4 Drivkrefter og rammebetingelser

4.1 Innledning

Tap av naturmangfold må ses i et globalt og nasjonalt perspektiv. Noen av økosystemene i verden er til dels så belastet av negativ påvirkning at de ikke lenger leverer de godene eller opprettholder de naturlige prosessene som mennesker er avhengig av.

Dette skjer samtidig som levekårene i verden stadig forbedres. FNs forventning for framtiden antyder at innen 2050 vil verdens befolkning øke til 9,6 milliarder1, samtidig som store folkegrupper må løftes ut av fattigdom. Verdens middelklasse er ventet å øke fra ca. 1,8 milliarder i 2010 til 4,9 milliarder innen 2030.2 Energibehovet i verden er ventet å øke med om lag 50 prosent fram mot 2050.3 Selv om dette isolert gir økt velferd for verdens befolkning, vil det også øke allerede eksisterende press på naturen fra blant annet arealendringer og klimaendringer, både nasjonalt og internasjonalt. World Economic Forums «Global Risk Report» for 2015 identifiserer klimarisiko, tap av naturmangfold og kollaps av økosystemer på topp fem-listen over risiko som kan få betydning for makroøkonomiens utvikling framover.

Det europeiske miljøbyråets (EEA) siste rapport4 viser til tre egenskaper som er felles for mange av dagens miljøutfordringer i Europa. For det første påvirker miljøutfordringene menneskers helse, livsgrunnlag og verdiskaping. For det andre forårsaker menneskene miljøutfordringene, i og med at disse er grunnleggende knyttet til våre forbruks- og ressursbruksmønstre. Og for det tredje påvirker ulike miljøutfordringer hverandre innbyrdes, ved at tilstedeværelse av en miljøutfordring kan forsterke de negative effektene av andre miljøutfordringer. Utfordringene henger også sammen med europeiske og globale trender, inkludert trender knyttet til demografi, økonomisk vekst, handelsmønstre, teknologiske framskritt og internasjonalt samarbeid. Internasjonalt samarbeid er derfor avgjørende for å løse globale og europeiske miljøutfordringer. For eksempel er det nærliggende å anta at internasjonalt samarbeid om miljø bidrar positivt til å løse miljøutfordringene.

Gjennomføring av den strategiske planen fra konvensjonen om biologisk mangfold er verdenssamfunnets fremste verktøy for å sikre det biologiske mangfoldet. I 2014 ble det gjennomført en midtveisvurdering for gjennomføringen av planen i Global Biodiversity Outlook 4. Rapporten viser noe framskritt, men at det fortsatt er svært mye som må gjøres for å nå målene i planen.

Miljøutfordringenes komplekse karakter tilsier at det er et bredt spekter av virkemidler og endringsprosesser som kreves for å møte dem. Hva utfordringene knyttet til naturmangfold angår, er det på kort sikt behov for å anvende virkemidler og iverksette tiltak som virker raskt der hvor utfordringene er størst, for eksempel når natur står i fare for å forsvinne. I tillegg er det nødvendig å stimulere til endringsprosesser i samfunnet som griper inn i de underliggende årsakene til tap av naturmangfold og som kan ha virkning på lang sikt.

I Miljøstatus i Europa 2015 og andre rapporter5 antydes det at verken miljøpolitikk alene, eller økonomiske og teknologidrevne effektivitetsgevinster, vil være tilstrekkelig for å oppnå visjonen for 2050 i EUs syvende miljøhandlingsprogram om å leve innen jordens økologiske grenser. I stedet vil det kreve grunnleggende endringer i systemene for produksjon og forbruk, som er hovedårsaken til økt press på miljø. Det medfører behov for grunnleggende nytenkning i dominerende institusjoner, praksiser, teknologier, politikkutforming, livsstiler og tenkemåter.

Dersom varer og tjenester ikke produseres og brukes på en mer ressurseffektiv måte, det vil si med lavere klimagassutslipp, materialbruk og belastning på naturmangfoldet, vil negative miljøvirkninger akkumuleres og gjøre seg stadig mer gjeldende, og hemme vekst og velferd. En endring til et grønnere samfunn, ofte kalt det grønne skiftet, betegner en omstillingsprosess til et samfunn hvor produksjon og forbruk gir langt mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag. Dette er en del av og en nødvendig forutsetning for en bærekraftig utvikling. Hensynet til økologisk bærekraft inngår i dette.

