Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Regjeringens visjon er et samfunn der alle kan delta. Regjeringen vil føre en omfattende og aktiv arbeids- og velferdspolitikk for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringens mål er et velfungerende arbeidsmarked som sikrer lav arbeidsledighet og høy sysselsetting og et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle. Et arbeidsliv for alle forutsetter et godt og sikkert arbeidsmiljø og et seriøst arbeidsliv uten sosial dumping og organisert arbeidslivskriminalitet. Et åpent arbeidsliv med plass til alle er også vesentlig for å bekjempe fattigdom. Samtidig vil det alltid være en del personer som er for syke til å jobbe. Disse skal sikres en anstendig og forutsigbar inntekt. Gode velferdstjenester er grunnleggende for vårt samfunn.

Regjeringen vil bygge sin politikk på målet om en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Samfunnet må bli mindre byråkratisk. Regjeringen vil bidra til en enklere hverdag for folk flest.

Styrke arbeidsinsentivene og målrette velferdsordningene

Regjeringen vil arbeide på bred front for å forhindre at mennesker faller utenfor arbeidslivet. Gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv legger Regjeringen til rette for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringen vil øke forventningene til aktivitet i velferdsordningene for å bidra til bedre insentiver til å søke jobb og ta del i arbeidslivet. Personer som er for syke til å jobbe skal likevel sikres en anstendig og forutsigbar inntekt. For dem som blir varig uføre, er det gode ordninger. Ny uføretrygd gir videre bedre muligheter for å kombinere arbeid og trygd. Det er et mål å få til økt og riktig gradering.

Sysselsetting er den viktigste finansieringskilden for felles velferd. For å utvikle velferdssamfunnet er økonomisk vekst og et velfungerende arbeidsmarked viktig. Aldring av befolkningen vil framover gi markert høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Det er nødvendig med endringer og reformer for å øke arbeidsinnsatsen i befolkningen, slik at vi demper økte framtidige kostnader og finansierer og videreutvikler velferdsordningene.

Et velfungerende arbeidsmarked

Et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften er et viktig mål for Regjeringen. Sammen med en aktiv og målrettet arbeids- og velferdspolitikk hvor det lønner seg å jobbe, skal dette bidra til at flest mulig skal kunne delta aktivt i arbeidslivet. Regjeringen mener den beste forutsetning for frihet og likeverd er å kunne være selvforsørget med egen arbeidsinntekt. Arbeid er derfor avgjørende for å bekjempe fattigdom og heve den enkeltes levestandard og livskvalitet.

Personer som står utenfor arbeidslivet kan ha behov for bistand som styrker deres muligheter til å komme i jobb. Bistanden skal være tilpasset deres behov, og kunne bidra til raskere overgang til arbeid. Enkelte grupper kan oppleve særlige utfordringer med å få innpass på arbeidsmarkedet. Dette kan gjelde unge, innvandrere, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Disse krever særskilt oppmerksomhet. I en stortingsmelding om arbeids- og velferdspolitikken som Regjeringen planlegger å legge fram i høst, vil innholdet i en mer aktiv arbeids- og velferdspolitikk bli nærmere drøftet.

Arbeidsmarkedspolitikken påvirkes også av andre politikkområder, som helse- og utdanningspolitikken og den økonomiske politikken. Regjeringen ønsker et nært samarbeid mellom de ulike politikkområdene for å bidra til at flere kommer i arbeid.

Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv

Samfunnet endrer seg. Det er behov for økt fleksibilitet i arbeidslivet i tråd med utviklingen i samfunnet ellers. Regjeringen har som målsetting å bidra til større fleksibilitet for både virksomheter og arbeidstakere, men innenfor et trygt regelverk som ivaretar den enkeltes helse og sikkerhet.

Den nye IA-avtalen har som overordnet målsetting å styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Avtalen legger opp til en mer kraftfull innsats i arbeidet med å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne med et spesielt fokus på unge og forenklinger i regelverket for oppfølging av sykmeldte som skal bidra til å skape en enklere og bedre hverdag for veldig mange. Et tillitsbasert system med mindre sanksjoner gir bedre muligheter for forebygging og oppfølging av den enkelte.

Regjeringen vil jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, høy produktivitet og høy HMS-standard og trivsel blant arbeidstakerne. Dette vil sikre et godt og ryddig arbeidsliv for alle og understøtte ansvars- og rollefordelingen i norsk arbeidsliv.

Et godt og sikkert arbeidsmiljø og gode arbeidsvilkår er viktig for den enkelte arbeidstaker og for en høy standard og kvalitet på produksjon av varer og tjenester. Det er også et viktig element for å oppnå målet om at så mange som mulig skal delta i arbeidslivet.

Arbeidsmiljøet skal bidra til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet, noe som også gjør at flere kan delta lengre i arbeidslivet.

Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle og tilpasset utviklingen i det moderne samfunn er viktig for å sikre høy sysselsetting også i årene fremover.

Et velfungerende arbeidsliv med gode arbeidsvilkår og uten sosial dumping og organisert arbeidslivskriminalitet er avgjørende både for den enkelte arbeidstaker og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Dette er også en viktig premiss for styringen av norsk økonomi. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal styrkes, i nært samarbeid med bransjene selv. Styrket myndighetssamarbeid skal bidra til en helhetlig innsats mot arbeidslivskriminalitet.

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Regjeringen vil arbeide for å hindre at mennesker faller utenfor viktige sosiale arenaer. Regjeringens mål er et samfunn der alle kan delta og at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til å nå disse målene. Det finnes mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Regjeringen vil også bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor i velferdssystemet.

Barns rett til en trygg oppvekst er grunnleggende. Regjeringen vil sikre barn som vokser opp i fattige familier mer likeverdige muligheter.

I 2013 vedtok Stortinget å ratifisere FN-konvensjonen for funksjonshemmede. Likevel møter personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse. De aller fleste har utdanning og arbeid som mål og har forventninger om å leve selvstendige liv. Regjeringen vil arbeide for å følge opp konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle, blant annet ved å legge bedre til rette for funksjonshemmede i arbeidsliv og dagligliv.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen er et sentralt verktøy for Regjeringen i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. Regjeringen vil legge til rette for for at arbeids- og velferdsforvaltningen gir god service til brukerne, får flere i arbeid og gir gode tilbud til dem som ikke kan delta i arbeidslivet. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal kjennetegnes av brukerfokus og effektiv ressursbruk.

Det er behov for videreutvikling og modernisering av arbeids- og velferdsforvaltningen for å sikre god brukermedvirkning, god service med gode brukeropplevelser og for å kunne bidra til at flere kommer over fra trygd til arbeid. Et program for modernisering av Arbeids- og velferdsetatens IKT-systemer prioriteres høyt i dette arbeidet. Et hovedmål for programmet er å sikre bedre tjenester for brukerne og økt effektivitet i saksbehandlingen gjennom selvbetjening og automatiserte løsninger.

Pensjon

Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner slik at den enkelte skal ha sikkerhet for en god pensjon. Folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt. Samtidig skal personer uten eller med liten tilknytning til arbeidsmarkedet få en god grunnsikring i alderdommen.

På sikt blir det færre arbeidstakere per pensjonist i Norge. Den nye alderspensjonen stimulerer til arbeid og bidrar til å sikre bærekraften i det norske velferdssamfunnet.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeids- og sosialdepartementets samlede budsjettforslag for 2014 er på 426,1 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene på om lag 34,5 mrd. kroner, eller 8,8 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2014.

Budsjettforslag for 2015 for de G-regulerte ytelsene beregnes med gjeldende regulering fra 1. mai 2014. Det betyr at neste års trygdeoppgjør ikke hensyntas i anslagene. 2015–effekten av inneværende års trygdeoppgjør fra 1. mai 2014 utgjør om lag 10,3 mrd. kroner, og antatt lønns- og prisvekst for 2015 utgjør om lag 1,6 mrd. kroner av økningen fra Saldert budsjett 2014 til budsjettforslaget for 2015. Til sammen utgjør dette om lag 11,9 mrd. kroner. Dette innebærer en økning i bevilgningene eksklusive G-regulering, lønns- og prisvekst på om lag 22,6 mrd. kroner eller 5,7 pst. Økningen skyldes i hovedsak økte utgifter til alderspensjon og uførhet. Ny uføretrygd fra 1. januar 2015 fører til 12 mrd. kroner i økte bruttoutgifter, se omtale nedenfor.

Folketrygdens ytelser

Folketrygdens utgifter under Arbeids- og sosialdepartementet utgjør 370,5 mrd. kroner, eller om lag 87 pst. av de samlede utgiftene i 2015. Dette er 31,6 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett 2014. Nye regler for uføretrygd fra folketrygden trer i kraft 1. januar 2015. Uføretrygd skal fra 2015 skattlegges som lønn. Dette utgjør anslagsvis 12 mrd. kroner i økte bruttoutgifter som i hovedsak motsvares av økte skatteinntekter.

En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeids- og sosialdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden – realvekst i 2015– kroner på side 35.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Hovedprioriteringene i budsjettforslaget fra Arbeids- og sosialdepartementet bygger opp under et velfungerende arbeidsmarked og et inkluderende arbeidsliv som skal stimulere til selvforsørgelse. Det legges opp til enkelte endringer i velferdsordningene for å gi økte insentiver til inntektsgivende arbeid for de som helt eller delvis kan arbeide. Samtidig skal ordningene gi økonomisk trygghet. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Det legges også vekt på en brukerorientert og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning som skal bidra til å nå målene i arbeids- og velferdspolitikken.

Hovedprioriteringene i budsjettforslaget fra Arbeids- og sosialdepartementet for 2015 er:

• En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

• Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

• Målrettede velferdsordninger

• Økt innsats mot arbeidslivskriminalitet

• En arbeids- og velferdsforvaltning som bygger opp om målene i arbeids- og velferdspolitikken

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Arbeidsmarkedspolitikken

Gode arbeidsinsentiver er avgjørende for å nå målet om høy sysselsetting

Målet om høy sysselsetting krever at alle som helt eller delvis kan arbeide, motiveres til å delta i arbeidslivet. Samtidig skal de som av helsemessige eller andre årsaker ikke kan arbeide, gis inntektssikring gjennom gode trygdeytelser. Regjeringen legger vekt på å utforme virkemidlene og velferdsordningene slik at det skal lønne seg å arbeide.

En god balanse mellom hensynet til høy deltakelse i arbeidslivet og god inntektssikring for dem som står utenfor arbeidslivet, er en sentral del av arbeids- og velferdspolitikken. Erfaringer og evalueringer viser at tilpassede atferdskrav kan bidra til denne balansen. Regjeringen vil derfor ha strengere krav om aktivitet i velferdsordningene. Det er flere forslag i denne proposisjonen som vil bidra til å motivere til arbeid, bl.a. endringer i overgangsstønaden, fjerningen av ferietillegget i dagpengeordningen og forsørgertilleggene i supplerende stønad, samt forslaget til omlegging av barnetillegget til uføretrygd med virkning fra 2016.

Hovedregelen for varighet på stønadsperioden for overgangsstønad foreslås redusert fra tre til ett år, eller til barnet får rett til barnehageplass etter barnehageloven. Forslaget understøtter stønadens formål om selvforsørgelse ved arbeid. Endringen vil gjelde nye tilfeller. I 2016 anslås endringen å redusere utbetalingen av overgangsstønad med 255 mill. kroner. Tiltaket vil ha økende budsjetteffekt fram til 2018.

Regjeringen ønsker å innrette sykepengeordningen mer mot yrkesaktive med en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse. Det foreslås derfor at minste inntektsgrunnlag for rett til sykepenger fra folketrygden heves fra 50 til 100 pst. av folketrygdens grunnbeløp. Forslaget er anslått å gi en innsparing på 21 mill. kroner i 2015 og 71 mill. kroner i 2016.

Ferietillegget i dagpengeordningen foreslås avviklet fordi det for de fleste utbetales først etter at mottakeren er kommet tilbake i arbeid. Ordningen representerer dermed en lite målrettet overføring til personer i arbeid. Endringen vil redusere utbetalingen av dagpenger med anslagsvis 1 mrd. kroner i 2016. Forslaget gir ingen budsjetteffekt i 2015.

