7 Veien videre

Utvalgets hovedfunn fra de enkelte undersøkelsene er oppsummert i innledningen til de ulike kapitlene, særlig kapitlene 4, 5 og 6. Dette kapitlet oppsummerer de funnene utvalget særskilt mener innebærer utfordringer som bør få konsekvenser for myndighetenes politikk og prioriteringer fremover. Kapitlet skal gi myndighetene «grunnlag for å vurdere framtidige tiltak for å bidra til rettferd og forsoning», slik det står i utvalgets mandat.

Taterne/romanifolket er en sammensatt befolkningsgruppe med ulike livshistorier og livssituasjoner, selv om det også er tette forbindelser innad i gruppen blant annet på grunnlag av sterke familiebånd. Det vil finnes ulike syn innad i gruppen på fortiden og dagens situasjon. Dette kan også gi ulike fremtidsvisjoner. I det følgende vektlegger utvalget de utfordringene som en god del tatere/romanifolk, men langt fra alle, opplever. For eksempel er det enkelte særskilte utfordringer en del tidligere barnevernsbarn har opplevd og opplever. Utfordringene som oppsummeres i kapitlet, bygger spesielt på funn fra undersøkelsene som er presentert i kapitlene 5 og 6.

7.1 Hovedutfordringer

7.1.1 Ufullstendig oppgjør med fortidens politikk og virksomhet

Utvalgets undersøkelser av ulike sider ved politikken overfor taterne/romanifolket gjennom det siste århundret avdekker overgrep og diskriminering. Dette er erkjent av stat og kirke gjennom tidligere unnskyldninger. Mange – i både tater-/romanibefolkningen og majoritetsbefolkningen – har likevel ikke fått med seg disse unnskyldningene på grunn av sammenhengene de ble gitt i og mangel på informasjon om unnskyldningene i ettertid. En betydelig andel av de tatere/romanifolk utvalget har vært i kontakt med, mener at unnskyldningene ikke har fått konsekvenser for hvordan de blir møtt av myndigheter og andre i samfunnet. De etterlyser derfor et tydelig og godt kommunisert oppgjør med den tidligere assimileringspolitikken fra norske myndigheters side. En del uttrykker at det er viktig for dem at unnskyldningen legges frem av Kongen, ettersom landets formelle statsoverhode har en sterk symbolsk funksjon. Det er viktig for mange tatere/romanifolk at en slik unnskyldning blir godt kjent også blant andre nordmenn, i tillegg til at den formidles til folkegruppen selv.

Mange opplever dessuten at det ikke er tatt noe skikkelig oppgjør fra organisasjonen som etterfulgte Norsk misjon blant hjemløse og kan sies å ha vært etablert av denne, nemlig Kirkens Sosialtjeneste. De uttrykker at de savner et klart og tydelig oppgjør med de mørke sidene ved den virksomheten kirken og Misjonen stod i spissen for i nærmere 100 år.

En rekke tatere/romanifolk utvalget har vært i kontakt med, opplever at det er vanskelig å legge historien bak seg når det ikke er tatt et skikkelig oppgjør med fortiden, eller at det ikke er tilstrekkelig kommunisert og fulgt opp.

7.1.2 Politikkens konsekvenser

I store deler av perioden fra etableringen av Misjonen i 1897 frem til 1986 var organisasjonens og statens felles mål å bekjempe «omstreifervesenet» eller den reisende livsformen. Assimileringspolitikken har hatt store negative konsekvenser for livskvaliteten for mange innenfor folkegruppen, ikke bare dem som ble direkte berørt av tiltakene. Politikken og tiltakene har ført til en mistillit som fremdeles preger deres forhold til myndighetene.

Mistillit og frykt som går i arv

Et av utvalgets viktigste funn er at en rekke tatere/romanifolk fortsatt opplever en avstand til det norske samfunnet. Mange uttrykker en sterk mistillit til, og i noen tilfeller en frykt for, norske myndigheter. Dette er knyttet til tidligere overgrep og den offentlige assimileringspolitikken som ble ført overfor folkegruppen helt frem til 1980-tallet. Denne mistilliten og frykten går i arv til nye generasjoner og forårsaker blant annet at også en del unge opplever å stå på siden av storsamfunnet. Den vedlikeholdes av stadige opplevelser av krenkelser og diskriminering i dag.

Mistilliten bidrar til en opplevelse av avstand til offentlige myndigheter som for eksempel politi, rettsvesen, barnevern, NAV, skole, helsetjenester og andre offentlige instanser, og kan ha store konsekvenser. Individer som befinner seg i vanskelige situasjoner, kan vegre seg for å kontakte barnevern, politi eller helsevesen for å få hjelp. Utvalgets funn tyder på at tateres/romanifolks reelle mulighet til å benytte seg av likeverdige offentlige tjenester, er svekket på grunn av både den nevnte mistilliten og mangelen på forståelse for tateres/romanifolks spesielle historiske erfaringer hos mange offentlige instanser.

En stor del av tatere/romanifolker samtidig opptatt av at den oppvoksende generasjon skal kunne bryte med det de selv betrakter som en negativ spiral av mistro, og få erfaringer som i stedet gir dem tillit til myndighetene.