Aichi-målene er globale mål, som forutsetter nasjonal handling. Selv om norsk innsats primært vil rettes mot nasjonal handling, deltar vi i en globalisert verdensøkonomi og har ansvar for den påvirkningen norsk aktivitet forårsaker utenfor landets grenser, som følger av handel og investeringer. Blant annet er Aichi-mål 1, 2, 3 og 4 (delmål A) viktige i den sammenhengen. Disse målene omfatter bevisstgjøring av naturmangfold i befolkningen, bærekraftig produksjon og forbruk samt rapportering på, og utvikling av, systemer som sikrer at bredden av verdier fra naturmangfold tas inn i ulike planprosesser og regnskapssystemer. Aichi-målene sier at myndigheter, næringsliv og interessenter på alle nivå innen 2020 skal ha satt i gang eller gjennomført planer for bærekraftig produksjon og forbruk, og har holdt konsekvensene ved bruk av naturressurser godt innenfor trygge økologiske grenser. Dette tilsier at også norske myndigheter, næringsliv og interessenter har fokus på at norsk produksjon og forbruk (også i utlandet) er bærekraftig og innen naturens tålegrenser.

Statens ansvar for miljøkonsekvenser som oppstår i andre land er også viktig. Det følger av folkeretten og er understreket i en egen artikkel i biomangfoldkonvensjonen at stater har en suveren rett til å utnytte sine egne ressurser i samsvar med sin egen miljøpolitikk, samtidig som de har ansvar for å sikre at aktivitetene innenfor deres jurisdiksjon eller kontroll ikke medfører skade på miljøet i andre stater eller i områder som ligger utenfor nasjonal jurisdiksjon (art. 3). Konvensjonen sier også, med forbehold om andre staters rettigheter, at virkeområdet for konvensjonen er prosesser og aktiviteter som finner sted under partenes jurisdiksjon eller kontroll, uavhengig av hvor virkningene inntreffer (art. 4 b)).

Næringslivet kan bidra til å redusere miljøbelastninger gjennom mer miljøvennlig og ressurseffektiv drift i egen virksomhet. Selskaper kan også utvikle prosesser eller teknologier for å anvende knappe ressurser mer effektivt og redusere klimagassutslipp. Høye miljøstandarder hos leverandører og i verdikjeden er også sentralt i et miljømessig samfunnsansvar. Dette gjelder for alle selskaper, uavhengig av eierskap.6

4.2 Verdien av naturgoder

Verdien av natur, og dermed kostnaden for samfunnet av at natur blir ødelagt, er ofte lite synlig. Nasjonalregnskapet og beregninger av nasjonalformuen omfatter ikke miljøressurser. Uten offentlige virkemidler vil ikke prisene på varer og tjenester gjenspeile miljøkostnadene knyttet til produksjon og forbruk. Dermed kan den reelle verdien av natur få for liten vekt i private og offentlige beslutningsprosesser. Det gjelder særlig når skadene oppstår langt fram i tid, og/eller langt fra stedet der en beslutning blir tatt.

Det pågår derfor internasjonalt arbeid med å utvikle metoder for å synliggjøre både prissatte og ikke-prissatte verdier av økosystemtjenester i ulike typer beslutninger og dokumenter. Noen sentrale initiativ er omtalt i boks 1.2 under. Regjeringen vil videreføre Norges aktive deltakelse i dette arbeidet blant annet gjennom FN (FNs miljøprogram og FNs statistiske divisjon), Verdensbanken, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), EU og Nordisk ministerråd.

Selv om mange i Norge har god kunnskap om naturmangfold og dets verdier, er det likevel et potensial for å forbedre kunnskap om natur, tilstand i økosystemer og påvirkninger på disse både nasjonalt og internasjonalt, i befolkningen generelt og blant beslutningstakere. Behov for kunnskap og tiltak knyttet til dette er omtalt i kap. 8.

Regjeringen vil:

• Stimulere til utvikling av metoder, indikatorer og modeller som viser verdien av naturmangfold og økosystemtjenester i et makroøkonomisk perspektiv.

• Øke kunnskapen i befolkningen, og hos beslutningstakere og næringsliv, om hvilke betydninger endringer i økosystemer nasjonalt og globalt kan få for samfunnet.

• Bidra til internasjonalt arbeid med å utvikle og teste miljøøkonomiske standarder under FNs statistiske kommisjon, og vurdere å innarbeide dette systemet i rapporterings- og regnskapssystemer.

