Del 1
Innledning til programområde 16 Fiskeri-, havbruks- og kystforvaltning

1 Havlandet Norge

Norge er en havnasjon. Havområda våre er sju ganger større enn Fastlands-Norge og kystlinja med viker og fjorder er lengre enn jordas omkrets rundt ekvator. Fiskeri- og kystdepartementet skal legge til rette for at marint basert næringsliv har rammer som tjener en framtidsretta og internasjonal næring i vekst. Departementet skal sikre en forsvarlig forvaltning og utvikling av de levende marine ressursene, havmiljøet og norsk sjømatnæring. Departementet har også ansvaret for å sikre framkommelighet og sikkerhet på sjøen og for å ivareta den statlige beredskapen mot akutt forurensing.

Sjømatpolitikken er forankret i målet om bærekraftig bruk. Allerede i 1987 definerte Brundtland-kommisjonen bærekraftig utvikling som ”en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov”. Utgangspunktet er at vi skal utnytte de mulighetene havet og kysten gir oss til å produsere mat og andre verdier og slik også skape lønnsomme arbeidsplasser for folk langs kysten.

Verdens fremste sjømatnasjon

Regjeringa har som visjon at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon. Norsk sjømatnæring sysselsetter folk langs hele kysten og skaper anslagsvis 46 000 årsverk, når vi inkluderer ringvirkningene.

Næringa setter stadig nye eksportrekorder og eksporterte i 2010 sjømat for over 53 mrd. kroner til ca. 150 land rundt om i verden. Eksporten i 2010 tilsvarer 37 millioner sjømatmåltider daglig. Det gjør oss til verdens nest største sjømateksportør.

Likevel har næringa fortsatt rom for å øke verdiskapinga. Den internasjonale etterspørselen etter sjømat har økt i de siste åra og det er store muligheter for vekst også i hjemmemarkedet.

Vi er fortsatt en råvarenasjon og norske sjømatbedrifter har mye verdiskaping å hente på å utnytte råvarene bedre. Mesteparten av eksporten består av ubearbeidet fisk. Det er en ambisjon å legge til rette for at sjømatbedriftene kan differensiere råvarene, skape nye produkter og ikke minst utnytte restråstoffet bedre. Slik kan sjømatnæringa skape både større verdier og flere arbeidsplasser langs kysten. Det vil også være viktig å sikre en bredde i norsk havbruk utover oppdrett av laks og ørret, med nye arter.

Fiskeri- og kystdepartementet lanserte høsten 2010 prosjektet Samarbeid for arbeid i sjømatnæringa. Et forum hvor alle organisasjonene i næringa og ei rekke ressurspersoner var representert, ble opprettet. Forumet avsluttet arbeidet sitt i mars 2011 og har gitt innspill og råd om hvordan regjeringa kan virkeliggjøre sin visjon om Norge som verdens fremste sjømatnasjon.

Forskning og forvaltning for bærekraftig bruk

Et reint, rikt og produktivt hav, sammen med en bærekraftig forvaltning av fiskeressurser og havbruk er ufravikelige forutsetninger for sjømatnæringa. Det stiller store krav til forvaltningens kunnskap. Enten det gjelder kvotefastsetting, helse og velferd hos fisk, bærekraftig havbruk, sjømattrygghet eller miljøet i havet og langs kysten, er vår forvaltning avhengig av forskningsbasert kunnskap.

Fiskeri- og kystdepartementet legger derfor stor vekt på å sikre et forskningsbasert grunnlag for politikkutforming og forvaltning. Utgiftene til forskning og utvikling utgjør om lag en tredel av departementets samlede utgiftsbudsjett. Forskningsinstituttene under departementet gir vitenskapelig baserte råd om blant annet kvotefastsettinger, miljøeffekter av havbruk, sjømattrygghet, fiskehelse og marint miljø. Kunnskapsproduksjonen er også viktig for miljøspørsmål utover departementets ansvarsområde. Rådene for bærekraftig høsting av de marine, levende ressursene utvikles gjennom samarbeid i Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Forvaltningen legger stor vekt på å videreutvikle ei økosystembasert og internasjonalt forankret rådgiving, også innenfor havbruk. Videre settes store ressurser inn for å bidra til å løse bærekraftutfordringene i havbruksnæringa, med særlig vekt på lakselus og rømming.

Havressursforvaltning

Nitti prosent av ressursene vi høster av er fra bestander vi deler med andre land. Fiskeri- og kystdepartementet har en aktiv rolle internasjonalt. Departementet skal ivareta nasjonale interesser og styrke rollen som en ansvarlig og tydelig havnasjon og kyststat. De viktigste utfordringene er å få gjennomslag for føre-var-prinsippet, prinsippet om bærekraftig bruk og økosystembasert forvaltning. Uavhengige internasjonale studier har flere ganger utpekt den norske fiskeriforvaltningen som den fremste i verden.

Fiskerikriminalitet og uregulert fiske er en alvorlig trussel mot fiskebestander og marine økosystemer. Det dreier seg gjerne om økonomisk kriminalitet i tillegg til miljøkriminalitet. En effektiv innsats mot fiskerikriminalitet krever ei brei tilnærming, nært samarbeid mellom involverte etater og oppdatert kunnskap. Fiskeridirektoratet utfører betydelige kontrolloppgaver, basert på analysearbeid og risikovurderinger. Videre er Fiskeriforvaltningens analysenettverk et konkret tiltak mot kriminalitet innenfor fiskerinæringa, som også inngår i regjeringas handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Kystvakten har også en sentral rolle som utøvende myndighet på sjøen.

Norge har også de siste åra arbeidet for å redusere utkast av fisk, både nasjonalt og internasjonalt. På bakgrunn av et norsk initiativ vedtok fiskerikomiteen i FNs matvareorganisasjon (FAO) i februar 2011 internasjonale retningslinjer for å redusere utkast og bifangst. De internasjonale retningslinjene er et viktig steg videre i Norges arbeid for å fremme god ressursforvaltning globalt.

Norge har i tillegg arbeidet for å få etablert et internasjonalt rammeverk for havnestatskontroll. I 2009 vedtok FAO etter norsk initiativ en global avtale om havnestatskontroll. Tiltaket er viktig i kampen mot ulovlig og uregulert fiske og organisert, internasjonal fiskerikriminalitet.

Nasjonale rammer er også svært viktige for å oppnå en god ressursforvaltning. I denne sammenhengen er havressursloven fra 2009 sentral. Loven utvider ansvarsområdet til forvaltningen betydelig, og omfatter all høsting og annen utnytting av viltlevende marine ressurser og genetisk materiale.

Havbruksforvaltningen

Norges lange kyst er et naturgitt fortrinn for å drive havbruk. Som all matproduksjon påvirker havbruk miljøet, men som verdens fremste sjømatnasjon må vi kunne dokumentere at havbruksnæringa drives bærekraftig og er miljøtilpasset. Det er en forutsetning for å utnytte potensialet for videre vekst i næringa. Oppfølging av bærekraftstrategien for havbruksnæringa er derfor høyt prioritert. Konkrete effektindikatorer og mål for hva som er akseptabel miljøpåvirkning skal utvikles, bl.a. med hensyn til rømt oppdrettsfisk og lakselus. Basert på ei breiere økosystemtilnærming skal det også utarbeides bedre kriterier for hvor oppdrettsanlegg kan lokaliseres. Lakselussituasjonen krever spesiell oppmerksomhet og oppfølging. Bedre samordning av produksjonssyklus, optimalisering av driftsrutiner og biologisk og mekanisk lusekontroll bør prioriteres framfor medisinbruk. Det er likevel behov for å ha et bredt spekter av medikamenter til bruk når det er nødvendig.

Rømt oppdrettsfisk kan påvirke de ville laksestammene negativt. Derfor arbeides det videre med å forebygge rømming.

Den forvaltningsrettete havbruksforskningen tar i økende grad opp problemstillinger knyttet til miljøvirkninger av havbruk, som genetisk påvirkning mellom oppdrettsfisk og villfisk, sykdom og smittespredning. Dette gjelder særlig økt kunnskap om sammenhengene mellom nivå av lakselus i oppdrett og på villfisk, og hva de genetiske endringene som er påvist i noen elver som følge av rømt oppdrettfisk betyr for villaksens overlevelse.

Tilgangen på tradisjonelle marine fôringredienser som fiskemel og fiskeolje er begrenset. For å utnytte det naturgitte potensialet for økt produksjon må det utvikles nye fôringredienser og -typer, som tar hensyn til både fiskens helse og menneskelig ernæring.

Miljø- og arealforvaltning

Sunne velfungerende økosystem og tilgang på egnet areal er en forutsetning for sjømatnæringa. For å få dette til, trenger vi mer kunnskap om økosystemene i kyst- og havområdene våre. MAREANO-programmet, med systematisk kartlegging av havbunnen, er et godt eksempel på hvordan vi kan skaffe oss viktig kunnskap. Med en god forståelse av økosystemene er det lettere å forstå og forutse endringer som gjelder klima og havforsuring.

Fiskeri- og kystforvaltningen skal bidra til at kyst- og havområdene våre er reine. Her står implementeringa av EUs vanndirektiv og ansvaret for sjøsikkerhet og statens akuttberedskap sentralt

Det er mange interesser i kyst- og havområdene. Fiskeri- og kystdepartementet er opptatt av gode arealprosesser. Arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for havområdene og areal- og verneplanprosesser i kystsona er viktige. Målet er at ulike interesser skal eksistere sammen med lavest mulig konfliktnivå.

Trygg og sunn sjømat

Verdens fremste sjømatnasjon skal være kjent for trygge og sunne produkter av god kvalitet. Aktørene ute i markedene stiller strenge krav til vitenskapelig dokumentasjon av mattrygghet og god merking av produktene. Det er også viktig for sjømatnasjonen Norge å dokumentere og kommunisere på en balansert måte de helsemessige virkningene av å spise sjømat.