Svekket livskvalitet

Det finnes ingen statistikk over de sosioøkonomiske forholdene til tatere/romanifolk som gruppe, siden det i Norge ikke føres statistikk på etnisk grunnlag. En undersøkelse gjennomført for utvalget med utgangspunkt i Misjonens klientarkiv viser et oppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå og et svært lavt utdanningsnivå. Når denne gruppen kommer så dårlig ut, er det åpenbart at politikken og tiltakene som er blitt ført, har vært skadelige for taterne/romanifolket som gruppe og for enkeltpersoner som er blitt berørt.

Dødeligheten er tre ganger høyere for dem som var i Misjonens klientarkiv og født mellom 1941 og 1955 enn for den øvrige befolkningen som er født i samme periode. Overdødeligheten fremstår som særlig høy for den yngste gruppen (født 1951–1955), med over fire ganger den gjennomsnittlige dødeligheten. Mennene i denne gruppen er særlig utsatt. Videre viser undersøkelsen at knappe 20 prosent av tatere/romanifolk i denne gruppen har fullført videregående skole eller tatt høyere utdanning, mot nesten 70 prosent i samme aldersgruppe blant befolkningen totalt.

Her er det imidlertid to sammenligningsproblemer. For det første vet man lite om hvordan det har gått med sammenlignbare grupper av tatere/romanifolk som ikke har hatt kontakt med Misjonen. For det andre finnes det ikke kunnskap om hvordan det har gått med sammenlignbare grupper i totalbefolkningen og heller ikke hvem som ville svare til sammenlignbare grupper. Utvalget mener det ville være av betydning å undersøke dødelighet og utdanningsnivå for andre personer som var i kontakt med barnevernet på 1950- og 1960-tallet, eller som var sosialklienter i samme periode. En slik undersøkelse er etter alt å dømme gjennomførbar, men ville ha krevet langt mer tid og ressurser enn utvalget har hatt til rådighet. En sammenligning med andre utsatte grupper der det allerede foreligger undersøkelser – som krigsbarna – og med befolkningen for øvrig gir likevel grunnlag for å fastslå at romanifolk/tatere som har vært i kontakt med Misjonen, er en svært utsatt gruppe.

Utvalget vil understreke at undersøkelsen ikke er representativ for alle med tater-/romanibakgrunn, ettersom bare en del av dem var i kontakt med Misjonen. Samtidig er det en kjensgjerning at mange av dem som ikke har vært i kontakt med Misjonen, på forskjellige vis likevel er blitt berørt av den tidligere politikken som fra offentlig hold ble ført overfor «omstreiferne».

7.1.3 Fordommer og diskriminering

Både i samfunnet generelt og blant ansatte i offentlige instanser som har kontakt med tatere/romanifolk, synes det å være liten innsikt i folkegruppens kultur og historie. Interessen for å skaffe seg kunnskap om denne folkegruppen later også til å være begrenset. Det hersker i dag utbredte fordommer mot taterne/romanifolket, som blant annet kan være basert på negative oppfatninger som ble skapt av myndighetene og Misjonen på 1900-tallet. Fordommer og negative holdninger må sees i sammenheng med manglende kunnskap om taterne/romanifolket og om historien.

Usynliggjøring av denne delen av vår felles historie og nåtid kan være med på å forsterke opplevelser av «utenforskap» blant tatere/romanifolk. Til tross for at det er en del av læreplanen i grunnskolen, nevnes hverken tatere/romanifolk eller «nasjonale minoriteter» generelt i de nasjonale retningslinjene for lærerutdanningen. Institutt for samfunnsforskning (ISF) kartla i 2014 hvordan urfolk og nasjonale, etniske og religiøse minoriteter er beskrevet i læremidler som brukes i norske skoler, og fant at det generelt er lite kunnskap og undervisning om nasjonale minoriteter.

Samtidig er det de senere år blitt utviklet enkelte læremidler for bruk i skolen. Tatere/romanifolk har medvirket til utarbeidelsen av flere av disse. Dronning Mauds Minne utga i 2006 i samarbeid med Taternes Landsforening et hefte til bruk i skolen (Taterne forteller). I 2014 kom boken ut på romani. Utdanningsdirektoratet har i 2014 ferdigstilt et hefte om alle nasjonale minoriteter som er sendt ut til skolene og er tilgjengelig på internett. I tillegg ligger det læremateriell på nettsiden www.minstemme.no. Oslo byarkiv utga høsten 2014 heftet Duri drom. Romanifolkets historie, til bruk i grunnskolen. I samarbeid med utdanningsetaten i Oslo kommune skal heftet brukes til å få konkrete læringsmål om nasjonale minoriteter ut til alle Oslo-skoler. Latjo Drom-utstillingen har også en vandreutstilling og undervisningsressurser på nett. I tillegg finnes både dokumentarfilmer og bøker om og av tatere/romanifolk som gir viktig innsikt. Dersom skolene gjør bruk av slike nye ressurser, vil det bidra til å synliggjøre folkegruppen som en del av norsk historie og dagens mangfold.

