1 Proposisjonens hovedinnhold

Justisdepartementet legger med dette frem forslag til endringer i voldsoffererstatningsloven for å styrke ofrenes rettigheter. Proposisjonen følger opp to høringsnotater fra Justisdepartementet 8. april 2005 og 24. april 2007.

Voldsoffererstatningsordningen ble innført i 1976 som en billighetsordning, og den ble lovfestet i 2001 som en rettighetsordning. Evaluering av loven har vist at den fungerer etter intensjonen. Justisdepartementet ønsker likevel å styrke voldsofrenes stilling ytterligere.

Det foreslås en viss liberalisering og klargjøring av hvilke straffbare voldshandlinger som skal omfattes av voldsoffererstatningsordningen, slik at bl.a. flere alvorlige trusselhandlinger, mishandling i nære relasjoner og menneskehandel omfattes. Videre foreslås å utvide pårørendes rett til erstatning. Det presiseres at barn som har opplevd vold mot en nærstående person som er egnet til å skade barnets trygghet og tillit, har rett til voldsoffererstatning.

Samtidig innføres en særskilt foreldelsesregel for barn og unge om at det alltid skal være tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadelidte fyller 21 år.

Kravet om at det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for en straffbar voldshandling, forslås opprettholdt. Departementet har imidlertid rettet fokus mot tiltak som kan hjelpe voldsofrene til å få sakene bedre opplyst, slik at langt flere av sakene kan bli klart sannsynliggjort. Et element i dette er forslaget om at Kontoret for voldsoffererstatning i særlige tilfelle skal kunne bestemme at en part skal få dekket utgifter til innhenting av erklæringer fra lege, tannlege, psykolog og lignende.

Kravet i voldsoffererstatningsloven om at handlingen må være anmeldt til politiet, bidrar bl.a. til at saken blir godt opplyst. Dette kravet foreslås videreført, men med en større mulighet enn i dag til å gjøre unntak i « særlige tilfelle ». Kravet om at anmeldelsen må skje « uten unødig opphold », foreslås imidlertid sløyfet. Departementet foreslår dessuten å sløyfe kravet om at anmeldelsen må inneholde en begjæring om straff, og at begjæringen ikke senere er trukket tilbake.

Det foreslås ingen materielle endringer i lovteksten når det gjelder lovens geografiske virkeområde, men for ordens skyld tas det inn en passus om at loven gjelder for Svalbard. Departementet presiserer dessuten at den som er påført skader ved straffbare handlinger i et land som har en voldsofferestatningsordning, men der søker likevel ikke får full erstatnings fra vedkommende land, ikke bør stilles svakere enn de som er påført skader i land som ikke har voldsoffererstatningsordninger i det hele tatt.

Utgangspunktet er at den enkelte skadevolder skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger, og at voldsoffererstatningsordningen bare kommer inn som en subsidiær løsning. Voldsoffererstatningsmyndighetene skal ta utgangspunkt i det beløpet som måtte være fastsatt av domstolene og skal bare kunne redusere erstatningen dersom det har kommet nye opplysninger etter at domstolen traff sin avgjørelse. Det foreslås imidlertid en presisering i voldsoffererstatningsloven om at det ikke skal lempes eller reduseres i voldsoffererstatningsutbetalingen pga. skadevolders alder, den ansvarliges økonomi mv., slik det er anledning til etter alminnelig erstatningsrett.

Som et tiltak for å få ned saksbehandlingstiden foreslås det at saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av Voldsoffererstatningsnemndas leder alene, og at nemnda i slike saker også kan delegere vedtaksmyndighet til nemndas sekretariat. Delegasjonsadgangen skal begrenses slik at man er sikre på at det faktiske resultatet for offeret ikke blir dårligere med delegert behandling.