Del 1
Strategiske mål og virkemidler

Innledning

Denne meldingen til Stortinget gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens nordområdepolitikk. Den redegjør for visjoner, mål og virkemidler.

Regjeringen ser nordområdepolitikken som et langsiktig prosjekt – et generasjonsprosjekt. På regulært vis rapporterer og formulerer regjeringen viktige deler av politiske satsinger gjennom årlige budsjetter. Nasjonalbudsjettene gir status for fremdrift på de ulike områdene. Men effekten av de årlige satsingene og resultatene må også sees i et lengre perspektiv.

Stortingsmelding nr. 30 (2004-2005) Muligheter og utfordringer i nord la et grunnlag for viktige deler av nordområdepolitikken. Perspektivet ble utvidet, ambisjonene høynet og virkemidlene forsterket da regjeringen høsten 2005 med grunnlag i Soria Moria-erklæringen erklærte nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.

Dette ble fulgt opp i 2006 med Regjeringens nordområdestrategi og videre i 2009 med Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i regjeringens nordområdestrategi. Disse dokumentene ligger fortsatt til grunn for nordområdepolitikken.

Denne meldingen har et utenrikspolitisk hovedfokus. Det legges særlig vekt på hvordan den strategiske og langsiktige utenrikspolitiske satsingen på nordområdene kan bidra til å styrke grunnlaget for verdiskaping og velferd i hele landet.

Den gir en utvidet utenrikspolitisk analyse og presenterer norske prioriteringer i forhold til en internasjonal dagsorden i utvikling. Dette er ikke en «Nord-Norge-melding» og heller ikke en distriktspolitisk gjennomgang. Nordområdepolitikken handler om å styrke Norges posisjon i nord ved å trekke på erfaringer, kunnskap og ressurser fra hele landet. Vi skal ivareta norske interesser, styrke grunnlaget for verdiskaping, sikre en bærekraftig forvaltning av miljøet, utnytte ressursene på en god måte og forsterke nærvær og samarbeid i nord.

Mens meldingen angir retning og ambisjoner på noen utvalgte områder, vil den konkrete oppfølgingen på de ulike politikkområder presenteres i de ansvarlige departementers egen kommunikasjon med Stortinget. Satsingene som omtales i denne meldingen må også sees i sammenheng med blant annet Svalbardmeldingen (Meld. St. 22 (2008-2009)), den oppdaterte forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (Meld. St. 10 (2010-2011)), Petroleumsmeldingen (Meld. St. 28 (2010-2011)), Nasjonal transportplan og andre plandokumenter på relevante sektorer. Meldingens disposisjon gjenspeiler denne arbeidsdelingen:

Meldingens del I viser hvordan de siste 20 årene har formet grunnlaget for nordområdepolitikken. Den viser hvordan Norge har bidratt til å sette dagsorden for den politiske utviklingen i nord, som for alvor tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet. På dette fundamentet skisserer regjeringen norske hovedmål i nordområdepolitikken de neste 20 årene. Blant annet gjennomgås resultater og videre satsing på 15 strategiske prioriteringer i nordområdepolitikken.

Meldingens del II gjennomgår sentrale utenrikspolitiske sider ved Norges rolle som en ansvarlig aktør i nord, med fokus på det folkerettslige rammeverket, avklaring av grensespørsmål, sikkerhetspolitiske utviklingstrekk, Forsvarets rolle, utvikling av samarbeidet med Russland og andre stater i nord, inklusive sirkumpolare og regionale samarbeidsfora.

Meldingens del III gjennomgår nordområdepolitikkens relevans på andre sentrale områder. Regjeringen legger til rette for økt aktivitet og verdiskaping i nord. I denne delen redegjøres det for de miljømessige rammene for næringsvirksomhet, betydningen av en god, helhetlig havforvaltning, sjøsikkerhet, fiskeri og havbruk, petroleum, samt noen sentrale landbaserte næringsområder.

1 Nordområdepolitikkens gjennombrudd. Retning og overordnede ambisjoner

Foto: Johan Wildhagen / www.visitnorway.com

Med ståsted i 2011 kan vi se tilbake og beskrive noen hovedkjennetegn ved utviklingen frem til i dag. Politikken har «satt seg» og gir retning for både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske satsinger, gjennom plandokumenter, økt ressursbruk og aktivt samspill med private aktører, regionale og lokale partnere og andre land. Nordområdene er blitt en gjenkjennelig ramme for norsk politikk, både innenriks- og utenrikspolitisk.

Med de føringene som er lagt i et bredt spekter av satsinger og initiativ nasjonalt, regionalt, lokalt og internasjonalt, kan vi også kaste blikket fremover og anslå områder som sannsynligvis vil prege de neste 20 årene.

1990-2010: Nordområdene i støpeskjeen

Nordområdepolitikken i sin nåværende form er utformet siden avslutningen av den kalde krigen, men trekker også på erfaringer fra mange tiår tilbake. Siden 2005 har det år for år vært en uttalt politisk ambisjon å styrke norsk politikk for kunnskap, aktivitet og nærvær i nordområdene. Nær samtlige departementer og en rekke offentlige og private aktører setter seg mål og bidrar til å utforme og gjennomføre nordområdepolitikken.

Med årene trer syv overordnede tema frem som sentrale i utviklingen av dagens nordområdepolitikk:

1) Fordyping og fornyelse av samarbeidet med Russland

Forholdet til Russland utgjør en hovedstolpe i norsk nordområdepolitikk. I løpet av to tiår har forholdet gått fra den kalde krigens konfrontasjon til et forhold preget av økt tillit, flere kontaktpunkter og voksende samarbeid.

I denne perioden er den kalde krigens mistro langt på vei erstattet med normale og gode naboforbindelser. Barentssamarbeidet og Arktisk råd har, i tillegg til sine regionale dagsordener, blitt til viktige møteplasser for Norge og Russland, der våre land på stadig flere områder har felles interesser. Gjennom folk-til-folk-samarbeidet i nord er det etablert kontakter på de fleste områder, og nye nettverk vokser stadig frem. Det gir Norges forhold til Russland i nord en helt ny kvalitet.

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland er godt og har vært i jevn bedring de senere år. Likevel møter vi fortsatt krevende utfordringer som følge av ulik politisk og forvaltningsmessig kultur. Russland har en rekke utfordringer knyttet til det politiske systemet, demokratiet, rettssikkerheten, respekten for menneskerettighetene og rammebetingelser for næringslivet. Dette er problemstillinger vi på norsk side forholder oss til når vi bygger et stadig tettere samarbeid med naboen og stormakten i øst.

Vår sikkerhetspolitiske forankring i NATO er et viktig bidrag til stabilitet og forutsigbarhet i vårt nærområde.

2) Utvikling av et bredt nordområdediplomati

Da Norge tok initiativet til å etablere Barentssamarbeidet i 1993, ble det lagt vekt på å trekke med og engasjere andre land utenfor regionen. Tanken var at dette ville gjøre det lettere å håndtere utfordringene i regionen, politisk og økonomisk.

Barentssamarbeidet er blitt en bærebjelke i det organiserte regionale samarbeidet i nord. Nære bånd mellom menneskene nord i Norge og nordvest i Russland har dertil blitt et viktig supplement og til tider et korrektiv til den hovedstadsdrevne utenrikspolitikken. Samtidig har disse båndene skapt grunnlag for ny økonomisk vekst og styrkede mellommenneskelige forbindelser.

I 1996 ble Arktisk råd etablert som forum for det sirkumpolare samarbeidet i hele Arktis. Arktisk råd var i utgangspunktet et miljøvernsamarbeid og en videreføring av Arctic Environmental Protection Strategy, som ble utvidet til også å omfatte bærekraftig utvikling. Samarbeidet har etter hvert fått et stadig sterkere fokus på klimaendringene og de store konsekvensene disse kan få i Arktis. I dag omfatter samarbeidet i Arktisk råd, i tillegg til klima og miljø, også skipsfart, helhetlig forvaltning, olje og gass, turisme, utdanning, forskning, helse og spørsmål knyttet til økonomisk og kulturell aktivitet. Arktisk råd er det eneste sirkumpolare og det ledende politiske organet for arktiske spørsmål.

På norsk side har vi systematisk arbeidet for å vedlikeholde og utvikle forbindelsene også til stater utenfor Barentsregionen, blant annet gjennom et sett av såkalte nordområdedialoger. Gjennom disse dialogene har norske myndigheter regelmessig informert om norske syn og vurderinger og åpent drøftet utfordringer og muligheter, også med utgangspunkt i andre lands interesser.

Tidligere var få land og tunge økonomiske aktører utenfor regionen engasjert i arktiske områder. Det er i ferd med å endre seg. EU, sentrale EU-land og flere land i Asia utformer nå en arktisk politikk, slik alle statene som grenser direkte til Arktis allerede har gjort. Og mens det ved århundreskiftet var få nasjoner utenfor Arktis som hadde faglig kompetanse og ressurser til å operere i nord, ser vi nå at stadig flere stater anser at de har verdier og interesser å ivareta, og at de derfor bygger opp egen kunnskap og kapasitet for dette formål. Det samme gjør internasjonale organisasjoner og kommersielle aktører.

3) Kunnskap om alarmerende klimaendringer

I 1990-årene kom klimaspørsmålene for fullt inn på den internasjonale politiske dagsorden gjennom fremforhandlingen av Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Fokuset på globale klimaendringer skapte også økt oppmerksomhet om nordområdene. Dette fordi endringene her syntes å komme tidligere og være sterkere enn i andre regioner, og fordi de ville påvirke klimautviklingen globalt. Et omfattende arbeid under Arktisk råd om klimaendringene i Arktis bidro til å utvikle kunnskapen om sammenhengen mellom klimautviklingen regionalt og globalt og gav et viktig bidrag til utviklingen av den fjerde hovedrapporten fra FNs klimapanel i 2007.

Flora, fauna og hele økosystemer påvirkes i økende grad, og urfolkenes tradisjonelle livsform og næringsgrunnlag utfordres. Men endringene vi kan observere fra nord kan gi minst like store konsekvenser for folks levekår i andre deler av verden. Økning i havnivået som følge av smeltende innlandsis vil ramme land utenfor Arktis enda hardere.

Issmeltingen fører samtidig til økt tilgang til ressurser i nordområdene og nye muligheter for skipstrafikk, noe som fører til en økende interesse for å utnytte ressursene i Arktis og økt maritim aktivitet. Ferdsel i Polhavet har i århundrer vært mytebelagt og utforsket bare av de aller dristigste polfarerne. I de senere årene har vi sett de første kommersielle gjennomfartene med gods- og varetransport mellom Europa og Asia gjennom Den nordlige sjørute.

Med raske endringer i klima og økonomisk aktivitet blir det enda viktigere å integrere miljøpolitikken i de ulike sektorer.

4) Helhetlig havforvaltning har sikret ressursene

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten var den første forvaltningsplanen for et norsk havområde, og representerte et nybrottsarbeid ved å konkretisere en helhetlig og økosystembasert forvaltning og å avveie ulike brukerinteresser innenfor en slik ramme. Havområdet Barentshavet–Lofoten ble valgt som det første fordi det er et rent og rikt havområde hvor det var forventet betydelig ny aktivitet. Planen har dannet utgangspunkt for arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for andre norske havområder. Arbeidet med forvaltningsplanene for norske havområder har også fått betydelig internasjonal oppmerksomhet, og er en modell for regionalt samarbeid om havmiljøforvaltning i nord.

Norge forvalter enorme havområder, med noen av verdens rikeste fiskeressurser. Havressursene har alltid vært et viktig grunnlag for levedyktige lokalsamfunn og bosetning langs norskekysten. Jo lenger nord i landet vi kommer, desto rikere er ressursene vi snakker om.

I de siste tiårene har fiskeriene gjennomgått store strukturelle endringer. Ulike offentlige overførings- og støtteordninger er avviklet og store strukturendringer har funnet sted. Ressursgrunnlaget er i dag svært robust som følge av langsiktig forvaltning i samsvar med prinsippene for bærekraftig høsting. Samtidig som fisket fremstår som en tidsmessig, oppegående og lønnsom næring, har fiskerisektoren siden 1970-80-tallet også hatt en enorm vekst innen havbruk.

Nest etter petroleumssektoren er fiskerisektoren vår største eksportnæring. I en årrekke har Norge vært blant verdens to–tre største eksportører av fisk og fiskeprodukter. Norsk sjømats eksportverdi var i 2010 på 53,8 milliarder kroner – eksportrekord for syvende år på rad.

Torskebestanden i Barentshavet er i dag verdens største, hysebestanden er rekordhøy og loddebestanden er sterk. De siste 10–12 årene har de norsk-russiske fellesbestandene, gjennom et godt samarbeid basert på langsiktige forvaltningsstrategier og en føre-var-tilnærming, gitt svært gode resultater. De siste årene har partene fullført arbeidet med harmonisering av teknisk regelverk for fiskeriene på begge sider av grensen.

Norske og russiske myndigheters felles innsats mot ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske i Barentshavet og Norskehavet gjennom de senere år har ytterligere medvirket til at bestandssituasjonen i disse havområdene nå er i så god forfatning.

Samtidig åpner ny kunnskap om marine organismer spennende fremtidsmuligheter for ny og bærekraftig verdiskaping gjennom marin bioprospektering.

5) Konturene av en olje- og gassregion

Antakelsen av at en stor del av verdens uoppdagede petroleumsressurser befinner seg i arktiske områder, er en viktig årsak til den økende interessen for Arktis.

Barentshavet er ett av havområdene hvor man forventer å finne store petroleumsressurser. I 1986 ble det gjort store funn på Stockmanfeltet på russisk side. På norsk side fant man i 1980 Snøhvit, hvor utbyggingen startet i 2001, som første felt til havs. Funnene på Skrugard og Norvarg i 2011 har på nytt skapt forventninger.

Den uavklarte grenselinjen i havområdet mellom Norge og Russland utelukket letevirksomhet i deler av Barentshavet. Avgrensningsavtalen som trådte i kraft 7. juli 2011, åpner nye områder for petroleumsleting i det sørlige Barentshavet. Muligheter for norsk-russisk samarbeid er mange. Samtidig skaper økt petroleumsaktivitet nye miljøutfordringer i havområder med sårbare økosystem.

Utsiktene til utnyttelse av olje- og gassressursene i nord har gjort at deler av den norske offshorenæringen og leverandørindustrien posisjonerer seg gjennom kompetansebygging og strategiske investeringer. Det har også engasjert en bred samfunnsdebatt om den nordlige landsdelens forventninger om ringvirkninger for lokalsamfunn og næringsliv.

6) Gjennomslag for havrettens prinsipper

Det har de siste tiår skjedd viktige avklaringer i spørsmål om jurisdiksjon i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet som berører Norge. Nær alle utestående grensespørsmål vedrørende Norge er nå avklart. I et område i det sørlige Smutthavet vil den endelige trekking av delelinjer bli foretatt i samsvar med ordningen fastsatt i 2006 når nabostatene (Island og Færøyene) har mottatt Kontinentalsokkelkommisjonens endelige anbefalinger for yttergrensene av sine respektive sokler.

Videre er Norge den første av de arktiske statene som har fått avklart sin kontinentalsokkels yttergrense slik det er anvist i FNs havrettskonvensjon.

Vi kjenner dermed for første gang det fulle omfanget av Kongeriket Norges geografi – på land, til havs og på havbunnen. Norge har ansvar for havområder som er syv ganger større enn norsk landområde. Bekreftelsen fra de fem kyststatene rundt Polhavet, blant annet gjennom en ministererklæring (Ilulissaterklæringen) i 2008, om å legge havretten til grunn for avklaring av jurisdiksjonsspørsmål og forvaltning i de arktiske havområdene, har stor betydning.

Ilulissaterklæringen korrigerte den forestillingen som enkelte sentrale aktører hadde om at Arktis var et uregulert område der man kunne forvente åpen konflikt om ressursene. Understrekingen av at havretten gjelder i Polhavet, skaper et ryddig og forutsigbart forhold mellom kyststatene, samtidig som det sender et signal til resten av verden om at kyststatene er seg sitt ansvar bevisst. Det har vært en overordnet målsetting for regjeringen å bidra til å utvirke en slik enighet.

Havretten gir Norge råderett over betydelige ressurser. Men det betyr også at Norge har et stort ansvar for å forvalte disse områdene på en god måte. Det er bred enighet om at en forutsetning for en god forvaltning, er kunnskap om ressursene og miljøet på havbunnen, i havet og på overflaten. Arbeidet med helhetlige forvaltingsplaner er viktig for å tilrettelegge for økt ressursutnyttelse innenfor bærekraftige rammer.

7) Et nettverk av samarbeid tar form

Siden avslutningen av den kalde krigen er det vokst frem flere samarbeidsordninger i nord, både sirkumpolart gjennom Arktisk råd og regionalt, blant annet gjennom Barentsrådet.

Forholdet til Russland er utviklet gjennom tosidige forbindelser, men også som en del av Barentssamarbeidet og gjennom Arktisk råd. Det tradisjonelle nordiske samarbeidet har også viet mer oppmerksomhet til nordområdespørsmål etter at utviklingen rundt Østersjøen var et dominerende tema på 1990-tallet. Urfolksspørsmål er sentrale innen samarbeidet i Arktisk råd, Barentsrådet og Den nordlige dimensjon, og i bilaterale nordområdedialoger med Russland og Canada. Sametinget inngår i den norske delegasjonen til Arktisk råd og Barentsrådet, og deltar aktivt i urfolksnettverket.

