1 Innledning

1.1 Sammendrag av proposisjonen

Denne proposisjonen inneholder forslag til nødvendig lovgrunnlag for å sikre ivaretakelse av de fleste nye oppgaver som fylkeskommunene skal overta fra 2010. Denne styrkingen av det folkevalgte regionale nivået har siden framleggelsen av St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid blitt betegnet som forvaltningsreformen.

Proposisjonen er en oppfølging av St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid og inneholder ytterligere utredninger og konkretisering av de oppgavene som i meldingen ble varslet overført til folkevalgt, regionalt nivå. Kommunal- og regionaldepartementet sendte 26. februar 2008 ut et samlet høringsnotat om oppgavene, med høringsfrist 30. april. Oppsummering av høringsrunden er tatt inn i punkt 1.3. Proposisjonen opprettholder i all hovedsak de forslagene til oppgaveendringer som inngikk i høringsnotatet.

Proposisjonen inneholder forslag til lovendringer på fagområder som forvaltes av følgende departementer: Fiskeri- og kystdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Dette dokumentet er dermed en samleproposisjon som fremmes av Kommunal- og regionaldepartementet som ledd i dette departementets samordningsansvar for forvaltningsreformen.

Regjeringen legger stor vekt på at Stortinget skal få et samlet bilde av innholdet i forvaltningsreformen. På enkelte sektorer er det vurdert som mest hensiktsmessig å framlegge oppgaver relatert til forvaltningsreformen i dokumenter til Stortinget som fremmes av det enkelte departement. Eksempler på dette er at oppgavene innen samferdselssektoren blir presentert for Stortinget i Nasjonal Transportplan og i en tilknyttet odelstingsproposisjon. Enkelte oppgaver, for eksempel innen landbruks- og matområdet, dreier seg om økonomiske virkemidler, som ikke trenger lovforankring. For å gi Stortinget et samlet bilde av innholdet i forvaltningsreformen, er det derfor i punkt 2 i denne proposisjonen tatt inn en «meldingsdel» som oppsummerer oppgaver som vil bli lagt fram for Stortinget i fagdepartementenes egne dokumenter.

Både i St.meld. nr. 12 (2006-2007) og i høringsnotatet fra Kommunal- og regionaldepartementet er gjennomgående begrepet «region» benyttet som betegnelse på det folkevalgte regionale nivået. Når det nå synes klart at det ikke vil skje fylkessammenslutninger fra 2010, ser departementet det ikke formålstjenlig å endre betegnelsen på fylkeskommunene og deres interne styringsorganer (fylkesting, fylkesråd, fylkesutvalg mv.) I denne proposisjonen er fortsatt begrepet «region» benyttet når det refereres til stortingsmeldingen og til Innst. S. nr. 166 (2006-2007).

Punkt 1.4 inneholder en omtale av de regionale prosessene med vurdering av gjeldende fylkesinndeling. Etter det som foreligger av vedtak per 30. april i år er det ikke grunnlag for frivillige fylkessammenslutninger. Dermed vil nåværende fylkesinndeling ligge til grunn også ved overføring av de nye oppgavene fra 2010. St.meld. nr. 12 (2006-2007) pekte på den såkalte «forsterkede fylkesmodellen» som ett av to aktuelle alternativer ved overføring av de fleste av de oppgavene som var vurdert i meldingen.

Styringsutfordringene på tvers av fylkesgrensene er særlig store i hovedstadsområdet. Regjeringen mener det er nødvendig å treffe vedtak om pålagt plansamarbeid mellom Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Dette er det ene av fire alternativer for bedre samordning og styring som ble skissert både i St.meld. nr. 12 (2006-2007) og i Hovedstadsmeldingen (St.meld. nr. 31 (2006-2007) Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion. Hovedstadsmeldingen).

Punkt 1.5 gir en beskrivelse av samhandling og styringsrelasjon mellom stat og fylkeskommuner. I punktet vurderes det hvordan dette kan utvikles videre ut fra fylkeskommunenes styrkede rolle som regional utviklingsaktør etter 2010, og reformens mål om en mer effektiv og helhetlig regional forvaltning.

For regionale miljøvernoppgaver og oppgaver innen landbruks- og matområdet la St.meld. nr. 12 (2006-2007) til grunn at det skulle foretas en konkret gjennomgang av oppgaver og en etterfølgende vurdering av hvilke av disse som kan overføres til fylkeskommunene. Denne gjennomgangen er foretatt, og resultatet av vurderingene er kort omtalt nedenfor. Nærmere omtale er tatt inn i punkt 2.5 (miljøvern) og punkt 2.7 (landbruks- og matområdet). Konkrete lovforslag på miljøvernområdet er tatt inn i punkt 6.

Samtidig med behandlingen av St.meld. nr. 12 (2006-2007) i mai 2007, vedtok Stortinget en ny bestemmelse i kommuneloven § 60 nr. 6 om kontroll med fylkeskommunal økonomi, jf. Ot.prp. nr. 14 (2006-2007) og Innst. O. nr. 55 (2006-2007). Begrunnelsen for den styrkede statlige kontrollen med fylkeskommunenes økonomi, var knyttet til mulige fylkessammenslutninger fra 2010. Når fylkesinndelingen vil ligge fast fram mot 2010, er det ikke reelt behov for en særskilt bestemmelse i kommuneloven om kontroll med fylkeskommunenes økonomi i 2009. Bestemmelsen i kommuneloven § 60 nr. 6 foreslås derfor opphevet. Dette er nærmere omtalt i punkt 7.

Forholdet til samiske interesser, herunder konsultasjoner med Sametinget om reformen, er omtalt i punkt 2.8 og i enkelte av punktene som omhandler lovforslag. Fylkeskommunenes internasjonale virksomhet er omtalt i punkt 1.6. I punkt 1.7 er det omtale av departementenes oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak av 10. mai 2007 om å arbeide for overføring av ytterligere oppgaver til fylkeskommunene.

Punkt 8 inneholder omtale av økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene om oppgaveendringer. Omtalen er mest konkret på de områdene der oppgaveendringene er ferdig utredet, det vil si der konkrete lovforslag inngår i denne proposisjonen, jf. punktene 3-7. Den endelige oversikten og opplegget for finansiering av de nye fylkeskommunale oppgavene vil bli fremmet i Kommuneproposisjonen 2010.

Oppgaver på Fiskeri- og kystdepartementets område

I St.meld. nr. 12 (2006-2007) og i Kommunal- og regionaldepartementets høringsnotat, ble det foreslått å overføre deler av akvakulturforvaltningen og forvaltningen av viltlevende marine ressurser tilknyttet kystsel, skolekvoter, lokale fiskerireguleringer, tang og tare samt kongekrabbe. Det ble også varslet overføring av distriktskvoteordningen hvis ordningen videreføres. De nevnte oppgavene foreslås overført, med unntak av distriktskvoteordningen. Fiskeri- og kystdepartementet skal arbeide videre med arbeidsfordelingen mellom fylkeskommunene og Fiskeridirektoratets regionkontorer, samt angi nærmere rammer for fylkeskommunenes virksomhet knyttet til lokale fiskerireguleringer, skolekvoter, forvaltning av kongekrabbe, tang og tare og kystsel.

Oppgaver på Kunnskapsdepartementets område

Drifts- og finansieringsansvaret for fagskolene foreslås overført til fylkeskommunene. Dette er i samsvar med det som ble varslet i St.meld. nr. 12 (2006-2007). Fylkeskommunene skal sørge for at det eksisterer et fagskoletilbud i fylket som ivaretar lokale, regionale og nasjonale kompetansebehov. Fylkeskommunene får også en rolle i å veilede om og medvirke til kvalitetsutvikling på grunnskolenivå. Dette forventes å gi god sammenheng mellom grunnskolen og videregående opplæring. I forhold til høyere utdanning vil fylkeskommunene få anledning til å utnevne to av de eksterne styremedlemmene til statlige høyskoler. Dette forankres i en tilføyelse i universitets- og høyskoleloven.

På grunnlag av stortingsmeldingen om forvaltningsreformen og Stortingets behandling av denne, fikk Norges forskningsråd sommeren 2007 i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet å utrede formålet med og innretningen på nye regionale forskningsfond. Utredningen ble sendt på høring sammen med høringsnotatet fra Kommunal- og regionaldepartementet om nye oppgaver til det folkevalgte regionale nivået. Regjeringen ønsker å følge opp utredningen og foreslår at det opprettes fem til sju regionale fou-fond, at hver fylkeskommune kun deltar i ett fond og at fylkeskommunene selv finner sammen i egnede samarbeidsregioner. Regionale forskningsfond organiseres med et faglig uavhengig styre for hvert fond. Styret skal bestå av representanter oppnevnt av fylkeskommunene og staten. I samsvar med Stortingets forutsetninger i Innst. S. nr. 166 (2006-2007) er det lagt opp til at fylkeskommunene gis flertall i styret, samt styreleder. En nærmere omtale av regionale forskningsfond er tatt inn i punkt 2.3.

Oppgaver på Kultur- og kirkedepartementets område

I Innst. S. nr. 166 (2006-2007) heter det blant annet at «regionene bør få det fulle ansvaret for å forvalte spillemidlene til kulturbygg og til lokale og regionale idrettsanlegg». Fra og med 2010 vil midlene til regionale kulturbygg bli kanalisert inn i den desentraliserte ordningen for kulturhus etter hvert som disse blir fristilt fra pågående prosjekter. Fylkeskommunene skal få større ansvar for oppnevning av styreledere og styremedlemmer til region-/ landsdelsinstitusjoner og knutepunktinstitusjoner fra 2010. I tråd med innstillingen vil Kultur- og kirkedepartementet igangsette en varslet gjennomgang av kriteriene for fordelingen av spillemidler til idrettsanlegg i fylkeskommunene. Dette arbeidet vil starte opp høsten 2008.

Øvrige aktuelle oppgaver innen Kultur- og kirkedepartementets fagområder, blant annet arkivsentra, bibliotek og skolekonsertordningen er nærmere omtalt i punkt 2.4.

Oppgaver på Landbruks- og matdepartementets område

St.meld. nr. 12 (2006-2007) varslet en gjennomgang og vurdering av fylkesmannens oppgaver på landbruks- og matområdet. Denne gjennomgangen er foretatt. På landbruks- og matområdet har fylkesmannen en sentral rolle som utviklingsorgan og er en viktig aktør for å følge opp de nasjonale landbrukspolitiske målene i det enkelte fylke. Fylkesmannsembetene har forvaltningoppgaver knyttet til virkemidlene i landbruket. Fylkesmannen forvalter også deler av bygdeutviklingsutviklingsmidlene og har en rolle i verdiskapingsprogrammene innen sektoren. Videre er fylkesmannen kompetansesenter generelt og for kommunene spesielt, fører kontroll med tilskuddsordningene (som forvaltes av kommunene), er saksforberedende organ for fylkeslandbruksstyret og er aktiv i samfunnsplanleggingen.

Regjeringen er opptatt av å styrke ansvar for og samordning av regional næringsutvikling. I høringsnotatet ble det varslet at regjeringen ville vurdere å overføre til fylkeskommunene de oppgavene fylkesmennene har med forvaltningen av bygdeutviklingsmidlene knyttet til tilrettelegging og utvikling, samt de funksjoner fylkesmennene har i verdiskapingsprogrammene.

St.meld. nr. 12 (2006-2007) la til grunn at de fleste oppgavene fra landbruks- og matområdet skulle overføres, men at det skulle vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle og skje på en måte som sikret mulighetene til å nå nasjonale politiske mål og internasjonale forpliktelser på områdene. Dette vektla også Stortinget i sin behandling av saken, jf. Innst. S. nr. 166 (2006-2007).

På landbruks- og matområdet har regjeringen besluttet at fylkeskommunene får ansvar for virkemidler knyttet til styrking av rekruttering og kompetanseheving i landbruket. Fylkeskommunene får videre ansvar for og en styrket medvirkning i oppgaver knyttet til verdiskaping, ved å overta fylkesmannens rolle i verdiskapingsprogrammene og ansvar for oppnevning av en representant til Innovasjon Norges faglige møtearenaer. Fylkeskommunene får også økt innflytelse over virkemidlene til næringsutvikling i landbruket gjennom økt eierskap i Innovasjon Norge og gjennom deltakelse i revidering av nasjonal næringsstrategi og utarbeidelse/revidering av handlingsplaner på landbruks- og matområdet. Fylkeskommunene får videre en styrket medvirkning i oppgaver knyttet til klima og samfunnsplanlegging, samt at fylkeskommunene overtar fylkeslandbruksstyrets uttalelsesrett knyttet til landbrukspolitiske saker. Gjenværende oppgaver hos fylkesmennene med unntak av klagebehandling, kontroll, innsigelse og lovlighetskontroll vil også bli foreslått overført til fylkeskommunene dersom det blir overført flere oppgaver på miljøvernområdet, inkludert områdevern etter ny lov om naturmangfold.

