Del 1
Utgangspunkt for overføring av oppgaver og oppfølging av oppgaveoverføringer Stortinget har sluttet seg til

2 Utgangspunkter for vurderingen av oppgaver til fylkeskommunene

2.1 En ny fylkesstruktur fra 1.1.2020

Stortinget vedtok 8. juni 2017 en ny fylkesstruktur fra 1.1.2020, der landet får 10 fylkeskommuner og Oslo kommune med fylkeskommunale oppgaver. Den nye strukturen gir en minstestørrelse på om lag 240 000 innbyggere. Minstestørrelsen og antallet fylker oppgavene skal fordeles på, har betydning for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan utføre på en god og effektiv måte. Fylkeskommuner med flere innbyggere gir grunnlag for styrket kapasitet og kompetanse til å utføre oppgavene i fylkeskommunene, og større budsjetter å prioritere oppgavene innenfor.

Regjeringen har lagt til grunn den fylkesstrukturen Stortinget vedtok 8. juni 2017 når den har vurdert hvilke oppgaver som egner seg for det fylkeskommunale nivået.

2.2 Generalistkommunesystemet

De norske fylkeskommunene er generalistkommuner, og regjeringen har lagt generalistkommuneprinsippet til grunn i vurderingen av nye oppgaver til fylkeskommunene. Systemet innebærer at alle fylkeskommuner uavhengig av innbyggertall, bosettingsstruktur eller andre kjennetegn skal imøtekomme de samme kravene til tjenester, planlegging- og utviklingsoppgaver, og ivaretakelse av demokratiske funksjoner. Det samme finansieringssystemet gjelder for alle, og lovgivningen gir de samme rammene for organisering og styring og for statlig tilsyn og kontroll med fylkeskommunene. Dette bidrar til et likeverdig regionalt selvstyre i hele landet og en effektiv ressursbruk. Det gir også en oversiktlig offentlig forvaltning, både for innbyggere og næringsliv.

En enhetlig oppgavefordeling bidrar til mindre sektorisering og gråsoner i offentlig forvaltning sammenliknet med et system med differensiering. En enhetlig oppgavefordeling gjør det også enklere å utforme et enhetlig overføringssystem og lovgrunnlag for kommunal virksomhet.

Samtidig kan det være en ulempe at det fylkeskommunale ansvaret begrenses av den minste fylkeskommunen. Dette kan avskjære større fylkeskommuner fra å løse oppgaver som det ellers kunne være rasjonelt at de utførte.

Alternativet til generalistkommunesystemet er et oppgavedifferensiert system der staten gjennom lovgivning fastlegger en differensiert ansvarsdeling mellom kommuner, fylkeskommuner eller statlige forvaltningsorganer.

En fordel med oppgavedifferensiering er at oppgavefordelingen kan tilpasses mer fleksibelt til ulike lokale forutsetninger i geografi og befolkningsgrunnlag. For fylkeskommuner som får flere oppgaver, kan det gi gevinster i disse fylkeskommunene ved at oppgaver som ellers er splittet av forvaltningsmessige skiller, kan ses i sammenheng på fylkeskommunalt nivå.

Ulempene ved oppgavedifferensiering er en mer oppdelt forvaltningsstruktur som øker behovet for en mer differensiert statlig styring. Et system med oppgavedifferensiering vil føre til behov for omfattende endringer i statlige styringsvirkemidler, herunder finansiering og lovgivning. Videre kan overføring av statlige oppgaver til noen fylkeskommuner, gjøre det krevende for staten å gi et godt tilbud i øvrige fylker som staten eventuelt sitter igjen med ansvaret for. Kostnadseffektiviteten i administrasjonen av tjenestene som omfattes, kan gå ned som følge av reduserte stordriftsfordeler. Videre kan det oppstå nye gråsoner og behov for mer samordning mellom offentlige organer. Offentlig forvaltning kan bli mindre oversiktlig for innbyggerne.

Oppgavedifferensiering kan føre til at innbyggerne gjennom sin stemme ved fylkestingsvalg får noe ulik påvirkning på de fylkeskommunale oppgavene. Dersom det overføres flere oppgaver til enkelte fylkeskommuner, vil innbyggerne i disse fylkeskommunene få noe større påvirkning gjennom valg ved at de har en større oppgaveportefølje i sin fylkeskommune.

Et system der noen fylkeskommuner pålegges å levere tjenester til andre fylkeskommuner, kan også gi en mer kompleks og mindre gjennomsiktlig forvaltning. En eventuell ordning med pålagt fylkeskommunalt samarbeid vil utgjøre et inngrep i det fylkeskommunale selvstyret og kommunelovens grunnleggende regler om organisasjonsfrihet. Dette gjelder både for den fylkeskommunen som skal motta oppgaveløsning fra en annen fylkeskommune, og den fylkeskommunen som blir pålagt å løse en oppgave for en annen fylkeskommune.

Regjeringen mener at så vel fordelene ved generalistkommuneprinsippet og de klare ulempene ved et eventuelt system med oppgavedifferensiering, tilsier at generalistkommunesystemet fortsatt skal ligge fast ved overføring av nye oppgaver til fylkeskommunene.

2.3 Retningslinjer for oppgavefordeling

Regjeringen har ved vurderingen av hvilke oppgaver som kan overføres, lagt til grunn de etablerte retningslinjene for oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene som ble lagt fram av Oppgavefordelingsutvalget i NOU 2000: 20 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune.

Retningslinjene er:

• 1. Oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå.

• 2. Oppgaver som krever utøvelse av lokalpolitisk skjønn og vurdering bør legges til folkevalgte organer.

• 3. Oppgaver som av ulike årsaker ikke skal la seg påvirke av lokalpolitiske oppfatninger og lokalpolitiske forhold, og som derfor kjennetegnes av standardisering, regelorientering og kontroll, bør i utgangspunktet være et statlig ansvar.

• 4. Staten bør ha ansvaret for oppgaver som gjør krav på sentrale beslutninger og som forutsetter et nasjonalt helhetsgrep for god oppgaveløsning.

• 5. Oppgaver som krever stor grad av koordinering, og/eller oppgaver som har store kontaktflater med hverandre, bør legges til samme forvaltningsorgan.

• 6. Oppgaver som krever stor grad av samordning overfor brukerne legges til samme forvaltningsorgan.

• 7. Det myndighetsorgan som er tillagt ansvar og beslutningskompetanse for en oppgave skal også ha ansvaret for å finansiere utgiftene til oppgaveløsningen.

Hagen-utvalget tok utgangspunkt i disse retningslinjene og tilpasset dem til det fylkeskommunale nivået. Hagen-utvalgets retningslinjer er gjengitt i kapittel 5.

En del av forslagene i Hagen-utvalgets rapport berører oppgaver hos fylkesmannen. For å bedre kunne vurdere om en oppgave best ivaretas av fylkeskommunen eller fylkesmannen, har Kommunal- og moderniseringsdepartementet utarbeidet noen vurderingskriterier for å vurdere plassering av kommunerettede oppgaver. De etablerte retningslinjene for oppgavefordelingen ligger fast, men disse reflekterer etter departementets vurdering i for liten grad myndighetsforhold og styringsrelasjoner, og fylkesmannens og fylkeskommunens ulike roller som henholdsvis del av staten og som selvstendig folkevalgt organ.

Vurderingskriteriene utdyper og supplerer derfor de generelle retningslinjene for oppgavefordeling når det gjelder de to organenes kommunerettede oppgaver.

Vurderingskriteriene er lagt til grunn for departementenes vurdering og oppfølging av Hagen-utvalget i denne meldingen.