I de siste årene er det fornyet interesse for sterkere samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk mellom de nordiske landene, med klare føringer for politikkutforming i nordområdene. Stoltenberg-rapporten fra 2009 skisserer konkrete ambisjoner for samarbeid på 12 ulike områder, og foreslo i tillegg utvikling av en nordisk solidaritetserklæring. Rapportens anbefalinger fikk de nordiske utenriksministrenes støtte, og følges nå opp på flere områder. Den nordlige dimensjon er et partnerskap mellom EU, Russland, Norge og Island. Den er oppstått som ledd i nordlige EU-lands arbeid med å styrke EUs engasjement nordover. For Norge er dette samarbeidet verdifullt fordi det styrker EUs politiske og økonomiske engasjement i nord, på samme måte som EUs deltakelse som observatør i Barentsrådet sikrer en løpende kontakt med EU. Samarbeidet er organisert gjennom ulike partnerskap (miljø, transport og logistikk, helse, kultur). Gjennom Den nordlige dimensjon har en rekke fellesfinansierte prosjekter blitt gjennomført, blant annet for å bedre miljø og helseforhold for regionens innbyggere.

Det er nære bånd mellom de forskjellige samarbeidsordningene. De er pragmatisk innrettet, med fokus på å løse oppgaver som er viktige for økonomi, miljø, ferdsel og samarbeid mellom land og regioner i nord.

2011-2030: Retning og overordnede ambisjoner

De siste 20 årene har vært preget av en rivende utvikling i nord. Likevel kan historien komme til å vise at vi i 2011 stod ved inngangen til nordområdenes tiår. Regjeringen mener utviklingen i nordområdene har et stort potensial for å bidra til å styrke det langsiktige grunnlaget for sysselsetting og verdiskaping, ikke bare i de nordlige deler av landet, men for hele Norge og norske interesser.

Det er et overordnet mål å legge til rette for økt verdiskaping i nordområdene. Dette må skje på en måte som ivaretar hensynet til miljø, klima og urfolk. Vi må derfor legge til rette for sameksistens mellom forskjellige næringer og interesser innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Dette krever kunnskap, kompetanse og ikke minst god dialog.

Politiske initiativ de siste tiårene har bidratt til å sikre fred og stabilitet, avklare og bekrefte de juridiske rammene for nasjonal jurisdiksjon og aktivitet i nordområdene, utvikle gode politiske samarbeidsstrukturer og et omfattende folk-til-folk-samarbeid. Med dette godt på plass mener regjeringen det er lagt et grunnlag som gjør det forsvarlig og naturlig å fokusere enda mer på den delen av samarbeidet som bidrar til økt verdiskaping og forbedring av livsvilkårene for folk i regionen.

For å lykkes med dette er det nødvendig å mobilisere kunnskap, dyktige enkeltaktører og ressursmiljøer, samt kapital. Vi må få til gode partnerskap mellom offentlige og private aktører. Samarbeidet mellom statlige, regionale og lokale myndigheter må utvikles. Og vi må utvikle nettverkene mellom norske og utenlandske aktører.

Kunnskap er navet i nordområdepolitikken. Det er menneskers kunnskap og daglige arbeid som gjør det mulig å utnytte og utvikle mulighetene i nord på en bærekraftig og langsiktig måte til beste for samfunnet. Regjeringen har tatt konkrete skritt for å bidra til systematisk bygging av kunnskap og kunnskapsinfrastruktur, ved universitetene, høgskolene og andre kunnskapsmiljøer, blant annet gjennom årlige tilskudd fra Utenriksdepartementet over Barents 2020-ordningen. Regjeringen er opptatt av å konsolidere og utvikle disse og nye miljøer videre. Arbeidsdeling, samarbeid, kritisk masse og kvalitet er stikkord. Regjeringen mener det vil være viktig å engasjere fremragende kunnskapsmiljøer i andre land og tilrettelegge for personutveksling med innovative bedrifter og kunnskapsinstitusjoner på aktuelle områder.

Regjeringen ser satsingen på nordområdene i et generasjonsperspektiv. De konkrete tiltakene blir løpende utformet gjennom nye planer og årlige budsjetter. Men vi trenger også en videre horisont som beskriver retningen og våre overordnede ambisjoner – både hva vi tror er fremtidens utviklingstrender, og hva vi vil strekke oss etter.

På denne bakgrunn skisserer regjeringen her syv utviklingslinjer som vil forme norske satsinger og prioriteringer i nordområdepolitikken.

1) En ny energiregion i Europa

Barentshavet ligger an til å kunne bli en viktig europeisk energiregion. Hvor raskt utviklingen vil gå og hvor betydningsfull en slik region vil bli, avhenger av markedsforhold, teknologisk utvikling, hvor store drivverdige funn av olje og gass som gjøres, og hvor raskt utviklingen av fornybar energi går fremover. Utviklingen av petroleumsvirksomheten må også avveies mot andre næringer og interesser innenfor rammen av en helhetlig, økosystembasert forvaltning. Petroleumsleveranser fra denne regionen vil kunne styrke europeisk energisikkerhet og kunne gi viktige bidrag til verdens energiforsyning, samtidig som det kan gi grobunn for industri- og tjenesteutvikling i den nordlige landsdel. Dette har viktige økonomiske og utenrikspolitiske perspektiver.

Regionen har også et potensial innen utvikling av fornybar energi som vannkraft, vind og bølgekraft. Lange avstander, markedsmessige forhold, behovet for ny infrastruktur og hensyn til miljø og sikkerhet er sentrale utfordringer. Energidimensjonen vil etter alt å dømme være den viktigste driveren for økt oppmerksomhet om våre nordlige områder i politiske og økonomiske miljøer i andre deler av verden.

I vår kontakt med andre stater og utenlandske kommersielle interesser vil forhold knyttet til energitilgang og energisikkerhet få stadig større betydning, også som et utenriks- og sikkerhetspolitisk tema. Dagsorden vil ha sterkere fokus på spørsmål knyttet til energiproduksjon, infrastruktur, lokal verdiskaping og norske interesser i forhold til utvikling på andre lands sokler i nord. Gitt regionens sårbare miljø vil spørsmål knyttet til miljøstandarder, teknologi, beskyttelse av særlig verdifulle områder og beredskapssystemer bli enda viktigere, med utfordringer og muligheter knyttet til teknologiutvikling for arktiske farvann.

Norge har geografiske fortrinn og omfattende erfaring og kunnskap om energiproduksjon til havs som regjeringen vil bygge videre på. Regjeringen er opptatt av å tilrettelegge for at norske kompetansemiljøer og bedrifter skal ha en ledende rolle i å utvikle den nye energiregionen.

Som kyststater er det Norge og Russland som har ansvaret for regulering av sine respektive kontinentalsokler i Barentshavet. Regjeringen vil bidra til energiregionens potensial gjennom utvikling av nærmere samarbeid mellom ulike myndighetsorganer i de to land og mellom industri og tjeneste- og kunnskapsmiljøer.

Gass fra Barentshavet kan bli en viktig europeisk energiressurs. I Europa trekker EU og enkeltland opp planer for den videre utvikling av energiforsyningen frem mot 2050. Et gjennomgående trekk er utbygging av fornybar energi og energieffektivisering. Samtidig er det en erkjennelse av at det er betydelig behov for også andre energikilder i perioden frem til 2050. Det internasjonale energibyrået (IEA) fremhever fordelene med økt bruk av naturgass som erstatning for kull. Norge og Europa er langsiktige gasspartnere. Vi vil lete etter mer gass – ikke minst i nordområdene.

Hvis det gjøres store nye funn i Barentshavet og markedsmessige forhold tilsier det, vil vi vurdere potensialet for lønnsom bruk av gass på land og hvordan ny infrastruktur kan utvikles.

Forventningene om økt aktivitet kan gi grobunn for omfattende norsk-russisk offshore-samarbeid. Petroleumspotensialet i Barentshavet skaper også grunnlag for å utvikle forsterkede kunnskapsmiljøer som kan bidra til verdiskaping, økt sysselsetting og økte ringvirkninger i de nordlige deler av Norge og Russland.

2) En ny industriæra i nord

Nordområdenes ressurser har vært der i uminnelige tider. Det er kunnskapen og den økende etterspørselen som gjør det mulig å utnytte dem. Regjeringen vil prioritere satsing på utvikling av ny kunnskap om nye muligheter for industri, verdiskaping og arbeid i nord.

Forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene i havet har et særlig stort potensial. Regjeringens ambisjon er at utviklingen av denne næringen må gi muligheter for lokal verdiskaping og utvikling.

Bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene vil fortsatt stå sentralt i næringsutviklingen i nord. I årene som kommer vil nye muligheter knyttet til havbruk kunne åpne seg. Gjennom satsing på marin bioprospektering legger regjeringen til rette for næringsutvikling knyttet til ny kunnskap om marine organismer. Helt nye produkter og prosesser vil utvikles, med potensial for verdiskaping og arbeidsplasser.

Større petroleumsproduksjon, økt mineraluttak og gunstig beliggenhet i forhold til nye transportruter kan gjøre det mer attraktivt å lokalisere også annen industriproduksjon til nordområdene. Som det fremgår av petroleumsmeldingen, vil regjeringen legge til rette for økt industriell bruk av gass i Norge. Alternativverdien av gassen er å selge den i markedet. Industriell bruk av gass i Norge må derfor være lønnsomt med markedsbaserte gasskjøpsavtaler. Det tas utgangspunkt i at industrien utvikles i en miljøvennlig retning og innenfor rammene av norsk klimapolitikk.

Potensialet for økt næringsaktivitet gjør det enda mer interessant å utvikle det økonomiske samarbeidet med Russland, Sverige og Finland i nord.

Regjeringen vil legge til rette for et bredt og tett næringsmessig samarbeid med Russland. I tillegg til sektorsamarbeid vil tiltak for å redusere praktiske hindringer knyttet til visum, arbeidsmigrasjon, toll, skatt, grensepassering samt juridiske og eiendomsmessige forhold stå sentralt.

Samtidig er det spennende muligheter knyttet til tettere landbasert industrisamarbeid mellom de nordiske land i nord. Regjeringen vil arbeide for at det næringsmessige samarbeidet gradvis utbygges og fordypes, ikke minst i de grensenære områdene til Sverige og Finland, men også videre til andre land i og utenfor nordområdene. Det vil også være behov for økt samarbeid med andre land for å vurdere konsekvensene av ny virksomhet og identifisere gode miljøløsninger for felles prosjekter.

Regjeringen vil holde nær kontakt med regionale myndigheter og Sametinget i disse spørsmål.

3) Et foregangsområde for helhetlig havforvaltning

Allerede i dag ser vi et utstrakt samarbeid om bevaring av miljøet og bærekraftig forvaltning av de levende ressursene i nord. Vi har fått forvaltningsplaner som skal sikre en helhetlig og langsiktig forvaltning av de norske havområdene i nord, og legge til rette for økt verdiskaping innenfor rammer som sikrer at man bevarer økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet. Regjeringens ambisjon er å være ledende på dette området i årene som kommer.

Klimaendringer, havforsuring og økende aktivitet vil stille miljø- og ressursforvaltningen overfor stadig nye utfordringer, og stille nye krav til kunnskap og tilpasning til de endringene som vil komme. Dette krever at vi utvikler vår nasjonale kunnskapsbaserte miljø- og ressursforvaltning. Å lykkes med dette er en forutsetning for å unngå at de endringene som vil komme, går på bekostning av viktige naturverdier, eller svekker miljøet og de levende ressursene som grunnlag for fremtidig utvikling og velferd.

En god miljø- og ressursforvaltning forutsetter også styrket samarbeid mellom de arktiske statene, og med de stater og aktører som har virksomhet i nordområdene. I denne sammenheng står samarbeidet under Arktisk råd og videreutvikling av samarbeidet med Russland om fiskeri- og havforvaltning i Barentshavet sentralt. Samarbeidet her vil bli viktig for harmonisering av standarder og regelverk for forsvarlig forvaltning av havområdene i nord.

4) Polhavets økende tiltrekning

En gang i fremtiden kan Polhavet fremstå som et hav der isen ikke lenger hindrer transport mellom Asia, Nord-Amerika og Europa.

Helårs skipsfart er ikke nært forestående i farvann som fortsatt vil være svært utsatt for vanskelige vær- og isforhold. Men allerede i dag benytter handelsskip på kommersielle vilkår nordlige sjøruter for å utnytte muligheten for kortere reisetid og lavere kostnader. Det er grunn til å tro at aktiviteten vil øke. For Russland byr dette på en lang rekke utfordringer langs en kyst med lite utbygget infrastruktur. For Norge byr det på utfordringer og risiko knyttet til økt skipsfart langs norskekysten, men også muligheter i forhold til å betjene denne trafikken.

I de nærmeste årene er det likevel transporter til og fra Russland og aktivitet knyttet til petroleumsvirksomhet som er forventet å stå for den vesentligste delen av transportveksten. Større aktivitet gir behov for å utvikle samarbeidet mellom Norge og Russland for å gjøre maritime aktiviteter tryggere og mer effektive.

Disse utviklingstrekkene får geopolitiske følger. Også land som Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore er opptatt av de mulighetene de nordlige sjøruter skaper, og det åpner seg et nytt rom for samarbeid og utveksling med disse landene. Dette gir betydelige muligheter til å utvikle kompetanse, infrastruktur og nettverk som styrker mulighetene for ringvirkninger i Norge. Vi vil kunne se økning i antall omlastinger i norske farvann. Kortere utskipningsvei og lavere priser kan øke norske aktørers konkurransedyktighet i forhold til asiatiske markeder.

Summen av disse utviklingstrekkene øker den strategiske betydningen av Norges kystlinje og havnekapasitet.

Økt aktivitet kan gi større behov for regulering i de nordlige havområdene og vil kunne få betydning for søk- og redningskapasitet og oljevernberedskap.

5) En global kunnskapsbank for miljø, klima og samfunn

Nordområdene utgjør en unik bank for kunnskap om den arktiske regionens miljø og klima som har betydning langt utover regionen selv.

Kunnskap om klima i Arktis vil ha betydning for den globale klimapolitikken og helt nødvendige beslutninger for å hindre global oppvarming. Kunnskap fra Arktis er allerede i dag avgjørende for å forstå ikke bare regionale, men også globale sammenhenger i klimasystemet. Samtidig er kunnskap om klimaendringene, havforsuring og hvilke konsekvenser dette vil få i nord, helt sentralt for miljø- og ressursforvaltningen, og for nødvendig tilpasning av fremtidig virksomhet i regionen.

Norge har systematisk bygget opp fagmiljøer som er godt rustet og posisjonert til å utvikle og formidle ny kunnskap. Senter for klimadynamikk ved Bjerknessenteret i Bergen, kunnskapsmiljøene tilknyttet Universitetet i Tromsø og Framsenteret, Universitetet i Nordland, CICERO og andre sterke miljøer gir Norge en fremtredende rolle i internasjonalt samarbeid om det arktiske klima og konsekvensene av klimaendringene. Regjeringen legger stor vekt på å støtte disse fremragende kunnskapsmiljøene slik at de forblir internasjonalt ledende.

Svalbard er en unik plattform for nasjonal og internasjonal polarforskning med avansert vitenskapelig infrastruktur i Ny-Ålesund og ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). I årene som kommer skal Svalbard videreutvikles som plattform for forskning, høyere utdanning og overvåking.

Gjennom etableringen av Arktisk råds permanente sekretariat i Tromsø økes muligheten for at de norske fagmiljøene kan bli enda viktigere premissleverandører for det internasjonale klimadiplomatiet.

Nordområdene har også store miljøutfordringer knyttet til regionens sårbare natur, til tilførsler av langtransporterte miljøgifter og til farlig avfall på russisk side av grensen, herunder atomavfall. Internasjonalt samarbeid har gitt viktige forbedringer, men i årene som kommer er det fortsatt nødvendig å ha et skarpt fokus på disse utfordringene og sikre at økonomisk og industriell virksomhet skjer innenfor naturens tålegrenser.

6) Sterkt og nyskapende samarbeid i nord

Det regionale samarbeidssystemet i nord er pragmatisk og fokusert på å løse praktiske utfordringer over landegrensene.

Regjeringen vil at Arktisk råd, Barentsrådet og Den nordlige dimensjon videreutvikles og styrkes. Mange utfordringer løses best gjennom et tett samarbeid, og alle landene uttrykker ønske om å forsterke samarbeidet. Regjeringen ønsker at Norge fortsatt skal være en pådriver for å fordype og utvide dette samarbeidet, med åpne kanaler til ikke-arktiske stater og partnere utenfor regionen.

Kontakt og samarbeid mellom akademiske og andre kunnskapsmiljøer på tvers av landegrensene i nord har bidratt til et sterkere nettverk som også har stimulert til gode politiske løsninger mellom statene. Regjeringen vil i årene som kommer bidra til utvidelse og forsterking av slike miljøer mellom Norge og nabostatene, og nordamerikanske, europeiske og asiatiske miljøer.

Forvaltning av petroleumsressursene og fastsettelse av vilkår for leting og utvinning er et nasjonalt ansvar. Et internasjonalt samarbeid er ønskelig når det gjelder kunnskapsutvikling vedrørende miljø og sikkerhet.

Det samme gjelder muligheten til å videreutvikle samarbeidet med Russland innen disse regionale rammene. Norge og Russland har innledet et viktig samarbeid om å opprette et felles program for miljøovervåkning, og å legge grunnlaget for en helhetlig forvaltningsplan for den russiske del av Barentshavet basert på de samme prinsipper som den norske.

Samarbeidet innenfor Arktisk råd har over årene stadig blitt styrket, og rådet har bidratt til å sette viktige problemstillinger på dagsordenen, ikke minst når det gjelder miljø og klima, men også på områder som skipsfart, olje og gass og turisme. Dette ble supplert i 2011 ved inngåelsen av den første juridisk bindende avtalen fremforhandlet mellom Arktisk råds medlemsland, etter initiativ fra dette forum, avtalen om søk- og redningssamarbeid i Arktis. Det er grunn til å vente at det kan komme flere slike avtaler i årene som kommer. Høsten 2011 startet forhandlinger mellom Arktisk råds medlemsland, om et arktisk oljeverninstrument, ledet av Norge sammen med USA og Russland.

Det er viktig å møte den økte interessen fra stater og aktører utenfor de arktiske områdene på en konsekvent og forutsigbar måte. Norge anerkjenner andre staters legitime interesser i Arktis og hilser velkommen nye permanente observatører til Arktisk råd som oppfyller de fastsatte kriterier for slik deltakelse.

