Innledning

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dette rundskrivet informere om hvordan plan- og bygningsloven og viktige sektorlover i kystnære sjøområder skal ses i sammenheng og samordnes. I plan- og bygningsloven av 2008 ble lovens virkeområde i sjø utvidet til én nautisk mil utenfor grunnlinjen. Innenfor dette virkeområdet vedtar kommunen arealplaner som bestemmer hva som er tillatt arealbruk i sjø. I loven av 2008 er det gitt flere muligheter for å differensiere arealbruken gjennom formål, hensynssoner og bestemmelser. Bedre kunnskapsgrunnlag og nye digitale verktøy bidrar til bedre muligheter for planlegging i sjøområdene. Dette gir økte muligheter for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet, og gir grunnlag for beslutninger om bruk og vern av ressurser og om helhetlig vurdering av utbygging. Samtidig gjelder en rekke sektorlover i disse områdene, og det er derfor viktig å se planer og sektorlovbehandling i sammenheng.

Rundskrivet erstatter tidligere rundskriv T-4/96 Lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystsonen. Rundskrivet omhandler kystsoneplanlegging i kommuneplanens arealdel. Regionale planer og reguleringsplaner omtales også kort. Videre er det lagt vekt på å gi en oppdatert og bred fremstilling av lover som har betydning i kystsoneplanleggingen.

Kystnære sjøområder er preget av økt aktivitet og nye utnyttingsformer, ofte med motstridende interesser. På deler av kysten er oppdrettsnæringen av stor næringsmessig betydning, samtidig som oppdrett kan ha negativ virkning på miljø og ferdsel. Det er behov for aktiv planlegging for å tilrettelegge for vekst i akvakulturnæringen innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Nye næringer som høsting og dyrking av tare gir utfordringer som påvirker arealplanleggingen. De kystnære sjøområdene rommer også flere andre typer interessemotsetninger som må avklares, for eksempel mellom småbåthavner og hensyn til naturmiljø, eller mellom akvakultur og forsvarets skyte- og øvingsfelt. Nasjonale mål om klima og transport tilsier at godstrafikken i sjø vil øke, og sikring av farleder er derfor viktig. Nye næringer som opphugging av utrangerte oljeinstallasjoner, vindkraft og gruvedeponier gir ulike typer miljøpåvirkninger i sjøen og på land.

Samiske interesser og historisk bruk av kystnære sjøarealer til fjordfiske skal ivaretas i arealplanleggingen. Av plan- og bygningsloven § 3-1 første ledd bokstav c følger det at samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv skal sikres.

Allemannsretten og fri ferdsel i strandsonen må tas hensyn til når arealbruken i sjø planlegges, men også private rettigheter – slik som strandretten – kan få betydning for kommunens arealplanlegging.

Planleggingssystemet er det samme på sjø og land. Planlegging i kystnære sjøområdene er av nyere dato, og kommunen(e) møter ofte andre typer planfaglige og juridiske utfordringer enn på land. Et spesielt trekk i sjøområdene er at det er stor variasjon i dybde og strømforhold. Siden sjøområdene består av vannmasser vil tiltak ett sted kunne få konsekvenser for arealbruken i andre områder, også over kommune- og fylkesgrenser. Samtidig er muligheten for å kombinere bruks- og verneformål større i sjø enn på land, og det kan planlegges for forskjellig virksomhet på overflate, i vannsøyle og på bunnen.

Behovet for en helhetlig planlegging med en samordning og avklaring av kompetansemyndighet har økt, både på kommune- og fylkesnivå. Plan- og bygningsloven er den sektorovergripende loven som skal sikre en slik samordning av statlige, fylkeskommunale og kommunale interesser i arealbruken. I plan- og bygningsloven av 2008 er samordning fremhevet som et sentralt prinsipp i lovens formålsbestemmelse i § 1-1. Dette innebærer at det må legges stor vekt på en god samordning mellom planbehandlingen og senere behandling etter sektorlover. Dette vil sikre en raskere og smidig saksbehandling, samtidig som man får de nødvendige avklaringene på riktig stadium i prosessen.

Kunnskapsgrunnlaget og muligheten for å planlegge bedre og mer presist i sjøområdene er under rask utvikling. Dette innebærer at der det er et godt kunnskapsgrunnlag, kan mer avklares i plan, enn i områder der kunnskapsgrunnlaget er dårligere. Samtidig er det også krav om at der det er stor aktivitet og mange hensyn, må planene avklare mer. Det er derfor viktig å ha gode prosesser for å sikre at planene er oppdaterte og har riktig detaljeringsnivå i forhold til det som foreligger av tilgjengelig kunnskap. Plan- og bygningslovens system for avklaring og fastsetting av arealbruk er basert på bred medvirkning og politiske beslutninger. Samtidig vil konsesjonslovgivning og enkelte sektorlover inneholde krav og vilkår til selve tiltaket som det ikke er naturlig å ta stilling til i et planvedtak, men som kan gi føringer for hvilken arealdisponering som velges.

Oppdaterte kommuneplaner vil styrke kommunenes rolle og handlefrihet i utviklingen av akvakultur og andre sjørettede næringer. Det vil også redusere konflikter lokalt og gi mindre behov for dispensasjonssaker. Det vil derfor gi større forutsigbarhet for næringen og mer effektiv saksbehandling.