ustabilitet og er dårlig samfunnsøkonomi.

Store deler av de nye markedene finner vi i dag i Asia. Norsk verdiskaping påvirkes direkte av utviklingen i denne verdensdelen. At Norge har kommet bedre ut enn mange andre europeiske land i dagens økonomiske situasjon, henger sammen med at asiatiske land etterspør varer og tjenester Norge eksporterer, samtidig som norsk næringsliv holder stand i tradisjonelle markeder og utvikler nye i Sentral- og Øst-Europa.

I kjølvannet av finanskrisen har arbeidet mot skatteunndragelser fått ny vind i seilene. Både i EU og i OECD-sammenheng gjøres det nå nye anstrengelser for å sikre statenes skattegrunnlag. Konkrete tiltak mot unndragelser og aggressiv skatteplanlegging blir drøftet. Regjeringen ser positivt på denne utviklingen.

For Norge er utviklingen i Europa av meget stor betydning. Svikter etterspørselen etter våre varer, får dette konsekvenser for økonomi og sysselsetting. Det er derfor nødvendig å ha et langsiktig perspektiv på vårt forhold til Europa.

Som en mellomstor og åpen økonomi er Norge tjent med internasjonale avtaler som regulerer handel. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er den viktigste organisasjonen for dette. Vi deltar også jevnlig som tredjepart i tvister mellom andre medlemmer. Regjeringen legger derfor vekt på å bidra til å videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet i WTO, slik at det blir et best mulig redskap for rettferdig global styring på handelsområdet. Fremtiden til den såkalte Doha-runden som ble påbegynt i 2001 er i dag meget usikker.

Selv om det er uklart hvordan forhandlingene i WTO vil utvikle seg, er de grunnleggende norske interessene uendret. Vår velstand er i stor grad tuftet på det utbyttet vi har hatt av å delta i internasjonal handel. Dette må vi bygge videre på gjennom å arbeide for tilfredsstillende rammevilkår for norsk næringsliv. Samtidig er det norske landbruket i en spesiell situasjon. På denne bakgrunn vil regjeringen fortsette sitt aktive arbeid for å videreutvikle det globale handelsregimet på en måte som både ivaretar utviklingslandenes særlige behov og som ivaretar norske interesser, herunder behovet for å bevare et handlingsrom som gjør det mulig å føre en landbrukspolitikk som sikrer et levedyktig norsk landbruk.

Regjeringen har besluttet at Norge skal delta i forhandlinger om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Det er enighet om at en flernasjonal avtale skal knyttes tett opp til GATS og være et skritt på veien mot en multilateral avtale. En slik avtale vil derfor være i tråd med regjeringens hovedprinsipp om at et globalt handelsregime forankret i WTO er fundamentet for regjeringens handelspolitikk.

EU og USA er blitt enig om å starte forhandlinger om en bilateral handels- og investeringsavtale (TTIP). Intensjonene er at avtalen skal føre til omfattende liberalisering av handel med varer og tjenester, harmonisering av regelverk og gjensidig godkjenning av standarder. Regjeringen følger nøye med i forberedelsene til forhandlingene og vil løpende vurdere hvordan norske interesser berøres, samt hvordan norske interesser best kan ivaretas.

Regjeringen arbeider for å styrke utviklingslandenes mulighet til å bli bedre integrert i den globale økonomien, og til å skape økonomisk vekst og velferd gjennom økt eksport. Det er gjennomført flere endringer i ordningen for tollpreferanser for utviklingsland (GSP-ordningen).

7.4 Sikre norsk innflytelse i våre nærområder

Norges samarbeid med EU er nært og omfattende. Regjeringen legger vekt på gode bilaterale forbindelser med EU-landene i tillegg til tett samarbeid med EUs institusjoner. EU deler dette synet. Rådskonklusjonene fra desember 2012 viser til bredden og dybden av samarbeidet mellom Norge og EU, og til de gode erfaringene i samarbeidet. Med utgangspunkt i EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU, skal vi utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning med sikte på å få gjennomslag for norske synspunkter og interesser.

EØS-avtalen utgjør hovedgrunnlaget i norsk europapolitikk. EØS-avtalen sikrer norske bedrifter likebehandling med EU-bedrifter i det indre marked og den gir nordmenn mulighet til å arbeide, studere og etablere seg i alle 30 EØS-land.

EØS-avtalen har vært i kraft i nesten 20 år og har virket i en periode som har vært preget av stabilitet og økonomisk vekst for Norge. Den har vist seg å være robust i møtet med de store endringer i EU-samarbeidet som har funnet sted siden avtalen ble inngått.

Regjeringen la høsten 2012 frem Meld. St. 5 (2012–2013) om EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. I meldingen slår regjeringen fast at den vil bruke de muligheter og handlingsrom avtaleverket med EU gir oss til å sikre norske interesser.

Regjeringen vil arbeide for å ivareta norske interesser i hele bredden av Norges forbindelser med EU. Samtidig er det viktig å konsentrere den politiske innsatsen for å oppnå resultater. Regjeringen vil videreutvikle det årlige EU/EØS- arbeidsprogrammet til et mer strategisk verktøy. Det legges opp til en årlig syklus med og tidlig identifisere nye initiativer i EU hvor berørte aktører trekkes inn i prosessen.

Regjeringen vil arbeide for å styrke EU/EØS-kompetansen i forvaltningen gjennom opplæringstiltak og bedre utnyttelse av eksisterende kompetanse. Hensikten er å øke forståelsen og kunnskapen for å kunne bruke handlingsrommet bedre. Regjeringen ønsker også å trekke berørte parter mer systematisk og tidligere inn i arbeidet med EU/EØS. Gjennom sine nettverk, besitter disse aktørene informasjon og kan gjøre vurderinger som vil kunne styrke norske innspill i Brussel.

Regjeringens mål er også styrket kunnskap i befolkningen om vårt samarbeid og våre avtaler med EU. Dette gjelder ikke minst blant de unge. Regjeringen vil derfor at det i skolen legges til rette for bred og faktabasert kunnskap om EU/EØS.

Norge har valgt å utvikle samarbeidet med EU også på områder utenfor EØS-rammen. Samarbeidet med EU på justisområdet bygger på en erkjennelse av at grenseoverskridende utfordringer bare kan møtes med internasjonalt samarbeid. Samarbeidet med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er nært. Dette skyldes at det svært ofte er sammenfall av syn og interesser mellom Norge og EU i utenrikspolitiske spørsmål og at begge parter har gjensidig interesse av samarbeidet.

Dynamikken i det nordiske samarbeidet i utenriks- og sikkerhetspolitikken, og utforming av felles nordisk politikk, vil kunne bidra til at omforente nordiske synspunkter i økende grad tas med inn i den samlede EU-kretsen og derved øke den nordiske innflytelsen. Slik innflytelse kan ytterligere styrkes ved at de baltiske land slutter seg til nordiske holdninger og posisjoner innenfor rammen av det nordisk-baltiske samarbeidet. De nordiske og baltiske land samarbeider nært om spørsmål knyttet til Det østlige partnerskapet, og Sverige har dette som et av sine prioriterte felter i 2013 som koordinator for det nordisk-baltiske samarbeidet på utenriksministrenes område. Det østlige partnerskapet var også et sentralt tema da de nordisk-baltiske land og Visegrad-landene møttes på utenriksministernivå i februar 2013. Det var første gang disse kretsene møttes på utenriksministernivå, og dette kan være kimen til et nærmere samarbeid mellom dem om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, av betydning også for politikkutformingen i et samlet EU.

