Del 4
Adopsjon av barn med behov for spesiell støtte

15 Barn med behov for spesiell støtte

15.1 Innledning

Adopsjonsutvalget har valgt å løfte frem og behandle temaet adopsjon av barn med behov for spesiell støtte særskilt. Bakgrunnen for dette er den internasjonale utviklingen på dette området, jf. kapittel 2.4. Den internasjonale utviklingen har allerede ført til endringer i norsk adopsjonsvirkelighet. Mens antall nye søknader/vedtak i Bufetat er halvert fra 2005, er antall saker som er behandlet i Faglig utvalg i samme periode doblet. 1

Adopsjonsutvalget foreslår at begrepet «barn med spesielle behov» erstattes med begrepet «barn med behov for spesiell støtte». Utvalgets begrepsbruk er nærmere omtalt i kapittel 1.3.

I nærværende kapittel redegjør Adopsjonsutvalget for overordnede forhold og hensyn på området for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Utvalget tar utgangspunkt i den internasjonale og nasjonale utviklingen på området samt Haagkonvensjonens krav og forutsetninger. For øvrig redegjør utvalget for hvilken politikk norske myndigheter bør ha på dette området samt hvilken tilrettelegging som er nødvendig for slike adopsjoner. Avslutningsvis kommenterer Adopsjonsutvalget hvilke konsekvenser forslagene i denne utredningen får for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

Nærværende kapittel gir ikke en uttømmende fremstilling av adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Dette kapittel må således ses i sammenheng med andre kapitler i denne utredningen. Vilkår for adopsjon, herunder krav til søkerne, er behandlet i kapittel 5–7. Krav til søkerne ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte er særskilt omtalt i kapittel 6.5 (gjeldende rett) og 6.9.8 (utvalgets vurdering). Gjeldende myndighet og saksbehandling er nærmere behandlet i utredningen kapittel 16, hvor adopsjon av barn med behov for spesiell støtte er særskilt omtalt i kapittel 16.3.6. Utvalgets vurdering av gjeldende myndighet og saksbehandling på området er omtalt i kapittel 17.4.1. Adopsjonsutvalgets forslag til endringer når det gjelder myndighet og saksbehandling presenteres i kapittel 18.

15.2 Gjeldende rett

Nedenfor redegjøres i korte trekk for gjeldende rett av betydning for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte – for sammenhengens skyld.

I dag kreves det ikke i lovgivningen at søkerne er særskilt utredet og godkjent for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

Tildelingen av foreldre til barnet skjer i myndighetsorganet Faglig utvalg, noe som er et unntak fra hovedregelen om at tildeling skjer i opprinnelseslandet. Etter at søkerne har fått tildelingssaken godkjent i Faglig utvalg, utsteder Bufetat region forhåndssamtykke til søkerne i tråd med vedtaket i Faglig utvalg. Etter gjeldende rett er det opprinnelseslandets beskrivelse av forhold ved barnet som innebærer at sak om tildeling behandles i Faglig utvalg. En definisjon av barnets forhold og behov er avgjørende for om sak etter norsk rett skal behandles i Faglig utvalg. Etter Faglig utvalgs mandat skal dette tildele foreldre til «utenlandske barn som har særlige behov».

Departementets retningslinjer Q-1045 inneholder merknader om forhold ved barnet som knyttes opp mot hvilket organ som har myndighet i saken. Tildelinger over 5 år vil «i utgangspunktet» være en spesiell tildeling som skal behandles i Faglig utvalg. Regionen i Bufetat kan selv gi forhåndssamtykke til adopsjon av to søsken når begge er under 5 år. Forespørsel om tildeling av søskengruppe på tre barn eller flere, eller søsken der en eller flere er over 5 år, vil alltid være en spesiell tildeling. Retningslinjene viser til at det må tas utgangspunkt i opplysninger om barnets fysiske og psykiske helse:

«Hvor det foreligger opplysninger om barnets fysiske eller psykiske helse, av en slik karakter at man med stor grad av sikkerhet kan forvente at barnet vil kreve ekstra ressurser av de fremtidige foreldre, skal saken forelegges Faglig utvalg. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger om barn som er svært omsorgstrengende eller behandlingstrengende som følge av at de har vært utsatt for grov mishandling eller omsorgssvikt. Det kan videre gjelde barn med mer alvorlige fysiske skader, som vil kreve spesialisert behandling over tid fra helseapparatet.»

