4 Reindriften i dag
4.1 Utbredelse og arealgrunnlag
I Norge har reindriften sitt opphav hos den samiske befolkningen. Gjennom historien har reindrift vært utbredt over store deler av landet. I dag utøves samisk reindrift i det vesentligste i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (gjelder Trollheimen) og Hedmark. I Nord-Gudbrandsdal og Valdres utøves det reindrift i regi av bygdefolk. Denne reindriften krever tillatelse i henhold til reindriftsloven § 5 som har bestemmelser om utøvelse av reindrift utenfor de samiske reinbeiteområdene, og er organisert som andelslag (tamreinlag). I tillegg utøver Rendal Renselskap, i Rendalen, Engerdal og Trysil, en særegen driftsform basert på avskyting av privateide dyr.
Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 % av landarealet i Norge eller ca. 140.000 km2. Fra og med Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen rundt 80 % av landarealet. Ikke alt av arealet er tilgjengelig som reinbeite. Vann, impediment, dyrket mark og bebygde områder kommer til fradrag. Det anslås at nettoarealet utgjør ca. 90.000 km2 eller i underkant av 30 % av Norges fastlandsareal. For øvrig har norske reineiere disponert beiteområder i Sverige i henhold til konvensjon om reinbeite mellom Norge og Sverige av 9. februar 1972. Tilsvarende har svenske reineiere disponert beiteområder i Norge. Denne konvensjonen løp ut 30. april 2005, og det forhandles nå om ny reinbeitekonvensjon med Sverige. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 75 (2004-2005) og Innst. O. nr. 98 (2004-2005).
4.2 Organisering
Den samiske reindriften er administrativt delt inn i 6 reinbeiteområder, jf. reindriftsloven § 2. Disse er Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområder. Det foregår også samisk reindrift i Trollheimen. Dette området ligger utenfor grensene for de øvrige reinbeiteområder, og reindriften her har sitt særlige rettsgrunnlag i form av avtaler med grunneierne og ekspropriasjonsvedtak, jf. lov av 21. desember 1984 nr. 101.
De samiske reinbeiteområdene er delt inn i reinbeitedistrikter. Ordningen med inndeling i distrikter har sin opprinnelse fra slutten av 1800-tallet. Ved utgangen av driftsåret 2005/06 var det totalt 82 reinbeitedistrikter, fordelt på 72 sommer- og helårsbeitedistrikter og 10 distrikter som brukes til vår-/høst- og vinterbeiter for norsk reindrift og/eller som områder for svensk reindrift. Innenfor hvert distrikt utøves reindrift i en eller flere siidaer/driftsgrupper. Siidastrukturen kan variere noe mellom år. De siste årene har det totalt vært ca. 110 sommersiidaer og ca. 150 vintersiidaer.
Siidaene omfatter én eller flere driftsenheter. Innenfor hver driftsenhet er det som oftest flere reineiere med hvert sitt reinmerke. Det var totalt 578 driftsenheter i næringen per 31. mars 2005, hvorav 9 enheter var registrert uten rein. I overkant av 2.850 personer er tilknyttet disse driftsenhetene. Hovedtyngden av den samiske reindriften finnes i Finnmark, med 417 driftsenheter og drøyt 2.100 personer per 31. mars 2005.
Når det gjelder nærmere detaljer om distrikter og driftsforhold i de enkelte reinbeiteområder, vises til utvalgets fremstilling under punkt 3.4.
4.3 Reindriftens naturgrunnlag og ytre påvirkningsfaktorer
Reindriften foregår i et arktisk produksjonssystem der man utnytter reinens tilpasning til den nordlige taigaen og tundraen. Reinen er fysiologisk og atferdsmessig tilpasset sitt naturmiljø, både gjennom rask vekst gjennom en kort og intens sommersesong, og ved redusert aktivitetsnivå og energitap gjennom vinteren. Utøverne nytter også reinens tilpasninger gjennom sesongvise flyttinger av reinflokkene mellom ulike beiteområder. Reinens naturlige forflytting og den nomadiske driftsformen er selve bærebjelken for en optimal produksjon i disse områdene. I Finnmark skjer dette gjennom flytting fra karrige og snøfattige vinterbeiter i innlandet til frodige og fuktige sommerbeiter langs kysten og på øyene. I andre deler av landet er det andre og til dels motsatte flyttemønstre.