Oppgaver på Miljøverndepartementets område

Det er foretatt en gjennomgang av fylkesmannens oppgaver på miljøområdet, i samsvar med det som ble varslet i stortingsmeldingen. Oppgaveporteføljen i fylkesmannens miljøvernavdeling er knyttet til forvaltningsoppgaver etter forurensningsloven, naturvernloven, vannforvaltningsforskriften, forvaltning av både høstbare og truede/sårbare arter, jakt og fiske samt allment friluftsliv. Dessuten har fylkesmannen en rekke oppgaver tilknyttet klagebehandling, innsigelse til arealplaner, tilsyn og kontroll. De sistnevnte oppgavene er ikke aktuelle for overføring til folkevalgt, regionalt nivå.

Fylkesmannens oppgaver knyttet til bevaring av innlandsfisk/høstbare viltarter og jakt/fiske på disse artene samt oppgaver med å tilrettelegge og ivareta allment friluftsliv skal overføres til fylkeskommunene. Det samme gjelder vannregionmyndighet etter forskrift om vannforvaltning. Slik myndighet er nå lagt til ni av fylkesmannsembetene. Vannforvaltningsforskriften må endres som følge av denne omleggingen. Antallet fylkeskommuner som vil få myndighet vil bli fastsatt i endret forskrift. I tillegg får fylkeskommunene en styrket rolle i regional planlegging (på grunnlag av ny plandel til plan- og bygningsloven) og i forhold til klimautfordringen.

Oppgavene tilknyttet forurensningsfeltet forutsettes beholdt hos fylkesmennene siden det arbeides med en omlegging fra enkeltkonsesjoner til forskriftsfestede standardkrav, noe som innebærer at fylkesmannens oppgaver i hovedsak blir å føre tilsyn med aktørene. Fylkesmennene skal også fortsatt ha ansvaret for regionale oppgaver innen truede og sårbare arter (blant annet rovvilt).

Spørsmålet om plassering av forvaltningsansvaret for områdevernet er utsatt og skal avgjøres i lys av den nye loven om naturmangfold. Denne skal etter planen legges fram for Stortinget slik at forslaget kan behandles våren 2009.

Oppgaver på Nærings- og handelsdepartementets område

Innovasjon Norge skal videreføres som et nasjonalt særlovsselskap med kontorer regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Fylkeskommunene skal samlet eie 49 prosent av selskapet. Dette er i denne proposisjonen foreslått tatt inn i loven om Innovasjon Norge. Fylkeskommunene forutsettes å ha like stor eierandel hver, totalt 9,6 millioner kroner (statens innskudd skal fortsatt være 10 millioner kroner). En slik endret eierstruktur krever flere lovendringer av overordnet karakter, mens eieravtalen og vedtektene skal inneholde de mer detaljerte bestemmelsene.

Vedtektene vil blant annet regulere fylkestingets rett til å oppnevne to representanter direkte til de regionale styrene, krav til sammensetning av regionstyrene og etablering av valgkomité mv.

SIVA vil sammen med fylkeskommunene arbeide videre for å avklare interessen for regionale innovasjonsselskap, hvordan de skal organiseres og hvilke arbeidsoppgaver de eventuelt skal ha. Dette er nærmere omtalt i punkt 2.6.

Oppgaver på Samferdselsdepartementets område

Flere spørsmål tilknyttet samferdsel er vurdert på bakgrunn av det som ble varslet i St.meld. nr. 12 (2006-2007) og Kommunal- og forvaltningskomiteens flertallsmerknader i Innst. S. nr. 166 (2006-2007). Det legges opp til å overføre ansvaret for øvrige riksveger og øvrige riksvegferjer. Dette representerer en overføring av store økonomiske verdier til fylkeskommunene. Fylkeskommunene overtar ansvaret for øvrig riksvegnett med den standard det har, og tilhørende rettigheter og forpliktelser slik de er på overtakelsestidspunktet.

Det er utarbeidet forslag til prinsipper for klassifisering av stamveger og nåværende øvrige riksveger, dvs. (framtidige) fylkeskommunale veier, som skal overføres til fylkeskommunene. Arbeidet med kriteriene og oppgaveoverføringen for øvrig er nærmere omtalt i punkt 2.2.

Ut fra de foreslåtte kriteriene vil fylkeskommunene fra 1. januar 2010 ha ansvaret for ca. 80 prosent av det offentlige vegnettet (utenom kommunale veier). Når det gjelder behov for statlige føringer, vil Samferdselsdepartementet komme nærmere tilbake til problemstillingen i egen odelstingsproposisjon etter årsskiftet. I denne vil også nødvendige endringer i aktuelt lovverk bli tatt opp.

Det er lagt til grunn at Statens vegvesen beholdes samlet. Regjeringen legger til grunn at trafikant- og kjøretøyområdet (omtalt som trafikkstasjoner i stortingsmeldingen) fortsatt skal være statlig som del av statens vegvesen og at gjeldende regelverk forutsettes videreført på dette området. Fylkeskommunene skal imidlertid få sterkere innvirkning på lokalisering av trafikkstasjonene.

Når det gjelder framtidig ansvar for kjøp av persontransport med tog, vil det ikke bli gjort generelle endringer i dagens organisering av kjøperrollen. Samferdselsdepartementet vil likevel bruke sine virkemidler på jernbaneområdet slik at det blir lagt til rette for gode, integrerte kollektivløsninger lokalt/regionalt. Som en oppfølging av St.meld. nr. 31 (2006-2007) Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion - Hovedstadsmeldingen, skal det vurderes nærmere hvordan regionale myndigheter kan få en sentral rolle i kjøp av persontransport med tog i hovedstadsområdet. Samferdselsdepartementet har derfor som en del av arbeidet med Oslopakke 3 trinn 2, som planlegges lagt fram for Stortinget samtidig med Nasjonal Transportplan, innledet dialog med lokale myndigheter for å drøfte hvilke samarbeidsformer som er best egnet i hovedstadsregionen.

1.2 Bakgrunn

Regjeringen fremmet 8. desember 2006 St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid. Utgangspunktet for meldingen var å legge grunnlaget for en hensiktsmessig forvaltningsstruktur og oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Dette er viktige forutsetninger for et funksjonelt og effektivt styringssystem. Meldingen la til grunn at det skal være tre direkte folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge, og at det regionale nivået skal fornyes og styrkes. Hovedmålet er å sikre en velfungerende offentlig sektor på alle tre nivåer. Meldingen la til grunn at det skal legges til rette for utvikling av funksjonelle regioner som bidrar til å sikre arbeidsplasser og velferd der folk bor. Reformen skal være et svar på utfordringene fylkeskommunene har i dag knyttet til legitimitet, handlekraft og rollen som regional utviklingsaktør. Reformen skal dermed sikre et levende folkestyre og sterke kommuner og robuste regioner som kan utnytte lokale og regionale fortrinn til beste for innbyggerne, næringslivet og samfunnet for øvrig. Stortingsmeldingen la til grunn at fylkesstrukturen skal vurderes, og de folkevalgte regionene skal få en tilstrekkelig bredde og tyngde i sin oppgaveportefølje.

Forvaltningsreformen skal bidra til å realisere følgende mål:

• Et forsterket folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom desentralisering av makt og myndighet og klar ansvarsdeling mellom forvaltningsnivåene

• En mer samordnet og effektiv offentlig forvaltning ved at ulike sektorer ses i sammenheng innenfor den enkelte region

• Verdiskaping og sysselsetting basert på lokale og regionale fortrinn og forutsetninger, som sikrer det framtidige grunnlaget for velferden i samfunnet

• Effektiv ivaretakelse av nasjonale mål som for eksempel bærekraftig utvikling, likeverdige tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte.

I St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid ble det slått fast at kommunene og staten fortsatt skal være de viktigste leverandørene av velferdstjenester, mens regionene skal være de sentrale regionale utviklingsaktørene. Det innebærer at de skal være drivkraften i å utnytte regionale og lokale fortrinn ut fra regionalpolitiske vurderinger og prioriteringer. Regional utvikling er et politikkområde som bør være underlagt direkte folkevalgt styring. Kjernen i det regionale utviklingsansvaret er å skape en helhetlig og villet samfunnsutvikling for egen region. Regjeringen foreslo at dagens fylkeskommunale oppgaver fortsatt skal være ansvarsområdene til folkevalgt, regionalt nivå. Nye utviklingsoppgaver vil utgjøre en vesentlig del av regionenes oppgaver, og kommer altså i tillegg til nåværende tjenesteoppgaver og forvaltningsoppgaver som fortsatt skal ivaretas av fylkeskommunene. Meldingen pekte på at omfanget av nye utviklingsoppgaver som kan overføres til regionene til en viss grad avhenger av den geografiske inndelingen av det regionale nivået. Meldingen signaliserte mer omfattende oppgaver innen samferdsel og kultur dersom det blir få og store regioner. Regjeringen mente imidlertid at de fleste nye oppgavene kan overføres til folkevalgt, regionalt nivå uavhengig av regional inndeling.

St.meld. nr 12 (2006-2007) viste til at fylkeskommunene i ulik grad har lyktes som sentral drivkraft og tilrettelegger for regional utvikling. Det skyldes manglende prioriteringer i fylkeskommunene, men også at fylkeskommunene ikke har hatt tilstrekkelige virkemidler for å fylle den utviklings- og planleggingsrollen de har vært tiltenkt. For å gi den regionale utviklingsrollen et løft, er det en forutsetning at fylkeskommunene får større myndighet over beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen.

Meldingen trakk opp rammene for overføring av oppgaver innen følgende områder: samferdsel, næringsutvikling, marin sektor, miljøvern, landbruks- og matområdet, kultur, forskning og utdanning samt regional planlegging. I tillegg ble tre ulike modeller for regional inndeling skissert, hvorav regjeringen omtalte to av dem som aktuelle. Disse to ble betegnet som henholdsvis «regionmodellen»- med få og store regioner - og «forsterket fylkesmodell» - med om lag samme antall fylker som i dag. Regjeringen la til grunn at spørsmålet om framtidig inndeling skulle vurderes av fylkeskommunene og kommunene før regjeringen skulle ta stilling til inndelingsspørsmålet. Kommunal- og regionaldepartementet ga i januar 2007 fylkeskommunene ansvaret for å samordne regionale prosesser om dette temaet, der også næringsliv og frivillige organisasjoner ble trukket inn. Prosessen og fylkestingenes vedtak er omtalt i punkt 1.4. De foreløpige innspillene fra fylkeskommuner og kommuner ble også presentert i Kommunal- og regionaldepartementets høringsnotat av 26. februar 2008.

Stortinget behandlet meldingen 10. mai 2007 på grunnlag av Innst. S. nr. 166 (2006-2007). Flertallet i Kommunal- og forvaltningskomiteen ga sin støtte til regjeringens målsettinger for reformen og den skisserte prosessen for vurdering av regional inndeling. I all hovedsak støttet flertallet i komiteen også forslagene til endret oppgavefordeling. Kommunal- og forvaltningskomiteen hadde på noen områder merknader. Disse er blitt lagt til grunn i departementenes arbeid med oppfølging og konkretisering av overføring av oppgaver til folkevalgt, regionalt nivå.

Gjennom forvaltningsreformen er det et mål å desentralisere makt og myndighet. Ved å legge ytterligere ansvar for utviklingspregede regionale virkemidler og oppgaver til fylkeskommunene, som allerede har ansvar for regional utvikling, blir mulighetene bedre for helhetlige prioriteringer og samordning mellom ulike sektorer. Vellykkede utviklingsstrategier må ta utgangspunkt i hvert fylkes unike ressurser og forutsetninger, og fordrer et nært samarbeid mellom fylkeskommunene, næringslivet og kommunene. Regjeringen vil legge til rette for at regionale fortrinn kan utnyttes og videreutvikles.