EØS-midlene er et solidarisk bidrag til sosial og økonomisk utjevning i det utvidede indre marked. EØS-midlene 2009–2014 utgjør om lag 14 mrd. kroner. Midlene skal bidra til å gjøre mottakerlandene bedre i stand til å nyttiggjøre seg det indre marked. Norge og mottakerlandene har gjensidig interesse av dette. Mottakerlandene er femten land i Sentral- og Sør-Europa. EØS-midlene er et viktig virkemiddel i norsk utenrikspolitikk. Regjeringens mål er at EØS-midlene skal vise at Norge er en stabil og pålitelig partner som bidrar til overordnede europeiske mål og tettere samarbeid. Det er nedfelt i avtaleteksten for EØS-midlene 2009–2014 at et overordnet mål også er å styrke de bilaterale forholdene til mottakerlandene. I valget av innsatsområder for perioden 2009–2014 er det lagt til grunn at de skal være relevante for sosial og økonomisk utvikling.

De svakeste gruppene i våre mottakerland er rammet av offentlige innstramninger og stor arbeidsløshet. EØS-midlene har et særskilt fokus på sosialt ekskluderte og sårbare grupper. Romfolket er Europas mest utsatte minoritet. Regjeringen trapper opp støtten til tiltak og prosjekter for romfolket i årene fremover. Innenfor nåværende programperiode skal Norge bruke om lag 300 mill. kroner på ulike tiltak rettet mot romfolket i land som mottar EØS-midler.

Fundamentale europeiske verdier som demokrati, rettsstat og toleranse er under press. EØS-midlene prioriterer derfor støtte til å fremme grunnleggende demokratiske verdier, toleranse og det sivile samfunn. Det gis også støtte til justisreformer og opplæring og bevisstgjøring om menneskerettighetsspørsmål. Tiltak for å motvirke ekstreme strømninger er et av hovedfokusene for programmene for sivilt samfunn. Det er etablert et strategisk samarbeid med Europarådet gjennom EØS-midlene. Avtalen bidrar til å sette fornyet fokus på disse utfordringene i mottakerlandene.

7.5 Rettferdig global styring

Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land. FN bidrar til å løse felles problemer ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, ved å bistå i humanitære kriser og ved å bidra til økonomisk og sosial utvikling.

Norges FN-politikk er basert på verdier så vel som interesser. FNs rolle som global normgiver og garantist for folkeretten, herunder havrett, fred og sikkerhet, er av fundamental betydning for norsk suverenitet, ressursforvaltning og interesser i et rettsbasert internasjonalt system. FN står, som universell organisasjon, helt sentralt i Norges internasjonale engasjement for verdier og menneskerettigheter, humanitær nødhjelp og bærekraftig utvikling, for fattige og sårbare mennesker så vel som globale fellesgoder, natur, miljø og klima. Norsk støtte til FN, som institusjon, møteplass, normgiver og operasjonell aktør, er derfor en hjørnestein i utenriks- og utviklingspolitikken. Norge har betydelig innflytelse i FN i kraft av vårt aktive engasjement, med finansiering, personell, diplomatisk støtte og arbeid for effektivisering og FN-reform.

Regjeringen har i FN en solid plattform for videre fremme av norske verdier og interesser på prioriterte områder som fredsbevaring og forsoning, nødhjelp, rettigheter og likestilling, rettferdig fordeling, fattigdomsreduksjon, helse, energi og klima. Disse områdene vil stå sentralt i vårt FN-arbeid, for å oppnå Tusenårsmålene, og for å utforme et «post-2015» målsett og rammeverk for bærekraftig utvikling som er enhetlig, lettfattelig, og integrerer de sosiale, økonomiske og miljømessige aspekter sammen med godt styresett og demokrati, innen en rettighetsbasert tilnærming. Universell helsetilgang, barne- og mødrehelse, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, klimavennlig energi og bærekraftig energi for alle, og arbeidet for rettigheter og beskyttelse for kvinner, vil gis spesiell oppmerksomhet. Regjeringen vil prioritere støtte til sårbare folk og land som er rammet av kriser og konflikt, og bidra til å styrke samordning og sammenhenger i FNs arbeid for konfliktforebygging og fred, humanitær bistand og utvikling, demokrati, godt styresett og menneskerettigheter.

Finanskrisen har tydeliggjort behovet for en mer rettferdig global styring. Regjeringen vil arbeide for å styrke globale styringsinstrumenter – økonomiske, rettslige og politiske – som kan fremme mer rettferdig fordeling, ikke bare mellom land, men også mellom ulike sosiale grupper, uavhengig av landegrenser. Det norske påvirkningsarbeidet skjer i mange fora og arenaer på det økonomiske området; gjennom FN og dens særorganisasjoner, gjennom IMF, Verdensbanken og de regionale banker, gjennom WTO og OECD. Flere steder er reformer viktige for å nå dette målet. Reformene må understøtte ideen om representativitet og legitimitet. Gjennom norske initiativ og i strategisk samarbeid med andre, går regjeringen inn for å utvikle politiske svar på de globale utfordringene. Vi vil utrede nye samarbeidsformer og nye finansieringsordninger som kan styrke det globale styringssystemet.

Det er etablert en rekke organisasjoner og prosesser for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom utvikling av felles regelverk i global skala. Som ledd i arbeidet for rettferdig global styring, vil regjeringen gi høy prioritet til arbeidet i FNs særorganisasjoner. Det er økt fokus på sysselsetting som selvstendig mål, og dets betydning for bærekraftig utvikling og mer rettferdig fordeling. Regjeringen vil i 2014 fortsatt legge vekt på oppfølging av Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) «Decent Work-agenda», blant annet gjennom en styrket programavtale med ILO, og gjennom regjeringens strategi for anstendig arbeid. Målet for dette arbeidet er å fremme anstendig arbeid i norsk utenriks-, utviklings- og handelspolitikk, og å jobbe med likesinnede land for større samstemthet og fokus, globalt og nasjonalt, hva angår anstendig arbeid. Arbeidet skjer i nær dialog med partene i arbeidslivet, sivilt samfunn og relevante kunnskapsmiljøer.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

7.6 Fremme menneskerettigheter

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. Sentrale prioriteringer i dette arbeidet er videre innsats for menneskerettighetsforsvarere, ytringsfrihet og uavhengige medier. OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Regjeringen støtter også oppbyggingen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene.

Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Norge vil fortsatt legge stor vekt på arbeidet mot dødsstraff i oppfølgingen av verdenskongressen mot dødsstraff, som ble avholdt i Madrid i juni 2013. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. FNs Høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) vil fortsatt være en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå.

Norge skal fortsette sin pådriverrolle i arbeidet for beskyttelse av seksuelle minoriteter og oppfølging av OHCR-resolusjon 17/19 fra 2011 om menneskerettigheter, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Regjeringen skal arbeide for at temaet følges opp både i FN og på landnivå. Vi skal følge opp vårt strategiske samarbeid med landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner – LLH – og støtte deres tiltak for rettighetsarbeid for seksuelle minoriteter i sør. Som del av regjeringens arbeid for menneskerettighetsforsvarere, vil Utenriksdepartementet lansere en ny ordning for forfulgte studentaktivister. De som er blitt utestengt fra sine universiteter vil kunne bli tilbudt studieplass ved norske læresteder, slik at de får videreført sine studier. Initiativet til ordninger kommer fra SAIH.

I norsk russlandspolitikk står arbeidet for demokrati og menneskerettigheter sentralt. Slike spørsmål diskuteres med russiske myndigheter på alle nivåer. Det gjennomføres også årlige bilaterale menneskerettighetskonsultasjoner med Russland. Innenfor rammen av prosjektsamarbeidet med Russland gis det prioritet til prosjekter som støtter opp om uavhengige media og samarbeid mellom frivillige organisasjoner. Disse prioriteringene gjelder ikke minst for Nord-Kaukasus. Det gis særskilt støtte til prosjekter som bidrar til styrket rettssikkerhet, bedre juridiske rettigheter for kvinner og støtte til menneskerettighetsforsvarere.

