Del 3
Omtale av særlige tema

5 Status for helse og omsorg

De siste 20 årene har alle grupper i Norge, uavhengig av utdanning og inntekt, fått bedre helse. Levealderen i Norge er blant de høyeste i verden. Gjennomsnittlig forventet levealder i 1970 var 71 år for menn, og 77 år for kvinner. I 2013 er tallene 79,7 år for menn og 83,6 år for kvinner. Levealderen øker i alle grupper, men det er fortsatt store sosiale ulikheter i forventet levealder. Spedbarnsdødeligheten er svært lav, omkring 3 per 1000 levende fødte. Stadig færre dør før pensjonsalderen.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at Norge i 2013 brukte om lag 288 mrd. kroner på helse- og omsorgsformål. Det svarer til i overkant av 56 700 kroner per innbygger. Dette omfatter alle private og offentlige utgifter som går til forbruk eller investeringer i helsetjenester mv. Sammenliknet med andre OECD-land er det bare USA som bruker mer per innbygger. Det offentlige dekker om lag 86 pst. av de samlede helseutgiftene i Norge, noe som gjør at offentlige helsebevilgninger er høyere enn i USA, der relativt mer er privatfinansiert. Den offentlig finansierte andelen har vært stabil her i landet de siste årene, og noe høyere sammenliknet med første halvdel av 2000-tallet. Andelen av BNP som benyttes til helse- og omsorgsformål er omtrent på gjennomsnittet av OECD-landene når privat og offentlig finansiering ses under ett.

5.1 Sykelighet og sykdomsfaktorer

Tre av ti oppgir at de har helseproblemer som påvirker hverdagen. Én av fire har muskel- og skjelettlidelser, 10–15 pst. har psykiske problemer.

35 pst. av alle dødsfall skyldes hjerte- og karsykdommer og 25 pst. skyldes kreft.

Kreftdødeligheten har endret seg lite fra 1950 til i dag – når vi ser på antall dødsfall per 100 000 innbyggere og korrigerer for økt levealder. Kreftforekomsten har derimot økt. Med bedre diagnostikk oppdages flere tilfeller av kreft tidligere.

10 pst. i yrkesaktiv alder mottar uførepensjon. Over 60 pst. av uførepensjonistene har enten en psykisk lidelse eller sykdommer i muskel- og skjelettsystem og bindevev. I 2011 var andelen med psykiske lidelser (31,6 pst.) for første gang høyere enn andelen med muskel- og skjelettlidelser.

Om lag 40 pst. av eldre over 90 år rammes av demens.

Mellom 20 og 50 pst. av pasienter på institusjon har en underernæringstilstand (inkl. eldre, funksjonshemmede, langtidspasienter mv. i sykehus og sykehjem).

Psykiske lidelser er skyld i nær 20 pst. av sykefraværsdagsverkene i Norge. Angst og depresjon er de vanligste psykiske lidelsene.

15–20 pst. av barn og unge har psykiske vansker som går ut over trivsel, læring, daglige gjøremål og samvær med andre. Om lag 8 pst. (70 000) av barn og unge har en diagnostiserbar psykisk lidelse. Angst, depresjon og atferdsproblemer er de vanligste lidelsene.

290 000 barn har foreldre med psykiske lidelser eller alkoholproblemer som går ut over daglig fungering.

Om lag 8 pst. av den voksne befolkningen har astma. Om lag 20 pst. av barn og unge har astma.

Det anslås at 2–3 pst. har plager pga. matallergi. Anslagsvis 6 pst. av barn under skolealder har plager pga. matallergi.

Mellom 250 000 og 300 000 personer anslås å ha kols (kronisk obstruktiv lungesykdom).

Antall personer med diabetes i Norge er anslått til 340 000, og av disse kan så mange som 100 000 ha sykdommen uten å vite det. Tilnærmet 90 pst. av pakistanske kvinner i Oslo har forhøyet risiko for å utvike diabetes type 2.

Mellom 15 og 20 pst. av alle voksne anslås å lide av fedme (kroppsmasseindeks over 30). 16 pst. av 8–9-åringer har overvekt eller fedme. Av disse har 3,5 pst. fedme.

Tre av ti voksne oppfyller anbefalingen om minst to og en halv times ukentlig moderat fysisk aktivitet. Kvinner er mer aktive enn menn, og aktivitetsnivået øker med utdanningsnivå i alle aldersgrupper. Voksne bruker 62 pst. av våken tid til stillesitting. Aldersgruppen 20–29 år har mest stillesittende tid. Menn sitter mer i ro enn kvinner. Stillesitting og fysisk inaktivitet er en selvstendig risikofaktor for sykdom og helseplager.

Statistikken viser at barn og unge sitter mer stille og er mindre fysisk aktive enn før. Aktivitetsnivået synker kraftig fra 9 til 15 års alder. Bare halvparten av 15-åringene er fysisk aktive minst 60 minutter hver dag. Daglig variert fysisk aktivitet er nødvendig for barn og unges normale vekst og utvikling.

Om lag en av fem voksne spiser anbefalt mengde frukt og grønt daglig. Voksne inntar dobbelt så mye salt som anbefalt. Om lag 40 pst. av 16-årige gutter drikker brus 5–6 ganger per uke, og under halvparten spiser grønnsaker 5–6 ganger per uke.

Om lag 15 pst. voksne røyker daglig, og om lag 9 pst. røyker av og til. Dette tilsvarer om lag 35 000 færre røykere siden 2012. Hvert år dør om lag 5100 personer av sykdommer knyttet til røyking. Om lag 7 pst. av 16–24-åringer røyker daglig, og om lag 15 pst. røyker av og til.

Om lag 21 pst. av 16–24-åringer snuser daglig, og om lag 8 pst. snuser av og til. Dette betyr at om lag 130 000 unge bruker snus daglig.

Alkoholforbruket er lavt i europeisk sammenheng, men alkoholkonsumet i Norge har lenge vært økende. Et betydelig antall mennesker rammes av passiv drikking, dvs. skader og problemer den som drikker påfører andre enn seg selv.

Bruk av illegale rusmidler i Norge er lavt, men antallet overdosedødsfall er høyt.

Hvert år forårsaker akutte forgiftninger om lag 500 dødsfall og 14 000 sykehusinnleggelser.

Om lag 1800 dødsfall hvert år skyldes ulykker. Skader og ulykker er årsak til rundt 10 pst. av alle døgnopphold i sykehus.

Forekomst av resistente sykdomsframkallende mikrober øker både hos dyr og mennesker. Norge er fortsatt blant de landene som er best stilt når det gjelder antibiotikaresistens og sykehusinfeksjoner.

Det er lav forekomst av smittestoffer i drikkevann, mat og hos husdyr, men det er likevel nødvendig med systematisk tilsyn.

5.2 Omsorgstjeneste

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2013 viser bl.a. at samlede brutto driftsutgifter i de kommunale helse- og omsorgstjenestene var på om lag 114 mrd. kroner, hvorav 5,5 mrd. kroner var knyttet til kommunenes utgifter til samhandlingsreformen. Dette tilsvarer nesten 32 pst. av kommunenes samlede brutto driftsutgifter. Omsorgstjenestene alene representerte over 94 mrd. kroner, og om lag 345 000 personer mottok kommunale omsorgstjenester i løpet av 2013. Bl.a. veksten i antall yngre tjenestemottakere har ført til en vridning av ressursbruken i omsorgstjenestene mot hjemmebaserte tjenester og bort fra tradisjonelle institusjonstjenester. I 2013 gikk 54 pst. av kommunenes brutto driftsutgifter til omsorgstjenestene til tjenester til hjemmeboende, inkludert aktiviserings- og støttetjenestetiltak. De kommunale omsorgstjenestene utførte om lag 132 700 årsverk i 2013. Antall årsverk økte i 2013 med om lag 1500.

5.3 Primærhelsetjeneste

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2013 var det 4217 årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, en økning på 8,8 pst. fra året før. Om lag fire av fem kommuner tilbyr helsestasjon for ungdom.

I 2013 ble det utført 14 773 svangerskapsavbrudd. Dette gir en abortrate på 12,5 per 1000 kvinner i alderen 15–49 år. Abortraten blant tenåringer i alderen 19 år og yngre var 10,1. Dette er den laveste abortrate blant tenåringer siden registreringen begynte og den laveste i Skandinavia. Abortraten er fortsatt høyest i aldersgruppen 20–24 år, men også her har det vært en nedgang fra 26,6 per 1000 kvinner i 2012 til 24,5 i 2013. I aldersgrupper over 25 år er abortratene stabile sammenliknet med 2012.

I følge foreløpige tall fra Sintef og Rambøll for 2013 var det totalt 15 945 årsverk innen kommunalt psykisk helsearbeid og rusarbeid, hhv. 11 955 og 3900 innen hvert område. I 2013 hadde om lag 57 pst. av personalet innenfor kommunalt psykisk helsearbeid relevant høyskoleutdanning/universitetsutdanning. For tjenester rettet mot barn og unge hadde 88 pst. av personalet i 2013 høyskoleutdanning/ universitetsutdanning. Det var totalt om lag 10 pst. ufaglært personell i kommunalt psykisk helsearbeid.

Om lag 73 pst. av personalet i kommunalt rusarbeid hadde relevant høyskoleutdanning/universitetsutdanning. I 2013 ble om lag 46 pst. av årsverkene innenfor kommunalt psykisk helsearbeid til voksne avsatt til tjenester i bolig med fast personell. Innenfor kommunalt rusarbeid var i 2013 flest årsverk knyttet til oppfølgingstjenester i bolig (om lag 31 pst.).

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2013 var antall årsverk i allmennlegetjenesten 5197, og hadde økt med 3,5 pst. fra 2012. Økningen fordeler seg med 152 årsverk til fastlegevirksomhet og 30 årsverk til institusjoner for eldre og funksjonshemmede. Ved utgangen av andre halvdel av 2013 var det 4387 fastleger. Antall fysioterapiårsverk i kommunene viser en positiv utvikling. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2013 var registrert 4535 fysioterapeutårsverk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Av disse var 2642 årsverk avtalefysioterapeuter og 1893 fastlønte inkludert 163 årsverk for turnuskandidater. I 2013 var det 391 autoriserte kliniske ernæringsfysiologer i Norge, hvorav 17 sysselsatt i kommunehelsetjenesten i ulike stillingsbrøker.

Det vises til videre omtale under 7 Utviklingstrekk i kommunale helse- og omsorgstjenester.

5.4 Tannhelsetjeneste

Om lag en million personer ble undersøkt og behandlet i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten i 2013. Fylkeskommunenes brutto driftsutgifter til tannhelsetjenester utgjorde om lag 3,1 mrd. kroner. I tillegg ble det gitt i underkant av 1,9 mrd. kroner i statlig stønad over folketrygden til å dekke utgifter til tannbehandling.

5.5 Spesialisthelsetjeneste

I følge Samdata var i 2013 de samlede driftskostnadene i spesialisthelsetjenesten om lag 119,6 mrd. kroner inkl. kapitalkostnader. Kostnadene (målt i faste priser) har økt med 0,4 pst. sammenliknet med 2012. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antall årsverk var om lag 102 000 i 2013, dvs. en økning på én pst. fra 2012. Aktiviteten ved sykehusene fortsetter å øke. Det var om lag 890 000 døgnopphold, 423 000 dagbehandlinger og om 5 mill. polikliniske konsultasjoner ved somatiske sykehus i 2013. I overkant av 1,8 mill. pasienter hadde minst én kontakt ved somatiske sykehus. Innen spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern barn og unge ble det i 2013 behandlet om lag 55 000 pasienter samlet i offentlig institusjoner. Poliklinisk behandling er det dominerende behandlingstilbudet. Tilsvarende tall for spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern voksne var om lag 128 000 pasienter.

Gjennomsnittlig ventetid til utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten, inkl. psykisk helse og rusbehandling, var 74 dager i 2013, uendret sammenliknet med 2012. Det var om lag 1,4 mill. nyhenviste til spesialisthelsetjenesten i 2013. Dette er en nedgang på 0,6 pst. sammenliknet med 2012.

5.6 Legemidler

Ifølge Folkehelseinstituttet ble det solgt legemidler med markedsføringstillatelse for vel 20 mrd. kroner i 2013. Sammenliknet med 2012 har omsetningen av legemidler til mennesker økt med 2,5 pst. Det offentlige gjennom helseforetak eller folketrygd dekker om lag to tredeler av disse legemiddelkostnadene.

6 Folkehelsepolitikken

Det er bred konsensus om de nasjonale målene for folkehelsepolitikken. Målene er at:

• Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder

• befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller

• vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen

Målene er nærmere beskrevet i Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar og Innst. 478 S (2012–2013). Levealdermålet skal nås gjennom å redusere tidlig død og utjevne sosiale helseforskjeller. Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons globale mål for forebygging og kontroll av livsstilssykdommer innen 2025.

Regjeringen vil styrke det forebyggende helsearbeidet og inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet, satse på aktive eldre og gi arbeidet med livsstilsendring en ny og positiv vinkling. Dette er bakgrunnen for at det kommer en ny stortingsmelding om folkehelsepolitikken i 2015. Meldingen legges fram før kommunevalget for å legge til rette for samordning mellom kommunale planprosesser og nasjonal politikk. Meldingen skal bygge på de nasjonale målene og de overordnede rammene som det var tverrpolitisk enighet om da Stortinget behandlet Meld. St. 34 (2012–2013).

I stortingsmeldingen vil regjeringen presentere ny politikk på områder som enten ikke har vært tilstrekkelig prioritert eller som krever nye løsninger. Det innebærer for det første at psykisk helse skal få en likeverdig plass i folkehelsearbeidet. Psykiske helseproblemer er en av de største folkehelseutfordringene vi har i dag. Det er like vanlig å få psykiske helseproblemer i løpet av livet som fysiske. Regjeringen vil derfor legge mer vekt på forhold som har betydning for den psykiske helsen, som sosiale nettverk, sosial støtte, mestring og trivsel. For det andre vil vi satse på aktive eldre. Eldre som selv ønsker det skal få mulighet til å delta i arbeidslivet. Når levealderen øker, er det nødvendig å legge til rette for god helse i eldre år. Helsefremmende livsstil med bl.a. fysisk aktivitet, god ernæring og sosial aktivitet er viktig for å stå i jobb og holde seg frisk. For det tredje vil vi gi arbeidet med livsstilssykdommer en ny og mer positiv vinkling. Livsstilssykdommer har stor betydning for folkehelsen og det forebyggende arbeidet mot disse sykdommene må styrkes. Regjeringen vil legge vekt på positiv motivasjon i kombinasjon med tiltak som gjør det lettere for den enkelte å ta de sunne valgene. Tiltak for bedre folkehelse må også veies opp mot enkeltmenneskets valgfrihet. Dette dreier seg om forholdet mellom den enkeltes selvbestemmelse og samfunnsrettede tiltak, og hvordan politikken i større grad kan innrettes slik at den fremmer den enkeltes muligheter for livsutfoldelse.

Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt har levert fagrapporter med innspill til arbeidet. Helsedirektoratet har vurdert status og gir anbefalinger om videreutvikling av folkehelsearbeidet. Folkehelserapporten 2014 fra Nasjonalt folkehelseinstitutt beskriver befolkningens helse og forhold som påvirker helsen. Rapportene fra Nasjonalt folkehelseinstitutt og Helsedirektoratet er tilgjengelige under ny folkehelsemelding på Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside.

Næringslivet er en samfunnsaktør med stor innflytelse på flere områder som berører befolkningens helse. I folkehelsearbeidet følges forholdet til næringslivet opp gjennom tre overordnede strategier: 1) bidra til en bevisstgjøring og utvikling av hva som ligger i næringslivets samfunnsansvar, 2) vurdere myndighetenes virkemidler for å beskytte mot helseskader og fremme en mer helsevennlig produksjon av produkter og tjenester, og 3) ta initiativ til en mer formalisert dialog og gjensidig forpliktende avtaler. Med dette utgangspunktet har helse- og omsorgsministeren etablert en næringslivsgruppe som skal bidra til tettere samarbeid mellom myndigheter og matvarebransjen, og til at bransjen forplikter seg til å utvikle og gjøre produkter sunnere lettere tilgjengelig.

Organisasjonene i arbeidslivet har en viktig rolle i folkehelsearbeidet på arbeidsplassen. I august deltok arbeids- og sosialministeren og helse- og omsorgsministeren på toppledermøte om rus i arbeidslivet. Det var bred enighet om at det fortsatt er behov for å øke bevisstheten om rusmiddelbruken i arbeidslivet, legge til rette for gode holdninger og åpenhet om problemet. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) har som mål å redusert sykefraværet, inkludere flere med redusert funksjonsevne og øke den reelle pensjoneringsalderen. Å legge til rette for at flest mulig virksomheter skal drive et aktivt rusmiddelforebyggende arbeid vil være et viktig bidrag til å nå målet om redusert sykefravær.

Samarbeidet med kommunesektoren er viktig for å utvikle og sette i verk folkehelsepolitikken. Folkehelsearbeidet i kommunene har vært i sterk utvikling de siste årene. Men det er fortsatt stor variasjon mellom kommunene og det er behov for å videreutvikle nasjonale virkemidler for å støtte opp under det lokale arbeidet. Folkehelsearbeidet skal forankres i konsultasjonsordningen mellom regjeringen og kommunesektoren. I tillegg har Helse- og omsorgsdepartementet bilaterale møter med KS om samarbeidsavtalene om samhandling og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. KS har etablert et læringsnettverk for folkehelse med midler fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Det er en sterk tradisjonen for samarbeid mellom myndigheter og frivillige organisasjoner om folkehelsearbeid. Frivillighet Norge og Helse- og omsorgsdepartementet har gått sammen for å lage en ny nasjonal møteplass for folkehelse som skal styrke samarbeidet og utvikle nye partnerskap mellom frivillige organisasjoner og myndigheter. Møteplassen skal sikre et godt samarbeid mellom forvaltningen, politikere og frivillige organisasjoner.

God oversikt over helse og påvirkningsfaktorer og kunnskap om årsaker og effektive tiltak er viktig for å videreutvikle folkehelsearbeidet. Det pågår et arbeid med å modernisere og samordne helseregisterfeltet i regi av Nasjonalt helseregisterprosjekt. Det er et mål at det skal finnes helseregistre innenfor alle store sykdomsområder for å ivareta pasientsikkerheten, kvaliteten på tjenestene og beredskap. Nasjonalt sykdomsbyrdeprosjekt skal videreutvikles for å få bedre kunnskap om ulike risikofaktorer og sykdomsgruppers bidrag til sykelighet og dødelighet i befolkningen. NTNU planlegger nå å gjennomføre en ny datainnsamling i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Hunt), Hunt 4, som vil gi viktige bidrag til framtidig forskning. Kunnskapen om effektive folkehelsetiltak skal styrkes gjennom forskning og forskningsbaserte evalueringer. Folkehelseprofilene til kommuner og fylkeskommuner skal utvikles videre. Profilene innholder statistikk om helsetilstand og forhold som påvirker helsen som kommuner og fylkeskommuner kan bruke i oversiktene over folkehelsen.

6.1 Utjevning av levekår og sosial inkludering

Befolkningens helse og sosiale forskjeller i helse henger nært sammen med velferdsutvikling og forskjeller i levekår og inntekt. Regjeringen vil jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. De viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom er en god skole som utjevner sosiale forskjeller og et åpent arbeidsliv med plass til alle. Høy sysselsetting, universelle velferdsordninger og et godt utbygd utdanningssystem har bidratt til færre fattige og jevnere inntektsfordeling i Norge sammenliknet med andre land. Til tross for høy sysselsetting og godt utbygde velferdsordninger, er det mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer pga. dårlig økonomi eller dårlige levekår. Det må arbeides på bred front for å hindre at mennesker faller utenfor. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Dette innebærer bl.a. å sikre barn som vokser opp i fattige familier mer likeverdige muligheter.

I 2013 vedtok Stortinget å ratifisere FN-konvensjonen for funksjonshemmede. Likevel møter personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse. De aller fleste har utdanning og arbeid som målsetning, og har forventninger om å leve frie og selvstendige liv. Konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle uavhengig av funksjonsevne følges bl.a. opp ved å arbeidet for et arbeidsliv og dagligliv som er bedre lagt til rette for funksjonshemmede. Folketrygden dekker en rekke hjelpemidler til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet.

Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemming ble behandlet på Stortinget 25. februar 2014. Samtidig fattet et samlet Storting anmodningsvedtak nr. 357 (2013–2014) der Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemming sin autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og styringssystem som sikrer at nasjonale politiske mål innfris. Saken er til oppfølging i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Grunnleggende økonomisk trygghet

Inntektssikringsordningene i folketrygden gir økonomisk trygghet ved å sikre den enkelte inntekt og kompensere for særlige utgifter ved bl.a. arbeidsløshet, aleneomsorg for barn, sykdom og uførhet. Samtidig skal inntektssikringsordningene bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv. Deltakelse i arbeidslivet gir for de fleste en betydelig velferdsgevinst og arbeid er også det viktigste for å unngå fattigdom og sosial eksklusjon. Høy sysselsetting gir også samfunnet større verdiskaping og et tryggere økonomisk grunnlag for velferden.

Sosial boligpolitikk

Våren 2014 la regjeringen fram en nasjonal strategi for boligsosialt arbeid, Bolig for velferd (2014–2020). Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet er sammen ansvarlige for strategien. Formålet er å samle og målrette innsatsen slik at flere får et godt sted å bo. I strategien er det fastsatt mål og prioriterte innsatsområder for arbeidet fram til 2020. Kommunene har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet, men staten må bidra. I strategien er det fastsatt konkrete resultatmål for å forsterke innsatsen overfor barnefamilier og unge som ikke bor bra.

Tilknytning til arbeidslivet

Et velfungerende arbeidsmarked med lav ledighet og høy sysselsetting er et viktig mål for Regjeringen. Aktiv deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for å bekjempe fattigdom, heve levestandarden og bedre livskvaliteten. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til høy yrkesdeltakelse og forebygge langvarig ledighet og utstøting fra arbeidslivet.

Det er gjennomført en rekke tiltak for å styrke grunnleggende ferdigheter og øke gjennomføringen i videregående opplæring. Offentlige og private skoler med ungdomstrinn vil få tilbud om støtte til skolebasert kompetanseutvikling. Andre innsatsområder er ny lærerutdanning, et varig system for etter- og videreutdanning, yrkesrådgivning og rettlederkorps for skoleutvikling. For å styrke kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med utsatte barn og unge under 24 år, har Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet innledet et samarbeid. Departementene skal arbeide med å avdekke felles utfordringer og fremme felles tiltak og strategier for bedre oppfølging av utsatte barn og unge. Det overordnede målet for samarbeidet er økt gjennomføring i videregående opplæring.

Det pågår et arbeid for å styrke kommunenes og fylkeskommunenes tverretatlige/-faglige samarbeid for å følge opp unge som står utenfor opplæring og arbeid. Det blir lagt vekt på godt samarbeid mellom den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten (OT), de videregående skolene, fagopplæringen, kommunene og Arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette gjøres bl.a. ved samarbeid om kombinasjoner av arbeidstrening og opplæring, etablere tverrfaglige team med psykologkompetanse fra kommunene og forsøk med Nav-veiledere i den videregående skolen.