Vurderingskriterier for oppgavefordeling mellom fylkeskommunen og fylkesmannen

• 1. Fylkesmannen bør ha ansvar for å påse at nasjonal politikk, herunder statlige planretningslinjer, følges opp av fylkeskommuner og kommuner. Når dette skjer gjennom kontroll, tilsyn og klage, kreves det særskilt hjemmel.

  • a) Det forvaltningsrettslige utgangspunktet er at kommuner og fylkeskommuner er sidestilte, ikke hierarkiske, organer. Det bør derfor unngås at fylkeskommunen får lovhjemlet myndighet til å godkjenne, kontrollere eller omgjøre kommunale vedtak.

    Så langt det er hjemmel for det, vil det være fylkesmannens ansvar å påse at kommuner og fylkeskommuner følger opp internasjonale forpliktelser og gjennomføring av nasjonale mål og retningslinjer. Dette vil være oppgaver som ikke skal la seg påvirke av lokalpolitiske forhold. Dette gjelder oppgaver knyttet til kontroll, tilsyn, klageordninger og samfunnssikkerhet og beredskap. Det kan også gjelde forvaltningsoppgaver uten regionalt politisk handlingsrom. Fylkesmannen vil også kunne påse at kommunene og fylkeskommunene følger opp nasjonale mål og retningslinjer gjennom sin planlegging. Dette kan skje ved bruk av innsigelser og innvendinger for å ivareta nasjonale arealpolitiske hensyn.

  • b) Lovgiver stiller grunnleggende krav til kommunene som tjenesteprodusenter, til kommunenes økonomiforvaltning og til deres myndighetsutøvelse som gjerne er regulert av en nasjonal standard. På disse områdene er fylkesmannen det viktigste bindeleddet mellom nasjonale, statlige myndigheter og kommunene.

• 2. Oppgaver hvor det åpnes for et regionalt politisk handlingsrom, bør legges til fylkeskommunen.

  Både fylkesmenn og fylkeskommuner har oppgaver hvor det finnes et handlingsrom for regional tilpasning og hvor det må utøves et skjønn. Fylkesmennenes skjønnsutøvelse vil til syvende og sist en statsråd stå ansvarlig for. Embetenes skjønnsutøvelse vil derfor være gjenstand for korrigering og instruksjon fra overordnet myndighet i styringsdialogen.

  Fylkeskommunen er et folkevalgt organ. Av hensyn til deres legitimitet, bør det være en høy terskel for at staten overprøver skjønnet som utøves innenfor rammen av nasjonale reguleringer. Fylkeskommunene bør derfor ha oppgaver hvor staten i hovedsak kan akseptere at prioriteringer og avveininger vil kunne variere mellom fylkene, ikke minst avhengig av den partipolitiske sammensetningen i fylkestinget. Korrigering av fylkeskommunenes skjønn bør hovedsakelig skje gjennom valg, men vil også kunne skje gjennom statlig kontroll, tilsyn og klage.

  Fylkeskommunen har ansvar for oppfølging av kommunene for eksempel i medhold av kulturminneloven, plan- og bygningsloven og folkehelseloven. Regional planlegging er et sentralt redskap. I samfunnsutviklerrollen ligger ansvar for å avveie interesser og finne frem til løsninger på utfordringer som må løses på tvers av kommunegrensene.

• 3. Oppgaver som krever stor grad av samordning overfor kommunene, bør fordeles på følgende måte:

  • a) Fylkesmannen har primært oppgaver knyttet til oppfølging av kommunal tjenesteproduksjon, økonomiforvaltning og myndighetsutøvelse, og skal bidra til at ulike tjenesteområder ses i sammenheng. Fylkesmannen kan også ha en pådriverrolle knyttet til oppfølging av nasjonale mål og retningslinjer.

  • b) Fylkesmannen har videre et særskilt ansvar for å samordne regional stat. Dette kan gjøres ved å identifisere målkonflikter og å legge til rette for felles tilnærming og handlingsvalg. Fylkesmannen har eksempelvis ansvar for samordning av samfunnssikkerhet og beredskap, samordning av tilsyn og samordning av statlige innsigelser.

  • c) Fylkeskommunen har primært oppgaver knyttet til å følge opp kommunal samfunnsutvikling.

  • d) Fylkeskommunen har også et overordnet samordningsansvar gjennom regional planlegging. Gjennom planprosessen avveies interesser fra ulike statlige, regionale og kommunale aktører, private organisasjoner og institusjoner og allmennheten. Den regionale planen er dermed et viktig samordningsverktøy, og kan bidra til mobilisering av aktører og ressurser i fylket.

• 4. Veiledningsoppgaver overfor kommunene utøves av samme organ som har fagansvaret.

  For å sikre sterke kompetansemiljøer og for å unngå fragmentering av oppfølgingen overfor kommunene, bør veiledningsfunksjonene overfor kommunene ikke skilles fra det fagansvaret hhv. fylkesmannen og fylkeskommunen har. Det betyr at fylkesmannen har ansvar for veiledning av kommunene på de områder der fylkesmannen er tillagt et fagansvar etter kriteriene 1 og 3. Fylkeskommunen vil tilsvarende ha ansvar for veiledning av kommunene på de områder der fylkeskommunene har et faglig ansvar etter kriteriene 2 og 3.

2.4 Rammestyring

Ved overføring av nye oppgaver til fylkeskommunene vil rammestyring, både økonomisk og juridisk, ligge til grunn. Rammestyring er en forutsetning for at fylkeskommunene skal ha et handlingsrom, slik at de kan fungere som sterke og representative lokaldemokratier som kan gjøre regionale og individuelle tilpasninger og foreta egne veivalg. Så vel den juridiske og økonomiske rammestyringen har sitt rettslige grunnlag i kommuneloven, der fylkeskommunenes posisjon som selvstendige, direkte valgte forvaltningsnivåer er fastslått. I den nye kommuneloven 22. juni 2018 nr. 83 er også prinsipper for nasjonale myndigheters forhold til det kommunale og fylkeskommunale selvstyret lovfestet.

Det legges til grunn at overføring av nye oppgaver til fylkeskommunene bør bidra til redusert byråkrati og økt effektivitet. En betydelig del av samfunnets samlede ressurser brukes til tjenesteproduksjon i offentlig regi. Staten har et overordnet ansvar for at ressursene i offentlig sektor blir brukt på en mest mulig effektiv og rasjonell måte, slik at oppgaveløsningen kommer fellesskapet til gode. Staten har et ansvar for å legge til rette for at fylkeskommunene har tilstrekkelig handlefrihet til å gjøre nødvendige tilpasninger i tjenesteproduksjonen til lokale forhold og behov, slik at desentraliseringsgevinsten kan realiseres. Ansvaret innebærer også å organisere offentlig forvaltning på en måte som totalt sett fremmer helhetlige og effektive løsninger.

Økonomisk og juridisk rammestyring er hovedprinsippet for styring av kommunesektoren, og skal ligge til grunn ved overføring av nye oppgaver til fylkeskommunene. Styrking av fylkeskommunene som demokratisk arena er et viktig mål i regionreformen, og en reell styrking av dette målet forutsetter at det legges stor vekt på hensynet til fylkeskommunal handlefrihet. Dette vil også styrke mulighetene for å kunne finne gode løsninger basert på de forutsetninger og fortrinn som finnes i de ulike regionene.

Fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsorganer som ikke er en del av statsforvaltningen, og som dermed ikke kan styres gjennom instruks. Det er Stortinget som gjennom lov tildeler oppgaver til fylkeskommunen. Det innebærer at dersom fylkeskommunene skal pålegges en oppgave som staten har ansvar for i dag, skal fylkeskommunens ansvar og oppgaver forankres i lov. Regelverket skal utformes slik at det ivaretar fylkeskommunenes organisasjonsfrihet, og på en måte som sikrer at oppgavene kan tilpasses regionale behov.