Krisen i Europa rammer regioner og befolkningsgrupper ulikt. Rettigheter innbyggerne i Europa er vant til å ta for gitt settes på prøve. Utenriksdepartementet har lansert en strategi for utenrikstjenestens arbeid med menneskerettigheter i Europa. Denne bidrar til et styrket fokus på å motarbeide hatefulle ytringer, rasisme og høyreekstreme holdninger.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

7.7 Kultur, norgesfremme og informasjon

Et godt internasjonalt omdømme er viktig for å ivareta norske politiske, økonomiske og kulturelle interesser. Regjeringen vil samarbeide med sentrale aktører for å bidra til et tydelig og positivt norgesbilde blant målgrupper i utlandet. Norsk næringsliv og vår rolle i internasjonal økonomi samt vårt internasjonale kultursamarbeid representerer sentrale deler av det fotavtrykket Norge setter globalt.

Arbeidet med å styrke norsk kulturlivs internasjonale muligheter er den internasjonale dimensjonen i regjeringens kulturløft. Regjeringen la i 2013 fram Meld. St. 19 (2012–2013) Regjeringens internasjonale kulturinnsats. I meldingen legges det vekt på den betydning internasjonal kultursatsing har både for enkeltkunstnere og for kulturlivet som helhet. Regjeringens tilrettelegging for sterkere internasjonal satsing vil fortsatt bli utført i nært samarbeid med kulturlivet generelt og de særlige kunstfaglige organisasjonene med internasjonale sektoroppgaver spesielt. Formålet med regjeringens tilrettelegging for norsk kulturliv internasjonalt er å sikre at norske kunstnere får internasjonale muligheter, å bidra til et aktivt og levende norsk kulturliv og at norsk kultur er en del av den globale kultursamtalen. Både kulturpolitiske mål og arbeidet for de samlede norske interesser i utlandet ligger til grunn. Regjeringens internasjonale kultursatsing er en integrert del av arbeidet for norske interesser. Et kvalitativt godt kultursamarbeid bygger opp under et godt omdømme for Norge og støtter opp om forbindelsene med viktige samarbeidsland.

7.8 Konsulær bistand og utlendingsfeltet

Konsulær bistand

Utenrikstjenesten tilbyr norske statsborgere råd og hjelp i utlandet. Årlig håndteres over 100 000 store og små konsulære saker; de fleste av disse får sin løsning ved ambassader, generalkonsulater og de honorære konsulatene. Utenriksdepartementets operative senter mottar omlag 100 henvendelser om konsulær bistand i døgnet.

Et økende antall norske borgere reiser eller bosetter seg i utlandet, og dette stiller stadig større krav til norske myndigheters evne til konsulær bistand. Forventninger til responstid, jevnt nivå på bistanden og åpenhet om arbeidet preger håndteringen av konsulære saker i større grad enn tidligere. Arbeidet medfører ofte en utfordrende balansegang mellom ønsket om bistand og nødvendige avgrensninger med hensyn til både tilgjengelige ressurser og rettslig handlingsrom utenfor Norges grenser i en kompleks og lite ensartet verden. Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som fastlegges i Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet.

Arbeidet med å videreutvikle Utenriksdepartementets operative senters rolle, funksjoner og tjenestetilbud i utenrikstjenesten har høy prioritet og videreføres i 2014. Det legges vekt på god service og profesjonell hjelp til publikum og tydelig kommunikasjon. Innføring av elektroniske verktøy for føring av konsulærstatistikk, forbedring av registreringsordninger for reisende publikum, og mobile informasjonsløsninger for reisende vil komme på plass i 2013. Sosiale medier vil være et nyttig supplement til de informasjonskanalene som allerede er tatt i bruk. En Face-bookside for konsulære spørsmål som vil legge til rette for dialog mellom brukere som er på reise vil bli opprettet.

For å sikre at utenrikstjenestens medarbeidere har den nødvendige kompetansen vil departementet tilby ulike kurs i det konsulære saksfeltet både til egne ansatte og til ansatte ved de norske honorære konsulatene. Dette for å sikre et enhetlig servicenivå og størst mulig grad av likebehandling for sammenliknbare konsulære tjenester på forskjellige steder i verden. Innføring av beste praksis- reiser på konsulærfeltet ved våre utenriksstasjoner fra 2013 vil også bidra til harmonisering og likebehandling av bistand til nordmenn i utlandet.

Det nordiske samarbeidet vil bli videreført og det legges vekt på å bygge nettverk for å finne frem til gode konkrete tiltak innenfor de rammer som settes av de respektive lands lovgiving.

Utlendingsfeltet

Norske utenriksstasjoner er en viktig del av førstelinjetjenesten for utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i visumsaker, og er saksforberedende instans for alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge. Stasjonene forbereder slike saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet og i Politiet ved å innhente og verifisere opplysninger, og å intervjue søkere. Stasjonene bistår også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold. Utenrikstjenesten er den største saksbehandleren på utlendingsfeltet målt i antall saker; i 2014 vil utenriksstasjonene håndtere i overkant av 200 000 søknader.

Utenriks-, Justis- og beredskaps-, og Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet har en enhetlig, effektiv og serviceorientert utlendingsforvaltning med kort saksbehandlingstid som felles mål. Dette skal legge til rette for bedre samordning av styring og resultatoppfølging.

I henhold til felles utrullingsplan vil Norge i fellesskap med øvrige Schengen-land sluttføre utrullingsløpet for innføringen av krav om opptak av biometriske data i visumsaker, og lagring av disse i en felles Schengen-database.

Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet samarbeider videre om oppfølging av regjeringens politikk når det gjelder returavtaler med opprinnelsesland.

Samarbeidet om Schengen-representasjonsavtaler videreføres. I et Europa med store budsjettnedskjæringer, blir representasjonsavtaler enda viktigere. Det nordiske samarbeidet vil bli tillagt særlig vekt og det vil bli tilstrebet balanse i representasjonssamarbeidet.

Utenriksdepartementet vil videreføre arbeidet med å tjenesteutsette mottak av visum og oppholdssøknader der det er økonomisk og praktisk hensiktsmessig. Departementet utreder også hvorvidt det er andre oppgaver som kan tjenesteutsettes.

Utenriksdepartementet vil videreføre det særskilte fokus på id-kontroll i visum og oppholdssøknader i førstelinjen. Dette omfatter samarbeid med Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter om opplæring på alle kurs Utenriksdepartementet arrangerer på utlendingsfeltet

Utenriksdepartementet vil også videreføre samarbeidet med Utlendingsdirektoratet om beste praksis-reiser til flere utenriksstasjoner hvert år. Formålet med reisene er å gjennomgå alle ledd i stasjonens arbeid med visum- og oppholdssøknader. Erfaringsmessig bidrar reisene til kompetanseheving ved stasjonene, bedre arbeidsflyt og mer ressurseffektivt arbeid med utlendingssaker.

8 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

For 2014 foreslår regjeringen å bevilge 31 522 mill. kroner til internasjonalt utviklingssamarbeid. Dette er en økning på 1314 mill. kroner fra saldert budsjett 2013. Med forslaget for 2014 vil utviklingsbudsjettet utgjøre 1 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt for 2014.

Regjeringen vil videreføre satsingsområdene fra 2013.

Regjeringen la i 2013 fram Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape – om demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken. Sammen med Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken, utfyller denne føringene fra St.meld nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital.

Disse tre meldingene samt Meld. St. 33 (2011–2012) Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger og Meld. St. 11 (2011–2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken med respektive innstillinger fra Stortinget, ligger til grunn for regjeringens utviklingspolitikk. Målet om fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling ligger fast, med kamp mot klimaendringer, sult og fattigdom, og for bedre helse og likestilling, retten til økonomisk utvikling, demokrati, matsikkerhet, rettferdig fordeling og menneskerettigheter som hovedelementer.