Sakene med forsørgertillegg til supplerende stønad er nesten utelukkende saker der en person over 67 år forsørger en ektefelle/samboer under 67 år, i noen tilfeller også barn. Fjerning av tilleggene vil innebære et klart insentiv til arbeid for den av ektefellene/samboerne som fortsatt er i yrkesaktiv alder. I tillegg vil endringen innebære at supplerende stønad i økt grad framstår som den minimumsløsningen den i utgangspunktet skal være. Endringen vil bare gjelde for stønadsperioder som påbegynnes etter 1. januar 2015 (ytelsen gis for 12 måneder om gangen), og reduksjonen i utgiftene til supplerende stønad vil derfor stige fra 7,6 mill. kroner i 2015 til 15 mill. kroner i 2016.

Arbeids- og sosialdepartementet arbeider med en melding til Stortinget, som skal inneholde strategier og forslag for å inkludere flere i ordinært arbeidsliv. Forslagene skal både bidra til at flere kan delta i arbeidslivet og hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet. Det tas sikte på framleggelse i desember 2014.

Arbeidsmarkedstiltak

Innenfor bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak har Arbeids- og velferdsetaten mulighet til å benytte et bredt spekter av tiltak tilpasset den enkeltes behov. De arbeidsrettede tiltakene utgjør en viktig del av innsatsen for å få flere i arbeid. Ungdom, innvandrere fra land utenfor EØS-området, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne skal prioriteres ved inntak til arbeidsmarkedstiltak. Tiltakene kan benyttes for å avklare arbeidsevne, å øke mulighetene for overgang til arbeid, eller å gi et meningsfullt arbeid til personer som har vanskeligheter med å få arbeid på ordinære lønns- og arbeidsbetingelser.

I 2015 legges det opp til et tiltaksnivå på om lag 12 000 plasser for ledige og om lag 56 700 for personer med nedsatt arbeidsevne. Dette gir et nivå på 68 700 tiltaksplasser. Tiltaksnivået i 2015 innebærer en videreføring av tiltaksnivået for ledige fra Prop. 1 S Tillegg 1 (2013–2014), og sikrer nødvendig innsats for utsatte grupper som ungdom, innvandrere, langtidsledige og sosialhjelpsmottakere. For personer med nedsatt arbeidsevne er tiltaksnivået det samme som ble foreslått av Regjeringen Stoltenberg II i Prop. 1 S (2013–2014).

I tillegg fortsetter forsøket med lønnstilskudd for arbeidsgivere som ansetter personer som har rett til arbeidsavklaringspenger. Antall tiltaksplasser avsatt til forsøket foreslås økt med 100 plasser, til 500 plasser i 2015.

Samlet gir dette et tiltaksnivå, inkludert tiltaksplasser knyttet til forsøk med arbeidsavklaringspenger, på 69 200 plasser i 2015.

For å bidra til et enklere tiltakssystem, økt mangfold av leverandører og et mer variert tjenestetilbud til brukerne, vil Regjeringen slå sammen overlappende tiltak innenfor avklarings- og oppfølgingsområdet. Dette innebærer at tiltakene avklaring og avklaring i skjermet virksomhet slås sammen til ett avklaringstiltak, og at tiltakene oppfølging og arbeid med bistand slås sammen til ett oppfølgingstiltak. Formål, målgrupper, innhold og varighet i tiltakene endres ikke som følge av forenklingen. Dette er nærmere omtalt under programkategori 09.30 Arbeidsmarked.

Bedre tilrettelegging for funksjonshemmede i arbeidslivet

Den nye IA-avtalen innebærer enighet om en forsterket innsats for å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, jf. avtalens delmål 2 Hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne. For å øke sysselsettingen og inkluderingen skal innsatsen i avtaleperioden primært rettes mot unge som har behov for arbeidsrettet bistand, og som med hensiktsmessig oppfølging og tilrettelegging kan formidles til jobb. Tiltakene i jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne er viktige virkemidler i arbeidet med å få flere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Disse videreføres i 2015.

Tiltaket funksjonsassistanse i arbeidslivet bidrar til at personer med sterk funksjonsnedsettelse kan være i arbeid. Ordningen er et viktig virkemiddel for å sikre nødvendig tilrettelegging og oppfølging på arbeidsplassen. Ordningen ble i 2014 utvidet til også å omfatte ledsaging av blinde og svaksynte i arbeidssituasjonen. For å legge til rette for at nye brukere kan tas inn i ordningen, foreslås bevilgningen styrket med 4 mill. kroner i 2015.

I 2007 ble det igangsatt en prøveordning med arbeidsplasstolking i regi av hjelpemiddelsentralene. Formålet med tiltaket er å hindre at døve/hørselshemmede arbeidstakere faller ut av arbeidslivet på grunn av manglende tilgang til tolking. Tilbakemeldinger viser at prøveordningen har gitt en mer forutsigbar og tilgjengelig tolketjeneste for involverte arbeidstakere og arbeidsgivere. Regjeringen foreslår derfor å gjøre ordningen permanent. Det foreslås en styrking av driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten med 5,5 mill. kroner og omdisponering av 28,5 mill. kroner fra folketrygdens stønadsbudsjett til Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett. Denne styrkingen gir rom for økte ressurser til arbeidsplasstolking og vil bidra til å nå Regjeringens målsetting om å legge bedre til rette for funksjonshemmede i arbeidslivet.

Beslutningsstøttesystem for sykmeldere

Regjeringen vil sørge for større forutsigbarhet og mer likebehandling i sykmeldingsprosessen ved å innføre et slikt beslutningsstøtteverktøy, men hvor legens beslutning veier tyngst. Det er derfor iverksatt et utviklingsarbeid under ledelse av Helsedirektoratet og med bistand fra Arbeids- og velferdsdirektoratet med sikte på implementering av et beslutningsstøttesystem så snart det er faglig forsvarlig. Regjeringen foreslår å bevilge 20 mill. kroner til utviklingsarbeidet i 2015 over Helse- og omsorgsdepartementets og Arbeids- og sosialdepartementets budsjett, hvorav 10 mill. kroner på driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten.

Det er viktig at anbefalingene i beslutningsstøttesystemet er i tråd med medisinsk fagkunnskap og er godt forankret blant grupper som har sykmeldingsrett. Utviklingsarbeidet vil derfor bli gjennomført i samarbeid med medisinskfaglig kompetanse. Det legges til grunn at et slikt beslutningsstøttesystem vil bli integrert i fastlegenes elektroniske pasientjournalsystem.

Forsøk med ny medisinsk vurdering etter seks måneder

Fastlegen har en sentral rolle som premissleverandør for Arbeids- og velferdsetatens vedtak om tildeling av trygdeytelser. Det gjelder hele forløpet fra sykmelding til vedtak om uførepensjon. OECD har uttalt at fastlegens sentrale rolle og fravær av et system for kvalitetssikring av de medisinske opplysningene kan være en medvirkende årsak til de høye uføreratene i Norge.

Regjeringen vil iverksette et forsøk der en annen lege enn den sykmeldtes fastlege skal vurdere om det er behov for sykmelding utover seks måneder. Tiltaket skal gjennomføres som et randomisert forsøk i et begrenset geografisk område. Forsøket skal gjennomføres i tilstrekkelig skala og i en tilstrekkelig lang periode, slik at det er mulig å identifisere effektene av forsøket. Det tas sikte på iverksetting av forsøket tidlig i 2015. Regjeringen foreslår å styrke driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten med 16 mill. kroner til planlegging og gjennomføring av dette forsøket i 2015.

Rekruttering av kompetanse fra utlandet

Regjeringen foreslår å etablere et nytt servicekontor for utenlandske arbeidstakere (SUA) i Bergen i 2015. SUA er et samarbeid mellom Skatteetaten, politietaten, Utlendingsdirektoratet og Arbeidstilsynet. SUA-kontorene skal gi utenlandske arbeidstakere og deres arbeidsgivere ett felles kontaktpunkt for viktige deler av kontakten med norske myndigheter. Et tett samarbeid mellom etatene kan også bidra til å avdekke sosial dumping og falske papirer. Det er allerede etablert slike kontor i Oslo, Stavanger og Kirkenes. Regjeringen foreslår å bevilge 10 mill. kroner til formålet i 2015, som fordeles mellom etatene Arbeidstilsynet, Politiet og Skatteetaten. Bevilgningen til Arbeidstilsynet økes med 2,8 mill. kroner i 2015.

For å tilrettelegge for en mer smidig og effektiv rekruttering av arbeidskraft, har Arbeids- og sosialdepartementet foreslått noen mindre forskriftsendringer i utlendingsregelverket. Endringene er knyttet til oppholdstillatelse for faglærte arbeidssøkere som ikke trenger visum, utlendinger som jobber på kontinentalsokkelen, varigheten av oppholdstillatelsen til selvstendig oppdragstakere og oppholdstillatelse for selvstendige næringsdrivende. Dette er særlig ønsket arbeidskraft, og regelverket bør reflektere behovene i arbeidslivet så langt som mulig på dette området. Høringsfrist var 15. september.

2.2.2 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Innføring av aktivitetskrav for mottakere av økonomisk stønad

De sosiale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen skal bidra til sosial og økonomisk trygghet for vanskeligstilte og fremme overgang til arbeid og selvforsørgelse. Regjeringen foreslår at det skal stilles vilkår om aktivitet i vedtaket om stønad for stønadsmottakere som kan delta i arbeidsrettede aktiviteter. Det skal legges vekt på at NAV-kontorene kan gi unge stønadsmottakere tilbud om aktivitet for å fremme overgang til arbeid i form av lavterskeltiltak og arbeidsrettede tiltak.

Regjeringen har sendt på høring forslag om en lovendring der kommunene skal stille krav til aktivitet for mottakere av økonomisk stønad, med mindre tungtveiende grunner taler mot det. Høringen er avsluttet, og Regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag i løpet av høsten.

Skjerming av barn og unges inntekter

Aktivitet og egeninnsats for å få en tryggere økonomi og bedre velferd er bra, også for barn og unge. Regjeringen vil å likestille barn og unge i familier som er avhengige av stønad til livsopphold med barn og unge i familier med bedre økonomi. Det tas sikte på å skjerme barns og unges inntekter ved at slike inntekter ikke skal tas hensyn til når familienes stønadsbehov vurderes og beregnes.

Regjeringen mener at barn og unge bør få beholde inntekter inntil et visst nivå fra arbeid i fritid og ferier. Det er sendt på høring et forslag om å lovfeste at slike inntekter ikke skal ha innvirkning på utmåling av familiens stønad. Regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag om dette tidlig i 2015.

Styrking av tilbudet om ledsagerhjelp for døvblinde

Folketrygden gir rett til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde i situasjoner der dette er nødvendig og hensiktsmessig for å bedre funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet. Kommunene har ansvar for å tilby personlig assistanse, herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt. Departementet er i ferd med å gjennomgå ordningen med tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde, herunder praktiseringen av denne. Formålet er å sikre reell mulighet til deltakelse i trening og fritidsaktiviteter. Departementet vil bl.a. vurdere hva som er en hensiktsmessig ansvarsfordeling mellom stat og kommune.

I påvente av resultatene fra denne gjennomgangen foreslår Regjeringen å styrke bevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten med 4,9 mill. kroner for at tolketjenesten skal kunne drive mer systematisk opplæring av kommunale ledsagere (personlige assistenter, støttekontakter mv.) for døvblinde.

Stønad til PC for skoleelever med lese- og skrivevansker

Det er i dag mange som ikke fullfører videregående opplæring. En årsak til frafall fra videregående skole er lese- og skrivevansker. Stønad til ordinært datautstyr ble tatt ut av hjelpemiddelsortimentet til NAV Hjelpemiddelsentral i 2010. Mange av elevene som har lese- og skrivevansker opplever at de ikke får dekket nødvendig datautstyr. Regjeringen vil styrke rettighetene til elever med lese- og skrivevansker. I Revidert nasjonalbudsjett 2014 ble det derfor besluttet å gjeninnføre stønad til PC og annet utstyr fra NAV Hjelpemiddelsentral til skoleelever med lese- og skrivevansker, jf. Prop. 93 S (2013–2014) og Innst. 260 S (2013–2014). Ordningen videreføres i 2015. Dette vil sikre elever med lese- og skrivevansker rett til stønad til PC i de tilfeller hvor utgiftene ikke allerede blir dekket etter annet regelverk. Dette er anslått å koste 32 mill. kroner i 2015.