Urfolks stilling vil alltid stå sentralt i det regionale samarbeidet i nord. I fora som Arktisk råd og Barentsrådet kan urfolks interesser på tvers av landegrenser i et stort geografisk område ivaretas og videreutvikles.

Barentssamarbeidet vil markere 20-årsjubileum i 2013 under norsk formannskap. Mye har skjedd både regionalt og globalt siden Kirkenes-erklæringen fra 1993. Mange erfaringer er høstet. Det er nå naturlig å se fremover, og Norge vil ta initiativ til å utforme en ny samarbeidserklæring som gir visjoner og retning for samarbeidet de neste 20 år. Flere områder for fordypet samarbeid avtegner seg: utvikling av mineralnæringen, fortsatt styrket mellomfolkelig samkvem, gradvis integrasjon av arbeidsmarkedene, forsterket utdannings-, miljøvern- og forskningssamarbeid, og andre forhold som er viktige for miljø, folks livsvilkår og næringsutvikling. Regionale myndigheter, urfolks organisasjoner og Barentssekretariatet spiller en viktig rolle for å drive dette samarbeidet fremover.

7) Nytt geopolitisk sentrum i nord

Den strategiske og geopolitiske interessen for nordområdene var gjennom mer enn fire tiår formet av den kalde krigens logikk og regionens utilgjengelighet.

Fortsatt har de nordlige områdene militærstrategisk interesse, blant annet gjennom lokalisering av deler av den russiske atomvåpenstyrken og som øvingsområde for viktige fly og marineenheter. Norge har i NATO arbeidet for at alliansen igjen har oppmerksomhet på sine nærområder – herunder de som ligger i nord. Dette arbeidet bygger på lang erfaring med at sikkerhetspolitisk klarhet skaper stabilitet og forutsigbarhet for alle parter.

Norge legger vekt på å fortsette utviklingen av et tett og forutsigbart samarbeid med Russland i nord. Visjonen er at vi gradvis kan utvikle dette naboskapet til å få kvaliteter vi kjenner fra de åpne og tillitsfulle naboskapsrelasjonene Norge har med sine nordiske naboer.

Norge har flyttet Forsvarets fellesoperative hovedkvarter til Bodø og flyttet tyngdepunktet for Forsvarets ressurser og aktivitet nordover. Dette er ikke et svar på en militær trussel, snarere en naturlig måte for nordområdestaten Norge å markere det ansvaret vi har i nord. Forsvaret vil i tiden fremover ha et økende fokus på å løse sine oppgaver i nord.

I årene som kommer vil Norge videreføre sin lange tradisjon med å invitere til allierte øvelser i våre områder, særlig i nord. Det vil også være naturlig med en videreutvikling av det norsk–russiske samarbeidet, både på det militære området og knyttet til kontroll med fiskeriaktiviteten i Barentshavet.

Samtidig er det strategiske bildet i endring. De tradisjonelle konfrontasjonslinjene mellom øst og vest viker plassen for både utvidet samarbeid og for interessemarkeringer fra flere aktører – nordamerikanske, europeiske og asiatiske. Deres interesse rettes mot nye transportårer, adgang til ressurser og kunnskap om klimaendringer, issmelting og havenes utvikling.

Tilgjengeligheten til nordlige farvann bedres som følge av issmeltingen, så vel som av ny teknologi for transport og overvåkning. Farvann som lenge knapt hadde trafikk, vil i økende grad få kommersiell aktivitet, og vi må forberede oss på både ønsket og uønsket trafikk. Det blir økt behov for å holde orden i våre nordlige havområder, og det vil bli økte krav til kyststatenes søk- og redningskapasitet.

For Norge vil det også i fremtiden være viktig å sikre at de grunnleggende folkerettslige prinsippene etterleves, og at kyststatenes særlige rettigheter og ansvar respekteres. Det er et godt utgangspunkt at de arktiske kyststatene er enige om de folkerettslige spillereglene. Det vil være viktig for norsk nordområdediplomati å styrke og befeste denne enigheten ytterligere internasjonalt.

I utviklingen av nordområdepolitikken og i presentasjonen av politikkens hovedlinjer overfor internasjonale miljøer har regjeringen brukt begrepsparet «høye nord – lav spenning». Under den kalde krigen var disse områdene preget av faren for konfrontasjon mellom stormaktene. Likevel klarte Norge og Russland å løse praktiske utfordringer på en pragmatisk måte. Det samme gode og pragmatiske samarbeidet mellom Norge og Russland vil være en viktig prioritet i årene som kommer.

Klimaendringene, økt tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet tegner nå nordområdene som en region av betydelig geopolitisk interesse - et nytt geopolitisk sentrum. Det er regjeringens overordnede mål å utnytte de muligheter som dette gir, og samtidig forvalte miljø og ressurser på en bærekraftig måte og opprettholde nordområdene som en fredelig og stabil region. Norge vil derfor i årene fremover også kjennetegnes som en aktør med konsekvent og forutsigbar suverenitetshevdelse, og en pådriver for samarbeid med andre land preget av tillit og åpenhet.

2 Strategiske prioriteringer og resultater

Foto: iStockfoto.

2.1 Hovedmål i nordområdepolitikken

Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken, slik dette er nedfelt i de to regjeringserklæringene Soria Moria I og Soria Moria II.

I kapittel 1 har regjeringen skissert hovedsporene for nordområdepolitikken for årene 2011 til 2030.

De sentrale utenrikspolitiske målene i nordområdepolitikken er:

• å trygge fred, stabilitet og forutsigbarhet,

• å sikre en helhetlig økosystembasert forvaltning som tar vare på naturmangfoldet og gir grunnlag for en bærekraftig utnyttelse av ressursene,

• å styrke det internasjonale samarbeidet og den internasjonale rettsorden,

• å styrke grunnlaget for sysselsetting, verdiskaping og velferd i hele landet gjennom regional og nasjonal satsing, i samarbeid med partnere fra andre land og med berørte urfolk.

Kunnskap, aktivitet og nærvær1 er retningsgivende begreper for regjeringens satsing på nordområdene:

Kunnskap: Norge skal ha som ambisjon å være ledende på kunnskap om, for og i nord. Nordområdestrategien definerer kunnskap som selve navet i nordområdesatsingen.

Aktivitet: Norge skal ha som ambisjon å være ledende på sentrale verdiskapingsområder i nord og den fremste forvalter av miljøet og ressursene i nord. Dette krever et nært samspill mellom nasjonale, regionale og lokale myndigheter, næringsliv og relevante forskningsmiljøer.

Nærvær: Norge skal ha som ambisjon å sikre tilstedeværelse på alle deler av norsk territorium og i norske havområder i nord gjennom en politikk for bosetting, verdiskaping, forvaltning, arbeid og kultur i det nordlige Norge, både med sivile kapasiteter og gjennom Forsvarets nærvær.

2.2 Strategiske satsinger - resultater og prioriteringer

For å gjennomføre hovedmålsettingene i nordområdepolitikken har regjeringen formulert en rekke overordnede strategiske prioriteringer. Disse kan sammenfattes i 15 punkter. I det følgende gis en oversikt over de viktigste resultatene i nordområdesatsingen, og prioriteringer videre fremover, relatert til hver av de 15 overordnede prioriteringene.

1. Norge skal være ledende på kunnskap om, for og i nordområdene

Resultater:

• Et markert løft for klima- og miljøforskning. Fram-senteret i Tromsø – et internasjonalt ledende senter for klima og miljøforskning, hvor blant annet Norsk Polarinstitutts kompetansesenter for is, klima og økosystemer (ICE) inngår. Fram-senteret ble åpnet i 2010 og har nå 19 medlemsinstitusjoner. De samarbeider på fem prioriterte forskningsområder som engasjerer rundt 500 ansatte.

• Årlige millionbidrag for å tette kunnskapshull i møte med utfordringer, og for å utnytte mulighetene i nordområdene. Tilskuddsordningen Barents 2020 ble opprettet i 2006. Fra første utbetaling i 2007 og frem til og med 2010 er det bevilget til sammen 303 mill. kroner til totalt 56 prosjekter.

• Nytt polarforskningsprogram under Norges forskningsråd etablert fra 2011 med en bevilgning på 45 mill. kroner.

• Norge var en pådriver for å få etablert verdens største polarforskningsprogram, International Polar Year (IPY) (2007-2009). Stortinget bevilget 330 mill. kroner til norsk innsats under IPY, herunder 27 norske forskningsprosjekter og tokt med G.O. Sars i Sørishavet.

• Forskningsprogrammene Geopolitikk i nord og Asia’s role in the High North etablert gjennom Norges forskningsråd, og støttes over Barents 2020 med hhv. 28 mill kroner over fem år og 15 mill kroner over tre år.

• Økt utdannings- og forskningssamarbeid med Russland, Canada og USA, blant annet gjennom 196 nordområdestipender siden etableringen i 2007.

• Aktiv oppfølging overfor arbeids- og næringsorganisasjoner og utdannings- og forskningsinstitusjoner for å heve kunnskapen om utfordringene og mulighetene i nord.

• Sterke nordnorske nettverk etablert ved tettere samarbeid mellom institusjonene i landsdelen gjennom den overordnede SAK-politikken (Samarbeid, Arbeidsdeling, Konsentrasjon).

• Kraftsamling for forskning gjennom etablering av en ordning med regionale forskningsfond. Fondsregion Nord-Norge har prioritert prosjekter innenfor klimatilpasning, regional velferdsutvikling og grenseoverskridende regional utvikling.

• Utvikling av kunnskapssentre på Svalbard, blant annet gjennom styrking av forskningsinfrastrukturen og studiekapasiteten ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Antall studieplasser ved Universitetet i Tromsø og Universitetet i Nordland er økt i 2009 og 2011.

• Rekordhøy internasjonal forskningsaktivitet på Svalbard. Ti nasjoner har forskningsstasjoner i Ny-Ålesund, og nær halvparten av studentene ved UNIS er utenlandske statsborgere.

• Norge har initiert etableringen av et unikt jordobservasjonssenter på Svalbard (SIOS -- Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System) hvor nærmere 20 land deltar.

Prioriteringer videre:

• Videreutvikle kunnskapsmiljøene ved Framsenteret i Tromsø slik at senterets miljøer fortsatt skal være internasjonalt ledende på forskning om klima og miljø i nordområdene.

• Regjeringen går inn for å anskaffe et nytt isgående forskningsfartøy med hjemmehavn i Tromsø. Tidspunkt for gjennomføring vil regjeringen komme tilbake til.

• Øke involvering av nordnorske kunnskapsmiljøer ved at minst 50 % av tilskuddsmidlene under Barents 2020-ordningen skal gå til prosjekter hvor nordnorske kunnskapsmiljøer deltar.

• Ta initiativ til å kartlegge norske kunnskapsmiljøers styrke innen nordområderelatert utdanning og forskning med sikte på ytterligere samarbeid, samordning og arbeidsdeling for å sikre kvalitet og god ressursutnyttelse.

• Forskning og høyere utdanning skal fortsatt være en av pilarene for norsk virksomhet på Svalbard.

2. Regjeringen vil hevde suverenitet og utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte.

Resultater:

• Forsvarets tyngdepunkt er flyttet nordover blant annet gjennom flyttingen av Forsvarets Operative Hovedkvarter fra Stavanger til Bodø, og etableringen av Kystvaktens hovedkvarter på Sortland 1. januar 2012.

• Regjeringen har styrket evnen til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i nord gjennom økt operativ aktivitet.

• Anskaffet fem nye fregatter som bedrer Norges kapasitet til å håndtere de store havområdene i nord.

• Kystvaktens fartøystruktur er modernisert gjennom anskaffelse av moderne multirollefartøyer. Særlig er overvåkningskapasitet og mobilitet styrket. Dette vil forsterkes ytterligere ved innfasing av NH-90 på de helikopterbærende fartøyene.

• Inngått avtale med Island om sikkerhets-, forsvars- og beredskapssamarbeid (2007), der styrket samarbeid om søk- og redningstjenester, sivil beredskap og forsvarsrelatert virksomhet står sentralt.

• Etablert bred fagmilitær kontakt i nord. Gjennomført felles maritime øvelser mellom Norge og Russland i 2010 og 2011, de såkalte Pomor-øvelsene.

Prioriteringer videre:

• Forsvarets helikoptermiljø på Bardufoss vil videreutvikles ved å konsentrere den maritime helikopterkapasiteten ved flystasjonen.

• Videreutvikle øvingsvirksomheten i nord med allierte, men også med andre viktige samarbeidsland.

• Det legges opp til økt øvingsaktivitet i Hæren i 2011 og 2012. En vesentlig del av denne øvelsesaktiviteten foregår i nord.

• Kystvakten prioriterer de nordlige havområder, og aktiviteten der vil etter planen i 2011 og 2012 ligge på opp mot 2500 patruljedøgn årlig.

• Kysteskadrens (fregatt, Skjold-klassefartøy, mineryddingsfartøy, ubåter) seilingsaktivitet i nord øker jevnt i takt med innfasingen av nye fartøyer. Det legges opp til en dobling av antall seilingsdøgn fra 2008 fram til 2012.

• Fortsette innfasingen av NH 90-helikoptrene.

• Starte byggingen i 2012 av den første av to nye grensestasjoner for grensevakten på den norsk–russiske grensen.

• Videreutvikle det militære samarbeidet med Russland.

3. Regjeringen vil at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene

Resultater:

• Utarbeidet forvaltningsplanen for Norskehavet og oppdatert forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Forvaltningsplanene vekker internasjonal interesse og bidrar til styrket fokus på ressursforvaltning i nord.

• Vernet Jan Mayen med territorialfarvann som naturreservat, og utvidet Bjørnøya naturreservat til territorialgrensen 12 nautiske mil fra land.

• Innført forbud mot tung bunkersolje for skip som ferdes i verneområdene på Svalbard.

• Lagt frem og fått vedtatt en ny lov om forvaltning av naturens mangfold.

• Kartlagt 53 000 km² havbunn gjennom MAREANO-programmet i forvaltningsplanområdet for Barentshavet og områdene utenfor Lofoten.

• Videreført satsingen på forskning om klimaeffekter på fiskebestander, økosystemer og akvakultur, blant annet innen rammen av et eget program i regi av Havforskningsinstituttet.

• Økt satsingen på kunnskap om forvaltning av viltlevende marine ressurser innen rammen av bredt anlagte samarbeidsprogrammer mellom forskjellige institusjoner.

• Utarbeidet en felles norsk-russisk miljøstatusrapport for Barentshavet og startet opp arbeidet med en felles norsk-russisk miljøovervåking av Barentshavet.

Prioriteringer videre:

• Følge opp nasjonale mål og internasjonale forpliktelser på klima- og miljøområdet og fortsatt legge høye miljø- og sikkerhetsstandarder til grunn for næringsvirksomhet basert på føre-var-prinsippet, prinsippet om samlet belastning, naturmangfoldlovens bestemmelser om bærekraftig bruk og vern og svalbardmiljøloven.

• Være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene, og arbeide for at alle land med havområder som grenser til norske havområder utvikler helhetlige forvaltningsplaner.

• Arbeide for at klimatilpasning blir et sentralt tema for Arktisk råd og andre samarbeidsfora i nordområdene, og at det utarbeides arktiske klimatilpasningsstrategier som møter utfordringene.

• Få i stand et målrettet globalt og regionalt samarbeid for å sikre beskyttelse av særlig sårbare områder og arter.

• Arbeide for å redusere utslippene av kortlivede klimapåvirkere i nordområdene.

• Arbeide for at kunnskap om klimaendringer i nord når frem til og prioriteres i de internasjonale klimaforhandlingene.

• Styrke havmiljøsamarbeidet med Russland med sikte på å etablere et helhetlig norsk–russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet.

• Ta sikte på å fullføre kartleggingen av havbunnen i Lofoten – Barentshavet innen 2020.

• Samarbeide med Finland om tiltak for bærekraftig fiske og gjenoppbygging av svake laksebestander i Tanavassdraget.

4. Regjeringen vil styrke overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i de nordlige havområder

Resultater:

• Etablering av trafikksentral i Vardø i 2010, som også er et nasjonalt kompetansesenter for sjøsikkerhet, oljevernberedskap og overvåking

• Kraftig styrking av oljevernberedskapen gjennom en systematisk utskifting av statlig oljevernmateriell etter 2006.

• «Barentshavet på skjerm»: Kystverket forbereder etableringen av overvåkings- og informasjonssystemet BarentsWatch med sikte på å levere pålitelige tjenester i tråd med offentlige og private brukeres behov.

• Norge var en pådriver for den første folkerettslig bindende avtalen utarbeidet i Arktisk råd om søk og redning i Arktis, som ble undertegnet under ministermøtet i Nuuk i mai 2011. Avtalen avklarer hvert lands geografiske ansvarsområde.

Prioriteringer videre:

• Sette i drift og fremme åpen del av BarentsWatch i 2012, og arbeide videre med lukket del i nært samarbeid med etater med operativt ansvar til sjøs. Drifts- og utviklingsorganisasjonen for åpen del legges til Tromsø.

• Pådriver for utvikling av bindende regler for skip som seiler i polare farvann (den såkalte Polarkoden), gjennom arbeid i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO).

• Videreutvikle oljevernberedskapen.

• Være pådriver for styrket regionalt samarbeid om oljevernberedskap gjennom Arktisk råd.

• Styrket sjøsikkerhet:

  • Igangsette drift av ny værradar ved Gednje på Varangerhalvøya.

  • Lostjeneste på Svalbard er foreslått innført.

• Styrket nærvær:

  • Videreføre arbeidet med å anskaffe nye redningshelikoptre med sikte på å ha nye helikoptre på plass innen 2020.