Retningslinjene tar høyde for at det kan være vanskelig å forutsi hvilke barn som trenger oppfølging utover det man må regne med ved internasjonal adopsjon. Departementets retningslinjer slår videre fast at det skal mye til for at barnets helse er slik at det ikke kan adopteres:

«Det skal svært mye til for at et barn som utenlandske myndigheter har frigitt for adopsjon kan sies å ha så dårlig fysisk og psykisk helse eller være så funksjonshemmet, at det ikke kan adopteres. Dette vil imidlertid kunne gjøre seg gjeldende der barnet er så skadet at det etter all sannsynlighet vil ha behov for et permanent institusjonslignende tilbud. Adopsjon vil i slike tilfeller innebære at barnet i realiteten blir flyttet fra en institusjon i sitt hjemland til en institusjonslignende tilværelse her i landet.»

Haagkonvensjonen bestemmer i artikkel 16 at den rapport som opprinnelseslandet lager om barnet blant annet skal inkludere opplysninger om barnet har «special needs». For øvrig har ikke konvensjonen bestemmelser om dette. 2 Haagkonvensjonen definerer således ikke nærmere hva som anses som «special needs». Guide to Good Practice 2008 gir en beskrivelse av hvilke forhold som kan innebære at et barn anses å ha «special needs»:

«386. Children with special needs are those who may be:

• suffering from a behaviour disorder or trauma,

• physically or mentally disabled,

• older children (usually above 7 years of age), or

• part of a sibling group.

Older children may also be «disturbed or traumatised, due to abuse and abandonment and neglect and perhaps long stays in institutional care».» 3

15.3 Utviklingen

Mens antall nye søknader og vedtak er halvert fra 2005, er antall saker som er behandlet i Faglig utvalg i samme periode doblet.

Merk at sakene i Faglig utvalg er knyttet til søker og ikke til antall barn. Flere av sakene for Faglig utvalg dreier seg nettopp om søskentildelinger. De 44 sakene i Faglig utvalg i 2008 gjaldt 54 barn.

Faglig utvalg gir en kortfattet og håndskrevet begrunnelse for vedtak om tildeling. Det foreligger ikke statistikk eller anonymiserte opplysninger, verken fra Faglig utvalg eller sekretariatet, om sakene som legges frem for Faglig utvalg. 4 Bufdir informerte utvalget slik om forhold ved de 54 barna hvis tildelingssak ble behandlet i Faglig utvalg i 2008: Alderen på barna var fra 5 måneder til 10 år og 10 måneder. Når det gjelder sykdommer og saker som er beskrevet i rapportene fra opprinnelseslandene, omfattet dette forhold som leppe- eller ganespalte, cyste i hjernen eller hjerneblødning, ryggmarksbrokk, hjertefeil, nyremangel, alkoholskader, premature barn, lav fødselsvekt og forsinket utvikling. 5

Tildelinger av barn over 5 år skal som utgangspunkt behandles i Faglig utvalg. Adopsjonsutvalget har innhentet tall fra organisasjonene for å få et bilde av utviklingen i barnas alder over år. Dette viser at det er omtrent like mange barn 1–2 år som adopteres som barn 0–1 år. Likeledes viser tabellen at rundt 30 % av barna er over 3 år ved adopsjonen. I 2008 var 5 % av barna over 5 år. Det kan derfor slås fast at det ikke i hovedsak er spedbarn og små babyer som adopteres til Norge. Fra 2000 til 2007 har andelen barn i alderen 0–2 år variert mellom 36 % og 49 %. Andelen barn i denne alderskategori viser en synkende tendens.

