Bygningsregelverket fra 1965 – 2017

Bygningslovgivningen i Norge startet langt tidligere med Magnus Lagabøtes lov, vedtatt i 1274. Etter unionen med Sverige i 1814 ble det stor byggeaktivitet, med egne bygningslover for Christiania (Oslo), Bergen og Trondheim. Loven skulle sikre mot bybranner, skape sikkerhet for at bygninger var solide, sikre fremkommelighet, sanitære forhold og estetikk.

For alle kjøp- og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov, gjaldt Den alminnelige bygningslov av 6. september 1845. I 1880 var det 4 bygningslover som gjaldt for alle byer og for en rekke tettbygde steder. I tillegg kom det en rekke andre lover av betydning for bygningsretten, deriblant sunnhetsloven og ildsfarlighetsloven. Den alminnelige bygningsloven ble avløst av bygningsloven av 22. februar 1924 som gjaldt for landets byer og for de strekninger på landets grunn som kommer inn under loven. Loven ga bl.a. utførlige regler for byplaner, tomteregulering og ga i tillegg bygningsmyndighetene større myndighet til å bestemme bygningers høyde mm.

Først i 1965 ble det vedtatt en lov som også gjaldt i spredtbygde strøk, og som dermed var landsdekkende. Denne loven påla kommunene å utarbeide generalplaner, og åpnet også for å regulere kulturminner til bevaring. En mer omfattende lov kom i 1985. Den satte større fokus på planprosessen enn den tidligere loven. I nyere tid er det kommet nye begrunnelser og behov for bestemmelser i plan- og bygningslovgivningen. Her er bl.a. hensynet til bærekraftig utvikling, et effektivt transportsystem, tilgjengelighet for bevegelseshemmede (universell utforming) og utvidede krav til sikkerhet, helse og miljø.