• Styrket kapasitet på Svalbard:

  • Sysselmannens helikoptertjeneste skal fra 2014 ha to store helikoptre, samt bedret responstid.2

• Høy beredskap:

  • Videreføre arbeidet med å styrke sjøsikkerheten og beredskapen mot akutt forurensing i nordområdene

• Bedre kunnskap:

  • Videreføre sjøkartlegging ut fra prioriterte behov for forskning og transport i området, blant annet gjennom samarbeid om sirkumpolar sjøkartlegging.

5. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet med Russland

Resultater:

• Inngått historisk avtale med Russland om maritim avgrensning i Barentshavet og Polhavet etter 40 år med forhandlinger. Avklaringen av delelinjen er en milepæl og åpner nye samarbeidsmuligheter. Norge og Russland har nå landgrense fra 1826 og havgrense fra 2011.

• Økt samhandel fra 13,6 mrd. kroner i 2005 til 17 mrd. kroner i 2010.

• Kraftig økning i grenseoverskridende kontakt. Antall grensepasseringer ved Storskog har økt fra rundt 8000 i 1990 til 107 000 i 2005, og ligger i 2011 an til å bli rundt 190 000.

• Fra en sped start har det økonomiske samarbeidet i nord økt kraftig; 40 norske selskaper er etablert i Murmansk.

• Gjenopprettet et honorært generalkonsulat i Arkhangelsk i september 2010.

• Styrket Norges diplomatiske nærvær i Russland gjennom omprioritering av ressurser i utenrikstjenesten.

• Fremforhandlet avtale om grenseboerbevis som gjør det langt enklere for dem som bor nær den norsk–russiske grensen å ha kontakt over grensen.

• Strategisk energipartnerskap gjennom etablering av omfattende energidialog med Russland som inkluderer oppfølging av avgrensningsavtalen om eventuelle grenseoverskridende funn.

• Etablert bred fagmilitær kontakt i nord. Gjennomført felles maritime øvelser mellom Norge og Russland i 2010 og 2011, de såkalte Pomor-øvelsene.

• Gjennomført betydelige lettelser for næringslivet og folk flest i det grensenære samarbeidet med Russland, blant annet ved arbeidstillatelser for ufaglært arbeidskraft og forenklet visumbehandling (Pomorvisum).

• Barentssekretariatets grenseoverskridende prosjekter (3200 prosjekter siden 1993) har bidratt til en vesentlig styrking av folk-til-folk-samarbeidet med Russland.

• Styrket norsk–russisk samarbeid innenfor blant annet utdanning, miljøvern, helse, fiskeriforvaltning og næringsliv.

• Støttet norske fiskeriorganisasjoners samarbeid og dialog med søsterorganisasjoner i Russland.

• Atomsamarbeidet: Norge har bidratt til opphugging av fem utrangerte atomubåter. Samtlige av de 180 store radioaktive kildene i fyrlykter i Nordvest-Russland er erstattet med solcellepaneler.

• Kraftig økning i antall russiske studenter i Norge – fra 526 i 2005 til 1 175 i 2010.

• Inngått avtale (MoU) mellom Kunnskapsdepartementet og det russiske Utdannings- og vitenskapsministeriet om samarbeid innen høyere utdanning.

• Styrket miljøvernsamarbeidet med Russland innen områdene helhetlig havforvaltning, naturmangfold og miljøovervåking i grenseområdene, samt forsvarlig håndtering av miljøgifter.

• Etablert et bredt helsesamarbeid, blant annet om smittsomme sykdommer, koordinering av primær- og spesialisttjenesten og fremme av sunn livsstil.

• Etablert et omfattende samarbeid om utsatte barn, ungdommer og familier i nordområdene, blant annet gjennom det multilaterale barneprogrammet Children and Youth at Risk in the Barents Region (CYAR).

Prioriteringer videre:

• Regjeringen går inn for å bygge en ny grensestasjon på Storskog i Sør-Varanger. Regjeringen vil komme tilbake til tidspunkt for gjennomføring.

• Øke kapasiteten på grensekontrollstasjonen Storskog ved å iverksette strakstiltak i løpet av vinteren 2011/2012, herunder utvidelse av kontrollkapasiteten med flere inngående og utgående filer og kontrolluker, utplassering av utstyr for elektronisk kontroll av pass og språkopplæring. Det er foreslått økning i politiets bemanning på Storskog i 2012.

• Regjeringen vil gjennomgå visumpraksis og retningslinjer med sikte på å innføre ytterligere lettelser i norsk visumpraksis overfor russiske borgere innenfor rammen av Schengen-samarbeidet i inneværende stortingsperiode.

• Regjeringen tar sikte på igangsetting av grenseboerbevisordningen i første halvår 2012.

• Videreføre innsats og påvirkning for å stoppe de store utslippene fra nikkelproduksjonen i Petsjengaregionen på Kolahalvøya.

• Følge opp de mange konkrete satsingene i Felleserklæringen om grensenært samarbeid3 og Arbeidsplanen for styrking av norsk–russisk grenseoverskridende samarbeid i perioden 2011 – 20154.

• Legge frem en strategi for næringssamarbeidet med Russland i 2012.

• Arbeide for ytterligere lettelser i vilkårene for arbeidsmobilitet mellom Norge og Russland.

6. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet med øvrige arktiske land og intensivere dialogen med andre partnere vi har felles interesser med i Arktis

Resultater:

• Gjennom nordområdediplomatiet har Norge bidratt til økt internasjonal oppmerksomhet og bedre forståelse for utviklingen i nord.

• Norge har styrket sin posisjon som sentral premissleverandør i nordområdene.

• Det er etablert bredt anlagte nordområdedialoger med medlemslandene i Arktisk råd, og gjennomført dialog med vekt på energi med Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania, Polen, Nederland og Italia.

• Startet dialog med asiatiske land (Kina, Japan, Sør-Korea) om spørsmål relatert til nordområdene.

• Inngått en samarbeidsavtale med Island om nordområderelatert forskning, og etablert et treårig gjesteprofessorat ved Universitetet i Akureyri.

• Norge holder tett og løpende kontakt med EUs organer om utviklingen i nordområdene.

• Inngått en samarbeidserklæring med Grønlands landsstyre (Naalakkersuisut).

Prioriteringer videre:

• Bidra til å forme dagsorden og fremme norske synspunkter og interesser i nordområdene og Arktis.

• Opprette et samordningsforum ledet av utenriksministeren med deltakelse av fylkesrådslederne i Nordland, Troms og Finnmark, samt sametingspresidenten, for å utveksle informasjon og styrke muligheten til gjennomføring av større prosjekter.

• Videreføre eksisterende dialoger med vekt på å utvikle konkrete samarbeidsprosjekter med andre land.

• Inngå en avtale med Storbritannia om styrket samarbeid om polarforskning og kulturminner.

• Intensivere dialogen med de landene/organisasjonene som søker permanent observatørstatus i Arktisk råd (Kina, Japan, Sør-Korea, Italia, EU-kommisjonen).

• Styrke det konkrete samarbeidet med Nord-Sverige og Nord-Finland.

7. Regjeringen vil styrke samarbeidet i Arktisk råd og i regionale fora som Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon

Resultater:

• Et permanent sekretariat for Arktisk råd etableres i Tromsø innen 2013. Dette styrker samarbeidet i Arktisk råd og Norges posisjon i arktisk samarbeid og politikkutforming.

• Den første juridisk bindende avtale mellom Arktisk råds medlemsland er inngått (Avtalen om søk og redning i arktiske områder)

• Arktisk råds globale rolle er styrket gjennom etablering av kriterier for opptak av nye permanente observatører.

• Etablert partnerskap på miljø, helse, transport og logistikk samt kultur gjennom Den nordlige dimensjon (samarbeid mellom EU, Island, Norge og Russland ).

Prioriteringer videre:

• Norge skal være en pådriver for å styrke Arktisk råd, og arbeide for et mer forpliktende samarbeid på relevante områder med medlemmer og observatører.

• Fremforhandle et arktisk oljeverninstrument og rapportere om status for dette arbeidet på Arktisk råds ministermøte i 2013.

• Arbeide for at flere land tas opp som permanente observatører til Arktisk råd.

• Videreutvikle Barentssamarbeidet gjennom Norges formannskap i Barentsrådet 2011-2013. Hovedprioritering er å fremme Barentsregionen som en innovativ og miljøansvarlig ressursregion basert på kunnskap.

• Utarbeide en ny og oppdatert politisk erklæring til Barentssamarbeidets 20-årsjubileum i 2013 for å trekke opp hovedlinjene for samarbeidet fremover.

• Arbeide for større grad av samordning av og synergi mellom de ulike regionale samarbeidsforaene.

• Arbeide for å styrke den parlamentariske dimensjonen innen arktisk samarbeid.

8. Regjeringen vil fortsette arbeidet for gjennomføringen av havretten, og videreutvikle standarder og regelverk på relevante områder

Resultater:

• Norge har gjennom aktivt nordområdediplomati bidratt til å etablere enighet om at FNs havrettskonvensjon utgjør det overordnede rettslige rammeverk for Polhavet.

• Første enighet mellom kyststatene til Polhavet ble markert på møte i Oslo i oktober 2007.

• Bidratt til Ilulissaterklæringen (2008) som slår fast at de fem kyststatene til Polhavet (Canada, Danmark, Russland, USA og Norge) anerkjenner havretten som rammeverket for nasjonale tiltak og samarbeid i Polhavet.

• Endelig avklaring av kontinentalsokkelens utstrekning. Norge har som første arktiske stat mottatt anbefalinger fra Kontinentalsokkelkommisjonen.

• Avgrensningsavtalen med Russland trådte i kraft 7. juli 2011.

Prioriteringer videre:

• Regjeringen vil arbeide videre for full gjennomføring av havretten og gjennom aktivt diplomati bidra til økt respekt og oppslutning om havrettens prinsipper.

• Bidra til fastsettelse av bindende krav til skip og maritime operasjoner i arktiske farvann gjennom etableringen av en polarkode i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO).

9. Regjeringen vil legge til rette for videreutvikling av en bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring i nord

Resultater:

• Avskaffet omfattende ulovlig fiske gjennom et vellykket samarbeid med Russland om bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert fiske i Barentshavet (UUU-fiske). I 2009 og 2010 ble det ikke registrert noe ulovlig fiske av torsk og hyse.

• Lansert en nasjonal strategi for marin bioprospektering i 2009. Regjeringen vil gjennom målrettet satsing på marin bioprospektering legge til rette for ny verdiskaping.

• Regjeringen har bidratt til etablering av en avlsstasjon for torsk, en havbruksstasjon og en forsøksstasjon for fiskesykdommer i Tromsø-området og et nasjonalt senter for fangstbasert akvakultur ved Nofima i Tromsø.

Prioriteringer videre:

• Videreføre det gode norsk–russiske samarbeidet om forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet, samt arbeide for at samarbeidet med andre land og sammenslutninger utvikles slik at forvaltningen ytterligere forbedres.

• Stimulere til videre omstilling og nyskaping i sjømatnæringen.

• Legge til rette for vekst i havbruksnæringen i Nord-Norge innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

• Styrke kompetansen og rekrutteringen til sjømatnæringen.

• Følge opp den nasjonale strategien for marin bioprospektering.

• Videreføre satsingen på overvåking av fremmedstoffer i fisk fra de nordlige havområdene og oppdrettsnæringen.

• Videreføre torskeavlsprogrammet i regi av Nofima.

10. Regjeringen vil legge til rette for en forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene i nord

Resultater:

• Petroleumsvirksomheten i nord er utviklet til sitt historisk høyeste nivå, og nye områder er åpnet for leting. Rammene for virksomheten er lagt gjennom Petroleumsmeldingen og den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten.

• Igangsatt geologisk kartlegging av området vest for den nye avgrensingslinjen mot Russland.

• Satt i gang åpningsprosess/konsekvensutredning for Jan Mayen. Startet seismiske undersøkelser.

• Kartlagt hvilke havner i Øst-Finnmark som er egnet til lokalisering av en eventuell oljebase. Flere havner er vurdert, men av de eksisterende havnene er det kun Kirkenes som oppfyller kravene som stilles til større ilandføringsanlegg og petroleumsanlegg.

Prioriteringer videre:

• Tilrettelegge for økt petroleumsvirksomhet i norsk del av det sørlige Barentshavet, blant annet ved å igangsette en konsekvensutredning etter petroleumsloven med sikte på tildeling av utvinningstillatelser i det tidligere omstridte området vest for avgrensningslinjen i Barentshavet syd (sør for 74°30’ N).

• Forutsatt at konsekvensutredningen gir grunnlag for det, vil regjeringen legge frem en stortingsmelding som anbefaler åpning av disse områdene for petroleumsvirksomhet.

• Hente inn kunnskap om virkninger av petroleumsvirksomhet i uåpnede deler av Nordland IV, V, VI, VII og Troms II og foreta geologisk kartlegging i uåpnede deler av Nordland IV.

• Tilrettelegge for økt aktivitet som vil bidra til forsterkede kunnskapsmiljøer, sysselsetting og ringvirkninger i Nord-Norge.

• Sikre at nye funn skaper størst mulig verdier for samfunnet, og legge til rette for positive lokale og regionale ringvirkninger.

• Bidra til utvikling av kompetanse og samarbeid, slik at norske miljøer kan ta del i den aktiviteten som ventes også på andre lands sokler i nordområdene.

• I lys av mulige nye funn vurdere potensialet for lønnsom bruk av gass på land og hvordan ny infrastruktur kan utvikles.

• Bidra til utvikling av bransjestandarder for helse, miljø og sikkerhet for arktisk petroleumsvirksomhet.

11. Regjeringen vil legge til rette for sikker sjøtransport og maritim næringsvirksomhet i nord

Resultater:

• Senter for nordområdelogistikk (Centre for High North Logistics – CHNL) etablert som kunnskapsnettverk mellom næringsliv, politikk og forskning for å utvikle effektive og bærekraftige logistikkløsninger i nordlige havområder.

• Krafttak for maritim utdanning i nord:

  • Maritim utdanning ved Universitetet i Tromsø og en rekke nordnorske maritime fagskoler styrket.

  • Opprettet et maritimt professorat for bærekraftig skipsfart i nordområdene ved NTNU, Institutt for marin teknikk.

• Startet bachelorgrad i internasjonal beredskap ved Norges brannskole, i samarbeid med Høgskolen i Narvik og Harstad.

• Regjeringens maritime strategi «Stø kurs» har gitt betydelige midler til kompetanseutvikling om maritim aktivitet i nordområdene.

Prioriteringer videre:

• Nordlige hav- og kystområder er i økende grad tilgjengelige for skipsfart. Regjeringen nedsetter en faggruppe som skal utrede hvordan norske interesser best kan ivaretas i lys av dette.

• Norge skal være en pådriver i utviklingen av internasjonale regler, bransjestandarder, kunnskapsutvikling og informasjonsdeling som bidrar til redusert risiko for uønskede hendelser og akutt forurensing.

• Følge opp regjeringens maritime strategi «Stø kurs» og samarbeidsprosjektet innen høyere maritim utdanning MARKOM2020.

• Videreføre bevilgning til kompetansetiltak.

12. Regjeringen vil fremme landbasert næringsutvikling i nord

Resultater:

• Sikret videreføring av differensiert arbeidsgiveravgift etter avtale med EU.

• Startet kartlegging av mineralressursene i Nordland, Troms og Finnmark (NGU) med sikte på mulig næringsutvikling og verdiskaping.

• Etablert Nordnorsk Reiseliv A/S, som skal styrke reiselivsnæringens felles profilering og internasjonale markedsføring.

• Støttet studier av mineralnæringens betydning for nordområdene og potensialet for nordisk samarbeid.

• Støttet opprettelsen av et professorat i malmgeologi ved Universitetet i Tromsø.

Prioriteringer videre:

• Legge til rette for økt verdiskaping og menneskelig aktivitet i nord, samtidig som miljøverdiene og naturmangfoldet opprettholdes.

• Regjeringen varslet i Eierskapsmeldingen at den vil legge frem forslag om å etablere nye landsdekkende såkornfond. Ett slikt fond vil bli etablert i Nord-Norge.

• Legge til rette for utnyttelse av mineralressursene i nordområdene gjennom fremleggelse av en strategi for mineralnæringen våren 2012.

• Mineralområdet vil være en hovedprioritet under det norske formannskapet i Barentsrådet 2011-2013.

• Videreføre det femårige programmet (NGU) for kartlegging av mineralressursene i nordområdene (2011 – 2015).

• Videreutvikle kunnskapsgrunnlaget for ivaretakelse av miljøhensyn i landbasert næringsutvikling.

• Videreutvikle næringssamarbeidet med Russland, mellom Nord-Norge og de grensenære områdene til Sverige, Finland, og med andre land i og utenfor nordområdene.

• Videreføre satsinger rettet mot entreprenørskap og nyskaping blant unge, med prioritering av temaene reiseliv og arktisk teknologi.

• Videreføre satsingen på reiselivsnæringen i Nord-Norge og på Svalbard.

• Bidra til å styrke samarbeidet og samordningen mellom ulike reiselivsaktører i nord ytterligere, og støtte opp om utviklingen av Nord-norsk reiseliv AS som et redskap i dette arbeidet.

13. Regjeringen vil, også i samarbeid med våre naboland, videreutvikle infrastrukturen i nord for å støtte opp om næringsutvikling

Resultater:

• Kraftig vekst i nyinvesteringer og vedlikehold av vegnettet i Nord-Norge.

• Utredningsprosjektet «Ny infrastruktur i nord». Dokumentet foreslår en rekke tiltak for styrket infrastruktur i nord og er et innspill i arbeidet med ny Nasjonal transportplan 2014–2023.

• Styrket den romrelaterte infrastrukturen ved oppskytning av den første norske satellitten for mottak av AIS-signaler fra skip (AISSat-1) i 2010.

• Styrket overvåking av skipstrafikken i de nordlige havområdene ved hjelp av AIS-satellitten.

• Deltatt i utbyggingsfasen av det europeiske satellittnavigasjonssystemet Galileo.

Prioriteringer videre:

• Følge opp Nasjonal transportplan 2010 – 2019, som inneholder en rekke prosjekter av stor strategisk betydning for utviklingen i nordområdene.