Tabellen viser videre at det er store forskjeller mellom organisasjonene når det gjelder alder på barna som formidles. I 2008 ble det formidlet 304 barn via autorisert organisasjon. Samlet var 40 % av de formidlede barna i alderskategorien 0–2 år, mens 5 % var over 5 år. Følgende tall viser hvor mange barn i denne alderskategori som formidles gjennom de ulike organisasjonene:

• I Adopsjonsforum ble det formidlet 158 barn i 2008, herunder 51 i alderen 0–2 år

• (32 %) og 4 over 5 år (3 %).

• I Verdens Barn ble det formidlet 113 barn i 2008, herunder 67 i alderen 0–2 år (60 %). Det ble ikke formidlet barn over 5 år.

• I InorAdopt ble det formidlet 33 barn i 2008, herunder 3 barn i alderen 0–2 år (10 %) og 11 over 5 år (33 %).

Når det gjelder den internasjonale utvikling vises til kapittel 2.4.

15.4 Utvalgets vurderinger og forslag

15.4.1 Konvensjonenes ikke-diskrimineringsprinsipp

Etter barnekonvensjonen og Haagkonvensjonen gjelder prinsippet om ikke-diskriminering ved internasjonale adopsjoner som også får betydning ved spørsmålet om adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. 6 Haagkonvensjonen artikkel 26(2) lyder:

«In the case of an adoption having the effect of terminating a pre-existing legal parent-child relationship, the child shall enjoy in the receiving State, and in any other Contracting State where the adoption is recognized, rights equivalent to those resulting from adoptions having this effect in each such State.»

Haagkonvensjonens ikke-diskrimineringsprinsipp har sitt utspring i barnekonvensjonen. Haagkonvensjonen inneholder videre en mer spesifikk ikke-diskrimineringsklausul som sikrer at barn berørt av internasjonal adopsjon skal nyte godt av det samme vern og de samme standarder som gjelder ved nasjonal adopsjon. Guide to Good Practice 2008 utdyper dette:

«57. In the context of intercountry adoption, the principle of non-discrimination is intended to guarantee equivalent rights and protections for all adopted children. It is also intended to protect the most vulnerable and disadvantaged children and ensure that they have the same possibilities of growing up in a family environment as other children.» 7

Norsk adopsjonspolitikk når det gjelder barn med behov for spesiell støtte må være i tråd med Haagkonvensjonen og barnekonvensjonen, herunder særlig ikke-diskrimineringsprinsippet i nevnte konvensjoner. Barneperspektivet må være det bærende prinsipp ved utforming av norsk adopsjonspolitikk.

Guide to Good Practice 2008 understreker at barn med behov for spesiell støtte, som følge av ikke-diskrimineringsprinsippet, bør ha samme muligheter for adopsjon som andre barn:

«387. (...)Special needs children should have the same opportunities for adoption as other children, based on the principle of non-discrimination, even though their adoption will require detailed reports, thorough preparation (of the adoptive parents and the child), regular counselling and active support of the adoptive parents and child.» 8

Guiden bemerker at barn med behov for spesiell støtte er vanskelig å plassere og mange slike barn venter i årevis på en egnet familie. Videre bemerkes at noen barn aldri får noen familie og at barna med behov for spesiell støtte således fortjener særlig oppmerksomhet fra medlemslandene. Guide to Good Practice 2008 understreker betydningen av samarbeid blant annet mellom opprinnelsesland og mottakerland på dette området. Guiden presenterer også forslag til mulige løsninger, skissert for konferansen, for å øke disse barnas muligheter for adopsjon. 9

Adopsjonsutvalget støtter at alle barn skal ha samme mulighet til å bli adoptert. Norge må i så måte leve opp til Haagkonvensjonens krav om ikke-diskriminering. Realiteten er at det internasjonalt blir stadig flere barn med ulike grader av behov for spesiell støtte. Norge kan ikke følge en politisk kurs der vi i realiteten søker etter bare de lett adopterbare barna og lar andre grupper av barn bli værende igjen i opprinnelseslandene. Samtidig må det overlates til søkerne å ta stilling til om de ønsker å adoptere et barn med behov for spesiell støtte. Søkernes valg må her respekteres.

Norge kan ikke sies å ha lagt til rette for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte til tross for ikke-diskrimineringsprinsippet i Haagkonvensjonen og til tross for dokumenterte behov i opprinnelseslandene. Manglende tilrettelegging har ledet til en praksis som kan synes diskriminerende.