For å kunne gjøre balanserte risikovurderinger og gi riktige kostholdsråd trengs ytterligere dokumentasjon både om virkningene av fremmedstoffer og de ernæringsmessige positive virkningene av å spise sjømat.

God og kjent kvalitet betyr mye for forbrukeren, og kvaliteten påvirker prisen og muligheten for å omsette produktene hjemme og ute. For myndighetene er det viktig å synliggjøre betydningen av å sikre god kvalitet i hele verdikjeden. Myndighetene og næringa må derfor samarbeide om tiltak som bidrar til at kvaliteten har et høyt nivå gjennom verdikjeden.

At produktene er bærekraftig høstet eller produsert, er også et konkurransefortrinn. For at sjømatnæringa skal kunne benytte mulighetene til økt verdiskaping som ligger i merkeordningene, bistår myndighetene med nødvendig informasjon om den internasjonale utviklinga i bruk av kvalitets-, klima- og miljømerkeordninger.

Hjemmemarkedet er et svært viktig marked for norsk sjømatnæring. I dag spiser nordmenn mer enn tre ganger så mye kjøtt som de spiser fisk. Nasjonalt råd for ernæring har kommet med nye kostråd, hvor de blant annet anbefaler befolkningen å spise fisk til middag to til tre ganger i uka og bruke fisk som pålegg. Å synliggjøre norsk sjømat på hjemmemarkedet gjennom blant annet matmesser og ernæringsprosjektet Fiskesprell, er viktig for å skape interesse og begeistring for sjømat. Slike tiltak kan bidra både til å øke sjømatkonsumet, synliggjøre næringas betydning og til å utvikle flere produkter rettet mot det norske markedet.

Markedsadgang

Videre vekst i norsk sjømatnæring forutsetter at norske produkter har adgang til de internasjonale markedene. Regjeringa legger stor vekt på å følge opp arbeidet i WTO, som er den viktigste arenaen for fastsetting av rammevilkår for internasjonal handel. Regjeringa arbeider også for å bedre markedsadgangen gjennom frihandelsavtaler, EFTA-samarbeidet og bilaterale avtaler. For tida pågår det viktige EFTA-forhandlinger med tollunionen Russland, Hviterussland og Kasakhstan og med India og Indonesia. Det pågår også bilaterale forhandlinger med Kina.

EU er det viktigste markedet for norsk sjømat. Handelen med fisk reguleres av EØS-avtalen. Markedsadgangen er noe forbedret de siste åra som følge av forhandlinger ved utvidelser av EU, men det er fremdeles utfordringer i eksporten til EU.

Mangfold av muligheter

Regjeringa har et mål om å øke verdiskapinga basert på marint råstoff. Det er anslått at restråstoffet fra sjømatnæringa utgjorde 915 tusen tonn i 2010. 78 pst. av dette ble utnyttet. Hoveddelen av råstoffet benyttes til å produsere mel og olje som i all hovedsak går til fiskefôr. Andelen som går til konsumprodukter og til prosessanlegg for ferske oljer har økt noe i de siste åra. Det fins fortsatt rom for økt verdiskaping, både ved å bearbeide mer av restråstoffet fra hvit fisk og ved å utvikle flere ”kunnskapstunge” produkter for godt betalte markedsområder.

Marin bioteknologi kan gi grunnlag for økt verdiskaping i sjømatnæringa og kan bidra til nye muligheter på områder som medisin, helse, næringsmidler, fôr og ingredienser, kosmetikk og i ulike typer miljøvennlige industri- og energiprosesser. Et område av særlig interesse er marin bioprospektering. Marin bioprospektering omfatter systematisk leting etter unike bestanddeler, bioaktive forbindelser og gener i marine organismer med sikte på å utvikle produkter for kommersielle eller samfunnsmessige formål. Det er over flere år bygget opp et marint bioprospekteringsmiljø i Tromsø. Vi ser nå de første resultatene i form av nye bedrifter og produkter.

Ei anna næring med stort vekstpotensial er det kystbaserte reiselivet. Fiskeri- og kystdepartementet vil legge til rette for en bærekraftig vekst i turistfiskenæringa. For å gjøre kysten enda mer attraktiv, er det et mål å bedre samarbeidet mellom sjømatnæringa og reiselivsnæringa.

Transport, sjøsikkerhet og beredskap

Regjeringas mål med transportpolitikken er å tilby et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig transportsystem som bidrar til vekst og utvikling. Et viktig virkemiddel er å overføre frakt av gods fra vei til sjø. For å stimulere til økt sjøtransport vil regjeringa investere i maritim infrastruktur, bedre rammebetingelsene og sørge for sikkerhet og framkommelighet i farvannet. Det er samtidig avgjørende at havnene utvikles til mer effektive knutepunkt i godstransporten.

Mål og prioriteringer i transportpolitikken er forankra i Nasjonal transportplan for åra 2010–2019. På Fiskeri- og kystdepartementets område legges det opp til nye investeringer i fiskerihavner, farleier, navigasjonsinstallasjoner og navigasjons- og meldingstjenester gjennom perioden. I 2012 foreslås det en ytterligere reduksjon av kystavgiften.

I sjøsikkerhetsarbeidet er forebyggende tiltak prioritert, for å sikre trygg ferdsel i norske kyst- og havområder. Slepebåtberedskapen er et av flere viktige tiltak, som skal redusere sannsynligheten for hendelser med akutt forurensning. Regjeringa vil foreta en ny og samlet vurdering av den nasjonale slepebåtberedskapen.

Et annet viktig forebyggende tiltak er å flytte trafikken av tankfartøy og andre store fartøy i internasjonal fart lenger ut fra kysten. Det reduserer risikoen for ulykker og akutt forurensning. Beregninger gjort av Transportøkonomisk Institutt viser at vi kan forvente en betydelig reduksjon i omfanget av oljeutslipp og oljesøl ved å innføre seilingsleisystemer. Et anbefalt seilingsleisystem ble etablert for strekningen Vardø-Røst i 2007. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) godkjente i november 2010 Norges forslag til samme type tiltak utenfor kysten av Vestlandet og Sørlandet. Disse trådte i kraft i 1. juni 2011. Trafikkovervåkningsdata viser at skipstrafikken er flyttet lenger ut fra kysten etter at seilingsleia på Vestlandet og Sørlandet blei innført.

Til tross for gode sjøsikkerhetstiltak vil det alltid være en risiko for ulykker. Det er derfor også nødvendig med god beredskap for å kunne håndtere hendelser som truer mennesker, miljø og næringsvirksomhet langs kysten. I tillegg til statlig beredskap, spiller private aktører som Redningsselskapet en viktig rolle i den totale beredskapen langs kysten.

Investeringsplanen for oljevernmateriell fra 2006 er fulgt opp, men det vil fortsatt være behov for blant annet teknologiutvikling. Den nasjonale beredskapen mot akutt forurensning blir løpende vurdert i lys av risikoutviklinga. Viktige erfaringer er høstet gjennom tidligere aksjoner og evalueringer av disse, både nasjonalt og internasjonalt. Derfor legger departementet og Kystverket også vekt på områder som organisering av aksjoner, samordning av aktører, opplæring og øvelser. På denne bakgrunn er det inngått en avtale med Redningsselskapet, for å se nærmere på mulige områder for samarbeid. Det er også åpnet for bruk av fiskefartøy i beredskapen mot akutt forurensning.

Kystverket leverte i juni 2011 en miljørisiko- og beredskapsanalyse. Analysen er et viktig grunnlag for regjeringas vurderinger av statens beredskap mot akutt forurensning. Analysen pekte på at rask, lokal tilstedeværelse gir redusert responstid og er viktig for resultatet av statlige aksjoner. Prioriterte områder i oljevernberedskapen framover vil derfor være å styrke kommunenes evne til å bistå under statlige aksjoner. Dette vil gjøres ved å sørge for at kommunene har tilgang til utstyrsdepoter med nødvendig utstyr for å aksjonere raskt ved store hendelser. Regjeringa foreslår å øke budsjettet for å starte oppfølginga av analysen.

Nordområdene

Fiskeri- og kystdepartementet har forvaltningsansvar for store havområder i nord. Å sikre at de marine ressursene i nord høstes bærekraftig og at norske interesser blir ivaretatt i de nordlige havområdene, står sentralt i regjeringas nordområdepolitikk. Fiskeri- og kystdepartementet vil bygge videre på det gode norsk-russiske fiskerisamarbeidet, som har sikret at våre felles fiskeribestander i nord nå er i en meget god forfatning.

Det ventes høyere aktivitet i de nordlige havområdene i åra som kommer. Klimaendringer og issmelting øker den strategiske betydningen av nordområdene, både når det gjelder transport og olje- og gassvirksomhet. Voksende sjøtransport og mulig utvinning av energi i området gir nye muligheter for næringsutvikling. Samtidig vil ei slik utvikling skape utfordringer både for fiskeriene og for arbeidet med sjøsikkerhet og beredskapen mot akutt forurensning. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider for å styrke sjøsikkerheten i nord og for å ivareta norske kyststatsinteresser internasjonalt når regelverk skal utvikles.

Økt næringsvirksomhet og økt sjøtransport i de nordlige havområdene stiller høyere krav til vår forvaltning. Som et ledd i dette, arbeider Kystverket med å etablere BarentsWatch, et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem for de nordlige hav- og kystområdene. BarentsWatch skal gjøre relevant informasjon tilgjengelig for brukere, myndigheter og beslutningstakere. Systemet skal nyttiggjøre seg og samordne allerede eksisterende havovervåkingsdata og formidle et helhetlig bilde av aktivitet på og tilstand under havoverflaten i havområdene våre. Det er et mål at BarentsWatch skal være et verktøy for samlet oversikt over det som til enhver tid skjer i våre store havområder.

