1 Innledning

1.1 Meldingens formål, avgrensning og oppbygning

Formålet med denne meldingen til Stortinget er å definere og gi en strategisk retning for digitalisering i utviklingspolitikken, og vise hvordan pågående og nye satsinger kan bidra på prioriterte områder. Meldingen videreutvikler innholdet i digitaliseringsstrategien og bygger på andre relevante meldinger og strategier1 samt anbefalingene fra FNs høynivåpanel for digitalt samarbeid. Digitalisering er en samlebetegnelse for innføring av digitale verktøy og metoder som effektiviserer prosesser og endrer samfunn. Både nasjonalt og internasjonalt skjer det mye innen utnyttelse av ny teknologi og digitalisering, men innsatsene er ofte fragmentert og ukoordinert. Det er derfor behov for en mer systematisk og helhetlig tilnærming til hvordan digital transformasjon kan bidra til større effekt av norsk utviklingspolitikk. Digitalisering i utviklingspolitikken skal bidra til mer effektive innsatser ved at flere nås og utviklingsland rustes til å delta og dra nytte av potensialet i digital teknologi. For å lære av det som er gjort før og bidra til resultater som når langt utover enkeltprosjekter, må Norge ha en systematisk og helhetlig tilnærming til teknologibruk i utviklingspolitikken og tilrettelegge for innovasjon og digitalisering i alle multilaterale og bilaterale innsatser. Digitalisering er ikke et mål i seg selv, men et virke middel som skal bidra til å:

1. løse utfordringene innenfor regjeringens prioriterte satsingsområder på en mer effektiv måte og med høyere kvalitet innenfor rammen av bærekraftsmålene;

2. fornye og forbedre utviklingssamarbeidet og nå ut til dem som trenger det mest, slik at ingen utelates;

3. ta i bruk digitale løsninger i lavinntektsland og innen Norges humanitære innsats for å fremme bærekraftig utvikling, blant annet gjennom å bidra til jobbskaping og bedre konkurransekraft;

4. øke investeringene i grunnleggende infrastruktur som er nødvendig for at land skal nyttiggjøre seg digital teknologi.

Ny teknologi, innovasjon og samarbeid mellom offentlige og private aktører gir store muligheter for å tenke nytt og annerledes om hvordan Norge bidrar til å nå bærekraftmålene framover. Vi vil prioritere samarbeid med våre partnerland for utvikling og kanalisere innsats dit behovene er størst. Nye muligheter skal stå sentralt i vår politiske dialog med våre partnerland, samt land der norske IKT-bedrifter og -bransjeorganisasjoner allerede er aktive med lokale partnere. Vi skal ta utgangspunkt i landenes strategier, ambisjoner og eksisterende kompetanse på innovasjon og digitale løsninger. Innsatsen vil være mer effektiv der Norge eller våre partnere allerede er med på å legge forholdene til rette for digitalisering, blant annet i form av fornybar energi, nettilgang og læringsressurser. Investeringer i én sektor kan forsterke resultatene i en annen sektor. Mange av utfordringene i forbindelse med digitalisering er tverrsektorielle og kan også være knyttet til styresett.

Vi skal integrere digitalisering i regjeringens tematiske satsingsområder. Sammen med humanitær innsats utgjør helse, utdanning, klima/miljø, hav, nærings- og landbruksutvikling, fornybar energi, kampen mot moderne slaveri, menneskerettigheter og finansiering for utvikling regjeringens hovedsatsinger i utviklingspolitikken. I arbeidet skal de tverrgående hensynene ivaretas: menneskerettigheter, klima og miljø, likestilling og bekjempelse av korrupsjon.

Norge forventer at implementerende partnere innenfor de prioriterte temaene i større grad identifiserer, utnytter og tar i bruk digitale muligheter for å nå bedre og mer effektivt ut til flere. Norge vil arbeide for samordning og fleksibilitet og motarbeide fragmentering og duplisering. I mange tilfeller, særlig i prosjekter som er fullfinansiert med offentlige midler, skal åpen lisensiering og åpne standarder være hovedregelen.