3 Oppfølging av oppgaveoverføringer som Stortinget har sluttet seg til

I Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver foreslo regjeringen endringer i oppgaver og ansvar for regionalt folkevalgt nivå. Stortinget sluttet seg til disse forslagene, jf. Innst. 377 S (2015–2016). Regjeringen foreslo konkrete endringer i oppgaver og ansvar for fylkeskommunene i Prop. 84 S (2016–2017) Ny inndeling av regionalt folkevalt nivå som Stortinget sluttet seg til, jf. Innst. 385 S (2016–2017). I dette kapittelet omtales oppfølgingen av disse oppgavene, inkludert anmodningsvedtak fremmet i forbindelse med behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017). I tillegg omtales styrking av regional planlegging og gjennomgang av regional stats inndeling.

Følgende anmodningsvedtak om oppgaver ble fattet i forbindelse med behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017):

Anmodningsvedtak nr. 841 (2016–2017) om å overføre oppgaver innen regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til de nye regionene:

Stortinget ber regjeringen overføre oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til de nye regionene.

Anmodningsvedtak nr. 840 om ansvarsfordeling mellom regionale forskningsfond og Forskningsrådet:

Stortinget ber regjeringen endre ansvarsfordelingen mellom Regionale forskningsfond (RFF) og Forskningsrådet slik at beslutninger rundt prosjektstøtte blir fattet på fylkeskommunalt nivå.

Anmodningsvedtak nr. 842 og 843 (2016–2017) om oppgaver som kan overføres fra IMDI:

842: Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan som konkretiserer hvilke oppgaver som kan overføres fra IMDi til de nye fylkeskommunene.

843: Stortinget ber regjeringen vurdere nærmere hvilke oppgaver som kan overføres fra IMDi til de nye fylkeskommunene.

Anmodningsvedtak nr. 838 (2016–2017) om sams vegadministrasjon:

Stortinget ber regjeringen sørge for at regional vegadministrasjon, som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.

Status for oppfølgingen av anmodningsvedtakene omtales under de ansvarlige departementenes kapitler, hhv. kapittel 7, 8 og 17.

3.1 Kommunal- og moderniseringsdepartementet

3.1.1 Styrking av den regionale planleggingen

Gjennom regionreformen vil regjeringen legge til rette for at det regionale folkevalgte nivået skal styrke sin rolle som regional samfunnsutvikler. Den regionale planleggingen er et sentralt verktøy for å gi strategisk retning til samfunnsutviklingen, mobilisere aktører og samordne og koordinere offentlig innsats og virkemidler. I Meld. St. 22 (2015–2016) foreslo departementet tiltak for å styrke den regionale planleggingen. Disse forslagene fikk tilslutning fra Stortinget ved behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017), jf. Innst. 385 S (2016–2017).

Bedre dialog i planleggingen

Det er viktig å videreutvikle kontakten mellom fylkeskommunene, departementene og regionale statsetater i den regionale planleggingen. Fylkeskommunene har etterspurt mer dialog med departementene i arbeidet med de regionale planstrategiene. Som samordningsdepartement for planlegging vil Kommunal- og moderniseringsdepartementet derfor koordinere deltakelsen fra departementene i møter som er knyttet til arbeidet med de regionale planstrategiene. Det vil være opp til fylkeskommunene å ta initiativ til slike dialogmøter. Departementet legger opp til at fylkeskommunene i forkant av slike møter peker på sentrale problemstillinger de ønsker å ta opp. Sametinget bør også delta i disse dialogmøtene med departementene og fylkeskommunene, når den regionale planstrategien kan påvirke samiske interesser.

Mer forpliktende regional planlegging

Det forutsettes at statlige organer deltar i de regionale planprosessene på en mer aktiv måte enn de har gjort til nå. Departementene vil derfor pålegge sine underliggende etater aktiv og forpliktende deltakelse i planprosesser. Fylkesmannen skal mobilisere relevante statlige aktører og medvirke til å samordne og avklare eventuelle motstridende statlige interesser i det regionale planarbeidet. Ved slik samordning vil man kunne vurdere de samlede kostnadene ved ulike statlige interesser og veie ivaretakelse av statlige interesser opp mot de kostnadsøkningene det medfører innenfor det rommet for skjønn som de statlige aktørene har på sine felt. Videre vil departementene overfor de underliggende etatene legge vekt på at de er forpliktet til å følge opp de regionale planene. Dette kan departementene gjøre gjennom eier- eller etatsstyring, for eksempel i årlige oppdragsbrev, tildelingsbrev, virksomhets- og økonomiinstruks eller som generalforsamling for selskap.

I Meld. St. 33 (2016–2017) Nasjonal transportplan 2018–2029 er det åpnet for å inngå byvekstavtaler med de ni største byområdene for en forpliktende oppfølging av regionale areal- og transportplaner for byområdene. Forhandlingene med de fire største byområdene har startet. Det tas sikte på at forhandlingene med de fem øvrige byområdene kan komme i gang raskt. Arbeidet med byvekstavtalene ledes av Samferdselsdepartementet i tett samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Etter å ha høstet noe erfaring med byvekstavtalene vil Kommunal- og moderniseringsdepartementet videreutvikle rammeverket for utviklingsavtaler knyttet til handlingsprogram til regionale planer. Det vil skje i samarbeid med fylkeskommunene og aktuelle departementer. Det kan være flere utviklingsavtaler i ett fylke, og ulike temaområder og sektorer kan inngå i avtalene. Slike avtaler vil ikke være juridisk bindende, men likevel viktige for å forplikte partene til å gjennomføre tiltak i regionale planer. For å prøve ut avtaleformen ytterligere, vil Kommunal- og moderniseringsdepartementet ta initiativ til å etablere pilotprosjekter i enkelte fylker. Departementet vil gjennom pilotprosjektene vurdere om bruk av utviklingsavtaler bidrar til mer effektiv oppfølging av regionale planer.

Regionale avklaringer i den statlige planleggingen

Fylkeskommunenes deltakelse i planleggingen av store statlige infrastrukturprosjekter skal styrkes. Samferdselsdepartementet vil arbeide for at fylkeskommunene kan få en medvirkende rolle i transportetatenes arbeid med å kartlegge behovet for nye KVU-er. Videre skal det skje gjennom økt vekt på fylkeskommunenes deltakelse i arbeidet med KVU-ene til store statlige infrastrukturprosjekter og byutredninger. En slik involvering har Statens vegvesen allerede sørget for i arbeidet med byutredningene for de største byområdene. Når det gjelder de store statlige infrastrukturprosjektene må fylkeskommunene definere hvilke regionale behov som kan og bør oppfylles gjennom prosjektene. Det er også ønskelig at fylkeskommunene deltar i arbeidet med å definere samfunnsmål i det overordnede strategidokumentet. Fylkeskommunen formulerer regionale behov og forventninger, slik at de kan tas i vurderinger og utredninger for hvert prosjekt. Dette må skje på en slik måte at fylkeskommunen ikke legger bindinger på hvilke konsepter eller alternative løsninger som skal utredes.

Planfaglig veiledning av kommunene

Regionalt planforum er en viktig arena for dialog i kommunale og regionale planprosesser. Departementet mener det er viktig at arbeidet med regionale planer, kommuneplaner og reguleringsplaner, som påvirker nasjonale og viktige regionale hensyn, blir diskutert i forumet. Der det er aktuelt bør også statlige planer drøftes i regionalt planforum. Regionalt planforum har nå blitt obligatorisk for fylkeskommunene å etablere og drifte. Statlige og regionale myndigheter som blir berørt har plikt til å møte. Departementet forventer at fylkesmannen og statlige etater prioriterer deltakelse i forumet og medvirker aktivt til å sikre raske planprosesser og redusere bruken av innsigelser.