FNs tusenårsmål skal være nådd innen 2015, og det er viktig at alle krefter settes inn i sluttfasen for å sikre dette. Samtidig pågår en bred prosess i FN-regi for å utmeisle globale utviklingsmål for perioden etter 2015. Disse vil være retningsgivende for internasjonal utviklingspolitikk i årene fremover. En rekke mulige tema for utviklingsmål diskuteres globalt. Norge vil særlig arbeide for at fornybar energi og energitilgang, rettferdig fordeling, helse og likestilling blir reflektert. Norge tok i 2013 ansvar for globale konsultasjoner på energiområdet og for en høynivåkonferanse som ble holdt i Oslo i april. Arbeidet med å utvikle mål for bærekraftig utvikling, som ble vedtatt under Rio+20 konferansen, blir en viktig del av arbeidet med nye utviklingsmål.

Nedenfor omtales regjeringens viktigste tematiske satsinger i 2014.

8.1 Rettferdig fordeling, demokrati og menneskerettigheter

Flere utviklingsland har opplevd stor økonomisk vekst de siste årene. Til tross for dette lever fortsatt 1,2 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom. Over 70 prosent av disse bor nå i mellominntektsland, hovedsakelig Kina og India, samt i Afrika sør for Sahara. Den globale trenden er at fordelingen mellom land blir jevnere, mens ulikheten innad i land er økende. Dette er utfordrende fordi erfaring viser at samfunn med små forskjeller er gode samfunn som fremmer menneskelig utvikling. Regjeringen ønsker en tydelig politikk for rettferdig fordeling og vekst i fattige land gjennom innsats for demokrati, menneskerettigheter, åpenhet og redusert ulikhet.

Det er nær sammenheng mellom fordeling av økonomiske ressurser og fordeling av makt. Regjeringen ønsker å dreie det bilaterale stat-til-stat-samarbeidet i større grad mot land som har en positiv demokratisk utvikling. I land der utviklingen går i negativ retning vil støtte først og fremst gis gjennom sivilt samfunn og andre som kjemper for mer åpenhet og demokrati. Norge vil videreføre den sterke støtten til menneskerettighetsforkjempere, fremme av ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og frie medier, samt styrking av kvinners rettigheter. Videre vil vi prioritere arbeid for rettighetene til internt fordrevne, urfolk og seksuelle minoriteter.

Skatteinntekter er avgjørende for å kunne føre en aktiv fordelingspolitikk, for å gi staten legitimitet og for å utvikle demokratiske strukturer. Norsk skatteadministrasjon og forvaltning av naturressurser er anerkjent, og erfaringene etterspurt. Gjennom programmene «Olje for utvikling» og «Skatt for utvikling» ønsker vi å bidra til at ressursrike samarbeidsland får sin rettmessige andel av de store pengesummene fra petroleumsutvinning og annen utvinningsindustri. Det er viktig økonomisk, men også for å legitimere skattlegging av befolkningen generelt og således bidra til å bygge tillit og demokrati. Norge støtter både sivilt samfunn og myndighetene i arbeidet med å få til et godt og åpent skatteregime som fremmer rettferdig fordeling av fellesskapets goder.

En hovedutfordring når det gjelder skattesystemene i en rekke utviklingsland er de mange unntakene. Det er vanlig at også givere krever skattefritak når det gjelder bistandsfinansierte varer og tjenester. Dette er administrativt krevende og bidrar til å underminere skattesystemene og støtte opp om unntakskulturen. Regjeringen har derfor besluttet at Norge som hovedregel ikke lenger skal inkludere krav om skattefritak i stat-til-stat bistandsavtaler. Ny praksis innføres gradvis, etter hvert som nye bistandsavtaler inngås, og innenfor gjeldende bistandsrammer.

Kapitalstrømmer i form av handel, investeringer og kapitalflukt er mange ganger større enn bistanden. Det er et mål at disse i større grad skal bidra til utvikling og bedre fordeling. Skatteunndragelse, internasjonal organisert kriminalitet og korrupsjon er av et enormt omfang og gjør stor skade. Slike ulovlige midler kan relativt enkelt føres over landegrenser og gjemmes bort takket være finansielt hemmelighold og manglende kontroll. Åpenhet er helt nødvendig for å takle problemet.

Fattige land trenger mer enn markedsadgang for å kunne hevde seg i internasjonal handel. Det er nødvendig både med handelsrettet utviklingssamarbeid og støtte til næringsutvikling for at landene skal kunne få nytte av markedsadgangen. Regjeringen har revidert handlingsplanen for handelsrettet utviklingssamarbeid i 2013 for å styrke arbeidet for bærekraftig økonomisk vekst og handel i de fattigste landene.

Regjeringen ønsker å støtte en utvikling der brede lag av befolkningen kan fremme sine interesser, også økonomiske. Støtten til systemer for lønnsdannelse og fremme av arbeidstakeres rettigheter gjennom fagbevegelse og sosial dialog vil derfor styrkes. Det blir viktig å identifisere aktører innenfor sivilt samfunn inkludert fag- og bondebevegelsen, som kan bidra til en mer demokratisk fordeling av makt og ressurser.

Det ble i 2013 lagt frem en melding for Stortinget om regjeringens internasjonale kulturinnsats, Meld. St. 19 (2012–2013), inkludert den norske innsatsen til kultursektoren i utviklingsland. Dette engasjementet bygger på de kulturelle menneskerettighetene.

8.2 Energi, klima og miljø

Regjeringen vil fortsatt bruke deler av utviklingsbudsjettet i skjæringspunktet mellom å bekjempe fattigdom og å svare på de globale miljøutfordringene. FNs miljøprogram lanserte i 2012 den femte globale miljøtilstandsrapporten (Global Environmental Outlook). Rapporten viser at det har vært betydelig framgang for bare fire av de 90 viktigste miljømålene som er vedtatt av det internasjonale samfunn.

Regjeringen opprettholder sin ambisjon om å være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet. Vekten vil ligge på skogbevaring, tilgang til ren energi, klimafinansiering og klimatilpasning, særlig gjennom satsningen på matsikkerhet, forebygging av naturkatastrofer og bevaring av naturmangfold.

Regjeringen vil arbeide for internasjonale mekanismer som kan mobilisere større ressurser for langsiktig og forutsigbar finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Et særlig innsatsområde er oppfølgingen av beslutningen om å etablere et nytt fond for klimatiltak i utviklingsland, Det grønne klimafondet.

Økt energitilgang er nødvendig for å stimulere overgangen til moderne økonomi i utviklingsland. Samtidig må globale klimagassutslipp reduseres betraktelig. Rike land har høyest utslipp per innbygger og må derfor kutte mest. Fattige land kan støttes til å bygge opp en fornybar energisektor uten å gå veien om fossile energisystemer.

Gjennom bilaterale samarbeidsprogrammer for fornybar energi har vi bidratt til å øke tilgangen til moderne energi for mange fattige mennesker. Dette skaper utvikling. Støtte til økt bruk av rentbrennende ovner har hatt positiv helse- og utslippseffekt.