Spesielt er det viktig å bruke digitale muligheter for å nå de mest marginaliserte. Avhengig av landkontekst kan dette være personer med funksjonsnedsettelse, religiøse og seksuelle minoriteter og barn som er forhindret fra å gå på skole. Vår innsats skal så langt mulig innrettes på at ingen skal utelates. Innsatsen skal foregå i brede partnerskap med relevante teknologiske miljøer i privat og offentlig sektor samt akademia og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Meldingen vil også synliggjøre hvordan norskutviklede offentlige løsninger kan danne grunnlag for relevante tjenester i utviklingsland. Meldingen omtaler ikke digitalisering i egen organisasjon, og den inneholder heller ingen uttømmende beskrivelse av digital innsats innenfor de prioriterte innsatsområdene.

Norge har igangsatt mange tiltak i utviklingspolitikken for å utnytte mulighetene i ny teknologi, og mye av dette vil videreføres. Imidlertid kan det gjøres mer for å ta ut gevinstene som ligger i digital transformasjon. Denne meldingen legger fram enkelte strategiske satsinger som tilrettelegger for dette.

Kapittel 2 beskriver det digitale gapet og identifiserer fire barrierer for digitalisering som Norge bør rette innsatsen mot:

1. Tilgang

2. Regulering

3. Digital kompetanse

4. Ekskludering

Kapittel 3 redegjør for Norges kompetanse innen digitalisering. Kapittel 4 omhandler sentrale teknologier og eksempler på bruk innen utviklingssamarbeidet. Kapittel 5 tar utgangspunkt i Norges innsatsområder i utviklingspolitikken og utdyper relevante teknologiske satsinger. Kapittel 6 tar opp regjeringens tverrgående norske digitale innsatser framover. Kapittel 7 omhandler administrative og økonomiske konsekvenser.

1.2 Digital transformasjon og utviklingspolitikken

2030-agendaen for bærekraftig utvikling er den mest ambisiøse satsingen som noen gang er igangsatt. Ikke bare på grunn av samfunnsendringene den krever, men også fordi den skal gjennomføres i en verden i rask endring. Det digitale gapet mellom utviklingsland og industrialiserte land, og mellom urbane og rurale strøk, er stort. Vi har ingen mulighet til å nå bærekrafts målene innen 2030 uten å bruke digitale virkemidler.

Verden er inne i en digital revolusjon som fundamentalt endrer måten vi lever, arbeider og forholder oss til hverandre på. Land som har klart å henge med i den digitale utviklingen, har oppnådd akselerert vekst, utvidede muligheter og bedre tjenesteleveranser. Fattige land som ikke klarer å utnytte digitale muligheter, henger stadig lenger etter. Fravær av infrastruktur, begrenset tilgang på stabil elektrisk kraft, manglende lese- og skriveferdigheter og lav digital kompetanse er utfordringer mange steder. Regjeringen vil i hele vår utviklingspolitikk arbeide for å sikre at utviklingslandene får ta del i de mulighetene innovasjon og ny teknologi gir. Innad i fattige land vil marginaliserte grupper og sårbare individer henge lengst etter. Med digitale verktøy og målrettet politikk kan flere av de svakeste nås.

Utviklingspolitikken kan spille en viktig rolle ved å bidra katalytisk og strategisk til de digitale endringsprosessene som allerede foregår i utviklingslandene. Utviklingssamarbeid tilbys i all hovedsak av land som er mer digitalisert enn mottakerlandene. Det gir gode muligheter for overføring og tilpasning av teknologi, kompetanse og digital forståelse. Næringsliv og forsknings- og innovasjonsmiljøer er sterke drivkrefter for digitalisering. Enkeltmenneskers trang til å finne bedre løsninger er også en sentral drivkraft.