4.4 Produksjon og tap
Innen reindriftsnæringen er det til dels store forskjeller i produktiviteten, både mellom år og mellom de ulike områdene. Forskjellene går på kalvetilgang, slaktevekter, slaktekvantum og tap. De siste årene har produktiviteten for landet som helhet vært god og økende med lite tap, god kalvetilgang og stort slakteuttak. I noen områder sliter imidlertid næringen med økende tap og synkende produksjon.
Ved utgangen av driftsåret 2004/05 var det i næringen totalt registrert ca. 232.000 rein i vårflokk (før kalving), hvor over 70 % var hjemmehørende i Finnmark. I løpet av driftsåret 2004/05 ble det merket nesten 122.000 kalver, som tilsvarer 80 % av simleflokken. Reineierne oppga at ca. 18.000 av de merkede kalvene (ca. 15 %) og ca. 20.000 voksne dyr (ca. 9 %) gikk tapt i løpet av driftsåret. Fredet rovvilt ble oppgitt som årsak til nesten 90 % av kalvetapet og ca. 70 % av tapet av voksne dyr. Reineierne leverte totalt ca. 88.000 dyr til slakteri (2.107 tonn i slaktekvantum). Dette tilsvarer i gjennomsnitt en totalproduksjon på 9,0 kg per rein i vårflokk, og 14,4 kg per km2.
4.5 Reintall og beitegrunnlag
I enkelte områder har reintallet historisk sett variert i betydelig grad. Disse svingningene skyldes et kompleks av faktorer av naturmessig og i noen grad av samfunnsmessig art. I klimatisk gunstige år har det i enkelte områder vært tradisjon hos reindriftsutøverne for å bygge opp flokkene sine slik at de bedre skal kunne motstå tap i harde og vanskelige vintrer. Dette har bidratt til at også de naturlige tapene har toppet seg i klimatisk ugunstige år slik at reintallet over tid har fluktuert betydelig. I andre områder har reintallet vært holdt relativt lavt og stabilt, noe som til dels har bidratt til forskjeller i reintall mellom de ulike reinbeiteområdene. Naturlige forskjeller i beitegrunnlaget bidrar også til forskjeller i både reintall og produksjon mellom de ulike reindriftsområdene.
I Finnmark økte reintallet sterkt fra siste halvdel av 1970-tallet og fram til 1989 da det registrerte reintallet nådde et historisk maksimum på ca. 200.000 dyr i vårflokk. I perioden fram til 2000/01 ble dette tallet nesten halvert (ca. 109.000). Siden 2000/01 har reintallet i Finnmark igjen økt (ca. 168.000 per 31. mars 2005). Målsettingen er å søke å holde reintallet relativt stabilt på et langsiktig, økologisk forsvarlig nivå for å sikre en god tilpasning til ressursgrunnlaget, og en produktiv reinflokk som kan gi en økonomisk forutsigbar drift.
Parallelt med reintallsøkningen på 1970- og 1980-tallet, men også videre utover 1990-tallet, ble det dokumentert en sterk reduksjon i lavbeitene i Finnmark, og da særlig på vår- og høstbeitene. Det er en utbredt oppfatning at lav er sensitiv for tråkk og hard beiting, og har sen gjenvekst. Foreløpige resultater fra de siste undersøkelsene på Finnmarksvidda viser at i områder med høy beitebelastning er lavbeitene fortsatt slitt, mens i områder med relativt lavere reintetthet har lavbeitene tatt seg opp. Den raske gjenveksten av lav i sistnevnte områder, skyldes at det i de siste årene har vært mye nedbør om sommeren, noe som generelt gir økende vekstrate på reinlav.
4.6 Klimaendringer, rovdyr og arealsituasjon
Reindriften drives på naturens premisser og er generelt sårbar i forhold til ytre påvirkninger. Dette omfatter både naturlige påvirkningsfaktorer som klima og rovdyr, men også menneskelige faktorer som arealinngrep og forstyrrende aktiviteter.
Generelt kan en si at klimaendringer vil kunne få betydning for tilgang, kvalitet og kvantitet av beite, men også for blant annet områdebruk, flytteveier og flyttetidspunkter, kalvingsland og insektstress. Hvorvidt endringene er mest positive eller mest negative for reindriften, vil variere mellom områder, avhengig av regionale og lokale forhold, samt når og hvordan området brukes av reindriften. Sammenhengene er komplekse og vil være vanskelige å forutsi. I et føre-var-perspektiv vil det derfor være viktig å sikre både en bærekraftig ressurstilpasning og et best mulig arealgrunnlag, som kan gi næringen den nødvendige robusthet og fleksibilitet til å tilpasse seg klimaendringer.