• Arbeide for en transportinfrastruktur mellom Norge og nabolandene som binder Barentsregionen bedre sammen.

• Følge opp forslag til konkrete utbedringer av transportinfrastrukturen i nord gjennom arbeidet med Nasjonal transportplan 2014-2023.

• Videreutvikle el-infrastrukturen i nord for å styrke forsyningssikkerheten og møte det økte kraftbehovet, både ved å ruste opp overføringsnettet mellom Sør- og Nord-Norge og gjennom samarbeid med våre naboland.

• Videreføre satsingen på romvirksomhet i nord.

• Videreføre norsk deltakelse i utbyggingsfasen av det europeiske satellittnavigasjonssystemet Galileo.

• Klarlegge det kommersielle grunnlaget for oppgradering av Ofotbanen og interesse for andre tiltak fra mineralnæringen, og styrke samarbeidet med våre nabolands myndigheter om Ofotbanen/Malmbanan.

14. Regjeringen vil at nordområdepolitikken fortsatt skal bidra til å trygge urfolks kultur og livsgrunnlag

Resultater:

• Avholdt jevnlige møter med Sametinget om nordområdespørsmål. Utenriksdepartementet har faste halvårlige konsultasjoner på politisk nivå.

• Støtteordninger innført for at urfolk skal ha gode vilkår for å delta og medvirke i de regionale politiske prosessene i Arktisk råd og Barentssamarbeidet.

• Etablert praksis for at Sametingspresidenten holder en del av det norske innlegget på ministermøter i Arktisk råd og Barentsrådet.

• Undertegnet felleserklæring mellom Norge og Russland i 2010 med vekt på styrking av urfolkskontakter, revitalisering og bevaring av urfolkenes tradisjonelle kultur og næringsveier, og trygging av urfolks livskvalitet.

• Fått inn samisk kultur og urfolkskultur som ett av fem fokusområder i det treårige kultursamarbeidsprogrammet mellom Norge og Russland i perioden 2010-2012.

• Samisk vitenskapsbygg i Kautokeino ferdigstilt. Iverksatt tiltak for å bedre rekrutteringen til samiske språk og samisk lærerutdanning.

• Startet pilotprosjektet Árbediehtu – kartlegging, bevaring og bruk av samisk tradisjonell kunnskap ved Samisk høgskole.

• Gitt støtte til en rekke tiltak for å fremme urfolks kultur og livsgrunnlag.

• Opprettet Internasjonalt reindriftssenter (ICR) for å styrke det internasjonale samarbeidet om reindrift, i kontakt og samarbeid med reindriftsfolk og deres organisasjoner i arktiske områder.

• Åpnet Senter for nordlige folk i Kåfjord i Nord-Troms 2011.

Prioriteringer videre:

• Sikre nødvendig deltakelse fra urfolksorganer i prosesser og beslutninger som berører urfolk.

• Styrke det internasjonale samarbeidet som frembringer kunnskap om hvordan livsgrunnlaget til urfolk endres som følge av klimaendringene.

• Sikre at økt næringsaktivitet som berører urfolks interesser skjer på en balansert og miljømessig bærekraftig måte, og i tett dialog mellom næringsaktører, myndigheter og representative urfolksorganer. Bidra til at økt næringsaktivitet i urfolksområder kan gi arbeidsplasser også til urfolk.

• Starte opp et grenseoverskridende kunnskapsprogram for samisk tradisjonskunnskap i de nordiske land og Russland.

• Starte arbeidet med å utvikle etiske retningslinjer for økonomisk virksomhet i nord.

15. Regjeringen vil videreutvikle kultursamarbeidet og folk-til-folk-samarbeidet i nord

Resultater:

• Opprettet fondet BarentsKult som støtter et stort antall kulturprosjekter mellom Norge og Russland.

• Et stort antall folk-til folk-prosjekter er støttet av Barentssekretariatet med blant annet statlig finansiering.

• Gitt aktiv støtte til kulturfestivalene Nordlysfestivalen og Tiff i Tromsø og Barents Spektakel i Kirkenes. Det arbeides for å styrke disse festivalenes internasjonale kontaktflate.

• Gitt støtte til frivillige bevegelser med sikte på å stimulere til bred deltakelse og styrke det sivile samfunn i regionen.

• Gjennom Barentsrådets arbeidsgruppe om ungdomspolitisk samarbeid er det etablert et tett samarbeid for å stimulere og gi administrativ og økonomisk støtte til utvekslinger av barne- og ungdomsgrupper i Barentsregionen, og til finansiering av multilaterale prosjekter for barn og ungdom.

Prioriteringer videre:

• Videreføre støtten til folk-til-folk-prosjekter gjennom Barentssekretariatet.

• Støtte russiske sivilsamfunns-, miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner, en fri presse og norsk–russisk fagforeningssamarbeid.

• Legge økt vekt på tiltak som kan styrke den økonomiske samhandlingen og veksten slik at grunnlaget for sysselsetting og bosetning styrkes.

• Videreføre støtte til kulturprosjekter i Barentsregionen.

Foto: Berit Roald / Scanpix.

3 En helhetlig politikk for nordområdene

3.1 En målrettet nordområdepolitikk

Situasjonen i nordområdene karakteriseres i dag av stabilitet og samarbeid. Regionen står foran betydelige endringer knyttet til klima, økt etterspørsel etter naturressurser og bruk av havområdene. Regjeringen legger avgjørende vekt på å bidra til å bevare og forsterke det gode samarbeidet man ser i regionen i dag, og mener det er viktig å fortsatt spre kunnskap internasjonalt om utviklingen i nordområdene. Dette gjøres blant annet gjennom et aktivt nordområdediplomati og samarbeid for å sette arktiske problemstillinger på dagsordenen i viktige internasjonale prosesser.

Nordområdene rommer store ressurser og store muligheter, men er også sårbare for mange typer påvirkning. Regjeringen ønsker å tilrettelegge for et tett og åpent samarbeid med aktører som ønsker å være med på å utvikle mulighetene i nord. Regjeringen vil prioritere verdiskapingsdimensjonen i norsk nordområdepolitikk høyere. Utviklingen i nord må først og fremst drives frem av interessene og behovene til statene og folkene som bor der. Dette handler om en bærekraftig sosial, kulturell og økonomisk utvikling, og respekt for miljøet og urfolks interesser og rettigheter.

Det folkelige og næringsmessige engasjementet for å utvikle kontakt og samarbeid i Barentsregionen er betydelig. Regionale myndigheter, urfolks organisasjoner og Barentssekretariatet spiller en viktig rolle i å organisere og drive dette samarbeidet fremover. Det er viktig at det lokale og regionale nivået er aktive med å definere mål for utviklingen i og forvaltningen av nordområdene, og selv utvikler politikk og virkemidler for å realisere mulighetene og håndtere utfordringene.

Et forsterket samarbeid mellom de tre nordlige fylkene er av særlig betydning, Men perspektivet bør utvides. Ivaretakelse av Norges interesser i nordområdene krever at hele nasjonens kunnskap, ressurser og erfaring mobiliseres. Det vil svekke vår gjennomslagskraft om vi begrenser deltakelsen til miljøer og interesser i nord.

Derfor vil regjeringen støtte økt samarbeid mellom relevante kunnskaps- og næringsmiljøer i hele landet. Det er også positivt med tettere samarbeid med slike miljøer i andre land. Samarbeidsavtalen mellom Rogaland og Murmansk fylke5, som også Finnmark og Troms har sluttet seg til, om kunnskapsoverføring, politikkutvikling, nettverksutvikling og bedriftssamarbeid innen petroleum er et godt eksempel.

Det er nær sammenheng mellom nordområdepolitikken og andre politikkområder. Regionalpolitikken, samferdselspolitikken, næringspolitikken, petroleumspolitikken, miljøvernpolitikken, fiskeripolitikken, samepolitikken og mange andre politikkområder er avgjørende for bosetting, sysselsetting og verdiskaping i nord. For å sikre en helhetlig nordområdepolitikk må nordområdeperspektivet også integreres ved utformingen av andre politikkområder.

Nordområdemeldingen har som nevnt innledningsvis en utenrikspolitisk dimensjon som sitt utgangspunkt og hovedfokus, mens andre deler av norsk politikk i nordområdene er behandlet i andre meldinger til Stortinget. Dette gjelder også St.meld. nr. 22 (2008-2009) Svalbard (Svalbardmeldingen), som trekker opp hovedlinjene i regjeringens politikk for øygruppen. Med Svalbardmeldingen og Stortingets behandling av denne (Innst. St. nr. 336 (2008-2009) er således Svalbardpolitikken, herunder de overordnede målene i denne, fastlagt. Blant annet skal all virksomhet finne sted innenfor rammen av de høye miljømålene som er satt for øygruppen.

Denne meldingen vil derfor omtale de politikkområdene vedrørende Svalbard som det er naturlig å berøre ut fra et nordområdeperspektiv, men da innenfor rammen av de overordnede mål for øygruppen og den politikk som er fastlagt gjennom Svalbardmeldingen og Stortingets behandling av denne.

Tabell 3.1, utarbeidet av professor Ilmo Mäenpää ved Universitetet i Oulu, viser statistikk for de arktiske regionene i de fem nordiske land, USA, Canada og Russland.6 Som det fremgår av tabellen, bor over 70 % av den totale arktiske befolkningen i Russland. Befolkningstettheten er imidlertid klart størst i de tre nordligste norske fylkene, fulgt av de nordlige regioner i Finland og Sverige.

De arktiske regionene i Canada har klart størst andel befolkning med urfolksbakgrunn (over to tredjedeler)7. Andelen barn og ungdom i alderen 0-14 år, varierer sterkt mellom landene, fra vel 16 % i Nord-Sverige og opptil 29 % i arktisk Canada. Forventet levealder ved fødselen varierer fra 68 år i Nord-Russland til 81 år på Island. Andelen av befolkning som oppgir at de har universitets- eller høyskoleutdanning kan brukes som indikator for utdanningsnivå i befolkningen. Høyeste andel av folk med høyere utdanning er i Alaska (nesten 25 %) og lavest i Grønland og Færøyene med litt over 10 %.

Foto: Mari Tefre

3.2 Nordområdene og geopolitikk

Norges satsing i nord må også ses i en geopolitisk sammenheng. Aktører som Russland, USA, EU og Kina har interesser i regionen som de tillegger økende vekt, og Norge må følge denne utviklingen og ivareta sine interesser i nord også i lys av dette. De relative forskyvningene mellom maktsentra med til dels ulike verdier har relevans også for nordområdene.

Havområdene i Arktis utgjør fortsatt en viktig geopolitisk dimensjon i USAs og Russlands strategiske kjernevåpenpolitikk, hvor særlig amerikanske varslingssystemer og den russiske Nordflåten er sentrale. Dette innebærer at forholdet mellom stormaktene i nord og Barentshavets militærstrategiske betydning for Russland fortsatt er viktige faktorer i norsk sikkerhetspolitikk.

EUs og sentrale EU-lands interesse og engasjement i nordområdene er økende. Dette er knyttet til forskning og miljøpolitikk, men også til fiske og fiskeriressurser, olje og gass, sjøtransport, klimaendringer og næringsutvikling. Dette gir Norge både muligheter og utfordringer, men en økende aktivitet fra EU og andre internasjonale aktører er i norsk interesse når denne, som klart uttrykt av EU-kommisjonen, respekterer de grunnleggende spillereglene i nord og ansvarsfordelingen mellom aktørene.

Mens det geopolitiske tyngdepunket forskyves østover, bidrar klimaendringene til å korte ned transportavstanden til Asia gjennom den nye nordlige sjøruten. Nordøst-Asia (Kina, Japan og Sør-Korea) er et globalt kraftsentrum som setter sitt preg på utviklingen i Arktis. Dette skjer gjennom politisk engasjement og investeringer i næringsliv og teknologi, kombinert med langsiktig satsing på forskning og kunnskapsoppbygging. Det er viktig å ha en nær dialog med disse landene for å posisjonere Norge som en premissleverandør og vinne respekt og forståelse for norske synspunkter og interesser i nord.

Samtidig som det er et overordnet mål å få til raske reduksjoner i de globale utslippene av klimagasser, vil behovet for fossilt brensel fortsatt være til stede langt inn i dette århundret. Det antas å være betydelige ressurser i nordområdene. Muligheten for utnyttelse av disse henger sammen med forventet fremtidig pris, teknologisk utvikling, fysisk adgang til ressursene og de miljømessige utfordringene. En rekke land har strategiske interesser i hvordan energireservene i Arktis blir utnyttet i årene som kommer.

Behovet for mat til klodens stadig større befolkning vil fortsette å øke. Det blir også i denne sammenhengen viktig å sikre proteiner fra havet, noe som igjen understreker betydningen av en god fiskeriforvaltning i og mellom land, og en god forståelse av forholdet mellom energiutvinning, nye transportruter og fiskeri. Noen av de rikeste og best bevarte fiskebestandene i verden finner vi i arktiske strøk.

Det er et godt, og økende, samarbeid mellom de arktiske landene. Norge har de senere årene vært en pådriver for å befeste den gjeldende rettsorden i Arktis. Norge har bidratt til å styrke samarbeidet både mellom de fem kyststatene og mellom alle de åtte medlemmene av Arktisk råd. Det er bred enighet om at FNs havrettskonvensjon avklarer rettigheter, ansvar og forpliktelser i de arktiske hav- og kystområdene, og at Arktisk råd er det primære forum for sirkumpolart samarbeid.

Regjeringen har lagt stor vekt på utviklingen av perspektivet «høye nord, lav spenning», og mener å se en klar positiv trend i den internasjonale forståelsen av dette, både innenfor den arktiske kretsen av land og i det bredere internasjonale samfunnet. Dette ligger til grunn for norsk politikk i nord.

Selv om regionen preges av samarbeid og lav spenning, vil ulike land og aktører kunne ha motstridende interesser. Gode samarbeidsstrukturer som preges av tillit og åpenhet, og enighet om å løse eventuelle tvister på fredelig vis i tråd med havretten, reduserer potensialet for konflikter.

3.3 Klimaendringene: Et varmere Arktis

Foto: Svein Wik / Scanpix

I løpet av de siste tiårene har temperaturene i Arktis steget dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Den gjennomsnittlige årsmiddeltemperaturen i regionen er 2 ˚C høyere enn for hundre år siden. Samtidig kan man observere endringer i værsystemene og havstrømmene i Arktis, blant annet i form av økt innstrømming av varmt havvann fra Stillehavet gjennom Beringstredet.

Dette forårsaker raske endringer i det fysiske miljøet. Utviklingen mot et isfritt Polhav ser ut til å gå langt raskere enn det FNs klimapanel la til grunn i sin siste rapport i 2007. Isdekket sommerstid er redusert med omtrent en tredel i forhold til gjennomsnittet i perioden 1979–2000. Også tykkelsen på isdekket og utbredelsen og varigheten av snødekket på land har minket betydelig. Temperaturen i permafrosten har steget med inntil 2 ˚C, og sørgrensen for permafrosten i Russland og Canada har trukket seg 30–130 km mot nord.

Nye modellberegninger indikerer at de arktiske havområdene vil kunne være tilnærmet isfrie om sommeren allerede om 30 år, men det vil fortsatt være store variasjoner fra år til år. Grønlandsisen og andre breer forventes å smelte raskere enn i dag. Tiningen av permafrost og reduksjonene i snødekke forventes også å fortsette, og havsirkulasjon og værmønstre vil sannsynligvis endres betydelig.

Mindre is vil gi bedre seilingsforhold og lettere tilgang til naturressurser, noe som igjen vil kunne gi grunnlag for ny næringsaktivitet. Det øker behovet for regulering av menneskelig aktivitet, med fokus på tiltak som reduserer faren for utslipp og ulykker. Regjeringen vil styrke søk- og redningskapasiteten og beredskapen mot akutt forurensning (se kap. 10). Regjeringen prioriterer dette nasjonalt og internasjonalt innenfor Arktisk råd, samarbeidet med Russland og internasjonale organisasjoner som IMO.

Global oppvarming er en av flere faktorer som påvirker økosystemene og de levende ressursene i nordområdene. Økte konsentrasjoner av CO₂ i atmosfæren fører også til havforsuring. Dette vil kunne påvirke økosystemene i stor grad, og forventes å få konsekvenser for fiskerier og andre næringer basert på høsting av marine ressurser.

Økt skipstrafikk og ressursutnyttelse kan gi ytterligere press på økosystemer og arter som er sårbare for klimaendringer. Dette forsterker behovet for en helhetlig tilnærming i forvaltningen av de nordlige havområdene, der prinsippet om samlet belastning legges til grunn. Klimaendringene er derfor viktige for den videre utviklingen av forvaltningsplanene for norske havområder, og for samarbeid med andre land i regionen om en helhetlig havforvaltning.

Klimaprosessene knyttet til snø, is, permafrost og havsirkulasjon i Arktis er av stor betydning også for hvor raskt og hvordan klimaet vil endres globalt. Tap av is og snø i Arktis forsterker oppvarmingen regionalt så vel som globalt gjennom å øke jordoverflatens absorpsjon av solenergi. Dette skjer fordi områder som tidligere var dekket av snø og is, som reflekterer det meste av solenergien, blir erstattet av åpent hav og bar mark som er mørkere og reflekterer en langt mindre del av innstrålingen. Videre kan oppvarmingen av Arktis føre til store økninger i utslippene av klimagassene CO₂ og metan fra smeltende permafrost på land og på havbunnen, og på sikt gi endringer i verdenshavenes sirkulasjon. Over 40 % av den årlige globale havnivåstigningen skyldes nå smelting av Grønlandsisen og breene i Arktis. Ifølge den siste SWIPA-rapporten8 fra Arktisk råd om endringer i snø- og isutbredelse kan havnivået globalt forventes å stige med mellom 0,9 og 1,6 meter innen 2100.