Behovet for nye digitale ferdigheter og kunnskaper er stort og vil fortsette å øke. Digital transformasjon er ikke begrenset til én sektor, og heller ikke til én del av verden eller én gruppe. Konsekvensene av den teknologiske utviklingen er omfattende, og tverrsektorielle, og de påvirker også utviklingssamarbeidet.

Norge støtter De digitale prinsippene for utvikling.2 Det innebærer blant annet at digitale verktøy og metoder skal være tilpasset brukeren, basert på forståelse av eksisterende økosystem/kontekst, egnet for skalering, bygd for bærekraft og datadrevet. Det betyr også at man i størst mulig grad skal dele, samarbeide og forbedre hverandres løsninger samtidig som sikkerhet og personvern ivaretas.

1.2.1 Digital transformasjon

Det finnes ulike beskrivelser og definisjoner av begrepene digitalisering og digitaltransformasjon. Sentralt i digital transformasjon er automatisering og effektivisering som berører mennesker, prosesser, teknologi og styring.3 Digitalisering er enkelt forklart når man tar i bruk digital teknologi. Digital transformasjon handler om endringer som er så fundamentale at de endrer hele samfunn og forretningsmodeller. De endrer menneskers hverdag, hvordan vi kommuniserer, arbeider og samhandler med hverandre og hvordan virksomheter utvikler helt nye tjenester.

FNs høynivåpanel for digitalt samarbeid understreker dette i sin rapport: «Digital technologies are rapidly transforming society, simultaneously allowing for unprecedented advances in the human condition and giving rise to profound new challenges. Growing opportunities created by the application of digital technologies are paralleled by stark abuses and unintended consequences.» (The Age of Digital Interdependence, UN, 2019)4

Regjeringens tilnærming innebærer at offentlig og privat sektor må samarbeide for å oppnå best mulig resultater for brukerne.

Denne tenkningen er i tråd med Meld. St. 17 (2017–2018) Partnerland i utviklingspolitikken, hvor det står:

Forholdet til partnerlandene bør være forankret i felles forståelse av mål og prioriteringer. Disse må konkretiseres og formaliseres slik at de kan utgjøre et utgangspunkt for senere vurderinger av måloppnåelse og justering i innretningen på samarbeidet. Det skal også ligge til grunn vurderinger av hvordan norsk innsats kan sees i sammenheng med andres innsats, enten det er andre giverland, privat næringsliv, arbeidslivsorganisasjoner, akademia, sivilt samfunn, regionale eller globale organisasjoner.

Ny teknologi og digitalisering endrer selve grunnlaget for økonomier og samfunn. Dette skjer med eksponentiell hastighet når flere faktorer virker sammen. Et eksempel er økt internettilgang via smarttelefoner. Når flertallet av befolkningen har tilgang til telefon, gir det økte muligheter for å spre helseinformasjon og distribuere andre tjenester til befolkningen. Gjennom mobilbasert kontantoverføring, digital overvåking av geologi eller digital kommunikasjon mellom hjelpearbeidere i utsatte områder kan vi oppnå bedre humanitær bistand. Det er umulig å spå hvordan vi kommer til å bruke teknologien i framtiden, og daglig finner vi nye måter å utnytte teknologi og data på.

Det finnes allerede flere gode eksempler på hvordan digitalisering brukes med god effekt i utviklingspolitikken (kapittel 5 og 6).

Norge skal støtte opp om utviklingen av bærekraftige demokratiske stater. Ved å gi bistand som utnytter teknologiens muligheter, kan Norge være med å støtte en utvikling som fremmer deltakelse og demokrati. Samtidig må vi være oppmerksomme på hvordan ny teknologi også misbrukes til å undertrykke og begrense individuelle friheter. Vurderinger av tiltaks innovasjons – og digitaliseringspotensial skal gjøres i all norsk multilateral og bilateral bistand.