• Utvikle bedre metoder for å integrere bredden av verdier (både prissatte og ikke-prissatte) fra naturmangfold og økosystemtjenester i samfunnsøkonomiske analyser og i beslutningsprosesser på ulike nivå.

• Videreføre internasjonalt samarbeid om synliggjøring og verdsetting av økosystemtjenester, herunder videreutvikle verdsettingsmetoder, både kvalitative, kvantitative og monetære.

4.3 EØS-avtalen, handel og investeringer

4.3.1 EØS-avtalen og bredere samarbeid med EU om naturmangfold

EU er en pådriver i miljøpolitikken og en stor del av EUs miljøpolitikk blir innlemmet i norsk regelverk som følge av EØS-avtalen. Naturforvaltning, herunder EUs fugle- og habitatdirektiver er ikke en del av EØS-avtalen. Enkelte EU-rettsakter av betydning for naturmangfold er innlemmet, herunder EUs vanndirektiv og direktivet om utsetting av genmodifiserte organismer. Avtalen omfatter dessuten en rekke klima- og miljøreguleringer som bidrar til å redusere påvirkning på naturmangfold, herunder avfall, kjemikalier og luftforurensning. Deltakelse, samarbeid og påvirkning av EUs miljøpolitikk gjennom EØS-avtalen er derfor viktig også når det gjelder naturmangfold. Gjennom EØS-avtalen er det også etablert et omfattende harmonisert regelverk på matområdet, blant annet for mat, dyr og innsatsvarer. Norge er fullt ut harmonisert med EUs regelverk på dyrehelseområdet. Dette gjelder blant annet regelverk om sykdomsbekjempelse og om handel med levende dyr og dyreprodukter innenfor EØS-området og med land utenfor EØS.

Det er også tett samarbeid mellom Norge og EU både i det globale og regionale arbeidet med naturmangfold. Samarbeidet omfatter blant annet oppfølgningen av biomangfoldkonvensjonen gjennom EØS-midlene, og kartlegging av økosystemtjenester og hvilken økonomisk verdi disse tjenestene gir oss.

Økt ressurseffektivitet er en del av EUs arbeid med sirkulær økonomi. Økt ressurseffektivitet er en forutsetning for å redusere miljøbelastningen på arter og økosystemer til et bærekraftig nivå. En sirkulær økonomi har som mål å bevare verdien av materialer og energi i produkter igjennom hele verdikjeden, og således minimere avfall og ressursbruk. Ved å forhindre verditap i materialstrømmene skaper man økonomiske muligheter og konkurransefortrinn basert på bærekraft.

Europakommisjonen har varslet at en handlingsplan for sirkulær økonomi skal legges fram mot slutten av 2015. Innenfor avfallsregelverket har EU signalisert at det vil legges frem konkrete og bindende revisjonsforslag. Økt materialgjenvinning og ombruk skal gi økt ressurseffektivitet og redusert miljøbelastning, og fremme økonomisk vekst og sysselsetting. Videre skal forslagene bidra til oppnåelsen av EUs klimamål, så vel som å redusere EUs avhengighet av å importere råvarer utenfra.

Norge har høsten 2015 levert et innspill til Europakommisjonens handlingsplan for sirkulær økonomi. Innspillet fremhever blant annet forbruker- og produktpolitikk, avfalls- og kjemikaliepolitikk og grønne offentlige anskaffelser.

En miljøgiftfri sirkulær økonomi forutsetter at det er god sammenheng mellom ulike regelverk på kjemikalie-, avfalls- og produktområdet. Norge ønsker å sikre gode forbrukerrettigheter og juridiske garantier, særlig når det gjelder produkters holdbarhet. For å redusere produkters klima- og miljøfotavtrykk er det viktig å arbeide for få på plass gode indikatorer og metoder som inkluderer hele produktets livsløp. God nasjonal avfallshåndtering er viktigste virkemiddel for å forebygge forsøpling av naturen. Videre prioriterer Norge behovet for tiltak for å redusere matsvinn blant annet gjennom samarbeid med næringslivet.