Adopsjonspolitikken må forankres i barnas behov og opprinnelseslandenes vurderinger slik at det legges til rette for internasjonal adopsjon av de barna som har behov for det. Adopsjonsutvalget mener at det i svært liten grad er lagt til rette for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte i dag. Drøftelse av hvilket omfang slike adopsjoner bør ha i Norge, herunder om det er rom for en økning, må også ses i sammenheng med hvordan det nasjonalt legges til rette for adoptivsøkerne og adoptivfamiliene i form av støtte og tiltak før og etter adopsjonen.

Det kan ikke utelukkes at økt tilrettelegging for internasjonal adopsjon av barn med spesielle behov, kan lede til en økning i slike adopsjoner. Dersom Norge, gjennom internasjonal adopsjon, i fremtiden tar imot flere barn med behov for spesiell støtte, vil dette muligens kunne lede til en økning også i antall adopsjoner av små barn og barn uten på forhånd kjente spesielle støttebehov. Det er mange kjente og ukjente forhold som avgjør opprinnelseslandenes politikk og prioriteringer ved internasjonal adopsjon, herunder valg av samarbeidsland, antall tildelinger til de ulike mottakerland med mer. Mottakerlandets tilrettelegging for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte vil således kunne være et forhold som inngår i opprinnelseslandenes vurderinger av Norge som mottakerland.

Adopsjonsutvalget har vurdert hvorvidt en økning i antall adopterte barn med behov for spesiell støtte vil gi næring til holdninger om at internasjonal adopsjon er forbundet med ulike former for «problematikk». Utvalget viser til at den generelle samfunnsutvikling tilsier noe annet idet denne går i retning av større toleranse for å søke støtte fra det offentlige. Samtidig mener utvalget at en ny politisk kurs på adopsjonsområdet i tråd med utvalgets forslag, vil lede til en økning også i antall internasjonale adopsjoner av barn der det på forhånd ikke foreligger kjente støttebehov.

15.4.2 Nødvendig tilrettelegging

Adopsjonsutvalget mener det bør legges bedre til rette for at de søkere som ønsker det kan adoptere barn med behov for spesiell støtte.

Ved adopsjon gir myndighetene godkjenning til å etablere et foreldreskap. Ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte vil det etter utvalgets syn være både nødvendig og ønskelig med særskilt tilrettelegging fra myndighetenes side for at slike adopsjoner kan være forsvarlige og blir til barnets beste.

Guide to Good Practice 2008 forutsetter at en rekke forhold er på plass ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. 10 Dette omfatter blant annet veiledning og forberedelse av søkerne, tiltrekkelig utredning med tanke på slike adopsjoner samt et tilbud til barnet og familien etter adopsjonen.

Guide to Good Practice 2008 viser til at mange adoptivsøkere har urealistiske krav og forventninger til hvilke barn som kan frigis for adopsjon:

«404.(...)Some prospective adoptive parents who are declared suitable may have unrealistic requests, for example, to adopt a healthy baby from a country where such children do not need a family through intercountry adoption. This situation creates frustration for the parents and increases the pressure on the countries of origin. Receiving countries have an important responsibility to make thorough evaluations of parents, and to manage their expectations, taking into account the needs of adoptable children for intercountry adoption in the various countries of origin.» 11

Guide to Good Practice 2008 legger til grunn at stadig flere opprinnelsesland i hovedsak ved internasjonal adopsjon har behov for plasseringer av barn med behov for spesiell støtte. Det understrekes at myndighetene i mottakerlandene har et ansvar for å realitetsorientere søkere om hvilke barn som frigis for internasjonal adopsjon:

«390. As more and more countries of origin have mostly children with special needs to propose for intercountry adoption, receiving countries should undertake necessary efforts to inform their candidates about this situation. To sensitise, inform and prepare candidates to adopt these children may avoid unnecessary or unrealistic demands on countries of origin for young and healthy children.» 12

Ansvaret for å følge den internasjonale utviklingen på adopsjonsområdet samt informere om denne utviklingen, er lagt til myndighetsorganer i Danmark og Sverige i forskrifts form. Også i Norge må dette ansvaret plasseres og nedfelles i lovgivning.