Utvikling av talegjenkjenning på norsk

Talegjenkjenning er teknologi som gjør det mulig å styre datamaskiner og diktere tekst ved hjelp av tale. Teknologien finnes i dag tilgjengelig på engelsk, men ikke på norsk. Personer med varig nedsatt funksjonsevne kan i dag få stønad til talegjenkjenningsprogram på engelsk dersom dette vurderes som et nødvendig og hensiktsmessig hjelpemiddel. I tillegg til å kunne fungere som et hjelpemiddel for funksjonshemmede, vil programmet kunne være til nytte for skoleelever med lese- og skrivevansker. Programmet vil også kunne brukes til teksting av direktesendte TV-programmer. Dette vil kunne være til stor nytte for døve og hørselshemmede.

Fordi norsk regnes som et lite språkområde, nøler kommersielle leverandører med å ta de fulle utviklingskostnadene. Regjeringen foreslår derfor at det for 2015 bevilges 13 mill. kroner til utvikling av talegjenkjenningsprogram på norsk. Midlene vil i henhold til lov om offentlige anskaffelser lyses ut i åpen anbudskonkurranse innenfor EØS-området.

Innsatsen knyttet til et sterkere sosialt sikkerhetsnett er nærmere omtalt under Del II, resultatområde 2, hovedmål 4.

2.2.3 Omlegging av bilstønadsordningen

Regjeringen foreslår å gjøre endringer i dagens bilordning for å målrette denne bedre.

Det kan gis stønad til ordinære personbiler (gruppe 1) eller spesielt tilpassede kassebiler (gruppe 2). Det foreslås nå å utvide bilstønadsordningen for gruppe 2. Kriteriene for stønad til bil i gruppe 2 er i dag strenge, og det er en del brukere med store behov som i dag ikke fyller vilkårene for en slik stønad. Regjeringen vil derfor utvide dagens gruppe 2-ordning for personer som har en sterkt begrenset gangfunksjon, og som således har behov for en dyrere bil enn andre. Utvidelsen tilsvarer den som ble gjort fra 2012 for barn og unge, jf. Prop. 1 S (2011–2012) og Innst. 15 S (2011–2012), og fra 2013 for personer i arbeid eller utdanning, jf. Prop. 1 S (2012–2013) og Innst. 15 S (2012–2013). Utvidelsen av gruppe 2 anslås å ha en budsjetteffekt på 15 mill. kroner i 2015.

Samtidig foreslås det at tilskuddet til bil gruppe 1 begrenses til kun å omfatte personer som har behov for bil for å kunne komme seg til og fra arbeid eller utdanning. Hjelpemidler fra folketrygden, herunder stønad til bil, skal kompensere for bestemte merutgifter som følge av sykdom, skade eller lyte. Bil er i dag vanlig i befolkningen, og kan ikke anses å være et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand. Det er således rimelig at man dekker utgiften til bil selv, mens man fortsatt vil kunne få dekket eventuelle ombygginger og tilpasninger som følge av en funksjonsnedsettelse. Personer med nedsatt funksjonsevne kan ha særlige utfordringer med å komme seg i arbeid eller med å holde seg i arbeid over tid. For å hindre at personer med nedsatt funksjonsevne faller ut av arbeidslivet, vil Regjeringen at denne brukergruppen fortsatt skal få stønad til gruppe 1-bil for å komme seg til og fra arbeid eller utdanning.

Avgrensing av stønad til bil i gruppe 1 til å gjelde de som får stønad til bil for å komme til og fra arbeid eller utdanning, har en anslått innsparingseffekt på 65 mill. kroner i 2015.

2.2.4 Styrking av samarbeidet mellom Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Politiet for å motvirke kriminalitet på arbeidsplassen

Stadig grovere arbeidslivskriminalitet er et økende problem i norsk arbeidsliv. Erfaringene fra bransjer hvor det tradisjonelt har forekommet sosial dumping, er at det i økende grad også forekommer andre lovbrudd enn brudd på arbeidsmiljølovgivningen. Dette er eksempelvis skatteunndragelse, trygdesvindel, identitetskjøp, ulovlig innvandring, og tollsvindel i tilknytning til import av byggevarer fra utlandet. Innen enkelte områder, som for eksempel bygg- og anlegg, har flere, inkludert partene i arbeidslivet og Kripos, uttalt at problemet er alvorlig, og at det går ut over konkurranseevnen til den lovlige delen av næringen. Disse problemene er også økende innen landbruk, dagligvarehandelen, bilvaskehaller, butikker og frisører.

Regjeringen foreslår derfor en styrket innsats der Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Politiet sammen oppretter og iverksetter felles tiltak for å motvirke useriøsitet, sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet. Satsingen bygger på behovet for en samlet innsats slik at etatenes virkemiddelapparat samlet kan gi best mulig effekt. Det forventes at økt samordning vil bidra til bedre måloppnåelse innenfor etatenes respektive ansvarsområder, og at et operativt samarbeid vil effektivisere ressursbruken. I tillegg forventes økt læringseffekt på tvers av etatene.

Regjeringen foreslår at det samlet bevilges 25 mill. kroner til en styrket innsats mot arbeidslivskriminalitet. Midlene fordeles likt mellom de tre etatene hvorav 8,3 mill. kroner til Arbeidstilsynet.

2.2.5 Utvikling og modernisering av IKT-systemer i Arbeidstilsynet

Det er behov for å fornye, modernisere og ferdigstille Arbeidstilsynets IKT-systemer slik at disse bidrar til å effektivisere ressursbruk og optimalisere utadrettet virksomhet.

For best mulig å bidra til at alle arbeidstakere i Norge skal ha et godt og trygt arbeidsmiljø, må Arbeidstilsynet ha IKT-systemer som bidrar til å effektivisere og kvalitetssikre etatens tilsynsarbeid. I Arbeidstilsynets risikovurderinger er det framhevet at ineffektive og arbeidskrevende IKT- systemer fører til mindre ressurser til utadrettet virksomhet. Sårbare systemer og verktøy som ikke støtter opp under tilsynsvirksomheten og andre hovedaktiviteter kan føre til utilsiktede feil og svakheter i både planlegging, gjennomføring og rapportering, og det medfører unødvendig ressursbruk. Et viktig formål er å sikre at Arbeidstilsynet har IKT-systemer som understøtter og styrker samarbeidet med andre myndigheter, blant annet i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Regjeringen foreslår at Arbeidstilsynet styrkes med 19,5 mill. kroner til utvikling, utbedring og modernisering av IKT-systemer.

2.2.6 Boliglånsordningen i Statens pensjonskasse

Renten på boliglån i Statens pensjonskasse følger normrenten for rimelige lån i arbeidsforhold. Regjeringen har besluttet å øke påslaget i normrenten fra 1,25 til 1,5 prosentenhet med virkning fra 1. mars 2015, slik at normrenten samsvarer bedre med ordinære renter på boliglån. Det vises til nærmere omtale i Prop. 1 LS (2014–2015) Skatter, avgifter og toll 2015.

2.2.7 Nominell videreføring av tilskuddsatser

Tilskuddsatsene for en rekke stønader i folketrygden foreslås videreført nominelt fra 2014 til 2015. Dette gjelder bl.a. grunn- og hjelpestønad, diverse hjelpemidler, tilretteleggingstilskudd, stønad til barnetilsyn og gravferdsstønad. Formålet er å finansiere høyt prioriterte tiltak i budsjettet for 2015. Samlet utgjør dette en innsparing på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett på om lag 137 mill. kroner.

2.2.8 Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform

Den årlige produktivitetsveksten er viktig for velstandsøkningen i et land. Regjeringen følger dette opp i Sundvolden-erklæringen og har nedsatt en egen produktivitetskommisjon. Regjeringen vil bygge sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Regjeringen forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører årlige tiltak for å øke produktiviteten. For å gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom for prioriteringer, innføres det en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Deler av gevinstene fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres i de årlige budsjettene til fellesskapet. Denne innhentingen settes til 0,5 pst. av virksomhetenes driftsutgifter. For å sikre forutsigbarhet i ordningen er beregningsgrunnlaget saldert budsjett året før. Ordningen er nærmere omtalt i Gul bok 2015. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer dette at rammen reduseres med 61,7 mill. kroner netto.

2.2.9 Nøytral merverdiavgift for ordinære statlige forvaltningsorganer

Fra 2015 innføres nøytral merverdiavgift for ordinære statlige forvaltningsorganer. Denneordningen innebærer at betalt merverdiavgift som hovedregelikke lenger skal føres som en driftsutgift på virksomhetenes egne budsjettkapitler, men i stedet belastes sentralt på Kap. 1633 Nettoordning, statlig betalt merverdiavgift, post 01 Driftsutgifter. Driftspostene 01-49 budsjetteres fra 2015 uten merverdiavgift.

Ordningen fjerner en konkurranseulempe for private aktører. For å unngå nye konkurransevridninger som går ut over private aktører, holdes enkelte forvaltningsorgan utenfor ordningen. Ordningen er nærmere omtalt i Gul bok 2015. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer dette at rammen reduseres med 46,1 mill. kroner.

2.2.10 Ny uføretrygd fra 2015

Regjeringen har som målsetning at gradert uføretrygd skal tas i bruk i større grad enn i dag, og at uføregraden i hvert tilfelle skal reflektere den reduserte inntektsevnen. Ny uføretrygd innføres fra 1. januar 2015 og skal på samme måte som uførepensjon gi en varig inntektssikring. Uføretrygden skal være en kompensasjon for tap av inntekt målt ved inntekten de siste årene før uførheten oppstår, i motsetning til uførepensjonen som bygger på inntekt i hele yrkeskarrieren. Uføretrygden skal skattlegges som lønn. Det bidrar til et gjennomgående og likeartet system for inntektssikring for alle i yrkesaktiv alder. Den nye uføreordningen legger bedre til rette for at uføre skal kunne ta i bruk restinntektsevnen sin. Dagens system med automatisk revurdering av uføregraden og ett års venteperiode før man kan ta arbeid faller bort. Personer med varierende arbeidskapasitet kan da tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke til terskler i regelverket. De nye reglene for reduksjon av uføregrad ved inntekt er utformet slik at det stort sett alltid vil lønne seg å jobbe mer.

Ny felles ordning for arbeidsgivers innrapportering av ansettelsesforhold og inntektsopplysninger til det offentlige (A-ordningen) blir innført fra 2015. Denne innrapporteringen vil gi Arbeids- og velferdsetaten mulighet for bedre kontroll og oppfølging av trygdemottakere som har arbeidsinntekt og bedre service til brukere ved at det kan tas i bruk mer automatisert saksbehandling. Reduksjon av uføretrygd vil i stor grad kunne skje automatisk gjennom bruk av A-ordningen.

Personer som mottar uførepensjon når den nye ordningen trer i kraft, får uførepensjonen automatisk regnet om til uføretrygd med virkning fra 1. januar 2015. De skal omfattes av de nye reglene for å kombinere uføreytelsen med arbeidsinntekt og av de nye skattereglene. For å tilpasse utbetalingen til den økte skatten, økes størrelsen på uføretrygden før skatt. Alle som mottar full uførepensjon, og som ikke har andre inntekter eller fradrag utover standardfradrag, får en ytelse etter skatt på samme nivå som dagens uførepensjon. I andre tilfeller blir nettoinntekten endret. Endringene skyldes først og fremst at avviklingen av dagens skattebegrensningsregel endrer skatten på inntekt ved siden av folketrygdens ytelser og også den skattemessige verdien av fradrag i alminnelig inntekt. Den samlede effekten for den enkelte avhenger av individuelle forhold, som størrelsen på uførepensjonen og forholdet mellom andre inntekter og fradrag.

Uførepensjonister med store renteutgifter kan få en merkbar nedgang i nettoinntekten etter konverteringen. Skattebegrensningsregelen innebærer at rentefradrag har en skatteverdi på opptil 55 pst. Ved overgang til ordinære skatteregler vil verdien av rentefradraget reduseres til 27 pst. Regjeringen foreslår å innføre en overgangsordning for å lette overgangen til ny uføretrygd og lønnsbeskatning for uførepensjonister som får en betydelig nedgang i netto inntekt etter skatt på grunn av lavere skatteverdi av inntektsfradrag.

Overgangsordningen utformes som et individuelt beregnet skattefradrag for skatteytere som både mottok uførepensjon fra folketrygden i 2014 og ny uføretrygd fra 2015. Skattefradraget beregnes ved å sammenligne inntekt etter skatt med dagens uførepensjon, og inntekt etter skatt med ny uføretrygd og tilhørende skatteregler. Ordningen avgrenses til uførepensjonister som er omfattet av skattebegrensningsregelen for inntektsåret 2014, som uten overgang til lønnsbeskatning ville vært omfattet av skattebegrensningsregelen for 2015, og som har negativ kapitalinntekt i 2014 og 2015. Skattefradraget for 2015 settes lik beregnet nedgang i nettoinntekt fratrukket 6 000 kroner. Maksimalt skattefradrag settes til 20 000 kroner. Skattefradraget trappes ned jevnt for 2016 og 2017. Det vises til Prop. 1 LS (2014–2015) for nærmere omtale av overgangsordningen.