Strategisk bruk av offentlige anskaffelser for å understøtte overordnede politiske mål har vært en viktig motivasjon bak det nye anskaffelsesregelverket i EU. Regelverket gjøres således til et bedre virkemiddel for medlemsstatene for å nå målene i EUs 2020-strategi for «smart, sustainable and inclusive growth». Regelverket åpner et større handlingsrom for å føre en grønn anskaffelsespolitikk enn tidligere. At EU operasjonaliserer strategiske anskaffelser og tydelig definerer anskaffelser som et virkemiddel for overordnede samfunnsmål, er nytt. Norge tar sikte på å gjennomføre regelverket i løpet av første halvår 2016.

Et av målene i EUs syvende miljøhandlingsprogram7 er å beskytte naturen og å styrke den økologiske motstandsdyktigheten. Miljøhandlingsprogrammet er en felles strategi som danner en overordnet ramme for EUs politikk og prioriteringer. Det fastsetter felles mål som skal legges til grunn når ny politikk utformes og i gjennomføringen av eksisterende regelverk. Det syvende miljøhandlingsprogrammet ble vedtatt i EU i 2014 og er i ferd med å bli innlemmet i EØS-avtalens protokoll 31.

Det første innsatsområdet i miljøhandlingsprogrammet handler om naturkapital, som omfatter livsviktige funksjoner som pollinering av planter, naturlig beskyttelse mot oversvømmelser og klimaendringer.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området. Støtten øremerkes til fond og programmer med klare mål og krav til resultater. I perioden 2009–2014 ga Norge 550 millioner euro til miljøvern og miljøforvaltning, klima og fornybar energi, samt grønn innovasjon. Innen miljøforvaltning brukes midlene blant annet til å styrke arbeidet med nasjonale klimatiltak, forbedre forvaltningen av hav- og vannressurser, naturmangfold og økosystemer, bevare kulturminner, styrke miljøovervåkningen og forbedre håndteringen av kjemikalier og farlig avfall. Omtrent 65 millioner euro går til bedre forvaltning av naturmangfold og økosystemtjenester. EØS-midlene finansierer også energieffektiviseringstiltak, bidrar til å øke bruken av fornybar energi og redusere klimagassutslipp og lokal luftforurensning. Tilpasning til klimaendringer står også sentralt. Klima, energi og miljø vil være tre prioriterte områder av fem hovedsektorer også i neste periode fra 2014 til 2021.

Det europeiske miljøbyrået (EEA) har som mål å støtte bærekraftig utvikling og bidra til å oppnå betydelig og målbar forbedring av Europas miljø ved å levere aktuell, målrettet, relevant og pålitelig informasjon til politiske beslutningstakere og offentligheten. Norge er, sammen med 32 andre europeiske land, medlem i det europeiske miljøbyrået. Miljøbyrået er en viktig informasjonskilde for alle som er med på å utforme, vedta, iverksette og evaluere miljøpolitikk.

Regjeringen vil:

• Gjennom fortsatt samarbeid med EU og det europeiske miljøbyrået (EEA) levere datagrunnlag og rapportere på indikatorer slik at status og utvikling for Norges naturmangfold blir synliggjort på en sammenlignbar måte i relevante europeiske miljøsammenstillinger.

• Bidra i utviklingen av EUs arbeid med sirkulær økonomi der det er relevant, særlig innenfor avfalls-, kjemikalie- og produktpolitikken.

4.3.2 Handel og miljø

Generelt

Sundvolden-plattformen slår fast at regjeringen vil arbeide for en friere handel og føre en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser. Handelsavtaler er en mulighet til å forme globaliseringen gjennom internasjonalt samarbeid. Regjeringens mål er å bevare og videreutvikle rammeverk for handel som gir størst mulig bidrag til norsk verdiskaping, samtidig som vi bidrar til global verdiskaping og bærekraftig utvikling.

De siste tiårene er Norge knyttet tettere sammen med andre land gjennom handel, arbeidsinnvandring og kapitalstrømmer. Produksjon og forbruk er i økende grad deler av et globalt marked med globale leveransekjeder. Det internasjonale vare- og tjenestebytte gjør at vi kan spesialisere oss, og med det bidra til bedre bruk av ressurser og økt produktivitet.

Norge er en åpen økonomi med betydelig handel med omverdenen. Om lag tretti prosent av etterspørselen dekkes av import. På denne måten kan norsk produksjon og forbruk påvirke utnyttelse av natur i andre deler av verden.