3.1.2 Gjennomgang av regional stats inndeling

Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal gjennomgå regional stats inndeling for å tilpasse seg den nye fylkeskommunestrukturen, der dette er logisk. Dette er også omtalt i Meld. St. 22 (2015–2016) og Prop. 88 S (2017–2018) Kommuneproposisjonen 2019. Formålet med gjennomgangen er å styrke mulighetene for samhandling mellom regional stat og fylkeskommunen og innad i staten mellom ulike deler av regional stat.

Det er verken realistisk eller formålstjenlig å se for seg en gjennomgang av alle statlige etater med regionale strukturer. Gjennomgangen vil omfatte de etatene som har mest samhandling med fylkeskommunen og fylkesmannen, og der regionale avklaringer og dialog er nødvendig blant annet for samhandlingen med kommunene.

Det skal prioriteres endringer i regional stats geografiske inndeling som:

• bidrar til effektivisering av statlig forvaltning

• bidrar til bedre samhandling på tvers i staten

• bidrar til bedre samhandling mellom regional stat og fylkeskommunene

• bidrar til forenkling for brukerne: kommuner, næringsliv og innbyggere

Endringene bør understøtte samordningsrollene regionalt. Samtidig kan sektormyndighetene ha sektorspesifikke behov som tilsier en annen inndeling enn fylkene.

Difi bistår departementet i arbeidet, og gjennomgangen omfatter følgende elleve etater som inngår i omfattende samarbeidsrelasjoner, både med fylkesmannen, fylkeskommunen og hverandre. Dette er: Arbeids- og velferdsetaten (NAV), Innovasjon Norge, Husbanken, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Bufetat, Statens Vegvesen, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Fiskeridirektoratet, Politiet, Sivilforsvaret og Kystverket.

Gjennomgangen av regional stat organiseres rundt tre temaområder/prioriterte samhandlingsarenaer hvor flere av etatene er sentrale på flere arenaer:

• samordning av samfunnssikkerhet og beredskap,

• samordning gjennom regional planlegging/utvikling

• samordning av kommunerettet virksomhet.

Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) er godt i gang med gjennomgangen og baserer sine vurderinger på en bred erfaringsinnhenting som inkluderer bruk av både intervjuer og spørreundersøkelser rettet mot de aktuelle målgruppene, herunder regionale statsetater, fylkesmennene, fylkeskommuner og kommuner, samt gjennomgang av funn og vurderinger fra tidligere arbeider om regional stat. Difi utarbeider delrapporter for hvert av temaområdene og vil levere sluttrapport til Kommunal- og moderniseringsdepartementet innen utgangen av 2018.

Det er bred oppslutning i Stortinget om gjennomgangen, jf. Innst. 377 S (2015–2016) til Meld. St. 22 (2015–2016), Innst. 385 S (2016–2017) til Prop. 84 S (2016–2017) og senest i Innstilling 393 S (2017–2018) til Kommuneproposisjonen for 2019. Her viser komiteen til at Stortinget gjennom en rekke vedtak har understreket behovet for at inndelingen av regional stat samordnes med fylkesgrensene. Stortinget forutsetter derfor at dette arbeidet gis høy prioritet og at Stortinget på egnet måte blir holdt orientert om framdriften.

Departementet legger opp til å orientere om status for arbeidet i kommuneproposisjonen for 2020.

3.2 Nærings- og fiskeridepartementet

Nærings- og fiskeridepartementet har fulgt opp Stortingets behandling av Meld. St. 22 (2015–2016) og Prop. 84 S (2016–2017). Stortinget sluttet seg til behovet for å tilpasse de regionale grensene til den nye fylkesinndelingen, jf. Innst. 385 S (2016–2017). Med elleve fylker fra 2020 påvirker dette den geografiske inndelingen til Innovasjon Norge og Siva. Nærings- og fiskeridepartementet har i styringsdialogen med Innovasjon Norge bedt selskapet om å tilpasse virksomheten til de nye fylkesgrensene, og hatt dialog om betydningen av de nye fylkesgrensene for Sivas virksomhet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet følger også opp Stortingets behandling av Prop. 84 S (2016–2017) og Meld. St. 22 (2015–2016) om ansvar for utforming og oppfølging av regionale oppdrag til de nasjonale virkemiddelaktørene. Ved behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017), jf. Innst. 385 S (2016–2017) kom Stortinget med følgende anmodningsvedtak: «Stortinget ber regjeringen overføre oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til de nye regionene.» Fylkeskommunene skal styrkes som næringspolitiske aktører ved at det flyttes oppgaver. For å sikre effektivitet i de offentlige næringspolitiske virkemidlene, er det behov for en klar arbeidsdeling mellom staten og fylkeskommunene. Den næringspolitiske arbeidsdelingen mellom stat og fylkeskommunene skal derfor utredes i en områdegjennomgang av de næringspolitiske virkemidlene. Det vises til nærmere omtale av dette under kapittel 7.3.

Ved behandling av Prop. 84 S (2016–2017) viste flertallet på Stortinget til at det har vært gode erfaringer med fylkeskommunenes rolle innenfor akvakultur og at den såkalte Trøndelagsmodellen burde vurderes. Flertallet mente at forsøk innenfor akvakultur ikke må kunne skape problem for opprettelse og funksjoner på produksjonsområdene. Flertallet mente videre at det må flyttes faglige ressurser fra Fiskeridirektoratets regionkontorer til de folkevalgte regionene.

Nærings- og fiskeridepartementet viser til at det i forbindelse med overføring av behandling av akvakultursøknader til fylkeskommunene i 2010, ble overført faglige ressurser fra Fiskeridirektoratet til fylkeskommunene. Fiskeridirektoratets regioner har i dag bare fagressurser innenfor tilsyn av akvakultur, og det er ikke ytterligere ressurser på det aktuelle området ved regionkontorene i Fiskeridirektoratet.

Departementet viser til at Fiskeridirektoratets region Trøndelag i perioden 2002–2006 ble delegert myndighet til å behandle og fatte vedtak i såkalte «kurante saker» (Trøndelagsmodellen) om etablering og utvidelse av akvakulturlokaliteter. I tillegg til å fatte vedtak med hjemmel i akvakulturlovgivningen, ble regionkontoret i Trøndelag gitt fullmakt til å fatte vedtak også etter forurensningsloven, matlovgivningen, dyrevernloven, havne- og farvannsloven.

Høsten 2016 ble det nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe bestående av Nærings- og fiskeridepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet og Klima- og miljødepartementet. Gruppen skulle vurdere tiltak for å effektivisere saksbehandlingen av akvakultursøknader. Departementet redegjorde i Prop. 84 S (2016–2017) for arbeidsgruppens vurderinger hvor det fremgår at overføring av Trøndelagsmodellen til dagens situasjon og kontekst i næringen ville være krevende og ikke bidra til forenkling og effektivisering. Arbeidsgruppen mente etter en totalvurdering at delegering av myndighet ikke vil være effektivitetsfremmende, og at det derfor er mer hensiktsmessig å gå videre med andre tiltak. Etter departementets vurdering har det ikke kommet nye momenter i dette spørsmålet som tilsier at oppgaven bør vurderes annerledes enn tidligere.

I tråd med forslagene i Prop. 84 S (2016–2017) tas det sikte på å iverksette en nærmere gjennomgang av enkelte aspekter ved havbruksforvaltningen, hvor målet er bedre ressursutnyttelse. I første omgang tas det sikte på å arbeide for å heve terskelen for hvilke mindre endringer av lokalitetsklareringer som krever søknadsbehandling, og dermed involvering av fylkeskommuner, kommuner og statlige sektormyndigheter. Dette vil i praksis kunne innebære sparte ressurser både for forvaltning og næringsaktører, slik at ressursene i større grad kan konsentreres der det er større faglig behov for en grundig saksbehandling. På sikt vil det vurderes en gjennomgang av havbruksforvaltningen med et mål om å legge til rette for effektiv bruk av sjøareal til akvakulturformål – og hvordan datahåndtering, også på tvers av sektorer, kan bidra til dette.