Program for basiskompetanse i arbeidslivet skal bidra til å styrke voksne arbeidstakeres grunnleggende ferdigheter. Programmet skal bidrar til at personer med svake grunnleggende ferdigheter får opplæring i lesing, skriving, regning, grunnleggende IKT og muntlige ferdigheter i norsk. Det gjennomføres også forsøk med ulike modeller for videregående opplæring på arbeidsplassen. Regjeringen skal i 2015 legge fram en stortingsmelding om livslang læring og utenforskap. Stortingsmeldingen skal omhandle virkemidler innenfor utdannings-, integrerings- og arbeidsmarkedspolitikken, og se disse i sammenheng. Målet er å utvikle en samordnet og helhetlig politikk for voksne med lite utdanning, svake grunnleggende ferdigheter eller ikke anerkjent kompetanse – i tråd med deres behov og for å styrke deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Målgruppen for meldingen er grupper som har falt ut av arbeidslivet eller som har høy risiko for å gjøre dette.

Flere skal inkluderes ordinært arbeidsliv. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget med en bred gjennomgang av hvilke virkemidler som kan bidra til at flere kan delta i arbeidslivet. Det tas sikte på framleggelse i løpet av høsten 2014.

6.2 Trygge oppvekstvilkår

Målet er at alle barn skal ha like muligheter til utvikling uavhengig av foreldres økonomi, utdanning, etnisk og geografisk tilhørighet. Det skal legges til rette for gode oppvekstvilkår gjennom tiltak for å styrke foreldrenes kompetanse, videreutvikle kvalitet på barnehager og skoler, videreutvikle og styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og sikre bedre samhandling mellom tjenestene.

I 2013 gikk 90 pst. av alle barn i alderen 1–5 år i barnehage. Dette gjør barnehagen til en viktig arena for god oppvekst. De ansattes kompetanse er viktig for kvaliteten på tilbudet, og Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å følge opp kompetansestrategien Kompetanse for framtidens barnehage. Strategi for kompetanse og rekruttering 2014–2020. For nærmere omtale, se budsjettproposisjonen for Kunnskapsdepartementet.

I 2014 trådte flere endringer i barnevernloven i kraft som skal sikre god kvalitet i barnevernet gjennom krav til rettssikkerhet, forsvarlighet og medvirkning. Regjeringen vil i 2014 finansiere tiltak som skal gi barn i barnevernet en bedre tilpasset skolegang. Bufdir er gitt i oppdrag å gjennomføre holdnings- og handlingsendrende arbeid rettet mot ansatte i barnevern- og skolesektoren. Innsatsen i 2014 bygger på en kunnskapsoppsummering fra Nova, en internasjonal konferanse avholdt i november i 2013, og en rapport med anbefalinger om tiltak utarbeidet av Bufdir i samarbeid med Nova. Kunnskaps- og kompetanseutvikling og god samhandling mellom forvaltningsnivåene og mellom tjenestene skal bidra til å bedre kvaliteten. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet er sammen i ferd med å lage nye retningslinjer om samarbeid og ansvarsdeling mellom barnevernet og Nav. Høsten 2013 ble strategien Barndommen kommer ikke i reprise –en felles strategi for å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014- 2017) lagt fram av fire departement. Tilskuddsordningen til barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn skal bidra til bedre levekår og sosial inkludering. Det ble etablert en ny nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom i 2014. Målet er å gi flere barn og unge fra lavinntektsfamilier mulighet til å delta i ferie- og fritidsaktiviteter. Regjeringen vil også fremme en melding om likestilling for Stortinget i løpet av 2015. I meldingen skal bl.a. spørsmål knyttet til helse drøftes i et likestillingsperspektiv.

Det er et mål å øke deltakelsen blant barn og unge som i liten grad deltar i kultur og frivillig organisasjonsliv. Idrett, kunst og kultur er blant de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge og sentrale for fysisk, kulturell og sosial utfoldelse. Et åpent og inkluderende frivillig organisasjonssamfunn er en forutsetning for deltakelse og en arena for fellesskap og demokrati. Barn og ungdom er den viktigste målgruppen for den statlige idrettspolitikken og det skal legges til rette for et allsidig tilbud om idrett og fysisk aktivitet. Det vises til Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking, St.meld. nr. 39 (2006–2007) Frivillighet for alle, Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen og Innst. 211 S (2012–2013).

6.3 Helsevennlig arbeidsliv

Målet er et mer inkluderende arbeidsliv og et trygt og sikkert arbeidsmiljø. Arbeid gir økonomisk trygghet og bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Like sentralt er betydningen for deltakelse i samfunnet, livskvalitet, mestring og arbeidsglede. Et mer inkluderende arbeidsliv, gode arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø kan bidra til bedre helse og mindre helseforskjeller i befolkningen.

Generelt er arbeidsmiljøet i Norge godt, men det gjenstår betydelige utfordringer med å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø for alle. Deler av arbeidslivet er preget av høyt langtidssykefravær, frafall og utstøting. Enkelte bransjer er preget av useriøse bedrifter og økende alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet. Dette kan være sektorovergripende, organisert kriminalitet som det er vanskelig å få oversikt over.

Arbeidet mot sosial dumping videreføres bl.a. gjennom styrking av Arbeidstilsynet, videre satsing på treparts bransjesamarbeid i utsatte bransjer og tiltak mot arbeidsmiljøkriminalitet. Allmenngjøringsordningen videreføres.

For å bekjempe den økende arbeidsmiljøkriminaliteten vil regjeringen forsterke samarbeidet mellom offentlige kontroll- og tilsynsetater. Et prøveprosjekt er satt i gang der Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Kemneren i Bergen er samlokalisert og samarbeider om felles tilsyn.

Det er overordnet mål at regelverket som skal hindre useriøse aktører, og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår er målrettet og treffsikkert. For å sikre dette vil regjeringen evaluere tiltakene som hittil er satt i verk på dette området og vurdere nye tiltak.

Gjennom Den kulturelle nistepakka er det gitt tilskudd til kulturtiltak på arbeidsplassen som skal bidra til bedre arbeidsmiljø og redusert sykefravær.

IA-avtalen

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnede mål i arbeids- og sosialpolitikken. Regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet underskrev 4. mars 2014 en ny avtale for perioden 4. mars 2014 til 31. desember 2018. Gjennom IA-avtalen har det vært satt i gang en rekke tiltak for å skape et mer inkluderende arbeidsliv. Gode resultater fra dette arbeidet sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet, og hindrer at de som er innenfor faller ut. Det er fastsatt tre delmål for avtalen: redusert sykefravær, inkludering av flere med redusert funksjonsevne og økning av den reelle pensjoneringsalderen.

Avtalen innebærer bl.a. betydelige forenklinger i reglene for oppfølging av sykmeldte, bortfall av flere sanksjoner, forsterket innsats for personer med nedsatt funksjonsevne, vektlegging av forebyggende arbeid og en økt satsning på kunnskapsutvikling. Det er også lagt opp til en mer effektiv og hensiktsmessig oppfølging av avtalen. Formålet har vært å gjøre sykefraværsarbeidet enklere for virksomhetene og å målrette innsatsen mot de sykmeldte som har et særlig behov for tett oppfølging. Arbeidsgivers rapporteringsplikt til Arbeids- og velferdsetaten etter ni ukers sykefravær og det omfattende sanksjonsregimet i regi av Arbeids- og velferdsetaten 2011 er avskaffet. For regjeringen har det vært viktig å flytte fokus bort fra skjemaer og sanksjoner og over på oppfølging av de som trenger det. Forslagene om forenkling og mindre byråkrati i oppfølgingen av sykmeldte arbeidstakere innebærer at det vil bli frigjort ressurser både på arbeidsplassene og i Arbeids- og velferdsetaten.

6.4 Psykisk helse

Regjeringen har som mål å inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet. En satsing på psykisk helse i folkehelsearbeidet betyr å legge mer vekt på forhold som har betydning for den psykiske helsen. Det gjør det nødvendig å se ut over helsetjenesten og løfte fram betydningen av forhold på tvers av samfunnssektorer, f.eks. levekår, barnehager, skole- og læringsmiljø, arbeid og arbeidsmiljø, boligforhold, frivillig deltakelse og forhold i nærmiljøet. I tillegg er det behov for å styrke det forebyggende arbeidet i helsetjenesten og sikre at flere får hjelp tidlig.

God psykisk helse er en ressurs for den enkelte og for samfunnet. I følge Folkehelserapporten 2014 har Norge sammen med de andre nordiske landene høyest livskvalitet og lykke i verden. Dette gjelder både voksne og ungdom. Likevel er psykiske helseproblemer en av de største folkehelseutfordringene vi har i dag. Angstlidelser og alvorlig depresjon er blant de fem viktigste årsakene til år levd med helsetap. Personer med psykiske lidelser har høyere forekomst av somatiske sykdommer enn befolkningen for øvrig. Det er store sosiale forskjeller i psykisk helse i befolkningen. Grupper med lang utdanning har færre psykiske plager, er mer tilfreds med livet og har mer sosial støtte enn grupper med kort utdanning.

Opplevelsen av å håndtere og mestre hverdagslivet er nødvendig for god helse og trivsel. Ensomhet, stress, lite sosial støtte og manglende opplevelse av mestring gir økt risiko for psykisk sykdom. Vold og overgrep har stor betydning for den psykiske helsen. En livssituasjon med kronisk stress svekker både psykisk og fysisk helse og kan gi redusert overskudd til å ta gode helsevalg. På samme måte fungerer sosial støtte, deltakelse, aktivitet og mestring som helsefremmende faktorer. Den psykiske helsen påvirkes også av søvn og av helsevaner som kosthold, fysisk aktivitet og tobakksbruk og alkoholbruk, på samme måte som helsevaner påvirkes av psykisk helse.

I arbeidet med psykisk helse har det vært lagt for lite vekt på forhold som påvirker psykisk helse og trivsel i hele befolkningen. Det er behov for å rette oppmerksomheten mot betingelser i omgivelsene som fremmer mestring, tilfredshet, tilhørighet, utvikling og vekst, autonomi, opplevelse av mening, delte mål og verdier og positive relasjoner. Å legge til rette for deltakelse i sosialt fellesskap som gir opplevelse av tilhørighet og mestring er godt folkehelsearbeid.

Helsedirektoratet arbeider med å bygge opp kompetanse på sosial støtte, deltakelse og psykisk helse og har tatt initiativ til å bygge opp en rapportserie på området. Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet samarbeider om å integrere innsatsen for psykisk helse og trivsel i skolens kjernevirksomhet. Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse 2013–2016 som er et samarbeid mellom Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet videreføres. Målet er å gi et bedre og mer koordinert tjenestetilbud til personer med psykiske lidelser som har behov for bistand for å gjennomføre utdanning og delta i arbeidslivet.

6.5 Aktive eldre

Et av de viktigste utviklingstrekkene i samfunnet er aldringen av befolkningen. Det vil få konsekvenser for alle samfunnsområder. Morgendagens eldre vil ha bedre helse og utdanning enn tidligere generasjoner og vil ha bedre forutsetninger for å være aktive i samfunnet. Regjeringen vil at eldre skal ha en naturlig plass i arbeids- og samfunnsliv.

Den varslede stortingsmeldingen om folkehelse vil legge grunnlaget for en strategi for en moderne eldrepolitikk som skal omfatte alle samfunnområder. Vi må snu oppfatningen av at aldringen av befolkningen er et problem, til å se hvilke ressurser og muligheter en frisk og aktiv eldrebefolkning vil være for arbeids- og samfunnsliv. Flere eldre må spille en rolle i å videreutvikle det norske velferdssamfunnet.

Behovet for en ny eldrepolitikk som vektlegger arbeid og deltakelse er begrunnet i flere utfordringer. Først og fremst berører det samfunnets bærekraft og hvordan vi skal bevare velferden. Selv med relativt høye fødselstall og innvandring i Norge, øker andelen eldre i befolkningen. Gjennomsnittlig levealder øker, og flere mennesker lever lenger. En norsk 65-åring vil i dag ha 15–20 funksjonsfriske år foran seg. Samtidig som levealderen har økt, har også årene vi er utenfor arbeidslivet økt.

For de fleste er det bra for helse og livskvalitet å være i arbeid så lenge som mulig. Arbeid gir tilhørighet, mening, struktur på dagen, aktiviteter og utviklingsmuligheter for den enkelte. Å stå utenfor arbeidslivet kan føre til en opplevelse av å være utenfor samfunnet. Selv om de fleste trives som pensjonister, er det også mange som erfarer økt ensomhet og passivitet. Aldersgrenser og pensjonering har tidligere vært knyttet til helsemessige begrunnelser, til at det var krevende fysisk å stå i arbeid. Arbeid ble sett på som en belastning. Alderspensjon fra 70 år ble innført i 1967, da gjennomsnittlig levealder var om lag 72 år. Dagens og morgensdagens arbeidsliv vil være mindre fysisk krevende for de fleste.

En annen utfordring knyttet til aldringen av befolkningen, er samfunnets holdning til eldre og den enkeltes holdning til det å bli eldre. Perioden mellom 60 og 90 år utgjør en tredjedel av livet. Det er like store variasjoner mellom mennesker i denne aldersgruppen som i andre deler av livet. Eldre mennesker må ikke behandles som en ensartet gruppe, men som individer med ulike forutsetninger, ønsker og behov.

En ny politikk for aktive eldre – en moderne eldrepolitikk

Regjeringen bygger politikken på forvalteransvaret, og vil overlate et samfunn i bedre stand til de neste generasjoner. Utfordringene knyttet til at det blir færre yrkesaktive per pensjonister bør ikke overlates til barn og barnebarn. Det er en felles oppgave å legge til rette for at eldre kan arbeide lenge og være aktive.

Målet er høyere yrkesdeltakelse blant eldre og høyere avgangsalder fra arbeidslivet. Høy yrkesdeltakelse for 60-åringer er et uttrykk for at eldre mennesker deltar på alle samfunnsområder. Det er en god indikator på befolkningens helse.

Regjeringen vil vurdere aldersgrensene i arbeidslivet. En drøfting av arbeidsmiljølovens aldersgrensebestemmelser er på høring, med frist 9. oktober 2014. Det er viktig å bidra til at eldre arbeidstakere ikke faller ut av arbeidslivet for tidlig. Gjennom oppfølgingen av den nye IA-avtalen skal partene styrke innsatsen for å beholde eldre arbeidstakere.

Pensjonsreformen virker allerede i riktig retning, avgangsalderen fra arbeidslivet har økt noe. Likevel står mange eldre som ønsker å arbeide utenfor arbeidslivet. Det er flere bransjer som står overfor betydelige rekrutteringsutfordringer og som vil kunne ha nytte av denne arbeidskraften. Ved å utsette avgangen fra arbeidslivet får vi en betydelig samfunnsmessig gevinst.

For regjeringen vil målet om flere eldre i arbeid være et overordnet politisk mål som vil få ringvirkninger til andre sektorer. Alle sektorer må bidra for at eldre skal kunne leve gode og aktive liv.

Økt bruk av IKT og teknologi i hverdagen vil få konsekvenser. Det gir mange muligheter til deltakelse, men bruk av teknologi og hjelpemidler må også tilpasses brukere med ulike behov. Mange andre områder må også tilpasses endringer i alderssammensetningen av befolkningen. Eldre som skal arbeide lenger vil ha behov for kompetanseutvikling og mer utdanning. Både transportsystemet, utforming av nærmiljø og lokalsamfunn og framtidens boliger må tilpasses. Universell utforming og bevisst lokal planlegging skal bidra til at omgivelsene legges til rette for aktive eldre og gir forutsetninger for aktive liv, å kunne delta på ulike områder og at flere kan bo hjemme med økende alder og funksjonsnedsettelser. Kulturlivet og frivillig sektor vil få større betydning. Eldre representerer en viktigere kundegruppe for næringslivet. Det vil påvirke produktutviklingen, samtidig som eldre kan være entreprenører og innovatører og bidra med næringsutvikling.

Helsefremmende livsstil blir enda viktigere når vår levealder øker. Både fysisk og sosial aktivitet og gode levevaner bidrar til at vi blir bedre rustet til eldre år.

Aldersdiskriminering og alderssegregering må bekjempes. En viktig dimensjon ved en moderne eldrepolitikk er å bidra til mer samhørighet og kontakt mellom unge og eldre. Aktive eldre mennesker er et gode for yngre generasjoner.

Det er behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom arbeid, aktivitet og helse. Det er også betydelige sosiale og yrkesmessige ulikheter. Det er viktig å få fram hvilke betingelser som kan fremme et lengre arbeidsliv. Vi må få mer kunnskap om konsekvenser av aldringen av befolkningen. Livsløpsstudier vil være viktig.

I arbeidet med å utforme en moderne eldrepolitikk, vil regjeringen få innspill fra ulike kompetansemiljøer, ha dialog med partene i arbeidslivet og andre berørte miljøer. Statens seniorråd og Senter for seniorpolitikk er sentrale bidragsytere. Arbeidet skal også bygge på internasjonalt samarbeid om «active ageing» i regi av EU, OECD og FN.

6.6 Helsevennlige valg

Regjeringen vil følge opp Verdens helseorganisasjons mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft med 25 pst. innen 2025. Det innebærer at risikoen knyttet til tobakk, alkohol, fysisk inaktivitet, usunt kosthold, overvekt og fedme må reduseres betydelig.

Kosthold og ernæring

Kostholdsarbeidet bygger på Verdens helseorganisasjons evaluering av handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) og Helsedirektoratets sluttrapport om denne handlingsplanen. Arbeidet må ses i sammenheng med Verdens helseorganisasjons globale innsats for å forebygge og kontrollere ikke-smittsomme sykdommer, jf. WHOs UNECE handlingsplan 2013–2020, hvor fire av ni mål og 12 av 25 indikatorer er relatert til kosthold.

Helsedirektoratet og Mattilsynet samarbeider om et felles system for mat- og kostholdsovervåking. Dataene brukes til utforming og evaluering av ernæringspolitikken, i folkehelsestatistikk og i risikovurderinger i regi av Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Helsedirektoratet samarbeider med Mattilsynet om Kostholdsplanleggeren, et datasystem for å beregne næringsinnholdet i maten.

Det har vært flere positive utviklingstrekk i matvareforbruket de senere årene. Allikevel er det ifølge Norkost 3 bare om lag en fjerdedel av befolkningen som følger kostrådene, og i underkant av en femtedel får i seg anbefalt mengde grønnsaker. De største utfordringene framover er å øke inntaket av grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og fisk og å redusere inntaket av mettet fett, salt og sukker.

Norkost, Levekårsundersøkelsene til Statistisk sentralbyrå og helsevaneundersøkelsene blant skoleelever, viser at det er sosiale forskjeller i kostholdet, bl.a. har de med kortest utdanning høyest inntak av brus og saft og lavest inntak av grønnsaker. Brusforbruket er redusert over tid, men det gjennomsnittlige forbruket er fortsatt om lag 60 liter sukkerholdig brus per person i året. Forbruket av godterier har økt betydelig de siste 30 årene og var 14 kilo per innbygger i 2012. Det gjennomsnittlige inntaket av salt i befolkningen er anslått til om lag 10 gram per person daglig, dobbelt så høyt som anbefalt. Innholdet av mettede fettsyrer i kosten har økt de senere årene og er nå betydelig høyere enn anbefalt. Gjennomsnittlig inntak av transfettsyrer er i tråd med anbefalingene. Vi kan likevel ikke utelukke at grupper i befolkningen, f.eks. grupper av innvandrere, kan ha et høyt inntak. Forskrift for å regulere innhold av industriframstilt transfett trådte i kraft fra 16. januar 2014.

Det ble i 2013 gjennomført en kartlegging av mat og måltider i skole og skolefritidsordning. Den viser at bare 38 pst. av skolene gir elever på mellomtrinnet (5.–7. trinn) den anbefalte matpausen på 20 minutter, mens for 1.–4. trinn er tilsvarende andel 55 pst. Bare i overkant av halvparten av rektorene i grunnskolen kjente til helsemyndighetenes retningslinjer for skolemåltidet. Flere skoler så behov for å tilrettelegge for frokost, sikre tilstrekkelig spisetid og for å øke kompetansen i ernæring og hygiene blant ansatte i aktivtetsskolen og kantiner.

Begrensning av befolkningens saltinntak er ifølge Verdens helseorganisasjon blant de mest kostnadseffektive tiltakene i folkehelsearbeidet. Helsedirektoratet har startet implementering av en tiltaksplan for å redusere saltinntaket i befolkningen. Saltinnholdet i matvarer og saltinntaket i befolkningen skal følges nøye. Sentralt i arbeidet står samarbeid med matvarebransjen, fag- og interesseorganisasjoner og det arbeides med å etablere forpliktende partnerskap for å redusere saltinnholdet i norsk kosthold. Helse- og omsorgsministeren har etablert en egen næringslivsgruppe på matområdet som drøfter utfordringer og tiltak som kan gjennomføres i næringen.

Siden mange inntar måltider utenom hjemmet, er det satt i gang et arbeid med å utvikle verktøy for å stimulere serveringsmarkedet til sunnere tilbud, parallelt med materiell om tips til forbrukerne som handler mat på farten. Merkeordningen Nøkkelhullet har siden innføringen i 2009 blitt godt kjent. Hele 98 pst. av befolkningen kjenner til nøkkelhullet og fire av fem vet at det betyr et sunnere valg. I 2013 var det om lag 2000 nøkkelhullsmerkede produkter i handelen. I følge Norsk Spisefakta brukes merket uavhengig av sosial tilhørighet, utdanning og bosted. Det er utarbeidet nye felles nordiske kriterier for næringsinnhold i matvarer som kan få nøkkelhullsmerket. Disse forventes å tre i kraft fra 1. januar 2015. Helsedirektoratet og Mattilsynet følger opp ordningen med informasjons-, tilsyns- og utviklingsarbeid.

I 2014 ble anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet revidert. Disse er basert på nordiske anbefalinger (Nordic Nutrition Recommendations). I en tid med mange ulike kostholdsråd i media, er det avgjørende med kontinuerlig og tydelig kommunikasjon om helsemyndighetenes anbefalinger. Satsingen Små grep, stor forskjell videreføres i 2015 med særlig fokus på salt. Norge deltar også i nordisk samarbeid om kommunikasjon av kostråd.

Det er fortsatt et betydelig potensial for å øke kunnskapen om kostrådene og sammensetning av et sunt kosthold, særlig blant yngre aldersgrupper. Sjømatprogrammet Fiskesprell videreføres og videreutvikles. Helsedirektoratets retningslinjer for skolemåltidet i grunnskole og videregående skole er under revisjon.

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet ble etablert høsten 2013. Senteret skal bidra til å styrke arbeidet innen dette feltet i barnehager og skoler og i helsestasjons- og skolehelsetjenesten bl.a. gjennom å samle og formidle kunnskap og erfaringer. Senteret skal være en ressurs for fagene mat og helse og kroppsøving.

Abonnementsordningen Skolefrukt er fra skolestart 2014 utvidet til å omfatte også skoler med ungdomstrinn, se for øvrig kap. 711, post 74. Muligheter for fleksible, målrettede løsninger blir utredet.

Det har vært arbeidet med å etablere en nasjonal ammestatistikk, og som ledd i dette ble det høsten 2013 gjennomført en landsomfattende undersøkelse om amming og noen andre sentrale forhold ved spedbarnskosten. Resultatene skal publiseres i 2014. For å følge utviklingen jevnlig er det foreslått å gjenta undersøkelsen om lag hvert annet år. Mor-barn-vennlig initiativ har vist seg velegnet til å beskytte, fremme og støtte amming.