Regjeringens energi- og klimainitiativ, Energy+, ble lansert i 2011. Målene er økt tilgang til fornybar energi og energieffektivisering slik at man unngår utslipp av klimagasser. Et viktig virkemiddel er å legge til rette for økte kommersielle investeringer i energisektoren i utviklingsland. Energy+ er et internasjonalt initiativ med vel 50 partnere – det vil si land, internasjonale organisasjoner og finansieringsinstitusjoner, private selskaper og frivillige organisasjoner. Partnerskapet utarbeider kriterier for resultatbasert bistand til energisektoren i utviklingsland og sikrer arbeidsdeling i innsatsen. Det er en felles ambisjon for Norge og FN at Energy+ blir et sentralt instrument for å oppnå konkrete resultater under FNs generalsekretærs initiativ Bærekraftig energi for alle (SE4All). Vår bi- og multilaterale støtte til utbygging av fornybar energi i utviklingsland skal støtte opp om disse initiativene. En god del av bistanden til energisektoren i utviklingsland vil bli gitt multilateralt. Viktige kanaler for dette vil være relevante programmer under Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, samt FNs utviklingsprogram.

Fra 2013 er det opprettet en særskilt budsjettpost for fornybar energi under kap. 166, post 74. Det foreslås bevilget i overkant av 2,1 mrd. kroner til fornybare energiformål i 2014, inkl. bevilgningen på 1 464 mill. kroner på kap. 166, post 74.

I 2007 lanserte Norge klima- og skogprosjektet. Det er en politisk intensjon å bidra med 3 mrd. kroner årlig til tiltak mot avskoging i utviklingsland. Et viktig rammevilkår for satsingen er erkjennelsen av at kampen mot klimagassutslipp fra avskoging er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig økonomisk utvikling.

Regjeringen vil fortsette innsatsen for å redusere avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+). Dette er i følge FNs klimapanel et kostnadseffektivt virkemiddel for raskt å redusere utslipp av klimagasser og bevare naturmangfold. Det er fortsatt mer økonomisk lønnsomt på kort og mellomlang sikt å hogge skogen enn å la den stå. Denne markedssvikten må blant annet finne sin løsning gjennom etablering av et internasjonalt regime, inkludert finansiering, som sørger for at skogen verdsettes som globalt karbonlager.

Regjeringen ønsker å trappe opp innsatsen for å redusere utslipp av kortlivede klimaforurensere som sot, metan og ozon, da det er en viktig mulighet til å dempe den globale oppvarmingen på kort sikt. Disse forbindelsene bidrar også til innendørs og utendørs luftforurensning, som er årsak til over 6 millioner dødsfall årlig. Innendørs luftforurensning er for eksempel funnet å representere den største helserisikoen i Sør-øst Asia, primært på grunn av forurensning fra kokeovner og parafinlamper. Tiltak som har helseeffekt vil prioriteres. Vi skal også bidra til å styrke oppmerksomheten internasjonalt om helsegevinster forbundet med reduksjon av kortlivede klimaforurensere.

8.3 Kvinner og likestilling

Kvinners rettigheter og likestilling er en hovedprioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Gjennom mange år har Norge ledet an i arbeidet for å fremme likestilling mellom kvinner og menn også internasjonalt. Likestilling dreier seg for en stor del om fordeling av makt og muligheter mellom kvinner og menn. Likestilling er viktig for å oppfylle kvinners menneskerettigheter; kvinner har rett til å påvirke sin egen hverdag og fremtid på linje med menn. Likestillingsarbeidet har som mål å fjerne barrierer som hindrer kvinner og jenters muligheter til å delta fullt ut i samfunnet. En handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling for utenriks- og utviklingspolitikken ble lansert i august 2013. Det er første gang en slik plan omfatter samtlige politikkområder underlagt Utenriksdepartementet.

FNs konvensjon om bekjempelse av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW) danner rammen for arbeidet med kvinners rettigheter og likestilling. Konvensjonen er ratifisert av 187 av FNs 193 medlemsland og kan dermed anses som universell. Det er imidlertid langt igjen i mange land når det gjelder etterlevelse av konvensjonens forpliktelser.

Kvinners rettigheter er under press. Dette gjelder først og fremst kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter som retten til å bestemme over egen kropp, inkludert å ha tilgang til trygg abort. Norge har vært og vil fortsette å være en pådriver for at kvinners rettigheter styrkes. Innsatsen går i stor grad ut på å opprettholde de normer og standarder det tidligere er oppnådd internasjonal enighet om. Handlingsplanene fra befolkningskonferansen i Kairo i 1994 og kvinnekonferansen i Beijing i 1995 er sentrale i denne sammenheng. 20-årsmarkeringene av disse konferansene vil være viktige stoppunkter. I tillegg legges det stor vekt på kvinners rettigheter og likestilling som gjennomgående tema i utarbeidelsen av nye tusenårs- og bærekraftmål.

Arbeidet med oppfølging av resolusjonene i FNs sikkerhetsråd om kvinners rolle i det globale arbeidet for fred og sikkerhet er sentralt. Regjeringen legger vekt på fremme av kvinners aktive deltakelse i fredsbyggings- og konfliktsituasjoner. Kvinner er ikke bare ofre i krig og konflikt, men også sentrale aktører for å skape fred, forsoning og bærekraftig utvikling. Norge etablerte i 2006 en egen handlingsplan, og det er siden utviklet en strategi for oppfølging av resolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet (2011–13) som det rapporteres årlig om i en framdriftsrapport.

Norge etterspør resultater for kvinner i vårt utviklingssamarbeid, bilateralt så vel som multilateralt. I tillegg til de tematiske hovedinnsatsområdene, kvinners politiske og økonomiske deltakelse, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og vold mot kvinner, legges det vekt på likestillingsperspektivet i annen innsats, som energi-, klima- og miljøsatsingen, rettferdig fordeling, global helse, utdanning samt humanitær bistand. Kvinner med funksjonsnedsettelser og urfolkskvinner prioriteres.

8.4 FN og de multilaterale finansinstitusjonene

FN-systemet har en nøkkelrolle i å ivareta og fremme den internasjonale rettsorden, blant annet gjennom sin normgivende funksjon, og dermed også fremme fred, menneskerettigheter, sikkerhet og bærekraftig utvikling. Denne rettsorden og FNs rolle globalt kan imidlertid ikke tas for gitt. Geopolitiske endringer og nye globale utfordringer stiller også nye krav til internasjonalt samarbeid og til FNs evne til å omstille seg for å håndtere nye oppgaver. Dagens utfordringer er mer sammensatte enn da FN ble etablert, og det kreves større evne enn tidligere til å takle kompleksitet og knytte agendaer og respons sammen. FN utfordres samtidig av andre aktører som G-20 og regionale organisasjoner.

De multilaterale utviklingsbankene er blant de største og viktigste kildene for bistand til utviklingsland og er sentrale kanaler for norsk bistand til økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon. I Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape: Demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken understrekes betydningen av å fremme inkluderende grønn vekst og rettferdig fordeling i FN og de multilaterale finansinstitusjonene. Temaene har gjennom de siste årene fått en tydeligere plass i de multilaterale finansinstitusjonene. FN-organisasjonene og de multilaterale finansinstitusjonene tar rettferdig fordeling inn i utviklingsdebatten på forskjellige måter. De multilaterale finansinstitusjonene er primært toneangivende for de økonomiske perspektivene knyttet til rettferdig fordeling, mens FNs legitimitet og universelle mandat gjør FN godt egnet for å utvikle internasjonale normer og standarder på området.

Gitt Norges interesse i fungerende multilaterale institusjoner og Norges store bidrag til FN og utviklingsbankene, arbeider Norge aktivt for en styrking av deres hovedorganer, for at de skal bli mer effektive og bedre koordinert på landnivå. I arbeidet for å reformere og styrke FN ser vi både på FNs mandater, finansiering, ledelse, sekretariatets organisering, samordningen mellom FNs ulike organisasjoner og FNs effektivitet på landnivå. I Meld. St. 33 (2011–2012) Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger legges det i denne sammenheng vekt på å arbeide for at de multilaterale institusjonene skal ha gode kontrollmekanismer og rutiner for å hindre mislighold eller sløsing med midler, at Norge skal jobbe for en rettferdig byrdefordeling i forhold til finansieringen av FN-systemet og at Norge skal bidra til effektivisering og modernisering av FN. Derfor prioriterer Norge særskilt arbeidet i FNs budsjettkomité og styrearbeid i FN-organer som er betydelige mottagere av norsk bistand.