At tatere/romanifolk på flere måter er usynlige som gruppe i dagens samfunn, skyldes blant annet at mange av dem ikke tør, eller ikke ønsker, å stå frem med sin tilhørighet på grunn av fordommene de frykter å bli møtt med. Andre velger ikke å kommunisere tydelig sin etniske tilhørighet fordi de mener den ikke er viktig, at den ikke vedkommer andre, eller at den ikke er relevant på arenaer som arbeidsplass og skole.

En del forteller at de opplever å bli usynliggjort, mobbet eller mistenkeliggjort i forbindelse med utdanning, sosiale ytelser, helse eller arbeidssituasjon. Med assimileringspolitikken som historisk bakteppe oppfattes slike erfaringer som en del av en lang historie med undertrykking, ikke som enkeltepisoder eller enkeltskjebner.

Det at historien om politikken overfor taterne/romanifolket er lite kjent blant myndigheter og befolkningen for øvrig, kan også bidra til manglende forståelse for deres situasjon og utfordringer.

Som nevnt over fører negative holdninger og kunnskapsmangel til at mange tatere/romanifolk enten ikke tør eller ønsker å fortelle om sin bakgrunn i møte med skole, NAV, barnevern eller andre myndigheter. Mange barn og unge vokser også opp med en frykt for å fortelle om sin bakgrunn på grunn av holdninger i lokalsamfunnet. En del voksne lever det de omtaler som et «dobbeltliv» der de skjuler sin etniske bakgrunn når de er i andre sammenhenger enn med nærmeste familie og venner. Intervjuer med personer som er gjennomført for utvalget, gir et bilde av at diskriminering og fordommer fortsatt er et omfattende problem for mange i folkegruppen. For eksempel forteller enkelte ungdommer om opplevelser med å bli avvist på grunn av sin gruppetilhørighet når de søker om lærlingplasser. Slike holdninger i befolkningen gjør det vanskelig for tatere/romanifolk å få en tilknytning til det ordinære arbeidslivet.

7.1.4 Levekårsutfordringer i dag

Utvalgets intervjuer viser at det er variasjoner i utdanningsnivå, helse og levekår generelt blant tatere/romanifolk i dag. Mye tyder likevel på at en relativt stor andel av denne folkegruppen møter sosiale og økonomiske utfordringer. Dette handler blant annet om hvordan sosiale forskjeller videreføres gjennom generasjoner, om strukturelle betingelser både i nær fortid og i dag, om gruppedynamikk og om samvirke mellom slike faktorer. Forskning viser at hva som skjer i én generasjon, vil kunne påvirke det som skjer i senere generasjoner, selv om utfallet kan anta ulike former. Traumer og virkningene av dem kan overføres som familiearv til generasjoner født etter at de traumatiske hendelsene har funnet sted. Diskriminering kan også gå i arv i den forstand at langsiktige effekter av den kan virke gjennom generasjonene selv om diskrimineringen i samfunnet for øvrig skulle opphøre, eller til tross for at den oppvoksende generasjon selv aldri opplever noen form for diskriminering. Med andre ord kan opplevelser av diskriminering blant foreldre eller besteforeldre redusere mulighetene og livssjansene til barna. Dette vises det blant annet til i nye forskningsrapporter fra Institutt for samfunnsforskning.

Diskriminering og utstøting har medført at en del tatere/romanifolk har en svak kobling til det ordinære arbeidslivet, og ikke har utdanning utover grunnskolen. Mange forteller at de møtes med negative holdninger i dagens samfunn, både blant representanter for myndigheter og fra befolkningen ellers. Dette kan være med på å videreføre sosiale problemer for deler av gruppen.

Dette er særlig voksne tatere/romanifolk over 50 år som har mangelfull utdanning, og av disse har flere ikke gjennomført grunnskole. Både tatere/romanifolk og rektorer og lærere som utvalgets forskere har vært i kontakt med, forteller at skolegang i økende grad betraktes som viktig blant tatere/romanifolk, og at det pågår sentrale endringsprosesser i holdninger til skole. Samtidig peker datamaterialet på mobbing og mistrivsel på skolen, friksjon i hjem–skole-relasjonen og fravær blant en god del barn med tater-/romanibakgrunn. Disse utfordringene handler om mangel på kunnskap og negative holdninger til tatere/romanifolk og om levemåte, holdninger og gruppedynamikk blant en del tatere/romanifolk, og om samspillet mellom disse.

Utvalget har også vært i kontakt med tatere/romanifolk som har høyere utdanning, og en god del som har fast jobb. Flere av dem forteller at de holder sin etniske tilhørighet skjult for de fleste utenfor familien, og er redde for at den skal bli kjent. Enkelte forteller at de opplever aksept og trivsel i lokalmiljøet og på arbeidsplassen selv om de er åpne om sin etniske bakgrunn.