Sentralt ved tilrettelegging for slike adopsjoner er informasjon og veiledning både til adoptivsøkere og allmennheten. Utvalget foreslår at informasjon og veiledning om adopsjon av barn med behov for støtte gjøres tilgjengelig for allmennheten på den nye Adopsjonsportalen i Bufetat, jf. kapitel 21.5 og 3.4.5. Myndighetene må ta et ansvar for å realitetsorientere søkerne om adopsjonsmulighetene og for å gi mest mulig objektiv og nøytral informasjon. Utvalget mener at organisasjonene i praksis har fått for stort ansvar for å veilede søkerne særlig når det gjelder adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

Barn med behov for spesiell støtte er ofte vanskelig plasserbare. En del søkere som i Norge adopterer barn med behov for spesiell støtte initierer adopsjonsprosessen på grunnlag av annonser på organisasjonenes hjemmesider eller medlemsblad. Adopsjonsutvalget stiller seg kritisk til praksisen med «barn søker foreldre»-annonser på adopsjonsforeningenes nettsider. Intensjonen bak slike annonser er utvilsomt god, men dagens muligheter for å spre og kombinere elektronisk informasjon skaper betydelig risiko for at innholdet i annonsene kan bli utnyttet på en måte som blir til belastning for barnet nå eller på et senere tidspunkt i livet.

Barn har, på samme måte som voksne, krav på privatliv. Informasjonen fra annonser der barns sykdoms- og familiehistorie blir offentliggjort kan bli liggende på nettet for alltid, bli flyttet eller brukt i andre sammenhenger. Selv der barnet har kommet i en ny livssituasjon vil barnet kunne assosieres med den historien som er fortalt på nettet i den hensikt å tiltrekke seg foreldre. I tillegg til at en slik offentliggjøring krenker barns rett til privatliv, kan den utgjøre en sikkerhetsrisiko for barna. Informasjonen kan føre til at barna kan identifiseres, bli sporet opp og i verste fall bli kontaktet. Barnet kan bli kontaktet av noen som ønsker å hjelpe eller adoptere det, men særlig barn med funksjonsnedsettelser og/eller fysiske og psykiske lidelser er sårbare for overgrep og utnyttelse.

Adopsjonsutvalget mener at en slik praksis på en unødvendig måte setter barns sikkerhet i fare. Adopsjonsutvalget reagerer også på at barn i visse tilfeller kan fremstå som en vare i slike annonser. Utvalget anbefaler at en slik annonsering kun foregår på lukkede nettsider der bare adoptivforeldre med godkjenning har adgang og at det gis regler for utforming av presentasjonen. Danmark har valgt en slik løsning. Eventuelt kan adopsjonsforeningene presentere aktuelle foreldre for en oversikt over barn som søker foreldre uten at barnas livshistorie gjøres tilgjengelig for alle.

Adopsjonsutvalget vurderer det slik at organisasjonene generelt sett har fått for mye ansvar og for mange oppgaver i adopsjonsformidlingen. Dette gjelder særlig i relasjon til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Grenseoppgangen mellom myndighetenes og organisasjonenes ansvar og oppgaver er behandlet i utredningen kapittel 12.4, 12.8.2 og 18.7.

Dagens mulighet for adoptivsøkere til å få en såkalt spesiell tildeling i Faglig utvalg uten at søker på forhånd er særskilt utredet og godkjent for dette, er ikke forsvarlig. Barneperspektivet er ikke tilstrekkelig ivaretatt etter gjeldende rett og saksbehandling for adopsjoner av barn med behov for spesiell støtte. Videre er norsk lovgivning og praksis neppe i tråd med Haagkonvensjonens krav og forutsetninger. Utvalget foreslår derfor at adoptivsøkerne skal være utredet og godkjent med tanke på adopsjon av barn med behov for spesiell støtte før tildeling aktualiseres.