Arbeidsinsentivene i dagens uføreordning med behovsprøvd barnetillegg er dårlige for lavinntektsgrupper med barn fordi kompensasjonsgraden i noen tilfeller kan bli svært høy. I enkelte tilfeller kan den overstige 100 pst. Også på høyere inntektsnivåer vil kompensasjonsgraden kunne bli høy når mottakeren forsørger flere barn. Et betydelig høyere barnetillegg i uføreordningen enn for arbeidsavklaringspenger vil dessuten kunne føre til at enkelte ønsker å komme raskt over på uføretrygd og vil kunne redusere den enkeltes innsats for å bli værende i eller komme tilbake til arbeid. Regjeringen vil derfor erstatte dagens behovsprøvde barnetillegg med et standardisert barnetillegg til uføretrygd på nivå med barnetillegget som gis til mottakere av arbeidsavklaringspenger. Det foreslås at endringen trer i kraft fra 1. januar 2016.

Forslaget innebærer at det årlige barnetillegget blir 7 020 kroner per barn for alle uføretrygdede med barn. Tillegget gis også til barn av eksisterende uføretrygdede som ikke har krav på barnetillegg per 31. desember 2015. Til sammenligning utgjør dagens barnetillegg i overkant av 35 000 kroner per barn per år for de som mottar dette uavkortet. To av tre av de som mottok barnetillegg ved utgangen av juni 2014 mottok uavkortet barnetillegg. For personer som mottar uføretrygd ved utgangen av 2015, foreslås det en overgangsordning der det nominelle beløpet for det behovsprøvde barnetillegget trappes ned til hhv. ¾ i 2016, ½ i 2017 og ¼ i 2018.

2.2.11 Program for modernisering av IKT i Arbeids- og velferdsetaten

Et hovedmål med IKT-moderniseringen er å sikre bedre tjenester for brukerne og økt effektivitet i saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten.

IKT-moderniseringsprogrammet er planlagt som tre prosjekter, hvert på ca. to år med en separat beslutningsprosess for hvert av prosjektene.

Prosjekt 1 ble vedtatt med en ramme på 1 750 mill. kroner (2012–kroner). Det startet høsten 2012. Stortinget ble i Prop. 1 S (2013–2014) orientert om at det ble nødvendig å replanlegge Prosjekt 1 for å kunne realisere uførereformen som planlagt til 1. januar 2015. Prosjektet vil levere systemstøtte, inkludert selvbetjeningsløsning, for ny uføretrygd fra 1. januar 2015. I tillegg utvikles det bl.a. selvbetjeningsløsninger for innsyn i egen sak og dagpenger.

Det planlegges nå et Prosjekt 2 og 3 som skal gi ytterligere forenkling og digitalisering av etatens tjenester. Med de endringer som er gjort når det gjelder omfang og gjennomføringsstrategi for det pågående Prosjekt 1, har det vært klart at planprosessen for Prosjekt 2 vil være mer utfordrende og omfattende enn forutsatt i KS1 og KS2 for Prosjekt 1. I de opprinnelige planene skulle KS2 kunne ferdigstilles våren 2015. Departementet legger nå til grunn at planfasen må forlenges noen måneder. En KS2-rapport vil derfor tidligst kunne foreligge i juli 2015. Først da vil det foreligge et formelt grunnlag for å be Stortinget om å slutte seg til en oppstart av Prosjekt 2 med tilhørende kostnadsanslag. Det vises til omtale under programkategori 09.10, kap. 604 Utviklingstiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen.

IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten er et stort og komplekst program, og det er derfor en betydelig risiko i gjennomføringen av programmet. Prosjektet følges derfor nøye med hensyn til gjennomføring, risiko og ikke minst nødvendige tiltak underveis for å nå målene med moderniseringsarbeidet.

Det vil kreves justeringer av dagens regelverk for de enkelte ytelsene etter folketrygdloven for å legge til rette for elektroniske dialogløsninger som både gir mer brukervennlige tjenester og en effektiv forvaltning. Arbeids- og sosialdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har igangsatt arbeid for å identifisere behov for endringer i regelverkene slik at dette kan bli bedre tilpasset elektroniske dialogløsninger og legge til rette for automatisert behandling og gode selvbetjeningsløsninger.

2.2.12 Ekspertgruppen for gjennomgang av arbeids- og velferdsforvaltningen

Regjeringen vil arbeide for at arbeids- og velferdsforvaltningen gir gode brukeropplevelser, får flere i arbeid og gir et godt tilbud til de som kan delta i arbeidslivet. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal kjennetegnes av effektiv ressursbruk og minst mulig byråkrati.

Arbeids- og sosialdepartementet oppnevnte 20. mars 2014 en ekspertgruppe for å gjennomgå arbeids- og velferdsforvaltningen og vurdere mulige endringer som kan gjøre organisasjonen bedre i stand til å nå hovedmålene for arbeids- og velferdspolitikken. Formålet med gjennomgangen er å identifisere og foreslå tiltak slik at NAV-kontoret kan sikre bedre brukermedvirkning, gi gode brukeropplevelser og hjelpe flere fra trygd til arbeid med en effektiv ressursbruk. Det er videre et mål at arbeids- og velferdsforvaltningen organiseres og driftes på en måte som sikrer at mest mulig av de samlede ressursene går til brukeroppfølging og tjenesteproduksjon. Gjennomgangen skal fokusere på NAV-kontoret, inklusive forhold som ligger utenfor NAV-kontoret, men som har betydning for NAV-kontorets virksomhet, oppgaveløsning og dermed for brukernes møte med kontoret.

Gruppen leverte sin delrapport 15. september 2014. Innen 15. mars 2015 skal en sluttrapport ferdigstilles. Sluttrapporten vil legge vekt på nåværende og framtidige utfordringer, endringsbehov og forslag til forbedringstiltak.

I beskrivelsen av nåsituasjonen i delrapporten har ekspertgruppen tatt utgangspunkt i brukernes møter med ytelsesforvaltningen i Arbeids- og velferdsetaten, og den har kommet med forslag til hvordan disse kan forbedres. Delrapporten gir både omfattende forslag og forslag som ekspertgruppen har fått opplyst at kan gjennomføres relativt raskt. Ekspertgruppen vil i sluttrapporten konsentrere seg om NAV-kontoret, og gå inn på hvordan de ulike temaene som er angitt i mandatet, kan ha betydning for brukernes møte med NAV-kontorene for både å bedre brukeropplevelsen og for å øke overgangen til arbeid.

Departementet imøteser ekspertgruppens sluttrapport, men er samtidig i ferd med å vurdere ekspertgruppens forslag i delrapporten.

2.2.13 Et mer inkluderende arbeidsliv

Regjeringen undertegnet i mars 2014, sammen med partene i arbeidslivet, den fjerde Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). I den nye avtalen har Regjeringen gjort betydelige forbedringer og forenklinger for å nå målsettingen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Bakgrunn og tall

IA-avtalen bygger på samarbeid og tillit mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Avtalen tar utgangspunkt i en felles forståelse om at arbeid fremmer helse, og at tidlig innsats kan forebygge frafall fra arbeidslivet. Det overordnede målet for avtalen er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er videre nedfelt i tre delmål. 1) Reduksjon i sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i andre kvartal 2001. 2) Hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne. 3)Yrkesaktivitet etter fylte 50 år forlenges med tolv måneder (sett i forhold til 2009–tall).

Den første IA-avtalen ble inngått i 2001. I dag er 26 pst. av virksomhetene i Norge IA-virksomheter. Av disse er det mange store virksomheter og virksomheter i offentlig sektor. Dette medfører at nesten 60 pst. av alle arbeidstakere i Norge jobber i en IA-virksomhet. Gjennom de tre periodene IA-avtalen har virket har måloppnåelsen vært varierende. Det er dessuten vanskelig å vurdere om endringene man ser skyldes IA-avtalen eller andre forhold.I 2. kvartal 2014 var sykefraværet redusert med 10,2 pst. siden 2. kvartal 2001. Det er store forskjeller i relativ endring mellom ulike aldersgrupper, næringer og fylker. Flere grupper har hatt større reduksjon enn 20 pst., mens reduksjonen har vært langt lavere i andre grupper. Det er vaskelig å si noe sikkert om utviklingen knyttet til delmål 2 siden 2001. Dette skyldes at målgruppen ikke er klart definert, og begrensninger i det statisitiske grunnlaget for de indikatorene som benyttes. Når det gjelder forventet gjenværende tid i yrkeslivet for personer over 50 år økte denne med fem måneder i forrige avtaleperiode, mot målsettingen på seks måneder.

Den nye avtalen

Den nye IA-avtalen gjelder frem til 31. desember 2018. I denne perioden er partene forpliktet til å videreutvikle og prøve ut virkemidler for å nå målet om et mer inkluderende arbeidsliv. Helt sentralt står innsatsen på den enkelte arbeidsplass. I dette inngår forebyggende HMS-arbeid, oppfølging av sykmeldte og aktiv inkludering av arbeidstakere som har falt ut av arbeidslivet. For å støtte dette arbeidet stiller Regjeringen en rekke virkemidler til rådighet formidlet gjennom NAV Arbeidslivssenter.

Hovedmål og delmål er videreført fra tidligere avtaler. Det er imidlertid i forbindelse med IA-forhandlingene gjort flere endringer i regelverk og virkemidler, med særlig vekt på forenkling og tillit til arbeidslivets aktører. Gjennom reduksjon og endring i det tidligere omfattende byråkratiet rundt sykefraværsoppfølging frigjøres ressurser som kan brukes til bedre oppfølging av sykmeldte, både i den enkelte virksomhet og i Arbeids- og velferdsetaten. Oppfølgingen gjøres mer fleksibel slik at den er bedre tilpasset den enkeltes situasjon. Sanksjonene mot både arbeidsgivere og leger faller bort, og Arbeids- og velferdsetaten skal i større grad fungere som støttespiller. Ordningen med tilretteleggingstilskudd utvides til å bli et «forebyggings- og tilretteleggingstilskudd», til arbeidsgiver som kompensasjon for merutgifter eller merinnsats i arbeidet med forebygging og tilrettelegging. Dialogmøter skal først og fremst være en arena for arbeidstaker og arbeidsgiver. Andre, som sykmelder og representanter for Arbeids- og velferdsetaten og bedriftshelsetjenesten, kan trekkes inn ved behov. Dialogmøter og oppfølgingsplaner for delvis sykmeldte er ikke lenger påkrevd, men kan gjennomføres når det er hensiktsmessig. Der det trengs kan dialogmøte 2 fremskyndes.

Det skal videre arbeides med å forenkle lønnstilskudd samt forbedre og tydeliggjøre innholdet i tilretteleggingsgarantiene. Ordningen med arbeidsutprøving i egen virksomhet med finansiering fra Arbeids- og velferdsetaten skal utredes.

Det er særlig viktig å hindre at unge faller ut av arbeidslivet. Med den nye avtalen vil unge derfor bli prioritert ved tildeling av tiltaksplasser.

Kunnskapsutvikling står sentralt i den nye IA-avtalen, bl.a. foreslås det å igangsette et forsøk med en forenklet og avgrenset ordning med «sykmeldt i jobb». Denne satsingen vil komme i tillegg til etablerte prosjekter og satsinger i regi av blant annet Sykefraværsprogrammet i Norges forskningsråd, FARVE – Forsøksmidler og Raskere tilbake-ordningen.

Økonomisk ramme

Den økonomiske rammen fra tidligere år er videreført. Innenfor rammen er det satt av 6 mill. kroner til kunnskapsutvikling, og utprøving og videreutvikling av nye tiltak.

Det vises for øvrig til nærmere omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd og resultatområde 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

2.2.14 Pensjonsreformen

Folketrygdens alderspensjon er reformert for å trygge framtidens pensjoner. Det nye pensjonssystemet er basert på enkle hovedprinsipper, gir god motivasjon til arbeid, og legger til rette for en fleksibel overgang mellom arbeid og pensjon. Samtidig har det en god fordelingsprofil.