I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at det tas sikte på en tettere kobling mellom næringslivet, høyskolene, regionale forskningsaktiviteter og folkevalgt, regionalt nivå for å legge til rette for næringsutvikling og innovasjon. For å styrke regional forskning og samspillet mellom næringsliv, høyskoler og fylkeskommunene ble forslaget i St.meld. nr. 12 (2006-2007) om å opprette en ny ordning med regionale forskningsfond videreført og utdypet. Videre foreslo høringsnotatet overføring av blant annet store og viktige oppgaver innenfor samferdselssektoren, delt eierskap til Innovasjon Norge og etablering av regionale innovasjonsselskaper i samarbeid mellom fylkeskommunene og SIVA. Viktige oppgaver innenfor helsefremmende arbeid vurderes. Dette er et felt som kan gi regional merverdi ved tettere sammenheng med plan- og miljøvernarbeidet. Fylkeskommunenes framtidige oppgaveportefølje - både de oppgavene som nå overføres og de som allerede er et fylkeskommunalt ansvar – vil styrke fylkeskommunene betydelig som regionale utviklingsaktører.

Fylkeskommunene vil som nevnt i punkt 1.1. få nye oppgaver på flere sektorområder. Disse oppgavene har som fellesnevner at de styrker det regionale folkevalgte nivået i rollen som utviklingsaktør. St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn - regional framtid pekte på regjeringens forventninger til regionene om å skape synergier mellom eksisterende og nye oppgaver, og trekke med alle relevante aktører i det regionale utviklingsarbeidet. Det foregår allerede mye samarbeid og samhandling mellom dagens fylkeskommuner og regional stat, kommuner og næringsliv. Denne samhandlingen er i særlig grad knyttet til fylkesplanleggingen, regionale partnerskap og regionale utviklingsprogrammer. Når fylkeskommunene får styrket sin posisjon med en bredere oppgaveportefølje, forventer departementet at dette i seg selv vil føre til god samordning mellom de ulike oppgavene. Det vil imidlertid fortsatt være nødvendig med god dialog og samarbeid med ulike aktører om regional oppgaveløsning. Regionale planprosesser med grunnlag i ny plandel til plan- og bygningsloven forventes å bli en svært viktig arena for samarbeid og samhandling mellom fylkeskommunene, regional stat, kommunene, næringslivet og frivillige organisasjoner. Fylkesmannen og andre regionale statsetater skal fortsatt ha forvaltningsansvaret for en del oppgaver som har betydning for regional utvikling og tjenesteproduksjon. Departementet legger til grunn at det også i tilknytning til dette etableres gode samhandlingsrutiner mellom regionale statsetater og fylkeskommunene.

1.3 Høringsrunden

Kommunal- og regionaldepartementet sendte 26. februar 2008 ut et samlet høringsnotat om nye oppgaver til det folkevalgte, regionale nivået. Frist for å avgi høringsuttalelse ble satt til 30. april 2008. Samme frist ble satt for endelige innspill om regional inndeling fra fylkestingene og kommunestyrene. Utredningen fra Norges Forskningsråd om innretningen på regionale forskningsfond ble sendt på høring samtidig.

Høringsnotatet omhandler oppgaver på åtte av departementenes fagområder. Det ble derfor en bred høring med mer enn 800 adressater. Disse fikk saken på høring:

• Sametinget

• Departementene

• Fylkesmenn

• Fylkeskommuner

• Kommuner

• Registrerte politiske partier

• Sysselmannen på Svalbard

• Longyearbyen lokalstyre

• Norges Bank

• Statistisk sentralbyrå

• Riksarkivet

• Riksrevisjonen

• Riksantikvaren

• NAV

• Direktoratet for arbeidstilsynet

• Direktoratet for naturforvaltning

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Forsvarsbygg

• Kystdirektoratet

• Norges vassdrags- og energidirektorat

• Oljedirektoratet

• Politidirektoratet

• Skattedirektoratet

• Sosial- og helsedirektoratet

• Statens kartverk

• Statsskog SF

• Toll- og avgiftsdirektoratet

• Utdanningsdirektoratet

• Utlendingsdirektoratet

• Vegdirektoratet

• Barneombudet

• Forbrukerombudet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Sivilombudsmannen

• Datatilsynet

• Konkurransetilsynet

• Kredittilsynet

• Mattilsynet

• Statens forurensningstilsyn

• Statens helsetilsyn

• Forbrukerrådet

• Kommunal landspensjonskasse

• Kommunalbanken

• Statens pensjonskasse

• Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI)

• Innovasjon Norge

• SIVA Selskapet for industrivekst

• Norges forskningsråd

• Handelshøyskolen BI

• Norges handelshøyskole NHH

• Norges veterinærhøgskole

• Norsk fiskerihøgskole

• NTNU

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Stavanger

• Universitetet i Tromsø

• Universitetet i Agder

• Samtlige statlige høgskoler

• KS - Kommunesektorens arbeidsgiver- og interesseorganisasjon

• NHO Næringslivets hovedorganisasjon

• Finansnæringens hovedorganisasjon

• Verdipapirfondenes forening

• Sparebankforeningen

• Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon

• Arbeidsgiverforeningen SPEKTER

• Landsorganisasjonen i Norge

• Yrkesorganisasjonenes sentralforbund

• Akademikerne

• Unio

• Fagforbundet

• Fellesforbundet

• Kommunalansattes fellesorganisasjon

• NITO

• Norsk sykepleierforbund

• Utdanningsforbundet

• Finansforbundet

• Norsk journalistlag

• Norsk presseforbund

• Norsk redaktørforening

• Den norske advokatforening

• Den norske dommerforening

• Den norske lægeforening

• Den norske revisorforening

• Norges autoriserte regnskapsføreres forening

• Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring

• Den norske tannlegeforening

• Norsk psykologforening

• Friluftsrådenes landsforbund

• Kulturminnevernets fellesorganisasjon

• Landsdelsutvalget for Nord-Norge

• Norges idrettsforbund

• Norges juristforbund

• Norges kommunerevisorforbund

• Norges velforbund

• Norsk kommunalteknisk forening

• Norsk pensjonistforbund

• Norsk rådmannsforum

• NORVAR – Norsk VA-verk forening

• Private barnehagers landsforbund

• Funksjonshemmedes fellesorganisasjon

• Nasjonalforeningen for folkehelsen

• Nasjonalt folkehelseinstitutt

• Norges handikapforbund

• Norsk pasientforening

• Samarbeidsorganet for funksjonshemmedes organisasjoner

• Elevorganisasjonen

• Foreldreutvalget for grunnskolen

• Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner

• Norsk forening for bolig- og byplanlegging

• Samarbeidsrådet for yrkesopplæring

• Norges Lastebileierforbund

• Logistikk- og transportindustriens landsforening

• Transportbrukernes Fellesorganisasjon

• Norsk Transportarbeiderforbund

• Norges taxiforbund

• Sykelistenes Landsforening

• Autoriserte Trafikkskolers Landsforening

• Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF)

• Norges bilbransjeforbund

• Norges Automobil Forbund (NAF)

• Motorførernes Avholdsforbund (MA)

• Kongelig Norske Automobilforbund (KNA)

• Norges blindeforbund

• Entrepenørforeningen- Bygg og Anlegg (EBA)

• Maskinentrepenørenes Forbund (MEF)

• Byggenæringens Landsforening

• Opplysningsrådet for veitrafikken

• Trygg trafikk

• Transportøkonomisk institutt

• Sintef

• Forbundet for ledelse og teknikk (FLT)

• Parat

• Tekna Statens vegvesen

• Jernbaneverket

• Flytoget AS

• Mantana AS

• Mitrans

• Norsk Jernbaneforbund

• Norsk jernbaneklubb

• Norsk lokomotivmannsforbund

• Norsk Togoperatørforening

• NSB Anbud AS

• NSB AS

• Ofotbanen AS

• Statens havarikommisjon for transport

• Statens jernbanetilsyn

• Miljøvernforbundet

• Naturvernforbundet

• Natur og Ungdom

• Leder av landbruksdirektørenes arbeidsutvalg, Åse Egeland

• Fylkeslandbruksstyrene

• Norges Bondelag

• Norsk Bonde- og småbrukarlag

• Norges Skogeierforening

• Norskog

• Reindriftsforvaltningen

• Statens landbruksforvaltning

• Statskog SF

• Norske 4H

• Det Norske skogselskap

• Det norske hageselskap

• Naturviterne

• KSL-Matmerk

• Finnmarkseiendom

• Norsk senter for bygdeforskning

• Norsk institutt for skog og landskap

• Universitetet for miljø og biovitenskap

• Institutt for landbruksøkonomisk forskning

• Bioforsk

• Fiskeridirektoratet

• Norges fiskarlag

• Fiskebåtredernes forbund

• Norsk sjømannsforbund

• Norges kystfiskarlag

• Norges Råfisklag

• Norges Sildesalgslag

• Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd

• Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening

• Norske Sjømatbedrifters Landsforening

• Norsk nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund

• Argentum

• Bedriftsforbundet

• Brønnøysundregistrene

• Den norske Dataforening

• Den norske Revisorforening

• Eksportfinans ASA

• Eksportutvalget for fisk EFF

• FOKUS (Kompetanse og ressurssenter i internasjonale kvinnespørsmål)

• Forskningsparkene i Norge FIN

• IKT Norge

• INTSOK

• Norsk bygdeturisme

• Norsk designråd

• Norske Maritime Eksportører

• Norsk Investorforum

• Norsk Romsenter

• Norsk Venturekapitalforening

• Patentstyret

• Agder naturmuseum og botanisk hage

• Akvaforsk

• Breheimsenteret

• Den norske reisebransjeforening

• Den norske turistforening

• Det Kgl. Selskap for Norges Vel

• Energibedriftenes landsforening

• Fellesaksjonen for Ulv

• Fetsund lenser, fløtingsmuseum og naturinformasjonssenter

• Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk

• Foreningen våre rovdyr

• Fortidsminneforeningen

• Forum for kommunale planleggere

• Forum for lokalt miljøvern

• FOR-UT, stiftelsen for naturlig friluftsliv

• Fremtiden i våre hender

• Fridtjof Nansens Institutt

• Friluftslivets fellesorganisasjon

• Greenpeace Norge

• GRID Arendal

• GRIP

• Grønn hverdag

• Hardangervidda natursenter

• Havforskningsinstituttet

• Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap

• Jostedalsbreen Nasjonalparksenter

• Matforsk AS

• Miljøstiftelsen

• Noragric

• Nordisk Genressursråd

• Jordbruksvidenskap, Inst for genetikk og bioteknologi

• Norges Fjellstyresamband

• Norges Geologiske Undersøkelser

• Norges Jeger- og Fiskerforbund

• Norges Kystfiskarlag

• Norges Miljøvernforbund

• Norges Naturvernforbund

• Norsk Allmenningsforbund

• Norsk biologiforening

• Norsk botanisk Forening

• Norsk Bremuseum

• Norsk Etnomologisk forening

• Norsk Fjellmuseum

• Norsk Genressursråd

• Norsk Industri

• Norsk Inst. for jord- og skogkartlegging

• Norsk Inst. for kulturminneforskning

• Norsk Inst. for landbruksforskning

• Norsk Inst. for naturforskning

• Norsk Inst. for vannforskning

• Norsk Limnologiforening

• Norsk Naturforvaltning

• Norsk Ornitologisk forening

• Norsk Polarinstitutt

• Norsk senter for økologisk landbruk

• Norsk skogmuseum

• Norsk Vannforening

• Norsk Zoologisk Forening

• Norske Fiskeoppdretteres forening

• Norske Reindriftssamers landsforbund

• Norske Samers Riksforbund

• Norskog

• Opplysningsvesenets fond

• Planteforsk

• Reindriftsforvaltningen

• Reiselivsbedriftenes landsforening

• SABIMA

• Samarbeidsrådet for naturvernsaker

• Stabbursnes naturhus og museum

• Stiftelsen Idebanken

• Univ. i Oslo, Naturhistoriske museer og botanisk hage

• A/L Biblioteksentralen

• ABM-Utvikling

• Agder Teater

• Agder Teater A/S

• Akershus Teater, Stiftelsen

• Bergen Internasjonale Teater (BIT) - Teatergarasjen

• Bibliotekarforbundet

• Black Box Teater AS

• Brageteatret AS

• Carte Blanche AS

• Cirka Teater AS

• Den Nationale Scene A/S

• Den Unge Scenen (DUS)