Med bakgrunn i konklusjonene fra FNs klimapanel er det satt mål for hvor store utslippskutt som er nødvendig for å unngå svært alvorlige konsekvenser av klimaendringene (togradersmålet). Norge arbeider for en global klimaavtale som er tilstrekkelig ambisiøs til å nå togradersmålet. I den forbindelse vil Norge frem til 2020 påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 % av Norges utslipp i 1990. I klimaforliket (Innst. S. nr. 145 (2007–2008)) ble det lagt til grunn at det er realistisk å ha et mål om å redusere utslippene i Norge i 2020 med 15–17 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Ambisjonene i klimaforliket var basert på SFTs tiltaksanalyser, eksisterende virkemiddelbruk og de sektorvise klimahandlingsplanene. Det ble samtidig presisert at de sektorvise målene var basert på anslag og vil måtte revurderes dersom endringer i fremtidige prognoser, kostnader, teknologiutvikling eller andre vesentlige endrede forutsetninger skulle tilsi det. Regjeringen vil legge frem en ny stortingsmelding om klimapolitikken i 2012.

Klimastudiene som gjennomføres i regi av Arktisk råd gir en forbedret kunnskapsbasis for de internasjonale klimaforhandlingene og det vitenskapelige grunnlaget i FNs klimapanel. Arctic Climate Impact Assessment (2005) og SWIPA-rapporten (2011) er eksempler på banebrytende forskning om virkninger av klimaendringer i Arktis, havisens tilbaketrekning, smelting av Grønlandsisen og redusert permafrost/snødekke. Norge har sammen med de andre arktiske landene et ansvar for å formidle kunnskap om og erfaringer fra utviklingen i Arktis på en troverdig og overbevisende måte i den globale klimaforhandlingsprosessen.

Regjeringen styrker kunnskapen om klimaendringene i Arktis og konsekvenser globalt og regionalt gjennom den nasjonale satsingen i Framsenteret i Tromsø og Bjerknessenteret i Bergen, og legger vekt på utvidet regionalt samarbeid om overvåking, forskning og formidling av kunnskap til beslutningstakere og befolkning, blant annet innenfor Sustained Arctic Observing Networks under Arktisk råd. Selv om de grunnleggende sammenhengene mellom utslipp av klimagasser og global oppvarming er godt vitenskapelig etablert, er det fortsatt usikkerhet knyttet til hvor raskt og på hvilken måte klimaet vil endre seg, og hvilke miljø- og samfunnsmessige konsekvenser dette vil få globalt og regionalt. Konsekvensene kan derfor bli både mer og mindre alvorlige enn det man regner som mest sannsynlig basert på dagens kunnskap og modeller. En viktig kilde til bedre og sikrere kunnskap om disse forholdene ligger i stor grad i Arktis, og samarbeid mellom de arktiske landene vil være av avgjørende betydning for å kunne etablere et bedre kunnskapsgrunnlag. Regjeringen har derfor vektlagt dette samarbeidet blant annet innen rammen av Arktisk råd.

Regjeringen ønsker å prioritere dette arbeidet også fremover, både som et bidrag fra de arktiske landene i det internasjonale klimaarbeidet og for å være forberedt på de endringene som vil komme i regionen. Regjeringen ser dette som et viktig tema for samarbeidet i Arktisk råd og annet internasjonalt samarbeid i nord. I denne sammenheng ønsker regjeringen også å sette fokus på utslippene av partikler og gasser med kort atmosfærisk levetid, som sot («black carbon») og metan. Disse har en betydelig oppvarmende effekt, og tiltak for å redusere utslippene av dem vil kunne bidra til å dempe temperaturstigningen også på kort sikt.

Alle som lever, arbeider og driver næringsvirksomhet i nordområdene vil måtte tilpasse seg klimaendringene. Dette krever god samfunnsplanlegging basert på best mulig kunnskap om sannsynlige fremtidige konsekvenser. Gjennom Nor-ACIA-utredningen om klimaendringer i norsk Arktis og rapporten fra klimatilpasningsutvalget, er regjeringen godt i gang med det nasjonale klimatilpasningsarbeidet og vil redegjøre nærmere for dette i den kommende stortingsmeldingen om tilpasning til klimaendringene.

Regjeringen vil være en pådriver for at klimatilpasning blir et sentralt tema for arbeid under Arktisk råd og andre samarbeidsfora i nordområdene. Regjeringen vil arbeide for utvikling og gjennomføring av arktiske klimatilpasningsstrategier som møter endringene. Regjeringen har tatt initiativ til at det under Arktisk råd blir gjennomført en helhetlig vurdering av de samlede effektene av klimaendringer og andre endringer i Arktis, med fokus på hvordan man kan begrense skadene på miljøet og sikre velferden for befolkningen i nordområdene.

3.4 Kunnskap er navet

Foto: Norsk Polarinstitutt

Norge er det landet i verden som har størst andel av befolkningen og av sin økonomiske aktivitet nord for polarsirkelen. Norge har derfor et særlig stort behov og et ansvar for å fremskaffe kunnskap om nordområdene.

Kunnskap er selve navet i nordområdesatsingen, slik det er formulert i Nordområdestrategien (2006) og Nye byggesteiner i nord (2009). For at Norge skal lede an i en bærekraftig forvaltning og utvikling av nordområdene, må vi ha bred kompetanse om, for og i nord.

Regjeringen har lagt til rette for en betydelig satsing på nordområdekunnskap siden nordområdestrategien ble lansert i 2006. Ifølge Nordisk institutt for studier av forskning, innovasjon og utdanning (NIFU) var de totale private og offentlige utgiftene til nordområdeforskning på vel 2,7 milliarder kroner i 2009. Det er satt i gang en rekke initiativer av betydning for samfunnsutvikling, verdiskaping, forvaltning og utenrikspolitikk i nord.

I 2010 ble «FRAM – Nordområdesenter for klima og miljøforskning» etablert i Tromsø som et overbygg for samarbeid mellom flere forskningsinstitusjoner. Senteret har som mål å bli internasjonalt ledende innen nordområdeforskning. Senteret skal også bidra til tverrfaglighet, og til høyere utdanning og formidling på sine områder. ICE (Ice, Climate & Ecosystems), som i 2009 ble åpnet i Tromsø som en integrert del av Norsk Polarinstitutt, inngår i senteret. ICE skal bidra vesentlig til økt kunnskap om problemstillingene knyttet til smeltende is og snø, som har stor betydning i det internasjonale klimaarbeidet.

Den faglige aktiviteten i Framsenteret er i full gang innenfor de fem faglige hovedsatsingene som er etablert (kalt «flaggskip»). Det legges opp til tverrfaglig forskning og tett samarbeid mellom naturvitenskap, teknologi og samfunnsvitenskap, der formidling og kobling av rekruttering, utdanning og forskning står sentralt.

Norge har videre satset strategisk på kompetansemiljøet innen klimaforskning ved Bjerknessenteret i Bergen. Det er samarbeid mellom dette senteret og Framsenteret for å utnytte den komplementære kompetansen.

Isgående forskningsfartøy er viktig for at Norge kan være ledende på kunnskap og forskning om klima og miljø i polare strøk. En prosjektorganisasjon er etablert, og samarbeidsavtaler vedrørende drift og forvaltning av et slikt fartøy er inngått. Kvalitetssikringen som er gjennomført (KS1 og KS2), har vist at prosjektet er modent. Anbefalingene fra kvalitetssikrer vil bli håndtert i det videre arbeidet.

Regjeringen går inn for å anskaffe et nytt isgående forskningsfartøy med hjemmehavn i Tromsø. Regjeringen vil komme tilbake til tidspunkt for gjennomføring.

Endringene som skjer i nord, gir nye muligheter for nærings- og samfunnsutvikling. Kunnskap er nøkkelen til å kunne utnytte disse mulighetene innenfor miljømessig forsvarlige rammer og begrense det økologiske fotavtrykket ved økonomisk aktivitet i et sårbart miljø.

Bedre kunnskap om klima og miljø har derfor stor betydning for forvaltning, klimatilpasning og samfunnsplanlegging i nord, og vil gjøre Norge i stand til å forvalte sine hav- og landområder i nord, og de ressurser som finnes der, på en enda bedre måte. Med direkte tilgang til arktiske hav- og landområder, infrastruktur for forskning i nord og tunge fagmiljøer kan Norge gi viktige bidrag til det internasjonale klimaarbeidet.

Det er behov for økt tverrfaglig forskning og samarbeid mellom naturvitere, teknologer og samfunnsvitere for å møte komplekse utfordringer. Det forutsetter også satsing på utdanning og kompetanseutvikling som støtter opp under forskningen.

Interessen for nordområdene øker internasjonalt, også blant nasjoner som ikke har landområder i nord. Det gir også økt interesse for samarbeid om forskning og høyere utdanning. Internasjonalt samarbeid gir tilgang til kunnskap og kompetanse i andre land, bidrar til økt kunnskap om felles miljøutfordringer, kvalitet og god ressursutnyttelse. Norge har internasjonalt ledende kunnskapsmiljøer på flere fagområder som er viktige for utviklingen i nordområdene, spesielt innen klima, miljø og energi. Geografiske og naturgitte forhold er et godt utgangspunkt for internasjonalt samarbeid. Svalbard står i en særstilling, med unik tilgjengelighet og forskningsinfrastruktur.

Kunnskapsmiljøer og næringsliv i hele landet er involvert i nordområdesatsingen. Nord-Norge har et godt utbygd universitets- og høyskolesystem som sammen med en bredt sammensatt instituttsektor spiller en viktig rolle for utviklingen i nord. Landsdelen fikk sitt andre universitet i 2011, Universitetet i Nordland. Fremdeles har imidlertid flere av institusjonene i nord for små og sårbare fagmiljøer. Regjeringen mener det er nødvendig med et tettere samarbeid og klarere arbeidsdeling mellom forsknings- og utdanningsinstitusjonene for å sikre kvalitet og kritisk masse. Regjeringen har derfor satt inn betydelige midler for å stimulere til tettere samarbeid mellom institusjonene i landsdelen innenfor den nasjonale SAK-strategien (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon), blant annet om studietilbud, infrastruktur og administrative tjenester. For å samle og styrke kunnskapsinstitusjonene i nord er det satt i gang et pilotprosjekt for å utvikle en samfunnskontrakt mellom universitetene og høyskolene i Nord-Norge og arbeids- og næringslivet i regionen (se kap 13.1.). Den skal utgjøre et rammeverk for institusjonenes innsats og roller i regional kunnskapsutvikling. Regjeringens mål er at man gjennom dette skal få høyere kvalitet, relevans og tettere kontakt med samfunns- og næringsliv. Gjennom økt kvalitet og større fagmiljøer blir institusjonene mer attraktive for studenter og forskere fra hele verden, og mer attraktive som samarbeidspartnere for utenlandske kunnskapsmiljøer.

Det er viktig å kunne gi relevant utdanning til en spredt befolkning for å dekke kompetansebehovet i regionen. For å styrke det fleksible utdanningstilbudet i landsdelen og gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig, vil regjeringen prioritere institusjonene i nord når eCampus programmet rulles ut. Dette programmet vil bygge ut nasjonal IT-infrastruktur som gir universiteter og høgskoler enkle og gode IKT-verktøy til undervisning, bedre IKT-støtte til forskning og bedre muligheter til å gjøre undervisningen tilgjengelig på nett.

Regjeringen har iverksatt flere tiltak for på lengre sikt å bedre rekrutteringen til samiske språk og samisk lærerutdanning. En nasjonal rekrutteringsstrategi for samisk høyere utdanning ble lansert våren 2011. Videre er en samisk lærerutdanningsregion opprettet med mål om å styrke kvalifiseringen av lærere i sørsamisk og lulesamisk. Samtidig ivaretar reformene i lærerutdanningen samiske behov på en ny måte og legger et bedre grunnlag for likestilt utdanning for den samiske minoriteten.

Det er oppnevnt et utvalg, ledet av Nils Butenschøn (UiO), som skal se samisk forskning og høyere utdanning i et bredt regionalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Utvalget skal klargjøre på hvilken måte forskning og høyere utdanning kan være premissleverandør for og bidra til samisk samfunnsutvikling. Utvalget avgir sin innstilling 31. desember 2011.

Foto: Ann Kristin Balto, Norsk Polarinstitutt.

Regjeringen vil styrke kunnskapen om klima- og miljøutfordringene og om utviklingsmulighetene i nordområdene gjennom sterkere vektlegging av forskning som er relevant for nordområdene, blant annet gjennom Norges forskningsråd. Det gjelder blant annet forskning på utvikling av bærekraftige lokalsamfunn og næringer i nord, og på norsk og internasjonal nordområdepolitikk.

Den kunnskapsbaserte forvaltningen av nordområdene styrkes dermed, og næringslivet vil få forbedret kunnskapsgrunnlag som er en viktig forutsetning for optimalisering av deres virksomhet.

I 2009 ble ordningen med regionale forskningsfond opprettet. Fondsregion Nord-Norge mottar om lag 32 millioner kroner i 2011 og har prioritert prosjekter innenfor klimatilpasning, regional velferdsutvikling og grenseoverskridende regional utvikling. «Forskningsløft i Nord» er et annet initiativ rettet mot å styrke og videreutvikle forskningskompetansen i Nord-Norge, spesielt innenfor arktisk teknologi og reiseliv.

Mye av det vi forstår som «nordområdekunnskap» er temaer av grenseoverskridende karakter, slik som klima, miljø, hav- og polarforskning og urfolkspørsmål. Internasjonalt samarbeid innenfor slike felt er en selvfølge. Samarbeidet med Russland står, sammen med Canada og USA, i en særstilling. Det er inngått en samarbeidsavtale om høyere utdanning med Russland, og første møte i den felles arbeidsgruppen ble avholdt våren 2011. En revidert strategi for høyere utdanningssamarbeid med USA og Canada ble lansert høsten 2011. Nordområdestipendene bidrar til tverrnasjonalt samarbeid og mobilitet mellom læresteder i Norge, Russland, USA og Canada. I tillegg er samarbeidet med øvrige sirkumpolare nasjoner, medlemmene av Arktisk råd, sentrale EU-land samt store nasjoner som er aktive på Svalbard, av stor betydning. Arktisk universitet er et nettverk mellom høyskoler og universiteter i de sirkumpolare landene, som støttes opp med blant annet stipendordninger og midler til utvikling av felles utdanningsprogrammer. Regjeringen ønsker å styrke det internasjonale samarbeidet om forskning og høyere utdanning i nordområdene. Dette omfatter både bilateralt samarbeid med blant annet Russland og multilateralt samarbeid, ikke minst med andre europeiske land gjennom EUs rammeprogrammer for forskning.

Forskning og høyere utdanning er, og skal være, en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard. Studiekapasiteten ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er styrket de seneste årene og både i 2009 og i 2011 ble det bevilget midler til 20 nye studieplasser ved UNIS. Forskningsinfrastruktur er en grunnleggende forutsetning for forskning og kunnskapsutvikling i nordområdene. Svalbard gir unike muligheter til å observere klimaendringene der de er mest merkbare, og der naturen er mest sårbar for raske endringer. Øygruppen har dessuten allerede omfattende infrastruktur for observasjon, forskning og undervisning og et bredt internasjonalt forskningsmiljø, konsentrert i Longyearbyen og i Ny-Ålesund. Nedlesingsstasjonen for satellittdata på Platåberget i Longyearbyen er den eneste i verden som ligger nær nok en av polene til å kunne ta imot data fra samtlige passasjer av satellitter i såkalt polar bane.

Geodesiobservatoriet i Ny-Ålesund er en viktig nordlig node i et globalt nettverk. Herfra kartlegges bevegelsene på jordoverflaten, hvor fort jorden roterer og jordens nøyaktige plassering i verdensrommet. Dette er basis for stedfesting og overvåking av satellittbaner og dermed nøyaktighet for all satellittbasert virksomhet. Dette virker igjen inn på hvor gode data og hvilken nøyaktighet vi får innen kommunikasjon, jordobservasjon, klimaforskning og overvåking som er basert på satellitt-teknologi. Det internasjonale samarbeidet om observatoriet i Ny-Ålesund med målinger knyttet til blant annet globale endringer i klima, havnivå og jordbevegelser skal videreføres.

Samtidig er den internasjonale aktiviteten stor: ti nasjoner har nå forskningsstasjoner i Ny-Ålesund, halvparten av studentene ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er utenlandske statsborgere og nær 20 land deltar i SIOS-prosjektet (Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System) som er initiert av Norge (se faktaboks 3.1).

Forskningsmiljøene i nord har gjort stor fremgang forskningsmessig, men er basert på en meget stor andel offentlig finansiering. Det skyldes blant annet begrenset med kunnskapsintensivt næringsliv som deltar i forskningssamarbeid. Regjeringen mener det må settes i verk tiltak for å bygge opp et mer kunnskapsbasert næringsliv i nord. Dette omtales nærmere i kapittel 13.1, Kunnskap og innovasjon som basis for næringsutvikling.

Regjeringen mener at en økende andel av ressursene til forskning i landsdelen må komme på grunnlag av konkurranse på nasjonale og internasjonale arenaer. Dette er viktig for å sikre robuste miljøer basert på kvalitet og relevans.

Kunnskapsknutepunkt

Det er viktig å utnytte de komparative fortrinn som ligger i de ulike kunnskapsmiljøenes spisskompetanse som følge av geografisk plassering, spesialisering og infrastruktur bygget opp over tid. I det grensenære samarbeidet med Russland står Kirkenes i en særstilling. Lokaliseringen av det internasjonale Barentssekretariatet og Barentsinstituttet i Kirkenes samt det norske Barentssekretariatets aktivitet og omfattende prosjektsamarbeid er et uttrykk for dette. Regjeringen ønsker å styrke Kirkenes som brohode for regionalt samarbeid og regional kunnskap om Russland, med vekt på å videreutvikle folk-til-folk-samarbeid i Barentsregionen innenfor flere områder, som kultur, helse, idrett og programmer for ungdomsutveksling. Det årlige næringslivsarrangementet Kirkeneskonferansen og kulturmønstringen Barents Spektakel illustrerer både det sterke engasjementet og bredden i samarbeidet over grensen.