Fysisk aktivitet

Det totale aktivitetsnivået i befolkningen er lavt og stillesitting er en økende utfordring. Drøyt 3 millioner mennesker i den norske befolkningen er for lite fysisk aktive. Fysisk aktivitet som tidligere var en naturlig del av arbeid og daglige gjøremål er sterkt redusert. Samfunnsutviklingen har ført til at verken arbeid eller andre daglige aktiviteter gir tilstrekkelig fysisk aktivitet. Økt trening og mosjon på fritiden de siste tiårene i deler av befolkningen kompenserer ikke for sterkt redusert hverdagsaktivitet hos de fleste.

Det er i 2014 lansert nye nasjonale anbefalinger for fysisk aktivitet og stillesitting. Nasjonale kartlegginger viser at kun 31 pst. blant voksne og eldre oppfyller de nye anbefalingene om minimum 150 minutter moderat fysisk aktivitet ukentlig, 75 minutter med høy intensitet, eller en kombinasjon av moderat og høy intensitet. 38 pst. av kvinnene oppfyller anbefalingene sammenliknet med 28 pst. av mennene. Det er sosiale forskjeller i fysisk aktivitet blant voksne. 38 pst. av dem med minst fire års høgskole- eller universitetsutdanning oppfyller anbefalingene sammenliknet med 22 pst. av dem med grunnskole som høyest fullførte utdanning. Aktivitetsnivået blant barn og unge reduseres kraftig fra seks til femtenårsalder og mange slutter med organisert idrettsaktivitet i fritiden. Rundt 90 pst. av seksåringene er moderat fysisk aktive i minst 60 minutter hver dag. I niårsalderen er de fleste gutter fortsatt fysisk aktive i tråd med anbefalingene, mens det bare gjelder for 70 pst. av jentene. Blant femtenåringene er andelen fysisk aktive redusert til omtrent halvparten.

Fysisk inaktivitet og stillesitting registrert med aktivitetsmåler viser at fra seksårs alder øker inaktiv tid per dag i gjennomsnitt med 17 minutter for hvert år opp til femtenårsalderen. En sammenlikning av data fra 2005/2006 med data fra 2011 viser at tiden som brukes til stillesitting øker blant niåringer og femtenåringer. I kartleggingen av stillesitting blant voksne viser objektive mål at kvinner og menn i snitt er fysisk inaktive ni av de 14 timene aktivitetsmålerne har vært brukt.

Hovedutfordringen er å øke andelen som oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet, minske omfanget av stillesitting og styrke helsemyndighetenes fag- og pådriverrolle. Mål må ses i sammenheng med Verdens helseorganisasjons globale mål for å forebygge og kontrollere sykdommer som ikke er smittsomme, jf. UNECE-strategi 2013–2017.

Det er behov for å styrke informasjonen til befolkningen om betydningen av fysisk aktivitet og helsekonsekvenser av fysisk inaktivitet og stillesitting. For personer som er lite aktive, vil selv en liten økning i aktivitetsnivået gi en betydelig helsegevinst i form av bedre livskvalitet, økt funksjonsevne og redusert risiko for sykdom og helseplager. Kampanjen Dine 30 startet våren 2014 og er gjennomført i et samarbeid med en rekke frivillige organisasjoner og kommersielle aktører. Det er lagt vekt på kunnskapsformidling, nye anbefalinger og positiv informasjon, og på tilrettelegging og inspirasjon til økt hverdagsaktivitet. Et mål på sikt vil være å gjøre 30 minutter om dagen like kjent som fem om dagen. I et samarbeid med vegmyndighetene settes søkelyset på aktiv og trygg skolevei, og det er utarbeidet en brosjyre om sykling til skolen. Samarbeidet med vegmyndigheter og frivillige organisasjoner om aktiv transport og kommunikasjonstiltak videreføres.

Kommunale frisklivssentraler har tilbud om tilpasset fysisk aktivitet og skal også ha oversikt over aktuelle aktivitetstilbud i nærmiljøet. Mange frivillige organisasjoner og private aktører som treningssentre samarbeider med frisklivssentraler om lavterskeltilbud for fysisk aktivitet. Gode lavterskeltilbud er viktige for at personer som i utgangspunktet er fysisk inaktive skal finne tilbud som passer dem. Det vises til kap. 762, post 60 og til kap. 719, post 21.

Daglig fysisk aktivitet i skolen er viktig for læring, konsentrasjon og trivsel, i tillegg til at fysisk aktivitet har verdi i seg selv. Skolen når alle barn og unge, og den kan derfor gi alle elever muligheter til fysisk aktivitet og bevegelseserfaring og dermed grunnlag for helse og læring. Regjeringen vil legge til rette for økt fysisk aktivitet i skolen. Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet samarbeider om oppfølgingen.

Dagens omfang av obligatorisk tid til kroppsøving og fysisk aktivitet er i snitt 2,1 timer per trinn per uke på hele barnetrinnet og 2 timer per trinn per uke på ungdomstrinnet. Innenfor rammen av fag- og timefordelingen har kommunene handlingsrom til å omdisponere tid til mer fysisk aktivitet i skolen, enten dette gjøres ved å benytte fysisk aktivitet som metode i andre fag, legge til rette for utedager eller utnytte ekstra tid og friminutt til lek og fysisk aktivitet for elevene. Erfaringer fra gjennomførte og pågående tiltak ved både grunn- og videregående skoler viser at god tilrettelegging for fysisk aktivitet fremmer fysisk form, har positiv virkning på elevenes konsentrasjonsevne og atferd i klasserommet og på det psykososiale læringsmiljøet. Erfaringer viser også at mange skoler har klart å kombinere fysisk aktivitet med undervisning i ulike fag på barnetrinnet. Ved Høgskolen i Sogn og Fjordane gjennomføres et forskningsprosjekt for å undersøke hvilken effekt tilrettelegging for fysisk aktivitet i skolen har på læringsmiljø og skoleprestasjoner.

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet er etablert ved Høgskolen i Bergen og har bl.a. som oppgave å samle og formidle kunnskap, erfaringer og gode eksempler om daglig fysisk aktivitet i skolen. Senteret skal utvikle modeller for fysisk aktivitet på bakgrunn av forskningsbasert kunnskap og være en ressurs for fagene kroppsøving og mat og helse.

Muligheter for fysisk aktivitet så vel i dagliglivet som i fritiden ivaretas i den generelle samfunns- og arealplanleggingen. Aktivitetsvennlige bo- og nærmiljøer og god tilgjengelighet til naturområder er sentralt for å fremme fysisk aktivitet gjennom hele livet. Sti- og løypenett og gode forbindelser til disse reduserer terskelen for bruk av natur, skog og kulturlandskap til rekreasjon, trening og avkopling. Samtidig fremmer god tilrettelegging for sykkel og gange aktiv transport på en trygg måte. Fysisk aktivitet i et nærmiljøperspektiv er ett av hovedtemaene under den nordiske folkehelsekonferansen i 2014 i Trondheim. Se omtale under 6.7 Miljø og helse.

Treningssentre er blitt sentrale for fysisk aktivitet og for å fremme helse. Treningssentre benyttes av mange – særlig kvinner og stadig flere blant ungdom, til trening og mosjon på fritid. Friluftsliv har likevel en særstilling som fritidsaktivitet i den norske befolkningen. Gåing er den vanligste fysiske aktiviteten i alle aldersgrupper, og fysisk aktivitet og friluftsliv skårer høyest når folk blir spurt om hva de ønsker å gjøre mer av. Regjeringen vil samarbeide med friluftsråd og frivillige organisasjoner for bedre folkehelse gjennom fysisk aktivitet og friluftsliv, og legge fram en ny stortingsmelding for å styrke friluftslivet. Friluftslivets År markeres i 2015. Regjeringen vil gi gode rammevilkår for idretten og tilrettelegge for at alle som ønsker det skal kunne delta i fysisk aktivitet. Det skal legges bedre til rette for at funksjonshemmede og utviklingshemmede får anledning til å delta i idretten.

Tobakk

Røyking fører hvert år til om lag 6600 dødsfall i Norge, noe som tilsvarer 16 pst. av alle dødsfall. I gjennomsnitt taper hver person som døde av røyking 11 leveår, og om lag halvparten av storrøykerne dør før 70-årsalderen. Beregninger har vist at de totale samfunnskostnadene er svært høye.

Regjeringen ønsker en ny vinkling på tobakkspolitikken for å nå det langsiktige målet om et tobakksfritt samfunn. Det skal legges større vekt på å hindre at barn begynner å bruke tobakk og motivere og hjelpe dem som ønsker å slutte. Verdens helseorganisasjons globale mål for å forebygge livsstilssykdommer forutsetter minst 30 pst. reduksjon i forekomsten av tobakksbruk.

I 2013 røykte 15 pst. av befolkningen (16 til 74 år) daglig, mot 16 pst. i 2012, dvs. om lag 35 000 færre røykere. I tillegg røykte ni pst. av og til. Andelen dagligrøykere blant unge (16 til 24 år) var sju pst. som året før. I tillegg røykte 15 pst. unge av og til. Det er store sosiale og geografiske forskjeller i røyking. Blant dem med kort utdanning røykte 32 pst. daglig, blant dem med lang utdanning røykte åtte pst. I Finnmark røykte 28 pst. daglig, mens i Oslo røykte 13 pst. Blant gravide røykte i 2013 om lag åtte pst. ved svangerskapets begynnelse, og om lag fem pst. ved svangerskapets slutt, en nedgang på ett prosentpoeng fra året før. Samtidig som stadig færre røyker, bruker flere snus. I 2013 brukte 9 pst. av befolkningen snus daglig, som året før. Snus er imidlertid mest utbredt blant unge. I alderen 16 til 24 år brukte 21 pst. snus daglig, mot 19 pst. året før. I tillegg snuste 8 pst. av og til. Snusbruk er vanligere blant unge menn (33 pst. av aldersgruppen i 2013), men de siste årene har økningen vært markant også blant unge kvinner (23 pst. av aldersgruppen i 2013).

Våren 2013 vedtok Stortinget en rekke endringer i tobakksskadeloven med formål å hindre barns tilgang til tobakksvarer, gjøre flere arenaer røykfrie og styrke vernet mot passiv røyking. Fra 1. juli 2014 ble alle arbeidslokaler og offentlige lokaler helt røykfrie, med visse snevre unntak. Fra samme tid ble det innført tobakksfrie barnehager og skoler, røykfrie inngangspartier til helseinstitusjoner og offentlige virksomheter og forbud mot selvbetjening av tobakksvarer. Innføring av bevillingsordningen for salg av tobakk er utsatt da regjeringen ønsker å utrede en enklere og mindre byråkratisk ordning.

Det ble i 2013 gjennomført to massemediekampanjer med temaene av-og-til-røyking og barns rett til en røykfri oppvekst. Ved årsskiftet 2013/2014 ble det gjennomført en kampanje som i større grad involverer røykerne selv. Hovedmålgruppa var voksne røykere, og kampanjen har lagt til rette for erfaringsdeling om røykeslutt blant røykere og eks-røykere.

Ved frisklivssentralene har om lag 330 personer kompetanse i veiledning til snus- og røykeslutt. Røyketelefonen besvarte 5765 henvendelser i 2013. Slutta-appen for mobil ble i 2013 lansert og lastet ned 140 000 ganger. Appen ble laget for unge, men har vært like populær blant voksne. Det er utviklet skreddersydde nettjenester for unge som vil slutte å røyke eller snuse.

Drøyt halvparten av landets skoler bruker FRI, et forebyggende program i ungdomsskolen, og fire av ti elever skriver tobakksfri-kontrakter. Deltakelsen er lavere enn ønskelig. Samlet bruk av tobakk blant unge har ikke gått ned de siste årene.

I 2014 blir det gjennomført informasjonstiltak i forbindelse med innføringen av tobakksfrie barnehager og skoler. Departementet vil høsten 2014 få utført en evaluering av Helsedirektoratets strategi for tobakkskampanjer. Helsedirektoratet jobber videre med å implementere Nasjonal plan for tobakksavvennning, herunder sørge for at helsepersonell etterspør tobakksbruk ved konsultasjoner, benytter minimal intervensjon og henviser til kunnskapsbaserte metoder for tobakksavvenning.

EU vedtok våren 2014 et nytt tobakksdirektiv. De største endringene er regulering av elektroniske sigaretter, forbud mot smakstilsetninger i røyketobakk, større og nye helseadvarsler, et nytt rapporteringssystem for ingredienser og et nytt system for merking og sporing av tobakksvarer for å hindre ulovlig handel. Direktivet er EØS-relevant og departementet vil sende saken på høring i 2015.

Rusmidler og dopingmidler

I 2013 var det registrerte forbruket 6,22 liter ren alkohol per person 15 år og eldre. I tillegg kommer forbruk knyttet til taxfree-salg, øvrig grensehandel og smugling. Dette var i 2012 beregnet til 1,6 liter.

Alkoholkonsumet i Norge er økende, og er i dag 40 pst. høyere enn for 20 år siden. Kvinners alkoholkonsum øker mest. Alkoholforbruket i Norge er fortsatt lavt i europeisk sammenheng.

Flere eldre drikker alkohol enn for 15 år siden, og de drikker oftere enn før. Andelen i befolkningen over 65 år vil øke de neste tiårene. At de eldre blir stadig flere og samtidig drikker mer alkohol, antas å føre til flere alkoholrelaterte problemer i denne gruppen. I perioden 1997–2008 økte andelen eldre over 70 år med problematisk alkoholkonsum fra under 0,5 pst. til 4,5 pst.

Tall fra undersøkelsen Ung i Oslo 2012, tyder på at alkoholbruken blant unge har gått ned, sammenliknet med tilsvarende undersøkelser i 1999 og 2006. Alkoholbruken blant unge med innvandrerbakgrunn er lavere enn hos øvrige elever i første klasse i videregående skole – 37 pst. mot 12 pst. Også alkoholbruken blant innvandrerforeldre er betydelig lavere enn blant etnisk norske foreldre, i følge den samme undersøkelsen.

Alkohol har blitt mer tilgjengelig i løpet av de siste tiårene. Samtlige kommuner har utsalgssted for alkohol, antall vinmonopolutsalg er økt med nesten 50 pst. de siste 10 årene og antall skjenkesteder er tredoblet på 30 år. 90 pst. av kommunene har en salgstid som tilsvarer lovens maksimaltid, til klokken 20 på hverdager og til klokken 18 på lørdager. 87 pst. av kommunene har valgt en kortere skjenketid enn lovens maksimaltid som er klokken tre. Den vanligste skjenketiden er til klokken to både for øl, vin og brennevin. Vinmonopolet har startet forsøk med små vinmonopolbutikker, to butikker ble åpnet våren 2014 (Lyngen og Hærøy).

Blant tilfeldige bilførere i normal trafikk anslås det at 1,3 pst. er påvirket av legemidler, 0,6 pst. er påvirket av narkotika og 0,2 pst. av alkohol.

Amfetaminer, kokain, heroin og andre opioider er de narkotiske stoffene som gir størst problemer og skader. Cannabis, metamfetamin og amfetamin er de vanligste ulovlige rusmidlene. Ecstasy har vært nesten borte fra markedet, men Kripos melder om økning i beslag i 2013. Trender fra forskjellige studier og årsstatistikk fra politiet viser at bruken av cannabis, amfetaminer og kokain har økt, mens bruken av heroin har gått ned siden 2008.

Narkotikabruken i Norge er lav i europeisk sammenheng. Antallet overdoser og narkotikarelaterte dødsfall er høyt. I 2011 ble det i Norge registrert 262 narkotikadødsfall. Forekomsten av hiv blant personer som injiserer narkotika er lav, samtidig som en relativt høy andel er bærere av hepatitt C.

De siste års utvikling med et stort antall nye psykoaktive rusmidler på det illegale markedet gir grunn til bekymring. Rundt en tredjedel av de nye psykoaktive stoffene tilhører gruppen syntetiske cannabinoider. Disse stoffene er laget for å etterlikne effekten av organisk cannabis. Det er rapportert om hjerteinfarkt hos tenåringer som har brukt syntetiske cannabinoider. Det er også rapportert om akutte psykoser og forverring av tidligere psykisk sykdom. Omsetningen skjer hovedsakelig via internettbutikker, og antallet salgssider er økende. Internasjonalt samarbeid om varsling, overvåkning og informasjonsutveskling er nødvendig for å følge med på utviklingen. Sirus inngår i EMCDDAs varslingssystem, der det leveres data basert på analyser av beslag og biologiske prøver. I 2013 ble det innrapportert 15 psykoaktive stoffer som for første gang ble oppdaget i Norge, sammenliknet med 30 i 2012. Sirus, Kripos, Legemiddelverket, Toll- og avgiftsdirektoratet og Folkehelseinstituttet samarbeider også med helsemyndigheter i Norden i et lukket e-postbasert nettverk (NADiS) som utveksler analyser av stoffprøver og avdekker tilførsel av narkotiske stoffer.

Fra 1. juli 2014 gir legemiddelloven hjemmel til å beslaglegge ulovlige legemidler uten at importen eller importforsøket anmeldes. Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring forslag om nærmere regler for varsel og destruksjon. Endringene vil effektivisere tollmyndighetenes arbeid med å stoppe falske legemidler.

Etter at bruk og besittelse av dopingmidler ble kriminalisert 1. juli 2013 er det registrert en kraftig økning i antall beslag av anabole steroider, i følge Kripos. Sammenliknet med siste halvår 2012, har det i siste halvår 2013 vært en økning i antall beslag på 60 pst. Det var samtidig en økning på 145 pst. i antall foreleggssaker.

Ulike studier indikerer at om lag to pst. av befolkningen har prøvd dopingmidler noen gang gjennom livsløpet. Blant dem som oppgir å ha brukt dopingmidler, rapporterer de fleste om kortvarig og forbigående bruk. Tilgjengeligheten til dopingmidler synes å være betydelig, og relativt mange sier at de har blitt tilbudt eller vet hvor de skulle kunne skaffe dopingmidler.

Forebygging og øvrig innsats på rusmiddelområdet er omtalt i kap. 718 Rusmiddelforebygging og i kap. 765 Psykisk helse og rusarbeid.

6.7 Miljø og helse

Det fysiske miljøet som omgir oss, enten det er naturlig eller skapt av mennesket, er grunnleggende for helse, trivsel og livskvalitet. Sundhedsloven av 1860 stadfestet at «Opmærksomhed» skulle rettes mot «Stedets Sundhedsforhold, og på hva derpaa kan have Indflydelse». Folkehelseloven av 2012 viderefører tradisjonen. Innsats skal rettes mot miljø- og samfunnsforhold som bidrar til god helse eller som hindrer at sykdom og skade oppstår.

Steds- og lokalsamfunnsutvikling

Hensynet til trivsel og helse skal ha større plass i steds-, nærmiljø- og lokalsamfunnsutviklingen. Gode steder og lokalsamfunn har stor betydning for livskvalitet og for utvikling av sosiale nettverk som bidrar positivt til trivsel, tilhørighet og helse. Gode steder gir gode liv for alle.

Helsehensyn og muligheter for aktiv og sosial livsutfoldelse må ivaretas i den generelle samfunns- og arealplanleggingen og i regionalt og lokalt utviklingsarbeid. Helsedirektoratet har som ledd i implementeringen av folkehelseloven utviklet en veileder for hvordan fremme folkehelse i planprosesser. Veilederen ligger på nettstedet Kommunetorget.no.

Helsemyndighetene samarbeider om pågående nærmiljøsatsing i regi av Miljødirektoratet, og deltar i det tverretatlige Forum for stedsutvikling og i storbynettverk for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Samarbeidet videreføres i 2015. Fysisk aktivitet i et nærmiljøperspektiv var ett av hovedtemaene under den nordiske folkehelsekonferansen i 2014 i Trondheim.

Det er behov for å styrke faktorer i nærmiljø og lokalsamfunn som bidrar positivt inn i det lokale folkehelsearbeidet. Et toårig utviklingsarbeid for å bygge opp kompetanse på hvordan nærmiljøkvaliteter og -tiltak kan fremme befolkningens helse og trivsel er videreført. 25 kommuner i fem fylker deltar, og høgskoler og universiteter er involvert i kompetanseoppbyggingen i et samarbeid med respektive fylkeskommuner. Helsedirektoratet bidrar med faglig og ressursmessig innsats. Basert på kunnskap og erfaring med nærmiljøutvikling er det et siktemål å utvikle arbeidsmetodikk for nærmiljøutvikling i et folkehelseperspektiv i kommuner og på statlig nivå, og at kunnskapen tas i bruk i relevante studieløp. Utviklingsarbeidet knyttes opp mot folkehelseloven §5c om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn som kan ha innvirkning på befolkningens helse. Det vises til kap. 719, post 60.

Enkelte områder i større byer har utfordringer av et slikt omfang at det er behov for en særlig områdesatsing. Bidraget til områdesatsinger i Groruddalen og Oslo Sør er videreført. I tillegg er det i 2014 iverksatt en områdesatsing i Indre Oslo Øst og på Fjell i Drammen. Satsingene er samfinansiert mellom flere departementer og respektive kommuner, og de omfatter infrastrukturtiltak for å motvirke sosiale forskjeller i helse og livskvalitet, og for å sikre bedre levekår, miljøopprusting og bærekraftig sosial utvikling. Det vises til omtale under kap. 719, post 60 og kap. 762, post 60.

I planarbeidet bør det være oppmerksomhet på hvordan tilbud om sunn og usunn mat og drikke der folk ferdes, påvirker kostvaner. Kommunen kan, som eier av virksomheter og eiendommer, legge til rette for at man kan ta sunne valg på en naturlig måte i hverdagen.

Helsefremmende transportløsninger

Hensynet til framkommelighet, fysisk aktivitet, lokalt miljø, klima og arealknapphet krever en vesentlig satsing på tilrettelegging for sykling og gåing i byområdene og langs veier som er skolevei for mange barn og unge. Folkehelsemeldingen omtaler og understøtter Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014–2023, som følger opp klimaforliket om at veksten i persontransporten i byer og tettsteder skal tas med kollektiv, sykkel og gange, og som legger opp til en styrket satsing på gang- og sykkelveier.

Helsemyndighetene deltar i oppfølgingen av Nasjonal transportplan 2014–2023, herunder Nasjonal sykkelstrategi og Nasjonal gå-strategi, i arbeidet med bymiljøavtaler og nasjonale programmer som storbynettverk for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. Helsedirektoratet har deltatt i utarbeidelsen av Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet og medvirket i Nasjonal Sykkelkonferanse i Oslo samt i kommunikasjonstiltak som bl.a. brosjyre for sykling i skolen. I samarbeid med vegmyndighetene vil helsemyndighetene fortsatt bidra i holdningsskapende arbeid for å fremme økt bevissthet om sykling og gåing som aktiv transport og i tiltak for å påvirke ulike befolkningsgrupper til å gå eller sykle mer.

Ved behandlingen av Finansdepartementets Prop. 93 S (2013–2014) har Stortinget gjort vedtak om å gjøre endringer i statsbudsjettet for 2014 ved å bevilge midler til å etablere en belønningsordning for bygging av sykkelveger, jf. Innst. S 260 (2013–2014). Det er opprettet en egen post for ordningen under kap. 1330, post 62. Under behandlingen av Samferdselsdepartementets Prop. 97 S (2013–2014) har Stortinget også gjort vedtak om å slutte seg til Samferdselsdepartementets intensjon om at tilskuddsordningen skal rettes mot kommunalt- og fylkeskommunalt sykkelvegnett, jf. Innst. 255 S (2013–2014). Samtidig er det vist til at sykkel er et billig og miljøvennlig transportmiddel som også kan benyttes i mindre folketette områder. Alle kommuner kan søke om tilskudd gjennom ordningen som følges opp av Statens vegvesen.