Byrdefordeling er også et viktig spørsmål i de pågående påfyllingsforhandlingene i Verdensbankens og Afrikabankens fond for de fattigste landene (IDA og AfDF). Ettersom flere mellominntektsland blir rikere, forventes det f.eks. at de som medlemmer i multilaterale organisasjoner øker sine frivillige bidrag til både FN og utviklingsbankene, herunder bidrag til bankenes fond for de fattigste landene.

På det sosiale, økonomiske og humanitære området er FN en viktig aktør, samtidig som FN-systemet også fungerer som politisk arena. Diskusjonen om nye globale utviklingsmål etter 2015 foregår i FN-regi. Norge deltar i denne diskusjonen, og arbeider for at de nye målene skal bygge videre på tusenårsmålenes styrke, og i økt grad konsentreres om strukturelle årsaker til fattigdom og med vekt på rettferdig fordeling, likestilling, tilgang til klimavennlig energi og global helse. Mange av FNs viktigste humanitære programmer og utviklingsprogrammer er helt avhengige av frivillige bidrag. Norge er blant de største bidragsyterne til FNs humanitære innsats og utviklingsarbeid, herunder menneskerettigheter, helse, miljø og demokratiutvikling. Nødhjelp og humanitær bistand vil fortsatt være en stor og viktig del av Norges utviklingssamarbeid. FN er en viktig instans både for kanalisering av midler og for å ta opp humanitære spørsmål.

Stortinget har i Innst.104 S (2011–2012) bedt om en tydeliggjøring av kriterier for vurdering av multilaterale organisasjoner, eventuelt med budsjettmessige konsekvenser. Det er gjort vurderinger av i alt 28 organisasjoner etter kriterier beskrevet i Meld. St. 33 (2011–2012) Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger. Vurderingene omfatter FNs særorganisasjoner, fond og programmer, multilaterale finansieringsinstitusjoner og globale fond og finansieringsmekanismer. Gjennomgangen viser at det gjøres mye godt arbeid i organisasjonene med utvikling av resultatrammeverk og bedre budsjetteringssystemer. Det legges vekt på økt åpenhet og innsyn, men det er også på disse områdene det er størst behov for forbedringer. Resultatet av vurderingene vil være et viktig grunnlag for videre arbeid i de styrende organene i organisasjonene. Sammen med andre givere vil vi arbeide for bedre resultatoppnåelse og åpenhet om virksomheten.

8.5 Sårbare stater, konflikt og humanitær bistand

Ethvert samfunn utsettes for interessekonflikter, økonomiske utfordringer og andre sosiale eller fysiske hendelser, som store ulykker, naturkatastrofer, terrorhandlinger, epidemier eller kanskje langvarige nedgangstider. De fleste land har institusjoner med ansvar og planer for å håndtere slike situasjoner. Et kjennetegn ved sårbare stater er nettopp at institusjonene ikke har slik kapasitet, verken til daglige oppgaver eller plutselige sjokk. Somalia, Sør-Sudan, Sudan, Haiti, Afghanistan, Liberia og Pakistan er eksempler på sårbare stater Norge engasjerer seg i. Dette engasjementet foregår både bilateralt og gjennom multilaterale kanaler.

En og en halv milliard mennesker lever i sårbare stater, og sytti prosent av disse landene er eller har vært i konflikt mellom 1989 og nå. Risikoen for konflikt er større i fattige land enn i mer robuste stater. Konflikt er også et hinder for god utvikling. Sårbare stater er dårligst i arbeidet med å nå tusenårsmålene innen 2015. Sikkerhet, arbeidsmuligheter og rettssikkerhet er hovedprioriteringer, noe som krever at landet bygger institusjoner som kan levere dette og andre tjenester. Regjeringen har prioritert å støtte utdanning, til barn i land med krig eller konflikt, gjennom frivillige organisasjoner som kan bidra til skolegang der landets myndigheter er ute av stand til å tilby det.

Et tjuetalls sårbare stater gikk i 2011 sammen og dannet International Dialog, et forum hvor myndighetene og giverne møtes på like fot. Forumet lanserte rammeverket New Deal, en modell for hvordan givere skal engasjere seg i sårbare stater. Dette er første gangen sårbare stater som gruppe søker å definere sine behov og snakke med én stemme. Norge er blant de 40 statene som har signert det nye rammeverket. Det tredje møtet i International Dialog ble holdt i Washington i april 2013 og markerte sterkere internasjonal enighet om å drive utviklingssamarbeid i tråd med New Deal. For Norge er utprøvingen av denne modellen særlig aktuell i Somalia som er av pilotlandene hvor Norge trapper opp bistanden.

Også i sårbare stater støtter Norge prinsippet om arbeidsdeling mellom giverne. Regjeringen vil prioritere områder hvor vi mener å ha erfaring og kompetanse. Freds- og statsbygging, forvaltning av naturressurser og fordelingspolitikk er blant dem. Disse politiske prosjektene får gjerne størst oppmerksomhet, men også i sårbare stater brukes hoveddelen av norske bistandsmidler på tradisjonelle utviklingsfelt, som humanitær hjelp, sivilt samfunn og helse- og skoletilbud. Det er viktig å se bilateral og multilateral innsats for sårbare stater i sammenheng, slik som det gjøres i Meld. St. 33 (2011–2012) Norge og FN: Felles fremtid, felles løsninger. I St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital understrekes det at regjeringen vil bidra til en større langsiktighet i det internasjonale samarbeidet med sårbare stater.

Engasjement i sårbare, konfliktfylte stater krever utholdenhet og risikovillighet. Det krever også kontinuerlig fokus på forebyggende diplomati og tiltak for forsoning. Utviklingen fra sårbarhet til robusthet er ikke lineær, og norsk bistand skal ha fleksibilitet til å handle i tråd med landenes og menneskenes behov.

8.6 Helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett

I 2012 la regjeringen frem Meld. St. 11 (2011–2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken. Meldingen gir klare prioriteringer for en samlet norsk global helsepolitikk frem mot 2020 gjennom tre satsingsområder: Styrke kvinners og barns rettigheter og helse, redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging og fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse. Vår globale helsepolitikk har som mål å fremme grunnleggende menneskerettigheter.

Norge har gjennom flere år hatt en internasjonal lederrolle i arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene 4, 5 og 6 (redusere barne- og mødredødelighet, bekjempe hiv og aids, malaria og tuberkulose). Tusenårsmål 4 og 5 er blant de målene vi er lengst fra å nå, men vi ser gode resultater også for disse. Norge er i denne sammenheng en pådriver, særlig for at kvinners reproduktive rettigheter skal ivaretas.

Regjeringen vil ha økt fokus på å bidra til å bygge nasjonal kapasitet i helsesektoren, og på landenes eget ansvar for å sikre universell helsedekning. Dette er nødvendig også for å kunne videreføre de viktige resultatene som er oppnådd når det gjelder reduksjon av barnedødelighet og mødredødelighet.

Norge vil ytterligere styrke innsatsen for kvinners og barns helse i 2014. Støtten til vaksinering av barn gjennom den globale vaksinealliansen GAVI vil bli økt. Innsatsen mot polio vil trappes opp, som ledd i en stor internasjonal innsats for å utrydde denne sykdommen i samarbeid med bl.a. Verdens helseorganisasjon WHO. Vi vil videreføre den sterke satsningen for å sikre tilgang til medisiner og familieplanlegging bl.a. gjennom den pågående implementeringen av FNs kommisjon for livsviktige medisiner for kvinner og barn. Kommisjonen ble ledet av statsminister Stoltenberg og Nigerias president Jonathan og ga sine anbefalinger til FNs generalsekretær Ban Ki Moon i 2012.