Vekslende forekomster av rovdyr har stort sett alltid utgjort en del av det ytre miljøet som påvirker reindriften. Gjennom sin helårs utnyttelse av fjell- og utmarksområder har reindriftsnæringen vært vant til å forholde seg til rovdyr. I de seinere årene har imidlertid rovdyrtapene i mange områder ligget på et fra næringen sett uakseptabelt høyt nivå. Det er en stor utfordring for næring og ansvarlige myndigheter å finne løsninger som reduserer rovdyrtapene, og som sikrer en opprettholdelse av den tradisjonelle nomadiske reindriften.
Reinbeitearealene er under et stadig press fra andre arealbrukere. Dette gjelder blant annet vei- og vassdragsutbygging, Forsvarets virksomhet, hyttebygging, nydyrking, jakt- og friluftsinteresser og de senere årenes omfattende planer for vindkraftutbygging. Økt kommersialisering i ly av allemannsretten skaper også utfordringer for reindriften, idet slike aktiviteter fort kan få et omfang og skje i tidsrom som kan være til stor skade og ulempe for reindriften. Etter omstendighetene kan et lite inngrep ødelegge hele årssyklusen. Forholdet til annen utnyttelse av utmarksarealer blir derfor lett konfliktfylt.
Reindriftsrettens geografiske utstrekning er et tema som særlig har stått sentralt i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde de senere år. Oppmerksomheten har i vesentlig grad sin bakgrunn i Høyesteretts avgjørelse i Korssjøfjellsaken, Rt. 1988 s. 1217. I denne saken kom Høyesterett fram til at det på et nærmere angitt område innenfor forvaltningsgrensene ikke var etablert reindriftsrett gjennom alders tids bruk. Fram til denne dommen hadde det fra næringens og forvaltningens side vært lagt til grunn at det forelå en rett til å utøve reindrift innenfor reinbeiteområdene. I St.meld. nr. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift ble dette forholdet viet betydelig oppmerksomhet, og det ble foreslått endringer i reindriftsloven. For å løse spørsmålet om reindriftsrettens geografiske utstrekning, ble reindriftsloven § 2 endret i 1996 slik at det i loven gis direkte uttrykk for at de utmarksstrekninger som inngår i reinbeiteområdene er å anse som lovlig reindriftsareal med mindre annet følger av særlige rettsforhold, se for øvrig merknader til § 4 i kapittel 10. I tillegg ble reindriftslovens ekspropriasjonshjemmel endret slik at staten er gitt adgang til å ekspropriere rett til reindrift for eventuelle arealer innenfor de samiske reinbeiteområdene hvor domstolene har kommet til at rett til reindrift ikke foreligger. Høyesteretts avsa 24.oktober 1997 dom i Aursundensaken, Rt. 1997 side 1608. Høyesterett kom til at det på et område innenfor forvaltningsgrensene for det samiske reinbeiteområde ikke var etablert reindriftsrett. Riast Hylling og Femunden reinbeitedistrikter har siden fremmet søknader om ekspropriasjon av beiterett for rein i de områder som er omfattet av henholdsvis Høyesteretts avgjørelse i Aursundensaken og i Korssjøfjellsaken. Som en oppfølging av ekspropriasjonssøknadene, har Landbruks- og matdepartementet oppnevnt et bredt sammensatt forhandlingsutvalg som forhandler med de berørte grunneierne om reinbeiteavtaler i de aktuelle områdene. Siktemålet er å komme frem til balanserte forhandlingsløsninger der det parallelt holdes tett kontakt med reindriften og de berørte kommuner.
4.7 Reindriften som kulturbærer
Samisk reindrift er på mange måter en livsform basert på sterke kulturelle elementer. Reindriften er en viktig bærer av samisk kultur. Samisk språk, bruk av tradisjonelle beiteområder og reinmerker, duodji (husflid) og kunsthåndverk er i denne sammenheng viktig. Det samme gjelder familiemessige og andre sosiale relasjoner. Dette betyr ikke at reindriften ikke tar inn over seg skiftninger i tiden eller er upåvirket av den generelle samfunnsmessige utvikling. Men den klare og bevisste forankring i kulturelle verdier bidrar til å gjøre reindriften som næring og livsform slitesterk i sin kjerne, og motstandskraftig i forhold til påvirkninger. Et viktig element i denne sammenhengen er den tidligere nevnte siidaen. Denne er en særegen organisasjonsform for reindriftssamene, som for øvrig bygger på de samme grunnelementene som en finner igjen i reindriften i alle de øvrige områdene i verden hvor tradisjonell reindrift foregår.