3.3 Kunnskapsdepartementet

Forslagene fra Prop. 84 S (2016–2017) knyttet til integrering og kompetansepolitikk fremgår av Kunnskapsdepartementets vurdering av Hagen-utvalgets forslag, jf. omtale i kapittel 8.2 og 8.3.

Næringsrettet forskning

I tråd med Stortingets behandling av Meld. St. 22 (2015–2016) og Prop. 84 S (2016–2017) blir hver fylkeskommune fra 2020 en region for regionale forskningsfond (RFF). Samlet sett vil dette gjøre det enklere for fylkeskommunene å realisere sine FoU-strategier. Kunnskapsdepartementet vil i samråd med fylkeskommunene, Forskningsrådet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet revidere retningslinjene for RFF før regionreformen trer i kraft fra 1. januar 2020.

I samsvar med Stortingets anmodningsvedtak nr. 840, jf. Innst. 385 S (2016–2017), om ansvarsfordelingen mellom Regionale forskningsfond og Forskningsrådet, viderefører man ordningen med at beslutninger rundt prosjektstøtte blir fattet på fylkeskommunalt nivå.

3.4 Landbruks- og matdepartementet

Ved behandling av Prop. 84 S (2016–2017), jf. Innst. 385 S (2016–2017) sluttet Stortinget seg til at følgende oppgaver under Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde kan overføres fra fylkesmannen til fylkeskommunene fra 1. januar 2020:

• Midler til utrednings- og tilretteleggingstiltak.

• Kystskogbruket.

• Foregangsfylke for økologisk jordbruk.

Landbruks- og matdepartementet vil utarbeide en forskrift som definerer fylkeskommunenes framtidige ansvar for forvaltning av midlene til utrednings- og tilretteleggingstiltak, jf. Prop. 94 S (2017–2018) Jordbruksoppgjøret 2018. Midlene som fylkeskommunene allerede har ansvar for til rekruttering og kompetanse i landbruket, vil inngå i en slik forskrift. Satsingen på kystskogbruket er finansiert med prosjektbaserte midler, og det vurderes derfor ikke å være behov for å forskriftsfeste denne ordningen. Foregangsfylke for økologisk jordbruk er et prosjekt som har gått over to prosjektperioder. Av Prop. 84 S (2016–2017) framgår det at vedtak om overføring av ansvaret for økologisk foregangsfylke til regionalt folkevalgt nivå forutsetter at satsingen blir ført videre etter 2020. I samband med jordbruksoppgjøret 2018 jf. Prop. 94. S (2017–2018), Innst. 404 S (2017–2018) ble partene enige om ikke å videreføre foregangsfylkessatsingen i enda en prosjektperiode. Dette innebærer at foregangsfylkessatsingen for økologisk jordbruk blir avviklet f.o.m. 2019.

For å sikre en helhetlig gjennomføring av den nasjonale landbrukspolitikken, vil Landbruks- og matdepartementet i det videre arbeidet videreutvikle samarbeidet mellom fylkesmannen og fylkeskommunen, slik også Stortinget har lagt til grunn i Innst. 377 S (2015–2016).

3.5 Klima- og miljødepartementet

Ved behandling av Prop. 84 S (2016–2017), Innst. 385 S (2016–2017), sluttet Stortinget seg til at oppgaver knyttet til de statlige sikrede friluftsområdene og skjærgårdstjenesten overføres fra fylkesmannen til fylkeskommunene, og at oppgaver og funksjoner på kulturminnefeltet skal overføres fra Riksantikvaren til fylkeskommunene.

3.5.1 Friluftsliv

For at de nye folkevalgte regionene skal få et mer helhetlig ansvar for friluftslivet, skal fylkesmannens ansvar og rolle innen friluftsliv overføres til de nye folkevalgte regionene, jf. behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017) og oppfølgingen av denne. Alle fylkesmannens oppgaver knyttet til Skjærgårdstjenesten og statlig sikrede friluftslivsområder vil bli overført til fylkeskommunene, med virkning fra 1.1.2020. I tillegg vil deler av Miljødirektoratets forvaltningsansvar for de statlig sikrede friluftslivsområdene bli overført til fylkeskommunene fra 1.1.2020. Dette innebærer at fylkeskommunene får følgende nye oppgaver knyttet til forvaltningen av statlig sikrede friluftslivsområder:

• Avgjøre saker om midlertidige omdisponeringer av de sikrede områdene.

• Avgjøre saker om mindre grenseendringer, etter nærmere retningslinjer.

• Løpende veiledning av kommuner og friluftsråd i enkeltsaker, samt organisert opplæring og veiledning av kommuner og friluftsråd i form av kurs og seminarer.

• Kvalitetssjekking og ajourføring av friluftslivsmodulen av Naturbase.

• Håndtering av større deler av bygningsforvaltningen på områdene.

• Håndtering av festeforhold, sameie og rettigheter på de sikrede områdene.

• Håndheving av eiendomsretten og grunneierbeføyelser (til fots-, beite-, jakt-, fiskerett osv.). Dette kan være ulovlig bruk, nabokrenkelser, grensetvister med mer.

• Grensegang eller kartforretning for eiendommer med usikre grenser.

• Framskaffe oversikter over tilstanden i områdene, herunder behov for tilrettelegging og opparbeiding.

• Ivareta de statlig sikrede friluftslivsområdene i jordskiftesaker.

• Ivareta de statlig sikrede friluftsområdene i plansaker og i nabosaker.

• Godkjenne forvaltningsplaner for de sikrede områdene, og sørge for at slike blir utarbeidet.

• Gi uttalelser i saker som skal avgjøres av Miljødirektoratet.

Fylkesmannens oppgaver knyttet til Skjærgårdstjenesten skal også overføres til berørte fylkeskommuner, med virkning fra 1.1.2020. Dette innebærer at fylkeskommunene får følgende nye oppgaver knyttet til Skjærgårdstjenesten:

• Overføre statlige midler til driftsområdene i Skjærgårdstjenesten, og følge opp bruk og rapportering av disse midlene.

• Bidra i ulike opplærings- og kompetansehevende tiltak.

3.5.2 Kulturminneforvaltning

Stortinget har i behandling av Prop. 84 S (2016–2017) sluttet seg til at forvaltningen av de fleste automatisk fredete kulturminnene fra før år 1537, overføres fra Riksantikvaren til fylkeskommunene. Det samme gjelder forvaltningen av fartøyer med status som «vernet fartøy», de fleste forskriftsfredete eiendommene i statlig eie og 15 tekniske og industrielle anlegg.

En forutsetning for overføring av oppgaver, er oppbygging av tilstrekkelig kompetanse og kapasitet i fylkeskommunene. Enkelte oppgaver kan derfor overføres etappevis og i samsvar med oppbygging av den regionale kapasiteten og kompetansen.

Det legges til grunn at fylkeskommunene skal ha et politisk handlingsrom i oppgaveløsningen, og at oppgavene har betydning for utvikling av samfunnsutviklerrollen. Dette vil styrke lokaldemokratiets rolle i spørsmål som gjelder vern og bruk av kulturarven. Kulturminnefeltet kan aktualiseres ved at kulturminnenes potensiale som ressurs for næringsutvikling og verdiskaping i regionene styrkes, og ved at kulturminnene brukes aktivt i utviklingen av lokalsamfunn.