Alle adoptivsøkere, adoptivfamilier og adoptivbarn vil ha nytte av og/eller behov for veiledning, støtte og tiltak før og etter adopsjonen. Ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte vil både nytten og behovet være enda større enn ved andre adopsjoner. Utvalgets forslag tar hensyn til at alle adoptivbarn har noen støttebehov som følge av minst ett brudd med nære omsorgspersoner og som følge av ofte vanskelige levekår i den tidlige og avgjørende fase av livet. Utvalgets forslag hensyntar videre at det har vært en økning i andelen barn med behov for spesiell støtte som internasjonalt adopteres til Norge. Obligatorisk adopsjonsforberedende kurs inngår som et sentralt ledd i tilretteleggingen, jf. kapittel 18.6 og 20.2.4. Videre foreslår Adopsjonsutvalget at myndighetene tilrettelegger i form av særskilt støtte og tiltak etter adopsjonen, jf. kapittel 20.

Adopsjonsutvalgets forslag til ny utrednings- og godkjenningsprosess samt øvrige forslag om støtte før og etter adopsjonen vil etter utvalgets mening føre til en bedre adopsjonsprosess som i tillegg vil være i bedre samsvar med konvensjonskravene.

15.4.3 Utvalgets forslag – relatert til barn med behov for spesiell støtte

Hovedpunkter

Søkerne bør primært være utredet for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte tidlig i ordinær utrednings- og godkjenningsprosess. Utvalget mener ikke at tilrettelegging for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte skal skje i form av senkede krav til søkerne, men heller slik at det stilles skjerpede krav til at søkerne er utredet og godkjent med tanke på adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

Utreder må ta initiativ til å drøfte søkers motivasjon og forutsetninger for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Selv om utreder har ansvar for å bringe temaet på bane, vil det være søkers beslutning hvorvidt det er ønskelig å søke om utvidet godkjenning. Som følge av at alle søkere etter forslaget må delta på obligatorisk adopsjonsforberedende kurs, vil søkerne ved utredning i fase 3 ha forutsetninger for å bidra i samtaler om barn med behov for spesiell støtte. Utvalgets forslag om obligatorisk adopsjonsforberedende kurs er dels en konsekvens av at stadig flere barn, frigitt for internasjonal adopsjon, har behov for spesiell støtte.

Adopsjonsutvalget foreslår at det kan gis godkjenning til adopsjon av barn med behov for spesiell støtte i henhold til følgende to godkjenningsrammer der kravene til søkerne relateres til de konkrete godkjenningsrammene:

• «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov»

• «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov».

Adopsjonsutvalget mener at alle saker skal utredes og avgjøres av organer som er bredere faglig sammensatt enn det som er tilfellet i dag. Bakgrunnen for dette er blant annet at stadig flere barn som frigis for internasjonal adopsjon har behov for spesiell støtte. Utrednings- og godkjenningsprosedyrene må tilpasses denne situasjonen. Se mer om dette i utredningen kap 16 flg. om myndighet og saksbehandling.

Ønskebarns innlegg mener at utredning av adoptivsøkere som ønsker å adoptere barn med behov for spesiell støtte møtes på en åpen måte:

«Utredende instans bør også være forsiktige med å vise forutinntatthet, unødvendig negativitet og stort problematiseringsfokus overfor søkere når det kommer til adopsjon av eldre barn, adopsjon av søsken, og adopsjon av barn med spesielle behov.» 13

Utvalget støtter dette innspillet. Det er nødvendig at utreder har forståelse og ydmykhet i forhold til de vanskelige avveininger søkerne står overfor, men samtidig har nødvendig distanse og objektivitet til å gå inn i eventuelle følsomme temaer for å kartlegge søkernes motivasjon og forutsetninger. Utvalget mener at en god form hos utreder, og en god ramme rundt utredningen, legger til rette for åpne diskusjoner også om vanskelige temaer. Det vises her til kapittel 17.1 om overordnede hensyn for saksbehandlingen, herunder en mer dialog- og samarbeidsorientert adopsjonsprosess.