Den norsk-russiske enigheten om grenselinja i Barentshavet og Polhavet har åpnet for å drive økonomisk aktivitet i det som tidligere var et omstridt havområde. Regjeringa foreslår derfor å øke bevilgningen til MAREANO-programmet i 2012, for å kartlegge det tidligere omstridte området. MAREANO-kartlegginga omfatter topografi og bunntyper, artsmangfold og sårbare naturtyper, miljøgiftinnhold i sedimenter og effekter av fiskeri på havbunnen. Dette gir grunnleggende data som er nyttig i forvaltningens vurdering av arealbruk, miljøverdier og tilrettelegging for ulike næringsaktiviteter.

Regjeringa varslet i Nye byggesteiner i nord at det tas sikte på å gå til anskaffelse av et nytt isgående forskningsfartøy med hjemmehavn i Tromsø, forutsatt at kvalitetssikringa er tilfredsstillende. Det er etablert samarbeidsavtaler mellom Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, som regulerer drift og forvaltning av et slikt fartøy. Det er etablert en prosjektorganisasjon, og prosjektet har gjennomgått ekstern kvalitetssikring (KS1 og KS2). Kvalitetssikringa har vist at det foreliggende prosjektet er modent. Anbefalingene fra kvalitetssikrer vil bli håndtert i det videre arbeidet.

2 Hovedtrekkene i budsjettforslaget

Fiskeri- og kystdepartementets budsjettforslag for 2012 har ei utgiftsramme på 4 589,5 mill. kroner og ei inntektsramme på 1 390,1 mill. kroner under programområde 16 Fiskeri-, havbruks- og kystforvaltning og programområde 33 Arbeidsliv. Dette innebærer en nominell økning i utgiftsramma på 182,2 mill. kroner eller 4,1 pst. i forhold til saldert budsjett 2011. Av totalen gjelder 43,8 mill. kroner Fiskeri- og kystdepartementets ansvarsområde under programkategori 33, kap. 2540 post 70 tilskudd, som omfatter a-trygd for fiskere og fangstmenn.

Inntektsramma foreslås økt med 163,7 mill. kroner eller 13,3 pst. i forhold til saldert budsjett 2011.

I det følgende omtales de viktigste endringene i forhold til 2011 under hver programkategori.

2.1 Programkategori 16.10 Administrasjon

Budsjettforslaget for 2012 innebærer en nominell økning under programkategori 16.10 på 11 mill. kroner eller 8,4 pst. i forhold til saldert budsjett for 2011. Økningen skyldes blant annet at det foreslås å øke bevilgningen til kjøp av utredninger.

2.2 Programkategori 16.20 Forskning og innovasjon

Det foreslås å videreføre nettobevilgningen til marin forskning og innovasjon på om lag samme nivå som i 2011. Budsjettforslaget for 2012 innebærer en nominell økning under programkategori 16.20 på 105,3 mill. kroner eller 7,2 pst. i forhold til saldert budsjett for 2011. Økningen kommer i all hovedsak av at den eksternfinansierte forskningen ved Havforskningsinstituttet, inkludert instituttets fartøydrift, er justert opp mot en tilsvarende økning av inntektskravet, jf. post 21 på kap. 1020 og 1021 og korresponderende inntektsposter 4020.03 og 4021.01. Justeringa er gjort for å få en mer realistisk budsjettering. 12 mill. kroner av økningen er knyttet til økt bevilgning til MAREANO-kartlegging av det tidligere omstridte området ved avgrensningslinja mot Russland. MAREANO-programmet foreslås økt med til sammen 36 mill. kroner over tre departementers budsjetter.

2.3 Programkategori 16.30 Fiskeri- og havbruksforvaltning

Budsjettforslaget for 2012 innebærer en nominell økning under programkategori 16.30 på 7,2 mill. kroner eller 1,7 pst. i forhold til saldert budsjett for 2011.

2.4 Programkategori 16.60 Kystforvaltning

Budsjettforslaget for 2012 innebærer en nominell økning under programkategori 16.60 på 45 mill. kroner eller 1,9 pst. i forhold til saldert budsjett for 2011. Endringene skyldes blant annet økte midler til BarentsWatch og økt oljevernberedskap.

Regjeringa foreslår å øke bevilgningen til beredskap mot akutt forurensning med 15 mill. kroner i 2012. Dette kommer i tillegg til økningen på 25 mill. kroner i 2011. Økningen skal blant annet gå til å styrke den kommunale oljevernberedskapen.

Kystverket har startet etableringa av BarentsWatch, som er et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem for de nordlige hav- og kystområder. Regjeringa foreslår å bevilge 30 mill. kroner til dette formålet i 2012.

Bevilgningen til tilskudd til fiskerihavneanlegg er reelt redusert med 20 mill. kroner i forhold til saldert budsjett 2011. Det har over tid bygd seg opp overførte midler på posten, som følge av forsinket framdrift i prosjekter som har fått tilsagn. Reduksjonen i bevilgningen vil, sammen med en sterkere oppfølging av prosjektporteføljen fra Kystverket, bidra til å redusere de overførte midlene fra 2012 til 2013.

I tillegg foreslår regjeringa å redusere kystavgiften fra 20 pst. til 10 pst. i 2012, som ledd i den varslede avviklinga av avgiften,. Dette innebærer en avgiftreduksjon for næringa på 33 mill. kroner i 2012.

3 Oversiktstabeller

Utgifter fordelt på kapitler

Utgifter fordelt på postgrupper

Inntekter fordelt på kapitler

Under Fiskeri- og kystdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

3.1 Aksjekapital og fond

Eksportutvalget for fisk AS (EFF) er fiskeri- og havbruksnæringas felles markedsorganisasjon, og har som mål å øke verdiskapinga i næringa ved å bidra til økt etterspørsel og kunnskap om norsk sjømat i Norge og resten av verden. Aksjekapitalen er 50 mill. kroner, og selskapet eies 100 pst. av staten ved Fiskeri- og kystdepartementet. Driften av selskapet finansieres fullt ut av sjømatnæringa gjennom en markedsavgift, hjemlet i lov om eksportavgift på fiskevarer.

Fiskeri- og kystdepartementet forvalter statens eierandeler i forskningskonsernet Nofima AS (tidligere, Fiskeriforskning AS, Norconserv AS, Matforsk AS og Akvaforsk AS) i samråd med Landbruks- og matdepartementet og Kunnskapsdepartementet. De øvrige eierne er Stiftelsen for landbrukets næringsmiddelforskning med 33,2 pst. og Akvainvest Møre og Romsdal med 10 pst. For nærmere omtale av Nofima AS vises det til egen omtale under programkategori 16.20, kap. 1023 post 72.

Framsenteret AS er et driftsselskap for Polarmiljøsenteret i Tromsø som skal ivareta fellesfunksjoner og -aktiviteter. Selskapet ble etablert i 1994. Fiskeri- og kystdepartementets eierinteresser er knyttet til Kystverkets beredskapsavdeling.

Bergen teknologioverføring AS eies 40 pst. av Universitetet i Bergen, 40 pst. av Helse Bergen og 20 pst. av Havforskningsinstituttet på vegne av Fiskeri- og kystdepartementet. Selskapet ble etablert i desember 2004 og formålet er å fremme kommersiell utnyttelse av forskningsresultater og teknologioverføring fra forskningsinstitusjonene i Bergen. Selskapet har samarbeidsavtaler med Høyskolen i Bergen, Christian Michelsen Research AS (CMR), Nofima AS, NIFES, Innovest AS og Unifob AS.

Kystverket har tidligere vært andelseier i andelslaget Nord-Salten Kraft. Nå er andelslaget omgjort til aksjeselskap Nord-Salten Kraft AS og Kystverkets andeler er omgjort til aksjer. Det pågår for tiden en prosess med salg av disse aksjene.

4 Status

I dette kapittelet presenteres status og tidsserier for norsk sjømatnæring og kystforvaltningen, delt inn etter følgende tema:

Verdiskaping

• Eksport og import av sjømat

• Fiske og fangst

• Havbruk

• Fiskeindustri

Miljø

• Havmiljø

• Ressurssituasjonen

• Miljømessig bærekraft i havbruksnæringa

• Trygg sjømat

Kyst

• Sjøtransport og havner

• Forebyggende sjøsikkerhet

• Beredskap mot akutt forurensning

4.1 Verdiskaping

4.1.1 Eksport og import av sjømat

Kilde: Fiskeridirektoratet

I 2010 ble det eksportert norsk sjømat til om lag 150 ulike land, til en verdi av 53,8 mrd. kroner, jf. figur 4.1. Dette er en økning på over 9 mrd. kroner fra 2009. Eksporten av sjømat utgjorde 6,5 pst. av den totale vareeksporten fra Norge i 2010.

Atlantisk laks utgjør 58 pst. av eksporten (målt i verdi) og er det klart største sjømatproduktet. Andre viktige eksportprodukter er torsk (klippfisk, saltfisk, tørrfisk, fersk torsk med mer), sild og makrell.

EU er fremdeles Norges største sjømatmarked, jf. figur 4.2. Målt i verdi utgjorde eksporten til EU 58 pst. av den totale sjømateksporten i 2010. Frankrike og Russland handlet norsk sjømat for i overkant av 5,2 mrd. kroner hver i 2010, og var dermed våre to største enkeltmarkeder. Deretter fulgte Polen og Danmark, som i stor grad videreforedler produkter til EU-markedet.

Eksporten av sjømat fra havbruk hadde i 2010 en verdi på 33,4 mrd. kroner, mens eksporten av sjømat fra de tradisjonelle fiskeriene beløp seg til 20,4 mrd. kroner. Verdien av sjømateksporten har økt åtte pst. i første halvår av 2011.

Importen av marine produkter til Norge var på omlag 621 000 tonn, tilsvarende 6,6 mrd. kroner i 2010, en nedgang på 11 pst. fra året før. I verdi er Danmark, Peru, Island og USA de største landene når det gjelder import til Norge. Fiskemel- og fiskeolje som er innsatsvarer i fiskefôr utgjør en stor del av importen. Andre store produkter er makrell, torsk og reker som dels selges på innenlandsmarkedet og dels reeksporteres.