Universitetet i Tromsø er en ledende kunnskaps- og forskningsinstitusjon for nordområderelaterte problemstillinger. Med rundt 500 forskere innenfor polare spørsmål, klima og miljø står Tromsø frem som et sentrum for arktiske spørsmål, både i Norge og internasjonalt. Av de 9000 studentene på Universitetet i Tromsø er om lag 800 fra andre land. Etableringen av ICE-senteret9 og Framsenteret er et uttrykk for regjeringens satsing på Tromsø som kunnskaps- og forskningssentrum. At det permanente sekretariatet til Arktisk råd legges til Tromsø, befester byen som et arktisk kraftsenter.

Universitetet i Nordland har i nordområdesammenheng sterke miljøer innen samfunnsvitenskap, bedriftsøkonomi og marin biovitenskap, og har vokst frem til et ledende miljø for samarbeid med universiteter og næringsliv i Russland. Etableringen av Nordområdesenteret i 2007 har bidratt til å samordne og videreutvikle kompetanse og samarbeid med Russland innen energi, handel, fiskeri, reiseliv og andre næringer. Regjeringen satser på å styrke Bodø som sentrum for utvikling av kunnskap om næringslivets muligheter i nordområdene, og spesielt tilknyttet samarbeid med russiske kompetansemiljøer og næringsliv. Gjennom blant annet prosjektet NAREC10 utvikler universitetet i Nordland sitt samarbeid innenfor området energiledelse med MGIMO-universitetet i Moskva. Universitetet i Nordland er også ansvarlig for prosjektet «Opplevelser i nord» som er et forskningsprosjekt med mål om å bidra til verdiskaping knyttet til reiselivssektoren. Mange reiselivsbedrifter i Nord-Norge deltar i prosjektet, i tillegg til Nordlandsforskning, Høgskolen i Harstad, Universitetet i Tromsø, Bioforsk NORD og Norut Alta. Høgskolen i Finnmark har også et sterkt kompetansemiljø innenfor utdanning og forskning rettet mot reiselivsnæringen.

Et annet viktig satsingsområde er kaldt-klima-teknologi. Regjeringen har gjennom «Forskningsløft i nord» ønsket å bidra til at det etableres et sterkt kompetansemiljø i Narvik knyttet til kunnskap om infrastruktur og operasjoner i kaldt klima. Kaldt-klima-teknologi dekker store deler av bygningsteknologi, industriprosesser og det å leve i nordområdene. Prosjektet har fokus på å utvikle samarbeid mellom industripartnere og forsknings- og undervisningsmiljøer. I tillegg til forskningsmiljøer i Narvik og Alta bidrar Det Norske Veritas, Statoil og SINTEF. Således samles den beste nasjonale kompetansen for å løse utfordringene i nord.

Skal vi lykkes i nord, må det trekkes på erfaringer og spisskompetanse fra kunnskapsmiljøer over hele landet. Geografisk nærhet er ikke tilstrekkelig. Fremveksten av næringer og kunnskapsmiljøer har også nedfelt seg i en regional arbeidsdeling der ulike regioner har utnyttet egne fortrinn til å etablere ny virksomhet. Innenfor petroleumsnæringen er dynamikken sterkest i Stavanger. Fremveksten av sterke miljøer på drift og vedlikehold og havforskning i Bergensregionen, undervannsutstyr i Kongsberg/Asker-regionen, rederi- og skipsbyggingsaktivitetene på Østlandet, Sunnmøre og Sunnhordland og NODE-klyngen på Sørlandet er alle viktige for den videre utviklingen i nord. Det sterke teknologimiljøet i Trondheim er et annet eksempel på et miljø som vil bidra aktivt i utvikling av kompetanse om og for nordområdene.

3.5 Urfolksdimensjonen i nordområdepolitikken

Foto: BarentsObserver

Urfolksdimensjonen er sentral i regjeringens nordområdestrategi. Nordområdepolitikken skal bidra til å trygge og utvikle urfolks språk, kultur, næringer og samfunnsliv. En utvikling med økt internasjonalisering, næringsvirksomhet og naturressursutnyttelse byr på nye muligheter, men øker samtidig presset på urfolks kultur og livsgrunnlag. Det er viktig at urfolks rettigheter blir etterlevd i utnyttelsen og forvaltningen av ressurser og miljø i nordområdene. I en helhetlig ressursforvaltning inngår beskyttelse av grunnlaget for urfolks næringer, språk, kultur, tradisjonskunnskap og arealer til reindrift, samt beskyttelse av miljøet langs kysten og den tradisjonelle utøvelsen av sjøfiske og laksefiske. Regjeringen vil arbeide for å utvikle etiske retningslinjer som tar hensyn til urfolk ved økonomisk virksomhet i nord, på grunnlag av gjeldende norsk rettstilstand11.

Regjeringen vil legge til rette for at urfolk har gode vilkår for å delta i prosesser og medvirke i planlegging, beslutninger, forvaltning, overvåkning og forskning for å nyttiggjøre seg mulighetene den fremtidige utvikling i nord kan gi. Det er avgjørende at den positive utviklingen i nord også oppleves som positiv for berørte urfolk. Regjeringen legger vekt på blant annet grenseoverskridende urfolkstiltak innen språk, tradisjonskunnskap, kulturbasert næringsutvikling, kapasitets- og kompetansebygging ved samiske institusjoner og organisasjoner, forskning, formidling og utveksling av urfolks kultur og tradisjoner. Den samiske befolkningen har også en naturlig plass i den bredere satsingen på folk-til-folk-samarbeidet og kultursamarbeidet over landegrensene i nord. Dette gjelder tiltak for barn og unge og samarbeid innen helse, idrett, frivillighet, språk, kultur, film og andre kulturelle uttrykksformer, som festivaler.

Regjeringen har jevnlige møter med Sametinget om nordområdespørsmål. Urfolksspørsmål er sentrale innen samarbeidet i Arktisk råd, Barentsrådet, Den nordlige dimensjon og i bilaterale nordområdedialoger med land som Russland og Canada. Felleserklæringen om styrking av det grensenære samarbeidet mellom Norge og Russland (2010) er fulgt opp av en gjensidig arbeidsplan (2011), hvor konkrete grenseoverskridende urfolkstiltak er med.

Urfolkene har verdifull kunnskap om natur, miljø og tradisjoner. De forvalter kulturverdier og innehar kunnskap om næringsveier og livsbetingelser under marginale vilkår i et subarktisk område. Arktisk råds klimarapport (ACIA) viser at oppvarmingen av Arktis skjer raskere enn tidligere antatt, og urfolkssamfunn er de som rammes først og størst. Endringer i det globale klimaet vil kunne stille reindriften, jordbruket og fisket i sjø og elver i samiske områder overfor nye utfordringer. Mange av de utfordringene reindriftsnæringen står overfor, er felles for landene i arktiske områder. På bakgrunn av dette, og med sikte på å styrke det internasjonale reindriftssamarbeidet i Arktis, ble Internasjonalt reindriftssenter etablert i Kautokeino.

Forskning med løpende kunnskapsoppbygging vil danne et grunnlag for utvikling av tilpasningsstrategier basert på samenes og urfolkenes tradisjonelle kunnskaper. Samiske institusjoners og organisasjoners kontaktnett og brede erfaring med internasjonalt og grenseoverskridende samarbeid er verdifull og av stor betydning for å fremme urfolksamfunnene i nord. Utenriksdepartementets tilskuddsordning Barents 2020 (se kap. 4.2) har blant annet som formål å skape nye arenaer for samarbeid om kunnskapsproduksjon mellom norske og utenlandske kompetansemiljøer, næringslivsinteresser og myndighetsorganer. Dette gjelder også samiske interesser.

4 Virkemidler i nordområdepolitikken

Foto: Guri Dahl / tinagent.com

4.1 Nordområdestrategien og Nye byggesteiner i nord

Regjeringen la frem Nordområdestrategien 1. desember 2006. Dette dokumentet sammenfattet regjeringens ambisjoner i nord. I mars 2009 ble strategien ytterligere konkretisert og fulgt opp av handlingsprogrammet «Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i regjeringens nordområdestrategi».12 Dette er en handlingsplan for gjennomføring av en rekke strategiske prosjekter i et 10–15-årsperspektiv. Prioriteringen mellom de forskjellige satsingene, rekkefølgen på iverksettingen og tempoet i fremdriften vil bli løpende vurdert, og vil fremgå av regjeringens årlige budsjettforslag til Stortinget. Satsing på dette området vil måtte tilpasses regjeringens øvrige satsingsområder og det økonomiske handlingsrommet i det enkelte budsjettår.

Regjeringens samlede forslag til bevilgning på nordområdetiltak har i de senere år vært på over en milliard kroner årlig. De samlede summer av offentlige midler som går til de nordlige delene av Norge, er imidlertid langt større. Det lar seg knapt gjøre å beregne den samlede bruken av offentlige midler brutt ned på geografiske områder. Hensikten med satsingsområdene i nord er at de skal bidra til styrking av kunnskap og aktivitet på strategiske områder. Den betydelige økningen av tilskudd til tiltak i nordområdene de senere årene har bidratt til en markert satsing på mange slike områder.

4.2 Virkemidler for nordområdene

Utenriksdepartementets tilskuddsordninger

Utenriksdepartementets tilskuddsmidler for nordområdene og samarbeidet med Russland har også økt de senere år og utgjør i 2011 omlag 348 millioner kroner. Disse midlene brukes strategisk for å nå målene i nordområdepolitikken, og for å realisere aktuelle prosjekter.

Kilde: Utenriksdepartementets årlige budsjettproposisjoner

Barents 2020

I 2006 ble tilskuddsordningen Barents 2020 opprettet under Utenriksdepartementets budsjett. Hensikten var å ha tilgjengelig økonomiske ressurser som kan bidra til å tette kunnskapshull og utvirke samarbeid på tvers av sektorer i nord. Barents 2020 har vist seg som et fleksibelt og effektivt verktøy for å kunne gi rask støtte til initiativer der private aktører deltar for å utfylle det offentlige bidraget (offentlig-privat partnerskap). Hovedtyngden av prosjektene faller innenfor kategoriene forskning og høyere utdanning, samfunnsvitenskapelig forskning, naturvitenskapelig forskning og prosjekter fra Barents 2020-rapporten13.

Regjeringen ønsker å styrke involveringen av nordnorske kunnskapsmiljøer ved at minst 50 % av tilskuddsmidlene under Barents 2020-ordningen skal gå til prosjekter der nordnorske kunnskapsmiljøer deltar.

Foto: Graham Davies

Forskning og høyere utdanning: Utenriksdepartementet har prioritert tilskudd til gjesteprofessorater og studiestipendier. Under denne kategorien hører nordområdestipendene som skal bidra til gjensidig mobilitet og økt kontakt mellom læresteder i Norge og læresteder i Russland, USA og Canada. Studenter fra samarbeidslandene innvilges stipender for nordområderelevante studier ved høyere utdanningsinstitusjoner i Nord-Norge. Programmet ble startet opp i 2007 og er inne i sin andre treårsperiode (2010-2013). I den andre programperioden har man åpnet for reisestipend for undervisningspersonale ved de nordnorske lærestedene. Tilskuddet forvaltes av Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU).

I 2009 ble det gjennom offentlig-privat partnerskap satt av midler til opprettelse av flere gjesteprofessorater ved norske kunnskapsinstitusjoner. Høgskolen i Finnmark er styrket som senter for forskning og kompetanse innen arktisk reiseliv gjennom et treårig sirkumpolart forskningsprosjekt med fokus på destinasjonsutvikling, nettverk og arbeidsformer i arktiske reisemål. Utenriksdepartementet bidro også til etableringen av en forskerskole innenfor jordobservasjon og fjernmåling: Barents Remote Sensing School (BARESS) ved Universitetet i Tromsø. Ved samme universitet har departementet bidratt med midler til etablering av et senter for forskning på klima og helse med særlig vekt på de helsemessige konsekvensene av klimaendringene på risikogrupper i de sirkumpolare områdene.

Det er gitt tilskudd til et tysk-norsk professorat ved Universitetet i Stavanger innenfor temaet energi i nordområdene. Det er også gitt støtte til etableringen av en felles mastergrad i petroleumsteknologi mellom Universitetet i Stavanger og Gubkinuniversitetet i Moskva. Det er i samarbeid med Fulbright Foundation opprettet en ordning for utveksling av norske og amerikanske forskere mellom UNIS, andre norske UNIS-tilsluttede universiteter og amerikanske universiteter innenfor nordområderelevante fagfelt, blant annet en ordning med opprettelse av en egen «Arctic Chair» med fokus på klima. Formålet med ordningen er å bidra til kunnskap om nordområdene, synliggjøre Svalbard som plattform for internasjonal forskning og bidra til internasjonalisering av høyere utdanning og forskning.

Samfunnsvitenskapelig forskning: Det er etablert et institusjonsforankret strategisk prosjekt: Geopolitikk-Nord (se egen faktaboks). Det overordnede målet er å produsere ny kunnskap om utenrikspolitiske spørsmål om nordområdene og å styrke norske fagmiljøer. Utenriksdepartementet støtter også et prosjekt om asiatiske perspektiver på nordområdene. Dette har bakgrunn i den stigende interessen for nordområdene og Arktis blant asiatiske aktører. Både norske myndigheter, norsk næringsliv og ulike fagmiljøer vil ha nytte av å bedre forståelsen av og holde seg oppdatert om de drivkrefter og motiver som ligger bak denne utviklingen.

Departementet har via Norges forskningsråd overført midler til NORRUSS – et samfunnsvitenskapelig forskningsprogram som har som mål å frembringe kunnskap om russisk samfunn, politikk og næringsliv og internasjonale relasjoner i nord.

Naturvitenskapelig forskning: Utenriksdepartementet støtter, i samarbeid med utvalgte fagdepartementer, naturvitenskapelige prosjekter av relevans for nordområdene. Nofima, som forsker på mat, fiskeri og akvakultur, har mottatt tilskudd fra Barents 2020. Forskningsrådet har med midler fra ordningen støttet forskning innenfor marin bioprospektering som oppfølging av den nasjonale strategien «Marin bioprospektering – en kilde til ny og bærekraftig verdiskaping» (2009). Man har i tillegg satt av midler til økt satsing på forskning og analysekapasitet innen jordobservasjon. Dette fagfeltet er av særlig relevans for nordområdene og med anvendelse blant annet innenfor klimaovervåkning, areal- og ressurskartlegging, forurensing fra petroleumsvirksomhet og maritim transport, overvåkning og forvaltning av polområdene samt overvåkning av miljøtrusler. I samarbeid med Forskningsrådet er det også gitt midler til forskning på endringer i økosystemer i Barentshavet som følge av klimaendringer og følgende tilpasninger i forvaltningsmodellene. Forskningen skjer hovedsakelig ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis ved Universitetet i Oslo. Utenriksdepartementet bidrar også med insentivmidler til Framsenteret i Tromsø for å fremme internasjonalt forskningssamarbeid.

Barents 2020-ordningen delfinansierer et norsk-russisk utdannings- og forskningssamarbeid med formål å styrke samarbeidet mellom norske og russiske læresteder og forskningsmiljøer for å bidra til næringsutvikling innen energisektoren (NAREC). Prosjektet gjennomføres i regi av Nordområdesenteret ved Universitetet i Nordland og MGIMO-universitetet i Moskva i samarbeid med en rekke industripartnere. Utenriksdepartementet har også støttet en utredning av potensialet for industriell verdiskaping basert på geologiske ressurser i nordområdene (GeoNor), utarbeidet av SINTEF, Norut, NGU og NTNU og med medvirkning fra industrielle aktører14 (se også kap. 13.5).

Oppfølging av Barents 2020-rapporten: Blant disse er et prosjekt ledet av Det Norske Veritas for harmonisering av industrielle standarder for helse, miljø og sikkerhet i norsk og russisk petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Prosjektet har vakt betydelig interesse og tjener som referanse for andre liknende tiltak for å styrke arbeidet med helse- og miljøstandarder i nord, basert på et tett offentlig-privat samarbeid.

Barents 2020 er en viktig såkornordning for å bidra til igangsetting av prosjekter og satsinger der andre departementer har et hovedansvar. Dette gjelder blant annet det helhetlige havovervåkningssystemet BarentsWatch (se faktaboks i kap. 10.1) og forskningsinfrastrukturprosjektet SIOS (Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System).

Andre tilskuddsordninger

Utenriksdepartementet disponerer også over tre andre tilskuddsordninger som støtter opp under nordområdesatsingen. Prosjektsamarbeidet med Russland, atomsikkerhetssamarbeidet og Arktisk samarbeid er sentrale tilskuddsordninger i nordområdearbeidet, og sammen med Barents 2020 disponerer disse 348 mill. kroner i 2011.

Prosjektsamarbeidet med Russland ble startet opp på begynnelsen av 1990-tallet for å bidra til å fremme norsk-russisk samarbeid. Ordningen har i stor grad bidratt til å fremme kontakt mellom folk, kompetansemiljøer og regionale aktører i Barentsregionen. Miljøvern, energi, næringsutvikling, helse, utdanning, forskning og demokratifremme utgjør satsingsområdene i ordningen. Om lag 70 % av tilskuddene er delegert til eksterne forvaltere. På denne måten drar man nytte av aktører utenfor Utenriksdepartementet som besitter viktig fagekspertise.

Barentssekretariatet disponerer årlig prosjektmidler fra Utenriksdepartementet for norsk-russisk prosjektsamarbeid. Formålet med prosjektene er å styrke båndene mellom folk i nord.

Siden 1993 har Barentssekretariatet bidratt til å finansiere rundt 3 200 norsk-russiske prosjekter til en samlet verdi av omlag 380 millioner kroner.

