Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

Regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som fremmer norske interesser, norsk sikkerhet, økonomi og velferd. Vi har fokus på områder der Norge har forutsetninger for å utgjøre en forskjell. Respekt for folkeretten, demokrati, grunnleggende menneskerettigheter, rettferdig fordeling, likestilling, bærekraftsutvikling, internasjonal solidaritet og fremme av en internasjonal rettsorden ligger til grunn for vår politikk. Ankerfester for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk er vår støtte til FN, NATO-medlemskapet og vårt nære forhold til våre nordiske naboer, Europa og EU, blant annet gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet. Hovedlinjene for norsk utenrikspolitikk ligger i St.meld. nr. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter.

Verden går gjennom en økonomisk omstillingsperiode som er den mest gjennomgripende på tiår. Den internasjonale finanskrisen som startet i 2007/2008, går videre i faser og setter dype spor, spesielt tett på oss – i Europa og i USA. Krisen rammer mennesker og samfunn gjennom voksende arbeidsledighet, redusert velferd og krevende omstillinger. Noen land opplever politisk ustabilitet og innskrenket handlefrihet i innenrikspolitikken, og som en følge av dette, også i utenrikspolitikken. Krisens virkninger endrer grunnlaget for makt, innflytelse og fremme av interesser i en verden i endring. Makt flyttes når nye vekstdrevne økonomier vinner nye markedsandeler, og gjør seg gjeldende med økt styrke i internasjonale organisasjoner og i bilaterale forhold. Finanskrisen har tydeliggjort behovet for en mer rettferdig global styring. Regjeringen vil arbeide for å styrke globale styringsinstrumenter, økonomiske, rettslige og politiske, som kan fremme mer rettferdig maktfordeling, ikke bare mellom land, men også mellom ulike sosiale grupper, uavhengig av landegrenser. Vi opplever mer krevende kår for multilaterale løsninger og handlekraft. Konsekvensene av det endrede økonomiske verdensbildet vil påvirke hvordan regjeringen arbeider med utenrikspolitiske spørsmål.

Norske interesser kan best ivaretas dersom vi prioriterer våre nærområder. Derfor er nordområdene regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken, slik dette er nedfelt i de to regjeringserklæringene Soria Moria I og Soria Moria II. Regjeringens nordområdestrategi fra 2006 og dokumentet Nye byggesteiner i nord fra 2009 var grunnlaget for at regjeringen i november 2011 la frem sin første melding om nordområdene til Stortinget: Meld. St. 7 (2011-2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler. Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens nordområdepolitikk, og redegjør for visjoner, mål og virkemidler. Den gir en overordnet retning og en rekke strategiske prioriteringer for regjeringens satsing på nordområdene i årene fremover. En viktig del av vår nordområdepolitikk er det internasjonale samarbeidet, særlig i Barentsrådet, hvor vi har formannskapet til høsten 2013, og samarbeidet i Arktisk råd. Gjennom beslutningen om å legge Arktisk råds sekretariat til Tromsø, har regjeringen bidratt til å styrke byens internasjonale kompetansemiljøer og dens arktiske profil ytterligere.

Avgrensningsavtalen mellom Norge og Russland trådte i kraft 7. juli 2011. Avtalen er en milepæl i det norsk-russiske forholdet, og legger til rette for eventuelt nytt grenseoverskridende samarbeid innenfor petroleumssektoren. Videreutvikling av forholdet til Russland vil forbli en hovedprioritet. Ivaretakelse av felles interesser i nord kan bare løses gjennom russisk medvirkning og engasjement. Vår Russlandspolitikk skal være preget av samarbeid, konsistens og fasthet. Energi-, miljø- og fiskerisamarbeid vil stå sentralt, i tillegg til utdannings- og forskningssamarbeid og folk-til-folk kontakt. Videre vil vi bidra til styrking av rettsstat, menneskerettigheter, sivilt samfunn og en fri presse.

Vårt NATO-medlemskap og transatlantiske samarbeid trygger vår sikkerhet. Med den meget krevende økonomiske situasjonen i Europa er det nødvendig med et enda tettere samarbeid i NATO for å unngå en svekket allianse. NATOs nye strategiske konsept vektlegger oppmerksomhet om alliansens nærområder, i tillegg til at alliansen skal være med på å ta et internasjonalt sikkerhetsansvar. Dette er i tråd med regjeringens holdning. Vi vil bidra til at NATO er relevant i en ny tid. Regjeringen vil fortsette arbeidet med tettere samarbeid med de nordiske landene om sikkerhetspolitikken. Global nedrustning bidrar til en tryggere verden. Derfor er arbeidet for en verden uten kjernevåpen, konvensjonelle nedrustningsavtaler og ikke-spredning, helt sentralt for regjeringen. Regjeringen vil særlig arbeide for å gi de humanitære konsekvenser ved bruk av kjernevåpen større oppmerksomhet. Vi vil fortsette vårt sterke engasjement for humanitær nedrustning. Vi vil følge opp minekonvensjonen og konvensjonen om klaseammunisjon. Arbeid mot væpnet vold gis fortsatt tyngde, og regjeringen vil fortsette arbeidet med en internasjonal avtale som regulerer våpenhandel.

I europapolitikken vil regjeringen ivareta norske interesser og bidra til gjennomslag for norske syn. Dette vil vi gjøre både overfor EU og overfor hvert enkelt medlemsland. EØS-avtalen utgjør den sentrale byggesteinen i vår kontakt med EU. Gjennom EØS-finansieringsordningene bidrar vi til sosial og økonomisk utvikling, hovedsakelig i de sentraleuropeiske landene. Dette er i deres og vår egen interesse. EØS-finansieringsordningene styrker samarbeidet med disse landene på en rekke områder, og regjeringen vil fortsatt prioritere områder som er relevante både for Norge og for mottakerlandene.

Gjennom vår deltakelse i ISAF-operasjonen i Afghanistan og andre operasjoner tar Norge et internasjonalt ansvar for fred og sikkerhet. Regjeringen vil fortsatt prioritere deltakelse i internasjonale operasjoner under FN-mandat. Afghanistan er fortsatt vårt viktigste internasjonale militære engasjement. Samtidig arbeider vi med våre allierte i Afghanistan for å overføre sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter innen utgangen av 2014, i tråd med enigheten mellom Afghanistan, NATO og det øvrige internasjonale samfunn. Norges militære engasjement er innrettet for å bidra til en slik overføring. Vi vil også etter 2014 fortsette vårt betydelige sivile arbeid i landet for å bidra til Afghanistans egen utvikling. På bakgrunn av Stortingets anmodning, vil regjeringen inkludere en vurdering i Stortingsmeldingen om eksport av forsvarsmateriell, om risikovurderingene er robuste nok og om praksis er streng nok når det gjelder eksport til autoritære regimer. Regimer som pr. definisjon kan bli ustabile og der det foreligger fare for at utstyr kan benyttes til intern undertrykking eller menneskerettighetsbrudd.

FN er den internasjonale organisasjon med størst legitimitet. FN-paktens grunnleggende demokratiske verdier utgjør et fundament i det norske samfunn. Regjeringen vil bidra til et sterkt og effektivt FN. Bare slik kan verdensorganisasjonen møte framtidens krav. Med en egen melding til Stortinget om norsk FN-politikk redegjør regjeringen for hvordan FN bidrar til å ivareta globale og samtidig norske interesser. Regjeringen vil derfor fortsette sitt bidrag til styrking og effektivisering av FN. Norge har lenge vært blant de fem største giverne til FN-systemet. Regjeringen opprettholder et høyt støttenivå i 2013.

Regjeringen vil arbeide for at FN settes bedre i stand til å håndtere internasjonale oppgaver. De siste årene er FNs humanitære innsats blitt styrket, blant annet gjennom opprettelsen av FNs nødhjelpsfond. Regjeringen vil arbeide for at FNs humanitære innsats styrkes ytterligere. Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og arbeid mot seksualisert vold er prioriterte saker der regjeringen vil arbeide i FNs organisasjoner og med andre land for å sikre videre oppfølging. Med UNWomen er FNs nye likestillingsstruktur på plass. Regjeringen arbeider for at UNWomen blir en sterk organisasjon for likestilling.

FN er den viktigste internasjonale fredsorganisasjonen. Derfor vil vi ha tett kontakt med FN knyttet til vår egen politikk for fred og forsoning. Regjeringen vil fortsette sin engasjementspolitikk, og vi skal være rede til å bistå parter som ønsker vår hjelp for å skape fredelige løsninger på konflikter.

FNs tusenårsmål vil fortsatt være en ledetråd i regjeringens politikk for utvikling. Norge har tatt et spesielt ansvar for å nå tusenårsmål 4 og 5, og gjennom den internasjonale vaksinealliansen GAVI dobler vi det årlige norske bidraget til 1 mrd. kroner ved gradvis opptrapping frem mot 2015. Norge bidrar dermed til at 250 millioner barn blir vaksinert i perioden 2011-2015. Regjeringen øker satsingen på mødrehelse og familieplanlegging. Dette inkluderer tilgang til prevensjon, styrker kvinners valgmuligheter og bedrer muligheten for tryggere fødsler.

Regjeringens overordnede, internasjonale mål er respekt for menneskerettighetene. I internasjonale organisasjoner så vel som i tosidig kontakt med andre land påtaler vi brudd på menneskerettighetene, følger opp internasjonalt regelverk og drøfter utviklingen. Vi vil prioritere støtte til menneskerettighetsforsvarere, ytringsfrihet og journalisters situasjon, kampen mot dødsstraff og tortur og alle former for diskriminering. Regjeringen vil også støtte opp om demokratier og støtte demokratisk utvikling av land. Den arabiske våren har vist at bred mobilisering mot autoritære styrer kan fremme demokrati og en mer rettferdig fordeling.

Regjeringen vil i 2013 ytterligere styrke det målrettede arbeidet for å bistå og fremme norsk næringsliv i utlandet. Dette er spesielt viktig i en finanskrise og nødvendig for å sikre norske arbeidsplasser og støtte opp om sentrale utenrikspolitiske målsettinger. Vi vil blant annet styrke bilaterale forbindelser, fremme utvikling og styrke næringslivets samfunnsansvar. En regelverksbasert, internasjonal økonomisk orden slik den forvaltes gjennom Verdens handelsorganisasjon WTO, er i Norges interesse. Regjeringen vil fortsette sitt aktive arbeid for å videreutvikle det globale handelsregimet, til beste både for norsk økonomi og økonomisk vekst i utviklingsland.

Vi vil fortsette det langsiktige virket for å fremme norsk kunst og kultur. Dette er en del av regjeringens kulturløft.

Regjeringens overordnede mål for utviklingspolitikken er fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling. Regjeringen vil styrke innsatsen i utviklingspolitikken som skissert i St. meld. nr. 13 og Innst. S. nr. 269 (2008-2009) Om klima, konflikt og kapital. Varig fremgang i kampen mot fattigdom krever økonomisk vekst i utviklingsland og rettferdig fordeling, mellom land og innad i land. Mange utviklingsland har oppnådd betydelig økonomisk vekst siden årtusenskiftet, og flere er oppgradert til mellominntektsland. Dette har ikke nødvendigvis gitt merkbar nedgang i andelen fattige. I mange land er inntekter og muligheter svært skjevt fordelt. Regjeringen ønsker å fokusere mer på betydningen av rettferdig fordeling i utviklingspolitikken.

Uten en omlegging av den globale økonomien vil fortsatt global vekst medføre miljøforringelse, som i neste omgang vil hindre utvikling. Ensidig satsing på økonomisk vekst uten å ta hensyn til naturens rammer vil svekke naturgrunnlaget og dermed også forutsetningene for fremtidig utvikling. Klimaendringer fører til at miljøødeleggelser skjer enda raskere. Vi må derfor komme til en global enighet som fremmer utviklingslandenes rett til utvikling og vekst, samtidig som verdens samlede utslipp av klimagasser må begrenses for å unngå menneskeskapte klimaendringer. En grønnere global økonomi er nødvendig. Regjeringen vil derfor fortsatt øke andelen av utviklingsbudsjettet som går til klima- og miljøtiltak.

Klima- og skogprosjektet er en strategisk innsats for å bremse klimaendringene siden skog er en ressurs av stor global, nasjonal og lokal verdi. Et viktig rammevilkår for satsingen er at kampen mot klimagassutslipp fra avskoging er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig økonomisk utvikling. Klimaendringene rammer de fattigste hardest. Det vil på lang sikt være umulig å oppnå varige globale reduksjoner i utslipp fra avskoging uten å sørge for bærekraftig økonomisk utvikling for dem som bor i og rundt skogen. Av stor betydning for langsiktige resultater av skogsatsingen, og for utviklingslandenes eventuelle støtte til å inkludere skog i et nytt klimaregime, er eksistensen av finansieringsmekanismer, kompensasjon for bevaring av økosystemtjenester, avklaring av bruks- og eiendomsrettigheter og retten til skogens karbon, samt produktiviteten i omkringliggende landbruk.