7.1.5 Konsekvenser av barnevernspolitikken

Tiltak mot barn var et sentralt virkemiddel i assimileringspolitikken og handlet om å fjerne barn fra foreldrene og plassere dem i barnehjem og fosterhjem. Omsorgsansvaret ble i mange tilfeller overført til Misjonen, som gikk inn for å bryte kontakten mellom foreldre og barn. Mellom 1900 og 1986 ble rundt 1500 barn av tatere/romanifolk bortsatt av barnevernet, et svært høyt antall barn innenfor en minoritetsgruppe. Omsorgsovertagelsene var ofte begrunnet med at foreldrenes livsform var skadelig for barna. Situasjonen for barna etter omsorgsovertagelse varierte. Noen av barna som var omfattet av Misjonens virksomhet, forteller at de vokste opp hos omsorgsfulle fosterforeldre, men mange ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og/eller overgrep etter omsorgsovertagelsen. Konsekvenser for mange var en ustabil, uforutsigbar og til tider utrygg oppvekst med få muligheter til å knytte seg til voksne omsorgspersoner og med lite kjennskap til eget opphav. Flere av barna ble flyttet en rekke ganger mellom ulike fosterhjem og institusjoner, og flyttingene kunne skje på kort varsel og uten at barna i nevneverdig grad var involvert i prosessen. Utvalget har vært i kontakt med enkelte som forteller at de fikk høre av Misjonen at foreldrene var døde, mens de senere har fått vite at foreldrene levde og hadde prøvd å finne dem. Dette har vært en stor belastning for både barna og foreldrene.

En del tatere/romanifolk har fått statlig og kommunal oppreisning for forholdene de opplevde etter omsorgsovertagelse. Kommunale forskjeller i oppreisningsordninger gjør at søkere behandles ut fra hvilken kommune som formelt hadde ansvaret for dem som barn, og derfor kan utfallene bli ulike i saker som skulle behandles likt.

Politikken med omsorgsovertagelse for barn av romani-/taterslekt hadde som mål å bryte familiebånd og fjerne en etablert kultur. Det har hatt negative konsekvenser for folket som helhet, med mistillit og frykt som resultat. Oppbrutte familier, tap av språk og kultur har også skapt sår hos både barna som ble tatt og familien som stod igjen. Intervjuer gjennomført for utvalget viser at tidligere barnevernsbarn og deres biologiske familie har opplevd det som vanskelig når kontakten gjenopptas etter mange års adskillelse.

7.1.6 Mangelfulle erstatnings- og oppreisningsordninger

Undersøkelser utvalget har gjennomført, viser at mange tatere/romanifolk fra ulike miljøer opplever at erstatnings- og oppreisningsordninger som er etablert, ikke er rettferdige eller i praksis ikke fungerer slik at de bidrar til rettferd og forsoning.

Myndighetene har iverksatt tiltak som har hatt til hensikt å styrke og fremme kunnskap om taternes/romanifolkets kultur og historie. Disse tiltakene er begrunnet med at en konsekvens av overgrepene mot folket var at kulturen deres ble svekket. I 2006 åpnet utstillingen Latjo Drom på Glomdalsmuseet. Året etter ble stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond opprettet i samsvar med vedtaket om dette i 2004, for å bidra til tiltak og aktiviteter som fremmer bevaring og utvikling av kultur, språk og historie. Hverken utstillingen Latjo Drom eller Romanifolkets/taternes kulturfond er blitt ansett av taterne/romanifolket selv som egnet eller tilstrekkelig kollektiv oppreisning for den urett de er blitt utsatt for. Utvalgets intervjuer viser også at det er svært delte meninger om hvordan Romanifolkets/taternes kulturfond fungerer.

De kommunale oppreisningsordningene for tidligere barnehjemsbarn fungerer høyst ulikt. Noen kommuner har ikke hatt slike ordninger. Det finnes også kommuner som har eller har hatt slike ordninger, men der de kun har vært åpne i en avgrenset tidsperiode (ofte to–tre år). Mange som hører til målgruppen for ordningene, opplever at det har vært liten informasjon om dem. De store variasjonene gjør at tatere/romanifolk som søker om oppreisning, i likhet med andre barnevernsbarn blir behandlet ulikt ut fra hvilken kommune som i sin tid hadde ansvaret for å plassere dem. I tillegg har enkelte tatere/romanifolk opplevd at deres søknad er avvist ettersom det ikke forelå noe barnevernsvedtak om omsorgsovertagelse. Selv om utvalget ikke har undersøkt dette systematisk, er det funnet eksempler på at det har vært vanskelig for tatere/romanifolk å finne saksdokumentasjon i kommunale arkiver. Dette kan blant annet henge sammen med at administrasjonen av barnevernets tiltak overfor tatere ble forvaltet av en privat organisasjon som i praksis ga kommunale barnevernsmyndigheter en mer perifer rolle i gjennomføringen av tiltakene enn ellers.

I 2004 opprettet Stortinget under rettferdsvederlagsordningen en særordning for tatere/romanifolk. Frem til 2013 har totalt 1231 personer (av totalt 1251 søkere) fått innvilget rettferdsvederlag (tidligere kalt billighetserstatning) fra staten. Ordningen kan gi vederlag til tatere/romanifolk som på grunn av sitt opphav har opplevd mobbing, opphold på Svanviken eller tvangssterilisering. Dette viser at deres historie er blitt trodd av myndighetene.

Mange tatere/romanifolk har også fått statlig rettferdsvederlag for tapt skolegang, omsorgssvikt og mishandling under barnevernets omsorg. Det finnes ingen tall på hvor mange tatere/romanifolk som har fått rettferdsvederlag over alminnelig ordning, for tapt skolegang eller andre forhold.