• Det Norske Blåseensemble anno 1734

• Det Norske Teatret

• Dissimilis kultur- og kompetansesenter

• Festspillene i Bergen

• Festspillene i Elverum

• Førde Internasjonale Folkemusikkfestival

• Haugesund Teater AS

• Hedmark Teater

• Hordaland Teater

• Hålogaland Teater

• Molde Internasjonale Jazz Festival

• Musikkteater i Bodø

• Musikkteatret i Trondheim, Stiftelsen

• Nasjonalbiblioteket

• Nasjonalmuseet

• Nationaltheatret

• Nettverk for Scenekunst v/Teaterhuset Avant Garden

• Nordland Teater AS

• Nord-Trøndelag Teater

• Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité

• Norsk bibliotekforening

• Norsk fagbibliotekforening

• Norsk kulturråd

• Norsk lokalhistorisk institutt

• Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek

• Norsk Scenekunstbruk v/ Danse og teatersentrum

• Norsk Skuespillersenter

• Norsk Teaterråd

• Olavsfestdagene i Trondheim

• Regionteateret i Møre og Romsdal, AS (Teatret Vårt)

• Riksarkivaren

• Rikskonsertene

• Riksteatret

• Rogaland Teater AS

• Samisk spesialbibliotek/Sametinget

• Sogn og Fjordane Teater LL

• Stavanger Symfoniorkester

• Stella Polaris Opplevelser AS

• Stellaris Danseteater AS

• Stiftelsen KSO - Kristiansand Symfoniorkester

• Teater Avant Garden

• Teater Ibsen - Telemark og Vestfold Regionteater AS

• Teater Manu, Norsk Tegnspråkteater

• Teatret Vårt

• Tromsø Symfoniorkester

• Trondheim Symfoniorkester

• Trøndelag Teater AS

• Ultima Oslo Contemporary Music Festival

• Unima Norge - Norsk forening for figurteater

• Vestlandske Teatersenter (VT)

• Arbeidsgiverforeningen NAVO

• Folkehøyskolerådet

• Forum for fagskoler c/o Abelia

• Forum for fylkesutdanningssjefer (FFU)

• Kristne Friskolers Forbund

• Maritimt Utdanningsforum

• NOKUT

• Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO)

• Nettverk for private høgskoler

• Norges Fiskarlag

• Norges Rederiforbund

• Norges Sjøoffisersforbund

• Norsk forbund for fjernundervisning og fleksibel utdanning

• Norsk kulturskoleråd

• Norsk skolelederforbund

• Norsk Studentunion

• Norske Fag- og Friskolers Landsforbund

• Samordna opptak

• Sjøfartsdirektoratet

• Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

• Statens lånekasse for utdanning

• Studententes landsforbund

• Universitets- og høyskolerådet (UHR)

• Voksenopplæringsforbundet

• VOX

• Acta bibelskole

• Ansgar bibelskole

• Asker kunstskole

• Barratt Due musikkinstitutt

• Bergen Bibelskole

• Bibelskolen Bildøy Bergen

• Bibelskolen i Grimstad

• Bibelskolen Oslo Kristne Senter

• Bibelskolen på Fossnes

• Bårdar akademiet AS

• Bårdar Akademiet Bergen

• Bårdar Akademiet Tvedestrand

• DesignInstituttet

• Einar Granum kunstfagskole

• Evangelisk bibelseminar

• Fagskolen for bok og papir

• Filadelfia bibelskole Oslo

• Film og TV-akademiet

• Fjellhaug bibelskole

• Fjellheim bibelskole

• Fjelltun bibelskole

• Frelsesarmeens offisersskole

• Gjennestad Gartnerskole

• Gå ut senteret

• Handelsinstituttet

• Kunstskolen i Bergen

• Kunstskolen i Rogaland

• Levende Ord Bibelskole

• Mølla kunstskole

• Nordkalotten bibel- og misjonssenter

• Norsk Lydskole

• Norsk Yrkesdykkerskole

• Oslo fotokunstskole

• Oslo kunstfagskole

• Plus-skolen

• Prosjektskolen

• Regnbuen bibelskole

• Sentermenighetens bibelskole

• Smyrna bibelinstitutt

• Strykejernet kunstskole

• Troens bevis bibel & Misjonsinstitutt

• Trondheim Bibel- og Misjonsskole

• Urtehagen Videregående Friskole

• Veien - skole for tilbedelse og utrustning

• Westerdals Grafisk Design

• Westerdals School of Communication AS

• Wolff Eksponeringsdesign

• Øya videregående skole

• Ålesund kunstskole

• Rådet for fylkeskommunale fagskoler og Nasjonalt utvalg for tekniske fagskoler

• Nasjonalt utvalg for fagskoleutdanning i helse- og sosialfag

Det kom inn ca. 190 høringsuttalelser. Alle fylkeskommunene, Oslo kommune og KS sitt hovedstyre har behandlet saken. Om lag 90 kommuner har avgitt uttalelse, mange av disse gjennom fellesuttalelser fra regionråd. 40 statlige instanser, inkludert noen universiteter og høyskoler, har avgitt uttalelse. Det er kommet uttalelser fra til sammen 37 ulike interesseorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner.

Synspunkter fra høringsinstansene til det enkelte fagområde er oppsummert i punkt 2 – 6 i proposisjonen. I dette punktet gis en kortfattet omtale på bakgrunn av generelle innspill i høringsrunden.

Fylkeskommunene, mange kommuner og KS (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) mener at høringsnotatet ikke samsvarer med regjeringens og Stortingets uttrykte ambisjoner for forvaltningsreformen, og ønsker overføring av flere oppgaver til folkevalgt, regionalt nivå. Statlige instanser peker i stor grad på nasjonale hensyn og framhever utfordringer ved styring og fagkompetanse som følge av overføring av oppgaver fra statlige forvaltningsorganer.

Sametinget peker generelt på at når det legges opp til å overføre oppgaver til et nivå der konsultasjonsavtalen ikke gjelder, har Sametinget forventninger til at samiske interesser sikres «på en mer betryggende og forsvarlig måte og at Sametingets myndighet ikke svekkes i den nye regionreformen».

De fleste fylkeskommunene og KS påpeker at høringsnotatet preges av en sektorvis tilnærming siden det enkelte departement selv har stått for utredningen på sine fagområder. Flere oppgaver forventes overført. Mange fylkeskommuner uttrykker likevel at de ser positivt på de forslagene om nye oppgaver som ligger i høringsnotatet. Til sammen sju fylkeskommuner og KS peker på at det er ønskelig å gjennomføre forsøk for å styrke det folkevalgte, regionale nivået. Både videreutvikling av enhetsfylket og regionforsøk – etter modell fra svenske forsøk – trekkes fram i denne sammenheng.

Fylkesmennenes arbeidsutvalg peker på at arbeidet med forvaltningsreformen i for liten grad har vært satt inn i en bred sammenheng der sentrale verdier som likhet, likeverd og rettsikkerhet holdes fram. Disse prinsippene vil legge begrensninger på hvilke oppgaver som kan legges ut til endelig avgjørelse på det lokale nivået. Det påpekes også bl.a. at det er nødvendig å diskutere framtidas styringsmodell i relasjon til internasjonalisering og demografiske utfordringer.

Landsorganisasjonen (LO) fremholder at de foreslåtte oppgaveendringene ikke er i samsvar med de ambisjonene regjeringen hadde i Soria Moria-erklæringen. LO mener at dersom fylkeskommunen i framtida skal ha tilstrekkelig legitimitet blant innbyggerne, som et selvstendig politisk forvaltningsnivå, må de også ha tilstrekkelig med oppgaver. Det må derfor jobbes videre med ytterligere oppgaver til fylkeskommunene.

Akademikerne understreker betydningen av å ha en god prosess med medvirkning fra de ansattes organisasjoner og tillitsvalgte lokalt og sentralt. Akademikerne har dessuten et generelt synspunkt om at fylkesmannsembetene bør styrkes for å ivareta de oppgavene som representerer en rettssikkerhetsgaranti.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) understreker betydningen av at endringer i dagens forvaltningsstruktur må skje på frivillig basis. YS understreker videre betydningen av at innbyggerne sikres gode tjenester uansett hvor i landet de bor, og at de vet hvor de skal henvende seg for å få de tjenestene som tilbys av det offentlige.

Unio påpeker prinsipielt at der det finnes nasjonale mål som skal nås, kan ikke slikt ansvar og slike oppgaver delegeres til det regionale nivået uten en god forankring og koordinering på nasjonalt nivå. Ellers gir Unio blant annet støtte til å basere strukturendringene på stor grad av frivillighet.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) viser til at de tidligere har gitt uttrykk for at St.meld. nr. 12 (2006-2007) hadde et for lavt ambisjonsnivå og for lite helhetstenkning sett i relasjon til de utfordringer norske regioner og lokalsamfunn står overfor. NHO sin skepsis er blitt ytterligere styrket av at Regjeringen nå har signalisert at det ikke blir noen sammenslåing av fylker. NHO er på denne bakgrunn uenig i flere av forslagene til overføring av oppgaver innen utdanning, forskning og innovasjon, samferdsel og vannforvaltning.

1.4 Regional inndeling

1.4.1 Det regionale folkevalgte nivå

I St.meld. nr 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid ble det presentert tre alternative modeller for regional inndeling.

1. Forsterket fylkesmodell, hvor regioninndelingen i all hovedsak ville tilsvare dagens fylkesinndeling.

2. Mellommodell, som ville innebære et middels antall regioner. Denne modellen ville føre til relativt mange inndelingsendringer. De fleste av dagens fylker ville bli berørt gjennom sammenslutning med ett eller flere nabofylker.

3. Regionmodell, som i stor grad ville tilsvare en landsdelsinndeling. Inndelingsendringer ville berøre alle dagens fylker, som enten ville bli slått sammen med ett eller flere nabofylker, eller delt mellom to eller flere regioner.

Det har vært en forutsetning for forvaltningsreformen at kommunesammenslutninger skal være frivillige, slik det ble vedtatt av Stortinget i 1995. Det har videre vært et utgangspunkt for reformen at vi også i framtiden kommer til å ha en kommunestruktur med mange og relativt små kommuner, og at kommunene skal beholde sin brede og allsidige oppgaveportefølje. Videre har det vært en forutsetning at reformen ikke skal føre til sentralisering innad i regionene. Regjeringen legger i utgangspunktet generalistkommunesystemet til grunn for organiseringen av kommunesektoren.

Regjeringens foreløpige vurdering av modellene i stortingsmeldingen var at både den forsterkede fylkesmodellen og regionmodellen ville kunne være aktuelle ved gjennomføring av forvaltningsreformen. Etter regjeringens vurdering ville de fleste av de aktuelle oppgavene kunne overføres uten geografiske endringer. På kultur- og samferdselsområdet ble det vurdert som aktuelt å tilføre flere oppgaver i en regionmodell.

Departementet ønsket at det skulle være en bred prosess også lokalt og regionalt bak valgene av modell for regional inndeling.

Fylkeskommunene og kommunene ble invitert til å fatte vedtak om forslag til inndeling i to omganger – et foreløpig vedtak senest 30. juni 2007, og et endelig vedtak innen 1. desember 2007 (etter kommunestyre- og fylkestingsvalget høsten 2007). Høsten 2007 ble frist for endelige innspill utsatt. Den nye fristen for det endelige vedtaket ble sett i sammenheng med fristen for høringsnotatet, som ble satt til 30. april 2008.

Regjeringen ønsket at det skulle fattes vedtak når det gjaldt:

1. Prinsipielt begrunnet preferanse for forsterket fylkesmodell eller regionmodell.

2. Forslag til egen inndeling innenfor a) fylkets foretrukne modell, og b) den øvrige modellen.

Fylkeskommunene fikk vinteren 2007 ansvar for å legge opp til prosesser som sikret god forankring hos alle relevante aktører – kommuner, nabofylker, regional statsforvaltning, næringsliv og frivillig sektor. På denne måten fikk prosessene en legitimitet som er viktig for gjennomføringen av reformen. Regjeringen la spesielt vekt på at kommunene ble involvert, og fikk tid til å ta stilling til inndeling og eventuelt egen tilhørighet.

Nærmere om vedtakene fra fylkestingene og Oslo bystyre

Nedenfor følger en gjennomgang av fylkestingenes vedtak, i hovedsak basert på de endelige vedtakene fra april 2008.