Flere av oppgavene som Stortinget sluttet seg til at kan overføres til fylkeskommunene i forbindelse med behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017), vil sammen med oppgaver som allerede ligger hos fylkeskommunen, bidra til å tydeliggjøre og forsterke regionalt folkevalgt nivås rolle som regional samfunnsutvikler. Riksantikvaren vil med dette forslaget bli mer rendyrket i rollen som nasjonal kulturminnemyndighet med ansvar for overordnede faglige prioriteringer og satsingsområder.

Riksantikvaren beholder førstelinjeansvaret for enkelte saksområder og objekter av vesentlig nasjonal verdi, som er viktige for en samlet og enhetlig oppfølging av nasjonal politikk. Det samme gjelder saksområder som krever særlig spisskompetanse, der det vil være lite effektivt å bygge opp kompetanse regionalt. Samlet vil dette bidra til å sikre direktoratets kompetanse og faglige legitimitet.

Med overføring av førstelinjeansvar, myndighet og oppgaver til nytt regionalt folkevalgt nivå, vil Riksantikvaren få mulighet til å videreutvikle sin funksjon som rådgivende og utøvende faginstans og styrke sin rolle som direktorat. Riksantikvaren skal modernisere og forenkle kulturminneforvaltningen ved å implementere nye digitale verktøy, utvikle retningslinjer, veiledning, arbeidsmetoder med mer. Dette skal sikre lik forvaltningspraksis i regionene overfor tiltakshavere, eiere og kommuner, og legge til rette for nasjonal måloppnåelse. Riksantikvaren skal videreutvikle rådgiverrollen overfor Klima- og miljødepartementet, regional og kommunal forvaltning og annen statlig forvaltning. Riksantikvaren skal være et anerkjent og relevant fagdirektorat. Det er en vesentlig oppgave for direktoratet å bidra til at kulturminner og kulturmiljøer synliggjøres og tas i bruk i samfunnsutviklingen.

Regionreformen innebærer ingen umiddelbare endringer i Sametingets oppgaver og rolle innen kulturminneforvaltningen. Som ledd i å rendyrke Riksantikvaren som direktorat og premissleverandør vil departementet, i konsultasjon med Sametinget, avklare om Sametinget skal overføres tilsvarende myndighet som foreslås overført til fylkeskommunene.

Klima- og miljødepartementet sendte utkast til forskrift om myndighet mv. innen kulturminneforvaltningen på høring våren 2018. Følgende oppgaver som i dag ligger hos Riksantikvaren foreslås overført til fylkeskommunene:

• Oppgaver knyttet til kulturminneloven og hvor omfanget av saker bidrar til å bygge sterkere kompetansemiljøer regionalt. Dette innebærer å overføre et større ansvar i forvaltningen av de fleste automatisk fredete kulturminner til regionalt nivå. Saksfeltet blir i hovedsak samlet på ett forvaltningsnivå, noe som vil gjøre feltet enklere og mer oversiktlig for eiere, eiendomsutviklere, kommuner og andre.

• Fylkeskommunenes ansvar for å forvalte vedtaksfredede kulturminner utvides til å omfatte de fleste forskriftsfredete bygninger i statlig eie. Forvaltningen av særlig viktige forskriftsfredete bygninger i statlig eie beholdes av Riksantikvaren. En opplisting av hvilke bygninger dette omfatter, vil inngå som ledd i det videre arbeidet.

• Oppgaver knyttet til forvaltningen av vernete fartøyer som er «listeførte». Disse er normalt ikke fredet etter kulturminneloven, men skal forvaltes som om de var fredet.

• All planrelatert ivaretagelse av kulturminneinteressene samles på regionalt nivå. Dette innebærer også myndighet til å avgjøre dispensasjon fra automatisk fredning i forbindelse med planbehandlingen.

3.6 Kulturdepartementet

Det vises til omtale av Prop. 84 S (2016–2017) og behandlingen av Prop. 128 S (2016–2017) Kommuneproposisjonen 2018, hvor det fremgår at de foreslåtte tiltakene på kulturfeltet skal følges opp i en egen stortingsmelding om kultur (Kulturmeldingen), jf. Innst. 422 S (2016–2017). For nærmere omtale se kapittel 11.

3.7 Samferdselsdepartementet

3.7.1 Kjøp av innenlandske flyruter

Som hovedregel er det fri markedstilgang til flyruter i Norge og mellom Norge og resten av EØS-området for flyselskaper som er godkjent i et EØS-land. Der markedet alene ikke gir et ønsketflyrutetilbud, kan Samferdselsdepartementet i dag pålegge såkalte forpliktelser til offentlig tjenesteytelse (FOT) på flyruter (krav til billettpris, kapasitet, frekvens, ruteføring mv.) og kjøpe slike flyrutetjenester etter gjennomført konkurranse.

Stortinget har ved behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017) sluttet seg til at ordningen med kjøp av innenlandske flyruter overføres til fylkeskommunene som en del av regionreformen.

Samferdselsdepartementet er i dialog med de berørte fylkeskommunene om kompetanse- og informasjonsoverføringen knyttet til flyttingen av kjøpsansvaret. Dette arbeidet vil fortsette i 2019. Kjøpet av innenlandske flyruter vil ikke bli en lovpålagt oppgave, men skal finansiers innenfor fylkeskommunenes rammetilskudd. Når overføringen av midler er gjennomført, vil det være opp til fylkeskommunene om de ønsker å prioritere kjøp av innenlandske flyruter.

Midler vil bli overført til rammetilskuddet til de berørte fylkeskommunene etter hvert som kontraktene mellom Samferdselsdepartementet og flyselskapene går ut. Flere kontrakter vil utløpe etter etableringen av de nye fylkeskommunene 1. januar 2020. Dersom fylkeskommunene ønsker det, kan det være aktuelt at fylkeskommunene overtar avtaleansvaret for de gjeldende kontraktene. Samferdselsdepartementet vil åpne for dette i kontrakter departementet inngår før fylkeskommunene overtar oppgaven. Dette inkluderer nylig inngått kontrakt for drift av helikopterruten Værøy–Bodø for perioden 1. august 2019–31. juli 2024 og ny kontrakt om regionale ruteflyvninger i Sør-Norge, som etter planen vil inngås i 2019, der neste avtaleperiode starter 1. april 2020. Når det gjelder den neste konkurransen om regionale ruteflyvninger i Nord-Norge, med kontraktsoppstart 1. april 2022, tas det sikte på at denne gjennomføres av de aktuelle fylkeskommunene med ev. faglig bistand fra Samferdselsdepartementet i kjøpsprosessen.

Siden Stortinget allerede har sluttet seg til overføring av kjøpsansvaret for innenlandske flyruter, er ikke dette nærmere omtalt i Hagen-utvalgets rapport. Saken har derfor ikke vært et større tema i høringen av denne rapporten, men den var på høring i forbindelse med en rapport om konsekvenser av en slik ansvarsoverføring, utarbeidet av Oslo Economics i forkant av fremleggelsen av Prop. 84 S (2016–2017). I høringen av rapporten fra Oslo Economics stilte fylkeskommunene Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag seg positive til å overta ansvaret for flyrutekjøpet, forutsatt at det blir satt av tilstrekkelig med ressurser. Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal ønsket at dagens ordning ble videreført. Det samme ønsket Widerøe, NHO Luftfart, LO, Parat/Norsk Pilotforbund og Posten. Avinor og Luftfartstilsynet har pekt på noen utfordringer uten å konkludere. Luftfartstilsynet la videre til grunn at tilsynet blir tilført midler for å finansiere økt ressursbruk til å assistere fylkeskommunene med tekniske/operative vurderinger.