Mange opplever søknadsprosessen for å få rettferdsvederlag som vanskelig. Det foreligger et stort behov for informasjon og veiledning om hva vederlagsordningen er, hvordan man skal søke, hva man kan søke om samt hvor man skal henvende seg. Mange har ikke hørt om Statens sivilrettsforvaltning, og finner informasjonen på organets hjemmesider vanskelig tilgjengelig. De lave summene som gis innenfor ordningen, oppleves i tillegg som en manglende anerkjennelse av det de er blitt utsatt for.

7.1.7 Dialog med myndighetene og egen organisering

Tatere/romanifolk har organisert seg i flere organisasjoner, og gjort en stor innsats for å utvikle egne representative organer. Organisasjonene er viktige for å gi taterne/romanifolket en stemme overfor offentlige myndigheter og i offentlig debatt. Moderne minoritetspolitikk bygger på en forutsetning om berørte minoriteters aktive deltagelse ved statlige myndigheters utvikling av lovgivning og politikk som direkte vil påvirke deres interesser. Aktive og representative organisasjoner er derfor en forutsetning for at dialogen mellom myndighetene og taterne/romanifolket skal videreutvikles på en måte som bidrar til rettferd og forsoning.

Representanter for taternes/romanifolkets ulike organisasjoner ønsker flere muligheter for dialog med myndighetene om saker som angår dem. Noen peker på at det eksisterende kontaktforumet mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter ikke fungerer godt nok, og er preget av mye enveiskommunikasjon, lite samordning mellom ulike sektorer og manglende oppfølging mellom de årlige møtene. Tatere/romanifolk uttrykker at de ønsker egne arenaer for dialog og kommunikasjon med ulike myndigheter i tillegg til kontaktforumet for alle nasjonale minoriteter.

Samtidig er flertallet av tatere/romanifolk ikke organisert i foreninger. Mange uttrykker ønske om at mulighetene til deltagelse ikke begrenser seg til foreningene, og etterspør alternative kanaler for informasjon og deltagelse.

7.2 Anbefalinger

Et stort antall tatere/romanifolk er sterkt engasjert i arbeidet for å gi den oppvoksende generasjon gode, reelle muligheter til utdanning og yrkesliv, i å bekjempe diskriminering og fordommer og i formidling av sin historie, sitt språk og sin musikalske arv. Utvalget mener det er en offentlig oppgave å støtte opp om folkegruppens egne ressurser og initiativer i dette arbeidet. Samtidig er det et offentlig ansvar å sikre at alle tatere/romanifolk har reell og likeverdig tilgang til offentlige tjenester.

Europarådets rådgivende komité har i flere år, også etter Norges siste rapport i 2011, påpekt områder der Norge bør treffe tiltak for å sikre taternes/romanifolkets rettigheter. Dette gjelder blant annet behov for kunnskapsformidling om gruppen, vern mot diskriminering i møte med politi og andre offentlige etater samt på campingplasser. Komiteen peker spesielt på betydningen av at det undervises om nasjonale minoriteter og deres rettigheter i politiutdanningen. Den viser også spesielt til at det er viktig å treffe tiltak for å gjøre Likestillings- og diskrimineringsombudet bedre kjent i befolkningen, ikke minst blant minoriteter som tatere/romanifolk, slik at de kan benytte seg av ordningen.

Utvalget har gjennom sine egne undersøkelser grunnlag for å fastslå at disse anbefalingene ikke følges opp på en tilstrekkelig måte.

I lys av dette, og på bakgrunn av utfordringene som er kartlagt gjennom utvalgets arbeid, finner utvalget grunnlag for å peke på en del områder der myndighetene særlig bør vurdere gjennomføring av tiltak. Som et grunnlag for slike vurderinger anbefaler utvalget også at myndighetene innhenter informasjon om andre lands erfaringer og praksis.

7.2.1 Et tydelig oppgjør med fortiden

For mange er det vanskelig å legge historien bak seg når det ikke er tatt et skikkelig oppgjør med fortiden.

• I lys av de undersøkelser og vurderinger som er gjort, mener utvalget at det er viktig med en tydelig og bredt kommunisert offentlig bekreftelse av ansvar for overgrep og forsømmelser som er skjedd fra både offentlige myndigheter, gjennom stat og kommuner, fra Den norske kirke og dem som står nærmest til å ta ansvar for virksomheten til Misjonen (Kirkens Sosialtjeneste).

• Kunnskap om historien på dette området og om det erkjente ansvaret må også formidles bredt til både tatere/romanifolk og befolkningen for øvrig, som del av et slikt oppgjør. Her vil utvalgets rapporter samt tidligere forskning gi et godt grunnlag.

• Utvalgets undersøkelse viser oppsiktsvekkende høy dødelighet blant tatere/romanifolk som har vært under Misjonen og må sees i sammenheng med politikken som har vært ført. Tiltak her må derfor betraktes som en nødvendig del av oppreisningen. Det er derfor svært viktig å følge opp tateres/romanifolks levekår og helse i dag. Her mangler systematisk kunnskap. Utvalget mener videre at kunnskapsinnhenting og utforming av tiltak på dette området vil ha betydning for forsoningsprosessen.