I budsjettet for 2013 vil regjeringen betydelig styrke utviklingslands tilgang på fornybar energi, både gjennom tilskudd og gjennom Norfund. Regjeringen vil bidra til lavutslippsutvikling med særlig vekt på fornybar energi og bærekraftig forvaltning av naturressurser. Tilgangen på strøm er svært begrenset i de fleste afrikanske land. Dette er med på å begrense den sosiale og økonomiske utviklingen. Energitilgang har en positiv effekt på alle tusenårsmålene. Regjeringen vil styrke innsatsen for at utviklingssamarbeidet også utløser kommersielle investeringer i energisektoren. Å bedre utviklingslandenes tilgang til ren energi krever investeringer i en størrelsesorden som ikke gjør det realistisk å basere seg på bistand alene.

Fattige land har bidratt minimalt til klimaendringene, men det er fattige land og folk som rammes hardest av endringene. Regjeringen foreslår en økt satsing på klimatilpasning, med vekt på klimarobust landbruk i Afrika og forebygging av naturkatastrofer i 2013. Et klimarobust landbruk er avgjørende for å sikre økt matproduksjon i en verden med mer ekstremvær og et endret klima. God beredskap og forebygging av naturkatastrofer redder liv. Regjeringen vil fortsette arbeidet med integrering av klimahensyn og klimasikring i utviklingssamarbeidet.

Maktforholdene i verden er i rask endring. Framveksten av Brasil, India, Indonesia, Russland, Sør-Afrika og Kina har grunnleggende endret det globale maktbildet. Flere andre land, som Mexico, Vietnam, Tyrkia og Thailand, er i økende grad økonomiske og politiske aktører av betydning. Disse landene har voksende og målrettede internasjonale ambisjoner og interesser. Dette har innvirkning på Norges rolle i verden, også på norsk utviklingspolitikk. Norge skal søke nye allianser og samarbeid, og samtidig konsentrere innsatsen der vår kunnskap og erfaring er etterspurt og har ringvirkninger.

De fleste konflikter i dag utspiller seg mellom og innen svake stater. Konflikter hindrer demokratisk, økonomisk og sosial utvikling. Mange konfliktområder preges av flyktninger og internt fordrevne som i stor grad må basere sin eksistens på nødhjelp. Land i konflikt har 50 prosent høyere spedbarnsdødelighet, 15 prosent høyere andel underernærte og 20 prosent høyere andel som ikke kan lese og skrive, enn fattige land som ikke befinner seg i konflikt. I tillegg til de menneskelige lidelsene har konflikter også enorme økonomiske kostnader som setter de involverte landene langt tilbake. Norge har kunnskap om fred- og forsoningsarbeid. Innsats for å unngå at væpnete konflikter bryter ut og arbeidet med å avslutte eksisterende konflikter, er derfor en sentral dimensjon for regjeringen.

Regjeringen arbeider for mer åpenhet i det globale finanssystemet og for å redusere skatteflukt og annen ulovlig kapitalflyt fra utviklingsland. Mangel på kapital er en viktig begrensning for en bred og bærekraftig utvikling i fattige land. Norsk utviklingspolitikk legger vekt på å påvirke de store pengestrømmene inn og ut av utviklingsland, slik at større ressurser skal være tilgjengelig for utvikling. Andre innsatsområder er økte, utviklingsfremmende investeringer i fattige land, gjeldsslette, prinsipper for ansvarlig lånegiving og mobilisering av nye, innovative finansieringskilder for utvikling. Norge støtter også utbygging av skattesystemer og skatteadministrasjon, slik at utviklingsland blir bedre i stand til å hente inn egne inntekter og mindre avhengige av bistand. Norge er det første landet i verden til å gjennomføre en gjeldsrevisjon etter FNs retningslinjer for ansvarlig långivning. All gjeld fra fattige land til Norge skal gjennomgås.

Kvinners rettigheter og likestilling er et kjerneområde for norsk utviklingspolitikk. Det er store ulikheter mellom kvinner og menn i tilgang på økonomisk og politisk makt og ressurser, rettigheter og tilgang til tjenester og kontroll over egne liv. Her er innsats for å bedre kvinners helse, tilgang til prevensjon og styrke jenters tilgang til utdanning viktige satsingsområder. Kvinners mulighet, og rett, til å bestemme over egen kropp og seksualitet mangler helt i mange land. Tilgang til gode familieplanleggingstjenester er viktig. Norge er fortsatt pådriver i internasjonale forhandlinger og i å støtte FN og sivilsamfunnsorganisasjoner på dette området. Det er viktig at kvinner trekkes på i all planlegging, beslutning, representasjon og iverksetting nasjonalt og lokalt.

Norge skal fortsette å være en storinvestor i utdanning i utviklingsland. Størsteparten av Norges innsats er rettet mot grunnskoleutdanning. Målet om utdanning for alle er det tusenårsmålet hvor man har kommet lengst, men det er fremdeles store ulikheter og utfordringer. Regjeringen har valgt å satse spesielt på å nå jenter og barn rammet av konflikt og katastrofe. For 2013 vil regjeringen bruke om lag 1,6 mrd. kroner til utdanning, slik at vi følger regjeringens tidligere fastsatte mål.

Finanskrisen, matkrisen og den tiltagende klimakrisen forverrer levekårene for verdens fattige. Det er både vår plikt og i vår interesse å bidra til at verden når tusenårsmålene. Utviklingsbudsjettet er ett av flere verktøy Norge har til rådighet.

Regjeringen vil foreslå for Stortinget å bevilge 30 208,2 mill. kroner til utviklingssamarbeid i 2013. Dette tilsvarer 1 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) for 2013. Norge vil dermed fortsatt være et av de landene som bevilger mest til utvikling, målt som andel av BNI.

Norge deltar aktiv i det internasjonale arbeidet med å gjøre utviklingssamarbeidet mer effektivt og resultatrettet. Et viktig prinsipp er at samarbeidslandenes strategier og prioriteringer skal være styrende. De landene som tar ledelsen for sin egen utvikling, har hatt størst fremgang i arbeidet med tusenårsmålene.

Som tilhenger av et sterkt FN arbeider Norge for større åpenhet og effektivitet i FN både gjennom deltakelse i styrende organer og med bevilgninger. I budsjettforslaget for 2013 fremmes derfor forslag om omprioriteringer mellom FN-organisasjoner basert på kriteriene fastsatt i FN-meldingen.

De fleste av våre samarbeidsland har svakt utviklede styresett. Mange er sterkt preget av korrupsjon og er utfordrende land å arbeide i. Det krever at Norge sikrer bruken av bistandspengene på best mulig måte. God forvaltning og kontroll er viktig for å oppnå resultater og forebygge og håndtere økonomiske misligheter. Samtidig bidrar vi til å bygge institusjoner som skal fremme åpenhet og rettssikkerhet, og vi støtter sivilsamfunnsorganisasjoner og medias uavhengige rolle.

Forskjellige deler av norsk politikk kan ha ulik virkning på utviklingen i fattige land. I tråd med St.meld. nr. 13 (2008-2009) og Innst. S. nr. 269 (2008-2009), vil regjeringen også i år legge fram en rapport om Samstemt politikk for utvikling for å belyse hvordan norsk politikk bidrar til å fremme eller evt. hemme fattigdomsreduksjon i utviklingsland.

Perspektivet for samstemtrapporten for 2011 var bredt og tok for seg norsk politikks påvirkning av seks globale utfordringer av stor viktighet for fattigdomsreduksjon.

Rapporten for 2012 har et mer avgrenset siktemål. Den søker å belyse hvordan politikk som primært er utformet for å fremme og regulere norsk næringsliv påvirker økonomisk og sosial utvikling i utviklingsland. En ser spesielt på hvordan investeringer innen energisektoren påvirkes, fordi norske energibedrifter opererer i mange utviklingsland, fordi energiforsyning og fremme av fornybare energikilder har høy prioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk og fordi sektoren dekker områder hvor Norge og norske selskaper har høy kompetanse.

2 Kvalitetssikring og kontroll av tilskuddsmidlene

Bakgrunn

Tilskuddsmidler er et sentralt virkemiddel for å gjennomføre norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Over Utenriksdepartementets budsjettposter utbetales årlig opp mot 30 mrd. kroner til norske og utenlandske tilskuddsmottakere. Regjeringen ønsker i dette kapitlet å vise hvilke kvalitetssikrings- og kontrolltiltak som er iverksatt og under planlegging. Arbeid med forbedring av tilskuddsforvaltningen er en kontinuerlig prosess. Departementets gjennomgang av tilskuddsforvaltningen våren 2012 har vært nyttig, og har ført til økt vektlegging av kvalitetssikring og kontroll i tilskuddsforvaltningen.

Utenrikstjenesten ved departementet og utenriksstasjonene forvalter selv en betydelig del av midlene. Forøvrig er forvaltning av tilskudd delegert til de underliggende etatene Norad og Fredskorpset, særlovsselskapet Norfund, samt til Financial Mechanism Office (FMO) som er administrativt tilknyttet EFTA-sekretariatet i Brussel. Noe forvaltes også av andre departementer og andre forvaltere. Nesten halvparten av bistanden kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner.

Et stort antall saksbehandlere i utenrikstjenesten har tilskuddsforvaltning som en sentral oppgave. Utenrikstjenesten kjennetegnes av høy intern rotasjon og hyppige skifter av arbeidssted mellom ute- og hjemmeapparatet. Alle disse faktorene gjør at det må stilles særlige krav til et godt kvalitetssikringssystem og god intern kontroll.

Et enhetlig forvaltningssystem for utenrikstjenesten og Norad er etablert, med felles håndbøker, maler og skjemaer og et felles IKT-verktøy, PTA, for registrering og oppfølging av økonomiske og avtalefestede forpliktelser for det enkelte tilskudd. I tråd med krav i økonomiregelverket utarbeides ordningsregelverk for den enkelte tilskuddsordning. Her legges det vekt på å tydeliggjøre hvilke konkrete resultater som skal oppnås og hvordan de realistisk kan måles.

En egen tilskuddsforvaltningsenhet har et overordnet utviklings- og koordineringsansvar for departementets system for tilskuddsforvaltning. Dette inkluderer også ansvar for å gi brukerstøtte, veiledning og opplæring. Flere av avdelingene har også egne støttefunksjoner innen tilskuddsforvaltning.

Det legges betydelige ressurser i opplæring av ledere og saksbehandlere som ledd i å sikre effektivitet og kvalitet i forvaltningen. Utenrikstjenestens kompetansesenter (UKS) har et omfattende kurstilbud innen tilskuddsforvaltning. Flere av kursene er obligatoriske.

Regjeringens nulltoleranse for økonomiske misligheter forutsetter god kvalitet på forvaltningen og skjerpet oppmerksomhet på å forebygge, avdekke, rapportere om og håndtere økonomiske misligheter. Sentral kontrollenhet skal blant annet påse at det foreligger hensiktsmessige og betryggende instrukser, systemer og rutiner for utenrikstjenestens økonomistyring, og påse at økonomistyringen utøves i samsvar med gjeldende bestemmelser. Sentral kontrollenhet utgjør den sentrale enheten i departementet for saker hvor det varsles om mistanke om økonomiske misligheter. Mandatet omfatter alle midler på Utenriksdepartementets budsjett. Sentral kontrollenhet rapporterer til Utenriksråden. I tråd med etablert ansvarsdeling, har departementets underliggende etater et selvstendig ansvar for å håndtere saker knyttet til egen tilskuddsforvaltning, samt å rapportere til Sentral kontrollenhet. Norad har etablert et eget varslingsteam som håndterer direktoratets saker knyttet til mistanke om økonomiske misligheter. Det er et mål for regjeringen å være så åpen som mulig om saker håndtert av Sentral kontrollenhet.

Norad har en viktig rolle når det gjelder faglige råd, kvalitetssikring og evaluering innenfor programområde 03 Internasjonal bistand. Norad bistår med rådgivning på hele bistandsbudsjettet blant annet knyttet til juridiske spørsmål, resultat- og risikostyring og økonomiske og finansielle spørsmål. På oppdrag fra departementet foretar Norad jevnlige forvaltningsgjennomganger ved utvalgte utenriksstasjoner som har ansvar for forvaltning av midler over bistandsbudsjettet. Funnene følges opp i medarbeidersamtaler med stasjonssjefene. Erfaringer fra gjennomgangene benyttes også aktivt i videreutviklingen av departementets system for tilskuddsforvaltning.

Gjennomførte kvalitetssikrings- og kontrolltiltak

Tilskuddsforvaltning er en kjerneoppgave for Utenriksdepartementet og også i 2011 har det vært fokus på videre utvikling og forbedring av tilskuddsforvaltningen.