3.7.2 Tilskudd til ikke-statlige lufthavner

Stortinget har ved behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017), jf. Innst. 385 S (2016–2017) sluttet seg til at ansvaret for tilskudd til ikke-statlige lufthavner overføres til fylkeskommunene. Dagens tilskuddsordning for driftstøtte til ikke-statlige lufthavner ble etablert 1. januar 2016 og omfatter lufthavnene Stord, Ørland og Notodden. Siden tilskuddskontraktene varer til og med kalenderåret 2020, det vil si etter at de nye fylkeskommunene er opprettet, vil midlene i utgangspunktet bli overført til rammetilskuddet etter at gjeldende kontraktsperiode er avsluttet. Det vil si i statsbudsjettet for 2021. Etter utgangen av gjeldende avtaleperiode vil det være opp til fylkeskommunene om de skal prioritere midler til tilskudd til ikke-statlige lufthavner.

Dersom fylkeskommunene ønsker det, kan et alternativ være at fylkeskommunene tar over som kontraktspart for Samferdselsdepartementet fra 1. januar 2020, da det er åpnet for overføring av kontraktsansvaret til annen offentlig myndighet i gjeldende kontrakter. Dette vil drøftes nærmere med de aktuelle fylkeskommunene før den nye fylkesstrukturen trer i kraft.

3.7.3 Fiskerihavneanlegg

Stortinget har ved behandling av Prop. 84 S (2016–2017), jf. Innst. 385 S (2016–2017) sluttet seg til at statens eierskap og forvaltningsansvar for fiskerihavneanlegg skal overføres til de nye fylkeskommunene, og at dette skal skje gjennom avtaler med hvert fylke.

Bakgrunnen for reformen av fiskerihavneforvaltningen er Stortingets behandling av budsjettet for 2016, der Transport- og kommunikasjonskomiteen ba regjeringen om å gjennomgå den samlede tilskudds- og finansieringsordningen for fiskerihavnene, jf. Innst. 13 S (2015–2016) og Prop. 1 S (2015–2016) for Samferdselsdepartementet.

Fiskerihavnene er i hovedsak kommunale, men staten har investert i og utbedret infrastruktur tilknyttet havnene, som for eksempel moloer og kaianlegg. Disse delene av havnen er eid av staten og overføres til fylkeskommunene i 2020. I tillegg har staten etablert en tilskuddsordning for å delfinansiere kommunale investeringstiltak i fiskerihavnene.

Som en del av oppfølgingen med å overføre oppgaven, er det sendt brev til fylkeskommunene om prosessen fram mot overføringen av de statlige fiskerihavneanleggene i 2020. Utgangspunktet er at overføringen av de statlige fiskerihavneanleggene skal skje gjennom avtaler med hver fylkeskommune. Kystverket har fått i oppdrag å gjennomføre denne prosessen. Som grunnlag for en avtaleinngåelse, gjennomfører Kystverket møter med alle fylkeskommunene. Møtene fungerer også som en del av arbeidet med å dekke fylkeskommunenes informasjonsbehov som følge av reformen. Dette knytter seg blant annet til spørsmål om kompetanseoverføring fra Kystverket til fylkeskommunene, kontinuitet i planleggingen av fiskerihavneprosjekter og tilstandsoversikt/vedlikeholdsbehov for fiskerihavneanleggene som fylkeskommunene skal overta fra Kystverket.

Det legges opp til at prosessen med møteserie og avtaleinngåelse kan ferdigstilles i 2019, slik at overføringen av fiskerihavnene kan gjøres gjeldende fra 1. januar 2020.

Gjennomføringen av reformen innebærer at statlige midler til fiskerihavner vil overføres fylkeskommunenes rammetilskudd. Det vil etter dette være opp til fylkeskommunene å prioritere vedlikehold og investeringer i fiskerihavneanlegg. Videre vil det være opp til fylkeskommunene å vurdere om de skal helfinansiere nye tiltak, eller om det skal opprettes tilskuddsordninger for kommunene.

De økonomiske rammene for overføring av de statlige fiskerihavneanleggene til fylkeskommunene vil omtales i budsjettet for 2020.

4 Innlemming av tilskudd til fylkeskommunene

Regjeringen har fått gjennomført en områdegjennomgang av øremerkede tilskudd i kommunesektoren, jf. omtale i kommuneproposisjonen for 2019. Det er bred politisk tilslutning til at kommunesektoren i all hovedsak skal rammestyres, og at sterke statlige virkemidler som øremerking kun bør benyttes i særskilte tilfeller. Rammestyring av kommunene gir etter regjeringens vurdering den mest effektive utnyttelsen av tilgjengelige ressurser. For det første får kommunesektoren selv mulighet til å bestemme hvordan de samlede oppgaver skal løses i lys av hvilke behov innbyggerne har. Nærhet til beslutningsprosessen gir også innbyggerne mulighet til å påvirke tjenestetilbudet og prioriteringene lokalt. For det andre vil gevinstene ved å produsere tjenestene smartere tilfalle kommunene i sin helhet, noe som gir insentiv til videre effektivisering og fornuftig ressursbruk. De mange tilskuddsordningene bidrar også til unødvendige administrasjonskostnader, både på kommunal og statlig side.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i samråd med berørte departementer igangsatt et arbeid med å gjennomgå og vurdere forslagene fra ekspertgruppen og tar sikte på å presentere en helhetlig innlemmingsplan i kommuneproposisjonen for 2020. Målet er at arbeidet skal resultere i en reduksjon i antallet tilskuddsordninger.

Regjeringen ønsker å overføre ytterligere oppgaver fra staten til fylkeskommunene, herunder bidra til mindre statlig detaljstyring. Ved å innlemme tilskudd fra staten til rammetilskuddet til fylkeskommunene reduseres den statlige detaljstyringen. Dette gir fylkeskommunene økt handlefrihet og rom for lokale prioriteringer. Flere av forslagene fra ekspertgruppen som gjennomførte områdegjennomgangen kan knyttes til regionreformen. Dette er tilskudd som er vurdert av både Hagen-utvalget og av ekspertgruppen som gjennomførte områdegjennomgangen av øremerkede tilskudd.

Det tas sikte på å innlemme følgende tilskudd i rammetilskuddet til fylkeskommunene:

• Tilskudd til fylkesvise partnerskap for karriereveiledning (Kunnskapsdepartementet).

• Skredsikring fylkesveger (Samferdselsdepartementet).

• Tilskudd til gang- og sykkelveger (Samferdselsdepartementet).

• Tilskudd til fiskerihavneanlegg (Samferdselsdepartementet).

• Utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov (Samferdselsdepartementet).

• De regionale utviklingsmidlene under programkategori 13.50 Distrikts- og regional politikk innlemmes helt eller delvis (Kommunal- og moderniseringsdepartementet).

Departementene vurderer frem mot kommuneproposisjonen for 2020 hvordan innlemmingene skal innrettes og hvordan midlene skal fordeles.

Tilskudd til fylkesvise partnerskap for karriereveiledning (Kunnskapsdepartementet)

Tilskuddet til etablering av fylkesvise partnerskap for karriereveiledning ble opprettet i 2014 for å bidra til at alle, inkludert voksne, skal ha et tilbud om karriereveiledning.

Partnerskapene er et samarbeid mellom fylkeskommunen og Arbeids- og velferdsetaten, og skal bidra til utvikling av tjenestetilbudet og til samarbeid mellom ulike veiledningsaktører lokalt. Tilskuddet er todelt: Et kvalitetstilskudd, som fordeles med en lik sum til alle de fylkesvise partnerskapene, og et stimuleringstilskudd, som skal bidra til opprettelse av nye karrieresentre i fylker som ikke har opprettet slike. Med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet fra Kunnskapsdepartementet utgjøre 34,5 mill. kroner.