• Et oppgjør med fortiden må få konsekvenser i praktisk politikk overfor taterne/romanifolket på alle forvaltningsnivåer. Det er også viktig å trekke lærdom av historien for å unngå å begå samme feil i fremtiden. Dette gjelder også i utforming av politikk overfor andre sårbare grupper i dag.

7.2.2 Fra mistillit til tillit

Forsoning kan sees som gjenopprettelse av brutte relasjoner. Tillit er nødvendig grunnlag for forsoning.

• Utvalget ser det som et offentlig ansvar å vurdere tiltak som vil bidra til å styrke tilliten mellom romanifolk/tatere og myndighetene. Dette vil blant annet kreve gode fora for kontakt og dialog mellom representanter for folkegruppen og myndighetene sentralt og lokalt. Tatere/romanifolk må sikres reell deltagelse i prosesser som angår dem. Dette vil blant annet innebære at gruppens organisasjoner blir høringsinstanser.

• Et annet virkemiddel kan være å støtte initiativer til etablering av nettverk som kan samle tatere/romanifolk også uavhengig av de etablerte organisasjonene, for eksempel ungdoms- og kvinnenettverk. En del tatere/romanifolk har uttrykt ønske om slike nettverk.

7.2.3 Synliggjøring, likeverd og respekt

Tillit vil kunne bygges dersom statlige og kommunale etater møter tatere/romanifolk med større forståelse og innsikt i deres historie og egenart.

• Utvalgets undersøkelser tyder på at offentlig ansatte har for lite kunnskap om taterne/romanifolket og deres rettigheter som nasjonal minoritet. Myndighetene bør derfor vurdere tiltak som kan gi kunnskapsløft blant offentlig ansatte på dette området.

• Myndighetene må anstrenge seg for å finne gode møte- og samarbeidsarenaer for tatere/romanifolk og offentlige instanser som kan føre til gjensidig kunnskapsheving og økt forståelse.

• Dette forutsetter blant annet et undervisnings- og opplæringsopplegg slik at offentlig ansatte (lærere, politi, ansatte i NAV, barnevern m.v.) og valgte representanter til de institusjonene denne gruppen møter, får nødvendig kunnskap om taterne/romanifolket og deres historie i Norge, samt om deres rettigheter som enkeltpersoner og som personer med tilhørighet til en nasjonal minoritet. Bedre formidling av kunnskap om gruppens historie, kultur og rettigheter i barnehage og skole vil også kunne bidra til at tatere/romanifolk møtes som individer og ikke med fastlåste forestillinger til seg som gruppe.

7.2.4 Likeverdig rett til utdanning

Utdanning er en helt sentral faktor for å sikre fremtidig velferd og livskvalitet. Foreldre har et grunnleggende ansvar for å ta vare på sine barn, og grunnutdanning er en del av det. Utvalget vil likevel understreke at myndighetene har ansvar for å sikre at barn og unge med tater-/romanibakgrunn har likeverdig og reell tilgang til skole og utdanning. Her mener utvalget det er flere forhold som bør vurderes:

• En bevissthet rundt at det fortsatt eksisterer negative holdninger til tatere/romanifolk, bør være en del av skolenes antimobbearbeid. Samtidig er det behov for mer kunnskap om barn av nasjonale minoriteters sosiale situasjon i skolen. Utvalget mener videre at det trengs mer forskning for å undersøke hvorvidt det foreligger en sammenheng mellom det høye fraværet blant tater-/romanibarn og mistrivsel og/eller mobbing på skolen.

• Utvalgets undersøkelser tyder på at få tater-/romaniforeldre i dag søker om å få fritak og tilrettelagt undervisning for sine barn i reiseperioden. Enkelte av foreldrene forteller at de ikke søker av frykt for at det vil skape problemer for barna på skolen eller at skolen vil kontakte barnevernet. Praksis viser at der det er foreldre som ønsker dette og tar barna ut, varierer det sterkt hvorvidt og eventuelt hvordan skolen legger til rette for at elevene skal kunne ha kontakt med skolen og gjennomføre skolearbeidet i disse periodene. Utvalget mener at det er viktig at skolen er i dialog med foreldre som ønsker barna fritatt med tanke på å finne en løsning der barnets rett til utdanning blir ivaretatt i praksis. Så lenge enkelte barn tas ut av skolen i forbindelse med reising, er det viktig at disse barna ikke blir stående uten et opplæringstilbud. Det er et offentlig ansvar å sørge for at dette følges opp. En god dialog mellom foreldre og skole er avgjørende. Utvalget understreker at det er nødvendig at skolene har ressurser til dette

• Utvalget vil videre påpeke at kunnskapen i skolen om nasjonale minoriteter generelt, og tatere/romanifolk spesielt, bør økes. Det er viktig at Utdanningsdirektoratet og NAFO følger opp og sikrer at skolene og barnehagene gjør seg kjent med veilederen om nasjonale minoriteter. I tillegg oppfatter utvalget det som sentralt at kunnskap om nasjonale minoriteter inkluderes i lærerutdanningen. Utvalget mener nasjonale myndigheter har et ansvar for å sikre at dette gjennomføres.

7.2.5 Forebygging av og tiltak ved diskriminering

På flere områder ser utvalget et behov for tettere oppfølging fra myndighetenes side for å forebygge mot diskriminering av tatere/romanifolk og gi gruppen en reell mulighet for rapportering om og veiledning ved opplevd diskriminering.