Trygg mat og trygt drikkevann

Det er et mål å sikre trygg mat og trygt drikkevann. Norge har fortsatt en gunstig situasjon sammenliknet med de fleste andre land når det gjelder sykdom som skyldes smittestoffer og fremmedstoffer i mat. Norge har også god status når det gjelder sykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker (zoonoser), bl.a. gjennom mat eller vann.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet utfører uavhengige vitenskapelige risikovurderinger på matområdet etter oppdrag fra Mattilsynet. Vitenskapskomiteen vil i 2014 levere rundt 35 risikovurderinger, deriblant en omfattende kunnskapsoppsummering om økologisk mat og produksjon, en oppdatering av helhetssynet på fisk i norsk kosthold, nytte- og risikovurdering av salterstattere i mat, en risikovurdering av søtstoffer fra drikkevarer, risikovurdering av kobber og sink fra fôr til jord og mat, vurdering av smitterisiko og risiko for dårlig dyrevelferd ved fiskeoppdrett i ferskvann og risikovurdering av amøbeindusert gjellesykdom hos fisk

I Norge er drikkevann som ikke er godt nok renset eller som er forurenset etter rensing som følge av innsig i utette drikkevannsledninger, kilde til en betydelig andel av de tilfellene av sykdom som kan overføres med mat eller drikkevann. Utbredt bruk av overflatevann som råvannskilde i vannforsyningssystemene og gammelt ledningsnett er viktige risikofaktorer for spredning av sykdommer som campylobacteriose, salmonellose og yersinose. Målet er at alle skal ha tilgang til trygt drikkevann, uansett hvor en bor.

Norge har sluttet seg til Protokollen for vann og helse i regi av Verdens helseorganisasjons europakontor og FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE). Protokollen krever at hvert land skal utarbeide nasjonale mål for å bedre vann- og avløpssituasjonen. Slike mål ble fastsatt av regjeringen i 2014. Hensikten med målene er å bringe norsk vannforsyning og avløpshåndtering i samsvar med de kravene som allerede er nedfelt i regelverket om vann og avløp. Gjennomføringsplan for mål på drikkevannsområdet legges fram høsten 2014.

Det er fortsatt grunn til å ha oppmerksomhet på de hygieniske forholdene i serveringsnæringen. Resultater fra pilotprosjektet med en smilefjesordning i Trøndelag og Møre og Romsdal, har vist at etterlevingen av regelverket har blitt langt bedre. Ordningen er godt motta av forbrukerne og virksomhetene. Det tas sikte på å gjøre ordningen landsdekkende i løpet av 2015, og Mattilsynet er fra 2014 i gang med dette arbeidet.

Smittevern

Det nasjonale vaksinasjonsprogrammet og smittevernloven er kjernen i smittevernarbeidet. Smittevernloven skal sikre at myndighetene setter i verk nødvendige smitteverntiltak, samordner virksomheten og ivaretar rettssikkerheten til den enkelte. Særlig prioriterte områder er å forebygge antimikrobiell resistens, redusere forekomsten av helsetjenesteassosierte infeksjoner, redusere nysmitte av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner og sikre at alle som er hiv-smittet får god oppfølging, å sørge for at staten har et faglig oppdatert og godt tuberkuloseprogram, og god beredskap mot pandemisk influensa. Disse områdene blir fulgt opp gjennom nasjonale strategier og beredskapsplaner.

Antimikrobiell resistens (AMR)

Feil bruk av antibiotika har ført til motstandsdyktige bakterier som representerer en alvorlig global helsetrussel. En ekspertgruppe har gitt regjeringen råd om hvordan Norge bør møte denne trusselen. Det var Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, daværende Fiskeri- og kystdepartementet og daværende Miljøverndepartementet som opprettet ekspertgruppen i 2013. I rapporten som ble offentliggjort 18. august slår den tverrfaglige gruppen fast at en bred tilnærming og et bredt samarbeid er avgjørende for å møte utfordringene. Departementene vil nå vurdere tiltakene som gruppen anbefaler på deres område.

Mikrober finnes i alle miljøer. Hos mennesker og dyr, i planter, mat og vann. Bruk og feilbruk av antibiotika til mennesker og dyr har ført til en kraftig økning i forekomsten av bakterier som er motstandsdyktige mot behandling.

Forebygging i hele matproduksjonskjeden og restriktiv bruk av antibiotika har ført til at antibiotikaresistente bakterier er et begrenset problem i Norge, både når det gjelder mennesker og dyr. Men norske statsborgere reiser stadig mer, både for å oppleve nye steder og for å få medisinsk behandling. Mennesker og matvarer krysser landegrensene hyppigere enn noen gang tidligere. Det vil føre til større utfordringer med antibiotikaresistens i tiden som kommer.

Utviklingen med økning og rask spredning av mikrober som er resistente mot de fleste eller alle typer antibiotika gjør at medisinske inngrep, som inntil nylig ble sett på som inngrep med lav risiko, om kort tid igjen kan bli risikofylte eller t.o.m. umulige å gjennomføre. Det er behov for en forsterket innsats fra alle relevante sektorer, både nasjonalt og internasjonalt.

Infeksjoner som oppstår som følge av opphold i helseinstitusjoner, påfører pasientene økt lidelse og i noen tilfelle død, og representerer store kostnader for helsetjenesten. Med bakgrunn i studier av forekomsten av sykehusinfeksjoner i Norge er det beregnet at 50 000 pasienter som hvert år innlegges i sykehus, får en sykehusinfeksjon som vil forlenge oppholdet med fire dager, dvs. til sammen 200 000 dager. I tillegg til de direkte kostnadene for helseforetakene kommer sykepenger, tapt arbeidsfortjeneste, produksjonstap mv. Flere eldre pasienter, mer avanserte behandlinger i helsevesenet, og det at pasienter skrives raskere ut fra sykehus vil bety at problemet vil øke framover både i sykehus og kommunale sykehjem og utenfor institusjoner.

Infrastrukturen i kampen mot antibiotikaresistens og helsetjenesteassosierte infeksjoner er nå mer eller mindre på plass i Norge. Området er regulert gjennom lover, forskrifter og retningslinjer som nylig er revidert. Det er en god geografisk spredning av tiltakene og et godt samarbeid mellom ulike aktører. Som en oppfølging av Meld. St. (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester, skal det gjennomføres tiltak for å bedre kvaliteten på arbeidet og implementere infrastrukturtiltak, spesielt i kommunene. I 2014 har Helsedirektoratet arrangert fylkesvise smittevernkonferanser for å styrke implementeringen av smittevernet lokalt.

Det mangler standardiserte IKT-systemer for å overvåke antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner. Det pågår imidlertid et storstilt arbeid for å modernisere IKT-systemene i de regionale helseforetakene og det er startet utredning av nasjonale IKT-løsninger for å gjøre det enklere å trekke ut data til statistikk og forskning på en sikker måte.

Internasjonalt foregår det et omfattende arbeid mot antibiotikaresistens, både i Verdens helseorganisasjon, Verdens matvareorganisasjon, EU og EUs senter for forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer (European Centre of Disease Prevention and Control, ECDC), den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (European Food Safety Authority, EFSA), og i enkeltland. Norge deltar aktivt i dette arbeidet.

Hivforebyggende arbeid

I 2013 ble 233 personer diagnostisert med hivinfeksjon i Norge, 158 menn og 75 kvinner. Det er en svak nedgang fra 242 tilfeller i 2012. Det siste tiåret har hivtallene likevel gått opp. Menn som har sex med menn (msm) og innvandrere smittet før ankomst utgjør de to største gruppene som lever med hiv. Forekomsten av hiv blant stoffmisbrukere og sexarbeidere er på et stabilt lavt nivå. I 2013 var det 98 nye tilfeller av hiv blant msm mot 76 året før. Det siste tiåret er antall smittede i denne gruppen tredoblet.

Økt kunnskap om hiv, økt kondombruk, tidlig diagnostikk med rådgiving om sikrere sexpraksis, og mer effektiv smitteoppsporing er prioriterte mål i det forebyggende arbeidet. I tillegg kan effektiv hivbehandling redusere smittsomhet.

Hivarbeidet for perioden 2013 til 2015 ble revitalisert og konkretisert gjennom et tillegg til hivstrategien som avklarer ulike sektorers ansvar. Tiltakene omfatter bl.a. utvikling av informasjon om hiv til nyankomne innvandrere og asylsøkere, ansatte i asylmottak, partene i arbeidslivet, ansatte i Nav og i skolen. I 2014 ble lavterskel testtilbud i regi av frivillige organisasjoner styrket. Asylsøkere og familiegjenforente skal sikres tilbud om hivtest og tilpasset informasjon om hiv tidligst mulig etter ankomst.

For å bidra til en mer målrettet hivinnsats, har Helsedirektoratet gjennomgått forvaltningen av tilskuddsordningen. Etter direktoratets vurdering fungerer ordningen i hovedsak etter intensjonen. Det er imidlertid en ubalanse i fordeling av midler mellom risikogrupper og administrative kostnader i organisasjonene utgjør en stor andel av tildelingene. Konsulentfirmaet Rambøll har på oppdrag fra Helsedirektoratet utarbeidet et forslag til en ny modell for finansiering og organisering av hivforebyggende arbeid i regi av frivillig sektor. Rapporten fra Rambøll vil sammen med direktoratets gjennomgang danne grunnlag for å legge fram et forslag til ny organisering av hivarbeidet i 2014.

Som oppfølgning av den nasjonale hivstrategien Aksept og mestring (2009–2014), ble det i 2010 oppnevnt et utvalg som skulle samle og vurdere kunnskap om hvorvidt det er hensiktsmessig (fortsatt) å bruke straffeloven for å rettsforfølge smittefarlig atferd, og i så fall hva slags atferd som bør kunne straffeforfølges. Utvalgets forslag innebærer en nedkriminalisering i forhold til tidligere norsk lovgivning. Justis- og beredskapsdepartementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon om endringer i staffeloven, som skal tre i kraft i løpet av 2015.

Verdens helseorganisasjon har endret retningslinjene for det hivforebyggende arbeidet i 2014 og anbefaler mer bruk av behandling for å forebygge smitte. Anbefalingene innebærer at flere skal få tilgang på hivmedisiner for å forebyggende smitte. Det gjelder også medisiner som kan tas før smitte er påvist, såkalt pre-exposure prophylaxis (PrEP). Nasjonale helsemyndigheter vil i samarbeid med relevante fagmiljøer og frivillige organisasjoner utrede konsekvensene av endringene i norsk sammenheng.

Tuberkulose

De senere årene har det vært en jevn stigning i forekomst av tuberkulose i Norge, fra 201 tilfeller i 1996 til 401 i 2013. Av de 401 tilfellene var 53 født i Norge, og 39 hadde to norskfødte foreldre. Forekomsten blant norskfødte er fortsatt blant de laveste i verden, med under ett tilfelle per 100 000 innbyggere per år. Ved nesten halvparten av tuberkulosetilfellene (42 pst.) der vi har informasjon om oppholdstid i Norge, hadde personene med tuberkulose vært i Norge i under ett år på diagnosetidspunktet. Dette viser at tuberkulosescreeningen spiller en viktig rolle. Forekomsten av tuberkulose varierer i stor grad med forekomst i fødelandet. F.eks. var forekomsten blant afrikanskfødte som bor i Norge på 251/100 000, altså 250 ganger høyere enn hos norskfødte. Det er lite nysmitte i Norge og mesteparten av tuberkulosen skyldes reaktivering av smitte før ankomst. Under 20 pst. av pasientene i Norge har bakterie fra samme stamme (cluster) som en annen pasient, og få pasienter er del av clustere med både norsk- og utenlandskfødte pasienter. Langt de fleste sykdomstilfellene av tuberkulose i Norge skyldes reaktivering av latent (sovende) smitte, og ikke nysmitte skjedd i Norge. Bare noen få (5–10 pst.) av de som er smittet av tuberkulose blir noen gang syke. Andelen smittede som blir syke kan reduseres ytterligere ved forebyggende medikamentell behandling. 759 friske personer med tuberkulosesmitte fikk forebyggende behandling i 2013.

Det er et mål at tidlig diagnostikk og bedre håndtering av multiresistent tuberkulose skal føre til færre dødsfall av tuberkuløs sykdom. Viktige virkemidler er økt årvåkenhet blant helsepersonell, rask tilgang til diagnostikk og behandling for utsatte grupper, bedre tilbud til innvandrergrupper og papirløse, forbedring av screeningprogrammet og mer målrettet forebyggende behandling.

Verdens helseorganisasjon og EUs smittevernkontor gjennomgikk i 2011 det norske tuberkuloseprogrammet. Konklusjonen var at tuberkuloseprogrammet i all hovedsak er velfungerende. Evalueringen pekte på screeningprogrammet for flyktinger og asylsøkere som et område med behov for forbedring. Departementet arbeider med oppfølging av evalueringer.

Miljørettet helsevern

Det er et mål å styrke kommunenes kompetanse innen miljørettet helsevern, gjennom råd og veiledning, regelverksfortolkning og utvikling av veiledningsmateriell. Etter folkehelseloven har kommunene ansvar for å føre tilsyn med virksomheter og eiendom som direkte eller indirekte har betydning for helsen. Landsomfattende undersøkelser de senere årene har avdekket omfattende svikt med kommunenes tilsynsoppgaver, spesielt mot det fysiske miljøet i skolene.

Helsedirektoratet har ansvar for å veilede kommunene og er i gang med å utvikle tilsynsveileding og standarder for godt folkehelsearbeid. Det er behov for å utvikle bedre støttefunksjoner. Det er aktuelt å vurdere om de arbeids- og miljømedisinske sentrene i helseforetakene bør utvikles til regionale kompetansemiljøer på miljømedisin.

Godt innemiljø

Et godt fysisk miljø i skolen er en forutsetning for et godt og produktivt læringsmiljø, og for at elevene trives. Manglende vedlikehold av skoler hindrer god læring, og er også et folkehelseproblem. Dårlig inneklima gjør at mange barn får en forverring av sykdom (astma mv) eller blir syke. Alle elever har krav på et godt fysisk skolemiljø etter opplæringsloven. Det er skoleeiers ansvar å sikre elevene dette. Kartlegginger som er gjort de senere årene viser at kommunene har et stort vedlikeholdsetterslep på skolebyggene, og at svært mange elever går på en skole som ikke tilfredsstiller krav til det fysiske miljøet. En kartlegging gjennomført av TNS Gallup i 2013, på oppdrag fra utdanningsmyndighetene og helsemyndighetene, viser at mer enn 300 000 elever går på skoler som ikke oppfyller kravet til miljøforhold.

For å bidra til at kommunene i større grad følger opp forpliktelser i lov og forskrift knyttet til vedlikehold og oppgradering av skolebygg, vil Kunnskapsdepartementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, bidra til mer og bedre informasjon om skolenes godkjenningsstatus gjennom kanaler som er offentlig tilgjengelige, f.eks. Kostra og folkehelseprofilene.

Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunaldepartementet vil bidra til å utvikle bedre styringsdata for drift og vedlikehold av offentlige bygg.

Sentrale helsemyndigheter vil vurdere hvordan vi kan få en bedre oversikt over innemiljøforhold i offentlige bygg som sykehus, sykehjem, pleie- og omsorgsboliger mv.

Kjemikalier

Det er et mål at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke skal føre til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. De senere årene har lett nedbrytbare miljøforurensninger i større grad blitt satt i sammenheng med uønskede helseeffekter. Det er behov for å kunne vurdere stoffers virkning, alene eller sammen med andre stoffer, og å se ulike kilder og eksponeringsformer i sammenheng. Vitenskapskomiteen for mattrygghet og Folkehelseinstituttet bistår miljø- og helsemyndighetene med vurdering av risiko for eksponering av ulike miljøgifter og forurensende stoffer i den norske befolkningen. Miljøgifter skal inngå i vurderingen av miljøbelastningers relative betydning for sykelighet. Helse- og matmyndighetene skal i samarbeid med miljømyndighetene vurdere tiltak for sikre en mest mulig giftfri hverdag.

Helsemyndighetene arbeider i samarbeid med de andre beredskapsetatene med gjennomgang av regelverk knyttet til helseberedskap ved kjemikaliehendelser, herunder gjennomgang av varslinger ved miljø – og kjemikaliehendelser og å sikre at det gjøres vurderinger for befolkningens helse. Hendelser som har konsekvenser for befolkningens helse kan også ha betydning utenfor landegrensene. Norge deltar i varslingssystemene IHR (internasjonalt helseregelverk i regi av Verdens helseorganisasjon) og EUs system for varsling EWRS.

Skader og ulykker

På tross av en betydelig nedgang i ulykkesdødsfall de siste tiårene er personskader som følge av ulykker fortsatt en stor utfordring for folkehelsen. Ulykker den viktigste årsaken til dødsfall for personer under 45 år.

Rapporten Skadebildet i Norge, Hovedvekt på personskader i sentrale registre, som ble utgitt av Nasjonalt folkehelseinstitutt våren 2014, gir et samlet bilde av ulykker i Norge. Analyser basert på koplinger av ulike registre viser at om lag 540 000 personer skades i Norge hvert år. I dette anslaget inngår både ulykkesskader, voldsskader og selvpåførte skader. Rundt 2500 personer dør som følge av skader, mens i overkant av 100 000 personer rammes av skader som må behandles direkte i spesialisthelsetjenesten. Nærmere halvparten av skadepasientene blir ferdigbehandlet i primærhelsetjenesten.

Selv om Skadebildet i Norge gir et mer samlet bilde av situasjonen enn tidligere, er de fleste ulykkes- og skaderegistrene preget av mangelfull dekningsgrad og kvalitet. Somatiske sykehus og enkelte legevakter (Oslo, Bergen og Trondheim) har siden 2009 hatt plikt til å rapportere om omstendighetene rundt skader og ulykker til Norsk pasientregistrer. Det ble innrapportert informasjon om omstendighetene for 37 pst. av alle skader som ble behandlet ved sykehusene, i alt 110 000 av 300 000 skadetilfeller. 20 av 26 rapporteringspliktige enheter rapporterte skadedata til Norsk pasientregister. For å få flere til å rapportere inn og øke kvaliteten i data som rapporteres, har Helsedirektoratet etablert en arbeidsgruppe som har i oppgave å forbedre registreringen og innrapporteringen av data om skader og ulykker. Flere enheter forventes å rapportere, og det er grunn til å tro at kvaliteten og komplettheten på skadedataene blir bedre når rutiner for registrering og rapportering blir bedre.

Den nasjonale strategien for forebygging av ulykker har som ett av to hovedmål at det skal være mulig å tallfeste nasjonale mål for reduksjon av ulykker som medfører personskader. I 2015 vil det bli lagt vekt på å avklare på hvilke områder det er relevant med slike tall. Det andre hovedmålet i strategien er å forbedre det tverrsektorielle arbeidet med skade- og ulykkesforebygging. Veiledningshefte Lokal ulykkesforebygging – systematisk og tverrfaglig arbeid ble utgitt i år. Hensikten er å peke på behov og muligheter for tverrfaglig samarbeid, og motivere til innsats. Det arbeides med å legge grunnlaget for å videreføre det statlige tverrsektorielle arbeidet etter at strategiperioden utløper i 2014.

Fallulykker blant eldre har store personlige omkostninger for den enkelte og store økonomiske konsekvenser for det norske samfunnet. Det forebyggende arbeidet blant eldre skal styrkes. Helsedirektoratet har styrket veiledningen om fallforebygging gjennom rapporten Fallforebygging i kommunen. Kunnskap og anbefalinger.

Forsikringsbransjen er en viktig partner i det ulykkesforebyggende arbeidet og Finans Norge og Helse- og omsorgsdepartementet gikk i 2013 sammen om å fornye en fem års avtale som gir midler til Skadeforebyggende forum, et nasjonalt kontakt- og samarbeidsorgan. Også samarbeidet med Vegdirektoratet om trafikksikkerhet videreføres.

Støy

Tilfeller der støyhensyn ikke er vurdert i planleggingen kan være en vesentlig kilde til tap av livskvalitet for den enkelte som er utsatt for støy. Støy er en årsak til mange klager fra enkeltpersoner som blir behandlet av miljørettet helsevern i norske kommuner.

Støy er et alvorlig folkehelseproblem og det er estimert over 10 000 tapte friske leveår hvert år som følge av sterk søvnforstyrrelse pga. veitrafikkstøy i Norge. Dette tilsvarer mer enn 6 mrd. kroner i velferdstap per år. Stress forårsaket av støy kan bl.a. være en medvirkende årsak til forskjellige helseplager, f.eks. muskelspenninger og muskelsmerter, nedsatt prestasjonsevne og risiko for ulykker, og en medvirkende årsak til utvikling av diabetes type 2 og hjerte- og karsykdom.

Befolkningsveksten i sentrale områder med behov for boliger, press på arealer og infrastruktur gjør det spesielt viktig å sette krav til at støyhensyn ivaretas i areal, bolig og arealplanleggingen.

De nasjonale støymålene er:

• Støyplagen skal reduseres med 10 pst. innen 2020 i forhold til 1999

• Antall personer utsatt for over 38 dB innendørs støynivå skal reduseres med 30 pst. innen 2020 i forhold til 2005

Nasjonal handlingsplan møt støy er oppdatert i 2014 og videreføres ut 2015. Nasjonalt folkehelseinstitutt har ledet arbeidet med en rapport som dokumenterer virkninger av støy på søvn og helse. Rapporten gir en faglig vurdering av hvilke indikatorer for støy som best kan forutsi virkninger på søvn. Rapporten vil være et grunnlag for arbeidet med å evaluere og utvikle nye nasjonale støymål ved revisjon av handlingsplan mot støy i perioden 2016–2020.

Luftforurensing

Ny forskning viser at det forekommer negative helseeffekter ved langt lavere konsentrasjoner av svevestøv en tidligere antatt. Verdens helseorganisasjon har identifisert luftforurensing som en av de prioriterte miljøfaktorene med størst helsemessig betydning. Lokal luftforurensing over tid, selv på lave nivåer, viser seg å ha en helseskadelig effekt for alle. Mennesker med luftveislidelser og hjerte- og karsykdommer er spesielt sårbare for luftforurensing. Barn er generelt utsatte og kan få varig dårligere lungefunksjon når de utsettes for luftforurensing over mange år. Verdens helseorganisasjon har foretatt beregninger som viser at 3,7 millioner dødsfall årlig er tilskrevet utendørs luftforurensning, av dette er om lag 0,5 millioner av dødsfallene tilskrevet Europa.

Norge mottok 6. november 2013 et såkalt formelt åpningsbrev fra ESA om brudd på luftkvalitetsdirektivet. ESA kunngjorde 26. april at de går videre med saken mot Norge. Norge har fortsatt store utfordringer med lokal luftforurensing i store byer. Et sentralt virkemiddel er bedre bolig-, areal- og transportplanlegging.