Kilde: Foto: Svein Magne Fredriksen

Det multilaterale handelssystemet åpner for ulike tiltak for at land kan gjennomføre en god miljø- og klimapolitikk. Blant annet er det muligheter for å innføre subsidier, forbud, begrensninger, merkeordninger og så videre, så lenge dette gjøres i tråd med regelverket. Tiltak kan være nasjonale, regionale eller internasjonale.

Bærekraftig fiske

Norge er blant pådriverne i Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å få effektive regler for å forby fiskerisubsidier som bidrar til overfiske, overkapasitet og ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) og har arbeidet aktivt i FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) hva gjelder inngåelse av den globale avtalen om havnestatskontroll. EU har innført en forordning om å forebygge, avverge og stanse UUU-fiske, som Norge har inngått en bilateral avtale med EU om gjennomføring av. Fiskeriforvaltning er ikke en del av EØS-avtalen, men Norge har et omfattende og tett samarbeid med EU om forvaltning av pelagiske bestander og fellesbestander i Nordsjøen. Her er det gjort betydelige fremskritt de senere år.

Handel med truede arter

Konvensjonen om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) skal sikre bærekraftig handel med arter som er omfattet av konvensjonen. Handel med artene skjer gjennom et system av tillatelser som utstedes av nasjonale myndigheter. Artene er oppført på tre ulike lister, avhengig av hvor truet de er av internasjonal handel. I dag er ca. 35 000 arter omfattet av konvensjonen. Av disse er ca. 1000 arter oppført på liste I, som er gjenstand for den strengeste reguleringen.

Konvensjonen er gjennomført i norsk rett ved forskrift 15. november 2002 nr. 1276 til gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES). En ny forskrift er under utarbeidelse. Den nye forskriften vil på noen punkter innføre strengere regulering enn det som følger av konvensjonens minstekrav. Forskriften vil også gjennomføre vedtak som er fattet på partsmøter etter at gjeldende forskrift ble vedtatt og utvide virkeområdet til også å omfatte innenlands oppbevaring og omsetning.

Globalisering og handel

Norsk handel med, og investeringer i andre land, bidrar til en global arbeidsdeling i produksjon av varer og tjenester. Norske selskaper orienterer seg i økende grad mot og etablerer seg i nye vekstmarkeder som kan være i land med svakt styresett og lite utviklet lovverk for vern av miljø. Det bidrar til økonomisk vekst og økt velferd, men også økt produksjon, forbruk og transport. Dette kan bidra til økt press på miljøet. Eksempler på dette er økt press fra utnyttelse av knappe naturressurser, utslipp av klimagasser og miljøgifter, og spredning av fremmede arter. Internasjonal handel og investeringer kan imidlertid også bidra til en mer klima- og miljøvennlig utvikling, blant annet ved å være med og spre mer effektiv og klima- og miljøvennlig teknologi og bidra til at ulik produksjon foregår der den belaster miljøet minst. I utgangspunktet er det derfor ingen motsetning mellom en åpen verdenshandel på den ene siden og en god klima- og miljøpolitikk på den andre siden.

EØS-avtalen omfatter i likhet med EU-traktater og -regelverk en rekke bestemmelser som skal bidra til vern og bærekraftig bruk av miljøet. Handelsavtaler integrerer i økende grad miljø, blant annet gjennom egne kapitler om handel og bærekraftig utvikling. Norge og Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA) har som stående mandat å inkludere et slikt kapittel i frihandelsavtaler. Norge er også aktivt med i forhandlingene om en avtale som skal bidra til å fremme økt handel med miljøvarer og om mulig også relaterte tjenester.

I Meld. St. 29 (2014–2015) om globalisering og handel omtales samspillet mellom handelspolitikk og klima og miljø. Det er viktig at det internasjonale handelsregelverket og Norges frihandelsavtaler også fremmer grønn vekst og støtter opp om klima- og miljøhensyn. Internasjonal handel kan spille en rolle som tilrettelegger for en mer klima- og miljøvennlig utvikling og fremme det grønne skiftet både ved å fremme økt handel med miljøvarer og relaterte tjenester, og redusere unødvendige barrierer for denne handelen. Handelsforpliktelser må utformes slik at de tar hensyn til statenes behov for å gjennomføre en effektiv miljø- og klimapolitikk og legger til rette for grønn vekst. Virkemidler for en slik politikk omfatter blant annet nødvendige klima- og miljøkrav, miljøavgifter på varer og tjenester, informasjons- og merkekrav, miljøvennlige subsidier og tilrettelegging for økt handel med klima- og miljøvennlige varer og tjenester. Samtidig er det viktig at land ikke får adgang til å gjennomføre diskriminerende eller proteksjonistiske tiltak som unødig hindrer handel på ensidig basis.