• Politiets rolle ved hendelser mellom tatere/romanifolk og campingplasseiere er utfordrende, og synes å være preget av at diskrimineringsaspektet er blitt ansett som underordnet. Det er viktig at politiet tar på alvor situasjoner der diskriminering kan ha forekommet og registrerer disse anmeldelsene, og at politiet selv opptrer nøytralt. Utvalget vil understreke betydningen av at kunnskap om så vel individuelle rettigheter som rettighetene knyttet til nasjonale minoriteter, deres ulike tradisjoner og deres kulturelle rettigheter formidles i politiutdanningen og i videreutdanning/kursing av allerede utdannet politi. Dette vil kunne være med på å gi økt forståelse og forebygge diskriminering.

• Når det gjelder utfordringer på campingplasser generelt, anbefaler utvalget at dialogen og samarbeidet som tidligere eksisterte mellom NHO, Likestillings- og diskrimineringsombudet, politi og tater-/romaniorganisasjoner, gjenopptas. Her er det viktig å utforme gode dialogfora/-arenaer, og at dette formaliseres, slik at dette ikke kun er avhengig av engasjerte enkeltpersoner i de ulike instansene og organisasjonene. I denne sammenhengen er det imidlertid avgjørende at alle parter følger opp sin del av samarbeidet.

7.2.6 Tilrettelegging for avklaring av rettslige spørsmål

Tatere/romanifolk har vært utsatt for grove overgrep som bryter med grunnleggende menneskerettslige verdier, og møter også i dag utfordringer som kan føre til konflikt med menneskerettslige krav og med diskrimineringsvernet. Vurderingene utvalget har foretatt i lys av folkerettslige forpliktelser og norsk lovgivning, viser at det innenfor rammene av utvalgets arbeid er vanskelig å konkludere med tilstrekkelig sannsynlighet hvorvidt forholdene også var og er rettsstridige.

• Det er viktig at det finnes institusjoner tatere/romanifolk kan henvende seg til for effektivt å få avklart sin rettslige stilling. Tilstrekkelig sikre svar på slike spørsmål får man først ved behandlingen av enkeltpersoners konkrete forhold i prosesser som har egnede virkemidler for å vurdere og ta stilling til faktiske og rettslige uklarheter.

• Utvalget mener myndighetene må legge til rette for at det kan avklares hvorvidt det har funnet og fremdeles finner sted rettsstridige forhold, herunder menneskerettighetskrenkelser. Utvalget har notert seg at Stortinget i mars 2015 vedtok å gi Den nasjonale institusjonen (NI) for menneskerettigheter nytt mandat og mulighet for nye virkemidler. Myndighetene bes spesielt om å vurdere hvorvidt NI eller andre instanser kan få en rolle som supplement til eksisterende klagemuligheter til Likestillings- og diskrimineringsombudet og domstolene.

7.2.7 Like muligheter i praksis – behov for informasjon og veiledning

Like rettigheter til velferdsordninger er en forutsetning for likeverdighet og livskvalitet. Det må legges til rette for at tatere/romanifolk får samme tilgang til rettigheter og samme muligheter i samfunnet som majoritetsbefolkningen.

• Offentlige velferdsordninger kan være kompliserte og generelt vanskelig tilgjengelige. Dette gjelder blant annet ordninger for etter- og videreutdanning, gjeldsslette samt prosedyrer ved og etter bedriftsetableringer for dem som vil drive egen virksomhet (regnskap, rapportering etc.). Utvalgets undersøkelser viser at en del tatere/romanifolk også har lite kunnskap om offentlige ordninger og egne rettigheter, eller mangler forutsetninger for å finne frem i systemet for å nyttiggjøre seg disse rettighetene. Det finnes allerede en rekke ordninger for blant annet etter- og videreutdanning, gjeldsslette etc. som noen kunne benyttet seg av, men som de ikke finner frem til.

• Det er et offentlig ansvar å påse at alle grupper av befolkningen har en reell mulighet til å nyttiggjøre seg velferdstilbud, slik som for eksempel opplæringstilbud. Utvalgets undersøkelser av politikken både på 1900-tallet og i nyere tid viser at myndighetene ikke har gjort tilstrekkelig for denne gruppen. De har derfor et stort ansvar for å bidra til å møte utfordringer mange innenfor denne gruppen fortsatt stilles overfor. Myndighetene må sette inn ressurser – sikre likeverdig tilgang til offentlige tjenester, inkludere tatere/romanifolk i utarbeidelsen av konkrete løsninger.

• Utvalget vil særlig understreke at det bør vurderes tiltak som øker tilgjengeligheten og muligheten for veiledning ved Likestillings- og diskrimineringsombudet for tatere/romanifolk som opplever diskriminering.

• Utvalget mener også myndighetene bør vurdere tiltak som sikrer at de tatere/romanifolk som søker sitt opphav og sin historie i Misjonens klientarkiv eller andre arkiver, får nødvendig hjelp og veiledning og innsyn innenfor de rammene som hensynet til personvernet gir.