4.1.2 Fiske og fangst

¹ Driftsmargin = (Driftsresultat/Driftsinntekter) * 100

² Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse ble fra og med 2008 endret fra samfunnsøkonomisk til bedriftsøkonomisk perspektiv. Alle tidsseriene presentert her er regnet på nytt basert på bedriftsøkonomisk perspektiv.

Kilde: Fiskeridirektoratet.

For fiskeflåten har utviklinga i lønnsomhet, målt ved driftsmarginen, vært positiv siden 1990, jf. figur 4.3. I løpet av perioden er det åra 1998, 2001 og 2005–2007 som har pekt seg ut som toppåra. 2009 er på nivå med disse toppåra. Gjennomsnittlig driftsmargin i 2009 for fartøy i Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse var på 13,3 pst., en økning fra 12,5 pst. i 2008.

Det er flere underliggende årsaker til den positive utviklinga. To viktige årsaker er forbedret bestandssituasjon for viktige fiskeslag og økte priser. Dessuten har tallet på fiskefartøy blitt redusert, noe som har bidratt til lavere kostnader og økt produktivitet.

Ser man på tall for de siste åra for utvalgte fartøygrupper, ser man imidlertid at lønnsomhetstallene varierer over tid og mellom ulike fartøygrupper, jf. tabell 4.1.

Kilde: Fiskeridirektoratet.

Fangstuttaket i norske fiskerier (ekskl. tang og tare) har siden 1992 variert mellom 2,3 og 2,9 mill. tonn, jf. figur 4.4. Kvantum har økt fra 2008 til 2010, grunnet en økning i kvantum av torsk og torskeartet fisk.

På 1990-tallet var det en jevn og solid vekst i realverdien av førstehåndsomsetningen fram til 1998, hvor realverdien var omtrent 13,5 mrd. målt i 2010-kroner. Førstehåndsomsetningen har siden den gang vært rundt 13 mrd. i 2010-kroner, avbrutt av fall i åra 2000, 2003 og 2009. I 2010 var nominell førstehåndverdi 13,3 mrd. kroner, opp fra 11,3 mrd. i 2009.

Gjennomsnittsprisene for sild, hyse og sei økte fra 2009 til 2010, mens gjennomsnittsprisene for makrell og torsk sank videre slik det hadde gjort året før.

Kilde: Fiskeridirektoratet

De siste tjue åra er antallet personer som hadde fiske som hovedyrke halvert, fra ca. 20 000 i 1990 til ca 10 000 i 2010. I samme periode gikk tallet på merkeregistrerte fiskefartøy ned med 65 pst. til 6 300 fartøy i 2010. Det har vært en noe sterkere reduksjon blant fartøy under 28 meter enn de over.

Nedgangen har pågått siden andre verdenskrig. Fiskerinæringa skaper imidlertid ringvirkninger i annet næringsliv, og Sintef fiskeri og havbruk har beregnet at den totale sysselsettinga i fiskerinæringa i 2009 (inkludert ringvirkninger) var på 25 700 årsverk.

I figur 4.5 sammenstilles opplysninger om utvikling i kvantum med utvikling i antall fiskere og fangst per fisker. Variasjoner i ressurstilgang vil påvirke fangst per fisker, men figuren sier likevel noe om effektivitetsutviklinga i norsk fiskerinæring. I 1990 var gjennomsnittlig fangst per fisker i underkant av 60 tonn. Tilsvarende for 2010 er i underkant av 220 tonn fangst per fisker.

Fornyingstakten i fiskeflåten, definert som forholdet mellom antall fartøy i flåten og antall nybygde fartøy levert i året, har variert de siste ti åra. Før 2005 var en periode hvor det var relativt stor fornying innenfor ringnotflåten og større fartøy som kombinerer tråling etter bunnfisk og reketråling. Etter 2005 har nybygginga skjedd innenfor den minste kystflåten (under 15 meter). De siste åra har det også kommet en del fornying innenfor den største kystflåten, og nå, i det aller siste, også innenfor havfiskeflåten.

Strukturkvoteordningene, som tillater å samle flere tillatelser på ett fartøy, er i dag tilgjengelig for fartøy med kvotelengder over 11 meter. Tabell 4.2 viser utvikling i tallet på tillatelser på fem tidspunkter: 2006 (under strukturpausen), 2007 (rett etter strukturpausen), og åra 2008–2010, målt ved slutten av året. Tabellen viser at antall tillatelser har gått ned i alle gruppene.

4.1.3 Havbruk

I 2010 produserte den norske havbruksnæringa for første gang mer enn én million tonn sjømat. Førstehåndsverdien av produksjonen er beregnet til i overkant av 30 mrd. kroner, en økning på 35 pst. fra 2009. Økningen skyldes først og fremst høye priser på laks i 2010.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Produksjonen av atlantisk laks endte på 928 000 tonn i 2010. Det var en økning på åtte prosent fra året før. Produksjonsøkningen fant sted i Nord-Norge og i Sogn og Fjordane, mens produksjonen i Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Hordaland ble redusert sammenliknet med 2009. Produksjonen av regnbueørret ble redusert med 20 000 tonn i 2010 sammenliknet med året før, til totalt 54 000 tonn. Reduksjonen skyldes blant annet at flere aktører har prioritert produksjonen av laks.

Det ble produsert 21 240 tonn torsk i oppdrett i 2010, en liten volumøkning fra 2009 da produksjonen var på 20 924. Torskeoppdrettsnæringa har problemer med å oppnå lønnsomhet i produksjonen, på grunn av høye produksjonskostnader og prisen på torsk. Ei rekke bedrifter har innstilt driften i 2009 og 2010, og det er bare få som har satt ut yngel i 2010. Det ventes derfor at produksjonen vil gå ned fra og med neste år.

I tillegg ble det produsert 2 400 tonn andre marine arter, som kveite, røye og piggvar. Produksjonen av nye arter skjer i stor grad på forsøksbasis, og svinger mye fra år til år.

Produksjonen av skalldyr var på 2 001 tonn i 2010, en oppgang på 300 tonn fra året før. Oppdrett av blåskjell utgjør i all hovedsak den norske skjell- og skalldyrproduksjonen.

I 2010 var om lag 5 400 personer direkte sysselsatt i havbruksnæringa. Lakse- og ørretoppdrettsnæringa sysselsetter omkring 4 800 personer direkte, mens de øvrige er sysselsatt innenfor oppdrett av skjell og marine arter. I tillegg til direkte arbeidsplasser skaper havbruksnæringa ringvirkninger i annet næringsliv, f. eks utvikling og produksjon av fôr og utstyr, videreforedling, transport og salg. Sintef fiskeri og havbruk har beregnet at havbruksnæringa totalt (inkludert ringvirkninger) bidro til i overkant av 20 000 årsverk i 2009.

Fiskeridirektoratet.

Det drives fiskeoppdrett i omkring 160 kommuner, fra Lillesand i sør til Sør-Varanger i nord. Hovedtyngden av oppdrettsaktiviteten er på Vestlandet, Trøndelag og i Nordland. Figur 4.7 viser antall tillatelser i drift med produksjon av laks, regnbueørret og ørret i 2010 fordelt på fylke/region. I 2010 var 1 200 av tillatelsene for laks, regnbueørret og ørret aktive, dvs. 91 pst. Av tillatelser for andre marine fiskearter var 265 aktive (52 pst.). 175 tillatelser for skalldyr var aktive i 2010. Dette utgjør 46 pst.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Gjennomsnittlig driftsmargin i oppdrett av laks og ørret varierer mye fra år til år. I 2009 ble gjennomsnittlig driftsmargin i næringa beregnet til 20,9 pst. Dette er en markert økning fra 2008 da gjennomsnittet var 10,2 pst. Den positive lønnsomhetsutviklinga skyldes høye priser på laks i 2009. Gjennomsnittlig driftsmargin varierte noe mellom regionene. Møre og Romsdal oppnådde en laveste gjennomsnittlige driftsmarginen på 14,1 pst., mens næringa i Sogn og Fjordane er på topp med 23,1 pst.

4.1.4 Fiskeindustri

Lønnsomhet

Lønnsomheten i norsk fiskeindustri bedret seg markant fra 2009 til 2010. Foreløpige tall, korrigert for ekstraordinære valutagevinster i 2009 og tilsvarende store tap i 2008, viser økning i både driftsresultat og ordinært resultat før skatt.

Pelagisk konsumindustri fikk et noe svakere resultat enn året før. Marginene svekket seg som følge av lavere ferdigvarepriser første halvår og økte råstoffpriser på både sild og makrell høsten 2010.

Sett under ett økte hvitfiskindustrien sin inntjening betydelig. For tørrfiskprodusentene ble 2010 et svært godt år etter et veldig svakt år i 2009. Saltfiskprodusentene gikk så vidt i balanse til tross for en betydelig forbedring fra året før. Også i filetindustrien bedret lønnsomheten seg, men industrien gikk fortsatt med underskudd sett under ett. For klippfiskprodusentene var det mindre endringer i lønnsomheten fra året før.

¹ Resultat for 2008 og 2009 er korrigert for ekstraordinære tap og gevinster på valuta.

² Bakgrunnen for den dårlige lønnsomheten i 2002 er sammensatt. Viktige elementer er sterk kronekurs, høyt rentenivå og generelt høyere produksjonskostnader enn hos våre konkurrenter i andre land. Dette kombinert med økt konkurranse om råstoffet og et lite kjøpevillig marked gjorde at mange aktører kom i en vanskelig situasjon

Kilde: Nofima

Antall bedrifter og sysselsetting

Fiskeindustrien sysselsetter betydelig færre i dag enn for få år tilbake. I løpet av de siste åtte åra er tallet på sysselsatte redusert med nærmere 4 000, fra vel 14 000 i år 2001 til vel 10 600 i 2010. Både i 2009 og 2010 økte sysselsettinga med 2,4 pst. fra året før. Det siste året var veksten spesielt sterk i Møre og Romsdal. Trøndelag, Nordland og Hordaland hadde også vekst, mens øvrige fylker og regioner hadde en tilbakegang. Sterkest var tilbakegangen i Finnmark, med over 10 pst.