• I 2011 ble rapportfunksjonen i det elektroniske verktøyet PTA betydelig forbedret. Rapporter er nå enkelt tilgjengelige fra intranett for ledere og saksbehandlere som grunnlag for planlegging og styring.

• Det er utarbeidet en metode og et begrepsapparat for risikostyring i Utenriksdepartementet som vil bli videreutviklet for å bedre risikostyring i tilskuddsforvaltningen.

• Gjennom Utenrikstjenestens kompetansesenter (UKS) ble det holdt over tretti kurs på ulike nivåer, for å bidra til kompetansebygging, bevisstgjøring og ansvarliggjøring. I tillegg er det gjennomført regional samling og støttebesøk for noen ambassader.

• Norad gjennomførte i 2011 syv forvaltningsgjennomganger ved ambassader som har bistandsforvaltning. Under forvaltningsgjennomgangene gis ambassadenes ansatte opplæring i forvaltningsspørsmål, inklusive resultat- og risikostyring. Systematisk oppfølging av funnene fra forvaltningsgjennomganger i medarbeidersamtaler med stasjonssjefene bidrar til økt bevissthet om betydning av god forvaltning.

• Retningslinjer for håndtering av mistanke om økonomiske misligheter ble oppdatert med virkning fra 18. mars 2011. Retningslinjene er harmonisert med dokumentet «Nulltoleranse for korrupsjon (09.06.10). Disse dokumentene finnes på www.regjeringen.no og på www.norad.no. Departementet har forbedret regelverk, rutiner og verktøy for å bekjempe økonomiske misligheter. Nulltoleransepolitikken er reflektert i avtaler og instrukser.

• Ved utgangen av 2011 hadde Sentral kontrollenhet mottatt totalt 299 varsler om økonomiske misligheter, hvorav 147 var avsluttet. 91 saker var nye i 2011 og 52 ble avsluttet det året. Disse tallene omfatter også saker fra Norad, Fredskorpset og Norfund. En oversikt over avsluttede saker publiseres kvartalsvis på regjeringen.no. Et utrykt vedlegg til Prop. 1 S (2012-2013) fremlegges høsten 2012 med utfyllende informasjon om avsluttede saker hvor misligheter er blitt dokumentert.

• I nye avtaler med de største norske bistandsorganisasjonene stilles det krav om at de årlig skal offentliggjøre en beskrivelse av arbeid for å bekjempe økonomiske misligheter i sin virksomhet og en oversikt over eventuelle økonomiske mislighetssaker som er avsluttet.

• Det nordiske nettverket for å bekjempe økonomiske misligheter er styrket som arena for gjensidig informasjonsutveksling, læring og praktisk samarbeid.

• Initiert av Norge ble et internasjonalt nettverk for intern revisjon og kontroll etablert. Norge leder det videre samarbeidet for å styrke multilaterale organisasjoners tilsyn og kontroll.

• Erfaring med feil og mangler i mislighetssaker anvendes for forbedring av departementets tilskuddsforvaltning og i opplæringen.

Planlagte og igangsatte kvalitetssikrings- og kontrolltiltak

Utover de løpende kvalitetssikrings- og kontrolltiltak som er omtalt innledningsvis, vil vi i perioden 2012 og 2013 prioritere følgende tiltak. Formålet er å bygge opp under målsettingene om at utenrikstjenestens forvaltning skal utføres effektivt og med riktig kvalitet:

Åpenhet

• For å bidra til økt informasjon og åpenhet om bruken av tilskuddsmidler planlegger departementet å opprette en ny portal på regjeringen.no med oversikt over hvilke land, mottakere og sektorer/formål som mottar tilskudd. En fullstendig oversikt over norsk bistand siden 1960 finnes allerede gjennom statistikkportalen på www.norad.no. Parallelt med dette arbeidet vil informasjonen om departementets tilskuddsordninger på regjeringen.no forbedres. Det er også utviklet en egen portal for løpende resultatformidling på www.norad.no. Arbeidet med å rapporterte på åpenhetsinitiativet International Aid Transparency Initiative (IATI) vil bli gitt prioritet i tråd med internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til.

• For å bidra til mer åpenhet om avsluttede saker hvor økonomiske misligheter er dokumentert, vil departementet videreføre etablert praksis med fremleggelse av et utrykt vedlegg til Prop. 1 S om slike saker. Praksis med kvartalsvis publisering av informasjon om avsluttede saker vil også bli videreført. Informasjonen om sakene vil ytterligere forbedres.

Rutiner og retningslinjer

• Håndbøker i tilskuddsforvaltning er under revisjon, det vil bli ytterligere veiledning i økonomistyring og mål-, resultat og risikostyring i tilskuddsforvaltningen.

• Det er startet et prosjekt for å gjennomgå alle avtale-/tilskuddsbrevmaler som brukes i forvaltningen for å sikre at saksbehandlere i UD har tilgang på et komplett, helhetlig, oppdatert sett med avtalemaler til bruk for tilskuddsforvaltningen både for 02 og 03-området, med tilhørende veiledning/ retningslinjer for bruken av dem.

• Basert på erfaringer fra utvalgte ambassader vil departementet gradvis innføre nye rutiner for risikostyring i tilskuddsforvaltningen.

Kompetanseheving

• Gjennom Utenrikstjenestens kompetansesenter er det startet en evaluering av tilskuddsforvaltningsopplæringen som forventes ferdigstilt i løpet av våren 2013. Også grunnopplæringen i tilskuddsforvaltning vil bli gjennomgått for å styrke læringsutbyttet av grunnkurset gjennom nye metoder.

• Det planlegges en gjennomgang for å vurdere hvor godt de nye systemene for og opplæring i tilskuddsforvaltning fungerer, slik at man kan dra nytte av tilbakemeldingene i videre utviklingsplaner

Tilsyn/kontroll

• Det vil bli gjennomført besøk ved utenriksstasjoner for å styrke fremdriften i arbeidet med mislighetssaker, opplæring og kontroll av interne instrukser og rutiner.

• Økonomiforvaltningen og praksis ved intern kontroll i departementets avdelinger vil bli gjennomgått.

• Systemet med forvaltningsgjennomganger fortsetter og videreutvikles for å sikre at forvaltningen holder ønsket kvalitet.

• Departementet påser i etatstyringsdialogen at underliggende etater har nødvendig intern kontroll i tilskuddsforvaltningen.

Internasjonalt samarbeid

• Det nordiske samarbeidet vil videreutvikles for å kartlegge og vurdere multilaterale organisasjoners tilsyn og kontroll med økonomiforvaltningen.

• Internasjonalt samarbeid videreutvikles for å styrke systemer for tilsyn og kontroll i multilaterale organisasjoner.

3 Tabelloversikter over budsjettforslaget

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

4 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og utviklingsministeren har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Programområde 02

Programområde 03

Utviklingsministeren

Programområde 03

5 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkordet «kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt års budsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til tiltak i utviklingsland, EØS-området samt tiltak i Russland/SUS. I samsvar med Bevilgningsreglementet § 5, gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg, dvs.poster med overførbare bevilgninger fra en budsjettermin til neste.

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

6 Årsoversikt for Utenriksdepartementet

7 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

For 2013 foreslås det bevilget 5 759,8 mill. kroner til utenriksforvaltning. Dette er nominelt 961,8 mill. kroner (20 pst.) høyere enn saldert budsjett 2012. Endringen skyldes i hovedsak endring i utbetalingene under EØS-finansieringsordningene og økte utgifter til sikkerhetstiltak.

7.1 Satsing i nordområdene

Raske klimaendringer, bedre tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet har forsterket nordområdenes betydning internasjonalt. Det er regjeringens overordnede mål å utnytte de muligheter dette gir, samtidig som miljø og ressurser forvaltes på en bærekraftig måte og nordområdene opprettholdes som en fredelig og stabil region. Som kyststat har Norge et ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, og forvalte fornybare og ikke-fornybare ressurser. Norge skal kjennetegnes som en aktør med konsekvent og forutsigbar suverenitetshevdelse og som en pådriver for et samarbeid med andre land preget av tillit og åpenhet.

Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken, slik dette er nedfelt i de to regjeringserklæringene Soria Moria I og Soria Moria II. Regjeringens nordområdestrategi fra 2006 og dokumentet Nye byggesteiner i nord fra 2009 var grunnlaget for at regjeringen i november 2011 la frem sin første melding om nordområdene til Stortinget: Meld. St. 7 (2011-2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler. Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens nordområdepolitikk, og redegjør for visjoner, mål og virkemidler. Den gir en overordnet retning og en rekke strategiske prioriteringer for regjeringens satsing på nordområdene i årene fremover. Regjeringen vil også legge vekt på Utenriks- og forsvarskomiteens innstilling i oppfølgingen av nordområdemeldingen.

I 2013 foreslår regjeringen å bevilge nærmere 2 mrd. kroner til nordområdesatsingen, hvorav 352,9 mill. kroner over Utenriksdepartementets budsjett. Dette innebærer samlet sett en økning på totalt om lag 290 mill. kroner i forhold til 2012.

Regjeringen har som ambisjon at Norge skal være ledende på kunnskap om nordområdene. Norge skal sikre tilstedeværelse på alle deler av norsk territorium og i norske havområder i nord gjennom en politikk for bosetting, verdiskaping, forvaltning, arbeid og kultur i det nordlige Norge, både med sivile kapasiteter og gjennom forsvarets nærvær.

Regjeringen vil styrke og videreutvikle det regionale samarbeidet i nord gjennom Barentsrådet. Norge overtok det toårige formannskapet i Barentsrådet i 2011. Under norsk formannskap vil Barentssamarbeidet markere 20-årsjubileum i 2013. Norge har tatt initiativ til å utforme en ny samarbeidserklæring som gir visjoner og retning for samarbeidet de neste tyve år.

Arktisk råd er den sentrale arena for politisk samarbeid i Arktis, med deltagelse fra alle land i regionen, samt urfolk. Norge ønsker et sterkt Arktisk råd for håndtering av felles utfordringer i nord, og samarbeidet i Arktisk råd er de senere år blitt styrket. Regjeringen arbeidet i 2011 aktivt med å opprette et permanent sekretariat for Arktisk råd i Tromsø. Sekretariatet skal være operativt senest medio mai 2013 når Canada overtar formannskapet i Arktisk råd. Avtalen om søk og redning i Arktis er et godt eksempel på hvordan Arktisk råd-landene tar ansvar og forbereder seg på økt aktivitet i regionen. Før ministermøtet i 2013 skal landene i Arktisk råd ferdigforhandle et forslag til en internasjonal avtale for beredskap og respons for håndtering av oljeforurensning i arktiske farvann. Klimaendringer og bærekraftig utvikling i Arktis vil fortsatt ha høy prioritet.

Norge har formannskapet i Nordisk ministerråd i 2012, der hovedsatsningen er videreutvikling av en bærekraftig velferdsstat i et nordisk perspektiv. Oppfølging av Nordisk ministerråds regionale samarbeid inngår også, inkludert det arktiske samarbeidsprogrammet 2012-2014.

Forholdet til Russland er en sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk. Samarbeidet med Russland er tidvis utfordrende, men det er oppnådd gode resultater de siste årene etter mange års bevisst satsing på tillitsbygging og samarbeid. Overenskomsten om maritim avgrensing og samarbeid i Barentshavet og Polhavet mellom Norge og Russland (Avgrensningsavtalen), som trådte i kraft 7. juli 2011, er en historisk milepæl. Avtalen fastsetter den nøyaktige grensen for partenes 200-milssoner og kontinentalsokler i hele Barentshavet og Polhavet, og skaper klarhet, forutsigbarhet og stabilitet når det gjelder myndighetsutøvelse, kontroll og råderett over ressursene. Avgrensningsavtalen har også regler om samarbeidsplikt mellom partene dersom det blir konstatert petroleumsforekomster som strekker seg over avgrensningslinjen. Det er en sentral målsetting for regjeringen å videreutvikle forholdet til Russland, og utnytte samarbeidsmulighetene som åpnes som følge av avtalen.

Regjeringen prioriterer det grensenære samarbeidet med Russland høyt, basert på felleserklæringen om grensenært samarbeid av 2. november 2010. Dette omfatter forenklet tollklarering, visumregler og grensepassering. Avtalen om forenkling av gjensidige reiser for grenseboere trådte i kraft 29. mai 2012, og gjør det mulig for innbyggere i grenseområdet å bevege seg visumfritt innenfor 30 km på begge sider av grensen. Avtalen er den første i sitt slag mellom Russland og et Schengen-land.