Kunnskapsdepartementet viser til at karriereveiledning allerede foregår regionalt på fylkeskommunale karrieresentre i partnerskap mellom fylkeskommunen og Arbeids- og velferdsetatens fylkesledd. Departementet vurderer derfor at karriereveiledning kan inngå som et virkemiddel i arbeidet med kompetanseutvikling i fylkeskommunene og at tilskuddet kan innlemmes fra 2020. Kompetanse Norge skal fortsatt ha ansvar for å koordinere arbeidet og for faglig utvikling av karriereveiledningsfeltet. Det vises til nærmere omtale av saken i kapittel 8.3.

Skredsikring fylkesveger (Samferdselsdepartementet)

Tilskudd til skredsikring av fylkesveger ble etablert i 2011 og med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet utgjøre 776,9 mill. kroner.

Statlige midler til skredsikringstiltak på fylkesvegnettet har vært tildelt som tilskudd til fylkeskommunene over kapittel 1320, post 62. Dette innebærer at fylkeskommunene har vært ansvarlig for å finansiere de prosjektene som tilskuddet bidrar til å finansiere, inkludert dekning av eventuelle kostnadsøkninger. Det har vært fastsatt et tilskuddsprogram tilsvarende planperioden i Statens vegvesens handlingsprogram. For å sikre at bevilgningene har blitt utnyttet best mulig, har midlene kunnet omdisponeres mellom prosjekter i et fylke. Det har også vært mulig midlertidig å omdisponere midler mellom fylkene.

Midlene til skredsikring over Samferdselsdepartements budsjett utgjør, med enkelte unntak, fylkeskommunenes samlede årlige skredsikringsinnsats. Det har vært utfordringer med å utnytte tilskuddet optimalt, blant annet ved at store deler av tilskuddet har blitt stående ubrukt på grunn av manglende egenfinansiering fra fylkeskommunene.

Samferdselsdepartementet mener at vegeier skal være ansvarlig for skredsikring av egne veier. Dette innebærer også at vegeier skal være økonomisk ansvarlig for egne skredsikringsprosjekter. Dette må imidlertid sees opp mot behovet for nasjonale hensyn knyttet til å sikre prioritering av viktige tiltak på vegnettet.

Samferdselsdepartementet viser til at riksvegnettet i all hovedsak ble overført til fylkeskommunene fra 1.1.2010 i forbindelse med forvaltningsreformen. Arbeidet med skredsikring av fylkesveger bør kunne ses i sammenheng med fylkeskommunenes øvrige ansvar knyttet til fylkesveger. Samferdselsdepartementet foreslår derfor at tilskuddet innlemmes fra 2020.

Tilskudd til gang- og sykkelveger (Samferdselsdepartementet)

Tilskuddet til gang- og sykkelveger langs fylkeskommunalt og kommunalt vegnett ble opprettet i 2014 og med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet utgjøre 78,5 mill. kroner.

Tilskuddsordningen er søknadsbasert og forutsetter en kommunal/fylkeskommunal egenandel på 50 prosent av kostnadene. Midlene kan benyttes til fysiske tiltak og tilrettelegging av infrastruktur for mer sykling og gåing på kommunale og fylkeskommunale veger. Dette kan være i form av sykkelfelt, gang- og sykkelveg, sykkelveg med fortau, fortau, utbedring av kryss og sykkelparkering.

Samferdselsdepartementet vurderer at formålet med ordningen kan ivaretas av kommunene og fylkeskommunene og derfor kan innlemmes i rammetilskuddet.

Tilskudd til fiskerihavneanlegg (Samferdselsdepartementet)

Med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskudd til fiskerihavneanlegg utgjøre 42 mill. kroner. Formålet med tilskuddsordningen er å gi kystkommuner støtte til utbygging og utbedring av hensiktsmessig og tidsmessig infrastruktur i fiskerihavner. Ordningen retter seg mot prosjekter som ellers vanskelig lar seg finansiere, men som lokalt og regionalt vurderes som såpass viktig at en vil bidra med finansiering. Hovedregelen er at det gis tilskudd til inntil 50 prosent av den delen av kostnadene for prosjektet som er tilskuddsberettiget.

Spørsmålet om tilskuddsordningen til fiskerihavneanlegg og eierskapet til de statlige fiskerihavnene ble omtalt i Meld. St. 22 (2015–2016), og Stortinget sluttet seg til at fylkeskommunene burde overta ansvaret for tilskuddsordningen til fiskerihavneanlegg, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Ved behandlingen av Prop. 84 S (2016–2017) ga Stortinget tilslutning til at statens eierskap og forvaltningsansvar for fiskerihavneanlegg skal overføres til de nye fylkesregionene fra 1. januar 2020.

Utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov (Samferdselsdepartementet)

Med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet til utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov utgjøre 139,2 mill. kroner.

Samferdselsdepartementet viser til at fylkeskommunene som en del av ansvaret for den lokale kollektivtransporten, også har ansvaret for tilrettelagt transport for funksjonshemmede (TT-ordningen). TT-ordningen er et tilbud om fritidsreiser for personer med bevegelseshemming som ikke kan benytte ordinær kollektivtransport. Ansvaret for drift, finansiering og utforming av TT-ordningen ligger hos fylkeskommunene. Fylkeskommunene kan i tillegg søke om en statlig toppfinansiering til å dekke 200 turer i året for TT-brukere med særlige behov (den utvidede TT-ordningen). Samferdselsdepartementet mener at formålet med den utvidede TT-ordningen kan ivaretas av fylkeskommunene. Ressurser til drift av kollektivtransport, tilrettelegging av mer universelt utformet kollektivtransport og det samlede TT-tilbudet kan dermed ses i sammenheng og utnyttes mer rasjonelt, jf. kapittel 17.

Samferdselsdepartementet vil innlemme tilskuddsordningen for utvidet TT-tilbud i rammen til fylkeskommunene, men ikke før ordningen er blitt finansiert som en nasjonal ordning.

De regionale utviklingsmidlene under programkategori 13.50 Distrikts- og regional politikk (Kommunal- og moderniseringsdepartementet)

De regionale utviklingsmidlene under programkategori 13.50 Distrikts- og regional politikk omfatter fem ordninger med ulikt formål og ulik geografisk fordeling av midlene. Ordningene er fordelt på to hovedmål:

Den distriktsrettede innsatsen skal bidra til et omstillingsdyktig næringsliv og omstillingsdyktige lokalsamfunn i områder særlig preget av store avstander og spredt bosetting, og består av følgende poster:

• Kapittel 550, post 62 Bedriftsrettede låne- og tilskuddsordninger i distriktene, og med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet utgjøre 453 mill. kroner.

• Kapittel 550, post 64 Inkluderende og vekstkraftige lokalsamfunn, og med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet utgjøre 50 mill. kroner.

Den regionale innsatsen skal bidra til å bygge evne til omstilling og vekst på regionalt nivå over hele landet, og består av følgende poster:

• Kapittel 553, post 60 Regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer og tilgang til kompetanse, og med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet utgjøre 47 mill. kroner.

• Kapittel 553, post 63 Grenseregionale Interreg-program, og med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet utgjøre 53 mill. kroner.

• Kapittel 553, post 65 Omstillingsprogrammer ved akutte endringer i arbeidsmarkedet, og med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 vil tilskuddet utgjøre 80 mill. kroner.

Det tas sikte på å innlemme de regionale utviklingsmidlene helt eller delvis i inntektssystemet fra 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil også vurdere om fylkeskommunenes ansvar for regional utvikling bør lovfestes.

En innlemming av regionale utviklingsmidler vil være i tråd med målet med regionreformen. Det vil øke fylkeskommunenes handlingsrom for regionale prioriteringer, og dermed grunnlag for regional samfunnsutvikling. Samtidig finansierer flere av dagens ordninger særskilte tiltak og virkemidler blant annet rettet mot distriktene og områder med akutte omstillingsbehov. Departementet vil derfor vurdere om enkelte av ordningene ikke bør innlemmes.