Flere forhold har bidratt til redusert sysselsetting i norsk fiskeindustri. Alle sektorer i fiskerinæringa har vært preget av omfattende struktureringer, som har ført til betydelig færre bedrifter, jf. tabell 4.3. I hvitfisksektoren er antall bedrifter de siste ti åra redusert fra rundt 350 til 230, mens sysselsettinga er halvert til vel 3 400. Størst har reduksjonen vært blant mindre, konvensjonelle anlegg. De mest synlige endringene er imidlertid i den tradisjonelle filetindustrien. I perioden 1996–2008 ble 24 filetbedrifter lagt ned, mens sysselsettinga i samme periode ble redusert med om lag 70 pst. I dag finnes det bare ti større filetbedrifter igjen og seks-syv mindre bedrifter som i hovedsak produserer fersk filet i deler av året.

Færre filetbedrifter har ført til økt eksport av ubearbeidet råvare, halvfabrikata og produkter som saltfisk og tørrfisk. De siste åra har 65 pst. av eksportverdien av hvitfisk vært konvensjonelle produkter, når vi ser bort fra eksporten av ombordfryst råstoff. Den strukturelle utviklinga i produksjonsleddet har gjort hvitfisknæringa særlig sårbar for prisutviklinga på saltfisk og klippfisk til Portugal og tørrfisk til Italia.

Overkapasitet har lenge vært en utfordring, men de siste tre åra har fallende priser i markedene skapt størst problemer for lønnsomhet i produksjonen. Til tross for kvoteøkning på hyse og torsk, falt eksportverdien for hvitfiskprodukter både i 2008 og 2009. I pelagisk konsumindustri er tallet på aktive anlegg i hovedsak det samme som for ti år siden. Automatisering og effektivisering har bidratt til at kvantum produsert per ansatt er fordoblet i perioden. Det har bidratt til at sysselsettinga i sektoren er redusert fra nærmere 1 700 i 1995 til anslagsvis 1 600 i 2010, selv om produsert kvantum var mer enn to ganger større i 2010.

Pelagisk konsumindustri hadde i 2010 nok et godt år med høye kvoter og markedspriser. Eksporten av sild falt, men dette ble mer enn kompensert for av økt eksport av makrell. I pelagisk konsumindustri øker også bearbeidingsgraden som følge av økt eksport av filetprodukter.

Utviklinga i sysselsettinga i slakting og foredling av laks og ørret er vanskelig å tallfeste nøyaktig. Det skyldes at mange aktører har integrert all virksomhet i samme selskap, og at det kan være vanskelig å skille mellom sysselsetting i slakting og foredling i disse selskapene. Samme problemstilling gjelder også i en del bedrifter som driver slakting/foredling av laks i kombinasjon med produksjon av hvitfisk eller sild og makrell. Det antas at det i 2010 var om lag 2 000 personer sysselsatt i slakting av laks og ørret, mens tallet i 1995 var over 2 100 personer. Tallet på slakterier er betydelig redusert de siste åra.

4.2 Miljø

4.2.1 Havmiljø

Et godt havmiljø gir grunnlaget for livet i havet og for verdiskapinga i sjømatnæringa. Sentrale indikatorer for beskrivelse av hav- og kystmiljø er blant annet havtemperatur, pH-nivå og omfang av fremmedstoffer.

Utvikling i havtemperatur

Havklimaet i våre tre viktigste marine økosystemer og fiskeriområder, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, utvikler seg ulikt fra sesong til sesong og fra år til år, jf. figur 4.10.

Havområdene er preget av klimaperioder på omkring ti år, og disse opptrer med ganske lik fase i de tre områdene. På lengre tidsskalaer kan det sees parallelle endringer i alle tre områder fra det kaldere tidsrommet på 1960- og 1970-tallet fram til den rekordvarme klimatilstanden etter årtusenskiftet. I de aller siste åra er det igjen blitt noe kaldere. Det er også viktig å merke seg at før midten av det 20. århundret var det et tidsrom fra 1930–1950-tallet da det også var svært varmt i norske havområder, mens det igjen på begynnelsen av det 20. århundret var et kaldt klima. Disse lengste svingningene trer ikke bare fram i våre egne havområder, faktisk kan samme langperiodiske klimamønstre ses i hele Nordatlanteren. Den langsiktige trenden er likevel at havtemperaturen har økt de siste 50 år.

Utviklinga i havets surhetsgrad

Målinger i norske farvann, blant annet i Norskehavet og Barentshavet, viser at havet har fått endret surhetsgrad.

Økt CO₂-opptak i havet vil først og fremst kunne ha betydning for organismer som danner kalkskall; det vil si enkelte arter av planteplankton, enkelte dyreplanktonarter og bunnlevende organismer som skjell og koraller. Skalldyr som hummer, krabber, krill og hoppekreps har skall av polysakkarid herdet med kalk. Derfor kan også denne type organismer bli påvirket som følge av de økte CO₂-opptakene. Sammensetning i mattilbudet til fiskelarvene kan også bli endret, men vi vet foreløpig lite om hvilken påvirkning forsuringa vil ha på fiskebestandene.

Miljøforurensning

Menneskeskapte organiske miljøgifter er den viktigste gruppen miljøgifter vi finner i det marine miljø. Det er etablert internasjonale avtaler om forbud mot framstilling og bruk av noen av de viktigste organiske miljøgiftene, som PCB og klorerte plantevernmidler. Dette gjenspeiles blant annet i en registrert nedgang av disse stoffene i Barentshavet og Nordsjøen det siste tiåret. På verdensbasis produseres det stadig en stor mengde nye organiske forbindelser. Noen av disse stoffene har egenskaper som gjør dem til miljøgifter. Bromerte flammehemmere er eksempler på slike nyere forbindelser, som fortsatt øker i marint miljø.

Generelt er nivåene av tungmetaller i sedimentene i våre kyst- og havområder lave, men sedimentene i havneområder og enkelte fjorder er betydelig forurenset som følge av tidligere utslipp. I enkelte havområder er det registrert noe forhøyede verdier av bly og kvikksølv i overflatesediment, som trolig er et resultat av langtransport med hav- og luftstrømmer. Nivåene av kvikksølv har vært stabile i ei årrekke.

Radioaktiv forurensning i norske kyst- og havområder er i dag nærmest ubetydelig. Plastsøppel er en type forurensning som i økende grad skaper problem for marint liv. Plast brytes ned til bitte små partikler, som representerer en trussel for filter-fødende organismer.

De kontinuerlige utslippene av produsert vann fra petroleumsvirksomheten til havs bidrar med en belastning på det marine miljøet. Produsert vann inneholder oppløste komponenter fra reservoaret; forskjellige organisk forbindelser, tungmetaller og radioaktive komponenter. Det er fortsatt usikkerhet med hensyn på eventuelle langtidsvirkninger av disse utslippene.

En annen type forurensning det er forsket relativt lite på er forekomst og miljøeffekter av såkalte nanopartikler. Disse er både naturlige og menneskeskapte. Framstilling og bruken av forskjellige typer nanopartikler øker noe, som igjen fører til økte tilførsler til miljøet. Fordi nanopartiklene kan passere cellemembraner og dermed påvirke cellene i en organisme, har de mulighet til å kunne gjøre betydelig skade. Kunnskapen om slike effekter er imidlertid mangelfull.

Når det gjelder miljøforurensningens betydning for sjømattryggheten, se omtale under kap. 4.2.4 Trygg sjømat.

4.2.2 Ressurssituasjonen

Et langsiktig forvaltningsregime har bidratt til god rekruttering og høye gytebestander for mange av bestandene i norske farvann. Samtidig er det noen bestander som det ikke står like bra til med, eller som vi ikke har tilstrekkelig informasjon om. Mulige forvaltningstiltak vurderes løpende i tråd med forvaltningsprinsippet i havressursloven. Se boks 4.1 for grafisk framstilling av bestandssituasjonen for de viktigste fiskeslagene.

Boks 4.1 Grafisk framstilling av bestandssituasjonen for de viktigste fiskeslagene

For alle de store og kommersielt viktigste bestandene er det etablert langsiktige forvaltningsstrategier, med målsetning om et høyt langtidsutbytte fra bestandene. Dette er i samsvar med MSY-prinsippet (Maximum Sustainable Yield), som ICES legger til grunn for sin rådgiving.

De fleste bestandene som Norge fisker på er i god forfatning. Dette gjelder spesielt for bestandene i Barentshavet, som nordøstarktisk torsk og nordøstarktisk hyse. Nordøstarktisk sei er også i relativt god forfatning, men rekrutteringa har de siste åra vært noe svakere enn normalt.

I Nordsjøen har sei- og hysebestandene vært i god forfatning, med gytebestander godt over føre-var nivå. De siste rapportene fra ICES tyder nå på at seibestanden er på vei inn i en periode med svakere utvikling. Situasjonen for torskebestanden i Nordsjøen er derimot fremdeles alvorlig. Norge har en liten andel av denne bestanden. Bestanden av nordsjøsild er i god tilstand, og bestanden har tatt seg noe opp de siste to åra.

De viktigste pelagiske bestandene står det også bra til med. Norsk vårgytende sild (NVG-sild) er fortsatt verdens største sildebestand, men bestanden har gått noe ned som følge av svak rekruttering i flere år. Når det gjelder makrell har bestanden vokst de siste åra, men denne utviklinga kan trues av at Island og Færøyene både i 2010 og 2011 har fastsatt betydelige kvoter utenfor det etablerte forvaltningsregimet.

Når det gjelder sjøpattedyr vi høster av, så er vågehvalbestanden fortsatt i meget god forfatning. Bestandene av grønlandssel i Østisen og Vestisen er også på et høyt nivå.

For nærmere informasjon om de ulike bestandene det høstes på og forvaltningen av disse, samt det vitenskapelige grunnlaget, vises det til Meld. St. 26 (2010–2011) Dei årlege fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2011 og fisket etter avtalane i 2009 og 2010.