6.8 Mer forebygging i helse- og omsorgstjenesten

Nye utfordringer med flere eldre og flere som lever med kroniske lidelser skaper behov for nye arbeidsformer og nye tilbud. Helse- og omsorgstjenesten må i større grad hjelpe folk til å ta ansvar for egen helse, avdekke sykdom tidlig og mestre livet med sykdom. Det er behov for å komme tidlig til med informasjon og opplæring.

Helsetjenestene i kommunene er i en særstilling når det gjelder å forebygge og å bidra til mestring av sykdom. Helse- og omsorgstjenesten skal bidra til å forhindre at friske personer blir syke, personer med risiko for sykdom utvikler sykdom og personer med kronisk sykdom blir dårligere og får komplikasjoner.

Regjeringen vil gjennom en melding til stortinget om helsetjenesten i kommunen beskrive hvordan en framtidig primærhelsetjeneste må innrettes for å nå målene om mer forebygging og egenmestring. Det er særlig behov for tiltak rettet mot barn og unge for å avdekke problemer tidlig og iversette forebyggende tiltak.

Videreutvikle helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Regjeringen vil sikre bedre lavterskel- og forebyggende tilbud gjennom skolehelsetjeneste og helsestasjoner. Gode forebyggende tjenester i kommunen er viktig for å nå målet om bedre helse til barn og unge. Utfordringene er særlig store innen skolehelsetjenesten, der det rapporteres om manglende tilgjengelighet til tjenestene. Regjeringen vil derfor styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

En videreutvikling av tjenesten skal bidra til utvikling av mer effektive og målrettede metoder, større tverrfaglighet og bedre systemer for kartlegging og registrering som kan tas i bruk på nasjonalt nivå. Målet er en tjeneste som så tidlig som mulig fanger opp barn og unge med problemer, gir dem det tilbudet de trenger eller henviser videre dem som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten.

Opplæring og mestring

Det er et stort potensial for å utvikle helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenestens arbeid med livsstilsendring. Tjenesten har gjennom den ordinære virksomheten mulighet til å fange opp og veilede personer med økt sykdomsrisiko eller etablert sykdom. Helsepersonell er også den gruppen fagfolk som befolkningen har størst tillit til når det gjelder råd om livsstil.

Kommunale frisklivssentraler har tilbud om tilpasset fysisk aktivitet og kurs om røykeslutt og sunt kosthold. De skal også ha oversikt over aktuelle aktivitetstilbud og kurs i nærmiljøet. Det gis tilskudd over kap. 762 til utvikling av frisklivssentraler, og til etablering av forebyggende tjenester, lærings- og mestringstilbud og andre tiltak som er særlig rettet mot personer som kan utvikle kroniske lidelser. Se for øvrig omtalen under 6.6 Mulighet for sunne valg og kap. 719 post, 21.

Spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten har et ansvar for å fremme folkehelse og motvirke sykdom, skade og lidelse. Ansvaret omfatter forebyggende og helsefremmende arbeid som del av pasientbehandlingen, overvåking av sykdom og risikoforhold, og kunnskaps- og kompetanseutveksling med kommuner og andre samarbeidspartnere.

En del av spesialisthelsetjenestens samarbeid med kommunene er knyttet til enkeltpasienter. Et eksempel på dette er Salten-prosjektet i Helse Nord RHF der spesialisthelsetjenesten lærer opp personell i primærhelsetjenesten i behandling av diabetespasienter. Smittevernarbeid og beredskapsarbeid i samarbeid med kommunesektoren er en del av spesialisthelsetjenestens ansvar for forebyggende arbeid.

7 Utviklingstrekk i kommunale helse- og omsorgstjenester

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er i kontinuerlig utvikling. De siste 20 årene har kommunene fått nye oppgaver, og samtidig hatt en stor tilvekst av nye brukergrupper.

En rekke nye lover og reformer har lagt grunnlaget for et omfattende tjenestetilbud på kommunalt nivå. Økning i aktivitet i spesialisthelsetjenesten, samt omlegging av driften til kortere liggetid, mer dagbehandling og poliklinisk virksomhet, har også bidratt til at flere oppgaver enn tidligere blir løst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det ytes derfor stadig mer kompleks medisinsk behandling i de kommunale tjenestene. Samtidig er det i kommunene en dreining fra tradisjonelle institusjonstjenester til hjemmebasert behandling, tilrettelegging og oppfølging.

Andre trekk ved de kommunale helse- og omsorgstjenestene de siste årene er at tjenestene i økende grad vektlegger livskvalitet, mestring og trygghet i hverdagen. Tjenestetilbudet har gjennomgående fått en mer aktiv profil, og det legges større vekt på brukerinnflytelse. Dette bidrar til at brukerne av helse- og omsorgstjenester kan leve et mest mulig verdig og selvstendig liv.

Helse- og omsorgstjenestene skal gi befolkningen tjenester av god kvalitet. Mange brukere som står i krevende livssituasjoner kan ha både sosiale og helsemessige problemer eller utfordringer. Målet for kommunene er å tilby tjenester som er tilpasset brukernes individuelle behov, uavhengig av alder, diagnose eller funksjonsevne.

7.1 Brukere av helse- og omsorgstjenestene

Iplos-registeret gir detaljert informasjon om omsorgstjenestenes brukere. Foreløpige tverrsnittstall viser at det i alt var i overkant av 271 000 personer som mottok kommunale omsorgstjenester ved utgangen av 2013. Dette er en økning i antall mottakere på nesten 8 pst. fra 2007 til 2013. Av disse mottakerne hadde om lag 43 000 personer opphold i institusjon, og om lag 180 000 personer mottok hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand i eget hjem. Vel 48 500 personer mottok andre typer tjenester som avlastning, omsorgslønn, støttekontakt mv. Tverrsnittstallene viser videre at vel to av ti tjenestemottakere bor i en institusjon, eller i en bolig med fast tilknyttet personell hele døgnet. En av ti bor i en annen bolig som kommunen stiller til disposisjon, og noen av disse boligene har fast personell deler av døgnet. De aller fleste mottakere av omsorgstjenester, syv av ti, bor imidlertid i en vanlig bolig. Halvparten av alle hjemmeboende mottakere av omsorgstjenester bor alene. Av mottakere av hjemmetjenester over 90 år bor 76 pst. alene. Nesten to av tre mottakere av omsorgstjenester er kvinner, og i den eldste aldersgruppen 80 år og over er nesten tre av fire tjenestemottakere kvinner. Dette har bl.a. sammenheng med at gjennomsnittlig levealder er høyere for kvinner enn for menn, og at kvinner ofte har en lengre periode enn menn med alvorlig sykdom og funksjonssvikt mot slutten av livet.

Med gjennomstrømming menes den årlige utskiftingen av tjenestemottakere som ikke fanges opp av den ordinære statistikken nevnt over. Den ordinære statistikken måler tilstanden ved årets slutt. De foreløpige tallene over hvor mange personer som har mottatt tjenester i løpet av året viser at hele 345 000 personer mottok omsorgstjenester i 2013. Det betyr igjen at omsorgstjenestene betjener om lag 27 pst. flere brukere enn tverrsnittstallene viser.

Bistandsbehov er et mål for i hvilken grad en mottaker er selvhjulpen på de fleste områder (noe/avgrenset bistandsbehov), eller er avhengig av hjelp på flere områder (omfattende bistandsbehov). Tallene må tolkes med en viss forsiktighet, da andelen mottakere med uoppgitt bistandsbehov er på 6 pst. Av det totale antall mottakere over 90 år ved utgangen av året har 33 pst. omfattende bistandsbehov. For de øvrige aldersgruppene er det mellom 17 pst. og 27 pst. som har omfattende bistandsbehov. Fire av fem mottakere av langtidsopphold i institusjon ved utgangen av året har omfattende bistandsbehov. Tallene viser at beboere på langtidsopphold i institusjon gjennomgående har et mer omfattende bistandsbehov, enn mottakere av hjemmetjenester. Andelen som har omfattende bistandsbehov er samtidig klart større blant yngre mottakere av hjemmetjenester, enn blant eldre. Dette skyldes at mange av de eldre med omfattende bistandsbehov får hjelp i form av langtidsplass i institusjon. Det er også et mål å tilby andre tjenester enn langtidsplass i institusjon for yngre personer. Dette gjelder spesielt for tjenestemottakere under 50 år. Tallene viser også at yngre brukere med omfattende bistandsbehov i gjennomsnitt får tildelt flere timer hjemmesykepleie og praktisk bistand, enn eldre mottakere av hjemmetjenester med tilsvarende bistandsbehov.

Merknader: Mottakere er her beboere i helse- og omsorgsinstitusjoner og mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand. Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år. Tall for 2013 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De kommunale omsorgstjenestene har mottakere i alle aldre med et mangfold av behov, både mht. boform og tjenestetilbud. De fleste mottakere av omsorgstjenester er i aldersgruppen over 67 år. Ved utgangen av 2013 mottok 120 200 eldre over 80 år omsorgstjenester. I årene som kommer vil antall personer i aldersgruppen mellom 67 og 79 år øke. Dette vil være en utfordring for hjemmetjenesten spesielt. Morgendagens eldre vil likevel ha andre ressurser å møte alderdommen med i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og høyere utdanning sammenliknet med tidligere generasjoner. Erfaringstall fra de siste 20 år viser samtidig at tallet på eldre brukere i omsorgstjenestene ikke øker i takt med veksten i eldrebefolkningen.

Det har imidlertid over en periode på 20 år vært en tredobling av antall tjenestemottakere under 67 år. Mer enn hver tredje mottaker av omsorgstjenester er nå under 67 år. Undersøkelser viser at mange av de som mottar omsorgstjenester ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Dette avspeiles i de endringene som skjer i tjenestetilbudet, hvor det kan ses en økt vekt på tjenestetilbudet utenfor institusjon.

Merknader: Mottakere er her beboere i institusjoner for eldre og funksjonshemmede og mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand. Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år. Tall for 2013 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De største endringene i de kommunale omsorgstjenestene skjer i hjemmetjenestene. Det er først og fremst hjemmesykepleien som står for veksten, både ressursmessig og i antall brukere, mens praktisk og sosial bistand viser en nedgang. Et sentralt utviklingstrekk ser ut til å være at kurative og medisinske tjenester prioriteres framfor forebyggende tiltak, praktisk bistand og sosiale tjenester. Forebygging, habilitering/rehabilitering og tidlig innsats er sentrale mål både i samhandlingsreformen og i Omsorgsplan 2020, som legger til grunn en faglig omstilling med større vekt på aktiv omsorg, hverdagsrehabilitering, sosialt nettverksarbeid og bruk av velferdsteknologi. Det er derfor grunn til å følge den videre utvikling nøye, med sikte på om virkemidlene som tas i bruk gir tilstrekkelig effekt.

Foreløpige tall viser at det ved utgangen av 2013 var 2887 brukere som mottok tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det er en økning på 44 pst. siden 2007. Det har imidlertid vært svært liten økning i antall BPA-mottakere fra 2011 til 2013. Nesten ingen mottakere over 67 år har BPA. Gjennomsnittlig mottok brukerne 34,9 timer BPA i uken i 2013.

Kommunene har ansvar for å sikre nødvendig kapasitet og god kvalitet i allmennlegetjenesten. Allmennlegetjenesten i kommunene omfatter fastlegeordningen, legevakt og andre allmennlegeoppgaver, f.eks. i sykehjem og helsestasjon. Det ble utført om lag 14 mill. konsultasjoner hos allmennlege både i 2012 og 2013. Det ble utført om lag 1,1 mill. konsultasjoner på legevakt både i 2010, 2011, 2012 og 2013. En rapport fra Helfo (2011) viser at innbyggerne i gjennomsnitt hadde 2,6 konsultasjoner hos fastlege i 2009 (kvinner 3 og menn 2,2).

Den kommunale fysioterapitjenesten omfatter fast ansatte fysioterapeuter og privatpraktiserende fysioterapeuter kommunen har avtale med. Det ble foretatt 8,3 millioner konsultasjoner hos avtalefysioterapeuter i 2013. Det var om lag 445 000 brukere av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2013. Av disse var om lag 53 pst. sykdomslistebrukere (brukere med rett til gratis behandling), 4 pst. barn under 12 år og 2 pst. personer med yrkesskade.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige forebyggende tjenester for barn og unge 0–20 år. Det fødes om lag 60 000 hvert år. Tjenesten når ut til alle, og har tilnærmet 100 pst. oppslutning. Det kan imidlertid se ut som det er en negativ utvikling i antall barn som får fullført de ulike helseundersøkelsene. Bl.a. er det 1 pst. nedgang fra 2009 til 2013 på antall barn som har fått fullført helseundersøkelse ved 2–3 års alder. Fra 2012 til 2013 er det en økning på 3 pst. på antall barn som har fått fullført helseundersøkelse ved 2–3-års alder.

Helsestasjonen er en viktig aktør innen svangerskapsomsorgen. I 2013 var det om lag 8214 gravide som fullførte fødselsforberedende kurs i helsestasjonens regi. Dette er 5 pst. flere enn i 2012 og 1 pst. færre enn i 2009.

7.2 Personell i helse- og omsorgstjenestene

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå har det i perioden 2006–2013 vært en betydelig økning i årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Allmennlegetjenesten

Tall fra Helsedirektoratet fra utgangen av juni 2014 viser at 95,4 pst. av fastlegepraksisene er basert på selvstendig næringsdrift, mens 4,6 pst. er fastlønte. Ved innføringen av fastlegeordningen var 10,2 pst. av praksisene fastlønte. Stadig flere fastleger arbeider i grupper med flere leger. Rundt 10 pst. av fastlegene antas i dag å arbeide alene, mot 18 pst. før innføringen av fastlegeordningen. 8,3 pst. av fastlegepraksisene er del av en fellesliste, dvs. at de har et felles ansvar for listepopulasjonen.

Ved innføringen av fastlegeordningen var 28,8 pst. av fastlegene kvinner. Andelen kvinnelige fastleger har gradvis økt til 39,4 pst. per juni 2014. Av økningen i antall fastleger fra utgangen av 2002 til utgangen av juni 2014 utgjorde kvinnelige leger 87 pst. (671 av 772 fastleger).

Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2013 viser at den samlede årsverksinnsatsen i allmennlegetjenesten utgjorde 5197 årsverk, en økning på 177 årsverk fra 2012 (3,5 pst.). Fra 2002 til 2013 økte antall årsverk i allmennlegetjenesten med til sammen 1046 årsverk (25,2 pst.) fra 4151. Til sammenlikning økte antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten med 46,4 pst. fra 9300 til 13 618 årsverk i samme periode.

Tall fra Helsedirektoratet viser at det ved utgangen av andre kvartal 2014 var registrert 4475 fastleger i kommunene (4493 fastlegepraksiser). Dette er en økning på 772 fastleger fra utgangen av 2002. Av totalt 4551 fastlegehjemler var 58 ikke besatt. 0,7 pst. av befolkningen (36 606 innbyggere) sto på lister knyttet til disse hjemlene. Flertallet av disse listene er betjent av vikarer, ofte korttidsvikariater. I noen områder av landet er det fortsatt betydelige utfordringer med å opprettholde stabiliteten i allmennlegetjenesten. Utfordringene har vært størst i de fire nordligste fylkene, på nordvestlandet og i enkelte innlandsområder. Per 30. juni 2014 var andelen ledige hjemler størst i Nordland og Finnmark med hhv. 6,6 pst. og 9,9 pst. Andelen ubesatte hjemler i Sogn og Fjordane var 3,3 pst. Hvert kvartal benytter rundt 1,5 pst. av innbyggerne seg av muligheten til å bytte fastlege.

Kommunen skal ha et system som sikrer ivaretakelse av øyeblikkelig hjelp hele døgnet, bl.a. gjennom legevakt og heldøgns medisinsk akuttberedskap. De fleste kommuner deltar i et interkommunalt legevaktsamarbeid. Antall legevakter/ legevaktdistrikter er redusert de senere år. I 2014 var det 191 legevakter, hvorav 111 interkommunale og 80 kommunale. Til sammenlikning var det totalt 203 i 2012 og 241 i 2009. Det registreres også en utvikling med reduksjon i antall legevaktsentraler med 165 i 2007, 145 i 2009 og 116 i 2012. Kommunen kan gjennom fastlegeavtalen tilplikte den enkelte fastlege å delta i organisert legevaktordning utenfor kontortid og i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelptjeneste i kontortid, herunder tilgjengelighet i helseradionettet/nødnettet og ivaretakelse av utrykningsplikten. Den enkelte fastlege har i tillegg ansvar for å yte øyeblikkelig hjelp til innbyggere på sin liste innenfor den åpningstid som er avtalt med kommunen.

Forebyggende helsetjenester

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er sentral i kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid blant barn og unge.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at utviklingen i antall årsverk i tjenesten er positiv. Fra 1994 til 2013 har årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten økt fra 2372 til 4217. Grunnbemanningen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er helsesøster, jordmor, lege og fysioterapeut. Det er viktig å merke seg at statistikktilgangen på dette feltet er mangelfull. Tallene skiller ikke tilstrekkelig mellom forskjellig utdanningsbakgrunn og ikke mellom årsverk i hhv. helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten.

Svangerskaps- og barselomsorg mv.

Svangerskaps- og barselomsorg ytes av leger, jordmødre og helsesøstre. Kommunene er forpliktet til å tilby svangerskapskontroller/-omsorg i tilknytning til helsestasjon.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2013 viser at antall jordmorårsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten var 282, en økning på tre årsverk fra 2012. Det er gjennomsnittlig 0,7 jordmorårsverk per kommune.

Fysioterapeuter

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at årsverksutviklingen for fysioterapeuter i kommunene er positiv. Det er særlig gruppen fastlønte fysioterapeuter som øker mest. Tallene viser at det i 2013 var 8,9 årsverk per 10 000 innbyggere, som er en økning på 0,1 årsverk fra 2012. Det totale antallet årsverk av fysioterapeuter i kommunene i 2013 var 4535. Det gir en vekst på 2,4 pst. fra 2012. Fysioterapiårsverkene går særlig med til diagnostisering, behandling, habilitering og rehabilitering. Årsverk som går med til hhv. forebyggende helsearbeid og innsats i institusjon har også begge vist en økning fra 2012 til 2013. Når det gjelder fysioterapeuter i helsestasjons- og skolehelsetjeneste viser denne aktiviteten en nedgang i antall årsverk for fysioterapeuter. I 2013 ble 192 årsverk brukt til disse oppgavene. Dette er en nedgang på 2,5 pst.

Manuellterapeuter er fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi. Disse arbeider hovedsaklig i primærhelsetjenesten. Manuellterapeuter med driftsavtale med kommunen kan utføre undersøkelse og behandling med rett til refusjon fra folketrygden uten at pasienten må gå via fastlegen eller annen henvisende instans. I tilegg er manuellterapeuter og kiropraktorer gitt mulighet til å henvise pasienter til legespesialist, røntgenologiske undersøkelser, samt å sykmelde pasienter med muskel/skjelettplager i inntil 12 uker. Manuellterapeuter og kiropraktorer avlaster derfor fastlegene på muskel/skjelettområdet.

Ergoterapeuter

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2013 viser årsverksutviklingen for ergoterapeuter en svak økning på om lag 100 årsverk per år. Det var i 2013 registrert totalt 1724 årsverk ergoterapeuter i kommunene mot 1620 i 2012. Tallene viser at det i 2013 var 3,4 årsverk per 10 000 innbyggere, som er en økning på 0,2 årsverk fra 2012. Det var i 2013 fortsatt 111 kommuner som ikke har ansatt egen ergoterapeut, i 2012 var det 129.

Omsorgstjenestene

I løpet av de siste 20 årene har årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene omtrent blitt fordoblet til dagens om lag 132 700 årsverk. Veksten har i stor grad kommet i hjemmetjenestene. For 20 år siden gikk to tredeler av årsverkene til institusjonsomsorg, og en tredel til hjemmetjenester. I dag er det hjemmetjenestene som utfører flest årsverk. Det er hjemmesykepleien som først og fremst er i vekst, sammen med andre fagtilbud utført av helse- og sosialpersonell med høgskole- og universitetsutdanning, mens hjemmehjelpstjenesten reduseres.

Veksten i omsorgstilbudet til eldre over 67 år har kommet i form av en noe styrket bemanningsfaktor i sykehjemmene, og ikke i form av vekst i hjemmetjenestetilbudet. Noe av årsaken kan ligge i at funksjonsevnen blant de yngste eldre (67–79 år) er blitt bedre etter hvert som levealderen har økt.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kommunene økte årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene med om lag 25 600 årsverk i perioden 2005–2013. Om lag 89,5 pst. av disse besto av personell med helse- og sosialfaglig utdanning. Dette har gitt en økning i andelen personell med helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgssektoren fra 66,4 pst. i 2005 til 70,9 pst. i 2013. Det legemeldte sykefraværet er igjen redusert i 2013, etter en oppgang til 8,9 pst. i 2012. Sykefraværet var i perioden 2005–2010 i overkant av 9 pst., og i 2011 på 8,5 pst.

Det er utfordringer knyttet til tilgangen på helsefagarbeidere, som er den største utdanningsgruppen i omsorgssektoren. Etter omleggingen av hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningen til helsearbeiderfaget har tilgangen på denne utdanningsgruppen blitt betydelig redusert. Sysselsettingstall for omsorgstjenestene viser en tilnærmet nullvekst for denne utdanningsgruppen fra 2010 til 2013. Statistisk sentralbyrås framskrivninger av arbeidsmarkedet viser at det vil bli stor mangel på helsefagarbeidere i årene framover. Tilgangen på helsefagarbeidere var tema i Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd. Departementets virkemidler for å øke tilgangen på helsefagarbeidere ligger i kompetanse- og rekrutteringsplanen for omsorgstjenestene, Kompetanseløftet 2015, som er omtalt under kap. 761, post 60. Beregninger foretatt av Statistisk sentralbyrå i 2012 i Helsemod viser at det også kan bli mangel på sykepleiere i løpet av noen år.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå har antall legeårsverk i sykehjem økt med til sammen om lag 74 pst. fra 2006 til 2013. Kommunene fastsatte i 2007 lokale normer for legedekningen i sykehjem. Oppsummeringen av kommunenes lokale normeringsprosess viste at det ble planlagt en vekst i legeårsverk på om lag 40 pst. f.o.m. 2006. Økningen i årsverk av leger i institusjon viser at lokal normering har vært viktig for å styrke det medisinske tilbudet til beboere i sykehjem.

Psykisk helse og rusarbeid

Helse- og omsorgsdepartementet følger utviklingen i kommunenes innsats på rus- og psykisk helsefeltet. Kommunenes rapportering om psykisk helsearbeid for perioden 2007–2013 bygger på rapporteringsskjema som fylkesmennene innhenter fra kommunene. Sintef har sammenstilt datamaterialet for 2013, og analysert utviklingen fra 2007. Tilsvarende er det Rambøll som sammenstiller og analyserer utviklingen innen kommunalt rusarbeid.

Det tas forbehold om at datakvaliteten kan være svak, og at endring i rapporteringsrutiner i enkeltkommuner kan gi utslag i totalt antall rapporterte årsverk. Rapporteringen er delvis overlappende med ordinære statistikker for helse- og omsorgstjenestene fra Statistisk sentralbyrå. Korrigert for rapporteringsavvik, avdekket i et mindre antall kommuner, viser den reelle endringen fra 2012 til 2013 en nedgang i antall årsverk for voksne på 0,1 pst., og en nedgang i antall årsverk for barn og unge på 3,6 pst. Tallene for andel med videreutdanning i psykisk helsearbeid for voksne og tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid for barn og unge viser en liten, men stabil økning over tid. Antall årsverk innen kommunalt rusarbeid har økt med tilnærmet ti pst. for perioden 2010–2012, og lå i 2012 på om lag 4100 årsverk. Kompetansen blant personell i kommunalt rusarbeid er relativt sett høy, i 2012 hadde 73 pst. relevant helse- eller sosialfaglig høyskole-/ universitetsutdanning.