Fra 1. januar 2011 ble det åpnet for å kunne ta ut fleksibel alderspensjon fra 62 år i folketrygden. Årlig pensjon øker jo senere den tas ut, som følge av at pensjonen da utbetales over færre år. Alderspensjon og arbeidsinntekt kan kombineres fritt uten avkorting av pensjonen. Sysselsettingen har de senere årene økt i aldersgruppene over 62 år, og pensjonsreformen har trolig bidratt til det. Mange under 67 år har tatt ut alderspensjon i kombinasjon med arbeid.

Samtidig ble det innført levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon. Levealdersjustering innebærer at nye pensjonister må arbeide noe lenger for å oppnå samme alderspensjon som andel av inntekten hvis levealderen i befolkningen fortsetter å øke. Med virkning fra 1. mai 2011 er det også innført ny regulering av alderspensjon. Alderspensjon under utbetaling reguleres i samsvar med lønnsveksten, og fratrekkes deretter 0,75 pst. Levealdersjusteringen bidrar sammen med ny regulering til å trygge den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet.

Nye opptjeningsregler fases gradvis inn for personer født i 1954 eller senere, og gjelder fullt ut for personer født i 1963 eller senere. I den nye opptjeningsmodellen er alle år med inntekt opptjent mellom 13 og 75 år pensjonsgivende. Samtidig sikres alle en minsteinntekt i alderdommen gjennom garantipensjonen.

For å sikre at det samlede pensjonssystemet bygger opp under prinsippene i den nye alderspensjonen er reglene i en rekke andre ordninger endret, bl.a. i folketrygdens ytelser til uføre og tjenestepensjonsordningene og avtalefestet pensjon i privat sektor. Fra 1. januar 2011 trådte den nye AFP-ordningen i privat sektor i kraft. Ny AFP er utformet etter de samme prinsipper som den nye alderspensjonen og stimulerer til arbeid.

Stortinget har vedtatt at dagens uførepensjon skal erstattes av en ny uføretrygd, og de nye reglene trer i kraft fra 2015. Fra 2015 blir det også nye regler for uføreytelsen i de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasset den nye uføretrygden i folketrygden.

Innføring av fleksible uttaksregler i folketrygdens alderspensjon fra 1. januar 2011 gjorde det nødvendig med enkelte tilpasninger i folketrygdens ytelser til etterlatte, og tidligpensjonsordningene for sjømenn og fiskere. Regjeringen vil arbeide med ytterligere tilpasninger i disse ordningene.

Det er også gjort nødvendige tilpasninger i regelverket for offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor, som følge av innføringen av fleksible uttaksregler, ny regulering og levealdersjustering fra 2011. Offentlige ansatte har imidlertid ikke like sterke insentiver til å fortsette i arbeid etter 62 år som ansatte i privat sektor. Dette skyldes bl.a. at AFP er beholdt som en tidligpensjonsordning i offentlig sektor, og at de offentlige tjenestepensjonsordningene er videreført som bruttoordninger med en tjenestetid på 30 år for full opptjening. Offentlig ansatte kan ikke kombinere arbeid og pensjon fritt uten avkorting. Regjeringen ønsker å finne løsninger som reduserer problemene som ligger i forskjellene i pensjonssystemene i privat og offentlig sektor. Dette arbeidet må gjøres sammen med partene i arbeidslivet.

Forskningsrådet gjennomfører på initiativ fra Arbeids- og sosialdepartementet en evaluering av virkningene av pensjonsreformen som går over perioden 2011–2018. Det vises til omtale under kap. 601, post 50 Norges forskningsråd.

3 Sentrale utviklingstrekk

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for utviklingstrekk som er viktige for å forstå utfordringene innenfor Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde. Utfordringene og de mål, strategier og tiltak som skal møte disse, er nærmere redegjort for i budsjettproposisjonens Del II. Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingen i økonomiske ytelser som skal sikre den enkelte økonomisk og sosial trygghet samt utviklingen på pensjonsområdet. Arbeidsmiljø- og sikkerhet omtales deretter.

3.2 Arbeidsmarkedet

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge i 2014 er god

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge er god og sysselsettingen er høy. Situasjonen på arbeidsmarkedet har vært nokså stabil fra årsskriftet 2012/2013. I 2. kvartal 2014 var 68,7 pst. av befolkningen 15-74 år sysselsatt og 3,2 pst. av arbeidsstyrken var arbeidsledige1. Den lave arbeidsledigheten viser at de fleste som ønsker arbeid og som står disponible for arbeidslivet, lykkes med å komme i jobb. Samtidig er det en betydelig andel som står utenfor arbeidsstyrken og mottar helserelatert inntektssikring fra folketrygden, mange på langvarig basis.

Høy innvandring gir befolkningsvekst og økt sysselsetting

Norge opplever for tiden god vekst i antall sysselsatte personer. Fra 2. kvartal 2013 til 2. kvartal 2014, har sysselsettingen økt med 1,3 pst., om lag som gjennomsnittet for de siste 20 årene.2 Veksten har kommet i de fleste bransjer, prosentvis mest i overnattings- og servicevirksomhet. I bransjene transport, varehandel, IKT og industri har det vært reduksjon i sysselsettingen. Sysselsettingsandelen i Norge er høyere enn i alle andre europeiske land, med unntak av Island, Sveits og Sverige.3 Sysselsettingsandelen er mye redusert etter toppåret i 2008, se figur 3.1. Det har vært særlig tre grunner til det: Moderat vekst i etterspørsel etter arbeidskraft i etterkant av finanskrisen, flere eldre i befolkningen og høy innvandring.

Det meste av veksten i sysselsettingen, både det siste året og etter EØS-utvidelsen i 2004, må ses i sammenheng med økt arbeidsinnvandring, først og fremst fra EU-land i Øst-Europa. De siste ti årene har innvandrere stått for om lag 2/3 av veksten i sysselsettingen. I fjor utgjorde den samlede innvandringen til Norge om lag 67 000 personer. Med en økende andel innvandrere i den norske befolkningen, øker også utvandringen. I 2013 utvandret 25 000 personer slik at netto innvandring var 42 000. Ved utgangen av året var det registrert 358 000 sysselsatte innvandrere bosatt i Norge.

Den høye innvandringen bidrar til både økt sysselsetting og til befolkningsvekst. Det siste året har det vært om lag like stor prosentvis vekst i befolkningen 15-74 år som i antallet sysselsatte. Målt som andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder, har sysselsettingen endret seg lite etter årsskiftet 2012/2013.

Andelen av befolkningen og av de sysselsatte som har utenlandsk bakgrunn øker. Ved årsskiftet 2013/2014 var 12,4 pst. av befolkningen og 13,7 pst. av de sysselsatte4 født i et annet land. I gjennomsnitt er sysselsettingen blant innvandrere lavere enn blant befolkningen ellers. Denne avstanden øker om det justeres for at innvandrergruppen i gjennomsnitt er yngre. I 4. kvartal 2013 var om lag 63 pst. av innvandrerne sysselsatt, mot om lag 70 pst. i befolkningen ellers. Differansen har avtatt over tid, også det siste året. Redusert forskjell i sysselsettingsandelen mellom innvandrere og personer født i Norge må ses i sammenheng med at arbeidsinnvandrere fra EU-land i Øst-Europa har vært den største innvandringsgruppen de siste ti årene. Blant innvandrere fra disse landene er sysselsettingen gjennomgående høy. Blant innvandrere fra Afrika og Asia er sysselsettingen langt lavere.

Stabilt lav sysselsetting blant funksjonshemmede

Om lag 17 pst. av befolkningen 15-66 år oppgir å ha en funksjonshemming, ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Sysselsettingen blant funksjonshemmede (43 pst.) er lavere enn for befolkningen forøvrig (74 pst.). Sysselsettingen blant funksjonshemmede i Norge er heller ikke høy sammenlignet med andre land. Sysselsettingsandelen blant funksjonshemmede utgjør om lag 60 pst. av sysselsettingsandelen blant befolkningen i alt. I Sverige er denne andelen om lag 80 pst. Sysselsettingen er lavere i alle aldersgrupper, men forskjellen er minst blant de unge. Mange av de sysselsatte funksjonshemmede jobber deltid (45 pst.) og mange (65 pst.) mottar ulike stønader, først og fremst helserelaterte stønader.

Deltakelsen i arbeidslivet blant funksjonshemmede sammenlignet med befolkningen i alt har endret seg lite over konjunkturene. Arbeidsledigheten blant funksjonshemmede er heller ikke vesentlig høyere enn blant befolkningen ellers. I en ny forskningsrapport er funksjonshemmede fulgt over tid.5 Der framkommer det at både funksjonshemmingen og den svake arbeidsmarkedstilknytningen for mange er av varig karakter.

De langt fleste sysselsatte har faste kontrakter

Faste kontrakter er det normale i det norske arbeidslivet. Andelen midlertidig ansatte er lavt, og er ytterligere noe redusert det siste året. I 2. kvartal 2014 var 7,6 pst. av de sysselsatte midlertidig ansatte. Ungdom og i noen grad kvinner er overrepresentert blant midlertidig ansatte. Det siste året har andelen ungdom på midlertidige kontrakter gått ned. Andelen midlertidig ansatte er høyest i overnattings- og serveringsvirksomhet og undervisning. Andelen er også høy i personlig tjenesteyting og helse- og sosialtjenester.

Kilde: Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse

Lav arbeidsledighet

Arbeidsledigheten i Norge er lav. Dette gjelder både om vi sammenligner med nivået i EU og med det langsiktige gjennomsnittet i Norge. I 2. kvartal 2014 var 3,2 pst. av arbeidsstyrken arbeidsledige, jf. Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU). Nivået er i underkant av nivået ett år tidligere og lavere enn gjennomsnittet for de siste tjue årene. På samme tid var arbeidsledigheten i EU 10,3 pst., jf. Eurostat. Kjønnsforskjellen i arbeidsledigheten i Norge er liten. Nær ¼ av de som oppga å være arbeidsledige i 2. kvartal 2014 hadde utdanning som hovedsakelige aktivitet.

De fleste arbeidsledige er ledige i bare en kort periode. Varigheten av ledighetsperioden øker med alder. Ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse hadde 27 pst. av de ledige i 2. kvartal 2014 vært arbeidsledige ut over seks måneder, og gjennomsnittlig varighet på ledighetsperioden var 28 uker. Tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet fra juli 2013 viser at 53 pst. av de helt ledige hadde vært arbeidssøkere i minst seks måneder.

Blant 15–24-åringer er AKU-ledigheten 2,5–3,0 ganger høyere enn ledigheten i hele arbeidsstyrken. Også innvandrergruppen har høyere arbeidsledighet enn befolkningen ellers. I 2. kvartal 2014 var ledighetsraten blant innvandrere 7 pst., dvs. 3,5 ganger høyere enn for befolkningen ellers. Dette forholdstallet har holdt seg nokså konstant over tid. Men som følge av at andelen av befolkningen med utenlandsk bakgrunn har økt mye de siste ti årene, har også andelen av de ledige med utenlandsk bakgrunn økt. I 2. kvartal 2014 utgjorde innvandrere 39 pst. av alle registrerte ledige.

206 000 personer har nedsatt arbeidsevne

Ved utgangen av 2. kvartal 2014 var det 206 000 personer som hadde nedsatt arbeidsevne. Dette utgjør 6,2 pst. av befolkningen 18-66 år. Av disse mottok tre av firearbeidsavklaringspenger. Kvinner er overrepresentert blant personer med nedsatt arbeidsevne. Antall personer med nedsatt arbeidsevne økte mye fra innføringen av arbeidsavklaringspenger i mars 2010 og fram til årsskiftet 2010/2011. Senere har det vært noe nedgang, men nedgangen har ikke kommet i alle aldersgrupper. Blant de over 60 år har det vært en markert økning. Arbeids- og velferdsetaten vurderer at 57 pst. av de som er registrert med nedsatt arbeidsevne, har behov for arbeidsrettede tiltak for å komme i arbeid.

3.3 Sentrale ytelser

Dagpenger

Utviklingen i antall mottakere av dagpenger er nært knyttet til utviklingen i antall arbeidsledige og permitterte. I gjennomsnitt mottok om lag 53 700 personer dagpenger i 2013. Mens antallet dagpengemottakere avtok gradvis fra om lag 69 000 i 2010 til om lag 53 100 i 2012, var nivået tilnærmet uendret i 2013. I første halvår 2014 økte antallet dagpengemottakere til om lag 59 700 personer. Økningen har sammenheng med et økt antall registrerte ledige og en økt andel ledige med rett til dagpenger. Se Programkategori 33.30 Arbeidsliv for ytterligere omtale av dagpenger.