Finnmark fylkesting ønsker ikke en større region enn Finnmark, men kan akseptere at tiltakssonen i Nord-Troms blir inkludert i Finnmark. Troms fylkesting ønsker en region med alle tre fylkene i Nord-Norge, og mener at modellen med å overføre kommunene i Nord-Troms til Finnmark må skrinlegges. Dersom forsterket fylkesmodell blir lagt til grunn, mener Troms fylkesting at grensen mellom Nordland og Troms må endres. Med de oppgavene som er foreslått overført, ønsker Nordland fylkesting at Nordland fylkeskommune fremdeles skal utgjøre en region, eventuelt med mindre grensejusteringer.

Nord-Trøndelag fylkesting har i sitt endelige vedtak ikke uttalt seg om valg av modell for inndeling. Fylkestinget har et foreløpig vedtak om forsterket fylkesmodell fra våren 2007, og høringsuttalelsen fra våren 2008 inneholder ingen punkter som endrer på dette. Sør-Trøndelag fylkesting viser til sitt foreløpige vedtak om en regionmodell, og uttrykker misnøye med at det ikke ser ut til å bli en stor reform.

Fylkestinget i Møre og Romsdal avviser store landsdelsregioner, viser samtidig til sine tidligere høringsuttalelser om regionstruktur, og fremhever ønsket om enhetsfylkesmodellen. Sogn og Fjordane fylkesting ønsker en forsterket fylkesmodell. Hordaland fylkesting viser til sitt tidligere vedtak om at Hordaland fylkeskommune ønsker å inngå i en Vestlandsregion sammen med Sogn og Fjordane og Rogaland fylkeskommuner. Fylkestinget i Rogaland har ikke uttalt seg om valg av modell for regional inndeling våren 2008. Våren 2007 fattet fylkes­tinget et foreløpig vedtak om en forsterket fylkesmodell.

Fylkestinget i Vest-Agder har ikke uttalt seg om regional inndeling i sitt endelige vedtak. Våren 2007 fattet fylkestinget et foreløpig vedtak om en region Agder med mulige grensejusteringer. Aust-Agder fylkesting viser til det foreløpige vedtaket sitt om en regionmodell som omfatter minst Agderfylkene og Telemark.

Telemark fylkesting ønsker i sitt endelige vedtak en forsterket fylkesmodell. I sitt foreløpige vedtak våren 2007 ønsket de en regionmodell, men forutsatte flere oppgaver. Vestfold fylkesting ønsker en forsterket fylkesmodell med dagens grenser. Buskerud fylkesting har også endret synspunkt og har i sitt endelige vedtak besluttet å anbefale en forsterket fylkesmodell, med mulighet for justering av fylkesgrensene der kommunene ber om det.

Fylkestingene i Hedmark og Oppland sier i en felles uttalelse at fylkeskommunene ikke får tildelt oppgaver i et slikt omfang og med en slik tyngde at det forsvarer opprettingen av få og sterke regioner. Dersom det blir overført langt flere oppgaver enn det som er skissert i høringsnotatet, åpner de fremdeles for en regionmodell.

Østfold fylkesting har skiftet standpunkt, og sier i det endelige vedtaket sitt at det ikke gir vesentlig merverdi med en annen geografisk inndeling enn dagens Østfold. Akershus fylkesting har fornyet standpunktet sitt om en sterk hovedstadsregion som omfatter Akershus og Oslo samt eventuelt Østfold. Oslo bystyre ønsker fremdeles at grensene som gjelder i dag blir stående og at Oslo blir definert som en egen region.

Vedtakene fra kommunestyrene

Våren 2008 var det bare et fåtall kommuner som fattet vedtak om valg av modell for regional inndeling. ni kommunestyrer og fire regionråd – som omfatter 26 kommuner – har uttalt seg. Uttalelsene varierer når det gjelder hvilken modell som blir støttet. Ett kommunestyre har endret standpunkt til forsterket fylkesmodell, og to nye kommunestyrer har uttalt seg mot en regionmodell. Tre av regionrådene, med totalt 20 kommuner, ønsker en regionmodell. Det vil si at 68 prosent av kommunene som har fattet endelig vedtak, inkludert de som uttalte seg via regionrådene, ønsker en regionmodell.

I de foreløpige vedtakene våren 2007 uttalte 258 kommuner seg om valg av modell. 60 prosent av kommunene ønsket en regionmodell.

Oppsummering av vedtakene

Ti av fylkestingene og Oslo bystyre ønsket pr. 30. april 2008 en forsterket fylkesmodell, mens fem fylkesting vedtok en regionmodell. Tre av fylkestingene fattet ikke vedtak om valg av modell i denne siste runden. I første runde vedtok to av disse tre en forsterket fylkesmodell, mens det siste fylkestinget vedtok en regionmodell. Legger vi de foreløpige vedtakene til grunn for de tre, ønsker 12 fylkesting og Oslo bystyre en forsterket fylkesmodell, og seks fylkesting ønsker en regionmodell. Dette er en klar endring i standpunktene i forhold til de foreløpige vedtakene fra våren 2007, da 11 av fylkestingene ønsket en regionmodell, selv om tre av fylkestingene forutsatte flere oppgaver.

Vedtakene er ikke sammenfallende på en slik måte at de gir grunnlag for å endre fylkesgrenser på frivillig basis. Dermed ser ikke regjeringen at det er grunnlag for å ta initiativ til å endre fylkesinndelingen.

En forsterket fylkesmodell ligger dermed til grunn for forvaltningsreformen. Det blir ingen sammenslåing av fylker fra 2010. Dette innebærer imidlertid ingen endring i regjeringens politikk knyttet til eventuelle initiativ fra fylker som selv ønsker å slutte seg sammen.

1.4.2 Hovedstadsområdet

I St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid og St.meld. nr. 31 (2006-2007) Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion. Hovedstadsmeldingen ble det skissert fire alternative modeller for bedre regional styring og samordning i hovedstadsområdet.

1. Regionmodell. Etablering av et direkte folkevalgt organ i hovedstadsområdet med selvstendig beslutningsmyndighet for regionale oppgaver og direkte beskatningsrett. Modellen innebærer en sammenslutning av Oslo og Akershus, men kan også omfatte Østfold.

2. Modifisert regionmodell. Etablering av nytt regionalt organ, men hvor Oslo kommune beholder ansvaret for barnevern og de fylkeskommunale oppgavene som ikke er grenseoverskridende. Regionale areal- og transportoppgaver overføres til den nye regionen som har et større geografisk nedslagsfelt.

3. Et indirekte valgt særorgan for hovedstadsområdet, med selvstendig beslutningsmyndighet for utvalgte regionale oppgaver som areal og transport. Særorganet vil være en selvstendig juridisk enhet.

4. Pålagt regionalt plansamarbeid med hjemmel i plan- og bygningsloven. Dette innebærer at staten, ved Miljøverndepartementet, pålegger aktørene i regionen å samarbeide om regional plan etter nærmere avtalte retningslinjer.

De fire modellene inneholder mekanismer som i varierende grad bedrer mulighetene til å håndtere de aktuelle styringsutfordringene i området. Det er store forskjeller i modellenes egenskaper, særlig knyttet til demokratisk forankring og styring, effektivitet og oversiktlighet i forvaltningen. Aktørene i hovedstadsområdet stod også fritt til å diskutere andre styringsmodeller enn de som ble presentert i stortingsmeldingene.

Et flertall i Kommunal- og forvaltningskomiteen uttalte følgende i Innst. S. nr. 166 (2006-2007):

Komiteens flertall, medlemmene fra AP, SV, KRF, SP og V, viser til at hovedstadsområdet står overfor spesielle utfordringer. Dette er synliggjort på en god måte i meldingen, der Regjeringen mener at dagens organisering ikke legger godt nok til rette for å løse grenseoverskridende offentlige oppgaver i samsvar med viktige samfunnsmessige mål og regionens egne mål. Utfordringene er spesielt knyttet til arbeidsmarkedet med utvikling og fordeling av arbeidsplasser, kollektivtrafikk og arealdisponering. Dette er oppgaver og utfordringer som må løses på tvers av dagens kommune/fylkesgrenser. Flertallet vil understreke at dette er sentrale politiske områder som kun kan løses gjennom politiske styringsorganer som ser hele hovedstadsområdet under ett.

Blant annet ut fra komiteens merknad, inviterte kommunal- og regionalministeren i desember 2007 ledelsen i Oslo kommune, Akershus fylkeskommune og Østfold fylkeskommune til et møte for å formidle forventninger om at partene regionalt har aktivitet med sikte på sammenslåing eller mer forpliktende samarbeid. Partene fremhevet i møtet de samme standpunktene som kom fram av innspillene deres om regional inndeling fra våren 2007.

Runden med endelige innspill om regional inndeling våren 2008 førte ikke til nye holdninger eller nye initiativ fra partene. Østfold fylkesting fattet et endelig vedtak om at de ikke ønsker en regionmodell. Oslo bystyre og Akershus fylkesting endret ikke standpunkt, jf. omtale under punkt 1.4.1.

Etter siste høringsrunde ser ikke departementet det som et reelt alternativ at det vil bli tatt initiativ fra de lokale og regionale myndighetene for å få til endret inndeling. Departementet ser det heller ikke som formålstjenlig å ta i bruk statlige initiativ for å få til en sammenslutning mellom fylkene. Dermed er verken regionmodell eller modifisert regionmodell aktuelle å gjennomføre.

Etter departementets vurdering innebærer modell 3, med indirekte valgt særorgan for visse avgjørelser, store demokratiske ulemper. Modellen innebærer at styring og kontroll overføres fra direkte folkevalgte organer til organer som er indirekte valgt, og det vil være et demokratisk problem at innbyggerne i Oslo og Akershus ikke lenger har direkte folkevalgt innflytelse på løsningen av sentrale regionale oppgaver. Dessuten vil det være en uheldig konsekvens at betydelig færre oppgaver vil være underlagt direkte folkevalgt styring i Akershus fylkeskommune, gitt at areal, transport og samferdsel legges til et særorgan. Departementet ser det derfor ikke som aktuelt å gå videre med denne modellen. Modell 4, pålagt regionalt plansamarbeid, vurderes nedenfor.

Pålagt regionalt plansamarbeid

Miljøverndepartementet kan etter gjeldende plan- og bygningslov § 19-2 gi bestemmelser om samarbeid mellom to eller flere fylkeskommuner. Oslo kommune er i denne sammenhengen likestilt med en fylkeskommune. Partene som berøres skal høres før bestemmelsene blir fastsatt, jf. § 19-4.

I ny plandel av plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) og Innst. O. nr. 57 (2007-2008), videreføres den adgangen Miljøverndepartementet har til å pålegge slikt samarbeid, med noen mindre presiseringer. Miljøverndepartementet kan gi bestemmelser om formålet med samarbeidet, hvilke oppgaver samarbeidet skal omfatte, om det geografiske området og om organisering av nødvendige samarbeidsorganer. Bestemmelsene skal også angi statens medvirkning.

Planer som utarbeides i et slikt samarbeid må vedtas av de samarbeidende fylkestingene/bystyret i Oslo. Det er således i forberedelsene av planvedtakene at det er aktuelt å samarbeide på tvers av fylkes-/ kommunegrensene, for eksempel gjennom et pålagt samarbeidsorgan. Etter ny plandel skal regionale planer ikke sendes til sentral godkjenning. Ved uenighet mellom fylkeskommunene, staten eller kommuner, kan saken likevel fremlegges for Miljøverndepartementet for avgjørelse. Alternativt kan Kongen fastsette at planer som blir omfattet av pålagt samarbeid skal godkjennes av Kongen.

Plansamarbeid i hovedstadsområdet

Oslo kommune og Akershus fylkeskommune vedtar hver sin kommune- og fylkesplan. Oslo kommunes siste vedtatte kommuneplan er for perioden 2004-2020. Akershus fylkeskommunes siste vedtatte fylkesplan er for perioden 2001-2007, forlenget ut 2009.

Gjennom de siste årene har det vært noen samarbeidstiltak i hovedstadsområdet:

• Felles fylkesdelsplaner mellom Oslo og Akershus for transportsystemet i Vestkorridoren og Sørkorridoren i 1998

• Felles fylkesdelsplaner mellom Oslo og Akershus for avfallshåndtering i 2002

• Samarbeidsalliansen Osloregionen (Akershus og Østfold fylkeskommuner, Oslo og 56 andre kommuner) vedtok Samordnet areal- og transportstrategi for Osloregionen i januar 2008. Det er uttrykt vilje til å følge denne i planarbeidet i den enkelte kommune og fylkeskommune.