Regjeringen vil:

• Videreføre arbeidet med å inkludere et eget kapittel om handel og bærekraftig utvikling i de frihandelsavtaler Norge inngår, og gjennom dette bidra til å nå internasjonale mål for naturmangfold.

• Støtte opp om arbeidet mot miljøkriminalitet, inkludert fiskerikriminalitet, gjennom blant annet relevante internasjonale prosesser og program.

4.3.3 Investeringer og grønne markeder

Innledning

Norge har betydelige finansielle investeringer i utlandet, både gjennom den norske staten og private aktører. Størsteparten av de norske utenlandsinvesteringene er rettet mot Europa og Nord-Amerika (ca. åtti prosent av Statens pensjonsfond utland (SPU) og sytti prosent av direkteinvesteringene).

Det finnes ingen klar definisjon av grønne investeringer. OECD har fremhevet at grønn vekst betyr å fremme økonomisk vekst og utvikling, og samtidig sikre at naturkapitalen fortsetter å yte de miljøtjenestene som vår velferd er bygget på.8 Grønne investeringer kan derfor forstås som investeringer som bygger opp om grønn vekst, og som dermed omfatter investeringer som tar hensyn til miljøforhold i bred forstand, herunder klimagassutslipp, luftforurensing, kjemikalier, naturmangfold, avfallshåndtering med mer.

Grønne og bærekraftige investeringer har fått økende oppmerksomhet blant aktørene i finansnæringen de siste årene, både nasjonalt og internasjonalt. På klimatoppmøtet i september 2014 i New York ble det blant annet lansert en ny koalisjon av institusjonelle investorer som har satt seg som mål å redusere karbonfotavtrykket i sine porteføljer innen desember 2015. Flere pensjonsfond internasjonalt har det siste året redusert sin andel investeringer i kull og petroleum og økt sin andel av grønne investeringer. Flere av disse har vektlagt at å håndtere klimarisiko og høste mulighetene innenfor grønne investeringer er avgjørende for deres investeringsvalg.9

Private aktørers investeringer

Finansiell miljørisiko omfatter risikoen for at miljøproblemene, så vel som omfattende omlegging av miljøpolitikken med sterkere reguleringer eller vesentlig høyere karbonpriser, skal påvirke økonomisk utvikling og finansielle størrelser i framtiden.

Det har vært en økende oppmerksomhet rundt klima- og miljøspørsmål blant aktørene i finansnæringen de siste årene. Ett eksempel er at institusjonelle investorer i større grad vurderer og rapporterer miljørisiko i sine porteføljer. Her benyttes blant annet CDP (tidligere forkortelse for Carbon Disclosure Project, nå CDP), en uavhengig, ikke-profitt organisasjon som har som formål å samle inn og publisere informasjon blant annet om bedrifters klimagassutslipp, bidrag til avskoging og vannforbruk. Kartlegging av hvilken miljøpåvirkning ulike ledd i en leverandørkjede utgjør, vil kunne hjelpe bedrifter i å håndtere miljørisiko på en bedre måte.

Regjeringens forventninger til arbeid med samfunnsansvar, herunder miljø i selskaper med statlig eierandel er beskrevet i Meld. St. 27 (2013–2014) «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap». Her vises det blant annet til at «alle norske selskaper bør ta samfunnsansvar, uavhengig av om de er privat eller offentlig eid, og uavhengig om de har sin virksomhet i Norge eller i andre land.» I den samme meldingen understrekes det at regjeringen forventer at selskaper med statlig eierandel arbeider systematisk med samfunnsansvar og er ledende på sine områder. Næringslivets miljømessige samfunnsansvar innebærer at hensynet til miljø og ressursbruk, herunder påvirkninger på naturmangfold, er integrert i selskapenes økonomiske beslutninger. I tillegg til å etterleve nasjonale og internasjonale miljøkrav, bør selskapene også ta offensive grep for å redusere sin negative miljøpåvirkning ut over det som følger av slike krav.