Sykepenger

I 2. kvartal 2014 var det sesongkorrigerte sykefraværet på 6,5 pst. Dette er på samme nivå som i 1. kvartal 2014 og 0,8 pst. lavere enn på samme tid i 2013. Sykefraværet har vært relativt stabilt siden 4. kvartal 2011, og har de siste to og et halvt årene variert mellom 6,4 og 6,6 pst. Disse nivåene er blant de laveste siden sykefraværsstatistikken ble etablert i 2000.

Målet i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er en reduksjon i sykefraværet med 20 pst. fra 2001–nivået. Det sesongjusterte sykefraværet er redusert med 10,2 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2014.

Det vises til nærmere omtale om sykefravær under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Arbeidsavklaringspenger

I juli 2014 var det nær 156 000 personer som mottok arbeidsavklaringspenger. Dette er 5,8 pst. lavere enn i juli 2013. Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen i alderen 18-66 år var 4,7 pst. i juli 2014. Andelen er redusert med 0,3 prosentenheter siden tilsvarende periode i 2013.

Det vises til nærmere omtale om arbeidsavklaringspenger under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Uførepensjon

Ved utgangen av 2. kvartal 2014 mottok nær 309 000 personer uførepensjon. Dette er 0,5 pst. høyere enn ved utgangen av 2. kvartal 2013. Antall mottakere av uførepensjon som andel av befolkningen i alderen 18-66 år var 9,4 pst. ved utgangen av 2. kvartal 2014. Andelen er uendret i forhold til samme tidspunkt i 2013.

Det vises til nærmere omtale om uførepensjon under Resultatområde 2 Arbeid og velferd, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

Helserelaterte ytelser

Figur 3.3 viser utviklingen i både antall og andel personer som mottok helserelaterte ytelser (sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon) ved utgangen av året. Utviklingen i mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer ikke nødvendigvis utviklingen i antall personer som står utenfor arbeidslivet. En del av personene har tilknytning til arbeidslivet. De fleste mottakere av sykepenger har et arbeidsforhold. En del har graderte ytelser og jobber samtidig deltid. Også personer som har fulle ytelser, for eksempel full uførepensjon og jobber opp til ett grunnbeløp i folketrygden (1 G), kan ha delvis tilknytning til arbeidslivet. I figuren er det korrigert for at flere kan motta mer enn én ytelse samtidig.

Antall mottakere av de helserelaterte ytelsene har økt fra i underkant av 500 000 i 2001 til i overkant av 580 000 i 2013. Antallet økte i perioden 2001–2010, med unntak av en nedgang fra 2003 til 2004. Fra 2010 til 2013 har antallet blitt redusert med om lag 11 000 mottakere.

Fra 2012 til 2013 har antallet blitt redusert med om lag 6 600 personer, og antall mottakere som andel av befolkningen mellom 18 og 66 år er redusert med 0,4 prosentenheter. Fra 2012 til 2013 har det vært en nedgang på om lag 3 900 mottakere av uførepensjon og 4 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger, mens det har vært en økning på om lag 1 400 mottakere av sykepenger.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år, har økt fra 17,4 pst. i 2001 til 17,8 pst. i 2013. Andelen økte fra 2001 til 2003, men den var relativt stabil i perioden 2004 til 2011. I 2013 avtok andelen for tredje år på rad og var på det laveste nivået siden 2001.

Mottak av helserelaterte ytelser varierer bl.a. med befolkningens størrelse, alder og kjønn. Antall mottakere må derfor forventes å variere som følge av endret befolkningssammensetning. Videre vil utviklingen også være påvirket av at det i perioden har vært en sterk befolkningsvekst blant annet som følge av stor innvandring. Dette er nærmere drøftet i avsnittet om betydningen av alderssammensetning og innvandring for mottak av helserelaterte ytelser nedenfor.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Betydningen av alderssammensetning og innvandring for utviklingen i mottak av helserelaterte ytelser

Mottak av helserelaterte ytelser varierer med alder og kjønn. Den demografiske utviklingen har bl.a. vært kjennetegnet av at andelen eldre har økt. I tillegg har en kraftig innvandring siden midten av 2000–tallet bidratt til sterk økning i befolkningen i yrkesaktiv alder og til vridninger i alderssammensetningen.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har analysert utviklingen i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene, med et særlig fokus på effekten av demografiske endringer6. Hensikten med analysen var å undersøke i hvilken grad endringer i alders- og kjønnssammensetningen har hatt betydning for utviklingen i mottak av helserelaterte ytelser. I tillegg ser analysen på om den sterke arbeidsinnvandringen siden 2005 kan ha dempet en underliggende økende trend i mottak av helserelaterte ytelser i den øvrige befolkningen, siden bosatte uten norsk statsborgerskap har en lavere andel mottakere av helserelaterte ytelser enn norske statsborgere.

Figur 3.4 viser utviklingen i andelen av befolkningen i alderen 18 til 66 år som mottok helserelaterte ytelser i perioden 1992 til 2012. Den heltrukne grafen viser utviklingen i perioden for alle bosatte. Den stiplede grafen viser utviklingen kun for norske statsborgere. Ved å se på bare de norske statsborgerne, ser man i stor grad bort fra at tallene kan være påvirket av den store arbeidsinnvandringen som har funnet sted fra siste halvdel av 2000–tallet.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Felles for begge grafene er at man i perioden 1992–2003 hadde en sterk vekst i andelen av befolkningen som mottok helserelaterte ytelser. Utviklingen for alle bosatte viser at det deretter var en utflating og en svak nedgang frem til i dag. Når vi kun ser på norske statsborgere, ser vi at det har vært en vekst i bruken av de helserelaterte ytelsene også siden 2003. Innvandringen kan derfor sies å ha kamuflert en svak økning de siste årene.

Behovet for sykdomsrelatert inntektssikring øker med alderen, og årene etter 2003 har vært preget av at de store etterkrigskullene har nådd en alder der særlig uførepensjoneringen er høy. Arbeids- og velferdsdirektoratets analyser tyder imidlertid på at endringer i alderssammensetningen alene forklarer lite av veksten fram til 2004, og den faktiske nedgangen etterpå har kommet på tross av at alderssammensetningen trekker i motsatt retning. Det ser dermed ut til at andre forhold enn endret alderssammensetning i befolkningen har bidratt til de store endringene i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene. Dette kan for eksempel være endringer i befolkningens helse og utdanningsnivå, forhold på arbeidsmarkedet, eller endringer i regelverk og endringer i individuell adferd. En studie fra Frischsenteret har tatt hensyn til effekten av økt utdanningsnivå og konkludert med at den sterke veksten i uførerater fra 1994 til 2006 må søkes i mekanismer som fører til økt uførerisiko, gitt personers alder og utdanning7.

Tapte årsverk

Mange som mottar helserelaterte ytelser har tilknytning til arbeidslivet. Figur3.5 tar hensyn til at mange mottakere av helserelaterte ytelser også er sysselsatt. Figuren viser et estimat på utviklingen i antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser beregnet av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Med tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser menes her hvor mange ekstra årsverk det ville utgjort dersom alle som mottok sykepenger på grunn av legemeldt fravær, eller som mottok arbeidsavklaringspenger8 eller uførepensjon i stedet hadde arbeidet. De tapte årsverkene beregnes ved at det tas hensyn til hvor stor andel av en full ytelse hver person mottar, og hvor stor andel av året personen mottar denne ytelsen. Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftsreserve, og kan ikke tolkes som et realistisk anslag på hvor mange som kan komme tilbake i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet.

I gjennomsnitt for 2013 gikk 528 000 årsverk «tapt» knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Dette er en nedgang på om lag 5 000 årsverk, eller 0,9 pst., sammenlignet med 2012. Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser økt med om lag 76 000, eller 17 pst.

Antall årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser tilsvarte 16,2 pst. av befolkningen i alderen 18-66 år i 2013. Andelen mottakere blant befolkningen er redusert med 0,3 prosentenheter fra 2012, mens det har vært en økning på 0,3 prosentenheter sammenlignet med 2001.

Det er mange personer som bidrar til de tapte årsverkene presentert i figur 3.5. Til sammen har nær 1,3 mill. unike personer tapt hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Det er derfor ikke slik at 528 000 personer stod permanent utenfor arbeidslivet som følge av mottak av helserelaterte ytelser i 2013. I gjennomsnitt stod 2,4 personer bak hvert tapte årsverk i 2013. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert årsverk i de ulike ordningene. De fleste som har sykefravær har korte fravær, og derfor bidro om lag 834 000 personer til de 106 000 tapte årsverkene i kategorien sykefravær (dvs. det står 7,9 personer bak hvert tapte årsverk). I kategorien uførepensjon står det 1,2 personer bak hvert tapte årsverk, mens det for personer som mottar arbeidsavklaringspenger står 1,5 personer bak hvert tapte årsverk.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Mottak av helserelaterte ytelser varierer med alder og kjønn. Tapte årsverk knyttet til helserelaterte ytelser vil derfor variere både med befolkningens størrelse og som følge av endret befolkningssammensetning, jf. omtale ovenfor. Videre vil utviklingen også være påvirket av at det i perioden har vært en sterk befolkningsvekst blant annet som følge av stor innvandring.

Den faktiske økningen i tapte årsverk fra 2001 til 2013 må blant annet ses i sammenheng med at befolkningen i yrkesaktiv alder har blitt eldre. Dersom befolkningen ikke hadde endret seg fra 2001 til 2013, ville det vært en nedgang på om lag 16 000 personer eller 3,5 pst. i tapte årsverk i denne perioden. Den faktiske utviklingen i aldersspesifikke rater er da lagt til grunn. Utviklingen varierer mellom aldersgruppene. Reduksjonen har særlig funnet sted blant befolkningen over 53 år, mens det har vært en svak økning blant befolkningen mellom 18 og 25 år og blant befolkningen mellom 40 og 50 år.

Alderspensjon i folketrygden

Figur 3.6 viser den historiske utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden i perioden 1980–2013, samt framskrivinger til 2050.

Ved utgangen av 2013 var det om lag 800 000 alderspensjonister i folketrygden. Antallet alderspensjonister har økt de senere årene, og det forventes en økning i antall alderspensjonister også i årene framover, som følge av at de store årskullene født etter 2. verdenskrig vil gå over på alderspensjon. Antall alderspensjonister økte i tillegg kraftig fra 2010 til 2013 som følge av at alderspensjonen fra 2011 kan tas ut fra 62 år og fritt kombineres med arbeidsinntekt. Fem nye årskull kunne dermed ta ut alderspensjon i 2011. Endringer i mønsteret for når man velger å ta ut alderspensjon vil også framover påvirke årlig vekst i antall alderspensjonister.

I tillegg til årskullenes størrelse påvirkes antall alderspensjonister av utviklingen i levealderen. Forventet gjenstående levealder ved 67 år i 1973 var om lag 14 år. I 2013 hadde den økt til 19 år, og i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå anslås den å øke videre til 22 år i 2050. Fra 1973 til 2010 var pensjonsalderen i folketrygdens alderspensjon 67 år, men med mulighet til å utsette uttaket av alderspensjon til 70 år. I denne perioden var det en sterk sammenheng mellom utviklingen i antall personer over 67 år og antall alderspensjonister, da de aller fleste har tatt ut alderspensjon ved 67 år.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden fra 62 år, og det opparbeides pensjonsrettigheter til og med fylte 75 år. Fleksibelt uttak i folketrygden er nøytralt utformet, og årlig pensjon vil bli betydelig høyere jo senere den tas ut. Det er også mulig å kombinere alderspensjon fra folketrygden og arbeid uten avkorting i pensjonen. En kan fortsatt motta uførepensjon i folketrygden fram til 67 år, og uførepensjonister går over på alderspensjon fra 67 år.

Den økte fleksibiliteten har isolert sett bidratt til en økning i antall alderspensjonister i folketrygden ved at om lag 70 000 personer har tatt ut alderspensjon helt eller delvis mellom 62 og 66 år ved utgangen av 2013. Insentivene i det nye pensjonssystemet ventes på den annen side over tid å bidra til at mange vil ønske å utsette pensjoneringen.

Yrkesaktiviteten for personer over 60 år har økt i de senere årene, og andelen arbeidstakere har særlig økt i aldersgruppen 62–66 år. Mange velger å kombinere arbeid og pensjon, og nær 2 av 3 av de som har tatt ut alderspensjon før 67 år er registrert i arbeid jf. nærmere omtale under Programkategori 29.70 Alderdom.