• Oslo, Akershus og Buskerud vedtok felles Klima- og energistrategi og Klima- og energihandlingspakke for Osloregionen i 2005.

• Oslo og Akershus har en kontaktgruppe for areal- og transportsaker.

• Det pågår også et samarbeid mellom partene i regionen og statlige aktører om Oslopakke 3.

• Med virkning fra 1. januar 2008 ble det etablert et felles kollektivselskap mellom Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Selskapet, Ruter AS, har ansvaret for kollektivtrafikken, utenom tog.

Selv om det er flere samarbeidsinitiativ og samarbeidstiltak i hovedstadsområdet, er det ikke noen samlet innsats på politisk nivå mellom Oslo kommune og Akershus fylkeskommune med sikte på felles grep rundt overordnet regional planlegging. I forkant av St.meld. nr 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid ble det gjennomført faglige undersøkelser for å kartlegge styringsutforutfordringene i hovedstadsområdet. Analysen viste at dette særlig gjelder areal- og transportplanlegging, dvs. overordnet transportnett, retninger for byutvikling, lokaliseringsprinsipp og lignende.

På denne bakgrunn mener regjeringen det er behov for å etablere bestemmelser for et pålagt regionalt plansamarbeid om areal- og transportplanlegging mellom Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Miljøverndepartementet vil lede arbeidet. Kommunal- og regionaldepartementet og andre berørte departementer vil delta i arbeidet sammen med Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Det er viktig å peke på at plan- og vedtaksmyndighet fortsatt vil være i de respektive beslutningsorganer (Oslo bystyre og Akershus fylkesting).

Et slikt samarbeid kan bli ressurskrevende for de berørte partene, både nasjonalt og regionalt, men det må forventes å medføre en vesentlig samfunnsnytte når samarbeidet resulterer i et samordnet plangrunnlag for hovedstadsområdet. Arbeidet med pålagt plansamarbeid vil sees i sammenheng med andre pågående prosesser i hovedstadsområdet.

1.5 Statlig styring og dialog med fylkes­kommunene

1.5.1 Prinsipper for statlig styring av kommunesektoren

Behovet for samordnet styring

Staten styrer kommunesektoren gjennom lov og regelverk, finansieringsordninger, og mykere styringsvirkemidler som retningslinjer, dialog og samhandling. Det kommunale og fylkeskommunale landskapet er mangfoldig. Det er variasjoner i kommunestørrelse, kompetansetilgang, og ulike lokale behov og utfordringer – både kommuner i mellom og fylkeskommuner i mellom, og mellom ulike sektorområder. Disse variasjonene gir en utfordring i å utforme statlig politikk som bidrar til å løse sentrale politiske målsettinger på enkeltområder, sikrer helhetlige løsninger av sektorens samlede oppgaver, og samtidig gir rom for utvikling, lokal variasjon og tilpasning. Rammestyring med rom for lokale prioriteringer og tilpasninger er et overordnet prinsipp når staten skal innrette ordninger og virkemidler rettet mot kommunesektoren.

Kommunestyrene og fylkestingene er ansvarlige for kommunal og fylkeskommunal virksomhet og for å gi innbyggerne best mulig tilbud av tjenester. De har en rolle både som tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere, samfunnsutviklere og som demokratiske arenaer. Statens styring av kommunesektoren skal sørge for et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av bosted, samtidig som kommunene og fylkeskommunene må få rom til å prioritere tjenester lokalt i tråd med lokale forhold. Regjeringens mål er å legge til rette for en sterk og effektiv kommunesektor som er en sentral aktør i samfunnsutviklingen lokalt og regionalt, og som kan gi innbyggerne gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse samtidig som den enkeltes rettssikkerhet ivaretas. Utfordringen for utforming av den statlige styringen er å begrense de stramme styringsgrepene og heller benytte dialog og veiledning der dette er mulig. Ulike sektorer vil ha ulik grad av styringsbehov, avhengig av oppgavens karakter. Noen oppgaver vil måtte følges med relativt sterk grad av styring.

Målet for den statlige styringen av sektoren er at den skal være konsistent og helhetlig. Dette innebærer at de sektorspesifikke styringsgrepene fra de ulike departementene i sum ikke skal gjøre at statens samlede styring blir for stram. Dette er en kontinuerlig utfordring. Sektorens tilbakemeldinger om oppnåelse av nasjonale mål og rammebetingelser for disse, gjennom blant annet konsultasjonsarenaen, er derfor viktig. Statens styring av kommunesektoren bør også være preget av forutsigbarhet, slik at sektoren får tid til å omstille seg og legge til rette for endringer i budsjettering og annen planlegging.

Lov- og regelverk

Dersom kommunesektoren pålegges nye oppgaver eller plikter, kreves i utgangspunktet hjemmel i lov. Lovpålegg, plankrav, tilsyn og rapportering er sterke styringsvirkemidler, og bør derfor være begrunnet med nasjonale hensyn.

Det finansielle ansvarsprinsipp og budsjettmessig oppfølging av nye oppgaver

Det finansielle ansvarsprinsipp betyr at det forvaltningsnivået som er tillagt ansvar og beslutningsmyndighet for en oppgave, også har ansvaret for å finansiere utgiftene til oppgaveløsningen. Kommunesektorens inntektsrammer blir fastsatt av staten. Når nye oppgaver legges til kommuner og fylkeskommuner, eller det innføres regler som medfører utgiftsøkning, må derfor staten følge opp i budsjettsammenheng slik at sektoren får dekket sine merutgifter. Likeså skal inntektsrammene vanligvis reduseres dersom en flytter oppgaver fra kommunesektoren, og innsparinger kan dokumenteres.

Finansiering

Rammefinansiering gjennom inntektssystemet er hovedfinansieringsmodellen for kommunesektoren. Innenfor gjeldende økonomiske rammer og gjeldende regelverk, skal sektoren løse sine oppgaver. En forutsetning for rammestyring er at sektoren selv følger opp nasjonalt fastsatte mål og sørger for tilfredsstillende standard. Øremerking av tilskudd er et styringsverktøy som gir staten en sterk grad av kontroll med kommunesektoren. Isolert sett er dette tiltak som kan bidra til raskere måloppnåelse på enkeltområder. I et mer helhetlig perspektiv er øremerking et virkemiddel som må benyttes med varsomhet. Samtidig kan det være ønskelig for staten å synliggjøre politiske prioriteringer og sikre oppgavegjennomføring ved øremerking av tilskudd.

Øremerking på ett område kan medføre krav om tilsvarende på andre områder, og kan gi et uoversiktig styringssystem der ulike ordninger motvirker hverandre. En omfattende bruk kan bidra til passivitet i sektoren, ved at kommuner ikke griper fatt i aktuelle utfordringer, men i stedet avventer statlige initiativ. Søknader og rapportering fører til administrative kostnader på lokalt og sentralt nivå. Krav til egenfinansiering ved øremerking kan for øvrig bidra til å forsterke inntektsforskjeller mellom kommuner, og på den måten også bidra til at forskjeller i tjenestetilbudet øker.

Det kan imidlertid være særskilte forhold som tilsier bruk av øremerkede tilskudd. Dette kan gjelde bevilgninger som gjelder få kommuner/fylkeskommuner, ved utbygging av tjenester i en oppstartsfase, for områder med særskilt politisk prioritet, eller dersom det er vanskelig å finne objektive kriterier for tildeling.

Bruk av myke styringsvirkemidler

Sterke styringsvirkemidler som øremerking og lov eller forskrift, bør forbeholdes særskilt prioriterte nasjonale målsettinger. Mykere styringsvirkemidler gir kommunesektoren større mulighet for lokale tilpasninger og generelt større lokalpolitisk handlingsrom. Eksempler på mykere styringsgrep kan være informasjonsspredning, spredning av gode eksempler og dialog med kommunesektoren.

Med hjelp av nettverksmetodikk utviklet av KS, har kommunesektoren etter hvert fått gode tradisjoner for bruk av nettverk som arbeidsform i lokalt utviklings- og fornyingsarbeid. Nettverksideen innebærer at kommunene eller fylkeskommunene skal lære av hverandre gjennom erfaringsutveksling. Rapportering gjennom KOSTRA kan også redusere behovet for sterke styringsgrep. KOSTRA-data gir kommunene og fylkeskommunene anledning til en systematisk vurdering av egne resultater opp mot nasjonale snitt og sammenlignbare kommuner/fylkeskommuner. Samtidig har statlige myndigheter et godt grunnlag for å vurdere tilstand og utgangspunkt for styringsdialog med sektoren.

Bruken av mykere styringsgrep gjør samtidig at staten har behov for en vurdering av og diskusjon om måloppnåelse og resultater, både i sektoren samlet sett og grad av variasjon mellom kommuner. Her er konsultasjonsordningen en viktig arena.

1.5.2 Samhandling mellom stat og fylkeskommune - begrepsforståelse og mål

Statens styring av fylkeskommunen bør i størst mulig grad være basert på rammestyring gjennom samhandling og dialog hvor det regionale nivået gis frihet til å løse oppgaver i tråd med egne prioriteringer, innenfor rammen av nasjonal politikk.

Det er et omfattende og godt samarbeid mellom fylkeskommunene og staten. I dette samarbeidet er det viktig å utveksle informasjon om hverandres forventninger og synspunkter, utvikle felles virkelighetsforståelse, og komme fram til omforente forslag til mål, virkemidler og løsninger. Regionale erfaringer og synspunkter er viktig som del av vurderingsgrunnlaget for nasjonal politikk. Ved generelt å bidra til økt fokus på samhandling mellom staten og fylkeskommunene, vil dette bidra til at nasjonal og regional politikk i enda større grad bygger opp under hverandre.

Det har over flere år, ikke minst i EU, men også i Norge, skjedd en utvikling fra tradisjonell hierarkisk styring – government – til økt grad av governance 1 i form av mer bruk av dialog, nettverk eller samhandling. Dette er en styringsform hvor også privat og frivillig sektor samhandler med offentlige myndigheter i mindre hierarkiske og flatere organisasjonsmessige rammer og med større fokus på prosesser som fører fram til resultater.

Denne samhandlingen gir muligheter for å oppnå resultater som en ikke ville nådd uten samarbeid mellom flere institusjoner. Det bidrar til å sikre felles problemforståelse og bedre forankring av mål og virkemidler. Samtidig gir denne styringsformen sentrale utfordringer knyttet til demokratisk forankring, åpenhet og styringseffektivitet.

I St.meld. nr. 12 (2006-2007) heter det:

Regjeringen mener relasjonene mellom staten og kommunesektoren i større grad må utvikles i retning av partnerskap og likeverd, og at relasjonene mellom nivåene må baseres på klare ansvarsforhold, tillit og gjensidighet.

Det er stort behov for dialog mellom fylkeskommunene og staten på det enkelte fagområde, men også bred regionalpolitikk forutsetter samhandling. Regionalt perspektiv på for eksempel FoU, samferdsel og næringspolitikk krever samordning for at det skal danne en helhetlig regionalpolitikk. For å stimulere vekstkraft nedenfra er det nødvendig med en differensiert statlig politikk som støtter opp under utvikling basert på ressursgrunnlag og utfordringer i de ulike deler av landet. På denne bakgrunn har det over lang tid vært mål om å utvikle det regionale samarbeidet gjennom de regionale partnerskapene, den nasjonale koordineringen mellom departementene, og den «vertikale» samhandlingen mellom sentralt og regionalt nivå 2 .

1.5.3 Arenaer for samhandling og dialog

Det finnes en rekke arenaer for dialog og samhandling mellom stat og fylkeskommuner. Det skjer bl.a. gjennom regjeringens konsultasjonsordning med kommunesektoren, som omfatter både kommuner og fylkeskommuner, regjeringens årlige kontaktkonferanse med fylkeskommunene, dialogmøter om Nasjonal transportplan, i de regionale partnerskapene, i møter mellom Innovasjon Norges distriktskontorer og fylkeskommunene mv. Fylkesmannen er også et viktig knutepunkt mellom stat og kommunesektor, både som samordner, formidler og veileder ved iverksetting av statlig politikk overfor kommunesektoren, og med ansvar for å ivareta grunnleggende rettssikkerhetshensyn gjennom tilsyn og klagebehandling. Samhandlingsarenaer knyttet til regional planlegging både i kommunene og fylkeskommunene er et meget sentralt område for samarbeid mellom regional stat og fylkeskommunene. Dette samarbeidet vil få økt betydning etter at endringene i plan- og bygningslovens bestemmelser om regional planlegging trer i kraft. Fylkeskommunens rolle som regional planmyndighet styrkes, samtidig som godt samarbeid og samhandling i planprosessene med den regionale statsforvaltning og fylkesmannen understrekes. For nærmere å illustrere samhandling på og mellom nivåer har departementet nedenfor valgt å omtale noen få, men sentrale arenaer.