Regjeringen ønsker å være en best mulig støtte for norsk næringsliv internasjonalt og trapper spesielt opp innsatsen for næringslivet i nye, krevende markeder, jf. Meld. St. 35 (2014–2015). Styrket veiledning, dialog og praktisk samarbeid om utfordringer knyttet til lokale rammebetingelser og samfunnsansvar vil være en viktig del av innsatsen.

Det er etablert flere samarbeidsarenaer for og av privat sektor for å utvikle systemer for å fremme kunnskap og systemer for å kunne svare på utfordringene som er knyttet til naturmangfold. Innen EU er det et arbeid om naturmangfold og næringsvirksomhet, Natural Capital Coalition, etterfølger av The Economics of Ecosystems and Biodiversity for business coalition (TEEB), som bygger på samarbeid i næringslivet for å sikre naturkapitalen, gjennom blant annet å synliggjøre virkninger for næringslivet. Koalisjonen ønsker å endre adferden i næringslivet og dermed unngå ikke-bærekraftig utnytting av naturressurser. Det arbeides blant annet med å utvikle en Natural Capital Protocol, systemer for åpenhet i næringslivsrappprtering og risikovurderinger.

Statens pensjonsfond utland (SPU)

Det overordnede målet for investeringene i SPU er å oppnå høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko. Fondets særtrekk som en langsiktig investor med en bred, global portefølje av aksjer, obligasjoner og eiendom innebærer at klimaendringer og klimapolitiske tiltak kan ha betydning for den framtidige avkastningen av SPU. Klimahensyn har derfor i lengre tid stått sentralt i arbeidet med forvaltningen av fondet. Klimaforhold kan også være en del av en bredere risikovurdering av selskaper i fondet sin forretningsmodell og virksomhetenes bærekraft over tid.

Om lag seks prosent av verdien av SPUs referanseindeks for aksjer, tilsvarende om lag 260 mrd. kroner ved utgangen av første halvår 2015, er i selskaper som har mer enn tjue prosent av sin inntjening fra miljørelatert virksomhet, herunder fornybar energi. Fondets aksjeinvesteringer i miljørelaterte selskaper vil i utgangspunktet øke dersom deres andel av verdens aksjemarked øker.

I 2009 ble det besluttet å etablere særskilte miljørelaterte investeringsmandater i SPU. Forvaltningen av de miljørelaterte investeringsmandatene er underlagt samme krav til avkastning og risiko som fondets øvrige investeringer. Regjeringen la i Meld. St. 21 (2014–2015) «Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2014» opp til å øke rammen for slike investeringer til 30–60 milliarder kroner. Stortinget ga sin tilslutning til dette under behandlingen av meldingen.

Regjeringen la i Meld. St. 21 (2014–2015) opp til å innføre et nytt adferdsbasert klimakriterium for observasjon og utelukkelse av selskaper fra SPU. Kriteriet er etisk motivert og rettet mot selskaper der det er uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for «Handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser». Stortinget ga under behandlingen av Meld. St. 21 (2014–2015) sin tilslutning til dette. Regjeringen fulgte i Nasjonalbudsjettet 2016 opp merknaden i Innst. 290 S (2014–2015) om et nytt, produktbasert kriterium for observasjon og utelukkelse rettet mot gruveselskaper og kraftprodusenter som har en vesentlig del av sin virksomhet knyttet til kull som brukes til energiproduksjon. Kriteriet er i Nasjonalbudsjettet 2016 gitt følgende ordlyd:«(o)bservasjon eller utelukkelse kan besluttes for gruveselskaper og kraftprodusenter som selv eller konsolidert med enheter de kontrollerer vil få 30 prosent eller mer av sine inntekter fra kull, eller vil basere 30 prosent eller mer av sin virksomhet på kull».

Det gjøres rede for forvaltningen av SPU i de årlige meldingene til Stortinget om forvaltningen av Statens pensjonsfond, som legges fram i vårsesjonen.

Grønne obligasjoner

Grønne obligasjoner ble utviklet av Verdensbanken og den svenske banken SEB i 2008, der midlene i utgangspunktet skal brukes til å finansiere miljøvennlige investeringer. Markedet for grønne obligasjoner er i kraftig vekst10, men utgjør fortsatt en svært liten andel av det totale obligasjonsmarkedet i verden. I 2014 ble det utstedt obligasjoner for en verdi av 36,6 milliarder amerikanske dollar, tre ganger mer enn i 2013.