Avtalefestet pensjon

Fra 2011 beregnes AFP i privat sektor som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden og kan tas ut samtidig med denne. Personer som tok ut AFP i privat sektor før 2011 vil motta AFP etter gammel ordning fram til de fyller 67 år. Fra og med 2011 er AFP-pensjonistene fordelt på grupper som mottar AFP etter gammel og ny ordning i privat sektor, og grupper som mottar AFP i offentlig sektor. AFP i offentlig sektor er i store trekk beholdt som tidligere.

Ved utgangen av 2013 var det vel 39 000 AFP-mottakere i privat sektor, hvorav 10 000 med gammel AFP og vel 29 000 med ny AFP. Foreløpige tall viser at antall mottakere av offentlig AFP var nær 25 000. Ny AFP i privat sektor innebærer bl.a. at alle som arbeider i virksomheter i privat sektor og som har avtale om AFP vil få rett til et eget AFP-påslag til folketrygdens alderspensjon. Som følge av at AFP-påslaget er livsvarig og at man har rett til påslaget uavhengig av når pensjonen tas ut, vil det over tid bli en sterk økning i antall mottakere av AFP. Siden ytelsen er utformet som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden, er på den annen side gjennomsnittlig årlig ytelse langt lavere enn ved den gamle ordningen.

Pensjoner fra Statens pensjonskasse

Som figur 3.7 viser, har antallet pensjonister i Statens pensjonskasse økt kraftig fra 2000 og fram til i dag. Totalt antall alderspensjonister økte fra 88 500 i 2000 til om lag 145 000 i 2013. Totalt antall særalderspensjonister (pensjonister som går av med særaldersgrense før de fyller 67 år) økte fra 5 100 i 2000 til 9 900 i 2013. Tilsvarende har totalt antall AFP-pensjonister økt fra 7 300 i 2000 til 10 400 i 2013, mens totalt antall uførepensjonister økte fra 43 100 i 2000 til 59 600 i 2013.

I perioden 2014–2035 forventes en fortsatt høy vekst i antall alderspensjonister. Deretter vil veksten flate ut. Dette er basert på en forutsetning om at antall aktive medlemmer er stabilt rundt 300 000 i hele framskrivningsperioden, hvilket har vært situasjonen fra 2000 og fram til i dag. Antall alderspensjonister med særaldersgrense forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 10 000 og 11 000, mens antall AFP-pensjonister nådde et toppnivå med 13 000 i 2010. Antall AFP-pensjonister forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 11 000 og 12 000 resten av perioden. Svingningene skyldes variasjoner i aldersammensetning til den aktive bestanden. Antall uførepensjonister vil i perioden øke jevnt til et nivå på 73 500 i slutten av perioden. I framskrivningen er det forutsatt at uttaksgraden (andel som pensjonerer seg i forhold til potensialet) er stabil, hvilket også samsvarer med situasjonen fra 2000 og fram til i dag.

Framskrivingen er basert på dagens adferdsmønster og dagens regelverk. Det er ikke lagt inn noen antagelser om at nytt regelverk vil endre uttaksmønsteret. Den store økningen av pensjonister frem til 2014 skyldes primært at det har blitt flere medlemmer som har nådd pensjonsalderen, samt at levetiden har økt for alderspensjonistene. Flere medlemmer er blitt 62 år og har fått mulighet til å ta ut AFP. Andelen som har tatt ut AFP og gjennomsnittlig pensjonsgrad for AFP-pensjonistene har imidlertid vært synkende de senere årene.

Andre ytelser i folketrygden

Grunnstønad og hjelpestønad

Grunn- og hjelpestønad skal gi økonomisk kompensasjon til personer som på grunn av varig sykdom eller skade har visse ekstrautgifter eller som har behov for særskilt tilsyn og pleie.

Ved utgangen av 2013 mottok 123 000 personer grunnstønad. Det siste året har antall stønadsmottakere blitt redusert med 1 900 personer, som tilsvarer en nedgang på 1,5 pst. Det var 134 000 mottakere av grunnstønad ved utgangen av 2003. I løpet av tiårsperioden er antall mottakere redusert med 7,9 pst.

Ved utgangen av 2013 mottok om lag 78 000 personer hjelpestønad. Det er nær 2 800, eller 3,4 pst., færre stønadsmottakere enn ved utgangen av 2012. Det var 90 000 mottakere av hjelpestønad ved utgangen av 2003. Antall mottakere er redusert med 12,5 pst. i løpet av tiårsperioden.

Ytelser til enslige forsørgere

Om lag 60 pst. av mottakerne av overgangsstønad har en arbeidsinntekt som overstiger et halvt grunnbeløp, og mottar dermed redusert overgangsstønad. Antall mottakere av overgangsstønad ble redusert med om lag 1 100 personer fra 2012 til 2013, til om lag 20 200 personer i 2013.

Ved utgangen av 2013 var det om lag 7 300 enslige forsørgere som kun mottok stønad til barnetilsyn. Dette er om lag uendret sammenlignet med 2012.

Samlet utgjør dette en reduksjon i antall mottakere av ytelser til enslige forsørgere på om lag 1 200 personer. Utviklingen i antall mottakere og andelen mottakere med redusert overgangsstønad antas å ha sammenheng med endringene i regelverket for overgangsstønaden som er gjennomført de siste årene, samt utviklingen på arbeidsmarkedet.

Utbetalingene til bidragsforskott har gått ned hvert år siden gjennomføringen av bidragsreformen i 2003. Hovedårsaken antas å være at et økende antall foreldre velger å ordne bidragsspørsmålet seg imellom uten bistand fra det offentlige. Utgiftene forventes fortsatt å gå nedover de kommende årene. Se programkategori 29.20 Enslige forsørgere for ytterligere omtale.

Oversikt over utviklingen i de sentrale stønadene

Nedenfor følger en oversikt over utviklingen i antall mottakere for de sentrale stønadene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

Mottakere¹ av sentrale ytelser ved utgangen av årene 2011–2013 (utvalgte stønadsgrupper):

Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden – realvekst i 2015–kroner (mill. kroner)¹

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger: Det trygdefinansierte sykefraværet økte i 2008, og spesielt i 2009. I 2010 var det en betydelig nedgang i sykefraværet sammenlignet med året før. Nedgangen fortsatte i 2011 og 2012. I 2013 snudde utviklingen, og sykefraværet økte noe. For 2014 og 2015 legges det til grunn nullvekst i det trygdefinansierte fraværet per sysselsatt. Realveksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av endringer i sysselsettingen. Den underliggende sysselsettingsveksten har vært positiv i hele perioden, utenom en svak nedgang i 2009 og 2010. I 2014 og 2015 anslås realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter til hhv. 0,7 pst. og 0,8 pst.

Arbeidsavklaringspenger: Fra 1. mars 2010 er rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad slått sammen under betegnelsen arbeidsavklaringspenger. Disse ytelsene er derfor gruppert sammen under arbeidsavklaringspenger for hele tidsperioden tabellen dekker. I 2009 økte utgiftene til rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad samlet sett med 3,5 mrd. 2015–kroner, tilsvarende 10,4 pst. Utgiftene til alle tre ordninger økte. Det må ses i sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet og veksten i sykefraværet i 2008 og 2009. I 2010 økte utgiftene med 7,1 pst. Veksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk. Dette understøttes av lavere vekst i 2011, og en nedgang på 4,2 pst. i 2012 og på 3,1 pst. i 2013. I 2014 og 2015 anslås realveksten i utgiftene til arbeidsavklaringspenger å bli redusert med 5,8 pst. i 2014 og 5,5 pst. i 2015.

Uførepensjon: Utgiftene til varig uførepensjon følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. Antallet uførepensjonister var relativt stabilt i perioden 2008–2009. Veksten på uføreområdet i denne perioden var hovedsakelig innenfor tidsbegrenset uførestønad som er inkludert i tallene for arbeidsavklaringspenger. Realveksten i 2010 og 2011 er i tråd med den demografiske utviklingen i befolkningen. I 2012 var det høy overgang til uførepensjon fra arbeidsavklaringspenger. Det har sammenheng med at vedtakene til mange tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad opphørte i desember 2011, og at mange av disse fikk innvilget varig uførepensjon. Tilgangen til uførepensjon økte noe gjennom 2013. I 2014 og 2015 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til uføretrygd til hhv. 0,3 pst. og 1,8 pst.

Alderspensjon: I 2009 og 2010 økte gjennomsnittlig antall alderspensjonister relativt svakt. Utgiftsveksten i disse årene skyldtes hovedsakelig økt gjennomsnittlig pensjon, bl.a. som følge av økte tilleggspensjoner og opptrapping av minstepensjonen i perioden 2008–2010. Fra 2011 til 2013 har det vært en sterk vekst i antall alderspensjonister over 67 år. Fra 2013 til 2014 anslås antallet å øke med 27 000 personer. Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. Mange valgte å ta ut alderspensjon før 67 år, og dette bidro til at utgiftene til alderspensjon fra 2010 til 2011 økte med hele 10,1 mrd. 2015–kroner, tilsvarende 7,2 pst. Også i 2012, 2013 og 2014 økte utgiftene mye, med 6,8, 5,4 og 5,1 pst. reelt. Veksten har vært noe avtakende i disse årene, og dette har sammenheng med at veksten i antall alderspensjonister under 67 år har vært avtakende. I årene framover vil utgiftene til alderspensjoner fortsette å øke kraftig, hovedsakelig som følge av at det blir flere alderspensjonister. Utgiftsveksten ventes å bli noe lavere enn i årene 2011 – 2014, bl.a. som følge av at det etter 2015 ventes lav vekst i antall alderspensjonister i aldersgruppen 62 – 66 år.

3.4 Økonomisk og sosial trygghet

Det store flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Norge er blant de landene i verden med minst forskjeller i levekår, og sammenlignet med andre land kommer Norge godt ut på EUs indikatorer for risiko for fattigdom eller sosial eksklusjon. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste har hatt en markert oppgang i realinntekten og forbruket. Den generelle langsiktige trenden fra midten av 1980-tallet fram til 2006 er at inntektsforskjellene viste en svak, men jevn økning. Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte. Økt lønnsspredning har også trukket i retning av økende forskjeller. Fra 2006 har det vært relativt små endringer i inntektsfordelingen. Det har vært en tendens til økte inntektsforskjeller etter 2009. Enkelte grupper, spesielt enslige forsørgere og barnefamilier med små barn, har hatt en svakere inntektsutvikling enn gjennomsnittet de siste årene.

Selv om inntektsforskjellene er små, er det noen som har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres muligheter for fullverdig deltakelse i samfunnet. En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen med inntekt under et gitt nivå (vanligvis 60 pst. eller 50 pst. av medianinntekten). Forekomsten av lavinntekt er relativt liten i Norge sammenlignet med andre land. Et godt utbygd tjenestetilbud bidrar også til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Offentlige tjenester, som utdanning, helse- og omsorgstjenester, barnehage mv., har stor betydning for levekårene i befolkningen.

Andelen med lavinntekt har vært relativt stabil de senere årene, men har i et lengre tidsperspektiv økt noe. Dette må sees i sammenheng med at inntektsforskjellene økte noe fram til 2006. Andelen med lavinntekt har holdt seg noenlunde stabil de senere årene, til tross for økonomisk vekst. En av forklaringene på dette er at lavinntektsmålet er relativt, og medianinntekten har økt de senere årene. Svak eller manglende tilknytning til arbeidsmarkedet er den viktigste årsaken til at noen havner i lavinntektsgruppen. Mange av disse mottar offentlige stønader. Selv om realinntektsveksten i gjennomsnitt har vært betydelig også for disse, har den vært svakere enn veksten i medianinntekten. En økning i antall nyankomne innvandrere kan også være med på å forklare utviklingen. For mange innvandrere tar det relativt lang tid å få fotfeste i arbeidslivet. I tillegg kan også endrede familie- og livsmønstre med flere enslige forsørgere og enslige som bor alene, isolert sett ha bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom éninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter.

Lavinntekt kan måles både årlig og over tid. Årlig lavinntekt kan medføre levekårsproblemer for husholdninger som opplever store fall i inntekten. Det antas imidlertid at lavinntekt over tid i større grad øker risikoen for fattigdom og levekårsproblemer. I treårsperioden 2010–2012 hadde 3,4 pst. av befolkningen, eller om lag 156 000 personer, en inntekt under 50 pst. av mediangjennomsnittet i perioden (OECD-ekvivalensskala). Dette er en økning på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med forutgående treårsperiode (2009–2011). Studenter er holdt utenfor. I treårsperioden 2010–2012 hadde 7,9 pst. av befolkningen, eller om lag 362 000 personer, en inntekt under 60 pst. av mediangjennomsnittet (EU-skala). Dette er en økning på 0,2 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Det er imidlertid stor mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen, dvs. at de fleste i lavinntektsgruppen er der i en relativt kort periode.