Konsultasjonsordningen mellom staten og kommune­sektoren v/KS

Konsultasjonsordningen er regjeringens hovedarena for dialog med kommunesektoren. Ordningen består av fire faste årlige møter. I tillegg til møtene er det omfattende bilateral kontakt mellom departementene og KS. Denne kontakten er både administrativ og politisk, og av både formell og uformell karakter.

Ordningen skal bidra til å nå følgende seks mål:

1. Felles forståelse mellom staten og kommunesektoren om de oppgaver som kan realiseres innenfor en gitt inntektsramme. Dette kan bidra til å lette den finanspolitiske styringen av kommunesektoren.

2. Konsultasjoner om prioritering av kommunesektorens ressursbruk kan bidra til å redusere statlig styring gjennom regelverk og øremerking.

3. Økt lokal frihet i oppgaveløsningen kan gi mer effektiv ressursbruk og styrke lokaldemokratiet.

4. Konsultasjoner kan bidra til å gi kommunesektoren mer stabile og forutsigbare rammebetingelser.

5. Bedre informasjonsgrunnlag for regjeringens og Stortingets utforming av den nasjonale styringen av kommunesektoren.

6. Gjennomsiktighet ved at metodikk og kalkulasjoner er forståelige, konsistente og etterprøvbare.

De fire faste konsultasjonsmøtene er innrettet etter regjeringens arbeid med statsbudsjettet. Hovedtema for disse møtene er makroøkonomiske forhold knyttet til kommuneopplegget i statsbudsjettet, reformer og enkeltsaker innen enkeltsektorer eller områder, bilaterale avtaler og sektorens måloppnåelse jf. rapporteringen i KOSTRA.

Bilaterale samarbeidsavtaler mellom staten og KS innenfor enkeltsektorer og involvering av KS i arbeidet med kostnadsberegninger, er sentrale elementer i en mer forpliktende ordning. Ordningen med involvering av KS i arbeidet med kostnadsberegninger av reformer i kommunesektoren ble innført fra 2007. I tillegg har partene fra samme tid vært enige om å styrke arbeidet med samarbeidsavtaler på enkeltsektorer.

Regjeringens kontaktkonferanse med fylkes­kommunene

Gjennom regjeringens årlige kontaktkonferanse med fylkeskommunene møtes statsråder fra flere departementer og fylkeskommunenes politiske ledelse. Målet med konferansene er å styrke den politiske dialogen mellom folkevalgte organer for å medvirke til at nasjonal og regional politikk bygger opp under hverandre.

Arbeidet med Nasjonal transportplan

Det har i arbeidet med Nasjonal transportplan 2010-2019 blitt gjennomført en omfattende og inkluderende planprosess. Tidlig i planprosessen ble det gjennomført politiske dialogmøter mellom Samferdselsdepartementet/Fiskeri- og kystdepartementet og fylkeskommunene/storbyene for å diskutere utviklingen av transportpolitikken. Det ble også avholdt dialogmøter for å få tidlige synspunkt på planforslaget fra etatene og Avinor. Dette kom i tillegg til den ordinære politiske behandlingen av planforslaget i fylkeskommunene og storbyene.

Fylkeskommunale faglige kollegier.

Fylkeskommunene har egne kollegier på en rekke områder, hvor henholdsvis fylkesordførere /-rådsledere, fylkesrådmenn, fylkesregionalsjefer, fylkesnæringssjefer og fylkessamferdselssjefer møtes. Dette er fylkeskommunale møteplasser, men det er ikke uvanlig at departementer og nasjonale virkemiddelaktører som Innovasjon Norge, SIVA og Norges Forskningsråd inviteres til å delta, innlede og diskutere sentrale regionalfaglige spørsmål med kollegiene.

Kontaktgruppe for samarbeid med fylkes­kommunene (KFK)

Siden 1998 har Kommunal- regionaldepartementet hatt ansvar for en såkalt kontaktgruppe for faglig samarbeid med fylkeskommunene (KFK). Dette er en kontakt- og faggruppe hvor også Miljøverndepartementet, Innovasjon Norge (IN) og KS deltar. Fylkeskommunene er representert ved lederne for fylkekommunenes fagkollegier for fylkesrådmenn, fylkesregionalsjefer og fylkesnæringssjefer. Gruppen fungerer som et faglig informasjons- og diskusjonsorgan der aktuelle, strategiske problemstillinger for arbeid med regional utvikling settes på dagsorden. Dette kan være problemstillinger knyttet til arbeidet med regionale utviklingsprogrammer, utviklings- og næringsarbeid for øvrig, behovet for endringer i virkemiddelbruken etc. Det gjennomføres 2-3 møter i året. Enkelte møter har vært utvidet med flere deltakere fra fylkeskommunene og fra andre departementer og institusjoner.

Dialog for styrket koordinering og økt marin verdiskaping

Fiskeri- og kystdepartementet har, sammen med kystfylkeskommunene, etablert et forum for gjensidig og regelmessig orientering og koordinering. Kommunal- og regionaldepartementet, Innovasjon Norge, SINTEF og andre miljøer har deltatt aktivt i arbeidet. SINTEF var i 2007 ansvarlig for gjennomføring av et prosjekt for identifikasjon av ulike regionale fortrinn på marin sektor. Utgangspunktet for etablering av dette samarbeidsforumet har vært å arbeide for størst mulig effekt av de samlede offentlige virkemidler gjennom økt kunnskap og samordning mellom aktiviteter på statlig og regionalt nivå. Likeledes har virksomheten bidratt til å styrke kontaktene på dette området mellom de aktuelle fylkeskommuner.

Internasjonalt samarbeid

Innenfor det europapolitiske samarbeidet er det en rekke samarbeidsfora politisk og administrativt, jf. punkt 1.6.

Regionale partnerskap

Fylkeskommunene samarbeider i regionale partnerskap hvor representanter for næringslivet, forsknings- og utredningsmiljøer-, universitets- og høyskolemiljøer, ulike statlige virkemiddelaktører, kommunene og frivillige organisasjoner samarbeider. Arbeidsformen er integrert i fylkeskommunenes arbeid, bl.a. i forvaltningen av Kommunal- og regionaldepartementets midler til fylkeskommunene til regional utvikling (kapittel 551, post 60).

1.5.4 Tiltak og videre arbeid med samhandling mellom staten og fylkes­kommunene

St.meld. nr. 12 (2006-2007) sier at relasjonene mellom staten og kommunesektoren i større grad må utvikles i retning av partnerskap og likeverd. St.meld. nr. 33 (2007-2008) Eit sterkt lokaldemokrati sier videre at departementet vil arbeide ytterligere med konkretisering av tiltak fram mot 2010, og at det vil være spesielt viktig å se nærmere på samhandling mellom staten og fylkeskommunene. Kommunesektoren selv og KS vil være involvert.

Et hovedmål med reformen er å bidra til regional utvikling gjennom en mer samordnet og effektiv offentlig forvaltning. For å oppnå dette er det ønskelig å videreutvikle arenaer for samhandling, dialog og læring mellom staten og fylkeskommunene.

En styrking av samordningen regionalt vil kunne motvirke sektoriseringen og bidra til bedre løsninger til beste for innbyggerne, frivillig sektor, næringslivet og kommunene. Sterkere vekt på dialogbasert samhandling vil også gi en merverdi i form av bedre utnyttelse av lokale og regionale utviklingsmuligheter og ressurser.

Oppgavene som overføres gjennom reformen vil sammen styrke regional utvikling, men er hver for seg ulike. Innenfor enkelte sektorer finner en i dag et formalisert samarbeid mellom staten, på sentralt og/eller på regionalt nivå, og fylkeskommunene. På noen departementers ansvarsområder skjer oppfølging og styring via underliggende etater. Innenfor andre sektorer eksisterer det mindre grad av samarbeid mellom staten og fylkeskommunene. I tiden framover må det fokuseres på videre utvikling av samhandlingsformer, dialog og læring mellom staten og fylkeskommunene innenfor den enkelte sektor. Den videre utviklingen av samhandlingen og dialogen på det regionale plan er også viktig. I denne sammenheng vil det være viktig å fokusere på problemstillinger og temaområder som krysser sektorgrensene, og se etablerte og eventuelle nye samhandlings- og dialogarenaer i sammenheng. Det er utfordringer knyttet til samordning av ulike områder både på statlig og på fylkeskommunal side.

Regionale planprosesser med grunnlag i ny plandel i plan- og bygningsloven forventes å bli en svært viktig arena for samarbeid og samhandling mellom fylkeskommunene, regional stat, kommunene, næringslivet og frivillige organisasjoner.

Som følge av det delte eierskapet til Innovasjon Norge opprettes det et samarbeidsforum hvor oppdragsgivende departementer og fylkeskommuner kan møtes. Samarbeidsforumet vil være en arena hvor departementer og fylkeskommuner kan samkjøre nasjonale og regionale mål og ambisjoner for og med Innovasjon Norge. Forumet bør være en arena for forankring av Innovasjon Norges strategiske retning, samt legge rammer for Innovasjon Norges ulike oppdrag.

Regionale innovasjonsselskaper kan dreie seg om etablering av helt nye regionale selskaper eller utvikling av eksisterende innovasjonsselskaper. Hvordan regionale innovasjonsselskaper organiseres, må tilpasses den enkelte region og dens private og offentlige aktører. Ved eventuelle etableringer synes det viktig å få mobilisert kompetanse om kommersialisering, tilgang på kapital, eksisterende og nye regionale eiere, regional koordinator og samhandlingsaktør, og et felles beslutningsforum for nye tiltak.

Andre initiativ

IRIS kartlegger på oppdrag fra KS dagens styringsformer og samhandling mellom departementer og fylkeskommuner. Utredningen skal også gi en anbefaling til KS om videre utvikling av samhandlingen.

1.6 Fylkeskommunenes internasjonale rolle

1.6.1 Innledning

Internasjonal utvikling får betydning for stadig flere politikkområder. St.meld. nr. 23 (2005-2006) Om gjennomføring av europapolitikken synliggjør dette gjennom beskrivelsen av regjeringens europapolitikk. EUs utvidelse, institusjonelle utvikling og sterkere integrering medfører utfordringer for Norges mål og ambisjoner innen europapolitikken.

En ny undersøkelse av EØS-avtalens konsekvenser for kommunesektoren 3 viser at forholdet til EU gjennom EØS-avtalen blir stadig viktigere for kommunene og fylkeskommunene, men at kommunesektoren i liten grad medvirker i prosessene der denne politikken utformes og konkretiseres. Forklaringer på dette dreier seg både om manglende bevissthet hos kommunale aktører om muligheter og viktighet, men også om mangler ved politikkens organisering og arbeidsmetoder. Undersøkelsen konkluderer med at EØS-avtalens konsekvens for kommunesektoren er en svekket samfunnsmessig forankring av politikkens innhold.

Den europeiske og internasjonale utviklingen tydeliggjør behovet for å spille på alle gode krefter i det internasjonale arbeidet. Gjennom samarbeid mellom forvaltningsnivåer blir muligheten til å fange opp viktige saker i tidlig fase forsterket. Sentrale, regionale og lokale forvaltningsnivå deltar ofte på ulike arenaer. Dette er ytterligere et argument for et styrket samarbeid mellom forvaltningsnivåene innen det internasjonale arbeidet.

En styrket kobling mellom sentralt, regionalt og lokalt nivå kan bidra til en mer effektiv norsk europapolitikk, en europapolitikk som orienteres mot de for Norge viktigste sakene samt en europapolitikk som ivaretar en god samfunnsmessig forankring av politikkens innhold.

1.6.2 Forvaltningsreformen og internasjonalt arbeid

Fylkeskommunenes internasjonale arbeid vil til enhver tid speile det oppdrag og ansvar de har i den nasjonale arbeidsdelingen. Fylkeskommunene er i dag viktige internasjonale aktører på sine ansvars- og politikkområder 4. Fylkeskommunene kan ta - og tar - internasjonalt initiativ på sine ansvarsområder såfremt dette ikke er avgrenset gjennom lov eller utpekt som andre institusjoners definerte ansvarsområde. Fylkeskommunenes internasjonale initiativ vil dermed kunne videreutvikles når oppgaver overføres gjennom forvaltningsreformen.