Fiskerisamarbeidet kan de siste årene vise til svært gode resultater. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske i våre havområder er kraftig redusert. Norge og Russland driver et bærekraftig fiske i Barentshavet på felles bestander som er i god forfatning. Energisamarbeidet mellom Norge og Russland er viktig, herunder energieffektivisering og fornybar energi. Videre er atomsikkerhet, miljø og helse et sentralt samarbeidsområde. Regjeringens prioriteringer for dette arbeidet fremkommer i Meld. St. 11 (2009-2010) Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene, og vil ligge til grunn for regjeringens arbeid i 2013.

7.2 Fremme norsk sikkerhet

Norges sikkerhetspolitiske målsettinger er nedfelt i St. prp. nr. 48 (2007–2008) og i Prop. 73 S (2011-2012):

• Å forebygge krig og fremveksten av ulike trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet.

• Å bidra til fred, stabilitet og videre utvikling av en FN-ledet internasjonal rettsorden.

• Å ivareta norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk, militært og annet press.

• Sammen med våre allierte forsvare Norge og NATO mot anslag og angrep.

• Å sikre samfunnet mot anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

Norge står i dag ikke overfor direkte eksistensielle trusler, men det kan ikke utelukkes at situasjonen kan endre seg. Norge må derfor ha beredskap mot ulike typer trusler som kan sette vår nasjonale sikkerhet og vår selvstendighet i fare.

Sikkerhetspolitikken er i endring. Nye stormakter som Kina, India og Brasil vokser frem, og nye allianseforhold dannes. Dette utfordrer normer og verdier i de multilaterale styringssystemene. Samtidig preges Europa og USA av en økonomisk krise. Dette påvirker rammene for vår sikkerhetspolitikk. Regjeringen har i flere år arbeidet aktivt for å styrke vår sikkerhetspolitiske dialog og samarbeid med land i Asia. Regjeringen vil fortsette dette arbeidet i 2013.

Norske sikkerhetsinteresser er knyttet til utviklingen av en internasjonal rettsorden som sikrer fred, stabilitet, sikkerhet og rettsstatens prinsipper, økonomisk trygghet, livsmiljøet og sentrale verdier som menneskerettigheter og demokrati. Norges geografiske beliggenhet og utstrekning, befolkningsstørrelse og rike naturressurser gjør oss særlig avhengige av internasjonale normer og respekt for disse. På denne bakgrunn er det i Norges langsiktige sikkerhetsinteresse å arbeide for en multilateral FN-ledet verdensorden, der folkeretten og menneskerettighetene legges til grunn.

Norge er en sterk støttespiller til FN og FNs sikkerhetsråds rolle for å sikre internasjonal fred og sikkerhet. Den sterke støtten følger av vår interesse av en internasjonal rettsorden under FNs lederskap. Regjeringen prioriterer militære og sivile bidrag, herunder politi, til fredsoperasjoner under FN-ledelse eller FN-mandat.

NATO er Norges grunnleggende sikkerhetsforankring. NATO har siden opprettelsen i 1949 vært med på å trygge Norges sikkerhet og har som forsvarsallianse fortsatt avgjørende relevans. Finanskrisen har innvirket på NATO-samarbeidet. De fleste medlemsland skjærer ned på sine forsvarsbudsjetter. For å utnytte ressursene bedre, er det nødvendig å styrke forsvarssamarbeidet mellom medlemslandene. Dette kan over tid legge til rette et enda tettere samarbeid og samhold i Alliansen. Dette var en av hovedsakene under NATOs toppmøte i Chicago i mai 2012, hvor det var enighet om å arbeide videre med løsninger som kan sikre at NATOs forsvarsevne videreutvikles også i en økonomisk krevende tid. Det norske nærområdeinitiativet har vært med på å gi ny og økt oppmerksomhet om nødvendigheten av at NATO styrker sitt arbeid for å møte sikkerhetsutfordringene i egne nærområder.

Regjeringen legger stor vekt på at NATO skal være i stand til å møte rådende og fremtidige sikkerhetsutfordringer på en effektiv måte, i tråd med organisasjonens strategiske konsept. Det er derfor viktig å bevare NATO som det sentrale forum for sikkerhetspolitisk samarbeid og dialog med våre allierte og NATOs partnerland. NATOs partnere gir viktige bidrag til økt stabilitet og sikkerhet både i og utenfor Europa. I våre nærområder er Sverige og Finland sentrale. Regjeringen legger særskilt vekt på samarbeidet mellom NATO og Russland. Dette samarbeidet har til tross for utfordringer utviklet seg positivt de siste årene.

Den NATO-ledede operasjonen ISAF i Afghanistan er fortsatt NATOs største og viktigste operasjon. Vi har i løpet av vår deltakelse mistet ti av våre landsmenn. Prosessen med å overføre sikkerhetsansvaret fra ISAF til afghanske sikkerhetsstyrker er i gang, og ISAF-operasjonen vil avsluttes i 2014. Regjeringen støtter NATOs strategi for tilbaketrekning fra Afghanistan, men legger samtidig vekt på at det internasjonale samfunn må stå ved sine langsiktige forpliktelser overfor Afghanistan. Dette er viktig for å hindre at Afghanistan igjen blir et arnested for internasjonal terrorisme. Den norske sivile innsatsen til Afghanistan vil de neste årene opprettholdes på dagens nivå.

Regjeringen vil arbeide aktivt for å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Vårt mål er en verden uten atomvåpen. Grunnlaget for arbeidet er avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) og oppfølgingen av handlingsplanen fra NPTs tilsynskonferanse i 2010. Regjeringen vil i det videre arbeidet vie enda større oppmerksomhet til de humanitære og humanitærrettslige problemstillinger knyttet til kjernevåpen. Regjeringen vil fortsette å arbeide for multilaterale nedrustningsinitiativ.

Spredning av kjernevåpen til land som i dag ikke har slike våpen utgjør en trussel mot vår sikkerhet. I ikke-spredningsarbeidet er det viktig å understøtte IAEAs sentrale rolle, og Norge går inn i organisasjonens styre fra september 2012. Regjeringen vil fortsette å arbeide for at avtalen mot kjernefysiske prøvesprengninger (CTBT) trer i kraft. Norge har lenge vært engasjert i arbeidet for styrket kjernefysisk sikkerhet. Målet er å sikre alt spaltbart materiale slik at risikoen for at det kan komme på avveie og misbrukes til våpenformål minskes.

Norge vil også sikre formannskapet i regimet for eksportkontroll av missilteknologi. Dette samtidig som det iverksettes et arbeid for å modernisere og effektivisere norsk eksportkontroll av forsvarsmateriell.

I forbindelse med gjennomgangen av NATOs forsvars- og avskrekkingsevne har regjeringen vektlagt målsettingen om å redusere kjernevåpnenes betydning i alliansens doktriner og strategier. Norge har sammen med andre allierte tatt til orde for åpenhets- og tillitskapende mekanismer som kan legge til rette for gjensidige reduksjoner av kortrekkende kjernevåpen, med sikte på å fjerne slike våpen fra Europa. Det er gledelig at det under NATO-toppmøtet i Chicago i mai 2012 ble enighet om en mer moderne alliert forsvars- og avskrekkingspolitikk, tilpasset dagens sikkerhetsutfordringer.

Norge går i 2012 inn i Kjemivåpenkonvensjonens styre. Som styremedlem vil Norge få et godt utgangspunkt for å fortsette arbeidet med å få flest mulig land til å ratifisere konvensjonen. Regjeringen vil legge vekt på Kjemivåpenkonvensjonens arbeid for destruksjon av gjenværende lagre av kjemiske våpen. Regjeringen arbeider også aktivt for å sikre etterlevelsen av Biologivåpenkonvensjonen, ikke minst i lys av den raske utviklingen på det bioteknologiske området.

Regjeringen vil engasjere seg aktivt i arbeidet for videreutvikling av konvensjonell rustningskontroll i Europa.

Det er avgjørende at så mange land som mulig deltar i arbeidet for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. Regjeringen legger vekt på deltagelse fra utviklingslandene og har derfor bidratt til å finansiere deres deltagelse. Samarbeidet med og støtten til internasjonale organisasjoner, forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner verden over har gitt Norge stor troverdighet i nedrustningsarbeidet. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet i 2013.

Regjeringen prioriterer samarbeidet med EUs institusjoner og unionens medlemsland om utenriks- og sikkerhetspolitikk høyt. Norge har gjennom mange år bidratt betydelig til EUs operasjoner, blant annet i kampen mot sjørøveri.

Det politiske og praktiske samarbeidet i Norden fortsetter å være høyt prioritert. Et styrket sikkerhetspolitisk samarbeid har de siste årene bidratt til et økt nordisk engasjement både i våre felles nærområder og i internasjonale operasjoner. Samarbeidet har også fremmet et moderne og balansert forsvar.

Teknologisk innovasjon endrer trusselbildet. Angrep i det digitale rom er en av de raskest voksende truslene mot privatpersoner, næringsvirksomhet og offentlige institusjoner. Slike angrep kan ramme samfunnssikkerheten ved at kritiske funksjoner settes ut av spill, og kan også true statssikkerheten, blant annet gjennom å svekke militære kommando- og kontrollsystemer. Beskyttelse mot angrep i det digitale rom er et nasjonalt ansvar, og regjeringen prioriterer dette arbeidet høyt. Samtidig er det viktig med et tett internasjonalt samarbeid. NATO er en viktig samarbeidsarena.

Oppmerksomheten om truslene fra internasjonal organisert kriminalitet har økt de senere årene. Internasjonal kriminalitet relatert til narkotika, våpentrafikk, menneskehandel og i det digitale rom preges av ikke-statlige aktører og er i økende grad en trussel mot internasjonal fred, sikkerhet og utvikling og drøftes stadig oftere på ulike arenaer i FN. Det er viktig med en global respons mot disse utfordringene. Norge prioriterer dette arbeidet blant annet innenfor FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) og i FNs fredsbevarende operasjoner.

Det langsiktige arbeidet for å forebygge terrorisme er viktig for Norge. Regjeringen støtter aktivt gjennomføringen av FNs globale anti-terrorstrategi. For Norge er satsning på rettsstatsprinsippene og menneskerettighetene i anti-terror-arbeidet av særlig betydning. Et eget organ for å lede gjennomføringen av FNs anti-terror-strategi (CTITF) er opprettet av FNs generalsekretær. Mye av Norges innsats er rettet inn mot å støtte CTITFs prosjekter. Dette gjelder bl.a. prosjekter i vestafrikanske land og i Sentral-Asia. I tillegg satser regjeringen på å støtte tiltak i justissektoren som skal gjøre land i Afrika med særlige behov bedre i stand til selv å håndtere terrorisme.

Norge er som skipsfarts- og industrinasjon avhengig av god maritim sikkerhet. Konsekvensene av de somaliske sjørøvernes angrep på skipsfarten i det indiske hav er blitt store. Regjeringen har derfor satt inn et bredt sett av virkemidler for å bekjempe denne kriminaliteten. Militær innsats over tid for å beskytte skipsfarten har hatt god effekt. Norge arbeider for å styrke Somalias og nabolandenes evne til å straffeforfølge arresterte sjørøvere nærmest mulig hjemstavnen, for å avskjære hvitvasking av løsepengene som utbetales for å få løslatt kaprede skip og for at lederne av sjørøvervirksomheten blir stilt til rettslig ansvar. Skipsfartens egne preventive tiltak er svært viktige og støttes av tiltak fra regjeringen. Regjeringen vurderer løpende ytterligere tiltak som kan settes inn mot det somaliske sjørøverproblemet.

7.3 Kontroll med utførsel av strategiske varer, tjenester og teknologi – eksportkontroll

Den strategiske eksportkontrollen er en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk. Samarbeidet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene har fått en stadig større plass i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen, og virker i stor grad til å støtte opp under våre internasjonale ikke-spredningsforpliktelser. Norge deltar aktivt i regimene som er etablert for å bidra til å hindre spredning av kjemiske- og biologiske våpen (Australia-gruppen), kjernefysiske våpen (Nuclear Suppliers Group) og leveringsmidler for slike masseødeleggelsesvåpen («MTCR» – Missile Technology Control Regime). FNs sikkerhetsråd har i resolusjoner om sanksjoner mot Iran, Nord-Korea og Syria basert seg på regimenes varelister og retningslinjer, noe som har gitt betydelig anerkjennelse til dette arbeidet.

For å sikre en mest mulig ansvarlig kontroll med eksporten av konvensjonelt forsvarsmateriell og relevant høyteknologi, deltar Norge også i Wassenaar-samarbeidet hvor 41 land samarbeider om høye standarder for å hindre leveranser som kan virke destabiliserende. Siden 1996 er det fremlagt årlige meldinger til Stortinget om omfanget av eksporten med forsvarsmateriell fra Norge, samt om eksportkontrollen generelt.