Departementet vil fortsatt følge utviklingen innen psykisk helse og rusarbeid og gjennom landets fylkesmenn understreke betydningen av at resultatene oppnådd gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse videreføres.

7.3 Botilbud

Kommunene tilbyr plasser i institusjon eller plass i ulike former for omsorgsboliger til personer med behov for et tilrettelagt botilbud. Både i perioden under og i perioden etter handlingsplan for eldreomsorgen er det bygget et stort antall omsorgsboliger til omsorgsformål. Mange av disse er imidlertid ikke tilpasset personer med demens og kognitiv svikt, eller tilrettelagt for å kunne yte heldøgns tjenester.

Antallet institusjonsplasser har som helhet blitt noe redusert de siste to tiårene. Det er først og fremst de gamle aldershjemmene som er tatt ut av drift, mens foreløpige tall viser at sykehjemsplasser har hatt en økning fra 35 500 i 1998 til om lag 40 300 i 2013. Siden 1998 er om lag halvparten av institusjonsplassene fornyet eller skiftet ut, og standarden på institusjonsplassene har derfor økt. Bl.a. er nå de fleste institusjonsplassene i enerom.

Den andre halvparten av institusjonsplassene vil etter flere tiårs intensiv bruk trenge fornyelse eller utskifting i årene som kommer. Dette gjelder også et stort antall omsorgsboliger. En slik modernisering må samtidig sikre at bo- og institusjonstilbudet i omsorgssektoren blir tilpasset framtidas brukergrupper. Fornyelsen bør skje i perioden før den sterke veksten i tallet på eldre 80 år og over setter inn om 10–15 år. Det er også nødvendig med økt innsats for å tilrettelegge allerede eksisterende omsorgsboliger, slik at det også der kan ytes heldøgns omsorgstjenester.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at for 2013 var dekningsgraden for heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger på 29 pst. sett i forhold til antall innbyggere på 80 år og over. Foreløpige tall viser at antall beboere i boliger med heldøgns bemanning har økt fra om lag 20 000 i 2008 til nesten 22 000 ved utgangen av 2013. Dette kommer i tillegg til de som mottar heldøgns tjenester i sykehjem og aldershjem. Samtidig er det en del mennesker som får et omfattende tjenestetilbud i eget opprinnelige hjem. Utviklingen av tjenestetilbudet i omsorgssektoren må vurderes ut fra det samlede tilbudet i både sykehjem, omsorgsboliger og eget hjem. Det vises for øvrig til omtale av investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser under kap. 761, post 63.

I følge Sintef var 46 pst. av årsverkene i kommunalt psykisk helsearbeid for voksne i bolig med fast personell i 2013.

7.4 Kommunenes utgifter til helse- og omsorgstjenester

Foreløpige tall viser at kommunenes brutto driftsutgifter til helse- og omsorgstjenestene var om lag 113,8 mrd. kroner i 2013. Av dette utgjorde om lag 94,4 mrd. kroner utgifter til omsorgstjenestene og 5,5 mrd. kroner utgifter for kommunene knyttet til samhandlingsreformen. Siden 2007 har kommunene hatt høyere utgifter til hjemmetjenester og aktivisering, enn til tjenester i institusjon. Det vesentligste av kommunenes utgifter til omsorgsformål finansieres gjennom kommunenes frie inntekter. For kommunene utgjorde inntektene fra brukerbetaling for opphold i institusjon og for praktisk bistand til sammen om lag 6,3 mrd. kroner i 2013. I tillegg bevilges en rekke øremerkede tilskudd til omsorgsformål over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, bl.a. et eget investeringstilskudd til kommunale heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger. Videre er det over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett i 2014 utbetalt om lag 7,3 mrd. kroner til toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.

Kommunenes utgifter til rusmiddeltiltak og til psykisk helse inngår for en stor del i kommunenes samlede utgifter til helse- og omsorgstjenester.

Kommunenes kostnader til fysioterapitjenesten er knyttet til lønn til ansatte og driftstilskudd til selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter med driftsavtale. For fysioterapeuter med avtale skal det som utgangspunkt inngås 100 pst. driftsavtalehjemmel, dersom praksisen skal drives på heltid. Kommunene skal bare lyse ut deltidshjemler med minimum 50 pst. når dette samsvarer med det reelle tjenestebehovet. Fysioterapeuter med driftsavtale med kommunen kan ikke kreve egenandeler eller annet honorar utover det som er fastsatt av staten. Økte egenandeler under henvisning til redusert hjemmel og liknende er å anse som misligholdelse av driftsavtalen med kommunen. Mange avtalefysioterapeuter har over tid hatt deltidshjemler. Etter at regjeringen la om finansieringen av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2009 og i 2010 i honorartarifforhandlingene, har kommunene løftet en rekke av disse deltidshjemlene. I 2013 hadde fortsatt 52 pst. av avtalefysioterapeutene deltidshjemler. Utviklingen går i retning av større hjemmelstørrelser. Gjennomsnittlig hjemmelsstørrelse var i 2013 på 0,76 pst. mot 0,71 pst. i 2012. Det vises til omtale under kap. 2755, post 71.

Statlige trygderefusjoner til helsetjenester i kommunene omfatter bl.a. allmennlegetjenester, fysioterapi, kiropraktor- og jordmortjeneste og utgjorde om lag 6,3 mrd. kroner i 2013. Nærmere omtale av utviklingen i trygderefusjoner er gitt under programområde 30. Brukerbetaling og egenandeler utgjør i tillegg en viktig del av finansieringen av helse- og omsorgstjenestene.

Datakilder som Kostra og Iplos gir oss oversikt over store deler av utviklingen i de kommunale omsorgstjenestene.

8 HelseOmsorg21-strategien

Helse- og omsorgsdepartementet tok våren 2013 initiativ til HelseOmsorg21 (HO21). Målet med arbeidet er å bidra til en kunnskapsbasert helse- og omsorgstjeneste kjennetegnet av kvalitet, pasientsikkerhet og effektive tjenester. En bredt sammensatt strategigruppe fikk på oppdrag fra departementet i ansvar å utarbeide en helhetlig, nasjonal forsknings- og innovasjonsstrategi for helse og omsorg for det 21.-århundre, HelseOmsorg21. Videre oppnevnte departementet et Topplederforum for HelseOmsorg21. Strategien ble overlevert statsministeren og helse- og omsorgsministeren 25. juni 2014 og inneholder en rekke anbefalinger som departementene og andre relevante aktører vil vurdere nærmere

Topplederforumet ble etablert som en møtearena med sentrale representanter fra aktører som finansierer, gjennomfører og anvender helse- og omsorgsforskning og innovasjon. Topplederforumet har gitt innspill underveis i arbeidet med strategien og vil få en sentral rolle i oppfølgingen av målene i strategien.

HelseOmsorg21-strategien skriver seg inn i en rekke av nasjonale strategier innenfor prioriterte forsknings- og innovasjonsområder. Helse og omsorg er et sentralt område i nasjonal og internasjonal forsknings- og innovasjonspolitikk og det har vært ønske fra flere hold om at det skulle utarbeides en 21-strategi innenfor feltet.

Kunnskap og innovasjon er viktige virkemidler for utvikling av en sektor basert på kvalitet, pasientsikkerhet, brukermedvirkning og effektivitet. Kunnskap med relevans for sektoren er et fundament for næringsutvikling og etablering av en helse- og omsorgsrelatert kunnskapsindustri. En slik dobbel effekt av investeringer i kunnskap og innovasjon vil være et viktig bidrag til et bærekraftig velferdssystem og til verdiskaping for samfunnet.

Strategigruppens visjon for HelseOmsorg21 er: Kunnskap, innovasjon og næringsutvikling for bedre folkehelse. Målbildet for HelseOmsorg21 er tredelt og strategien skal gjennom forskning og innovasjon bidra til god folkehelse, grensesprengende forskning og næringsutvikling og nasjonal økonomisk utvikling. De tre målene er komplementære og målbildet omfatter flere politikkområder som henger sammen. HelseOmsorg21 dekker kunnskaps- og innovasjonspolitikken for helse og omsorg, men samtidig også den generelle helse- og omsorgspolitikken. Helse- og omsorgspolitikken skal tilrettelegge for nyskaping og kunnskapsutnyttelse, og dette må det tas hensyn til i styringsmekanismer og insentivordninger.

I HelseOmsorg21-strategien prioriteres ti strategiske områder. Valg av disse er basert på en bred innspillsrunde gjennomført av strategigruppen og sekretariatet for arbeidet, med forankring hos mange ulike aktører. De ti områdene er:

• økt brukermedvirkning

• helse og omsorg som et eget næringspolitisk satsingsområde

• kunnskapsløft for kommunene

• utnytte helsedata som nasjonalt fortrinn

• bedre klinisk behandling

• effektive og lærende tjenester

• møte de globale helseutfordringene

• oppnå høy kvalitet og sterkere internasjonalisering

• utvikling av de menneskelige ressursene

• strategisk og kunnskapsbasert styring.

Helse- og omsorgssektoren er stor og kompleks og fordrer en bred strategi. Hvert tema inneholder et sett med anbefalte tiltak og forslag til hvordan disse kan iverksettes. I følge strategien er disse tenkt å skulle bidra til å oppfylle strategiens visjon om kunnskap, innovasjon og næringsutvikling for bedre folkehelse.

Helse- og omsorgsdepartementet vil sammen med Kunnskapsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet i tillegg til flere departementer arbeide med å vurdere anbefalingene i strategien og hvordan strategien skal følges opp. Dette vil bl.a. gjøres gjennom regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Topplederforumet og andre relevante aktører vil delta i arbeidet.

9 Internasjonalt samarbeid

Norge deltar aktivt i internasjonalt helsesamarbeid og helseforskningssamarbeid på tvers av landegrensene. Hovedmålet er å medvirke til å realisere og videreutvikle sentrale helsepolitiske mål gjennom multilaterale og bilaterale kanaler, bl.a. i FN, Verdens helseorganisasjon, EU, Europarådet, OECD, Norden, nordområdene, Barents- og Russlandsamarbeidet.

FN/Verdens helseorganisasjon (WHO)

Som FNs særorganisasjon for helse er WHO en sentral arena for Norges internasjonale helseengasjement. Norge gir økonomisk støtte over Utenriksdepartementets budsjett i form av kontingent og frivillige bidrag.

Mål for 2015 er aktivt å støtte opp under gjennomføringen av WHO-reformen, der det fortsatt i WHO er gjenstående behov relatert til så vel finansiering, effektivisering av arbeidet i de styrende organer og mål- og resultatrapportering.

Helse- og omsorgsdepartementet leder delegasjonen til møtene i WHOs styrende organer.

I mai 2012 vedtok Verdens helseforsamling (WHA) på oppdrag for FNs generalforsamling et globalt mål om 25 pst. reduksjon i prematur dødelighet som følge av ikke-smittsomme sykdommer innen 2025. Som oppfølging av resolusjonen er det framforhandlet et rammeverk for monitoreringen av ikke-smittsomme sykdommer. De globale ambisjonene på dette området vil påvirke prioriteringene både nasjonalt og i det internasjonale helsesamarbeidet i årene som kommer. Ikke-smittsomme sykdommer er også aktuelt som delmål for helseområdet i de neste FN-målene for bærekraft og utvikling (’post 2015-agendaen’).

Det internasjonale toppmøtet om ernæring (ICN2) som skal arrangeres av WHO og FAO i november 2014, vil gi føringer for videre globalt og nasjonalt ernæringsarbeid og vil også bidra inn til post 2015-agendaen.

WHOs internasjonale helsereglement (IHR 2005) gir retningslinjer for varsling og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, bl.a. ved pandemier og grenseoverskridende kjemikaliehendelser. Norge har gjennomført hoveddelen av reglementet i norsk rett og arbeider med resterende implementering med hjemmel i folkehelseloven. Nasjonalt folkehelseinstitutt er nasjonalt kontaktpunkt for IHR i Norge.

WHOs medlemsland har vedtatt et globalt rammeverk for pandemisk influensaberedskap og respons. Rammeverket skal sikre rask deling av virus gjennom WHO-samarbeidssentra for å legge grunnlaget for utvikling av vaksiner mot pandemier. Samtidig sørger rammeverket for at resultater og goder som følger av dette samarbeidet gjøres tilgjengelig for alle medlemsland, herunder vaksiner og samarbeid/kompetanseoverføring.

Verdens helseforsamling vedtok mai 2014 at det skal utarbeides en global tiltaksplan mot antimikrobiell resistens. Det er viktig med en tverrfaglig tilnærming mellom folkehelse-, dyrehelse-, mat- og miljømyndigheter. Planen utarbeides derfor i nært samarbeid med Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Norge vil delta aktivt i dette arbeidet.

Verdens helseforsamling vedtok i mai 2014 at det skal utarbeides en global strategi for helsefremmende aldring med et tverrsektorielt perspektiv. Norge vil støtte dette arbeidet.

Norge deltar aktivt i miljø- og helseprosessen i regi av WHOs europaregion (WHO EURO), herunder gjennomføring av WHO EURO/UNECE-protokollen (United Nations Economic Commission for Europe) om vann og helse. Norge arrangerte partsmøte for protokollen i november 2013 og sitter i byrået for perioden 2013–2016 samt deltar i arbeidsprogrammet til protokollen knyttet til overvåking av vannbårne sykdommer og overvåking av vannkvalitet. Norge har videre sluttet seg til og bidrar til oppfølgingen av Parmaerklæringen (2010) som ble vedtatt på WHOs 5. ministerkonferanse for miljø og helse i Europa. Erklæringen har som mål å styrke den politiske innflytelsen i helse- og miljøprosessen og styrke tiltakene mot konsekvenser av klimaendringer på fysiske og sosiale miljøfaktorer herunder transport. Norge deltar også aktivt i det Pan-europeiske programmet for transport, helse og miljø (THE PEP) og følger opp Paris-erklæringen fra 2014. Videre deltar Norge aktivt i arbeidet i Codex Alimentarius, der internasjonale standarder på matområdet utarbeides og vedtas.

Helse- og omsorgsdepartementet koordinerer Norges internasjonale arbeid med narkotikaspørsmål og deltar i det styrende organet for FNs narkotikasamarbeid, FNs narkotikakommisjon (CND). Norge gir økonomisk støtte til FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).

EU og EØS

Mål for 2015 er å fremme norske helse- og mattrygghetspolitiske hensyn ved å delta aktivt i EUs ulike prosesser, programmer og byråer på helse- og mattrygghetsområdet.

Norge deltar i EFTAs og EU-kommisjonens arbeidsgrupper på helse- og mattrygghetsområdet.

Et prioritert område er direktivet om anvendelse av pasientrettigheter ved helsetjenester over landegrensene, som ble vedtatt i EU 2011. Pasientrettighetsdirektivet ble vedtatt innlemmet i EØS-avtalen 9. juli 2014. Direktivet gir regler om når en pasient skal få tilbakebetalt utgifter til helsehjelp pasienten har valgt å få utført i et annet EØS-land. Reglene skaper større forutsigbarhet for pasientene. Dagens refusjonsordning for helsehjelp i andre EØS-land ivaretar langt på vei direktivets regler om refusjon, men omfatter imidlertid ikke refusjon av utgifter til sykehusbehandling. Stortinget har sluttet seg til å utvide dagens refusjonsordning til å omfatte utgifter til sykehusbehandling og har vedtatt en hjemmel med mulighet til å stille krav om forhåndsgodkjenning for refusjon av slike utgifter. Departementet har sendt ut høringsnotat med forslag om å utvide refusjonsordningen slik at den omfatter utgifter til sykehusbehandling. Det foreslås ikke å stille krav om forhåndsgodkjenning. Et krav om forhåndsgodkjenning innebærer en begrensning i pasienters valgfrihet og vil være ressurskrevende å administrere. Departementet mener det er uhensiktsmessig å etablere en slik ordning for det antatt lave antallet pasienter som vil reise ut, men vil følge utviklingen over tid. Det foreslås videre at pasienter som er vurdert å ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven skal kunne søke om forhåndstilsagn.

Norge er forpliktet til å gjennomføre regler om produksjon, markedsføring og standarder for legemidler og næringsmidler. Norge har også gjennomført direktivet om kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer til transplantasjon (organdirektivet).

EUs forordning om matinformasjon innfører bl.a. krav om obligatorisk merking av næringsinnhold for matvarer til forbruker. Merkingen med næringsinnhold skal gi informasjon om energi, fett, mettet fett, karbohydrater, protein og salt i matvarene. Regelverket vil bli innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett.

EU har vedtatt et nytt tobakksproduktdirektiv, som skal erstatte dagens direktiv. Direktivet inneholder bestemmelser om fremstilling, presentasjon og salg av tobakksvarer og relaterte produkter. Regelverket vil bli innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett.

Norge arbeider for å påvirke hvilke påstander om ernærings- og helseeffekter som skal kunne knyttes til mat, iht. det pågående arbeidet med det EØS-baserte påstandsregelverket.

Norge deltar på medlemsstatenes arenaer for oppfølging av alkoholpolitiske spørsmål, herunder har Norge deltatt aktivt i arbeidet for å utarbeide en handlingsplan samt for å legge til rette for en ny alkoholstrategi i EU.

Videre arbeides det med å innlemme i EØS-avtalen EUs forordning for ny mat, og EUs forordninger om genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer. Norske fagmyndigheter deltar i Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, European Food Safety Authority (EFSA) og EU-byrået for godkjenning av legemidler, European Medicines Agency (EMA). Norge er medlem i EUs narkotikaovervåkingssenter, The European Monitoring Center for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA). Senteret samler inn og analyserer data, driver utviklingsarbeid for å forbedre sammenliknbarheten av data på tvers av grenser, og formidler og distribuerer informasjon.

Norge deltar i EUs Health Security Committee (HSC). HSC utvikler bl.a. felles standarder, krisehåndteringsverktøy og har nettverk for informasjon og varsling. Videre deltar Norge i EUs senter for forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer, European Centre of Disease Prevention and Control (ECDC) i Stockholm. Senteret ivaretar smittevernovervåkning, varsling og vitenskapelig basert rådgivning til landene om håndtering av sykdomsutbrudd. Nytt regelverk for å styrke EUs beredskap og håndtering av alvorlige grensekryssende helsetrusler er vedtatt i EU, og er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Beslutningen formaliserer HSC. Norge deltar også i komitologikomite som er etablert under beslutningen. Regelverket vil være kompatibelt med WHOs International Health Regulations (2005).

Norge vil delta i EUs tredje handlingsprogram på området helse (2014–2020), jf. Prop. 90 S (2013–2014), og Innst. 303 S (2013–2014). Norge ved helseforvaltningen er representert i programkomiteen og i gruppen av nasjonale kontaktpunkt. Norske fagmiljøer deltar i flere prosjekter.

1. januar 2014 startet det nye store forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020 i EU, der Norge deltar. Health, Demographic Change and Wellbeing er en av de syv samfunnsutfordringene som er særlig prioritert. Helse- og omsorgsdepartementet har delegat i konfigurasjonen Health, Demographic Change and Wellbeing. Norges forskningsråd deltar som ekspert. Videre deltar Norge i totalt ti såkalte Fellesprogrammer, Joint Programming Initiatives (JPI) i EU, og av disse er tre særlig rettet mot helse – nevrodegenerative sykdommer og Alzheimer (JPND), anbibiotikaresistens (8AMR) og forebygging av kostholdrelaterte sykdommer (HDHL). Fellesprogrammene er medlemslandenes initiativ og Kommisjonen skal støtte opp under arbeidet ut fra sitt mandat og kompetanse.

Norge deltar i oppfølging av EUs hvitbok om kosthold og fysisk aktivitet, bl.a. gjennom deltakelse i High Level Group on Nutrition and Physical Activity. Denne høynivågruppen lanserte våren 2014 en EU Action Plan on Childhood Obesity 2014–2020. Norge deltar også i EUs regulatoriske komité under tobakksproduktdirektivet, i EU-kommisjonens ekspertgruppe på tobakk og i relevante fora for oppfølging av EUs alkoholpolitiske strategi.

Ny avtale om videreføring av EØS-finansieringsordninger for perioden 2009–2014 ble undertegnet i 2010. Norge har gjennom avtalen forpliktet seg til å bidra med nær 15 mrd. kroner i 2009–2014. Midlene skal støtte programmer og prosjekter innen en rekke sektorer, bl.a. helsesektoren. Norge samarbeider med Tsjekkia, Estland, Ungarn, Polen, Portugal og Slovenia på helseområdet. Hovedmålene er å forbedre folkehelsen i mottagerlandet og redusere sosial ulikhet i helse. Norge har i 2014 startet forhandlinger med EU om videreføring av EØS-finansieringsordninger for perioden 2015–2020.

Europarådet

Samarbeidet i Europarådet har som hovedmålsetting å fremme demokrati, rettsstaten og respekt for menneskerettigheter. Europarådet har 47 medlemstater med tilsammen 820 millioner mennesker hvorav 28 av landene er medlemmer av EU. I 2012 ble det gjennomført en ny og forenklet struktur for komiteene og politiske saker er i større grad satt på Europarådets dagsorden. Samarbeidet med EU er styrket. EU er en viktig partner for å sikre samsvar mellom Europarådets og EUs mekanismer for ivaretakelse av grunnleggende rettigheter, demokrati og rettssikkerhet.

Retten til helse er forankret i den europeiske sosialpakten, the European Social Charter. Norge deltar i de mellomstatlige komiteer og i helsefaglige ekspertfora. Komiteen Bioethics, DH-BIO, arbeider med områdene rettigheter og vern av pasienter og forskningsdeltakere, veiledning for aktører på biomedisinområdet, genetiske undersøkelser, medisinsk- og helsefaglig forskning, transplantasjon, bruk av tvang innen psykisk helsevern, beslutningsprosesser ved livets slutt, bruk av biobanker, utfordringer ved nye teknologier mv. Norge leder i 2013 og 2014 styret for bioetikkomiteen.

Pompidou-gruppen er Europarådets helse-, sosial- og justispolitiskgruppe for narkotikaspørsmål. Norge er kandidat til å overta formannskapet i Pompidougruppen for perioden 2015 til 2018, og mener at gruppen kan bli en viktig forberedelsesarena fram mot FNs generalforsamlings spesialsesjon om narkotika (Ungass) i 2016.

Den mellomstatlige komitéstrukturen ble gjennomgått i 2013 og det er vedtatt ny struktur for perioden 2014–2015. Komiteen for sosialt samhold (CDCS) ble nedlagt og etterfulgt av en ny komité med utvidelse av ansvar og ressurser, Committee for Human Dignity, Equality and Social Cohesion (CDDECS).