Tabell 4.5 gir en kvantitativ statusoppdatering på bestandsforvaltningen samlet sett, inkludert endring fra år til år. Rapporteringa er basert på ei omfattende vurdering fra Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, og trekker inn parametre som blant annet kunnskapsgrunnlag, økologisk tilstand, fiskepress, kommersiell betydning og forvaltningsmål. Alle bestander som det høstes av inngår i oversikten, men noen bestander er gruppert sammen. Bestandene er inndelt i tre kategorier:

A: Bestander som er i god forfatning og som ikke har behov for nye tiltak. I denne kategorien inngår bestander hvor det er etablert langsiktige og bærekraftige beskatningsstrategier eller høstingsregler, bestander som Det internasjonale råd for havforskning (ICES) vurderer til å bli høstet innenfor føre-var-nivåer eller bestander hvor høstinga har svært liten eller ingen betydning og bestandssituasjonen vurderes som trygg.

B: Bestander hvor det er innført tiltak, men hvor bestandssituasjonen eller beskatningsnivået tilsier at det kan være behov for en revidering av tiltakene eller nye tiltak. Dette omfatter også bestander hvor kunnskapsnivået er for tynt til at en kan si noe om bestandssituasjonen eller vurdere om det er behov for nye tiltak.

C: Bestander som det ut i fra ei vurdering av bestandssituasjonen, beskatningsnivået eller betydning for økosystemet har et særlig behov for nye forvaltningstiltak og/eller større kunnskap. Kategorien omfatter bestander med risiko for overbeskatning, men hvor det ikke er etablert effektive forvaltningstiltak som regulerer uttaket og reduserer risikoen.

I kategori C ligger blant annet østers, hai- og skatearter, kveite i sør, kysttorsk, lange og brosme, leppefisker, raudåte og vanlig uer. Tobis er blant artene som har endret status, fra C til A, ettersom det er innført nye tiltak. Ål og makrellstørje er nå innplassert i kategori A selv om bestandssituasjonen er alvorlig. Dette skyldes at det er innført tiltak for å beskytte bestandene. Hestmakrell og øyepål er nå innplassert i kategori B på grunn av at en negativ bestandsutvikling kan gjøre det nødvendig med nye tiltak. Fiskeri- og kystdepartementets bestandsforvaltning er ytterligere omtalt i kategori 16.30.

4.2.3 Miljømessig bærekraft i havbruksnæringa

Helse- og miljøtilstanden i norsk havbruksnæring er generelt god, men det er knyttet utfordringer til særlig lakselus og rømming. Utslippene av næringssalter og organisk materiale fra oppdrett øker også i takt med produksjonen.

Lakselus

Lakselus har de siste åra vært en av de største miljøutfordringene i næringa. Nivået av lakselus i oppdrett er ikke et helseproblem for oppdrettsfisken. Store mengder av lakselus i enkelte områder utgjør imidlertid en trussel for villfisken, særlig for sjøørret og utvandrende laksesmolt.

Også i 2011 har næringa gjennomført samordnet vinter- og våravlusing. Lusenivåene i oppdrettsanleggene var lavere sommeren 2011 enn foregående år. Samtidig var lusenivåene på særlig sjøørret høyere enn de foregående åra. Det er til dels store regionale forskjeller som ikke alltid sammenfaller med lusenivåene på oppdrettsfisken. Problemene med at lakselusa har utviklet resistens mot flere lusemidler vedvarer. Mattilsynets statusrapport viser at problemene med resistens fremdeles er størst i sørlige deler av Nordland, Nord-Trøndelag og Sunnhordland. Det er ikke meldt om resistensutvikling i Finnmark og Troms.

Figur 4.17 viser utvikling i gjennomsnittlig antall voksne hunnlus i oppdrett de siste åra. Den heltrukne streken markerer tiltaksgrensen i henhold til luseregelverket. Fra 1. januar til 31. august er grensen 0,5 voksne hunnlus per fisk og fra 1. september til 31. desember er grensen 1,0. Under den koordinerte våravlusinga er tiltaksgrensen 0,1.

Rømming

Rømming er en annen stor miljøutfordring innen norsk havbruk.

Selv om de innrapporterte rømmingstallene for laks og ørret i 2008, 2009 og 2010 er de laveste siden begynnelsen på 1990-tallet har det vært en beklagelig økning de siste åra, jf. figur 4.18. Foreløpige tall for 2010 viser en reduksjon i antall rømt laks og regnbueørret sammenlignet med 2009.

Innslag av rømt oppdrettsfisk i flere av elvene som overvåkes har også vist en betydelig nedgang siden midten av 1980-tallet, men de siste ti åra har innslaget vært relativt stabilt med en liten årlig variasjon, jf. figur 4.19.

Sykdommer

Dødelighet er fortsatt en stor tapsfaktor i norsk havbruksnæring. Tapsprosenten i sjø på grunn av dødelighet var i 2010 anslått til å ligge på mellom 15 og 20 pst. Dødeligheten er høyest på Vestlandet og lavest i Nord-Trøndelag. Selv om ikke all dødelighet skyldes smittsomme sykdommer, representerer dette et betydelig helse- og velferdsproblem.

Norge er fritt for de fleste sykdommene som i internasjonal sammenheng betraktes som de alvorligst for fisk, skjell og krepsdyr. Kun fem av de 26 sykdommene på fisk, skjell og krepsdyr som Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) definerer som særlig alvorlige, er påvist i Norge de siste 10 år. Disse er viral hemorragisk septikemi (VHS), infeksiøs lakseanemi (ILA) og infeksjon med Gyrodactylus salaris på fisk; krepsepest på krepsdyr, og bonamiose på skjell.

I løpet av 2010 ble det påvist utbrudd av ILA på syv forskjellige lokaliteter, mot ti lokaliteter i 2009. Så langt i 2011 er det påvist ett nytt utbrudd i Finnmark. Det ble ikke påvist VHS-smitte i 2010.

Pankreassykdom (PD), som ikke er på Verdens dyrehelseorganisasjons liste over de alvorligste sykdommene, er et problem på Vestlandet. Det ble i 2010 registrert nye PD-utbrudd på 88 lokaliteter, alle på Vestlandet. Dette er 13 flere enn i 2009. I tillegg til utbrudd på Vestlandet er det så langt i 2011 registrert ett utbrudd i Nord-Trøndelag. Fisk på denne lokaliteten er slaktet ut.

Forbruket av antibiotika forstetter å gå ned, og var i 2010 på 649 kg. Bruken av lusemidler går imidlertid opp. I 2010 ble det brukt i overkant av 6 000 kg lusemidler i tillegg til 3071 tonn hydrogenperoksid.

4.2.4 Trygg sjømat

Norge har mindre smittestoffer og fremmedstoffer i mat enn de fleste andre land. Dette gjelder også for sjømat.

Det er siden 1994 gjennomført stikkprøvebasert overvåking av fremmedstoffer av en del arter i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. De siste åra har det også vært utført større og mer grunnleggende basisundersøkelser for enkelte viktige arter. Det er generelt lave konsentrasjoner av miljøgifter i sjømat fra alle de tre havområdene.

Med få unntak ligger funnene i norsk sjømat lavere enn grenseverdiene fastsatt i internasjonalt regelverk for handel med mat. Unntakene gjelder innholdet av dioksin og dioksinlignende PCB i torskelever fra kystnære farvann, kadmium i taskekrabbe og kvikksølv i brosmefilet fra Hardangerfjordområdet. Mattilsynet anbefaler at de som fisker torsk til bruk i egen private husholdning ikke bør spise lever fra fisk tatt innenfor grunnlinjen. Mattilsynet fraråder også gravide, ammende, barn og kvinner i fruktbar alder å spise brunmat fra taskekrabbe.

Analyser av oppdrettsfisk samlet inn i 2010 viser gjennomgående fravær av rester av legemidler i undersøkte prøver. Til tross for økt bruk av enkelte lusemidler i 2010, er det ikke blitt påvist rester av disse som overskrider internasjonalt aksepterte grenseverdier.

Målinger av andre fremmedstoffer i oppdrettsfisk fra 2010 er ikke klare ennå. Innholdet av bromerte flammehemmere og metallene arsen, kadmium, kvikksølv og bly i oppdrettsfisk ble målt i 2009. Resultatene viste jevnt lave verdier og ingen overskridelser av tillatte grenseverdier.

Det ble i 2010 ikke funnet overskridelse av grenseverdiene for fremmedstoffer på prøver tatt av brisling og marine oljer til menneskeføde. Det ble heller ikke påvist for høye nivåer av fremmedstoffer i fôr til oppdrettsfisk i 2010.

Mattilsynets kostholdsråd og advarsler om fisk og skalldyr er allment tilgjengelig på Matportalen.

4.3 Kyst

4.3.1 Sjøtransport og havner

Sjøtransport har størst markedsandeler innenriks for frakt av tørr og våt bulk. Vegtransport er totalt dominerende på korte distanser, men har også betydelige markedsandeler på transporter over lengre distanser. Jernbanen har en stor markedsandel for frakt av stykkgods mellom de store byene.

Tabell 4.6 viser de ulike transportformenes relative markedsandeler i åra 2005–2009. Sjø og veg er omtrent jevnstore med hensyn til tonnkilometer med om lag 46 pst. markedsandeler i 2009, mens jernbane står for i overkant av åtte prosent av godstransportarbeidet samme år.

Tabell 4.7 viser sjøtransportens andel av eksport og import i åra 2005–2009. Mens skipenes andel av eksporten ligger stabilt på om lag 88 pst. i femårs perioden, har sjøtransportens andel av import gradvis gått ned fra 79 pst. i 2005 til 75 pst. i 2009.

Figur 4.20 viser totalt godsvolum for havnene i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Tromsø. Våt bulk er den dominerende lastetype målt i tonn, selv om samlet godsvolum for våt bulk gradvis har gått litt ned de siste åra.

