Sosial bærekraft i boligpolitikken

Sosial bærekraft skal være et premiss for boligbygging og områdeutvikling på lik linje med miljø­messig og økonomisk bærekraft. Gjennom planlegging tilrettelegger kommunene for attraktive og tilgjengelige boligområder for hele befolkningen.

barn i byen

Den sosiale boligpolitikken må derfor ses i sammenheng med den brede boligpolitikken, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Ved å jobbe med bolig og velferd i alle ledd av planleggingen, kan kommunen tilrettelegge for nok boliger til alle i gode bomiljø, trygg etablering i eid eller leid bolig, og stabile boforhold som fremmer velferd og deltakelse.

Boligprisene øker ofte i og rundt knutepunkter.
Tomteprisene kan være høye, og det er dyrt å gjøre tomtene klare for bygging. Høye boligpriser i
pressområdene gjør det vanskelig for
lavinntektsgrupper og barnefamilier å etablere seg
i disse områdene. I de store byene er det en
opphopning av dårlige levekår i enkelte bydeler.
Dette er uheldig for de som ønsker å bo sentralt, og
for å nå målet om en sosialt bærekraftig byutvikling
der det er rom for alle sosiale lag i befolkningen.

Kommunenes planleggerrolle og regulerings­
myndighet er avgjørende for å ivareta en sosialt
bærekraftig byutvikling. Det er bedre for samfunnet
og den enkelte å forebygge problemer i
boligmarkedet enn å reparere i etterkant. Mange kommuner er sitt ansvar som aktiv
samfunnsutvikler bevisst. I dag har kommunene
bedre oversikt over innbyggernes boligbehov.
Medvirkning fra utbyggere og innbyggere får en
stadig større plass.


Innspill fra kommuner, utbyggere og forskere viser
at kommunene ønsker flere verktøy for å ivareta
den sosiale dimensjonen i boligbyggingen og
områdeutviklingen. Enkelte forslag går i retning av
prisregulering. Regjeringen mener det er grunn til å
være varsom med å tillate mer regulering av
boligmarkedet. Erfaringer fra andre land viser at
det er mulig å fremskaffe rimelige boliger gjennom
regulering, men at det har en kostnad. Det er også
en fare for at offentlige reguleringer fortrenger
privat engasjement. Regjeringens politikk for flere
rimelige boliger vil fortsatt være å stimulere til
velfungerende boligmarkeder gjennom effektive
plan- og byggeprosesser, og til en bærekraftig
regulering av finanspolitikken. For å sikre at
husholdninger med lav inntekt har tilgang til
boligmarkedet, vil regjeringen utvikle bostøtte og
startlån med mål om at ordningene skal bli enda
mer treffsikre og forutsigbare.


Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil
imidlertid vurdere om kommunene bør ha større
handlingsrom til å påvirke fordelingen mellom leieog eieboliger. Barnefamilier er spesielt sårbare og
trenger et godt bomiljø og mulighet for å bo i
samme nabolag over tid. Tilvisningsavtaler med lån
fra Husbanken er et viktig virkemiddel for å skaffe
flere leieboliger i trygge bomiljø. Kommunal- og
moderniseringsdepartementet vil utrede om det
kan være et godt supplement å tillate kommunene
å regulere disposisjonsform på nye boliger. I tillegg
vil departementet vurdere om kommunene bør få
anledning til å stille krav om at en andel av nye
boliger skal tilbys gjennom alternative
etableringsmodeller. I arbeidet vil departementet
involvere utbyggere, forskere og kommuner.

SSB anslår i sitt hovedalternativ for befolknings­
fremskrivninger at antall personer som er 70 år
eller mer øker fra dagens 670 000 til ca 1,4 mill.
personer i 2060. Det betyr at hver femte person vil
være over 70 år i 2060, mot dagens én av åtte. Den
store andelen eldre slår først og sterkest inn i de
tynnest befolkede delene av landet. For å sikre
bærekraftige tjenester må det legges til rette for at
flere eldre kan bo hjemme lenger.


Fremtidens omsorgstjenester vil i økende grad
innrettes mot mestring, oppfølging og tjenester i
hjemmet. Utviklingen stiller krav til boligene, og det
må legges til rette for en aldersvennlig boligpolitikk.
For få egnede boliger for eldre er spesielt en
utfordring i spredtbygde områder der andelen
eldre er høy og boligbyggingen lav. En rapport fra
NOVA viste at lav boligbygging, få egnede boliger i
nærområdet, stor prisforskjell mellom brukte og
nye boliger og vegring for å ta opp høy gjeld i
alderdommen, kan hindre eldre i å gjøre strategiske
boligvalg. Tilgang i eksisterende boligmasse er også
en utfordring, og erfaringer fra NBBL og
kartlegginger fra Sintef og NOVA viser at heis og
trappefri adkomst er sentrale tiltak for å øke
tilgjengeligheten til bygårder og (lav)blokker.


