Avhending av statlig fast eiendom (Avhendingsinstruksen)

Avhendingsinstruksen gir regler for fremgangsmåten når statseiendom skal avhendes. Som avhending regnes salg, gave, (etablering av) bortfeste og makeskifte.

Instruks om avhending av fast eiendom som tilhører staten (avhendingsinstruksen) ble fastsatt ved Kgl. res. av 19. desember 1997.

Skal statlig fast eiendom selges må enten Stortinget treffe vedtak, eller Kongen kan gis særskilt hjemmel i lov til dette. Stortingets samtykke kan enten gjelde ved avhending av en bestemt eiendom eller være av generell art. Prinsippet om at Stortinget må gi sitt samtykke er gjengitt i avhendingsinstruksens pkt. 2.1, 1. avsnitt.

I praksis gjøres dette ved at Stortinget hvert år gir fullmakt til avhending av fast eiendom i St. prp. nr. 1. Et eksempel på at Stortinget gir avhendingsfullmakt i lovs form er prestegårdslovens § 12. Av juridisk litteratur fremgår at grunnlaget for denne fremgangsmåten er hjemlet i statspraksis hvor man har ”valgt den løsning at det er Stortinget som må treffe vedtak om salg av statens eiendommer”, jf. M. T. Andenæs og I. Wilberg, Grunnloven – kommentarutgave, 1983, side 40.

Ansvarsoverføring internt i staten, rett til innløsning og avhending av løsøre
Det regnes ikke som avhending når det skjer en eiendomsoverføring mellom statsinstitusjoner som er underlagt instruksen. Eiendommen forblir da i statlig eie. Dersom en av institusjonene
 som involveres i en forvaltningsoverføring er innenfor statens forretningsdrift (nettobudsjettert), skal det overføres vederlag tilsvarende verditakst basert på markedspris.

Instruksen gjelder ikke ved innløsning av festetomter, der innløsning fremstår som en rettighet for fester (bolig eller fritidshus).

Avhendingsinstruksen kommer heller ikke til anvendelse ved beslutning om utrangering/kassasjon av bygning med påfølgende salg til nedrivning uten samtidig avhending av grunnareal, jf. kgl. res. av 17. mars 1978.    

Markedspris
Utgangspunktet er at avhending skal skje på den måten som gir det beste økonomiske resultat for staten. Hovedregelen er salg i det frie marked til den som har det høyeste budet; Markedspris.

Salg til underpris og direktesalg
Salg til underpris eller som gave forelegges Finansdepartementet før det fremmes for Stortinget jf. instruksens pkt 2.1, 2. avsnitt. Alternativ kan Stortinget i forkant ha gitt samtykke i form av fullmakt til salg til underpris.

Når eiendommen har liten verdi eller bare et mindre antall kjøpere er aktuelle, kan det bli aktuelt å vurdere direktesalg, jf. instruksens pkt. 3.4 siste avsnitt. Det følger av pkt. 4.2 at ved direktesalg må salgsprisen ikke være lavere enn verditakst basert på markedspris. I tilfeller der det oppstår uenighet om takstresultat, er det viktig å ha i mente at det er den som avhender som skal innhente takst (og som er bundet til å følge instruksens regler).