Det er viktig å holde fokus på at adopsjon først og fremst skal være til gagn for det enkelte barn. Behandling av søknad om godkjenning for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte må behandles med utgangspunkt i barneperspektivet. Videre må myndighetene sikre at det konkrete barnet med dokumenterte støttebehov tildeles en adoptivfamilie som har kapasitet, ressurser og motivasjon til å dekke det aktuelle barnets behov. Videre må det sikres at søkernes nettverk og det offentlige kan tilby støtte slik at adopsjonen kan bli til barnets beste.

Det foreligger i dag ingen systematiserte eller dokumenterte erfaringer med hvordan det går med de barna som ble ansatt å ha spesielle støttebehov på adopsjonstidspunktet samt adoptivfamiliene deres. Adopsjonsutvalget mener at det bør skje en oppfølging av barna og adoptivfamiliene for å kunne evaluere både politikken og regelverket på området. Oppfølging vil også belyse hvilke behov familiene har for støtte, herunder etteradopsjonstiltak.

Når det gjelder etteradopsjon, bemerker utvalget at de aktuelle barna vil kunne ha behov for to ulike former for støtte:

• støtte av generell karakter, det vil si behov som må kunne dekkes i adoptivfamilie og nettverk

• særskilt og forpliktende oppfølging, det vil si behov som må kunne dekkes i nærmiljøet og i det offentlige.

Nærmere om barnet og støttebehovene

Definisjonen av hvilke forhold som utgjør «special needs» er ikke definert i Haagkonvensjonen og varierer fra land til land.

Utvalget mener at hovedfokus i lovgivning og skriftlige retningslinjer for utredning og godkjenning må være på barnets støttebehov og hvorvidt søkerne, nettverk, søkernes nærsamfunn og myndighetene har forutsetninger for å avhjelpe og møte støttebehovet.

Adopsjonsutvalget foreslår som nevnt at barnets forhold defineres etter faste kriterier knyttet til søkernes godkjenningsramme. Se nærmere i kapittel 6.9.8 og 6.9.11 om utvalgets forslag til formulering i lovgivning om hvilke forhold ved det ukjente barnet som faller innunder de ulike godkjenningsrammene «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» og «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov».

Nedenfor redegjør utvalget nærmere for barnets støttebehov i relasjon til de to godkjenningsrammene.

Utvalget foreslår at det fortsatt skal trekkes en grense ved fylte 5 år. Begrunnelsen for dette er inntatt i kapittel 18.7.2.

Skader, sykdom eller diagnoser hos barnet, utover en viss nedre terskel, vil innebære behov for en utvidet godkjenning.

Guide to Good Practice 2008 slår fast at det ikke foreligger internasjonal regulering som forbyr adopsjon av barn med alvorlige funksjonsnedsettelser, sykdom, hiv med mer. 14 Guiden viser til at et generelt forbud ville stride mot ikke-diskrimineringsprinsippet. Adopsjonsutvalget mener at søkere som ønsker å adoptere barn med alvorlige funksjonsnedsettelser, sykdom og diagnoser må ha «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov», noe som stiller særlig store krav til søkerne.

Barnets psykiske forhold kan tilsi at det vil falle innunder utvidet godkjenning. Dette kan omfatte både diagnoser, funksjonsnedsettelser og så videre, men også utviklingsskader som følge av opphold på institusjon, misbruk eller omsorgssvikt. I retningslinjer må det trekkes en grense – gjennom eksempler – mellom de forhold ved barnet som faller innunder «utvidet godkjenning 3–5 år og/eller andre mindre støttebehov» og «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov».

Enkelte mindre forhold hos barnet, eksempelvis hudfarge og fødselsmerker, vil kunne anses som «special needs» i opprinnelseslandet, uten at barnet vil anses å ha behov for noen spesiell støtte her i landet. 15

Det vil si at selv om et barn er definert som å ha «special needs» i opprinnelseslandet, som følge av kulturelle eller andre forhold, skal dette ikke automatisk lede til at barnet anses å ha behov for spesiell støtte etter norske forhold. Det må gjøres en konkret vurdering av hvorvidt barnet etter norske forhold anses å ha behov for spesiell støtte. Følgelig vil som hovedregel ikke fødselsmerker, skjeløyethet eller avvikende hudfarge være forhold som vil innebære behov for utvidet godkjenning.