Regjeringen er opptatt av at det trengs en rekke
tiltak for å imøtekomme denne samfunns­
utfordringen, og vil derfor i årene som kommer
jobbe langs flere linjer for å stimulere til et
mangfold av boliger egnet for eldre:

  • I 2019 startet Husbanken og Distriktssenteret
    opp et treårig samarbeidsprosjekt om utvikling
    av aldersvennlige boliger i distriktene. Prosjektet
    skal identifisere barrierer for bygging av
    aldersvennlige boliger i distriktene, vurdere
    utvikling av nye virkemidler og bidra til å
    realisere konkrete boligprosjekt. Samarbeidet
    er en oppfølging av kvalitetsreformen ”Leve
    hele livet”.
  • Eldre har, i likhet med resten av befolkningen,
    ansvar for å skaffe seg og opprettholde en god
    og trygg bolig. Enkelte kan likevel ha behov for
    informasjon. Råd for et aldersvennlig Norge skal
    gjennomføre en kampanje for å planlegge egen
    alderdom, hvor tilrettelegging av egen bolig
    inngår. Kommunenes boligrådgivning vil
    bli kartlagt i 2021.
  • Det er behov for et større utvalg av boformer og
    boligløsninger for eldre. Dette kan være varianter
    av bofellesskap med sosiale møteplasser, boliger
    samlokalisert med andre tjenester eller boliger
    med oppfølgingstjenester, men som ikke fullt ut
    er heldøgns omsorgsboliger. Trygghetsboliger
    kan være et slikt mellomledd mellom dagens
    boligløsninger for eldre og omsorgstjenesten.
    Regjeringen utreder en egen ordning med
    trygghetsboliger og vil igangsette en pilot
    med kombinerte studentboliger og heldøgns
    omsorgsplasser.
  • For å stimulere til at kommunene foretar
    helhetlige behovsvurderinger av bo- og
    tjenestetilbud, fra ordinær boligmasse, lettstelte
    seniorboliger og dagaktivitetstilbud til heldøgns
    omsorgsplasser skal det innføres et plankrav for
    investeringstilskuddet for heldøgnsplasser.
  • Regjeringen vil igangsette et arbeid for å vurdere
    samspillet mellom boligløsninger og helse- og
    omsorgstjenester for eldre.
  • Husbankens lån til utleieboliger bidrar til flere
    egnede utleieboliger til vanskeligstilte. Private
    aktører kan få lån til utleieboligprosjekter der
    en andel av boligene tilvises vanskeligstilte
    på boligmarkedet. Kommunal- og
    moderniseringsdepartementet vil stimulere til
    økt bruk av tilvisningsavtaler rettet mot eldre.
  • Husbanken gir også lån til livsløpsboliger. Lånet
    skal bidra til at det bygges boliger av bedre
    kvalitet enn de som ellers ville blitt bygget, og
    på den måten gjøre at boligsektoren i større
    grad bidrar til å møte behovene til en aldrende
    befolkning. Livsløpsboliger bidrar til at flere kan
    bli boende hjemme lenger, ved å legge til rette
    for at personer med nedsatt funksjonsevne
    kan bo i egen bolig, leve aktive liv og være
    selvhjulpne.
  • Husbankens tilskudd til heis gis til prosjektering
    og etterinstallering av heis i eksisterende
    boligeiendommer med minst tre etasjer. Ved
    prioritering av søknader legger Husbanken
    vekt på bl.a. antall leiligheter som vil kunne ha
    tilgang til heisen og leilighetenes mulighet for
    tilpasning for bevegelseshemmede. Regjeringen
    vurderer hvordan tilskuddet kan målrettes mot
    boligeiendommer med mange eldre.

Lav boligbygging i distriktene gir lite fornyelse av
den eksisterende boligmassen. Tilgang på egnede
boliger kan være avgjørende for om folk etablerer
seg eller blir boende på et sted. Et lite og ensidig
boligtilbud kan være til hinder for rekruttering av
arbeidskraft i distriktene.

om belåningsgrad i områder der private banker
i liten grad finansierer nybygging. Dette er fordi
markedsprisene på brukte boliger i distrikts­
områder ofte er lavere enn byggekostnadene.
Kommunene kan også fravike kravet om at
mottakere av startlån må ha langvarige
finansieringsproblemer, dersom boligsituasjonen
hindrer utvikling av det lokale næringslivet.
Kommunene har et særskilt ansvar for bolig­sosiale
tiltak, men de er også en boligpolitisk aktør i videre
forstand. Kommuner må kunne se sammenhenger
mellom boligsosiale tiltak og ordinær boligforsyning,
og også bruk av virkemidler og samarbeid på tvers
av sektorgrenser. Det vil bidra til et mer fleksibelt
og variert boligtilbud i distriktene.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil be
Husbanken om å sørge for at adgangen til å ta
distriktspolitiske hensyn i långivningen blir bedre
kjent, og styrke kunnskapen om hvordan
ordningene praktiseres.
Distriktssenteret jobber også for å styrke
kommunene sin evne til å utvikle attraktive og
vekstkraftige lokalsamfunn, og har bolig og bomiljø
som ett av sine fagområder.

Ett av formålene med Husbankens låneordning er
å støtte opp under boligbygging i distriktene.
Private banker finansierer i ulik grad nye boliger
i distriktene. Dette markedet dekkes primært av
lokale sparebanker og i mindre grad av
forretningsbanker. Husbanken kan lempe på krav