Teknologisk utvikling sammen med et politisk ønske om en streng kontroll har medført at saker om eksportkontroll er blitt mer komplekse. Regjeringen har de senere årene tilført økte ressurser til arbeidet med eksportkontroll. Utenriksdepartementet er ansvarlig myndighet for eksportkontrollen, herunder også for lisensieringen. Det arbeides med å utvikle et dedikert elektronisk lisensieringssystem for å ivareta lisensieringsoppgavene på en effektiv og sikker måte. Departementet arbeider nært om gjennomføringen av kontrollen med Politiets sikkerhetstjeneste, tollvesenet og forsvaret. Det legges videre stor vekt på informasjon til norsk næringsliv.

Regjeringen legger stor vekt på å sikre at eksportkontrollregimene holder tritt med både teknologisk og politisk utvikling og at de består som effektive mekanismer for å sikre våre internasjonale ikke-spredningsforpliktelser. Regjeringen arbeider med sikte på å kunne gjøre en ytterligere innsats i dette arbeidet ved å påta oss formannskapet i missilkontrollregimet MTCR i 2013.

7.4 Sikre økonomi og samfunnsinteresser i en globalisert verden

En aktiv europapolitikk

Regjeringen fører en åpen og aktiv europapolitikk, der norske interesser overfor EU blir ivaretatt på en offensiv måte. Hovedfundamentet i norsk tilknytning til EU er EØS-avtalen.

Et offentlig utvalg har gjennomgått våre erfaringer med EØS-avtalen og øvrige avtaler Norge har med EU. Utvalget la fram sin rapport i januar 2012 (NOU 2012: 12). Rapporten følges opp med en melding til Stortinget høsten 2012.

Med utgangspunkt i EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU, skal vi utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning med sikte på å styrke norske interesser og å få gjennomslag for norske synspunkter. Vi vil fortsette arbeidet med å bli tydeligere i våre prioriteringer, mer fokusert i vår satsing og påvirkning, og legge vekt på å være strategisk når vi søker samarbeid.

Det nordiske samarbeidet vil bli brukt aktivt for å ivareta norske og fellesnordiske interesser overfor EU. Samtidig er Norge pådriver for en utvikling av det nordiske samarbeidet på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området, og utnytter den nordiske kretsen til samarbeid på områder hvor de nordiske landene står hverandre nær.

Norsk samfunnsliv er tett vevd sammen med europeiske partnere og kolleger – økonomisk og sosialt. Den økonomiske situasjonen og utvikling i Euroområdet og i EU har derfor betydning for Norge. Spesielt bekymringsfull er den høye arbeidsledigheten som følge av krisen i Europa, med alvorlige konsekvenser både for den enkelte borger og de europeiske samfunn.

Norge er knyttet til viktige deler av EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker der tilknytningsavtalen til Schengen-samarbeidet utgjør den viktigste enkeltavtalen. Økt grenseoverskridende kriminalitet og illegal innvandring krever at Norge prioriterer det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet på europeisk nivå.

Norge vil fortsatt være en aktiv deltaker i arbeidet for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan. Støtte til landenes bestrebelser for integrasjon i EU og NATO vil være et bærende element. Prosjektbistanden vil bli redusert i tråd med den relativt positive utviklingen i regionen og i henhold til Meld.St. 17 (2010-2011). Norge vil likevel fortsatt være en av de største bilaterale bidragsyterne i regionen. Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Serbia vil være prioriterte land i samarbeidet.

EØS-midlene

EØS-midlene er et solidarisk bidrag til sosial og økonomisk utjevning i EØS. Støtten bidrar i en situasjon hvor Europa preges av virkningene av finanskrisen. EØS-midlene 2009-2014 utgjør om lag 14 mrd. kroner.

Konsekvensene for mennesker og samfunn gjennom voksende arbeidsledighet, redusert velferd og krevende omstillinger er alvorlige. Mange unge sliter med å komme inn i arbeidslivet. Økonomiske innstramninger går først og fremst utover sårbare grupper som unge, minoriteter og de som har minst fra før.

Kutt i offentlig velferd skaper større forskjeller og økende sosial marginalisering. Dette kan igjen bidra til å svekke folks tillit til demokratiske institusjoner og kan skape grobunn for fremmedfrykt og ekstremisme.

Norge bidrar på ulike måter. EØS-midlene er et tydelig og solidarisk bidrag. I Meld.St. 20 (2011-2012) har regjeringen belyst gjennomføringen og målene for EØS-midlene både for den gamle ordningen for perioden 2004-2009 og for perioden 2009-2014.

EØS-midlene legger vekt på å styrke fundamentale europeiske verdier som demokrati, rettsstat og toleranse. Det gis også støtte til utdanning, forskning, innovasjon og næringsutvikling som er avgjørende for langsiktig vekst og bærekraftig utvikling i Europa.

I valget av innsatsområder for EØS-midlene 2009-2014 er det lagt til grunn at de skal være relevante for sosial og økonomisk utvikling. Dette betyr at alle programmer som støttes, skal være forenlige med EUs målsettinger og i tråd med nasjonale strategier og planer for vekst og sosial utvikling. Det er også lagt vekt på at EØS-midlene skal støtte opp om felles europeiske verdier og fundamentale rettigheter.

EØS-midlene er blitt et virkemiddel i norsk utenrikspolitikk. Regjeringen vil arbeide for at EØS-midlene skal bidra til å styrke forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene. Regjeringens mål er at EØS-midlene også skal vise at Norge er en stabil og pålitelig partner som bidrar til overordnede europeiske mål. Det utvikles en rekke programmer på områder hvor Norge og mottakerlandene har interesser. Over tyve norske fagmyndigheter bidrar med kunnskaps- og politikkutveksling i planleggingen og gjennomføringen av programmene.

Handelspolitikk (Verdens handelsorganisasjon – WTO)

Som en mellomstor og åpen økonomi er Norge tjent med internasjonale avtaler som regulerer handel. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er den viktigste organisasjonen for dette. WTO har en tredelt funksjon. Organisasjonen forvalter et omfattende regelverk, den behandler internasjonale handelstvister, og den er et forum for forhandlinger om handelsspørsmål. WTOs betydning for global vekst og stabilitet er blitt bekreftet under de senere års økonomiske kriser ved at regelverket har bidratt til å begrense bruken av proteksjonistiske tiltak.

Medlemmene er forpliktet til å benytte WTOs tvisteløsningsmekanisme for å løse konflikter om gjennomføring av WTO-regelverket, fremfor å iverksette unilaterale tiltak. Tvisteløsningssystemet regnes som effektivt, og er flittig brukt av medlemmene. Norge har vært part i tre tvister, inkludert en pågående tvist mot EUs omsetningsforbud mot selprodukter. Vi deltar også jevnlig som tredjepart i tvister mellom andre medlemmer.

Regjeringen legger vekt på å bidra til å videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet i WTO, slik at det blir et best mulig redskap for rettferdig global styring på handelsområdet. Norge har lenge understreket betydningen av at den såkalte Doha-runden som begynte i 2001 må lede til et balansert forhandlingsresultat som i særlig grad ivaretar utviklingslandenes interesser. Fra og med 2008 har forhandlingene avdekket store motsetninger mellom de største landene, og Doha-rundens fremtid er i dag usikker. Et sentralt stridsspørsmål er om de store vekstøkonomiene som Kina, India og Brasil skal bidra med like mye som eller mer enn andre utviklingsland. Under WTOs 8. ministerkonferanse i desember 2011 erkjente medlemslandene at det ikke er mulig å sluttføre forhandlingene ved å fortsette som før, og det var enighet om å forsøke andre tilnærminger for å skape fremdrift. Foreløpig er det imidlertid ingen enighet om hva dette innebærer i praksis.

Selv om det er uklart hvordan forhandlingene i WTO vil utvikle seg, er de grunnleggende norske interessene uendret. Vår velstand er i stor grad tuftet på det utbyttet vi har hatt av å delta i internasjonal handel. Dette må vi bygge videre på gjennom å arbeide for tilfredsstillende rammevilkår for norsk næringsliv. Samtidig er det norske landbruket i en spesiell situasjon. Landbruket har betydning for forsyningssituasjon, bosetting, arbeidsplasser, kultur og kulturlandskap. På denne bakgrunn vil regjeringen fortsette sitt aktive arbeid for å videreutvikle det globale handelsregimet på en måte som både ivaretar utviklingslandenes særlige behov, og som ivaretar norske interesser, herunder behovet for å bevare et handlingsrom som gjør det mulig å føre en landbrukspolitikk som sikrer et levedyktig norsk landbruk.

Regjeringen arbeider for å styrke utviklingslandenes mulighet til å bli bedre integrert i den globale økonomien, og til å skape økonomisk vekst og velferd gjennom økt eksport. Det er gjennomført flere endringer i ordningen for tollpreferanser for utviklingsland (GSP-ordningen). Ettersom de aller fattigste landene allerede har tollfrihet for alle varer som eksporteres til Norge, fremmer regjeringen forslag om forbedringer i GSP-ordningen rettet særlig mot de nest fattigste landene. Forslaget innebærer bl.a. at 29 land i gruppen av lavere mellominntektsland vil få tollfrihet for alle industrivarer og forbedringer i preferansene for en rekke landbruksvarer. Forslaget omtales nærmere i Prop. 1 LS (2012-2013) Skatter, avgifter og toll 2013.

Høsten 2011 ble forhandlingene om en revisjon av WTOs plurilaterale avtale for offentlig innkjøp avsluttet, noe som blant annet gir norsk næringsliv bedre muligheter til å konkurrere om offentlige innkjøp i land utenfor EØS.

WTOs ministermøte i 2011 godkjente også Russlands tiltredelse, og medlemskapet trådte formelt i kraft 22. august 2012. Dermed er alle store økonomier medlem av WTO, og omkring 97 pst. av verdenshandelen er omfattet av WTOs regelverk. WTO har pr. 1. september 2012 i alt 157 medlemmer.

7.5 Rettferdig global styring

FN

Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land. FN tjener norske interesser ved å bidra til å løse felles problemer hovedsakelig på fem måter: Ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, ved å bistå i humanitære kriser og å bidra til økonomisk og sosial utvikling.

Norsk FN-politikk har særlig fokusert på FNs fredsbyggende virksomhet, effektivisering av FNs operative innsats på landnivå og administrative reformer. Satsingen på styrking av FNs likestillingsarbeid og gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet, herunder seksualisert vold i konflikt, samt bedring av kvinners- og barns helse, tusenårsmål 4, 5 og 6 vil fortsette.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

Fremme menneskerettigheter

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Fra norsk side støtter vi oppbyggingen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene. Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Sentrale prioriteringer i dette arbeidet er videre innsats for menneskerettighetsforsvarere, ytringsfrihet og uavhengige medier.

Norge vil intensivere arbeidet mot dødsstraff frem mot en ny verdenskongress mot dødsstraff, som skal avholdes i Madrid i 2013. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. FNs Høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) vil fortsatt være en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå.

I norsk Russlandspolitikk står arbeidet for demokrati og menneskerettigheter sentralt. Slike spørsmål diskuteres med russiske myndigheter på alle nivåer. Det gjennomføres også årlige bilaterale menneskerettighetskonsultasjoner med Russland. Innenfor rammen av prosjektsamarbeidet med Russland, gis det prioritet til prosjekter som støtter opp om uavhengige media, og samarbeid mellom frivillige organisasjoner. Disse prioriteringene gjelder ikke minst for Nord-Kaukasus. Det gis særskilt støtte til prosjekter som bidrar til styrket rettssikkerhet, bedre juridiske rettigheter for kvinner og støtte til menneskerettighetsforsvarere.

Det vises forøvrig til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

Global økonomi og finansspørsmål

Finanskrisen har tydeliggjort behovet for en mer rettferdig global styring. Nye aktører krever større plass i det endrede økonomiske verdensbildet. Samtidig er det viktig at også svakere parter blir hørt og får sine interesser fremmet. Regjeringen vil arbeide for å styrke globale styringsinstrumenter – økonomiske, rettslig og politiske – som kan fremme mer rettferdig fordeling, ikke bare mellom land, men også mellom ulike sosiale grupper, uavhengig av landegrenser. Dette skjer i mange fora og arenaer på det økonomiske området; gjennom FN og dens særorganisasjoner, gjennom IMF, Verdensbanken og de regionale banker, gjennom WTO og OECD. Flere steder er reformer viktige for å nå dette målet. Reformene må understøtte ideen om representativitet og legitimitet. Gjennom norske initiativ og i strategisk samarbeid med andre, går Regjeringen inn for å utvikle politiske svar på de globale utfordringene. Vi vil utrede nye samarbeidsformer og nye finansieringsordninger som kan styrke det globale styringssystemet. Vi skal også gjennom økonomiske og personellmessige bidrag gi vår støtte til et kvalitativt bedre FN, som er i stand til å ivareta sine oppgaver etter FN-pakten.