Forekomsten av lavinntekt blant innvandrerbefolkningen gikk ned fram mot perioden 2009–2011, men har økt noe igjen i perioden 2010–20129, og ligger fortsatt på et høyt nivå. Målt ut fra 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala) hadde 16 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2010–2012. Tilsvarende andel målt ved 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 26 pst. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Eksempelvis er andelen naturlig nok høyere blant nyankomne innvandrere enn blant innvandrere med lang botid. Blant nyankomne innvandrere har lavinntektsandelen økt betraktelig de siste årene.

Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Andelen unge, samt barn og barnefamilier, med lavinntekt har økt. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant pensjonister, falt. Forekomsten av lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, blant enslige forsørgere, i barnerike familier, innvandrerbefolkningen og blant aleneboende minstepensjonister enn i befolkningen for øvrig.

Fra en begynte å måle vedvarende lavinntekt på slutten av 1990-tallet og fram til midten av 2000-tallet fant det sted en kraftig økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Økningen fant sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier og barn i husholdninger med svak yrkestilknytning. Innvandrerfamilier er overrepresentert i disse gruppene. Veksten flatet ut og andelen holdt seg stabil fram til treårsperioden 2009–2011, men økte igjen i 2010–2012. I perioden 2010–2012 levde 5,1 pst. (49 800 barn) av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ved 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala). Dette er 0,2 prosentpoeng høyere andel enn i 2009–2011. Andelen målt med 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 8,0 pst. (78 200 barn) i perioden 2010–2012, en økning fra 7,6 pst. i foregående periode. Antallet barn i lavinntektsgruppen har jevnt over økt også i perioder med stabil andel fordi befolkningen øker. Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Dette har sammenheng med en kombinasjon av svak arbeidsmarkedstilknytning hos foreldrene og barnerike familier. Om lag halvparten av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn. I treårsperioden 2010–2012 levde 25 pst. av alle barn med innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ut fra 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala). Andelen var 34 pst. målt ut fra 60 pst. av medianinntekten (EU-skala). Det er spesielt høy forekomst av barn i lavinntektshusholdninger med landbakgrunn fra Somalia, Afghanistan, Irak og Pakistan.

Andelen unge med lavinntekt har økt de senere år. Nesten en tredel av personene i lavinntektsgruppen i treårsperioden 2010–2012 var i alderen 18-34 år (60 pst. av medianinntekten, EU-skala).

Økonomisk sosialhjelp

Antall mottakere av økonomisk stønad etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (økonomisk sosialhjelp) økte med 6 000 personer fra 2012 til 2013. Økningen skjedde i alle aldersgrupper. I løpet av 2012 mottok i alt 114 800 personer økonomisk sosialhjelp, og i 2013 økte tallet til 120 800 personer, eller 2,5 pst. av befolkningen. Tallet omfatter både personer som mottar økonomisk sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad, og personer som har økonomisk sosialhjelp som hovedkilde til forsørgelse. Samtidig mottok 9 000 personer kvalifiseringsstønad i 2013, om lag 1 200 færre enn året før. Blant personer som mottok kvalifiseringsstønad fikk nesten halvparten samtidig supplerende sosialhjelp. Store deler av økningen i antall sosialhjelpsmottakere fra 2012 til 2013 skyldes at flere arbeidsledige mottok økonomisk sosialhjelp i 2013. I 2008 var antall mottakere av økonomisk sosialhjelp på det laveste nivået på tjue år, 109 300 personer eller 2,4 pst. av befolkningen. Det hadde da vært en årlig nedgang fra 3,2 pst. i 2003. Både antallet og andelen økte i 2009 og 2010, men da fra et lavt nivå i årene 2007 og 2008. Økningen må sees i sammenheng med svekkelsen på arbeidsmarkedet, og at økonomisk sosialhjelp er et nedre økonomisk sikkerhetsnett i velferdsordningene. I 2011 og 2012 falt antallet mottakere noe igjen, og andelen sosialhjelpsmottakere var på samme nivå som i 2008. Antallet mottakere i 2013 var det høyeste siden 2006, men likevel lavere målt som andel av befolkningen, også lavere enn i 2009 og 2010. Tar man hensyn til at en del stønadsmottakere forsørger barn og ektefelle, er det om lag 5 pst. av befolkningen som lever i husholdninger som mottar økonomisk sosialhjelp i løpet av et år.

Unges stønadsmottak er mer avhengig av utviklingen i arbeidsmarkedet enn for befolkningen ellers. En stor del av veksten i antall stønadsmottakere fra 2008 til 2010 kom i aldersgruppen 18-24 år. Av sosialhjelpsmottakerne i 2013 var 37 pst. under 30 år. Dette var samme andel som for årene før. Som andel av befolkningen i aldersgruppen 16-30 år utgjorde unge med sosialhjelp 4,8 pst. i 2013. Denne andelen har gått noe ned det siste tiåret (5,8 pst. i 2002).

Personer med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av sosialhjelpsmottakerne. Denne andelen var 37 pst. i 2013, mot 35 pst. i 2012 og 31 pst. i 2010. Økningen må bl.a. ses i sammenheng med at antall personer med innvandrerbakgrunn i totalbefolkningen har økt10.

Det ble utbetalt totalt i overkant av 5,1 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2013. Dette var en økning på 0,6 mrd. kroner, eller om lag 14 pst., sammenlignet med 2012. Økningen skyldes både at antall mottakere økte og at den gjennomsnittlige utbetalingen per stønadsmåned økte fra 7 800 kroner i 2012 til 8 300 kroner i 2013. En svak økning i stønadslengde fra 5,0 til 5,1 måneder bidrar også noe.

Det er til dels store ulikheter i utviklingen i utgifter til økonomisk sosialhjelp og utviklingen i antall stønadsmottakere mellom kommuner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering).

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. Nesten halvparten (47 pst.) mottok stønad i inntil tre måneder i 2013, mens 21 pst. mottok stønad i kun én måned. En ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. 38 pst. av mottakerne hadde stønad i seks måneder eller mer i 2013, mens 11 pst. av mottakerne hadde stønad gjennom hele året.

I 2013 hadde 41 pst. av stønadsmottakerne økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde. Etter innføringen av kvalifiseringsprogrammet har det vært en reduksjon i andelen sosialhjelpsmottakere som har økonomisk sosialhjelp som hovedinntekt. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. I 2013 var denne andelen 34 pst., i alt 31 pst. hadde trygd eller pensjon som hovedinntektskilde. En del personer mottar også økonomisk sosialhjelp i påvente av behandling av søknad om trygd.

Kun 10 pst. av sosialhjelpsmottakerne hadde arbeidsinntekt som viktigste inntekt i 2013. I alt 13 pst. var registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus i 2013. Dette er samme andel som året før. 39 pst. var registrert arbeidsledige, mens 29 pst. ikke var aktive arbeidssøkere.

Kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner.

Ved utgangen av 2013 var det om lag 24 900 personer som var eller hadde vært deltakere i programmet siden 2008. Av de om lag 16 100 personene som gjennomførte eller planmessig avviklet programmet i perioden 2008 til 2013, gikk 33 pst. til arbeid, 26 pst. til arbeidsavklaringspenger (eller tidligere ordninger) eller arbeidsmarkedstiltak, mens i underkant av 6 pst. gikk til utdanning. Andelen deltakere som gikk over til arbeid økte til 36 pst. i 2013, sammenlignet med 34 pst. i 2012. Også den samlede andelen som gikk over til arbeid eller arbeidsrettede løp økte noe. Antall deltakere i programmet per 30. april 2014 var 5 550, noe som er en nedgang på omtrent 600 personer sammenlignet med samme tidspunkt i 2013.

3.5 Arbeidsmiljø og sikkerhet

Norsk arbeidsliv er i all hovedsak bra. De fleste arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold, de er tilfredse med jobben og er motiverte og engasjerte i arbeidet. Trender i norsk arbeidsliv tilsier også i store trekk en positiv utvikling. Det er imidlertid store ulikheter i arbeidsmiljøforhold mellom ulike yrkes- og næringsgrupper, og det er behov for målrettet innsats for å bedre forholdene til særlig utsatte grupper.

Det kreves en fortsatt aktiv innsats for et anstendig og seriøst arbeidsliv og for å unngå sosial dumping i Norge. Erfaringene viser en utvikling mot et arbeidsliv der utsatte grupper har ulovlige og uforsvarlige arbeidsforhold. I enkelte næringer ser Arbeidstilsynet tegn til en todeling, hvor deler av næringene er preget av useriøs virksomhet.

Studier viser at arbeidsinnvandrere/innvandrere skader seg mer enn andre arbeidstakere. Studiene forklarer forskjellene blant annet med at arbeidsinnvandrerne har farligere jobber, jobber mer, har mer skiftarbeid, jobber mer overtid for å tjene mer, samt har språkproblemer som bl.a. medfører dårlig sikkerhetskommunikasjon og dårligere sikkerhetsopplæring.

Enkelte bransjer preges av mange useriøse virksomheter, dårlige arbeidsforhold og høy arbeidsmiljøbelastning. I denne sammenheng kan særlig renholdsbransjen, overnattings- og servingsvirksomhet og deler av transportnæringen nevnes.

Arbeidslivet har endret seg betraktelig fra arbeidsmiljøloven ble innført og fram til i dag. Det er i stadig endring, og krever mer fleksibilitet for å møte et moderne næringsliv og familieliv. Teknologisk og global utvikling har ført til at behovet og muligheten for mer fleksibilitet i arbeidslivet har økt. Endringer i nærings- og yrkessammensetning gir også nye behov. Høy yrkesdeltakelse og arbeidsinnsats og videre oppgang i arbeidsproduktiviteten er avgjørende for levestandarden i Norge. Arbeidskraftbehovet er spesielt stort innenfor helse- og omsorgsyrkene.

Vi har fortsatt et betydelig omfang av sykdom og skader som skyldes kjemisk, fysisk og ergonomisk eksponering i arbeidsmiljøet. Sykepleiere, servicepersonell samt tradisjonelle, tunge mannsdominerte yrker ligger på toppen når det gjelder totalbelastning av disse faktorene. De organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøbelastningene er jevnere fordelt mellom yrkesgruppene, men blant dem som ser ut til å være mest belastet er kvinnedominerte yrker innenfor helsetjenesten og andre tjenesteytende yrker. Statens arbeidsmiljøinstitutt viser til at undersøkelser tyder på at det arbeidsrelaterte sykefraværet utgjør mellom 15 og 40 pst. av sykefraværet. Tallene er usikre på grunn av komplekse og sammensatte årsaksforhold.

I 2013 har Arbeidstilsynet registrert 48 omkomne personer som følge av ulykker i det landbaserte arbeidslivet. De fleste ulykkene skjedde innenfor jord- og skogbruk, bergverk og bygg og anlegg.

Dagens arbeidsskadestatistikk er mangelfull. Det pågår et arbeid med å forbedre både innmeldingssystemet og systemet for behandling og statistikkløsning.

Ingen av dødsfallene i 2013 skjedde i petroleumsvirksomheten. Frekvensen av alvorlige personskader i petroleumsvirksomheten har vist en positiv utvikling de senere årene. Skadefrekvensen for 2013 er nå signifikant lavere enn i foregående tiårsperiode. Det har gjennomgående vært en jevn forbedring i sikkerhetsnivået i norsk petroleumsvirksomhet. Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP) 2013 viser god utvikling på mange områder, bl.a. er totalindikatoren for storulykke på sitt laveste nivå siden målingene startet. Samtidig er det fortsatt utfordringer innen enkelte områder, som f.eks. HydroCarbonlekkasjer, i sær på landanleggene, og barrierestyring.

4 Anmodningsvedtak

4.1 Anmodningsvedtak nr. 418 av 19. mars 2013:

«Regjeringen bes sikre at kun de opplysninger som er eksplisitt nevnt i lovverk eller forskrift kan hentes inn gjennom masseinnhenting.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeids- og sosialdepartementet vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 418 av 19. mars 2013 er omtalt under kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten, post 01 Driftsutgifter.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2015 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Årsverksoversikt

5.3 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeids- og sosialdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49