Hiv og aids er fortsatt en stor utfordring. Norge støtter aktivt opp om UNAIDS’ økte fokus på å fremme menneskerettigheter og bekjempe stigmatisering og diskriminering, særlig av kvinner og sårbare grupper som menn som har sex med menn, mennesker som injiserer narkotika og mennesker som selger sex. Vi deler de globale målene fra høynivåmøtet om AIDS i 2010 om å halvere antall nysmittede og eliminere smitte fra mor til barn innen 2015. Vi arbeider også for å bekjempe hiv og aids gjennom Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, og den internasjonale ordningen for økt tilgang til legemidler UNITAID.

Luftforurensning og klimaendringer har stor og økende negativ virkning på folkehelsen. Innendørs og utendørs luftforurensning er årsak til over 6 millioner dødsfall hvert år, de fleste er kvinner og barn under fem år. Det forventes en økning i antall mennesker som rammes av underernæring, malaria, diaré og en del infeksjonssykdommer som et resultat av mer og kraftigere ekstremvær. Regjeringen ønsker å styrke innsatsen på dette området, inkludert å tydeliggjøre koblingen mellom miljø, klima og helse, jf. Meld. St. 11 (2011–2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken og Meld. St. 14 (2011–2012) Mot en grønnere utvikling. Også på dette området er WHO er viktig samarbeidspartner.

Regjeringen vil trappe opp utdanningssatsingen i utviklingssamarbeidet med 150 mill. kroner i 2014. Vi har sett en klar framgang i arbeidet med å nå tusenårsmål to om grunnutdanning for alle, og verdenssamfunnets fokus på grunnskoledekning har vært helt vesentlig. Regjeringen mener vi likevel må nyansere antakelsen om at investering i grunnutdanning gir den største fattigdomsreduksjonen: Nyere forskningtyder på at noen få års skolegang ikke er nok til å bryte fattigdomssyklusen. I tillegg ser man at mange barn ikke har noe reelt læringsutbytte av den skolegangen de får. Økt oppmerksomhet på kvalitet og læring vil stå sentralt i arbeidet med en ny global utdanningsagenda. Fremtidens utdanningssatsing må være mer flerdimensjonal og omfatte skole også utover barnetrinnet. Dermed kan grunnutdanningen bli den reelle byggesteinen i samfunnet som den burde være.

Lærerne er utdanningssektorens frontarbeidere og isolert sett den viktigste enkeltfaktoren for bedre læringsutbytte. Det er anslått at 57 millioner barn i verden fortsatt står utenfor skolen. I til sammen 112 land må man utvide arbeidsstokken med 5,4 millioner lærere i barneskolen innen 2015 hvis disse barna skal få skolegang. I Afrika sør for Sahara må økningen alene være på 2 millioner. Dette er voldsomt store utfordringer. Lærerutdanning skal derfor stå i sentrum for regjeringens opptrapping av utdanningssatsingen.

Flesteparten av menneskene i verden som står uten arbeid er ungdom. Mange av dem har lite eller ingen skolegang og mangler grunnlaget som skal til både for å få lønnet arbeid og for å bidra til sitt eget lands utvikling. Vi vet at investering i jenters utdanning har spesielt store og gode samfunnsmessige ringvirkninger. Jenters skolegang utover grunnskolen skal derfor også være en sentral komponent i denne opptrappingen.

Krig, konflikt og naturkatastrofer preger hverdagen til nær halvparten av dem som fortsatt står uten skoletilbud. Rundt 25 millioner barn nektes sin rett til utdanning på grunn av nedsatt funksjonsevne. Andre ekskluderes på grunnlag av kjønn, etnisk bakgrunn, kultur, språk eller religion, eller simpelthen fordi de er fattige. Disse barna har også rett til utdanning, og regjeringen vil fortsette å fokusere på de mest utsatte. I tråd med målsetningene i Soria Moria 2 vil regjeringen satse videre på utdanning i konflikt- og katastrofeområder, og styrke innsatsen for inkludering av barn med funksjonsnedsettelser.

Regjeringen mener at land selv har ansvar for å finansiere et utdanningssystem som når alle. Inntil det blir mulig, er det nødvendig at det internasjonale samfunnet øker støtten til utdanning. Regjeringen ønsker å bidra til dette, og vil ha som mål å trappe opp bistanden til utdanning til 3 milliarder kroner årlig, en økning på rundt 1,4 milliarder kroner i løpet av stortingsperioden, innenfor den til enhver tid gjeldende bistandsramme.

Opptrappingen skal fokuseres rundt tre delmål. Norsk utdanningsbistand har som mål at alle barn skal inkluderes i skolen og få sin rett til utdannelse, også de som oftest blir ekskludert, for eksempel minoriteter, urfolk, fattige eller funksjonshemmede. Norsk utdanningsbistand skal særlig prioriteres til land med konflikt og i kriseområder. Vi vet at det er i slike land det er flest barn som ikke får mulighet til skolegang. Norsk utviklingssamarbeid skal fremme en gratis og god fellesskole, der alle barn får delta. Det andre delmålet skal være å fremme jenters muligheter til å gå på ungdomsskolen, et område det har vært satset for lite på i internasjonal bistand. Det er også viktig å bedre kvaliteten på skolegangen. Norge skal derfor støtte utvikling av utdanningsinstitusjoner, læreplaner, pensum og lærerutdanning som et tredje delmål. Verdien av praktisk yrkesrettet utdanning skal fremheves. Fattige land trenger kapasitet til å utdanne den arbeidsstyrken de selv trenger, og norsk bistand til høyere utdanning skal bidra til dette.

Om lag halvparten av den norske utdanningsbistanden tildeles nå gjennom internasjonale mekanismer som det Globale partnerskapet for utdanning og multilaterale organisasjoner som Verdensbanken, Unicef og Unesco, i tråd med målsettingen om å kanalisere bistand mest mulig effektivt og koordinert.

NORHED skal bidra til styrket kapasitet innen høyere utdanning og forskning i lav- og mellominntektsland. Målet er å gi institusjonene i Sør styrket kapasitet til å utdanne flere og bedre kvalifiserte kandidater, som kan bidra til fattigdomsreduksjon gjennom samfunnsmessig, økonomisk og kulturell utvikling i eget land.

Helse og utdanning har lenge stått sentralt i utviklingssamarbeidet. De siste årene har også sosiale sikkerhetsnett i form av folketrygdordninger for fattige befolkningsgrupper fått økt oppmerksomhet. Gode erfaringer med slike ordninger fra mellominntektsland som Brasil, Mexico og Sør-Afrika har bidratt til dette.

Fattigdom har mange dimensjoner og går i arv mellom generasjoner. Det er vanskelig å bryte ut av situasjoner der mange negative faktorer virker sammen og forsterker hverandre. Dette kan være faktorer som dårlig ernæring, begrenset skolegang, dårlige sanitære forhold, svekket helsetilstand, sårbarhet for klimaendringer, manglende infrastruktur, etc. Et beskjedent, men regelmessig pengebeløp til fattige familier kan bidra til å øke effekten av annen offentlig innsats. Erfaring viser f.eks. at direkte pengeoverføringer vil bedre ernæringssituasjonen, noe som igjen vil bedre helsetilstanden og utgangspunktet for læring. Regjeringen vil derfor øke støtten til oppbygging av folketrygdordninger i utviklingsland.