Det er etablert en rekke organisasjoner og prosesser for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom utvikling av felles regelverk i global skala. Som ledd i arbeidet for rettferdig global styring, vil Regjeringen gi høy prioritet til arbeidet i FNs særorganisasjoner. Det er økt fokus på sysselsetting som selvstendig mål, og dets betydning for bærekraftig utvikling og mer rettferdig fordeling. Regjeringen vil i året som kommer fortsatt legge vekt på oppfølging av Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) «Decent Work-agenda», blant annet gjennom en styrket programavtale med ILO, og av regjeringens strategi for anstendig arbeid. Målet for dette arbeidet er å fremme anstendig arbeid i norsk utenriks-, utviklings- og handelspolitikk, og å jobbe med likesinnede land for større samstemthet og fokus, globalt og nasjonalt, hva angår anstendig arbeid. Arbeidet skjer i nær dialog med partene i arbeidslivet, sivilt samfunn og relevante kunnskapsmiljøer.

7.6 Norgesfremme, omdømme og kultur

Et godt internasjonalt omdømme er viktig for å ivareta norske politiske, økonomiske og kulturelle interesser. Regjeringen vektlegger et sterkere geografisk fokus og samarbeid med sentrale aktører for å bidra til et tydelig og positivt norgesbilde blant målgrupper i utlandet. Norsk næringsliv og vår rolle i internasjonal økonomi samt vårt internasjonale kultursamarbeid representerer hoveddelen av det fotavtrykket Norge setter globalt.

Med utgangspunkt i St. meld. nr. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter ønsker regjeringen å stimulere til et bredere ordskifte om utenrikspolitikken. Refleksprosjektet videreføres frem til sommeren 2013, med vekt på utadrettede aktiviteter i Norge. Formålet med prosjektet er å stimulere til debatt, gjennomtenking og åpenhet omkring sentrale veivalg i norsk utenrikspolitikk.

En hovedoppgave er å fremme norsk næringslivs interesser og virksomhet i utlandet som grunnlag for økt verdiskaping og sysselsetting. Utenrikstjenesten bidrar til dette med en målrettet innsats gjennom sitt uteapparat, noe som blant annet krever et nært samarbeid med uteapparatet til Innovasjon Norge (IN). Utenrikstjenesten bidrar med å åpne dører inn til myndigheter i vertsland, etablerer møteplasser og vil være en dialogpartner for norsk næringsliv. Dertil kommer arbeidet mot diskriminering av norske interesser, forvaltning av støtteordninger for norske bedrifter i vanskelige markeder samt norm- og regelverkutvikling internasjonalt. I tillegg kommer samarbeid med næringslivet om bedriftenes samfunnsansvar.

Kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv er blitt styrket og gjort mer uavhengig for mer effektivt å kunne megle i saker hvor norske bedrifter klages inn for ikke å ha fulgt OECDs retningslinjer for flernasjonale selskap.

Den internasjonale dimensjonen i regjeringens kulturløft skal styrke norsk kulturs posisjon i utlandet. Internasjonalt kulturarbeid vil fortsatt bli utført i nært samarbeid med de kunstfaglige institusjonene for å stimulere etterspørselen etter norske kunstneriske uttrykk internasjonalt. Arbeidet skal øke norske enkeltkunstneres og kunstinstitusjoners internasjonale samarbeids- og profileringsmuligheter, og styrke Norges internasjonale kulturprofil. En sterk internasjonal dimensjon stimulerer også til videreutvikling i norske kunstneriske uttrykk. Det internasjonale kulturarbeidet er en integrert del av arbeidet med norgesfremme og norske interesser.

7.7 Konsulær bistand og utlendingsfeltet

Konsulær bistand

Utenrikstjenesten tilbyr norske statsborgere råd, hjelp og bistand i utlandet. over 100 000 store og små konsulære saker håndteres årlig; de fleste av disse får sin løsning ved ambassader, generalkonsulater og de honorære konsulatene. Utenriksdepartementets operative senter mottar omlag 100 henvendelser om konsulær bistand i døgnet.

Et økende antall norske borgere reiser eller bosetter seg i utlandet, og dette stiller stadig større krav til norske myndigheters evne til konsulær bistand. Forventninger til responstid, jevnt nivå på bistanden og åpenhet om arbeidet preger håndteringen av konsulære saker i større grad enn tidligere. Arbeidet medfører ofte en utfordrende balansegang mellom ønsket om bistand og nødvendige avgrensninger med hensyn til både tilgjengelige ressurser og rettslig handlingsrom utenfor Norges grenser i en kompleks og lite ensartet verden. Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som fastlegges i Meld.St. 12 (2010-2011) Bistand til nordmenn i utlandet.

Arbeidet med å videreutvikle Utenriksdepartementets operative senters rolle i utenrikstjenesten har høy prioritet. I 2013 skal det døgnåpne senteret samlokaliseres med departementets krisestab. Det vil fremme det eksisterende samarbeidet og en sømløs overgang fra normalsituasjon via eskalering til krisehåndtering og tilbake til normalisering.

Det legges vekt på god service til publikum og tydelig kommunikasjon. Videre skal opplæringsprogrammer i konsulære saker videreutvikles for å sikre at medarbeiderne har den nødvendige kompetanse. Det arbeides videre med å forbedre og videreutvikle informasjon til publikum om den konsulære bistand som kan tilbys fra norske myndigheter For å sikre at medarbeiderne har den nødvendige kompetanse prioriter departementet opplæring i håndtering av konsulære saker. Det nordiske samarbeidet vil bli videreført og det legges vekt på å videreutvikle samarbeidet med konkrete tiltak innenfor de rammer som settes av de respektive lands lovgiving.

Utlendingsfeltet

Norske utenriksstasjoner er en viktig del av førstelinjetjenesten for utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i visumsaker, og er saksforberedende instans for alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge. Stasjonene forbereder slike saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet og i politiet ved å innhente og verifisere opplysninger, og å intervjue søkere. Stasjonene bistår også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold.

Utenriks-, Justis- og beredskaps-, og Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet har en samordnet, effektiv og serviceorientert utlendingsforvaltning med kort saksbehandlingstid som felles mål. Dette skal legge til rette for bedre samordning av styring og resultatoppfølging.

Norge vil i fellesskap med øvrige Schengen-land fortsette utrullingsløpet for innføringen av krav om opptak av biometriske data i visumsaker, og lagring av disse i en felles Schengen-database.

Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet samarbeider videre om oppfølging av regjeringens politikk når det gjelder returavtaler med opprinnelsesland.

Samarbeidet om Schengen-representasjonsavtaler videreføres. I et Europa med store budsjettnedskjæringer, blir representasjonsavtaler enda viktigere. Det nordiske samarbeidet vil bli tillagt særlig- vekt og det vil bli tilstrebet balanse i representasjonssamarbeidet.

8 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

For 2013 foreslår regjeringen å bevilge 30 208,2 mill. kroner til internasjonalt utviklingssamarbeid.

Med forslaget for 2013 vil bistandsbudsjettet utgjøre 1 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt. Regjeringen vil videreføre satsingsområdene fra 2012, først og fremst når det gjelder skog, fornybar energi og klimatilpasning, med særlig vekt på landbruk. Det foreslås også at innsatsen for kvinners og barns helse styrkes ved økning i bidraget til Den globale vaksinealliansen (GAVI), oppfølging av FNs kommisjon for livsviktige medisiner for kvinner og barn og til tiltak for familieplanlegging.

Regjeringen la i 2012 fram Meld. St. 11 (2011-2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken, som trekker opp perspektivene fram til 2020. Meld. St. 14 (2010-2011) Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken utfyller føringene fra St.meld. nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital. Disse tre meldingene og de respektive innstillingene fra Stortinget ligger til grunn for regjeringens utviklingspolitikk. Målet om fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling ligger fast, med kamp mot klimaendringer, sult og fattigdom, og for bedre helse og likestilling, retten til økonomisk utvikling, demokrati, matsikkerhet, rettferdig fordeling og menneskerettigheter som hovedelementer.

Stortinget ba i Innst. S. nr. 269 (2008-2009) regjeringen om å se på muligheten for å opprette et eget programområde for finansiering av globale fellesgoder. I den internasjonale debatten om utviklingsagendaen etter 2015 vil fellesgoder være et tema. Norge vil delta i denne diskusjonen og departementet mener det er mest hensiktsmessig å videreføre dette arbeidet sammen med andre.

FNs tusenårsmål skal være nådd innen 2015. Det er viktig at alle krefter settes inn de to siste årene for å sikre at målene blir nådd. Samtidig har FN initiert en prosess for å fremforhandle et nytt sett av mål for perioden etter 2015. Det såkalte Post 2015-arbeidet kan utvikle seg til å bli en svært viktig arena for utforming av internasjonal utviklingspolitikk de neste årene. Norge har mye relevant og gjennomarbeidet politikk som forener de fleste av de spørsmålene som foreløpig ser ut til å dominere debatten, gjennom en rekke meldinger til Stortinget de siste årene. Særlig har Norge gjort mye internasjonalt for å koble miljø- og utviklingsagendaene, der synergien mellom skog, energitilgang og matsikkerhet nå løftes høyt. Kvinner og likestilling er varemerke for Norge i den internasjonale debatten. Større likhet og rettferdig fordeling er blitt et svært viktig tema i prosessen. Her har Norge viktige erfaringer å komme med fra vår egen historie. I tillegg vil vi fortsette vår vektlegging av tilgang til gode helsetjenester og utdanning.

Nedenfor omtales regjeringens viktigste tematiske satsinger i 2013:

8.1 Mer rettferdig fordeling og demokrati

Fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling er regjeringens overordnede mål for utviklingspolitikken. I mange land øker ulikhetene dramatisk. Dette medfører at selv om en rekke utviklingsland har opplevd betydelig vekst har fattigdomsreduksjonen vært skuffende lav. 70 pst. av verdens fattigste lever nå i land som ikke lenger er lavinntektsland, men er oppgradert til mellominntektsland. Fenomenet er særlig tydelig i land som er rike på naturressurser og nyter godt av høye råvarepriser. Dette gjelder også for flere norske samarbeidsland i Afrika. Å sikre at den økonomiske veksten kommer hele befolkningen til gode, krever politisk lederskap og prioriteringer, og avhenger av en rekke strukturelle forhold. Regjeringen vil øke fokuset på ulikhetene også innad i land, ikke bare mellom land. Mindre forskjeller er bedre for alle ved at den øker tilliten mellom innbyggerne og er konfliktforebyggende.

For at det skal være mulig å føre en fordelingspolitikk må det offentlige være i stand til og forvalte penger gjennom en aktiv skattepolitikk og bedre skattesystemer. Norsk skatteadministrasjon og forvaltning av naturressurser er anerkjent, og erfaringene etterspurt. Gjennom programmet «Olje for utvikling» har Norge i flere år bidratt til forbedringer i forvaltningsregimer for petroleumsressurser. Våren 2011 ble et nytt program lansert: «Skatt for utvikling». Beskatning av de store pengesummene fra petroleumsutvinning og annen utvinningsindustri er viktig økonomisk, og for å legitimere skattlegging av befolkningen generelt. Norge støtter både sivilt samfunn og myndighetene i arbeidet med å få til et godt og åpent skatteregime. Zambia, Mosambik og Tanzania er de viktigste landene for denne satsingen.

Viktige kapitalstrømmer, som handel, investeringer og kapitalflukt er mange ganger større enn bistanden. Det er et mål at disse i større grad skal bidra til utvikling innenfor områder som helse, utdanning og infrastruktur. Slik kan de fattige landene på sikt redusere sin bistandsavhengighet.

Spørsmålene om fordeling henger også nært sammen med statsbygging og demokratisk styresett. Regjeringen ønsker å støtte en utvikling der brede lag av befolkningen kan fremme sine interesser, også økonomiske. Søtten til systemer for lønnsdannelse og fremme av arbeidstakers rettigheter gjennom fagbevegelse og sosial dialog vil derfor styrkes. Kontantstøtteoverføringer til utsatte grupper er aktuelt. Det blir viktig å identifisere aktører innenfor sivilt samfunn inkludert fag- og bondebevegelsen, som kan bidra til en mer demokratisk fordeling av makt og ressurser. Media har en viktig rolle for å bringe kunnskap til aktørene om sosiale og økonomiske forhold. Åpenhet er derfor avgjørende – også den finansielle – for å hindre at midler fra korrupsjon og skatteunndragelser kan gjemmes bort i skatteparadis.

Som en følge av at fattigdom urbaniseres og rammer kvinner sterkest, ønsker regjeringen å utvide støtten til myndigheter, institusjoner og organisasjoner som globalt, nasjonalt og lokalt arbeider med å fremme urbant styresett med vekt på likestilling, miljø og forebygging av humanitære katastrofer.