Europarådets direktorat for kvalitet av legemidler (EDQM) fungerer som sekretariat for den europeiske farmakopékommisjonen som har ansvaret for utviklingen av den europeiske farmakopeen (Ph. Eur.) som ble vedtatt av Europarådet i 1964. Farmakopeen beskriver standarder for virkestoffer og hjelpestoffer som inngår i legemidler. EDQM ble opprettet i 1994 ut fra et felles ønske i EU og Europarådet om å utvikle et europeisk nettverk mellom kontrollaboratoriene i de nasjonale legemiddelmyndigheten. EDQM har et utstrakt samarbeid med EUs legemiddelbyrå EMA og dens vitenskapelige komiteer og arbeidsgrupper i tillegg til ICH (The International Conference on Harmonisation) og andre aktører som arbeider med krav til farmasøytisk kvalitet av råvarer og legemidler.

Farmakopékommisjonen avgjør hvilke analysemetoder som skal være gjeldende, utformer standarder for kvalitet som blir tatt inn i den europeiske farmakopeen, og kommer med anbefalinger om å implementere nye krav i farmakopeen. Standardene blir utarbeidet i samarbeid med fageksperter i alle landene som er med i konvensjonen. Fra Norge deltar fageksperter fra Statens legemiddelverk, universiteter og den farmasøytiske industrien.

Nettverket av nasjonale laboratorier, Official Medicines Control Laboratories (OMCL), er involvert i kvalitetskontroll av legemidler. Nettverket samhandler for å frambringe felles prosedyrer for laboratoriekontroll av godkjente legemidler. Legemidler som er godkjent i fellskapsprosedyrene i EØS-området, blir kontrollert i denne ordningen. Laboratoriet hos Statens legemiddelverk deltar i dette nettverket.

EDQM utsteder også sertifikater for egnethet (Certificate of suitability) til produsenter av virkestoffer på bakgrunn av innsendt farmasøytisk-kjemisk dokumentasjon.

De senere årene har EDQM hatt en sentral rolle i arbeidet med vedtakelsen av den såkalte Medicrime konvensjonen som har som formål å forebygge og bekjempe trusler mot folkehelsen ved å (1) sørge for at partene kriminaliserer handlinger knyttet til forfalskninger av legemidler og medisinsk utstyr, (2) beskytte rettighetene til ofrene for slike lovbrudd og (3) fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot falske legemidler.

Nordisk Ministerråd

Mål for 2015 er å styrke samarbeidet og ivareta norske interesser i Nordisk Ministerråd (NMR).

Det er en hovedoppgave for Helse- og omsorgsdepartementet å ivareta samarbeidet under Ministerrådet for sosial- og helsepolitikk og Ministerrådet for fiskeri og havbruk, jordbruk, næringsmidler og skogbruk.

Programmet Holdbar nordisk velferd (2013–2015) skal realisere de nordiske statsministres initiativ i 2012 om videreutvikling av det nordiske helsesamarbeidet. Programmet har sosial trygghet, forebygging og innovasjon og forskning som viktige politiske mål. Som ledd i dette programmet, har det blitt gjennomført en utredning av mulighetene for å styrke helsesamarbeidet (Könberg-rapporten), som skal drøftes på ministermøtet høsten 2014.

Satsningen Holdbar nordisk velferd i regi av Nordisk ministerråd inkluderer to samarbeidsprosjekter innen kliniske studier og høyspesialisert behandling, begge er treårige prosjekter. Prosjektet innen kliniske studier, Nordic Trials Alliance, har til formål å øke antall kliniske multisenterstudier i Norden. Sekretariatet er lagt til Nordforsk og nettverket er forankret i alle de nordiske landene gjennom de nasjonale EU-nodene/nettverkene for kliniske studier (Ecrin). Nordisk samarbeid om høyspesialisert behandling har som formål å sikre høyere kvalitet i høyspesialiserte tjenester enn det det enkelte landet kan oppnå hver for seg pga. kostnadskrevende behandlingsformer der pasientgrunnlaget er lite i hvert land, der det er behov for høyspesialisert kompetanse, og der investeringene ofte er svært store. Med bakgrunn i en rapport fra en nordisk ekspertgruppe er det etablert et treårig nordisk samarbeidsprosjekt med Helsedirektoratet (Norge) som sekretariat. Samarbeidet består av gjennomføring av pilotprosjekter på tre områder: erfarings- og kompetanseutveksling, nordiske databaser/kvalitetsregistre, og felles nordiske retningslinjer. På alle tre områder er det identifisert aktuelle fagområder og det er satt i gang pilotprosjekter.

Helse- og omsorgsdepartementet har gjennom programmet Holdbar nordisk velferd fått midler av Nordisk ministerråd til å gjennomføre en kartlegging av arbeidet som blir gjort i de nordiske landa for å rekruttere og beholde personell i omsorgstjenestene. Kartleggingen skal danne grunnlaget for et mulig nordisk samarbeid på området. Kunnskapen fra dette prosjektet skal også brukes nasjonalt, bl.a. i oppfølgingen av stortingsmeldingen om morgendagens omsorg (Meld. St. 29 (2012–2013)).

Et NorForsk-støttet forskernettverk, The Nordic Network in Dementia Diagnostics (Nidd), arbeider for å øke kunnskapen om årsakene til demens. En multidisiplinær gruppe, satt sammen av ni forskergrupper fra fem nordiske land og Litauen, samarbeider om å harmonisere diagnostiske arbeidsmetoder og bidra til tidligere og bedre diagnostisering av sykdommen. Norge har òg en nasjonal plan for demensomsorg, Demensplan 2015 Den gode dagen.

De nordiske landene arbeider for å løse grensehindre mellom landene. Den nordiske arenaen utgjør også en plattform for samarbeidet inn mot EU og Nordens nærområder, FN/WHO, Europarådet og OECD.

Nordisk Ministerråd har besluttet at Nordic School of Public Health (NHV) skal avvikles innen 2015. Enkelte tilbud som i dag ikke eksisterer nasjonalt, skal videreføres i nordisk regi, dels ved integrering i og omdannelse av eksisterende virksomheter. Det nordiske folkehelsesamarbeidet skal videreføres med et høyt ambisjonsnivå.

Det nordiske helse- og mattrygghetssamarbeidet er en arena for samarbeid mellom naboland, bl.a. om helsetjenester, ernæring og mattrygghet, beredskap og krisehåndtering. Det arbeides for tiden med etablering av et Nordisk/Baltisk nettverk på drikkevannsområdet med koblinger til oppfølgingen av WHO/UNECE-protokollen om vann og helse.

Den nordlige dimensjon, Barents- og Russlandssamarbeidet

Mål for 2015 er å ivareta norsk deltakelse i Barents helse- og sosialsamarbeid, bidra til implementeringen av Barents helse- og sosialsamarbeidsprogram og videreføre det bilaterale norsk-russiske helsesamarbeidet.

Norge spiller en aktiv rolle i det regionale helsesamarbeidet i nordområdene. Samarbeidet foregår først og fremst gjennom Den nordlige dimensjons partnerskap for helse og livskvalitet (NDPHS) og helsesamarbeidet under Barentsrådet. NDPHS arbeider for å bedre helsesituasjonen i regionen ved å bekjempe smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer og fremme en sunn livsstil. Barentssamarbeidet vektlegger særlig hiv/aids og tuberkulose, men også ikke-smittsomme sykdommer.

Norge har en bilateral helseavtale med Russland fra 1994, som følges opp gjennom norsk-russiske helsesamarbeidsprogram som utarbeides for avgrensede perioder. I programmene legges hovedføringene for helsesamarbeidet mellom de to land for den aktuelle perioden.

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter, på vegne av Utenriksdepartementet, en tilskuddsordning til samarbeidsprosjekter under Barents helsesamarbeid og NDPHS. Kompetanseutveksling, bærekraft og bidrag fra norsk og russisk partner til prosjektet vektlegges ved utvelgelsen av hvilke prosjekter som mottar støtte.

Andre internasjonale organisasjoner og avtaler

Mål for 2015 er å ivareta helsepolitiske hensyn i internasjonale handels- og frihandelsavtaler.

Norge er i handelssammenheng, både gjennom Efta og Verdens handelsorganisasjon (WTO), forpliktet på flere områder som angår helse, bl.a. regler for handel med varer og tjenester. Norge deltar i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) på helse- og mattrygghetsområdet. Norge ved Helse- og omsorgsdepartementet leder fra 2014 helsekomiteen i OECD.

Helse- og omsorgsdepartementet er ansvarlig for norsk deltagelse i Den internasjonale vinorganisasjonen (OIV), som lager internasjonale standarder på vinområdet.

Norge og Moldova inngikk en helseavtale 19. mai 2014. Formålet med avtalen er å utveksle informasjon om helsetjenester innenfor folkehelse, primærhelse og helsesystemer. Det vil også arbeides for besøk fra helsepersonell i landene for å utveksle kompetanse, og samarbeid mellom landenes folkehelseinstitutter. Det vil bli utarbeidet toårige arbeidsprogram under helseavtalen for å konkretisere samarbeidet nærmere.

Norge har et bilateralt helsesamarbeid med Kina. En prioritert oppgave i 2015 vil være å arbeide for snarlig undertegning av en ny handlingsplan under Kina-samarbeidet. Et viktig element i samarbeidet med Kina vil være utvikling av helsesystemer, særlig primærhelse, pleie og omsorgstjenester. Andre sentrale områder er IKT og forebyggende folkehelsearbeid.

Norge er partner og bidragsyter til European Observatory on Health Systems and Policies sammen med Sverige, Finland, Spania og Hellas, WHOs Europakontor, Verdensbanken, The European Investment Bank, Open Society Institute, London School of Economics samt London School of Hygiene & Tropical Medicine. Formålet er, gjennom sammenliknende studier, å gjøre kunnskap og erfaringer fra ulike helsesystemer tilgjengelig som grunnlag for politikkutforming.

Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider med Utenriksdepartementet i initiativet Utenrikspolitikk og global helse. Initiativet drives av de sju landene Senegal, Sør-Afrika, Brasil, Indonesia, Frankrike, Thailand og Norge. Landene samarbeider om helsepolitiske områder der utenrikspolitikken kan representere en merverdi for å styrke arbeidet.

10 Administrative fellesomtaler

10.1 Sektorovergripende klima- og miljøpolitikk

Helse- og omsorgsdepartementets hovedmålsetting er å oppnå tryggere og mer helsefremmende miljø. Viktige tiltak er blant annet å støtte kommunenes arbeid med miljørettet helsevern og arbeidet med å forebygge allergi, astma og inneklimasykdommer. Dette berører miljøfelt som luftforurensninger, støy og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Oppfølgingen av folkehelsemeldingen fra 2012–2013 omfatter bidrag til at helsehensyn skal få en større plass i utviklingen av steder, nærmiljø og lokalsamfunn, herunder at det skal legges til rette for helsefremmende transportløsninger.

Statens strålevern ivaretar oppgaver for Klima- og miljødepartementet innenfor fagfeltet radioaktiv forurensning og annen stråling i det ytre miljø. Strålevernet har videre ansvar for faglig utredningsarbeid, tilsyn med radioaktiv forurensning og for å koordinere nasjonal overvåking av radioaktiv forurensning i det ytre miljø.

Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt, samt fylkesmennene, er rådgivere for sentrale og lokale helsemyndigheter, utreder og tar del i overvåking av miljøforurensning. Både folkehelseloven og forskrift om miljørettet helsevern peker på kommunenes ansvar for oversikt, rådgivning og medvirkning som ledd i arbeidet med å fremme folkehelse og bidra til gode forhold med hensyn til miljøet. Kommunene skal også gjennom planlegging sikre befolkningen mot skadelige faktorer i miljøet, bl.a. biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale, som kan ha negativ innvirkning på helsen.

10.2 Forenklingsarbeid, modernisering og bedre gjennomføringskraft

En bærekraftig omsorgstjeneste

Omsorgstjenestene står overfor store demografiske utfordringer de neste tiårene. Den langsiktige strategien som ble fastsatt i St.meld. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening, Framtidas omsorgsutfordringer, er å utnytte den demografisk sett relativt sett rolige perioden fram mot 2020 til å forberede den raske behovsveksten som vil komme. Samtidig har omsorgstjenestene i dag vesentlige svakheter knyttet til ledelse, forvaltning, administrative systemer, teknologi og fagutdanning. Noen av de viktigste grepene for å styrke effektiviteten vil derfor være å øke ledertettheten, styrke administrasjon, logistikk og saksbehandling og heve utdanningsnivået.

Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, legger opp til å organisere omsorgstjenenestene slik at de støtter opp under og utløser de ressurser som ligger hos brukerne selv, deres familie og sosiale nettverk og i nærmiljøet, organisasjoner og lokalsamfunnet. Dette vil kreve omstilling av den faglige virksomheten, med større vekt på forebygging, tidlig innsats, sosialt nettverksarbeid og rehabilitering og økt bruk av velferdsteknologi og nye arbeidsmetoder. Samtidig må den pleiefaglige kjernevirksomheten foredles og den medisinske oppfølgingen styrkes. Samlet gir dette størst bærekraft i møte med framtidas omsorgsutfordringer.

Regjeringens samlede omsorgspolitikk, Omsorg 2020, bygger videre på de langsiktige strategiene som følger av St.meld. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening, Framtidas omsorgsutfordringer og Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg.

Se for øvrig omtale av Omsorg 2020 under programkategori 10.60, kap. 761.

Effektivisering av spesialisthelsetjenesten

Sintef gjennomførte på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet våren 2013 en kartlegging av rapportering i spesialisthelsetjenesten blant medarbeidere og ledere i førstelinjen nærmest pasienter og brukerne, slik som poliklinikk og sengepost. Det ble foretatt intervjuer med 50 ansatte ved 10 norske sykehus. Kartleggingen ble gjennomført i samarbeid med utvalgte ressurspersoner fra helseforetakene, regionale helseforetak og representanter fra arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene.

Helse- og omsorgsdepartementet har, bl.a. i lys av kartleggingen fra 2013, satt i gang tiltak og prosesser som vil bidra til å effektivisere tjenesten slik at helsepersonell kan få mer tid til kjerneoppgavene og øke kvaliteten i oppgaveløsningen.

Revisjon av prioriteringsveiledere

Prioriteringsveiledere skal være en beslutningsstøtte for de som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Endring av pasient- og brukerrettighetsloven skal følges opp med bl.a. revisjon av 33 prioriteringsveiledere. Dette kan bidra til bedre beslutningsstøtte til legene og forenkle arbeidsprosesser.

Bedre bemanningsplanlegging

Alle de regionale helseforetakene arbeider med aktivitetsstyrt bemanningsplanlegging. Helse Vest har utviklet dette videre til avansert oppgaveplanlegging. Dette innebærer å tilpasse bemanning bedre til variasjon i aktivitet mellom ukedager, og lage lengre tidshorisont i legenes timebøker. Målet er bedre planlegging og lengre planleggingshorisonter som gir bedre forutsigbarhet for pasienter og bedre og mer effektiv utnyttelse av medarbeidernes arbeidstid og kompetanse.

Redusert omfang av ikke møtte pasienter

For å gi et enda bedre helsetilbud, er det viktig for spesialisthelsetjenesten at alle møter til timen. Bedre oppmøte vil bl.a. føre til kortere ventetider. Helse Vest sitt prosjekt Alle møter skal forbedre kommunikasjonen mellom pasient og sykehus, slik at flere bruker den timen de er satt opp til. Tiltak er internettløsning for endring av timeavtale, bedre telefontjenester og forbedring av pasientbrevene.

Sentralisering av innkjøp

De regionale helseforetakene startet i fellesskap i 2012 et større utviklingsprogram for å strømlinjeforme innkjøpsarbeidet. Organisering av innkjøp vil inngå i programmet for å sikre gevinster av samarbeidstiltakene.

Oppgavedeling mellom personellgrupper i sykehus

Helse- og omsorgsdepartementet har startet et arbeid for å utrede potensialet for bedre oppgavedeling mellom personellgrupper i norske sykehus, på områder hvor endret oppgavedeling kan tenkes å bidra til å redusere flaskehalser og gi mer effektive pasientforløp. Departementet har bedt Helsedirektoratet om å iverksette pilotprosjekt på følgende områder:

• Bemanningssituasjon på operasjonsstuer

• Oppgavedeling mellom radiografer og radiologer

• Oppgavedeling mellom patologassistenter og patologer

• Oppgavedeling mellom sykepleiere og leger i forbindelse med skopiundersøkelser

Pilotprosjektene vil legge til rette for videre forskning og evaluering. Det forventes at prosjektopplegget vil være ferdigstilt i løpet av høsten 2014, og at selve pilotprosjektene vil kunne ha oppstart mot slutten av 2014 eller i begynnelsen av 2015.

Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren

IKT er et av flere sentrale virkemidler som kan gjøre møtet mellom helsetjenesten og brukerne enklere. Gode IKT-verktøy gir helsepersonell mulighet for å jobbe smartere og frigjør mer tid kjerneoppgavene. IKT gjør innovasjon og forbedring av tjenestene mulig. Nedenfor er et utvalg av konkrete tiltak for å redusere tidsstyver ved bedre bruk av IKT.

Helsenorge-portalen

Det skal fra høsten 2014 testes nye løsninger hvor innbyggeren lettere kan få kontakt med helsetjenestene. Det skal bli enklere å bestille time hos fastlegen på nett og delta i tilretteleggingen av egen behandling i spesialisthelsetjenesten. Slike løsninger på helsenorge-portalen vil gjøre det mulig å stille spørsmål til behandler (e-kontakt og e-konsultasjon), fornye resepter og fylle ut skjema i forbindelse med behandling. Etter hvert skal dialogløsninger med flere behandlergrupper, andre deler av helse- og omsorgstjenesten og helseforvaltningen gjøres tilgjengelig.

Nasjonal kjernejournal

Når pasientene i dag oppsøker legevakt eller akuttmottak på sykehuset, er det ikke uvanlig at helsepersonell bruker mye tid på å finne nødvendige opplysninger om pasientene. Med kjernejournal blir viktige opplysninger samlet slik at helsepersonell får rask og sikker tilgang til opplysninger slik at de kan gi tryggere helsehjelp. Nasjonal kjernejournal piloteres i flere kommuner i Rogaland og Trøndelag. Denne uttestingen vil utvides i løpet av 2014.

Redusere dobbeltregistrering til registre

Nasjonalt helseregisterprosjekt har som mål å forenkle innrapporteringsløsningene til helseregistrene. I 2014–2015 vil det bli foretatt gjennomganger av rapporteringsmodellen/informasjonsmodellen innenfor utvalgte områder, bl.a. kreftfeltet, smittevernfeltet og hjerte- og karfeltet. Dette for å vurdere mulighetene for å gjenbruke data fra andre kilder, f.eks. Norsk pasientregister, og slik unngå dobbeltrapportering. Et eksempel her er de om lag 1500 avtalespesialister som har avtale med de regionale helseforetakene. Disse rapporterer aktivitetsdata både til Helseøkonomiforvaltningen og til Norsk pasientregister. Det arbeides med på sikt å etablere en felles melding til ett felles mottak.

Fjerne gamle, tungvinte rutiner

Helse- og omsorgsdepartementet skal utarbeide forskrift med krav om at helse- og omsorgstjenesten dokumenterer helseopplysninger elektronisk, oppdaterer adresseregisteret og kan sende og motta elektroniske basismeldinger. Forslaget skal sikre at helsepersonell som samarbeider om en pasient kan utveksle pasientopplysninger på en sikker måte, og sikre at opplysningene tolkes likt, dvs. «betyr» det samme i begge systemene. Alle kommuner, fastleger og sykehus skal ha dette på plass i 2015. Tiltaket skal bidra til at gamle og tungvinte samarbeidsløsninger, som papirbrev og faks, kan fases ut.

Digital fornying i spesialisthelsetjenesten

Det skjer et omfattende arbeid med konsolidering og standardisering av IKT-systemer i spesialisthelsetjenesten. Et eksempel er Oslo universitetssykehus som i oktober 2014 skal innføre ett felles journalsystem. Dette vil bety forenkling i hverdagen for helsepersonell. Tilsvarende arbeid skjer også i de andre regionene. Helse Midt-Norge forbereder anskaffelse av ny elektronisk pasientjournal og pasientadministrativt system for hele regionen. Innføring av felles kliniske systemer innebærer også konsolidering og standardisering av klinisk praksis og prosedyrer. Dette kan bidra til økt kvalitetssikring og effektivisering.

Ny pasientjournallov og helseregisterlov

Vedtatt av Stortinget 20. juni 2014, jf. Prop. 72 L (2013–2014). Den viktigste endringen med pasientjournalloven er at regelverket nå legger til rette for at opplysninger kan følge pasienten. Å dele relevant og nødvendig informasjon når det er nødvendig for å yte helsehjelp – på en sikker og effektiv måte, forutsetter bruk av moderne teknologi. Loven åpner også for at virksomheter kan etablere felles journalsystemer. Dette vil gjøre informasjonsutvekslingen mellom helsepersonell som yter helsehjelp til samme pasient enklere, sikrere og raskere. Den nye helseregisterloven er lettere tilgjengelig og etablerer enklere prosedyrer bl.a. ved utlevering av indirekte identifiserbare opplysninger til forskning.

Overføring av Giftinformasjonen

Giftinformasjonen driver døgnåpen rådgivningen til befolkningen og helsetjenesten om forgiftinger/forgiftningsrisiko. I tillegg har Giftinformasjonen forebyggende virksomhet, og driver noe forskning og utredning vedrørende forgiftninger. Giftinformasjonen har 26 ansatte, som utgjør 23 årsverk. For å styrke rollen Giftinformasjonen allerede har på miljø-/kjemikaliefeltet, og for å sikre faglig utvikling og rammevilkår, foreslås det å overføre virksomheten fra Helsedirektoratet til Nasjonalt folkehelseinstitutt med virkning fra 1. januar 2015, jf. omtale under kap. 710.

Sammenslåing av sekretariater

Med virkning fra 1. mai 2014 er sekretariatet for Klagenemnda for behandling i utlandet/Preimplantasjonsdiagnostikknemnda slått sammen med sekretariatet for Helsepersonellnemnda. Sammenslåingen inkluderer overføring av to stillinger. Sammenslåingen vil gi større fagmiljøer, større fleksibilitet, og ved å samle administrative funksjoner vil det bli frigjort saksbehandlerkapasitet.

Forskrift om disponering av kontantytelser fra folketrygden

Annen regelverksforenkling er ny felles forskrift om disponering av kontantytelser fra folketrygden under opphold i kommunal helse- og omsorgsinstitusjon og i helseinstitusjon i spesialisthelsetjenesten som trådte i kraft 1. april 2014. Endringen innebærer bl.a. at helse- og omsorgstjenesten slipper å forholde seg til fire forskjellige forskrifter. I tillegg er flere unødvendige og detaljerte reguleringer opphevet. Dette gjelder f.eks. regulering av felles trivselsordning.

10.3 Oppfølging av likestillingslovens krav om å gjøre rede for likestilling

Lovens formålsbestemmelse er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Dette gjelder på alle samfunnsområder herunder helsesektorens virkeområde.