8.7 Matsikkerhet og klimatilpasning

Retten til mat, slik den er nedfelt i FNs konvensjon for sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter, er det bærende prinsippet for regjeringens satsning på matsikkerhet. Matsikkerhet, med vekt på klimaperspektivet, er en viktig pilar i den norske innsatsen for grønn utvikling. Klimaendringene vil medføre store utfordringer for landbruket i sårbare utviklingsland i årene som kommer. Klimatilpasning, særlig innen landbruk, er derfor en forutsetning for at retten til mat kan ivaretas. Mange områder, særlig i Afrika, har stort potensiale for økt matproduksjon, samtidig som de er særlig utsatt for klimaendringer. Støtte til klimatjenester og klimatilpasset landbruk er derfor nødvendig for å sikre økt matproduksjon i et klimaperspektiv.

I tillegg til økt produksjon er en mer rettferdig fordeling en forutsetning for å sikre tilgang til mat for alle. Det er derfor en målsetting i det bilaterale, regionale og multilaterale samarbeidet at norsk innsats skal komme småskala matprodusenter, særlig kvinner og deres organisasjoner, til gode. Like rettigheter og lik tilgang til produktive ressurser er nødvendig for økt produksjon av mat.

Gjennom regjeringens strategi Matsikkerhet i et klimaperspektiv legges det opp til en økning på 500 mill. kroner i bevilgninger i perioden 2013–2015 for å følge opp strategien. Økningen skjer innenfor den til en hver tid gjeldende bistandsramme. I budsjettet for 2014 legges det opp til en økning på 150 mill. kroner for å følge opp matsikkerhetstrategien. I tillegg foreslås bevilget 190 mill. kroner til bygging av forskningsskipet Dr. Fridjof Nansen. Dette kommer i tillegg til den milliarden som Norge bidrar med årlig til tiltak som styrker global matsikkerhet. Støtten vil også for 2014 bli gitt gjennom bilaterale, regionale og multilaterale kanaler. Blant satsningsområdene er økt kunnskap om og tilrettelegging av tiltak som begrenser tap av mat, støtte til forskning og kunnskapsutvikling, økt bruk av klimatilpasset landbruk, støtte til småskalafiskere og fiskeriforvaltning, næringsutvikling, også gjennom offentlig-privat samarbeid og styrking av rollen til sivilt samfunn for økt mat- og ernæringssikkerhet.

Regjeringen tar sikte på å opprette et nytt program, «Fisk for utvikling,» som vil ha til hensikt å løfte feltet fisk og marine ressurser til en mer fremskutt posisjon i norsk bistand. Programmet vil ta utgangspunkt i at utviklingsland har uttrykt behov for den ekspertise som norske institusjoner og myndigheter har på dette feltet, der Norge er verdensledende. Programmet vil bestå av moduler som omfatter følgende elementer: Forvaltning, lover, regler, forskning og utdanning, kontroll/oppsyn, miljø/klima, kompetanseoppbygging og næringsutvikling. En sentral del av programmet i 2014 vil være bygging av nytt forskningsfartøy til erstatning for det nåværende Dr. Fridtjof Nansen. Ved utvikling av de forskjellige modulene vil norske fagmiljøer bli trukket inn.

Det tas sikte på at programmet strekker seg over flere budsjettår og at bevilgningen opprettholdes også etter at forskningsfartøyet er ferdigstilt etter planen i 2016.

8.8 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2012

I 2012 videreførte regjeringen sin satsing på en mer strategisk utviklingspolitikk med vekt på områder der Norge kan spille en rolle ut i fra etterspurt kunnskap og kompetanse. Innenfor den tematiske overbygningen klima, konflikt og kapital ble det lagt vekt på gjennomføring av målrettede satsinger for at norsk utviklingspolitikk kunne bidra til å styrke de fattiges posisjon og legge til rette for bærekraftig utvikling. Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 2012. For ytterligere presentasjon av resultater fra utviklingssamarbeidet vises det til omtale under de ulike programkategoriene, kapitler og poster. Oppsummering av resultater på landnivå presenteres også på Norads landsider (norad.no).

ODA-godkjent bistand i 2012

I 2012 ble det utbetalt 27,6 mrd. kroner over utviklingsbudsjettet. Utbetalingene i 2012 tilsvarte 0,93 pst. av BNI.

Som det fremgår av tabellen ovenfor har den norske bistanden de siste fire årene hatt en relativ stabil fordeling mellom multilateral bistand og bistand øremerket spesifikke land eller sektorer. En stor andel av den sektorspesifikke bistanden blir også kanalisert gjennom multilaterale aktører, som totalt mottar noe under halvparten av det totale utviklingsbudsjettet.

Tabellen viser hvordan bilateral bistand fordeler seg på hovedregion. Hvis man ser bort fra utslaget skogsatsingen og energitiltak i Brasil gir, har den geografiske fordelingen av bistanden vært relativt stabil. Afrika var også i 2011 den regionen som mottok den største andelen av bilateral bistand. Utgifter knyttet til flyktninger i Norge er inkludert i «Global uspesifisert». Bistanden som ikke er geografisk fordelt omfatter blant annet tematisk øremerket støtte gjennom multilaterale organisasjoner. FN-organisasjonene fordeler slike midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta og som innebærer at land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat skal prioriteres. I praksis medfører oppfølging av retningslinjene at hoveddelen av FN-organisasjonenes samlede midler går til lavinntektsland, hvorav for en stor del i Afrika. For en del av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner, har man gjennom dialog og retningslinjer knyttet til bistanden, sikret at en stor andel går til de fattigste landene i Afrika.

I 2012 mottok 111 land norsk bistand. For de fleste av disse var støtten av begrenset omfang, og inkluderer blant annet enkeltstående prosjektstøtte gjennom norske frivillige organisasjoner og ettergivelse av lån til utenlandske studenter. For 25 land utgjorde bilateralt norsk bistand 100 mill. kroner eller mer. De største mottakerne av norsk bistand får støtte over forskjellige budsjettposter, støtte til ulike formål og gjennom mange kanaler. Sårbare stater som Sør-Sudan, Palestina og Afghanistan var også i 2012 blant de største mottakerne av norsk bistand. I tillegg til støtten over regionbevilgningene, mottar disse også humanitær bistand og støtte gjennom de globale bevilgningene for fred og forsoning, sivilt samfunn og overgangsbistand (Sør-Sudan). Brasil var største mottakerland av norsk bistand i 2012, noe som i all hovedsak skyldes ren energi og skog. Det ble utstedt et gjeldsbrev til Brasil på 1 mrd. kroner, men dette blir ikke regnet som bistand i 2012.

Tabellen viser hvordan den samlede bistanden, eksklusiv administrasjonskostnadene, var fordelt på kategorier av aktører som har ansvaret for gjennomføring. ODA-godkjente flyktningutgifter i Norge gjør at kategorien norske offentlige aktører fremstår som en stor kanal for bistand.

Blant de multilaterale aktørene mottok FN-systemet mest støtte. 74 pst. av støtten til multilaterale organisasjoner gikk til 10 organisasjoner.

Av støtten på 1 355 mill. kroner til UNICEF utgjorde kjernestøtten 450 mill. kroner. For UNDP utgjorde kjernestøtten 770 mill. kroner.

I 2012 ble 14 pst. av det totale utviklingsbudsjettet kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner. De fire største organisasjonene mottok halvparten av disse midlene. Det gis støtte fra en rekke ulike kapittel/poster i henhold til formål, hvor tilskuddordningene for sivilt samfunn og nødhjelp/humanitær bistand står for de største andelene. Det vises til vedlegg som viser bistand forvaltet av norske frivillige organisasjoner/stiftelser fordelt på kapittel og post, for en mer detaljert oversikt.

For ytterligere informasjon om regjeringens tematiske satsingsområder vises det til de spesifikke kapittelomtalene.