Til tross for de enorme utfordringene ungdom står overfor globalt, er gruppen neglisjert i internasjonalt utviklingsarbeid. Regjeringen ønsker derfor å øke støtten til FNs ungdomsarbeid, inkludert generalsekretær Ban Ki-moons ungdomsinitiativ.

8.2 Klima og miljø

Regjeringen vil fortsatt bruke deler av utviklingsbudsjettet for å bekjempe fattigdom på en måte som samtidig møter de globale miljøutfordringene. Regjeringen opprettholder sin ambisjon om å være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet. Vekten vil ligge på skog, tilgang til ren energi, klimafinansiering og klimatilpasning, særlig matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer, og bevaring av naturmangfold.

Regjeringen vil arbeide for internasjonale mekanismer som kan mobilisere større ressurser for langsiktig og forutsigbar finansiering av klimatiltak i utviklingsland. I første omgang vil det være viktig at industrilandene holder løftene fra FNs klimakonferanse i Cancún. Et særlig innsatsområde er oppfølgingen av beslutningen om å etablere et nytt fond for klimatiltak i utviklingsland, Det grønne klimafondet.

I 2007 lanserte Norge klima- og skogprosjektet. Vi forpliktet oss til å bidra med opp til 3 mrd. kroner årlig til tiltak mot avskoging i utviklingsland. Et viktig rammevilkår for satsingen er erkjennelsen av at kampen mot klimagassutslipp fra avskoging er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig økonomisk utvikling. Det vil på lang sikt være umulig å oppnå varige globale reduksjoner i utslipp fra avskoging uten å sørge for bærekraftig økonomisk utvikling for dem som bor i og rundt skogen. Indonesia har et erklært mål om utslippsreduksjoner innen 2020 på mellom 15 og 25 ganger Norges samlede utslipp.

Den reduserte avskogingen i Brasils Amazonas de siste årene utgjør antakelig det største klimatiltaket i verden til nå. Utslippsreduksjonen er anslått til en milliard tonn CO₂ i året. Dette tilsvarer eksempelvis Tysklands årlige utslipp eller 20 ganger Norges årlige utslipp.

Det norske klima- og skogprosjektet har bidratt til disse reduksjonene. Klima- og skogprosjektet har i tillegg vært viktig for å øke den internasjonale oppmerksomheten om global avskoging og for å samordne og organisere den internasjonale innsatsen mot avskoging og skogforringelse.

Regjeringen vil fortsette innsatsen for å redusere avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+). Dette er i følge FNs klimapanel et kostnadseffektivt virkemiddel for raskt å redusere utslipp av klimagasser og bevare naturmangfold. Det er fortsatt mer lønnsomt å hogge skogen enn å la den stå. Denne markedssvikten kan bare løses gjennom et internasjonalt regime, inkludert finansiering, som sørger for at skogen verdsettes som globalt karbonlager.

Innsats mot kortlivede klimadrivere som sot, metan og ozon er en viktig mulighet til å dempe den globale oppvarmingen på kort sikt.

Regjeringen vil styrke klimatilpasningsarbeidet i sårbare land. Arbeidet med matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer vil bli prioritert. Som ledd i arbeidet med styrket matsikkerhet vil regjeringen i økende grad legge vekt på landbruksutvikling, særlig klimarobust landbruk i Afrika, gjennom både bilaterale og multilaterale kanaler. Innstasen vil rette seg både mot områder med stort potensiale for økt matproduksjon, og mot særlig sårbare og utsatte områder. Hovedutfordringen er å øke matproduksjonen for småbønder, som står for 80 prosent av matproduksjonen i utviklingsland, samt å bidra til å redusere tap av mat som beregnes til nesten 30 prosent. Satsingen skal særlig rettes mot kvinnelige småbønder, samt økt offentlig-privat samarbeid og forskning på klimarobust landbruk. Det legges opp til en økning på 500 mill. kroner i perioden 2013-2015. For 2013 vil økningen være i underkant av 200 mill. kroner fordelt på ulike budsjettposter.

Manglende likestilling er et viktig hinder for økt matproduksjon. Kvinners rettigheter og muligheter må derfor virkeliggjøres gjennom politikkutforming, programutvikling og praktiske løsninger for å møte klimaendringene.

Det forventes en økning i antall mennesker som rammes av underernæring, malaria, diaré og en del infeksjonssykdommer som et resultat av mer og kraftigere ekstremvær. Regjeringen ønsker å styrke innsatsen på dette området, inkludert å tydeliggjøre koblingen mellom klima og helse, jf. Meld. St.11 (2011-2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken.

FNs konferanse for bærekraftig utvikling fant sted Rio i juni 2012. Den anerkjente nødvendigheten av å styrke arbeidet med bærekraftig utvikling som sådan og integreringen av de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling – sosiale, økonomiske og miljømessige. Konferansen ga ikke klare svar på alle utfordringene dette vil innebære, men representerte fremskritt på flere områder. Viktige prosesser som Norge vil ta del i framover ble vedtatt. Enigheten i Rio om utvikling av konkrete mål for bærekraftig utvikling etter modell av tusenårsmålene, var et prioritert resultat for Norge. Bærekraftsmålene skal integrere de tre dimensjonene av bærekraftig utvikling, og skal gjelde for alle land. FNs generalforsamling vil sette ned en arbeidsgruppe bestående av 30 medlemsland for å utvikle bærekraftsmål. Regjeringen ønsker å være en aktiv pådriver og bidragsyter i dette arbeidet, og særlig bidra til å utvikle og fremme konkrete mål for rettferdig fordeling og likestilling.

8.3 Energi for alle

Verdenssamfunnet står overfor to til dels motstridende utfordringer: Å skaffe tilgang til moderne energiformer for 1300 millioner mennesker som ikke har det i dag, og å gjøre det på en måte som samtidig reduserer skadelige klimagassutslipp. 80 prosent av de som ikke har tilgang til elektrisitet, bor i Afrika sør for Sahara. Hoveddelen av norsk bistand til energisektoren har gått til denne regionen, og Norfund har vært et viktig redskap her og i andre deler av verden. Økt energitilgang er nødvendig for å stimulere overgangen til moderne økonomi i utviklingsland. Globale klimagassutslipp må reduseres betraktelig hvis en skal klare målet om å holde den gjennomsnittlige globale temperaturstigning under 2 grader Celsius sammenlignet med førindustrielt nivå. Rike land har høyest utslipp per innbygger og må derfor kutte mest. Fattige land kan støttes til å bygge opp en fornybar energisektor uten å gå veien om fossile energisystemer

Begge utfordringene ligger til grunn for Norges innsats på området. Gjennom bilaterale samarbeidsprogrammer for fornybar energi, i første rekke støtte til utbygging av vannkraft, har vi bidratt til å øke tilgangen til moderne energi for mange fattige mennesker. Støtte til økt bruk av rentbrennende ovner har hatt positiv helse- og utslippseffekt.

Regjeringens energi- og klimainitiativ, Energy+, ble lansert av statsminister Stoltenberg og FNs generalsekretær Ban Ki-moon på Energifattigdomskonferansen i Oslo i oktober 2011. Målene er økt tilgang til fornybar energi og energieffektivisering slik at man unngår utslipp av klimagasser. Et viktig virkemiddel er å legge til rette for økte private investeringer i energisektoren i utviklingsland. Energi- og klimainitiativet er et internasjonalt initiativ med vel 50 partnere – det vil si land, internasjonale organisasjoner og finansieringsinstitusjoner, private selskaper og frivillige organisasjoner. Partnerskapet utarbeider kriterier for resultatbasert bistand til energisektoren i utviklingsland og sikrer arbeidsdeling i innsatsen. Det er en felles ambisjon fra Norge og FN at Energy+ vil bli et sentralt instrument for å oppnå konkrete resultater under FNs generalsekretærs initiativ Bærekraftig energi for alle (SE4All). Vår bi- og multilaterale støtte til utbygging av fornybar energi i utviklingsland skal støtte opp om disse initiativene. En god del av bistanden til energisektoren i utviklingsland vil bli gitt multilateralt. Viktige kanaler for dette vil være relevante programmer under Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, samt FNs utviklingsprogram.

Utenriksdepartementets støtte til energiformål over bistandsbudsjettet har kommet fra flere budsjettposter. På budsjettet for 2013 vil hoveddelen av tilskuddene til fornybar energi for første gang være samlet på én budsjettpost, på kap. 166, ny post 74 Fornybar energi. Det foreslås bevilget i overkant av 2 mrd. kroner til fornybar-energiformål i 2013, en økning på om lag 250 mill. kroner fra 2012.

8.4 Kvinner og likestilling

Kamp for kvinners rettigheter og likestilling er et av våre utviklingspolitiske varemerker. Bedring av kvinners situasjon krever omfattende holdningsendringer, samtidig som politikk og lovverk må forandres. Kvinners rettigheter og likestilling er omstridte temaer i mange land og internasjonale fora, også FN. På tross av erkjennelsen av at jenter og kvinner ofte diskrimineres på mange områder kan det være vanskelig å få behovet for likestilling på dagsordenen. De siste par årene har vi sett at agendaen er under stadig sterkere press. Dette kommer til syne i en rekke sammenhenger, særlig i forbindelse med de politiske prosessene knyttet til den arabiske våren og i internasjonale forhandlinger om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Norge skal ikke vike tilbake for å ta opp temaet i sin fulle bredde, heller ikke temaer som kan være kontroversielle. Dette innebærer å være en pådriver for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, inkludert seksuelle minoriteters rettigheter, både i FN og på landnivå. Tett og målrettet samarbeid med likesinnede land og nye partnere i internasjonale fora er avgjørende for økt gjennomslag.

FNs konvensjon mot diskriminering av kvinner er ratifisert av nesten alle land Norge samarbeider med, og er et viktig redskap for å fremme og beskytte kvinners rettigheter. Konvensjonens forpliktelser og politiske målsetninger danner rammen for Norges dialog om likestilling og kvinners rettigheter.

Vi etterspør resultater for kvinner i vårt samarbeid med FN, Verdensbanken og andre utviklingsbanker. Verdensbankens World Development Report 2012 Gender Equality and Development viser hvor viktig kvinners økonomiske deltakelse er for økonomisk vekst. Rapporten er et viktig verktøy for å påvirke beslutningstakere og andre sentrale aktører til å øke sin innsats for kvinners situasjon og rettigheter. Kvinner er særlig sårbare for miljøforringelse og klimaendringer. Regjeringen ønsker derfor å fortsette sitt arbeid med å styrke kvinners roller og innflytelse i forvaltningen av naturressurser, i arbeidet med klimatilpasning og skogbevarende tiltak, samt beredskap for klimaendring og naturkatastrofer. Regjeringen legger vekt på å fremme kvinners aktive deltakelse i fredsbyggings- og konfliktsituasjoner. Kvinner er ikke bare ofre i krig og konflikt. De er sentrale aktører for å skape fred og bærekraftig utvikling. Kvinner står sentralt i den nye strategien for matsikkerhet.

8.5 Sårbare stater, konflikt og utvikling

Ethvert samfunn utsettes for interessekonflikter, økonomiske utfordringer og andre sosiale eller fysiske hendelser, som store ulykker, naturkatastrofer, terrorhandlinger, epidemier eller kanskje langvarige nedgangstider. De fleste land har institusjoner med ansvar og planer for å håndtere slike situasjoner. Et kjennetegn ved sårbare stater er nettopp at institusjonene ikke har slik kapasitet, verken til daglige oppgaver eller plutselige sjokk. Somalia, Sør-Sudan, Sudan, Haiti, Afghanistan, Liberia og Pakistan er eksempler på sårbare stater Norge engasjerer seg i.

En og en halv milliarder mennesker lever i sårbare stater, og sytti prosent av disse landene er eller har vært i konflikt mellom 1989 og nå. Risikoen for konflikt er større i fattige land enn i mer robuste stater. Konflikt er også et hinder for god utvikling. Sårbare stater ligger dårligst an i arbeidet med å nå tusenårsmålene innen 2015. Sikkerhet for eget liv, arbeidsmuligheter og et rettferdig rettsvesen er hovedprioriteringer for disse menneskene, og alle disse prioriteringene krever at landet bygger institusjoner som leverer disse og mange andre tjenester.

Et tjuetalls sårbare stater gikk i 2011 sammen og dannet International Dialog, et forum hvor myndighetene og giverne møtes på like fot. Forumet lanserte rammeverket New Deal, en modell for hvordan givere skal engasjere seg i sårbare stater. Dette er første gangen sårbare stater som gruppe søker å definere sine behov og snakke med én stemme. Norge er blant de 40 statene som har signert det nye rammeverket.