Kilde: SSB

I perioden 2005–2009 har godsvolumet over norske havner sunket med 13 pst. Noe av årsaken til reduksjonen i 2009 må tilskrives finanskrisen, som førte til redusert økonomisk aktivitet og dermed mindre fraktegods.

Figur 4.21 viser endringer når vi utelater våt bulk. Tørr bulk er den nest største lastetype, etterfulgt av roro, annet stykkgods og containere. I motsetning til de nevnte havnene er tørr bulk den største lastetypen i summen av øvrige havner, jf. figur 4.22. Våt bulk følger deretter, mens annet stykkgods er den tredje største lastetype i disse havnene.

Kilde: SSB.

Kilde: SSB.

4.3.2 Forebyggende sjøsikkerhet

Navigasjonsinfrastruktur

Navigasjonsinstallasjonene og de elektroniske navigasjonshjelpemidlene skal gjøre navigasjon i norske farvann enklere og tryggere. Det er derfor et mål at tilgjengeligheten (oppetida) er så høy som mulig. Målet for oppetida for navigasjonsinnretningene med lys er 99,8 pst. I 2010 var oppetida tilfredsstillende i store deler av landet. Unntaket var, som i de to foregående åra, Midt-Norge og Troms og Finnmark. Det samlede resultatet er derfor noe lavere enn målet.

Resultatene var svakere for de elektroniske navigasjonshjelpemidlene. For DGPS-installasjonene, som sender korreksjoner til GPS-signaler og gir høyere posisjonsnøyaktighet, finnes det ikke gode tilgjengelige data. De landbaserte AIS-stasjonene hadde også litt for lav oppetid målt opp mot de internasjonalt nedfelte målene. Dette er nærmere omtalt i kategori 16.60 Kystforvaltning.

Hendelser i norsk farvann

Det ble i 2010 registrert 33 ulykker med lospliktig fartøy. Det er tre mindre enn i 2009. Antall lospliktige seilaser økte samtidig fra omtrent 84 700 i 2009 til rundt 94 000 i 2010. Ulykker betegner her hendelser som grunnstøtinger og kollisjoner. De fleste av disse fører ikke til akutt forurensing.

Lospliktig trafikk omfatter både fartøy med los om bord og fartøy hvor føreren har farleisbevis. Ti av ulykkene i 2010 skjedde med los om bord og 23 med fartøy hvor føreren hadde farleisbevis. Det skjedde ingen ulykker med fartøy som ble gitt dispensasjon fra losplikten.

Trafikksentraltjenester

Sjøtrafikksentralene er et sentralt verktøy for overvåking og kontroll av skipstrafikk i norske farvann. Trafikksentralene skal samvirke med fartøy og respondere på trafikksituasjoner som kan utvikle seg til uønskede hendelser.

4.3.3 Beredskap mot akutt forurensning

De siste åra har tallet på hendelser meldt inn til Kystverkets beredskapsvakt vært i overkant av 1 300 per år. De fleste av hendelsene som meldes inn håndteres uten at det oppstår forurensning (fartøy i drift, grunnstøtinger og annet). Disse hendelsene synliggjøres ikke i statistikken for akutt forurensning, men medfører bruk av personellressurser, slepefartøy og annet.

Samlet antall registrerte hendelser med utslipp har vært forholdsvis stabilt siden 2003. Statlige aksjoner mot akutt forurensning har bare vært iverksatt etter kystnære skipsulykker. Øvrige utslipp er håndtert gjennom tiltak fra den som er ansvarlig for forurensningen eller kommunale aksjoner.

¹ Toppen i 2007 skyldes et utslipp på Statfjord-feltet på 4000 m³olje.

Det er ingen entydig utvikling i utslippsmengden fra 2003 til 2010. Årlig utslippsmengde påvirkes sterkt av enkelthendelser med store utslipp. Ulykkene med skipene ”MS Server” i 2007 og ”MV Full City” i 2009, utslippet fra Statfjord A-plattformen i 2007 og kloakkutslippet i Mjøsa i 2009 er typiske eksempler på store hendelser. De 405 hendelsene i 2010 som førte til akutt forurensning var likt fordelt mellom landbaserte og sjøbaserte hendelser, med henholdsvis 203 og 202. Totalt ble det registrert utslipp av 2 619 m³ forurensende masse. De landbaserte kildene bidro med den klart største mengden forurensning.

5 Oppfølging av Nye byggesteiner i nord.

Regjeringa la i mars 2009 fram Nye byggesteiner i nord som andre trinn i nordområdesatsinga. Fiskeri- og kystdepartementet har fulgt opp satsingsområda i nordområdestrategien og Nye byggesteiner på ei rekke tiltaksområder.

Utvikling av kunnskap om klima og miljø i nordområdene

I statsbudsjettet for 2010 for Fiskeri- og kystdepartementet ble det satt av 8 mill. kroner i økt bevilgning til forskning på klimavirkninger på fiskebestander, økosystemer og havbruk, medregnet forsuring av havet. Denne satsinga foreslås videreført også i 2012.

Fram-senteret (High-North Research Centre on Climate and the Environment) ble etablert i 2010. I senteret inngår alle relevante fagmiljø i Tromsø, og Havforskningsinstituttet får en sentral rolle. Den faglige hovedsatsinga foregår innenfor de fem tematiske flaggskipene:

• Havisen i Polhavet, teknologi og avtaleverk.

• Effekter av klimaendringer på fjord- og kyst-økologi i nord.

• Effekter av klimaendringer på økosystemer på land, landskap, samfunn og urfolk, herunder også klimatilpasning.

• Havforsuring og økosystemeffekter i nordlige farvann.

• Miljøgifter – effekter på økosystemer og helse.

Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatsforskning (NIFES) overvåker fremmedstoffer i fisk fra de nordlige havområdene og fra havbruksnæringa.

Havforskningsinstituttet leder den rådgivende gruppa for overvåking av det marine økosystemet i Barentshavet og områdene utenfor Lofoten. Formålet med gruppa er å samordne overvåking og sammenstille overvåkingsresultater.

Nytt isgående forskningsfartøy

Regjeringa varslet i Nye byggesteiner i nord at det tas sikte på å gå til anskaffelse av et nytt isgående forskningsfartøy med hjemmehavn i Tromsø, forutsatt at kvalitetssikringa er tilfredsstillende.

I 2009 ble det gjennomført kvalitetssikring av konseptvalg (KS1) som konkluderte med at et nytt, stort isgående forskningsfartøy var det alternativet som var det beste ut fra de mål og føringer som er lagt. Det ble også gitt anbefalinger knyttet til videre forprosjektering av fartøyet og organisering av både anskaffelsesprosessen og driftsfasen.

Det er nå gjennomført en kvalitetssikring av forprosjektet (KS2) av et nytt isgående forskningsfartøy. Hovedkonklusjonene til kvalitetssikrer er:

• Prosjektet er modent, veldefinert og tydelig avgrenset, og det er videreført etter de forutsetninger som ble lagt ved konseptvalget.

• Anbefalingene fra kvalitetssikringa av konseptvalg (KS1) er fulgt opp.

• Kvalitetssikrer har ingen merknader til de krav til ytelser som er satt til fartøyet, beskrivelse av hovedkonseptet, samfunnsmål og effektmål for prosjektet.

• Kvalitetssikrer slutter seg også til den foreslåtte kontraktsmodellen.

• Det anbefales en tydeliggjøring av ansvarsforholdet for anskaffelsen av fartøyet, og at styringslinja tilpasses dette.

• Det anbefales at det etableres mandater som regulerer styringsgruppas og prosjektlederens oppgaver, ansvar og myndighet, og det bør etableres en nærmere beskrivelse av på hvilken måte styringsdialogen mellom prosjektleder og prosjekteier skal skje.

• Det understrekes at prosjektorganisasjonen må ha en tilstrekkelig robust organisasjon.

• Anbudet bør ikke bare lyses ut i EØS-området slik styringsdokumentet har lagt opp til, men lyses ut i et større internasjonalt marked.

Som oppfølging av anbefalingene i KS1-kvalitetssikringa er det også etablert samarbeidsavtaler mellom Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, som regulerer drift og forvaltning av et nytt, isgående forskningsfartøy.

Kvalitetssikrer har vurdert prosjektets basiskalkyle til 1 158 mill. kroner, som er tilsvarende nivå som i KS1-kvalitetssikringa. På bakgrunn av en usikkerhetsanalyse anbefaler kvalitetssikrer en samlet kostnadsramme for prosjektet på 1 360 mill. kroner og en styringsramme på 1 230 mill. kroner.

Samlet sett kan det derfor konkluderes med at kvalitetssikringa har vist at det foreliggende prosjektet er modent. Anbefalingene fra kvalitetssikrer vil bli håndtert i det videre arbeidet.

Kartlegging av havbunnens mangfold

Systematisk kartlegging av havbunnen gjennom MAREANO-programmet ble igangsatt i 2005. Så langt har MAREANO kartlagt 67 600 km² i Barentshavet og kantområdene ved Norskehavet, medregnet områdene Troms II, Troms III, Nordland VII og Eggakanten. MAREANO genererer viktig kunnskap for forvaltningen gjennom kartlegging av topografi og bunntyper, artsmangfold og sårbare naturtyper, miljøgiftinnhold i sedimenter og effekter av fiskeri på havbunnen. Dette er grunnleggende data som er nyttig i forvaltningens vurdering av arealbruk, miljøverdier og tilrettelegging for ulike næringsaktiviteter i området. En fullstendig kartlegging av de kystnære havområdene fra Lofoten til avgrensingslinja mot Russland vil være fullført i 2014 med dagens bevilgningsnivå. Som en oppfølging av den oppdaterte forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet ble det i revidert budsjett 2011 vedtatt en tilleggsbevilgning på 44 mill. kroner, slik at samlet ramme i 2011 til sammen er 96,4 mill. kroner. Denne tilleggsbevilgningen er brukt til forsert kartlegging av Nordland VI med sikte på å få området ferdig kartlagt i 2011, og til å starte kartlegging av norsk del av tidligere omstridte område vest for avgrensingslinjen mot Russland.