Flere analysemiljøer har pekt på at langsiktige infrastrukturinvesteringer, herunder også i miljørelatert virksomhet, vil kunne være attraktivt for institusjonelle investorer.11 Grønne obligasjoner er et finansielt instrument som i stor grad retter seg mot institusjonelle investorer, og kan derfor være en viktig kilde til å øke miljøvennlige investeringer. Imidlertid er miljøprofilen til de grønne obligasjonene omdiskutert, siden det ikke finnes en egen standard eller entydig definisjon av begrepet grønne obligasjoner. Utsteder merker selv obligasjonene som grønne og gir informasjon om bruken av pengene. Det er i dag flere uavhengige aktører som gir vurderinger av grønne obligasjoner, blant annet CICERO og Det Norske Veritas. I tillegg eksisterer det også retningslinjer for hva som kan kalles grønne obligasjoner «The Green Bond Principles». Det har blitt satt spørsmålstegn ved hvorvidt grønne obligasjoner bidrar til mer investeringer til miljøvennlige prosjekter enn det som ville vært tilfelle uten å ha en «grønn» markering i obligasjonsmarkedet. I januar 2015 publiserte Oslo Børs, som den første børsen i verden, egne lister for grønne obligasjoner.

Grønne aksjeindekser

En rekke aksjeindekser innretter seg mot klima- og miljøvirksomhet, men fordi «grønn» ikke er klart definert er disse indeksene ulike i sin tilnærming og innretning. Et fellestrekk er at det har vært store endringer i sammensettingen av disse indeksene over tid, noe som blant annet gjenspeiler dynamikken og den høye risikoen i dette markedssegmentet.

Regjeringen vil:

• Legge til rette for og stimulere norsk næringsliv til å delta i europeisk og internasjonalt samarbeid for å ivareta naturmangfold.

4.4 Bistand

Aichi-mål 2 omtaler at verdier knyttet til biologisk mangfold skal være integrert i planer og utvikling og fattigdomsreduksjon. Dette inkluderer norsk bistand.

Norsk bistand bidrar til ivaretakelse av naturmangfoldet på en rekke måter, både via særskilte bistandsprogram og ved at hensynet til naturmangfold integreres i bredere utviklingsbistand. Det redegjøres hvert år for dette i Utenriksdepartementets budsjettproposisjon. Regjeringens målsetting er at Norge skal bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid og bidra til det grønne skiftet internasjonalt.

Norge er også en sentral støttespiller for programmer som arbeider med systematisk kompetanseoppbygging til utviklingsland om grønn økonomi, kunnskapsbasert naturressursforvaltning og virkemidler for en grønn næringsutvikling.

Regjeringens klima- og skoginitiativ søker å redusere klimagassutslipp fra avskoging og forringelse av skog i utviklingsland. Det er således viktige regnskogsland som står sentralt, med Brasil, Guyana og Indonesia som de største mottagere av skogbistand så langt. Hovedinnretningen for klima- og skogsatsingen er å betale for utslippsreduksjoner i land som lykkes med å redusere sin avskoging og skogforringelse. Gitt den store verdien skog i utviklingsland, og spesielt regnskogene, har for klodens naturmangfold, anses klima- og skogsatsingen som et svært viktig tiltak også for naturmangfoldet.

Boks 4.5 Klima- og skoginitiativet

Det norske klima- og skoginitiativet ble lansert under FNs klimaforhandlinger på Bali i desember 2007. Satsningen er forankret i Stortinget gjennom klimaforlikene i 2008 og 2012 og finansieres over bistandsbudsjettet.

Kilde: Foto: Thomas Martens, Regnskogfondet

Klima- og skoginitiativet er et sentralt element i norsk klimapolitikk. Stortinget har vedtatt tre hovedmål for satsingen:

• Å bidra til kostnadseffektive, raske og målbare reduksjoner i utslipp av klimagasser fra skog i utviklingsland.

• Å bidra til at utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland omfattes av et nytt internasjonalt klimaregime.

• Å bidra til å ivareta naturskog i utviklingsland for å sikre denne skogens evne til å binde karbon.

Dette arbeidet utføres i hovedsak gjennom bilaterale partnerskap med enkeltland (som Brasil og Indonesia) og gjennom multilaterale kanaler som FN og Verdensbanken. Utviklingsland betales for oppnådde reduksjoner av klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse.

Klima- og skoginitiativet skal også bidra til de overordnete målene for norsk utviklingspolitikk, som fattigdomsreduksjon og likestilling.