Også i sårbare stater støtter Norge prinsippet om arbeidsdeling mellom giverne. Regjeringen vil prioritere områder hvor vi mener å ha erfaring og kompetanse. Freds- og statsbygging, forvaltning av naturressurser og fordelingspolitikk er blant dem. Disse politiske prosjektene får gjerne størst oppmerksomhet, men også i sårbare stater brukes hoveddelen av norske bistandsmidler på tradisjonelle utviklingsfelt, som humanitær hjelp, sivilt samfunn og helse- og skoletilbud.

Engasjement i sårbare, konfliktfylte stater krever utholdenhet og risikovillighet. Utviklingen fra sårbarhet til robusthet er ikke lineær, og norsk bistand skal ha fleksibilitet til å handle i tråd med landenes og menneskenes behov.

8.6 Global helse med vekt på å styrke kvinners og barns rettigheter og helse

I 2012 la regjeringen fram Meld. St. 11 (2011-2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken. Meldingen gir klare prioriteringer for en samlet norsk global helsepolitikk frem mot 2020 gjennom tre satsingsområder: Styrke kvinners og barns rettigheter og helse, redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging og fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse. Vår globale helsepolitikk har som mål å fremme grunnleggende menneskerettigheter.

FNs tusenårsmål om helse, spesielt om barne- og mødredødelighet, er blant tusenårsmålene som vi er lengst fra å nå, men vi ser nå betydelige fremskritt også for disse målene. Norge har gjennom flere år hatt en internasjonal lederrolle i arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene. Pådriverarbeidet ledes av Statsministeren, og er forankret i FNs Generalsekretærs globale strategi for kvinne- og barnehelse. Dette har gjort Norge til en sentral aktør internasjonalt. I 2012 var innsatsen særlig knyttet til FNs kommisjon for livsviktige medisiner for kvinner og barn, ledet av statsminister Stoltenberg sammen med Nigerias president.

Innsatsen for oppfølging av FNs strategi for kvinners og barns helse vil fra 2013 bli styrket og samlet under en storstilt satsing for bedre kvinne- og barnehelse. Dette innebærer økt støtte til vaksinering av barn gjennom den globale vaksinealliansen GAVI, å sikre tilgang til livsviktige medisiner for kvinner og barn, og å øke tilgangen til familieplanlegging. Satsingen er et partnerskap mellom offentlige og private aktører i både giverland og mottakerland. Mer helse for pengene, gjennom innovasjon, er et fellestrekk for satsingen.

Utenriksministerens initiativ «Utenrikspolitikk og global helse» skal bidra til at dagens utfordringer på helseområdet skal håndteres også innenfor utenrikspolitikken. Initiativet drives av syv land og søker å løfte frem at landenes mulighet til å nå tusenårsmålene og sikre folkehelse først og fremst er avhengig av en mer helhetlig og samstemt politikk som tar hensyn til folkehelse innenfor forskjellige politikkområder, og i internasjonale forhandlinger og prosesser. Dette var et hovedbudskap da utenriksministeren holdt hovedinnlegget under Verdens helseorganisasjons hovedforsamling i 2012.

Hiv og aids er fortsatt en stor utfordring. Norge støtter aktivt opp om UNAIDS’ økte fokus på å bekjempe stigmatisering og diskriminering. Vi støtter også deres arbeid får å nå de globale målene fra høynivåmøtet i 2010 om å halvere antall nysmittede og eliminere smitte fra mor til barn innen 2015.

8.7 Utdanning

Verdenssamfunnet har satt som mål at alle barn skal ha skoletilgang innen 2015. Gjennom internasjonal innsats og økt prioritering av utdanning i mange land er vi på god vei. Nær 40 millioner flere barn enn for ti år siden går på skolen, og 90 prosent av alle barn i utviklingsland har et utdanningstilbud. Afrika sør for Sahara har best framgang, med en økning på 18 prosent. Tallene viser også at avstanden mellom antall gutter og antall jenter i skolen minker, spesielt på grunnskolenivå. Likevel står det mange utfordringer i veien for at alle barn kan lære å lese og skrive. Mange barn går på skole år etter år uten å lære. Økt oppmerksomhet på kvalitet og læring vil stå sentralt når arbeidet med en ny global utdanningsagenda nå settes i gang. Samtidig vet vi at retten til utdanning gjelder alle, og at de siste ti prosentene må nås. Dette krever målrettet innsats for barn rammet av krig, konflikt og naturkatastrofer, som preger hverdagen til nær halvparten av dem som står uten et skoletilbud. Rundt 25 millioner barn nektes sin rett til utdanning på grunn av funksjonshemning. Mange ekskluderes også på grunnlag av etnisk bakgrunn, kultur, språk eller religion, eller fordi de er fattige.

Norge er en stor og stabil bidragsyter til den globale satsingen. Over halvparten av den norske utdanningsbistanden kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner, som et ledd i den internasjonale innsatsen for økt bistandseffektivitet. Gjennom politisk dialog og deltakelse i styringsprosesser vil Norge bidra til at de multilaterale utviklings- og finansinstitusjonene legger økt vekt på utdanning i sine strategier. I tråd med målsetningene i Soria Moria 2 vil regjeringen arbeide spesielt for en styrket satsing på utdanning i konflikt- og katastrofeområder. For 2013 vil regjeringen bruke om lag 1,6 mrd. kroner til utdanning i tråd med tidligere fastsatte mål.

NORHED er et nytt program som skal bidra til styrket kapasitet innen høyere utdanning og forskning i lav- og mellominntektsland som et middel for å redusere fattigdom og fremme bærekraftig samfunnsutvikling. Med økt kapasitet menes styrket evne for institusjonene i Sør til å kunne utdanne flere og bedre kvalifiserte kandidater som kan bidra til samfunnsmessig, økonomisk og kulturell utvikling, og til økt kvalitet og kvantitet av forskning gjennomført av egne forskere. NORHED har seks delprogrammer. Disse er innenfor helse; utdanning; naturressurser, klima og miljø; styresett, demokrati og økonomisk utvikling; humaniora, kultur, media og kommunikasjon; og et siste med fokus på Sør-Sudan. I tillegg videreføres Norads program innen energi og petroleum (EnPe) gjennom NTNU. Likestilling vil ivaretas i alle delprogrammene, som til sammen gjenspeiler prioriteringene for norsk utviklingssamarbeid.

8.8 FN, humanitær bistand og menneskerettigheter

Norge arbeider for en styrking av FNs hovedorganer og for at FN skal bli mer effektiv og bedre koordinert på landnivå for å kunne oppnå gode resultater og levere på klimautfordringene og tusenårsmålene. I arbeidet for å reformere FN ser vi både på FNs mandater, sekretariatets organisering, samordningen mellom FNs ulike organisasjoner og FNs effektivitet på landnivå. Norge har to hovedformål med FN-reform: At FN leverer mer effektivt på landnivå og at det blir mer åpenhet, ansvarlighet og tydelige linjer i FN-sekretariatet.

Mange av FNs viktigste humanitære programmer og utviklingsprogrammer er helt avhengige av frivillige bidrag. Norge er blant de største bidragsyterne til FNs humanitære innsats og utviklingsarbeid, herunder menneskerettigheter, helse, miljø og demokratiutvikling. Nødhjelp og humanitær bistand vil fortsatt være en stor og viktig del av Norges utviklingssamarbeid. FN er en viktig instans både for kanalisering av midler og for å ta opp humanitære spørsmål.

Norges medlemskap i FNs menneskerettighetsråd i perioden 2009-2012 har gitt verdifull erfaring som vi skal bygge videre på i en aktiv observatørrolle etter at medlemskapsperioden er over. Det kan vises til flere positive utviklingstrekk i menneskerettighetsrådet de senere år både når det gjelder håndteringen av tematiske spørsmål og situasjoner i enkeltland, ikke minst i lys av den arabiske våren. Norge vil videreføre den sterke støtten til menneskerettighetsforkjempere, fremme av ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og frie medier, samt styrking av kvinners rettigheter. Videre vil vi prioritere arbeidet for å styrke rettighetene til internt fordrevne, urfolk og seksuelle minoriteter. Dette arbeidet foregår både innenfor FN og i landene der Norge er engasjert. Ved siden av tradisjonelle samarbeidspartnere som EU og USA, samarbeider Norge i stor grad med land i andre regioner som engasjerer seg konstruktivt for å fremme menneskerettighetene.

8.9 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2011

I 2011 videreførte regjeringen sin satsing på en mer strategisk utviklingspolitikk med vekt på områder der Norge kan spille en rolle ut i fra etterspurt kunnskap og kompetanse. Innenfor den tematiske overbygningen klima, konflikt og kapital ble det lagt vekt på gjennomføring av målrettede satsinger for at norsk utviklingspolitikk kunne bidra til å styrke de fattiges posisjon og legge til rette for bærekraftig utvikling. Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 2011, samt hvordan de prioriterte innsatsområdene er blitt fulgt opp. For ytterligere presentasjon av resultater fra utviklingssamarbeidet vises det til de ulike programkategoriene. Oppsummering av resultater på landnivå presenteres også på Norads landsider på Norad.no.

ODA-godkjent bistand i 2011

I 2011 ble det utbetalt 27,7 mrd. kroner over bistandsbudsjettet. Utbetalingene i 2011 tilsvarte 1 pst. av BNI.

Som det fremgår av tabellen ovenfor har den norske bistanden de siste fire årene hatt en relativ stabil fordeling mellom multilateral bistand og bistand øremerket spesifikke land eller sektorer. En stor andel av den sektorspesifikke bistanden blir også kanalisert gjennom multilaterale aktører, som totalt forvalter noe under halvparten av det totale bistandsbudsjettet.

Tabellen gir et bilde av hvordan andelen av samlet bilateral bistand fordeler seg på hovedregion. Hvis man ser bort fra utslaget den omfattende skogsatsingen i Brasil fra 2010 gir, har den geografiske fordelingen av bistanden vært relativt stabil. Afrika var også i 2011 den regionen som mottok den største andelen av bilateral bistand. Utgifter knyttet til flyktninger i Norge er inkludert i «Global uspesifisert». Bistanden som ikke er geografisk fordelt omfatter også tematisk øremerket støtte gjennom multilaterale organisasjoner. FN-organisasjonene fordeler slike midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta og som innebærer at land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat skal prioriteres. I praksis medfører oppfølging av retningslinjene at hoveddelen av FN-organisasjonenes samlede midler går til lavinntektsland, hvorav for en stor del i Afrika. For en del av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner, har man gjennom dialog og retningslinjer knyttet til bistanden, sikret at en stor andel går til de fattigste landene i Afrika.

I 2011 kunne mottakere i 112 land knyttes til en eller annen form for norsk bistand. For de fleste av disse var støtten av begrenset omfang, og inkluderer blant annet enkeltstående prosjektstøtte gjennom norske frivillige organisasjoner og ettergivelse av lån til utenlandske studenter. For 29 land utgjorde bilateralt norsk bistand 100 mill. kroner eller mer. De største mottakerne av norsk bistand får støtte over forskjellige budsjettposter, støtte til ulike formål og gjennom mange kanaler. Sårbare stater som Sør-Sudan, Det palestinske området og Afghanistan var også i 2011 blant de største mottakerne av norsk bistand. I tillegg til støtten over regionbevilgningene, mottar disse også humanitær bistand og støtte gjennom de globale bevilgningene for fred og forsoning, sivilt samfunn og overgangsbistand (Sør-Sudan). Brasil var største mottakerland av norsk bistand i 2011, noe som i all hovedsak skyldes skogsatsningen. Det ble utstedt et gjeldsbrev til Brasil på 1 mrd. kroner.

Tabellen viser hvordan den samlede bistanden, eksklusiv administrasjonskostnadene, i 2011 var fordelt på kategorier av aktører som har ansvaret for gjennomføring. ODA-godkjente flyktningutgifter i Norge gjør at kategorien norske offentlige aktører fremstår som en stor kanal for bistand.

Blant de multilaterale aktørene mottok FN-systemet mest støtte. Over 80 pst. av støtten gikk til 10 organisasjoner. I 2011 var UNDP største mottaker av norsk bistand med et beløp på 2 mrd. kroner, hvorav generell støtte/kjernestøtte utgjorde 770 mill. kroner.

Av støtten på 1 310 mill. kroner til UNICEF utgjorde kjernestøtten 450 mill. kroner.

I 2011 ble 13 pst. av det totale bistandsbudsjettet kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner. De fire største organisasjonene mottok over halvparten av disse midlene. Det gis støtte fra en rekke ulike kapittel/poster i henhold til formål, hvor tilskuddordningene for sivilt samfunn og nødhjelp/humanitær bistand står for de største andelene. Det vises til vedlegg som viser bistand forvaltet av norske frivillige organisasjoner/stiftelser fordelt på kapittel og post, for en mer detaljert oversikt.

For ytterligere informasjon om regjeringens tematiske satsingsområder vises det til de spesifikke kapitalomtalene.