Regjeringen legger vekt på at alle skal ha krav på å få de samme mulighetene til å utvikle seg, utnytte sine evner og leve sine liv, uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, religion, seksuell orientering, funksjonshemming eller etnisk tilhørlighet. Likestilling mellom kjønnene er en verdi det er politisk enighet om, men vi vet at det å ha et kjønnsperspektiv på helse også kan synliggjøre en uønsket ulikhet mellom kvinner og menn. Likestilling i medisinen betyr å ta både kvinner og menn som pasienter på alvor. Kvinner i Norge i dag har gode forutsetninger for god helse, og har generelt lik tilgang til helsetjenester som menn. Flere av forslagene i kvinnehelsestrategien (strategiplan for kvinners helse 2003–2013) har munnet ut i politiske beslutninger som har gitt opphav til strukturelle tiltak for å styrke kjønnsperspektivet innenfor bl.a. kunnskapsutvikling, forskning og formidling. Det er i dag større forståelse for at noen sykdommer rammer ulikt og at sykdomsbildet kan være ulikt for kvinner og menn. Det er likevel en vei å gå før kjønnsrelatert helse utgjør en selvstendig faktor når beslutninger tas og prioriteringer gjøres, kunnskap formidles og helsetjenestene utvikles. Kvinner møter fortsatt en rekke helseutfordringer som ikke gjelder menn og vice versa. Forskjellene i helse gjør seg særlig gjeldende mellom kvinner og mellom menn i ulike sosiale og kulturelle lag, og knytter seg i stor grad til utdanning og innvandringsbakgrunn. Det må jobbes for å nå de sårbare pasientgruppene med forbyggende helsearbeid, kartleggingsarbeid og tilbud om helsetjenester. Integrering av kjønnsperspektivet i forskning og i utvikling av helsetjenestene er kommunisert gjennom styringsbudskap til de regionale helseforetakene, fagetatene på området og Norges forskningsråd. Det er behov for å videreføre arbeidet med å sikre rettferdighet mellom kjønnene på like premisser og likestilling av kjønn i diagnose, utredning, behandling og oppfølging av sykdom.

Lovens kapittel 3 gjelder offentlige myndigheters plikt til aktivt likestillingsarbeid. Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene.

Andel menn som arbeider i omsorgstjenesten har økt svakt i perioden 2007–2013 fra 10,2 til 12,2 pst. I tillegg til blant legene er andelen menn høy blant sosionomer, miljøterapeuter, fysioterapeuter og vernepleiere. Også blant personell uten formell utdanning er andelen relativ høy. Blant de nye helsefagarbeiderne som er rekruttert inn i perioden 2010–2013 er andel menn vesentlig høyere enn for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Det er siden 2010 blitt gitt økonomisk støtte til Trondheim kommunes prosjekt Menn i helse gjennom Kompetanseløftet 2015. Prosjektet har gjort Trondheim kommune til en foregangskommune i arbeidet med å rekruttere flere menn i omsorgstjenesten, og vurderes å ha overføringsverdi til andre kommuner. For å bidra til økt rekruttering av menn i omsorgssektoren er det igangsatt et nasjonalt prosjekt – Menn i helse – basert på erfaringene fra Trondheim kommune. Tiltaket inngår i Omsorgsplan 2020. Se kap. 761, post 21 for nærmere omtale.

Departementet stilte i foretaksmøtene i mai 2014 krav om at de regionale helseforetakenes arbeid med utviklingen av en heltidskultur videreføres. Helseforetakene skal benytte faste hele stillinger og skal i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene arbeide for å etablere en heltidskultur. Arbeidet med å få flest mulig ansatte i faste hele stillinger er en viktig forutsetning for å lykkes med å utvikle pasientens helsetjeneste. Dette er et langsiktig arbeid som vil medvirke til å øke kvinners generelle stillingsprosent i helseforetakene, og er dermed et viktig likestillingsperspektiv.

Arbeidet med å øke stillingsandelen og etablere en heltidskultur skjer i alle landets helseforetak, hvor det i første fase har vært viktig å øke kunnskapsgrunnlaget, og i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene prøve ut nye tiltak. Helseforetakene skal også legge til rette for fleksible stillinger.

Almlidutvalget (NOU 2010: 13, Arbeid for helse) viste til at det er om lag 60 pst. høyere sykefravær blant kvinner enn blant menn i helse- og omsorgssektoren. Utvalget viste også til at det er behov for å øke kunnskapsgrunnlaget om årsakssammenhengene.

Arbeidet med å redusere og forebygge sykefravær og utstøting er sentralt, også med tanke på økt likestilling mellom kjønnene. I den videre prosessen vil departementet være opptatt av å finne tiltak som har effekt på reduksjon av sykefravær og utstøting. Et sentralt anliggende i dette arbeidet er å øke kunnskapen om kvinners nærværsopplevelse. I hovedsak arbeides det med kunnskapsinnhenting og erfaringsutveksling på tvers i helse- og omsorgssektoren.

Likestillingsrapport

Oversikten viser at det i Helse- og omsorgsdepartementet er 58,3 pst. kvinnelige ledere når alle lederstillinger er medregnet (dep.råd, eksp.sjefer og avd. direktører). Ser en øverste ledernivå alene, som omfatter departementsråd og ekspedisjonssjefer, var kvinnedelen i 2013 på 25 pst. Dette er en nedgang fra 37,5 pst. i 2012.

Forskjellen i gjennomsnittlig årslønn mellom kjønnene var i 2013 på 70 000 kroner, som er uendret fra 2012.

Helse- og omsorgsdepartementet hadde et gjennomsnittlig fravær på bakgrunn av sykdom i 2013 på 4,5 pst., som er en økning fra foregående år. Helse- og omsorgsdepartementet vil som før legge vekt på likestilling i nåværende og framtidige aktiviteter.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet hadde per 31. desember 2013 en kvinneandel på 66 pst. Det er ett prosentpoeng opp fra 2012. I gruppene seniorrådgivere, og spesielt for gruppen over 60 år, spesialstillinger/prosjektledere og avdelingsdirektører, er kvinner fortsatt lønnet lavere enn menn. Til tross for særlige tiltak i lokale lønnsforhandlinger for disse gruppene, har differansen i lønn mellom kvinner og menn i gruppa seniorrådgivere ikke endret seg, og er på fire lønnstrinn slik som tidligere år. Andel kvinner på de lavere lønnsgruppene (saksbehandlere og kontorstillinger) og i gruppa rådgivere har økt, mens spesialiststillinger har den laveste kvinneandelen. Direktoratet hadde tidligere stor overvekt av menn i gruppa divisjonsdirektører. Etter at det ble satt inn målretta tiltak ved rekruttering, er det nå like mange kvinner som menn i denne gruppa. Sykefraværet i 2013 var på 5,5 pst. mot 5,6 pst. i 2012.

Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet har om lag 1080 ansatte inkl. de eksternt finansierte. Omtalen omfatter alle disse. Folkehelseinstituttet er bevisst på å ha samme lønns- og personalpolitikk overfor alle ansatte. 68 pst. av de ansatte er kvinner. I lederstillinger er kvinneandelen nå 62 pst., en økning fra 56 pst. forrige år. Instituttet har nå en kvinneandel på 61 pst. i senior fagstillinger (forsker 1110 og 1183, overleger og seniorrådgivere), som er en liten økning. Instituttet kan ikke se noen lønnsforskjeller mellom kvinner og menn som kan forklares med kjønn. Den største utfordringen for likestilling er å øke andelen kvinner blant seniorforskerne, slik at det over tid samsvarer med den høye andelen kvinner blant stipendiater og postdoktorer (68 pst.). Bl.a. vil instituttet sikre seg at kvinner og menn får like muligheter for meritterende oppgaver.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

Kunnskapssenteret hadde ved utløpet av 2013 en kvinneandel på 67 pst. Fordelingen var uendret sammenliknet med 2012. Ledergruppen bestod ved utløpet av 2013 av 6 kvinner og 2 menn, seksjonsledergruppen består av 7 kvinner og 8 menn. Det totale sykefraværet i 2013 var på 3,4 pst. Dette er lavere enn i 2012 da sykefraværet var på 3,8 pst.

Norsk pasientskadeerstatning

Pasientskadeerstatningen har totalt en kvinneandel på 70 pst. Andelen kvinner i lederstillinger er på 56 pst. Andelen kvinner er omtrent den samme som i 2013. Det er en klar overvekt av kvinnelige søkere til ledige stillinger i Norsk pasientskadeerstatning. For å øke tallet på mannlige ansatte i stillingskategorier der andelen av menn er lav, har etaten tatt inn en oppmodning til mannlige kandidater i stillingsannonsene. Styret til Norsk pasientskadeerstatning har en kvinneandel på 62 pst.

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

Autorisasjonskontoret hadde ved utgangen av 2013 en kvinneandel på 68 pst. Kvinneandelen har gått opp fra 62 pst. ved inngangen til 2013. Ledergruppen bestod av 57 pst. kvinner og 43 pst. menn. Kvinner er i gjennomsnitt lønnet noe lavere enn menn i gruppene seniorrådgiver/rådgiver, mens de i gjennomsnitt er lønnet noe høyere enn menn i gruppene førstekonsulent/konsulent. Sykefraværet har økt fra 7,1 pst. i 2012 til 8,7 pst. i 2013. Etaten arbeider systematisk for å redusere sykefraværet.

Statens helsetilsyn

Helsetilsynet hadde ved utgangen av 2013 en kvinneandel på 63,5 pst. I stillingsgruppen ledere (avdelingsdirektør, underdirektør og fagsjef) er 61 pst. kvinner. Dette ligger godt innenfor Hovedavtalens mål om 40 pst. kvinner i lederstillinger innenfor definert lederstillingsgruppe. Statens helsetilsyn deltar i Statens traineeprogram 2013–2015, med målsetting om å få flere funksjonshemmede med høyere utdanning inn i arbeidslivet.

Statens institutt for rusmiddelforskning

Statens institutt for rusmiddelforskning hadde 44 ansatte ved utgangen av 2013. Av disse var 28 kvinner og 16 menn, dvs. en kvinneandel på 64 pst. I tillegg kommer tre forskere, begge menn, ansatt i 20 pst. stillinger. De tre faste lederstillingene var i 2013 besatt av to menn og en kvinne, mens fire midlertidige stillinger som forskningsledere var besatt av en mann og tre kvinner. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for alle ansatte per 31. desember 2013 tilsvarte lønnstrinn 66 i statsregulativet. Mennene hadde et høyere gjennomsnittlig lønnstrinn (l.tr. 68) enn kvinnene (l.tr. 64). Dette har sammenheng med at det bare er kvinner i de lavest lønnede stillingene (stillinger som er teknisk administrative og ved biblioteket). Sirus har flere likestillingstiltak, bl.a. kjønnsnøytrale kriterier for lønnsfastsetting. Kvinner skal ha samme mulighet som menn til å ivareta lederfunksjoner, og kvinner skal ha samme mulighet til å arbeide med kvalifiserende arbeidsoppgaver. Slik fordelingen av kvinner og menn er ved instituttet, og slik arbeids- og lønnsvilkårene er fordelt, er det ikke nødvendig å sette inn ytterligere tiltak.

Statens legemiddelverk

Legemiddelverket har flere kvinnelige tilsatte enn menn, og har kontinuerlig fokus på å oppnå en jevn kjønnsfordeling. Kvinnelige ansatte utgjør 72 pst. av arbeidsstokken, og i toppledergruppen er 56 pst. kvinner. Mellomledergruppen har en kvinneandel på 70 pst. Legemiddelverket har i 2013 videreført arbeidet med å tydeliggjøre sin livsfasepolitikk og med virkemidler for å unngå redusert arbeidstid og ulønnet permisjon. For å sikre god praksis og utvikling på dette området gjennomfører etaten årlige interne undersøkelser hvor bl.a. likestilling og mangfold er berørt.

Statens strålevern

I Strålevernet er det kjønnsbalanse. I gjennomsnitt tjener kvinner om lag 4 pst. mindre enn menn – mot 6 pst. i 2013. Det er ingen vesentlig forskjell i lønn for kvinner og menn i samme stillingskategori. Hovedårsaken til lønnsforskjellen er færre kvinner i overordnete stillinger – dette gjelder i forskerstillinger og tekniske stillinger. Det er ingen vesentlig forskjell på kvinner og menn når det gjelder midlertidig tilsetting – om lag 10 pst., eller uttak av foreldrepermisjon. Om lag 9 pst. av menn har deltidsstilling, for kvinnene er tilsvarende del 13 pst. Sykefraværet er i snitt 2–4 pst. – og uendret over tid. Utfordringen med tanke på likestilling for Statens strålevern har vært å rekruttere kvinner til lederstillinger. Ledergruppen består nå av tre kvinner og tre menn. På seksjonssjefsnivå er hovedandelen kvinner.

Årsrapportene for virksomhetene under Helse- og omsorgsdepartementet inneholder nærmere omtale av likestilling.

10.4 Omtale av lønnsvilkårene mv. til ledere i heleide statlige virksomheter

Tidligere konstituert administrerende direktør i Helse Sør-Øst RHF ble 14. mars 2013 fast ansatt som administrerende direktør. Administrerende direktør i Helse Sør-Øst RHF har i regnskapsperioden 2013 mottatt lønn på 1 911 388 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 12 569 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 180 742 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Dersom administrerende direktør, i samråd med styret, velger å slutte i stillingen, vil vedkommende få utbetalt 12 måneders etterlønn fra dato for fratredelsen. Dersom administrerende direktør har annen inntekt i etterlønnsperioden, blir etterlønn redusert tilsvarende. Det er ikke gitt lån eller sikkerhetsstillelse til administrerende direktør.

Administrerende direktør i Helse Vest RHF har i regnskapsperioden 2013 mottatt lønn på 2 135 000 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 29 000 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 503 000 kroner. I dette beløpet inngår kostnader knyttet til pensjon utover kollektiv pensjonsordning. Det er ikke inngått avtale om sluttvederlag eller liknende for administrerende direktør. Det er ikke gitt lån eller sikkerhetsstillelse til administrerende direktør.

Tidligere administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF fratrådte stillingen 31. juli 2013 og har i regnskapsperioden 2013 mottatt lønn på 1 104 000 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 71 000 kroner. Pensjonskostnadene til tidligere administrerende direktør utgjorde 223 000 kroner. Pensjonskostnader er i sin helhet knyttet til kollektiv pensjonsordning i KLP. Tidligere konstituert administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF i perioden 1. januar 2013 til 14. august 2013 har i regnskapsperioden 2013 mottatt lønn på 1 474 000 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 5000 kroner. Pensjonsutgiftene til tidligere konstituert administrerende direktør utgjorde 173 000 kroner. Administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF tiltrådte stillingen 15. august 2013 og har i regnskapsperioden 2013 mottatt lønn på 660 000 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 55 000 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 288 000 kroner. Pensjonskostnader er i sin helhet knyttet til kollektiv pensjonsordning i KLP. Ved avgang etter oppfordring fra styret, har administrerende direktør krav på lønn i oppsigelsestiden, som er seks måneder.

Administrerende direktør i Helse Nord RHF har i regnskapsperioden 2013 mottatt lønn på 3 782 000 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 6 000 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 227 000 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Administrerende direktør har i 2013 fått utbetalt kompensasjon for bortfall av avtalte permisjonsrettigheter med 1 990 000 kroner og rett til videre opptjening er bortfalt. Dersom administrerende direktør må fratre sin stilling eller stillingen bortfaller som følge av omorganisering, har han rett til ordinær lønn i 12 måneder ut over avtalt oppsigelsestid.

Administrerende direktør i Norsk Helsenett SF har i regnskapsperioden 2013 mottatt lønn på 1 474 416 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 20 128 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 253 596 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Dersom styret oppfordrer administrerende direktør til å si opp stillingen, eller administrerende direktør i samråd med styrets leder eller styret velger å si opp stillingen uten at det er saklig grunn til oppsigelse eller avskjed, har administrerende direktør i tillegg til lønn i oppsigelsestiden krav på sluttvederlag i ni måneder etter oppsigelsestidens utløp. Dersom administrerende direktør i perioden for sluttvederlag, men etter utløpet av ordinær oppsigelsestid, har annen inntekt, skal sluttvederlaget reduseres krone for krone. Det er ikke gitt lån eller sikkerhetsstillelse til administrerende direktør.

Administrerende direktør i AS Vinmonopolet hadde per 31. desember 2013 en årslønn på 2 152 000 kroner. I tillegg til lønn har administrerende direktør faste godtgjørelser på 181 000 kroner i året. Vinmonopolet innførte i 2007 en lederpensjonsordning som finansieres over drift. Total pensjonskostnad for administrerende direktør i 2013 var 1 006 000 kroner.

11 Anmodningsvedtak

Vedtak nr. 189 (2007–2008), 3. desember 2007

«Stortinget ber Regjeringen endre kvalitetsforskriften slik at lokalpolitisk behandling av kvalitetskravene til omsorgstjenesten sikres.»

Vedtaket ble truffet ved Stortingets behandling av St.prp. nr. 1 (2007–2008), jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2007–2008). Hjemmel for å stille krav om lokalpolitisk behandling av kvalitetskrav til kommunale helse- og omsorgstjenester er tatt inn i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2. Den videre oppfølging har blitt sett i sammenheng med arbeidet med Meld. St. 10 (2012–2013) God Kvalitet – trygge tjenester, som ble lagt fram desember 2012. I tråd med uttalelser i meldingen sendte Helse- og omsorgsdepartementet i juli 2013 på høring forslag om endring av forskrift 27. juni 2003 nr. 792 om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene slik at det innføres et krav om lokalpolitisk behandling. Departementet har gjennomgått høringsuttalelsene og vil komme tilbake til videre oppfølging av vedtaket i primærhelsetjenestemeldingen som skal legges fram våren 2015.

Vedtak nr. 556 (2008–2009), 19. juni 2009

Følgende ble vedtatt ved behandling av Ot.prp. nr. 83, jf. Innst. O. nr. 122 (2008–2009):

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsevesenet.»

Helsedirektoratet har utredet ulike sider ved anmodningsvedtaket. En større oppgave er å utrede struktur og innhold i legenes spesialistutdanninger, herunder vurdere om man skal beholde nåværende spesialiteter og om det er behov for nye spesialiteter for å tilpasse legenes kompetanse til den framtidige spesialisthelsetjenesten. Kommunehelsetjenestenes behov er sett på spesielt ved en gjennomgang av spesialitetene allmenn- og samfunnsmedisin. Direktoratet er særlig bedt om å utrede en ny spesialitet innrettet på behovene i akuttmottakene. Denne spesialiteten skal sikre at pasientene møter høy kompetanse ved akuttmottakene og motvirke fragmentering i sykehusenes behandlingstilbud. Roller og ansvar for selve spesialistutdanningen av leger utredes parallelt.

Helsedirektoratet la sommeren 2014 fram tre høringsnotater om hhv. forslag til ny spesialitetsstruktur og -innhold med en konsekvensutredning av forslagene, forslag til spesialitetsstruktur og -innhold i samfunns- og allmennmedisin og en veileder for somatiske akuttmottak, med høringsfrist høsten 2014. På bakgrunn av høringsinnspillene vil direktoratet oversende departementet forslag. Parallelt er det arbeidet med utformingen av en ny legespesialitet i rus- og avhengighetsmedisin. Det tas sikte på å vedta denne i løpet av 2014.

Vedtak nr. 408 (2011–2012), 1. mars 2012

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå erfaringene fra ordningen med fast kontakt for ofre og pårørende i forbindelse med en krise og vurdere om den skal utvides til å bli en generell ordning for kommunene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 207 S (2011–2012).

Helsedirektoratet er gitt i oppdrag å gjennomgå ordningen som en del av deres oppdrag med å koordinere oppfølgingen av NOU 2012: 14, Rapport fra 22. juli-kommisjonen, jf. Innst. 207 (2011–2012) og direktoratets rapport Helseinnsatsen etter terrorhendelsene 22. juli 2011. Læring for bedre beredskap. Direktoratet skal gjennomgå den nevnte ordningen som en del av deres samlede oppfølgingsoppdrag. Departementet vil ta stilling til hvorvidt det skal tilbys fast kontaktperson i kommunene når evaluering av modellen for den proaktive oppfølgingen av rammede i kommunene er gjennomført. Evaluering av den proaktive tilnærmingen er forankret i Helsedirektoratets Oppfølgingsplan 2013–2014. Evaluering skal gjennomføres av eksterne aktører og vil nyttiggjøre kunnskap fra forskningen på terrorens konsekvenser.

Vedtak nr. 26 (2013–2014), 26. november 2013

«Stortinget ber regjeringen vurdere rammevilkårene for ideelle organisasjoner som leverer helsetjenester i henhold til avtale med regionale helseforetak, herunder forhold knyttet til pensjon.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2013–2014), jf. Innst. 11 S (2013–2014).

Regjeringen jobber med å finne tiltak som kan bedre vurdere rammevilkårene for de ideelle tjenesteleverandørene på helse- og sosialområdet. Regjeringen ønsker å videreføre og videreutvikle samarbeidsavtalen med ideell sektor om leveranser av helse- og sosialtjenester. Næringsministeren vil innkalle til dialogmøte med de ideelle paraplyorganisasjonene hvor videreføring av samarbeidsavtalen vil bli diskutert.

Regjeringen er kjent med at flere av de ideelle organisasjonene har særlige utfordringer knyttet til høye pensjonskostnader, og vil ha dialog med ideell sektor om disse utfordringene.

Regjeringen ønsker også at handlingsrommet for å inngå langvarige og løpende avtaler ved offentlige anskaffelser skal utnyttes for å sikre brukere og pasienter gode og stabile tjenester. Økt bruk av langvarige og løpende avtaler vil også bidra til mer stabile rammevilkår for ideelle organisasjoner som leverer helse- og sosialtjenester.

Vedtak nr. 485 (2013–2014), 10. juni 2014

Følgende ble vedtatt ved behandling av Dokument nr. 8:31 S (2013–2014), jf. Innst. 269 S (2013–2014):

«Stortinget ber regjeringen utrede behovet for flere leger med sosialpediatrisk kompetanse og hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke kapasiteten for medisinske undersøkelser av barn som mistenkes for å ha vært utsatt for seksuelle overgrep.»

Helse- og omsorgsdepartementet har bedt Helsedirektoratet om å vurdere hvordan det kan sikres tilstrekkelig sosialpediatrisk kompetanse til å fange opp barn utsatt for vold og overgrep. Som en del av dette oppdraget inngår også en vurdering av hvor mange steder i Norge som bør ha denne kompetansen, hva den bør bestå i og forslag til hvordan den sosialpediatriske kompetansen best kan sikres.

Vedtak nr. 503 (2013–2014), 17. juni 2014

Følgende ble vedtatt ved behandling av Dokument nr. 8:25 S (2013–2014), jf. Innst. 199 S (2013–2014):

«Stortinget ber regjeringen legge fram en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget, der Stortinget kan behandle de overordnede prinsipper for utvikling og struktur for sykehus og spesialisthelsetjenesten i planperioden.»

Regjeringen tar sikte på å legge fram en nasjonal helse- og sykehusplan høsten 2015.

Vedtak nr. 506 (2013–2014), 17. juni 2014:

«Stortinget har den 17. juni 2014 vedtatt en anmodning til regjeringen om å utrede en opptrapping for førstelinjen innen psykiske helsetjenester med fokus på kvalitet, forebygging og samhandling med spesialisthelsetjenesten og med en særlig prioritering av barn og unge.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr 8:54 (2013–2014), jf. Innst. 274 S (2013–2014).

Primærhelsetjenesten utgjør førstelinjen. Regjeringen vil legge fram en melding om primærhelsetjenesten for Stortinget i 2015. I meldingen vil bl.a. forebygging, lavterskel helsetilbud, tjenester til barn og unge, samhandling og kvalitet være tema. Opptrapping av tjenestene vil bli fulgt opp i framtidige budsjetter.