Forhold hos biologiske foreldre som rusmisbruk, hiv/aids-diagnose eller psykisk sykdom kan videre innebære at også barnet anses å ha behov for spesiell støtte.

Dersom mor har misbrukt alkohol eller narkotika i svangerskapet, vil dette kunne lede til risiko for skader som kan manifestere seg etter adopsjonstidspunktet. Dette vil således kunne være forhold som tilsier at tildeling forutsetter utvidet godkjenning. Likeledes dersom barnet er blitt til som følge av incest.

Dersom mor har hiv/aids, og det er dokumentert gjennom grundige undersøkelser i opprinnelseslandet at barnet ikke er smittet, vil dette ikke uten videre være et kriterium for utvidet godkjenning.

Dersom barnet tidligere har hatt en sykdom eller skade, er behandlet for dette med mer, vil dette kunne være et kriterium for utvidet godkjenning dersom det er risiko for at det vil kunne skje tilbakefall eller behov for spesiell oppfølging i fremtiden.

Ved tildeling må det skje en vurdering av det konkrete barnet idet det må tas stilling til om tildeling av barnet faller innunder søkernes godkjenningsramme. Videre vil vurderinger av hvordan det kjente barnets støttebehov kan dekkes komme inn i forbindelse med tildeling. Ved tildeling, er barnets forhold kjent. Barnets støttebehov må også vurderes opp mot søkernes forutsetninger, motivasjon, nettverk og tilgang til støtteapparat. Ved sak om tildeling må det videre tas hensyn til om barnet har gitt samtykke til adopsjon (der dette er et vilkår) samt hvilke tilknytningsforhold barnet har i hjemlandet. Dersom barnet bor på institusjon uten faste tilknytningspersoner, og over lang tid har hatt en forventning om adopsjon, kan adopsjon også av eldre barn kunne være forsvarlig. Det må stilles økende krav til søkerne i takt med barnets alder. Ved tildeling av søsken bør det dokumenteres medisinsk at barna er søsken.

Etter departementets retningslinjer Q-1045 understrekes det at det skal mye til for at et barn, frigitt av opprinnelseslandet for adopsjon, har så dårlig fysisk og psykisk helse at det ikke kan adopteres:

«Det skal svært mye til for at et barn som utenlandske myndigheter har frigitt for adopsjon kan sies å ha så dårlig fysisk og psykisk helse eller være så funksjonshemmet, at det ikke kan adopteres. Dette vil imidlertid kunne gjøre seg gjeldende der barnet er så skadet at det etter all sannsynlighet vil ha behov for et permanent institusjonslignende tilbud. Adopsjon vil i slike tilfeller innebære at barnet i realiteten blir flyttet fra en institusjon i sitt hjemland til en institusjonslignende tilværelse her i landet.» 16

Adopsjonsutvalget mener som utgangspunkt at det neppe kan være i barnets interesse å adopteres til Norge dersom barnet har så store behov for oppfølging at det etter all sannsynlighet risikerer varig institusjonsopphold her. Utvalget mener at subsidaritetsprinsippet tilsier at barnet da bør forbli i sitt vante miljø selv om kvaliteten på et institusjonsopphold i Norge vil kunne ha høyere medisinsk og fysisk standard.

Haagkonvensjonens subsidaritetsprinsipp tilsier at barnet skal sikres oppvekst i en familiesituasjon. Internasjonal adopsjon foretrekkes fremfor plassering på institusjon i hjemlandet. Det kan tenkes at barn som i opprinnelseslandet må forbli på institusjon, vil kunne sikres oppvekst i en norsk adoptivfamilie som følge av slik rehabilitering som norsk helsevesen kan tilby. Forutsetningen må her være at barnets støttebehov i hovedsak kan dekkes av familie, nettverk og det offentlige i adoptivhjemmet – og ikke utenfor hjemmet. Dersom barnet har behov for omfattende rehabilitering vil dette naturlig nok være et barn som bare kan tildeles søker med «utvidet godkjenning 5 år+ og/eller andre større støttebehov».