Bevilgningen til MAREANO-programmet foreslås økt med 36 mill. kroner i forhold til saldert budsjett 2011, for å kartlegge det tidligere omstridte området ved avgrensingslinja mot Russland. Samlet ramme for programmet i 2012 blir 88,4 mill. kroner. Kartlegginga videreføres etter omforente faglige kriterier utviklet i samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet.

Etablering av helhetlig overvåkings- og varslingssystem - BarentsWatch

Regjeringa har gitt Kystverket i oppdrag å forberede etableringa av BarentsWatch, et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem for de nordlige hav- og kystområder. Etableringa forutsetter et nært samarbeid med ei rekke andre institusjoner. Systemet vil bestå av en åpen og en lukket del. Den åpne delen vil bli etablert i 2012, og vil være en offentlig tilgjengelig informasjonsportal for havområdene. Portalen skal formidle informasjon til allmennheten knyttet til områdene klima og miljø, sjøtransport, marine ressurser og olje og gass. Driftsorganisasjonen for utvikling og drift av den åpne delen vil bli lagt til Tromsø, mens det vurderes videre å knytte den lukkede delen til Trafikksentralen i Vardø.

Den lukkede delen skal etter planen være et operativt system for relevante myndigheter som skal kunne kombinere informasjon ved å koble sammen ulike etaters fagsystemer. Målet er å bidra til at etater med operativt ansvar til sjøs kan få tilgang til et felles, etablert situasjonsbilde som vil gjøre det lettere å håndtere spesielle situasjoner som forurensning, ulykker mv. Det foreslås en bevilgning på 30 mill. kroner på Kystverkets budsjett i 2012 til oppfølging av Barentswatch.

Styrking av forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning

På bakgrunn av en sikkerhets- og risikovurdering utarbeidet av Det Norske Veritas i 2010, har Kystverket anbefalt at det innføres losplikt i farvannet ved Svalbard. Lostjeneste på Svalbard vil styrke sjøsikkerheten og redusere miljørisikoen. Losplikt for skipstrafikken i farvannet ved Svalbard forutsetter at losloven med tilhørende forskrifter gjøres gjeldende på Svalbard, med nødvendige stedlige tilpasninger.

Fra 1. juni 2011 ble Kystverkets område for navigasjonsvarsling i Arktis, NAVAREA XIX, satt i operasjonell drift. Området dekker havene mellom Grønland og grensa til Russland, og strekker seg fra midt på norskekysten og opp til Nordpolen. Navigasjonvarslinga sendes skipstrafikken fra trafikksentralen i Vardø.

Det er etablert et godt samarbeid med Russland om å utvikle et meldings- og informasjonssystem for skipstrafikk. Særlig er arbeidet under Barents VTMIS (Vessel Traffic Managment and Information System) videreutviklet, blant annet med samarbeid om automatisk innmelding av skipstrafikk mellom norsk og russisk del av Barentshavet. Det er inngått avtale med russiske myndigheter om et teknisk samarbeid mellom det norske Loran-C og det tilsvarende russiske Chayka-systemet. Samarbeidet med britiske, danske, færøyske, irske og islandske myndigheter om utveksling av trafikkinformasjon fra nasjonale AIS-system, er videreført. Kanadiske myndigheter er også invitert inn i dette arbeidet.

For 2012 foreslås det at slepebåtberedskapen for Nord-Norge fortsetter med dagens tre innleide fartøy. Det Norske Veritas har på vegne av Kystverket foretatt en ny vurdering av slepebåtbehovet for Nord-Norge etter etableringen av seilingsleiene fra Vardø til Røst. Vurderingene tilsier at slepebåtberedskapen kan ivaretas av to fartøy. Regjeringen ønsker likevel å ha en forsterket beredskap, hvor et tredje fartøy fortsatt leies inn. Det vil derfor bli arbeidet med å se på muligheten for en mer ressurseffektiv modell som ikke vil gå på bekostning av sikkerheten. Det nærmere opplegget rundt dette vil bli avklart etter at dialog med leverandørene er gjennomført. Det gjennomføres nå en konseptvalgutredning om samlet statlig slepebåtberedskap. Denne vil gi et nytt faglig grunnlag for framtidig dimensjonering.

I statsbudsjettet for 2011 ble det bevilget 10 mill. kroner over Kunnskapsdepartementets budsjett til bygging av ny værradar ved Gednje på Varangerhalvøya. Bevilgningen videreføres i 2012. Når radaren kommer i drift, vil hele kysten av Finnmark og Troms være dekket av værradarer. Værradaren vil bidra til bedre varsling av farlig vær, bedre værvarsling i området vil bidra til å bedre sikkerheten for ferdsel til havs for fiskefartøy og for den økende skipstrafikken langs kysten og inn mot russisk område. Radaren vil også bidra til bedre varsling av flyværet i området, og dermed bedre flysikkerhet.

Kystverket utarbeidet i 2006 en statusrapport for oljevernmateriell i statlige depot langs kysten, med en tilrådd plan for utskifting fram til og med 2010. Gjennom budsjettene for 2006–2010 har regjeringa fullt ut oppfylt Kystverkets utskiftingsplan.

Det er etablert et bredt sammensatt oljevernforum som ledes av Kystverket. Formålet er å styrke oljevernberedskapen gjennom å legge til rette for godt samspill og samarbeid mellom offentlige og private aktører, med særlig vekt på oljevernberedskap i nordområdene.

Kystverket la i juni 2011 fram en oppdatert, helhetlig miljørisiko- og beredskapsanalyse knyttet til akutt forurensning fra skipstrafikk. Beredskapsanalysen gir en anbefaling om nivået på beredskapen, og vil utgjøre et viktig grunnlag for beslutninger vedrørende dimensjonering av statens beredskap de kommende åra.

Regjeringa foreslår å øke bevilgningen til oljevernberedskap med 15 mill. kroner i 2012 for å starte oppfølginga av analysen. Analysen er nærmere beskrevet i kapittel 16.60.

Utvikling av marin næringsvirksomhet

Torskeoppdrettere sliter med svak økonomi, og det er bare noen få bedrifter som har satt ut yngel de siste åra. Det ventes derfor at produksjonen vil gå ned de neste åra. Det arbeides med å få ned produksjonskostnadene, blant annet gjennom utvikling av avlsprogrammet ved Nofima i Tromsø. Torskeavlsprogrammet får et tilskudd fra Fiskeri- og kystdepartement på om lag 30 mill. kroner i 2011. Det foreslås at tilskuddet videreføres på dette nivået i 2012. Regjeringa la i februar 2009 fram en nasjonal strategi for bærekraftig torskeoppdrett, og torsk i oppdrett er et prioritert område i marint verdiskapingsprogram. Denne prioriteringa foreslås videreført i 2012. Utviklinga av torskeoppdrett må skje innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Marin bioprospektering er systematisk leting etter verdifulle, biologisk aktive komponenter fra organismer i havet. Regjeringa lanserte i 2009 en nasjonal strategi for marin bioprospektering. Den samlede bevilgningen til oppfølging av dette programmet over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett i 2011 er 25 mill. kroner, blant annet gjennom den nasjonale marine biobanken i Tromsø og FUGE-programmet i Norges forskningsråd. Satsinga foreslås videreført i 2012.

Fiskeri- og kystdepartementet finansierte i 2009 en utredning for dyrking og bruk av tare, med spesiell vekt på bioenergi. I 2011 ble det innenfor tilskuddet til Norges forskningsråd satt av 2 mill. kroner til økt forskning på bioenergiproduksjon fra marine kilder. Satsinga foreslås videreført i 2012.

Tiltak mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet

Bevilgningen til innsats mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet er økt betydelig. Kontrollinnsatsen er økt, og arbeidet med fiskerikriminalitet er gitt høy prioritet i politiet og hos påtalemyndigheten. Det er lagt stor vekt på internasjonalt arbeid, bl.a. ved et tett samarbeid med russiske fiskerimyndigheter. Det er ikke registrert ulovlig overfiske av torsk og hyse i Barentshavet verken i 2009 eller 2010. Dette viser at forvaltningens arbeid og prioriteringer så langt har fungert godt. Innsatsen mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet foreslås videreført.

Tiltak for å implementere og videreutvikle systemer for å sikre og dokumentere lovlig fangst prioriteres høyt. EU har innført nye regler fra 1. januar 2010 som innebærer at all villfanget fisk og produkter fra villfanget fisk som skal eksporteres fra Norge til EU må ha fangstsertifikat. Det gjelder fisk som er fanget av både norske og utenlandske fartøy.

Utvikling av maritim næringsvirksomhet

Kystverket har kartlagt hvilke havner i Øst-Finnmark som er egnet for lokalisering av en eventuell oljebase. Rapporten fra 2010 konkluderer med at flere av havnene i Øst-Finnmark kan, med større eller mindre investeringer i infrastrukturen, vurderes som mulige service- og basehavner (Kirkenes, Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg og Kjøllefjord). Av de eksisterende havnene er det imidlertid bare Kirkenes som kan oppfylle de krav som stilles til større ilandføringsanlegg og petroleumsanlegg.

Styrking av transportnettet

Fiskeri- og kystdepartementet har gitt Kystverket i oppgave å koordinere et samarbeid mellom havnene i nord. I forbindelse med arbeidet med NTP 2014–2023 er det utarbeidet det en egen nordområdeutredning. Målet med utredningen er å få bedre kunnskapsgrunnlag for beslutninger om infrastrukturutvikling i nord. Det er blant annet vurdert behov for tiltak i tilknytning til havner i nord (farleistiltak, vegforbindelse, etc.). Utredningen ble ferdigstilt i juni 2011, og anbefalingene derfra skal innarbeides i etatene og Avinors planforslag til Nasjonal transportplan 2014–2023. Etablering av et samarbeid mellom havnene i nord videreføres i 2012, innenfor rammene av prosessen med å rullere transportplanen.