Tilskuddsordningen for arktisk samarbeid ble opprettet som en egen budsjettpost da Norge hadde formannskapet i Arktisk råd fra 2006-2009. Ordningen er meget viktig for at Norge skal være en pådriver for kunnskapsutvikling og politikkutforming i Arktis. Av tiltak som har mottatt støtte, kan nevnes drift av det midlertidige sekretariatet for Arktisk råd i Tromsø, støtte til klimastudien Snow, Water, Ice and Permafrost in the Arctic (SWIPA) og tiltak innenfor miljøovervåkning. Tilskuddene skal bidra til en styrket profilering av Norge som polarnasjon og fremme norske prioriteringer som miljøvern og bærekraftig utvikling i det arktiske samarbeidet.

Handlingsplanen for atomsamarbeidet ble etablert på 1990-tallet for å følge opp utfordringer relatert til atominstallasjoner og kjernefysisk materiale i Nordvest-Russland. En rekke viktige tiltak er utført, herunder fjerning av fyrlykter langs kysten av Barentshavet og Kvitsjøen. Fylkesmannen i Finnmark og Statens strålevern er Utenriksdepartementets viktigste samarbeidspartnere i regionen. Videre prioriteringer for samarbeidet vil være å rydde opp i Andrejeva-bukta, tiltak knyttet til sikkerhet og beredskap ved kjernekraftverkene på Kola og ved St. Petersburg, og miljøovervåking. G8-landenes globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og radioaktivt materiale er en viktig ramme for samarbeidet.

Nasjonalt og regionalt virkemiddelapparat

Det tradisjonelle nordområdefokuset har vært norske hav- og sokkelområder. Dette forblir sentrale områder i nordområdepolitikken. Samtidig understreker regjeringen at kunnskapsutvikling og verdiskaping på land er en integrert del av politikken.

Fylkeskommunene er sentrale aktører for regional samfunns- og næringsutvikling. Fylkeskommunenes innsats ses i sammenheng med aktivitetene til de nasjonale virkemiddelaktørene som Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd. SIVA – Selskapet for industrivekst SF – skal bidra med til innovasjon og næringsutvikling gjennom eiendomsvirksomhet og utvikling av sterke regionale innovasjons- og verdiskapingsmiljøer i hele landet. Innovasjon Norge tilbyr tjenester og programmer som skal bidra til å utvikle distriktene, øke innovasjonen i næringslivet over hele landet og profilere norsk næringsliv i utlandet og Norge som reisemål. Innovasjon Norge forvalter blant annet Investeringsfond for Nordvest-Russland og Tilskuddsfond for næringssamarbeid med Nordvest-Russland.

I tillegg disponerer Kommunal- og regionaldepartementet tilskuddsmidler gjennom virkemiddelaktørene som skal benyttes på områder der det er formålstjenlig med fylkesovergripende koordinering og tematisk avgrensede tiltak i Nord-Norge. På Kunnskapsdepartementets område gjelder dette blant annet de regionale forskningsfondene og virkemidler knyttet til nordområdene i Norges forskningsråd og i universitets- og høyskolesektoren.

Regjeringen vil rette en særlig innsats mot de områder der Norge og de ulike landsdeler har særlige fortrinn og forutsetninger for å lykkes. Regjeringen ønsker å tilrettelegge for næringsstrukturelle endringer gjennom den brede og smale næringspolitikken. Etablering av nettverk og næringsklynger er et av flere virkemidler for å styrke Nord-Norges konkurranseevne. I det regionale prosjektet «Et kunnskapsbasert Nord-Norge» (samarbeid mellom Universitetet i Tromsø, Norut, Universitetet i Nordland, MENON Business Economics) pågår det nå omfattende forskningsaktivitet for å bedre forståelsen av hvordan næringsklynger utvikles i regionen og hvilken rolle det offentlige kan spille for å stimulere til dannelsen av slike klynger.

Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms ble opprettet i 1990 på bakgrunn av de negative utviklingstrekkene i folketall og næringsutvikling. Regjeringen er opptatt av at det skal være attraktivt å bo, arbeide og drive næringsvirksomhet i tiltakssonen. Det er igangsatt en gjennomgang av tiltakssonen for å få kartlagt hvilke effekter ordningen har hatt, om virkemidlene er relevante, eller om det er behov for justeringer eller nye tiltak som kan gi høyere måloppnåelse. Gjennomgangen skal være ferdig ved årsskiftet 2011/2012.

4.3 Internasjonal dialog

Foto: Line Aune, Utenriksdepartementet.

Norge skal ha som mål å prege og påvirke den internasjonale dagsorden i nordområdene. På dette grunnlag har strategisk dialog om nordområdespørsmål med utvalgte stater en sentral plass i nordområdepolitikken.

I St.meld. nr. 30 (2004–2005) Muligheter og utfordringer i nord tas det til orde for å fremme norske synspunkter på nordområdene overfor sentrale land og organisasjoner. Dette er fulgt opp gjennom et aktivt nordområdediplomati, og siden 2004 er det etablert nordområdedialoger med en rekke land.

På det tidspunktet sto nordområdene i liten grad på den politiske dagsorden i de fleste land. Det var derfor et stort behov for både å orientere om utviklingen i nordområdene, og å fremme norske synspunkter på hvordan de nye utfordringene og mulighetene i nord bør møtes.

For Norge er nordområdedialogene viktige av flere grunner:

• Vi ønsker å forme dagsorden i nord og posisjonere Norge som en premissleverandør.

• Vi ønsker å vinne respekt og forståelse for norske synspunkter og interesser i nord.

• Vi ønsker å utvikle konkrete samarbeidsprosjekter med andre land.

• Vi ønsker at andre land mobiliserer økte ressurser og økt oppmerksomhet til nordområdeforhold.

Gjennom dialog med andre land ønsker Norge å sette sitt preg på den internasjonale politiske dagsorden i nord. I økende grad er utviklingen i Arktis et tema som preger dialogene. Vi ønsker å formidle et budskap om samarbeidet i Arktis der vi har en felles interesse av å bevare fred, stabilitet og forutsigbarhet. Vi ønsker å imøtegå forestillingene om et «kappløp» mot nord, og å fremheve at Arktis er et folkerettslig velregulert område der vi har det traktatgrunnlaget som behøves for å møte dagens og morgendagens utfordringer. Gjennom dialogene og konkrete samarbeidsprosjekter der det ligger til rette for det, ønsker vi å demonstrere at Norge står for en miljøvennlig, bærekraftig forvaltning av fornybare og ikke-fornybare ressurser i hele området, med respekt for urfolks livsgrunnlag.

Tema for dialogene er tilpasset hva som er de viktigste sakene i det bilaterale forhold til hvert enkelt land, og hvor de har spesielle interesser og kompetanse. De vanligste temaene er:

• Klima. Konsekvensene av klimaendringene i Arktis, klima- og polarforskning og forskningssamarbeid i arktiske strøk som for eksempel på Svalbard.

• Skipsfart. Økonomiske innsparinger som følge av økt bruk av Nordøstpassasjen for frakt av varer mellom Europa og Asia.

• Ressurser. Mulige funn og utvikling av petroleum og mineraler i nordområdene som er sentrale i disse landenes økonomiske utvikling.

Nordområdene står naturlig på dagsorden i politiske kontakter og samtaler på ulike nivåer. Det er spesielt tett kontakt med medlemslandene i Arktisk råd (Russland, USA, Canada, Danmark/Grønland, Island, Finland og Sverige). Disse landene har de sterkeste og bredeste interessene i nordområdene, og det er særlig med disse landene Norge må finne gode og samlende løsninger fremover for å bevare de overordnede mål om fred og stabilitet og bærekraftig ressursutvikling i området.

Regjeringen vil intensivere dialogen med de landene som ønsker å bli permanente observatører i Arktisk råd. Dette vil bidra til en felles forståelse av utviklingen i Arktis og klargjøre hvordan disse landene kan bidra til Rådets arbeid basert på kriteriene for nye observatører som ble fastsatt på ministermøtet i Arktisk råd i Nuuk i mai 2011 (jf. omtale av Arktisk råd i kapittel 7.2).

Ulike lands særtrekk og interesser må tas i betraktning i utformingen av dialogene. Mens nordområdedialogene i den første fasen gjerne var av bred og orienterende natur, har man etter hvert spisset dialogene tematisk for å reflektere norske interesser overfor de enkelte land på en mer målrettet måte. Det gjelder overfor Russland på fiskeri, miljø, olje og gass. Det gjelder overfor Sverige og Finland på utvikling og transport av mineraler, og det gjelder overfor Canada på en rekke områder som fiskeri, urfolk, forskning, forvaltning av havområder, olje og gass. Det gjennomføres også sikkerhetspolitiske konsultasjoner med en rekke av de arktiske landene.

Videre er det etablert en tett dialog med sentrale EU-land som Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Spania, Polen, Nederland og Italia. Alle disse landene har lange tradisjoner innen polarforskning, men også sterke interesser i olje- og gassleveranser fra Norge og Russland. Med unntak av Italia er alle disse landene også faste observatører til Arktisk råd. Fra å være bredere dialoger om nordområdespørsmål er kontakten særlig med Frankrike og Tyskland blitt mer fokusert på det som er mest relevant i vårt forhold til disse landene, nemlig energi. Energidialogene, som gjennomføres i samarbeid med Olje- og energidepartementet, har fungert godt og tar opp tema som gasseksport, fornybar energi og energieffektivisering.

Island la frem sin nordområdemelding for Alltinget i januar 2011, og Norge har etter det innledet dialog med Island om et styrket samarbeid om spørsmål knyttet til Arktis. Aktuelle samarbeidsområder er utveksling mellom islandske og norske universiteter og kunnskapsmiljøer og prosjektsamarbeid innenfor klima, miljø og havressurser. En samarbeidsavtale (MoU) om arktisk forskningssamarbeid ble undertegnet på utenriksministernivå i september 2011.

Statsministrene Jens Stoltenberg og David Cameron undertegnet i januar 2011 samarbeidserklæringen «Norway and the United Kingdom – a bilateral and global Partnership». Ett av oppfølgingspunktene omhandler økt samarbeid innenfor polarforskning. Dette følges opp med utvikling av samarbeidsprosjekter innen polarforskning og felles kulturminner i polarområdene. Storbritannia er en av de største polarforskningsnasjonene med fire helårsstasjoner i Antarktis, samt en forskningsstasjon i Ny-Ålesund på Svalbard. Dette er eksempler på hvordan dialog og samarbeid med andre land videreutvikles, spisses og tilpasses med tanke både på form og innhold som er av gjensidig interesse og nytte.

EU som aktør er også blitt stadig mer aktiv i nordområdesammenheng og utvikler nå sin egen nordområdestrategi. Norge har allerede etablert en tett dialog med ulike EU-institusjoner om nordområdespørsmål både gjennom samtaler på politisk nivå og ved en rekke arrangementer og møter de senere årene. Det vil også fremover være en prioritert oppgave fra norsk side å ha en tett og bred dialog med EU om nordområdene. Regjeringen ønsker et styrket samarbeid med EU i nord på områder av felles interesse. Dette gjelder ikke minst samarbeid om forsknings- og kunnskapsutvikling. For Norge er det viktig å bidra til at EUs forskningsprogrammer prioriterer prosjekter av relevans for nordområdene. Dette kan også styrke norsk kunnskapsutvikling og åpne nye muligheter for forskningssamarbeid i nord, blant annet innen EUs satsingsområder på klima og miljø. Norge har også tatt enkelte initiativer overfor EU. Et eksempel er knyttet til samarbeid om forskningsinfrastruktur på Svalbard (Svalbard Integrated Arctic Observation System - SIOS) – se faktaboks 3.1. Et annet norsk initiativ, i samarbeid med Spania og Belgia, er et stort europeisk fellesprogram om havet («JPI Healthy and Productive Seas»). Dette er ikke utelukkende rettet mot nordområdene, men omfatter tverrgående marine og maritime problemstillinger knyttet til europeiske hav.

Den økende interessen for nordområdene har også kommet fra asiatiske land som Kina, Japan og Sør-Korea som blant annet har etablert seg med egne forskningsstasjoner i Ny-Ålesund. De nordøstasiatiske landene har økonomiske midler samt kompetanse innen forskning og teknologiutvikling til å spille større roller i Arktis enn det som i dag er tilfellet. Selskaper fra Japan, Sør-Korea og Kina er allerede aktive innen offshorevirksomhet tilknyttet norsk sokkel. Disse aktørene følger også med på potensialet for åpning av nye felt i arktiske farvann. Sør-Korea, Kina og Japan er også verdens tre største skipsbyggernasjoner og sentrale i utviklingen av isbryterteknologi som vil kunne bidra til utvidet handelssamkvem gjennom den nordlige sjørute. Nordøstasiatiske rederier er blant de ti største i verden. I dette perspektivet blir nordområdene mer enn en strategisk prioritering for Norge, de blir også viktigere for økonomien og utenrikshandelen til verdens mest folkerike og dynamiske region.

Regjeringen ønsker å styrke dialogen om nordområdespørsmål også på parlamentarisk nivå, og vil derfor ta initiativ til årlige dialoger mellom Utenriksdepartementet og parlamentarikerforsamlinger som har betydning for nordområdene, og der norske parlamentarikere deltar (Den arktiske parlamentarikerkomitéen, NATOs parlamentarikerforsamling, Nordisk råds parlamentarikerforsamling, Nordlige dimensjons parlamentariske forum).

Nordområdedialogene på politisk og embetsnivå suppleres av en rekke målrettede tiltak for å formidle norske synspunkter på nordområdene til sentrale beslutningstakere i en rekke land. Et viktig virkemiddel er studieturer til Norge med norsk nordområdepolitikk som tema. Blant annet har Utenriksdepartementet siden 2006 i samarbeid med Norsk Polarinstitutt, NTNU, SINTEF og UNIS organisert en årlig internasjonal studietur til Svalbard. Siden starten har i overkant av 60 internasjonale deltakere fra 11 land, i tillegg til representanter for EU, deltatt under den såkalte High North Study Tour. Gjennom studieturene har deltakerne blitt kjent med vår tenkning omkring nordområdene og fått økt kunnskap og innsikt i mulighetene og utfordringene i nordområdene.

De årlige nordområdekonferansene, blant annet Arctic Frontiers (Tromsø), Arctic Dialogue (Bodø) og Kirkeneskonferansen, er viktige arenaer for diskusjon av aktuelle nordområdespørsmål både på politisk nivå og ekspertnivå.

Flere land har de senere år utarbeidet egne nordområdestrategier (se faktaboks 4.3). Dette er positivt, og det har over tid utviklet seg stor grad av enighet i grunnleggende rettslige og politiske spørsmål. Selv om strategiene naturlig nok har noe ulik vektlegging ut fra nasjonale ståsteder, er det mange likhetstrekk mellom de ulike nordområdestrategiene med hensyn til visjoner og prioriteringer.

For det første er alle land som har lagt frem nordområdestrategier, opptatt av å bevare fred, stabilitet og forutsigbarhet. For det andre legges det stor vekt på en bærekraftig forvaltning og utvikling av de fornybare og ikke-fornybare ressursene i nordområdene. For det tredje legges det stor vekt på respekt for havretten og at det folkerettslige rammeverket i Arktis er på plass gjennom FNs havrettskonvensjon. Kyststatene til Polhavet legger vekt på de særlige plikter og rettigheter som påhviler dem ifølge havretten. For det fjerde omtales Arktisk råd som det viktigste sirkumpolare forum for å behandle spørsmål knyttet til nordområdene. Det er også bred enighet om at organisasjonen må styrkes.

4.4 Nasjonal dialog

Utenriksdepartementet har ansvaret for å koordinere regjeringens nordområdepolitikk. Dette innebærer samordning med fagdepartementene sentralt og utstrakt kontakt og dialog med regionale myndigheter, Sametinget, kunnskapsmiljøer, næringsliv og andre aktører. Som ledd i utviklingen av en aktiv nordområdepolitikk har Utenriksdepartementet blant annet nedsatt to utvalg. Ekspertutvalget for nordområdene ble oppnevnt i januar 2006 og leverte sin sluttrapport i juni 200815. Rapporten var et viktig grunnlag for regjeringens arbeid med oppfølgingen av nordområdestrategien og utarbeidelsen av Nye byggesteiner i nord.

Med bakgrunn i de gode erfaringene med Ekspertutvalget ble det besluttet å nedsette et nytt utvalg som dialogpartner for sentrale og regionale myndigheter om nordområdepolitikken. Utenriksdepartementet oppnevnte 30. april 2010 Nordområdeutvalget16. Utvalget er oppnevnt for en periode på to år, og det er etablert for å gi norske myndigheter råd om hvordan det handlingsrom som følger av utviklingen i nordområdene, kan utnyttes for å ivareta norske interesser, særlig med sikte på å bedre grunnlaget for verdiskaping i de nordlige landsdeler.

Utvalget har gjennomført en rekke dialogmøter med aktører fra nærings- og samfunnsliv i landsdelen fra Helgeland til Kirkenes, og det har levert en rekke innspill og ideer om muligheter for økt verdiskaping i nord, organisert innenfor temaene kunnskap og kompetanse, ressursforvaltning, logistikk og infrastruktur, kultur og reiseliv, industri og industriklynger og partnerskap.

Utvalget deltar aktivt i samfunnsdebatten om nordområdespørsmål og arbeider med flere temaer som omtales i denne meldingen, eksempelvis kunnskap, forskning, utdanning, beredskap, mineraler, fiskeri, havbruk og romrelatert næringsvirksomhet.

Utvalgets virksomhet kan følges på hjemmesiden www.nordområdeutvalget.no.

Regjeringen ønsker å ytterligere styrke samordning og dialog med regionale myndigheter om nordområdepolitikken. Det foreslås derfor å opprette et samordningsforum ledet av utenriksministeren med deltakelse av fylkesrådslederne i Nordland, Troms og Finnmark, samt sametingspresidenten. Utvalget møtes halvårlig. Hovedformålet med utvalget vil være samordning og informasjonsutveksling med hovedvekt på den utenrikspolitiske og grenseregionale dimensjon i nordområdepolitikken.