7.2.8 Rettferdige erstatnings- og oppreisningsordninger

Utvalget mener det er grunn til å revurdere sider ved de eksisterende erstatnings-/oppreisingsordningene for at de skal kunne oppfattes som rettferdige og fungere etter sin hensikt.

• Kommunale oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn varierer sterkt kommunene imellom. Staten hadde det overordnede ansvaret for tilsyn med barnehjemmene, både Misjonens og andre offentlige og private barnehjem, der barna av tatere/romanifolk var plassert. I likhet med kommunene, må staten derfor se på hvordan man kan sikre samordning og likebehandling. Utvalget mener staten også har et særlig ansvar for å se til at barn som ble tatt uten vedtak, ikke avvises på grunn av denne forsømmelsen fra myndighetenes side når de i ettertid søker om erstatning.

• Det er et offentlig ansvar å sikre tilstrekkelig rådgivning og veiledning til tatere/romanifolk som ønsker å søke kommunale og/eller statlige vederlagsordninger.

• Latjo Drom-utstillingen er viktig for formidlingen av taternes/romanifolkets kulturarv, men den er ikke tilstrekkelig. Det er en offentlig oppgave å legge til rette for mer formidling av historie og kultur, i flere deler av landet. Dette gjelder blant annet kystkulturen til de båtreisende på Sørlandet og Vestlandet. Utvalget mener myndighetene bør vurdere tiltak som sikrer representanter for taterne/romanifolket medbestemmelse i utforming og gjennomføring av slike formidlingstiltak.

• Utvalget mener at Romanifolkets/taternes kulturfond kan være et viktig bidrag til å styrke folkegruppens kultur og språk i Norge. Det er derfor viktig at forvaltningen av ordningen har bred tillit blant tatere/romanifolk. Fondet er ment å være en kollektiv oppreisning for tidligere tiders urett. Utvalget ser at informasjonen om og forvaltningen av RT-fondet bør styrkes, slik at fondet når ut til flest mulig i tater-/romanimiljøer.

• Myndighetene har et ansvar for en deltagende og åpen minoritetspolitikk. De må også påse at utøvelsen av minoritetspolitikken ikke er konfliktskapende, og at økonomiske ordninger er organisert slik at de ikke bidrar til å øke spenninger mellom personer og grupper i tater-/romanibefolkningen.

• Der myndighetene har etablert kollektive ordninger, har de et ansvar for å se til at de som forvalter offentlige midler på fellesskapets vegne, følger lover og regler om åpenhet og innsyn slik at driften inngir den nødvendige tillit.

7.2.9 Videre forskning og forskningsformidling

Utvalgets undersøkelser gir ny kunnskap på en rekke områder. Disse undersøkelsene har imidlertid også avdekket flere forhold som burde ha vært undersøkt, noe som på grunn av begrensninger i tid og ressurser ikke har vært mulig. Utvalget vil derfor foreslå at det avsettes midler til videre forskning på noen slike temaområder ut fra ulike faglige tilnærmingsmåter.

• Blant mange tatere/romanifolk er det stor interesse for hvordan folkegruppen er blitt omtalt og hvordan enkeltpersoner er blitt behandlet i norsk psykiatri. Det bør derfor gjennomføres en bredere undersøkelse av dette temaet over et lengre tidsrom enn det Tater-/romaniutvalget har hatt anledning til å gjøre.

• Det er viktig for tillitsbygging og forsoning at det gjennomføres forskningsprosjekter som kan gi kunnskap om dette feltet. De dramatiske funnene om overdødelighet og lavt utdanningsnivå blant Misjonens «klienter» i etterkrigstiden gir grunnlag for vurdering av en mer omfattende levekårsundersøkelse basert på hele Misjonens virketid. Det vil kunne gi ny kunnskap om konsekvenser av assimileringspolitikken over flere generasjoner.

• Svært interessante funn i prosjektet om politikken overfor taterne/romanifolket under andre verdenskrig taler for en videre satsning også på det feltet.

• Prosjektet om situasjonen i dag taler også for en videre kvalitativ forskningssatsning på levekår for tatere/romanifolk. Særlig er det grunnlag for å vurdere en bredere kartlegging av livssituasjonen for barn og unge av tater-/romanislekt. Utvalget vil særlig anbefale at det vurderes å avsette midler til kvalitative studier som kartlegger om unge mennesker av tater-/romanislekt møter særskilte hindringer for å få gjennomført utdanning. Her er det viktig å undersøke mulige sammenhenger mellom frafall og elevers opplevelse av manglende aksept og respekt for tatere/romanifolk blant lærere og medelever. Det vil være av spesiell betydning å se på muligheter for å overføre reell kompetanse til formell kompetanse.

• Det forekommer allerede enkelte forskningsprosjekter når det gjelder bruk og formidling av språket (romani/rotipa). Men utvalget mener det er viktig med en større satsning på dette på grunn av språkets sentrale betydning for mange tateres/romanifolks identitet.

• Utvalget ser det som svært viktig at tatere/romanifolk får kjennskap til utvalgets hovedfunn og anbefalinger og til de utredninger som ligger til grunn for rapporten. Det er også viktig at kommuner, relevante departement og andre aktuelle instanser får kjennskap til utvalgets hovedfunn og anbefalinger som vedrører deres virksomhet.