Gjennom forvaltningsreformen overføres oppgaver som styrker fylkeskommunene som regionale utviklingsaktører. Disse oppgavene kan også styrke fylkeskommunenes rolle i det internasjonale samarbeidet, gjøre dem til en ressurs for kommuner som ønsker å engasjere seg internasjonalt og gi viktige bidrag til gjennomføringen av Norges internasjonale arbeid.

Fylkeskommunene har et omfattende internasjonalt engasjement. Medlemskapet i de europeiske organisasjoner betyr at norske fylkeskommuner har en rolle å spille i EUs politikkutvikling. De viktigste feltene er EU-programmet knyttet til utdanningssektoren (Handlingsplan for livslang læring), transnasjonalt og grenseregionalt samarbeid innenfor Interregprogrammene, engasjement og politiske lederposisjoner i internasjonale regionale organisasjoner som f.eks. Conference of Peripheral Maritime Regions (CPMR), Baltic Sea States Subregional Co-operation (BSSSC) og Assembly of European Regions (AER). I tillegg deltar fylkeskommunene i samarbeid blant annet basert på vennskaps- og samarbeidsavtaler og markedsarbeid for næringsliv i regionen. Alle fylkeskommunene unntatt Finnmark er medeier i et av de seks regionkontorene i Brussel. Fylkeskommunene bruker ca 150 millioner kroner og 50 årsverk til drift og prosjektfinansiering på det internasjonale området, i tillegg er ressursbruk vesentlig større på prosjekt- og ad hoc-basis 5.

Fylkeskommunene er allerede i dag aktive i Barentssamarbeidet. På transportområdet deltar de i en regional samarbeidsgruppe for kommunikasjoner, samtidig som de inviteres på fast basis til møtene på departementsnivå. Ved å få overført ansvaret for øvrige riksveger, styrkes fylkeskommunens rolle i Barentssamarbeidet ved at deres ansvarsområde i større grad vil tilsvare regionalt nivå i de andre landene.

Gjennom Interregprogrammene samarbeider fylkeskommunene allerede i dag på hele det regionalpolitiske feltet. Interreg-satsingen i Norge samordnes av Kommunal- og regionaldepartementet, som også har budsjettansvaret på sentralt hold. Ansvaret for tildeling av tilskudd innenfor Interreg A-programmene er desentralisert til fylkeskommunene. For Interreg B har fylkeskommunene gjennom landsdelsutvalgene ansvar som nasjonale kontaktpunkt for programmene og er representert i alle styrende organer. Vest-Agder fylkeskommune har ansvar som nasjonalt kontaktpunkt for Interreg C.

Fylkeskommunene vurderer dialogen med sentrale myndigheter som viktig i regionens internasjonale arbeid. Regionale politikere som er aktive på internasjonale arenaer mener det er en fordel å ha en god og nær dialog med nasjonale myndigheter slik at norske interesser og posisjoner samordnes og ivaretas. Samtidig er dette en vekselvirkning hvor initiativer på regionalt nivå gir innspill til statlig nivå.

Det er etablert flere møteplasser i Norge for kontakt mellom forvaltningsnivåene på administrativt og politisk nivå. Utenriksministeren inviterer en gang i året ulike samfunnsinteresser til Nasjonalt europaforum for å drøfte utvalgte overordnede europapolitiske temaer. Europapolitisk forum for regionale og lokale myndigheter samt Sametinget møtes to ganger i året og er møteplass mellom departementene på politisk nivå (statssekretærnivå) og folkevalgte fra fylkeskommuner, kommuner og Sametinget. Formålet med forumet er utveksling av informasjon, synspunkter og erfaringer med europolitiske saker og problemstillinger. Det legges vekt på at dagsorden tar opp aktuelle og viktige tema i forhold til lokalt og regionalt nivå. Møtene ledes av statssekretærene fra Utenriksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Andre departementer inviteres når dagsorden inneholder saker som fordrer faglig eller politisk deltakelse fra andre fagdepartementer. Forumets møter forberedes av en administrativ kontaktgruppe med deltakere fra Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, KS og landsdelsutvalgene.

Arbeidet med grønnbok om maritime spørsmål trekkes ofte fram som godt eksempel på vellykket samarbeid mellom nasjonale og regionale myndigheter. Maritime spørsmål utgjør en av bærebjelkene for CPMR, der norske fylkeskommuner spiller en sentral rolle. Norge har blant annet visepresidenten i organisasjonen. Regionale myndigheter i blant annet Spania og Portugal var viktige pådrivere for at EU satte i gang arbeidet med å utvikle en felles europeisk maritim politikk. CPMR etablerte et skyggeprosjekt til EU-kommisjonens arbeid med grønnboken. Gjennom deltakelse i dette arbeidet fikk norske fylkeskommuner tilgang til arbeidsgrupper og møteplasser der temaet ble diskutert. Fylkeskommunene fikk på denne måten en sentral rolle i den norske prosessen knyttet til grønnboken. Erfaringene fra, og Norges bidrag til EU-kommisjonens grønnbok om maritim politikk er et godt eksempel på hvordan forvaltningsnivåene kan samarbeide og dra nytte av hverandre innen internasjonalt arbeid. Norge engasjerte seg tidlig i prosessen, og kunne bidra til EUs politikkutvikling med den kompetanse Norge innehar på dette saksfeltet. Samarbeidet mellom forvaltningsnivåene i forbindelse med prosessen fram mot en grønnbok var av stor betydning for bredden i norsk engasjement og muligheten til å framføre norske budskap på mange ulike arenaer.

1.6.3 EFTA forum for lokalt og regionalt folkevalgte

For å håndtere EØS-avtalen er det opprettet et institusjonelt apparat som er basert på parallelle organer i EUs og EFTAs styringsstrukturer – den såkalte «to-pilar» strukturen. To-pilar strukturen, eller speilingen av organer mellom EFTA og EU, er begrunnet i EØS-avtalens mellomstatlige karakter. Ett unntak i denne parallelliteten finnes imidlertid. Mens EU har valgt å inkludere de lokale og regionale styringsnivåene i medlemslandene i sine beslutningsprosesser, gjennom den rådgivende Regionkomiteen, er tilsvarende lokal og regional representasjon utelatt i EFTA-pilaren. Årsaken til dette er at Regionkomiteen ikke var etablert på det tidspunktet EØS-avtalen ble framforhandlet.

Imidlertid har kommunesektoren gjennom sin deltakelse i europeiske interesseorganisasjoner, hvor flere norske lokal- og regionalpolitikere innehar ledende posisjoner, tilgang til viktige kanaler for å hente informasjon og muligheter til å påvirke EU-politikk. Dette gir innflytelse utover de formelle arenaene EØS-avtalen gir Norge. Samtidig er det behov for en bredere forankring og sterkere forpliktelse i hele det kommunale Norge når det gjelder EØS-avtalens innhold.

Argumentasjonen for et mer formalisert samarbeid mellom lokalt og regionalt nivå innenfor EFTA styrkes ytterligere ved EUs nye reformtraktat, hvor det lokale/regionale nivået i EUs medlemsland får en tydelig rolle både ut fra et demokrati og et gjennomføringsperspektiv. Den nye traktaten vil, dersom den blir ratifisert, forsterke Regionkomiteens rolle både som vokter av nærhetsprinsippet og som konsultasjonsorgan for Kommisjonen og Parlamentet.

På den bakgrunn besluttet EFTAs ministermøte i Lugano 30. juni 2008 å opprette et EFTA forum for lokalt og regionalt folkevalgte. EFTAs sekretariat har nå fått i oppdrag å se nærmere på hvordan denne beslutningen skal iverksettes. Beslutningen forutsetter at EFTAs sekretariat skal yte sekretariatsassistanse til forumet. Selv om forumet ikke er en formell del av EØS-strukturen legges det opp til at forumet skal bli oppfattet som en dialogpartner overfor EUs Regionkomité og få mulighet til å utarbeide uttalelser, erklæringer, rapporter mv.

Det er viktig at fylkeskommunene aktivt tar disse arenaene i bruk slik at kommunesektoren sikres best mulig medvirkning på politikkområder som har store konsekvenser for regioner og lokalsamfunn. En slik deltakelse vil også bidra til oppnåelse av målene som er satt for europapolitikken.

1.7 Oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak om ytterligere oppgaver

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid den 10. mai 2007, ble følgende anmodningsvedtak fattet, jf. Innst. S. nr. 166 (2006-2007):

Stortinget ber Regjeringen om å vurdere innspill fra kommuner og fylkeskommuner når det gjelder framtidige oppgaver og ansvarsområder for de nye regionene fram til endelig anbefaling legges fram for Stortinget våren 2008.

Vedtaket ble fulgt opp av daværende kommunal- og regionalminister Åslaug Haga med et brev av 11. mai 2007 til alle kommuner og fylkeskommuner, der hun bad om innspill til ytterligere oppgaver. Fristen for innspill ble satt samtidig med fristen for fylkestingenes foreløpige og endelige vedtak om regional inndeling, det vil si 30. juni og 1. desember 2007.

Innen fristen for foreløpige innspill den 30. juni 2007 var det kommet inn synspunkter på ytterligere oppgaver fra samtlige fylkeskommuner. Forslag til utvidet ansvar på sektorer som var omtalt i stortingsmeldingen omfatter blant annet overføring av Innovasjon Norges regionkontorer og virkemiddelapparat, overføring av Statens vegvesen sine regionkontorer, overføring av statlige tilskuddsordninger til lokale og regionale kulturtilbud, regional forankring av finansiering av større kulturinstitusjoner, folkehelse samt bestilleransvar overfor høgskoler og universiteter. Forslag til ytterligere oppgaver på sektorer som ikke var omtalt i stortingsmeldingen omfatter blant annet bestilleransvar for spesialisthelsetjenesten, rusomsorg og barnevern, myndighet til å gi tillatelse til små og mellomstore vind- og vannkraftverk, overføring av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sine regionkontorer, disponering av NAVs kompetanseopplæringsmidler samt finansiering av studieforbund.

Departementene har på bakgrunn av innspillene vurdert ytterligere oppgaver på sine områder. På de sektorområdene der det foregikk en omfattende kartlegging og vurdering av oppgaveoverføringer i forkant av St.meld. nr. 12 (2006-2007), har departementene ikke funnet ytterligere oppgaver som egner seg for overføring til fylkeskommunene.

Når det gjelder oppgaver som ikke var varslet i St.meld. nr. 12 (2006-2007), vil det på Olje- og energidepartementets område bli vurdert å overføre oppgaver knyttet til konsesjonsvurdering for mini- og mikrokraftverk.

I høringsnotatet om nye oppgaver til det regionale, folkevalgte nivået varslet Kunnskapsdepartement at det ville ta stilling til oppfølging av Tronutvalgets utredning NOU 2007: 11 Studieforbund – læring for livet. Utvalget foreslår blant annet at ansvaret for all grunnopplæring for voksne samles i fylkeskommunen. Kunnskapsdepartementet vil sende på høring forslag om lovendring som samler grunnopplæringsansvaret for voksne i fylkeskommunen, jf. omtale i punkt 2.3.

I tillegg til det nevnte anmodningsvedtaket, hadde flertallet i Kommunal- og forvaltningskomiteen følgende merknad mht. ytterligere oppgaver, jf. Innst. S. nr. 166 (2006-2007):

Flertallet ber om at det blir utredet å la folkehelsearbeidet gå over fra en frivillig ordning til en ordinær oppgave for det regionale folkevalgte nivået.

I tråd med merknaden utreder Helse- og omsorgsdepartementet spørsmålet om å la folkehelsearbeidet gå over fra en frivillig ordning til en ordinær oppgave for det regionale folkevalgte nivået, jf. omtale i punkt 2.1.

På Helse- og omsorgsdepartementets område ble framtidig forankring av tannhelsetjenesten omtalt i St.meld. nr.12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid og i St.meld.nr.35 (2006-2007) Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning – framtidas tannhelsetjenester. Helse- og omsorgsdepartementet har startet arbeidet med å utforme en ny lov om tannhelsetjenesten. I den forbindelse vil det bli vurdert å utvide fylkeskommunenes ansvar. Eventuelle endringer som følge av ny lov for tannehelsetjenesten vil ikke tre i kraft før etter forvaltningsreformen i 2010.